Slik blir Ap et småparti

Når det gjelder barnefattigdom, må vi være ærlige om alt. Unntatt årsaken.

Barnefattigdommen øker i Norge. Slik den har gjort siden 2001. Antall barn under 18 år som bor i en husholdning med vedvarende lavinntekt, har nå bikket 100.000. Det er et oppsiktsvekkende og nedslående tall.

«Slik skal vi ikke ha det i Norge», sier statsråd Jan-Tore Sanner. «Vi kan ikke leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag,» sier Jonas Gahr Støre i et intervju i Dagsavisen. Men det er mer interessant hva Ap-lederen ikke sier.

«Vi må være ærlige på at vi er nødt til å finne nye svar. Og vi må være like ærlige på at det kommer til å koste. »

 Javel, men hvordan forklarer Støre at stadig flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier, selv om problemet er adressert i mange år, og en rekke tiltak er satt inn?

«Det er et uttrykk for at forskjellene øker i Norge. Sterke krefter virker i den retningen – barn og unge blir rammet av det. Arbeidslinja er veldig viktig, men det kan ikke være hele svaret. Det er også ting knyttet til oppveksttilbud, til nærmiljøet, og til kvaliteten på tjenestene.»

«Sterke krefter» skaper altså «forskjeller» som «rammer» noen. Noe som krever mange nye svar. Eller rettere sagt: Delsvar.

Dette høres i beste fall ut som starten på et seminar. Det er i all fall ikke klar tale fra vår ledende opposisjonspolitiker.

Støre vil ikke svare konkret på journalistens spørsmål. Selv om han vet hva som er årsaken. Fordi SSB sier det. Forskere sier det. En rekke avisartikler i mange år har påpekt det. Jeg skrev blant annet en kommentar om det i Dagbladet for et år siden. Årsaken er innvandring.

Uten innvandring ville barnefattigdommen knapt økt i Norge. Ifølge SSB er antall fattige innvandrerbarn mer enn doblet på ti år, fra 26.000 til 55.000. Bare 5,5 prosent av barn uten innvandringsbakgrunn lever i lavinntektsfamilier, mens andelen for innvandrerbarn er nesten syv ganger så stor – 37,8 prosent.

Dårligst ut kommer familier med bakgrunn fra Somalia, Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan. De er barnerike, dårlig tilknyttet arbeidsmarkedet og sterkt avhengige av offentlig støtteordninger. Hele fire av fem somaliske barn tilhører en familie med vedvarende lavinntekt. En stor andel av disse familiene er fattige selv etter mange års botid. Og vi snakker om den sterkest økende innvandringsgruppen i Norge.

Legg så til at SSB-tallene er basert på inntekt målt i perioden 2013–2016. Alle som har kommet etter flyktningbølgen i 2015, er ikke med i statistikken. Kanskje har antall fattige barn i Norge allerede passert 120.000.

Økt barnefattigdom i Norge handler altså om økt innvandring av fattige mennesker med lav eller ingen kompetanse. Deres muligheter til å få arbeid i Norge i små. Uansett tiltak. Uansett offentlig pengebruk. I tillegg kommer et annet, lite belyst problem: Mange av de gruppene med lavest inntekt sender store beløp hvert år til slektninger i hjemlandet, slik at de selv blir enda fattige og enda mer avhengig av økonomisk hjelp.

Dette kunne Støre ha sagt, om han var en ærlig politiker. Og han burde ha sagt det om han ønsker å gjenreise tilliten til et parti i krise. Innvandring var den viktigste saken for velgerne under stortingsvalget i fjor. Bare 15 prosent mente Arbeiderpartiet hadde best politikk på feltet. Partiet har erkjent at de har skygget unna og bekjent at de vil ta eierskap til saken. Det danske søsterpartiet har for lengst lagt seg på en tøffere linje i innvandringspolitikken.

Men Støre viker fortsatt unna. Intervjuet med det tidligere partiorganet er full av floskler, høyttenkning og det ene som ikke utelukker det andre. Og hva vil partiet gjøre frem mot landsmøtet til neste år? De vil la et utvalg se på saken.

Hva skal man si? Selvsagt trengs kompenserende tiltak for å hjelpe barna som allerede er i Norge. Selvsagt finnes det humanitære grunner til å ta imot flyktninger. Men da må man gjøre det klart at økt barnefattigdom er prisen å betale.

Det mest oppsiktsvekkende er at Støre sier at «det finnes grenser for hvilke problemer som politikken alene kan løse». Det er helt riktig. Men årsaken til problemet han snakker om, er ene og alene styrt av politikk. Det er de folkevalgte som bestemmer hvor høy og hva slags innvandring vi skal ha.

Fortsetter Støre på denne unnvikelseslinjen, kommer Ap til å bli et småparti.

Opprinnelig publisert i Aftenposten på nett, 6. april 2018 (og på papir 8. april)

Trædals metode

Med skam skal ondt fordrives fra innvandringsdebatten.

Eivind Trædal, bystyremedlem for MDG og svært aktiv debattant på sosiale medier, har svart på min helgekommentar i etterkant av hans raseriutbrudd på Dagsnytt 18.

Jeg brukte debatten som et bilde på dagens polarisering og eskalering, der «moralistiske brunbeisere» og «alarmistiske kulturkrigere» provoserer hverandre til stadig nye høyder i innvandringsdebatten. Alt mens de krever full lojalitet til sitt eget lag, og tvinger alle i midten til å velge mellom pest og kolera.

Dette greier Trædal å vri til at jeg anser «rasisme» og «antirasisme» som like farlige ytterpunkter. At jeg i stedet for hat og ikke-hat ønsker meg en mellomting.

Dermed kan han også klistre meg til Donald Trump («begge sider» hadde skylden for tragedien i Charlotteville) og minne om at jeg er «godt plassert på den innvandringskritiske høyresida.»

Vel. Jeg befinner meg vel omtrent like langt til høyre som Arbeiderpartiets Jan Bøhler. Og får like mye kjeft fra heiagjengen rundt Resett og Document som fra ytrevenstre.

Trædals stråmann er lett å gjennomskue, og bekrefter mitt poeng. Først stempler han motparten som ond (”rasister”) og seg selv som god (”antirasist”). Så beskylder han meg for å lage en falsk likhet mellom hans egne begreper. På samme måte kunne Documents Hans Rustad klaget på at jeg setter likhetstegn mellom «patrioter» og «landssvikere».

Men slektskapet mellom en Trædal og en Rustad er nettopp begge parters hang til å tenke i slike enkle, absolutte motsetninger. Til å framstille meningsmotstandere som en trussel mot nasjonen, og seg selv som redningsmann. Til å tenke i flokk, gjør seg immun mot kritikk, og være så overbevist om sin egen moralske fortreffelighet, at alle verbale hersketeknikker blir tillatt.

Med et slikt verdensbilde trenger man ikke sette seg inn i komplekse spørsmål om islam og innvandring. Noe som må være bekvemt for en som vet så lite om emnet som Trædal. Han kan bare rykke ut med blålys straks noen har vist tegn til å ha «gale» holdninger, eller nære sympati for «gale» personer.

Jeg vet hva jeg snakker om. I tre år har Facebook-veggen min fungert som et debattforum om islamisme, terror, asylpolitikk, innvandringsregnskap, kriminalitetsstatistikk og «svenske tilstander». Mange av deltakerne har vært opptatt av å få fakta på bordet, selv om de kan være ubehagelige. Bidragene til Trædal og hans likesinnede – og de er ikke få – har vært å benekte dårlige nyheter, og mistenkeliggjøre budbringerne. På autopilot, uten å ha satt seg inn i sakene.

Denne kampen har de nå mer eller mindre tapt. Da gjenstår bare moraliseringen.

Mange moraliserer. Men Trædal har dratt det litt videre. Og her blir jeg nødt til å forklare litt, fordi han virker helt uforstående til at noen kan kalle ham et «moralpoliti».

La oss ta et eksempel. En advokat skrev nylig på Twitter at ikke-vestlig innvandring er en katastrofe, og at Trædal og andre som forsvarer den, må ty til fordømmelse og rasisme-anklager. Hva gjorde Trædal da? Han kopierte vedkommendes jobbportrett, la det ut på Twitter og skrev: «Hvis du er rasist og på jakt etter en god advokat så anbefaler jeg NN ved advokatkontor X på det varmeste.»

Slik kan man leve opp til sitt rykte, og gi motstanderne alt de ønsker og litt til.

For Trædal handler innvandringsdebatt ikke om å finne ut hva som er sant og riktig. Det det handler om å sette merkelapper på folk, peke dem ut som onde menneske. Også for deres arbeidsgiver.

Trædal vet at bedrifter og organisasjoner får varsel når navnet deres dukker opp på sosiale medier. Derfor sørger han for å nevne dem, slik at personalsjef eller kommunikasjonsansvarlig kan konfrontere synderen med en utskrift eller et mailvedlegg: «Hva er dette for noe?»

Dette «noe» er som regel en skjermdump av noe vedkommende har skrevet på Twitter eller Facebook. Ute av kontekst og kommentert av Trædal framstår den akkurat ille nok til å påkalle stammens hyl.

Han holder seg heller ikke for god for å spre skjermdumper fra lukkede Facebook-profiler, selv når samtalen er høyst privat. Har de et innhold som Trædal anser som «rasistisk» eller «sexistisk», må synden ut til spott og spe: «Se hva NN som jobber i X skriver!»

Dette er grunnen til at Torgrim Eggen kalte Trædal for «venstrepopulismens fireåring» i DN på lørdag.

Medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud har dokumentert at mange som føler seg på «feil» side i innvandringsdebatten trekker seg tilbake eller sensurerer seg selv for å unngå negative reaksjoner. De føler seg neppe mer velkommen av å se inkvisitor Trædal i aksjon. Og det er kanskje meningen? Da har han renset debattklimaet.

Alternativet til «skamming» er ekskludering. På Dax18 raste Trædal mot at Rustad og Helge Lurås i det hele tatt var invitert som motdebattanter. Da bidro NRK til «legitimere rasisme og høyreekstremisme». Hva er problemet? Det burde være lett å tilbakevise konspirasjonsteorier og borgerkrigsretorikk. Men Trædal vil heller å forvise alternativ-høyre fra anstendige debattflater. Dette er den illiberale «no-platforming»-politikken som vi kjenner fra venstreaktivister på amerikanske universiteter.

Nå kan ikke Trædal skremme alle taushet, eller blokkere alle han misliker på Facebook. Da er strategien å forvrenge hva de sier og står for. I sitt tilsvar kaller han meg en solidarisk støttespiller av Nils Rune Langeland i trakasseringssaken. Men jeg har aldri forsvart Langelands oppførsel. Jeg kritiserte gapestokken Trædal satte opp og mobben han mobiliserte.

Trædal skal også ha det til at jeg har hyllet Storhaug som en «fantastisk og misforstått feminist og menneskerettighetsforkjemper.» Det er i det hele tatt vanskelig for Trædal å ytre seg uten å ty til slike karikaturer. Jeg har forsvart Storhaug mot mange års demonisering, og sett behandlingen av henne som et tegn på en trang meningskorridor.

Men jeg har hele veien lagt inn forbehold mot «overdreven indignasjon og dyster spekulasjon om islam», og forbeholdt meg retten til å kritisere hennes uheldige og overdrevne utspill, som det dessverre er blitt flere av. Men denne enkle nyansen blir for komplisert for Trædal. Han mener jeg har snudd på en femøring, og løper fra mitt standpunkt når jeg skjønner jeg tok feil.

Det morsomme er at Storhaugs trofaste støttespillere kritiserer meg for akkurat det samme. Og her er vi ved kjernen i den nye stammementaliteten. Enten skal du ta avstand fra «djevelkvinnen» og alt hennes vesen, til evig tid. Eller så skal du forsvare henne i tykt og tynt, uansett hva hun måtte finne på. Samme med Listhaug. Eller Støre. Dette kalles «integritet».

Hva aktørene sier og gjør i konkrete saker, er underordnet. Det altavgjørende er hvem som sier det, hvilket lag de representerer, og hva sympatien eller antipatien forteller om deg og meg.

Det burde være unødvendig å si at denne tenkemåten strider mot kritisk tenkning og åpen, fordomsfri debatt. Den gjør det også vanskelig å se forskjellen på en fireåring med gapestokk og en ulv i dress.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Dagbladet, 27. mars 2018.

Stammekrig i Norge

Tegning: Flu Hartberg.

Hvor var du da Eivind Trædal mistet hodet på Dagsnytt 18?

Det vi så og hørte på mandag var sammenbruddet for den politiske samtale i Norge. NRK trodde de hadde invitert Trædal (MDG i Oslo), Rune Berglund Steen (Antirasistisk Senter), Hans Rustad (Document) og Helge Lurås (Resett) til å forklare hva «splittelsen i innvandringdebatten» handler om. Deltakerne valgte i stedet å vise problemet.

«Ja, jeg brøler gjerne for å ta et oppgjør med det hatet dere står for!, tordnet Trædal. «Du eier ikke folkeskikk,» sa Rustad, før han snakket videre om borgerkrigtilstander i Norge. «Jeg beklager hvis jeg fremstår som mer sivilisert, det er ikke min hensikt,» sa Berglund Steen. «Er dette et humorprogram?», spurte Lurås. «Jeg vet ikke hvor lurt dette var», sa programleder Fredrik Solvang. «Nei, det var ikke så lurt», sa de stridende parter og forlot branntomten med et svett og lettet smil.

Vi har ikke begynt å skyte på hverandre riktig ennå. Men stammementaliteten burde være kjent. Tenk dagens USA, eller vår egen politiske vekkelsesbølge på 70-tallet. Det handler om dogmatikk, demagogi og demonisering. En mistillitskultur som bringer ut det verste i folk.

Alle de fire i Dax18-studio er intelligente mennesker. Alle kan skrive, og har faktisk et poeng eller to. Men du skal lytte nøye når disse snakker om å ødelegge debattklimaet, for dette er noe de kan.

La meg gi et kort signalement av to moralistiske brunbeisere uten impulskontroll, og to alarmistiske kulturkrigerne med påtatt innestemme:

Rustad bruker document.no til å advare mot «det svarte» i gatebildetmørkhudete unger i Lindex-reklamen og et titalls biler fulle med afrikanere sett ved en skøytebane i Hamar-traktene. Bunkersretorikk og konspirasjonsteorier framsettes som om det var saksopplysninger. Den totalitære «Mulla Støre forlanger underkastelse». Politikere og organisasjoner «forråder» nasjonen i samarbeid med «overvåkere» og «ideologiske soldater», ellers kjent som journalister. Alle er i «allianse med islam», og vil «avskaffe Norge», om ikke selverklærte «vekkere» som Rustad opplyser folket.

Lurås skriver forsvarstaler for en erklært sympatisør av Anders Behring Breivik. Han publiserer tekster om den «fascistoide og stalinistiske» løgnpressen med eksplisitt referanse til medieforskerne Hitler og Goebbles. Han lar en anonymisert skribent rette et stygt personangrep mot en norsk-somalisk samfunnsdebattant på 20 år med voldsalarm. Fordi hun fortjener det, ifølge Resetts redaktør. Jenta er nemlig frekk, selvhevdende, utakknemlig, islamist (bevis: hodeplagget) og misbrukt av venstreaktivister. Dessuten mangler hun «ærefrykt i møte med norske autoritetspersoner».

Bystyremedlem Trædal har på sin side en ubetalt ekstrajobb som storinkvisitor på sosiale medier. Alltid rede å klistre meningsmotstandere til rasisme eller menneskeforakt. Bevisene er skjermdumper ute av kontekst, sitatbrokker vrangtolket til det ugjenkjennelige, alle former for stråmenn og guilt-by-association. Og vet ikke synderen selv å skamme seg, tagger han arbeidsgiver. I den gode hensikt å bedre debattklimaet.

Berglund Steen derimot, er heltidsansatt og statslønnet for å drive rasismen ut av samfunnskroppen. Og Djevelen er overalt. Da jeg i fjor høst kritiserte TV 2s følelsesbaserte kampanjejournalistikk om «oktoberbarna», svarte ARS-lederen over to sider i Dagbladet under tittelen «FY FAN, ROLNESS!». Her fikk jeg vite at jeg ler av andres lidelse, krever «jernhansker» mot ungdom på flukt, er «den førende pennen i tiden for Frp’s styre», en «hoffsatiriker for det høyrepopulistiske eneveldet», og ligner på byråkrater som avviste jødiske barn på 30-tallet. Var det det hele? Nei. Jeg ble også anklaget for å bo i Ullevål hageby.

Disse fire representerer ytterfløyer i innvandringsdebatten. Men de setter tonen, og gjør deltakelse til et valg mellom pest og kolera. Med identitetspolitikkens frammars og bråket om Listhaug drar det seg til i begge ender, og luften tappes i midten. Den partiske tankegangen tar over, og det blir stadig vanskeligere å argumentere rasjonelt og liberalt fra et uavhengig ståsted.

Vi som forbeholder oss retten til å kritisere både Støre og Listhaug, får høre at vi vingler eller står i spagaten. Evnen til å rette pekefingeren begge veier, vurdere utspill og ytringer etter de samme kriterier, uansett avsender, ble inntil nylig ansett som en god egenskap. Nå framstår det som kognitiv dissonans.

Og hva den saklige uenigheten om innvandring består i, er det snart ingen som husker. Partene snakker stadig mindre om faktiske forhold og politiske tiltak, og stadig mer om hverandre – i moralske termer. Med gjensidige beskyldninger om aggresjon, stempling og mistenkeliggjøring av motiver. Den ene er den andres speilbilde, og alle gjør hva de kan for å bekrefte de verste fordommene om en selv, slik at motparten får ny ammunisjon.

Trædal på Dax18 sørget ikke bare for tusen nye FrP-stemmer og sympati for «ulvene» i dress. Han angrep NRK for politisk skjevhet, og ville kalle en spade for en spade. Hvem har sagt det før?

Og hvem gjentok det under sin offensive avskjedstale? Men stortingssalen er ikke en «barnehage» og hard motbør er ikke «knebling av ytringfriheten». Sylvis spade ligner mer på fake news. Eller et masseødeleggelsesvåpen: «Jeg har aldri sett så mye ondskap i Norge som denne uken.»

Med sånne høyrepopulister, hva skal vi da med godhetstyranner?

Det er her den siviliserte uenigheten slutter, og forråelsen av debattklimaet begynner. Når motparten utdefineres som «ond», og «rasistene» står mot «landssvikerne». Hvordan kan man så bryte denne destruktive spiralen, der man hele tiden provoserer hverandre til nye angrep og krenkelser?

Vi kan lære av de gode unntak. Inger Merete Hobbelstad skrev i fjor et langt og godt essay på nettstedet Broen.xyz, der hun fastslo at «liberale urbanister som demoniseres av populistiske bevegelser selv må bære noe av skylden for at de mister anseelse og tillit». Hun viste blant annet til analysene til Jonathan Haidt, David Goodhart og – Nils Rune Langeland(!). En kvinnelig Dagbladet-journalist fant «sexisten» og «rasistens» tanker om kulturkløften interessante. Har du sett på maken.

Et annet eksempel, men en annen profilert Dagbladet-penn: John Olav Egeland kalte Helge Lurås for «pressetisk hjernedød» i forbindelse med Grande-saken. Da kunne Lurås hoppet i skyttegraven igjen. I stedet invitert han Egeland til et «oppklarende» TV-intervju i Resett – og fikk ja.

Den ferske nettredaktøren måtte sitte skolerett for en erfaren og prinsippklar pressemann, men Egeland kom også med en uventet innrømmelse: De etablerte mediene var «skyldige» i å unnlate å skrive om negative konsekvenser av innvandring, og HRS og Document hadde påvirket dem til å sette temaene på dagsorden. Dette fra en veteran i det venstreliberale Dagbladet, en PK-bastion i MSM, som regelmessig har stemplet Storhaug og Listhaug som kalde og inhumane. Har du sett på maken.

Disse to oddsbombene har noe interessant til felles. Det handler om personlige samtaler. Ansikt til ansikt, er det langt verre å opprettholde ideologisk basert fiendebilder, skapt på avstand, bak skjerm og tastatur, bekreftet av sterke meningsfeller. Du kan til og med risikere å oppfatte nyanser og føle sympati. Møtene var heller ikke debatter. Ingen hadde behov for å slåss eller vinne.

Det finnes flere slike forløsende møter på vers av frontene. I «Faten tar praten»fant den hijabkledte programlederen og LIM-leder og hijab-kritiker Dana-Æsel Manoucheri tonen over en tekopp, og ble enige om at tvangen, ikke plagget var problemet.

gårsdagens Morgenbladet møttes Sylvi-forsvarer Carl. I Hagen og Utøya-overlever og varaordfører i Oslo Khamshajiny Gunaratnam til et svært uformelt «dialogmøte» i sofaen. Hagen sa at dersom den famøse Facebook-posten ble oppfattet som at Ap generelt setter hensynet til terrorister sikkerhet foran samfunnets sikkerhet, så «var det helt naturlig at mange som var på Utøya reagerte som de gjorde.» Jøsses.

Og så, ikke å forglemme, Deeyah Khans siste dokumentar, «I møte med fienden».Her oppsøker hun høyreekstremister i USA som har hetset henne på nett, og kommer tett på dem. Med forbløffende resultat. Flere av verstingene sprakk fullstendig opp i sofaen da de begynte å snakke om egen bakgrunn og barndom. Foran en kvinne og muslim. Som de hadde dobbelt grunn til å hate. Men som tok dem på alvor og lyttet. De endte med å kalle henne «venn».

Det burde være mulig ta dette videre. Kanskje også tillate seg mindre alvor. Jeg har et forslag til et realitykonsept:

«Menn som vil videre» – Eivind Trædal og Helge Lurås tilbringer langweekend på spa- og kurshotell, med samtaleterapi, psykologisk trening og personlig utvikling. Trædal fokuserer på sinnamestring, Lurås på å vise følelser.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet,  24. mars 2018.

I skyggen av #metoo

Når ofrene er «white trash» og gjerningsmennene har brun hud, holder man kjeft om organisert mishandling, voldtekt og mord.

Men når ofrene er pene piker og berømte kvinner, og overgriperne er kjente, hvite menn, lager man en kampanje, en hel bevegelse, til og med en «revolusjon», om beføling, uønsket kyssing og slibrige tekstmeldinger.

La det være helt klart: Metoo har vært en nødvendig vekker. Det er selvsagt all grunn til å slå ned på maktmisbruk og seksualisering i arbeids- og organisasjonsliv. Klare opp i hva som akseptabelt, skjønne hva som er upassende. Lytte til hvordan det oppleves for kvinner å være gjenstand for menns blikk, ord og hender, når oppmerksomheten ikke er ønsket.

Men – hvor utsatte og avmektige er egentlig de mest taleføre Metoo-ofrene og deres megafoner i mediene og politikken? Og hva skjer samtidig, av mer alvorlige overgrep, som man ikke ser, og ikke snakker om? Og hvorfor virker viljen til å snakke om disse så påfallende svak, særlig hos dem som ellers fyller avissidene og debattflatene?

Spørsmålene aktualiseres i det en ny seksualvoldsskandale ryster England: Flere hundre unge jenter er systematisk blitt dopet, truet, slått og voldtatt i byen Telford. Noen er også drept. Flere er ofrene er barn, ned til 11-årsalderen.

Mishandlingen er begått av gjenger, for det meste bestående av britisk-pakistanske menn. Ofrene er stort sett hvite jenter.

Saken har vært under opprulling lenge, men omfanget ble avslørt av tabloidavisen The Mirror i helgen. Dekningen som fulgte i de andre og mer respektable mediene var sen, beskjeden og halvhjertet. Dagen etter avsløringen var saken ennå ikke nevnt på forsiden av nettstedet til landets største nyhetsorganisasjon, BBC. Der hadde man ryddet plass til viktigere nyheter: En kjent komiker hadde gått bort i alder av 90 år. En fotballkjendis hadde spyttet på en supporter fra bilvinduet, og nå la han seg flat.

Telford-saken har ennå ikke vært på forsiden av The Guardian eller The Times. Derimot har alle de store engelske avisene skrevet side opp og side ned om «rystende» Metoo-episoder i sirklene til den politiske eliten. Mannlige parlamentsmedlem skal ha berørt kvinnelige journalister på kneet, kommet med vovete bemerkninger, sendt grove sms-er, og til og med invitert på en drink. Dermed var hele Westminster å anse som «Pestminster», et «giftig» sted, et «safe space» for «rovdyr».

Men tro ikke at engelske politikere ikke tar sånne problemer på alvor. I forrige uke debatterte parlamentet om plystring og tilrop etter kvinner på gaten burde klassifiseres som kvinnehat og bli straffet som hatkriminalitet.

Vi snakker om et groteskt misforhold i fokus og proporsjoner. Og det danner et mønster, som bare er blitt enda tydelige etter Metoo.

England har vært hjemsøkt av serie seksualvoldsskandaler de senere årene. Rotherham er den mest kjente, med 1400 ofre i perioden 1997 og 2013. Senest i 2017 avdekket politiet en gjeng med 18 unge menn som regelmessig skjenket, ruset og voldtok ungjenter i Newcastle. Mennene hadde opprinnelse fra Bangladesh, Tyrkia, Iran, Irak og Pakistan.

I alle tilfellene har mishandlingen pågått i det skjulte gjennom mange år, historiene er blitt ignorert eller trenert. Selv de ellers hyler mest opp om kjønnsdiskriminering og overgrep, forholdt seg stort sett stille, og sviktet noen av de mest sårbare kvinnene i samfunnet.

Man trenger neppe å lete etter forklaringen. Alle sakene har den gale type ofre: Arbeiderklassejenter. Og den gale type overgripere: Muslimske menn.

Da er det plutselig viktigere å unngå reaksjoner som kan fremme rasisme og islamofobi, enn å synliggjøre hvordan kvinner – i årevis, i det skjulte, har vært ofre for organisert, seksuell mishandling.

Varslerne i Telford ble ikke tatt på alvor av politiet. Noen av saken ble slettet av politiet. Andre omtalt som «pranks». Dette i motsetning til metoo, der alt handler om å tro på kvinnene. Kjendiskvinner i samfunnets toppskikt er blitt opphøyd til helter og martyrer, selv om deres lidelser i mange tilfeller handlet om å utstå et mildt ubehag. Mange av dem har begrunnet sitt Metoo-engasjement med ønske om å hjelpe de som er svakere enn dem selv. Men når Telford-saken er et faktum, og vi skjønner at noen av de svakeste har levd i et seksuelt helvete i åresvis, hører vi ingenting fra kjendisene.

Hykleriet er ikke til å holde ut, mener Joanna Williams, redaktør i magasinet i Spiked:

«Kjendiser og journalister som snakker på vegne av Metoo-bevegelsen snakker om å tro på offeret, og hjelpe andre kvinner å få en stemme. Men, sørgelig nok, når det gjelder arbeiderklassejentene i Oxford, Rochester, Newcastle, og nå Telford, er ikke alle kvinner like. Metoo-bevegelsen avslører et hykleri på kvalmende nivå. Og hva verre er, den tar tid og ressurser bort fra de virkelige ofre for mishanding.»

Det er en logisk kortslutning. Og et moralsk kollaps i hjertet av feminismen. Man bryr seg lite om ofre for menns makt når de tilhører et sosial klasse man kjenner dårlig, og ikke føler noe for. Det får liksom være grenser for solidaritet. Middelklassens piker er mer verdige ofre.

I tillegg blir man merkelig unnfallende overfor de grupper av menn som faktisk begår overgrepene, og ønsker ikke å tematisere deres kvinnesyn. Det er et mønster vi kjenner fra Sverige, og dels også fra debatten her hjemme. Vis til politirapporter om guttegjengers tafsing på festivaler. Vis til grove gruppevoldtektsaker. Vis til voldtektstatistikk, med samme mønster i mange land, gjennom mange år: Overrepresentasjon av ikke-vestlige gjerningsmenn. Tallene blir betvilt. Tolkningene blir betvilt. Du blir betvilt. Hvorfor er du så opptatt av etnisiteten eller kulturen til gjerningsmennene? Kan du ikke se at fellestrekket er at de er menn?

Derfor kan popartisten Zara Larsson, som har opplevd overgrep foran scenen på sine egne konserter, sitte på Skavlan og si at hun hater menn, sånn generelt, og få alle i studio til å le. Hadde hun sagt at hun hater muslimske menn, ville karrieren vært over.

I England, etter etterforskning av overgrep mot gutter i fotball, kan popstjernen Lily Allen skrive på Twitter at sport burde forbys. Det var en spøk, forklarte hun, hun ville bare poengtere at seksuelle overgrep «handler om mer enn muslimske gjenger». Noen uker senere, skrev hun om ofrene i Rochdale at «de ville blitt voldtatt av noen andre, før eller senere.»

Hun ble nødt til å slette tweeten og beklage til ofrene og deres familier. Men utsagnet forteller hva ellers medfølende og samfunnsbevisste kjendiser kan få seg til å tenke og si om den «andre» typen jenter.

Så hvordan er det her hjemme? Hvor mange av de hundrevis av kvinnene som delte sine metoo-historier i de store avisene før jul, tilhørte et annet skikt enn den utvidede kultureliten – eller den politiske eliten? Blir ikke kvinner i andre deler av arbeidslivet utsatt for plagsom seksuell oppmerksomhet? Eller «tåler» renholdere og kassadamer mer? Kan det til og med være at de følte av kampanjen ikke angikk dem, at den framsto som overdrevet, kanskje til og med latterlig?

Eller hva med Tysfjord-saken? Det er vel det nærmeste vi har kommet en Rotherham- eller Telford-skandale i Norge. Langvarig, systematisk mishandling med mange ofre og overgripere. I alt 151 saker, deriblant 43 voldtektsaker og 40 saker om seksuell omgang med barn under 14. Den yngste var 4 år.

Hvordan fikk denne overgrepskulturen utvikle seg? Fordi de lille, lukkede samfunnet valgte og dyrket tausheten. Men nesten mer overraskende – etter avsløringen: Nesten alle aktører og debattanter som pleier å engasjere seg i lignende saker, hadde svært lite på hjertet. Igjen trenger vi ikke lure på hvorfor.

Overgrepene fant sted blant lulesamer og læstadianere, i en liten bygd langt nord. Det ble for lokalt, for fremmedartet, ingenting å leve seg inn i, ingenting å lære av, og – viktigst – ingenting slå politisk mynt på. Snarere god grunn til å ligge lavt. Alle anstendig mennesker avstår fra å si eller gjøre noe som kan stigmatisere minoritetsgrupper.

Så får heller kvinner og barn man ikke kjenner betale prisen.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 16. mars, 2018.

 

Menn med makt og penger? Ikke sexy. Aftenpostens forskningsekspert har talt.

Aftenpostens folkeopplysning om partnervalg ligger nærmere Kvinnefronten enn forskningsfronten, ifølge Kjetil Rolness.

Metoo-kampanjen har skapt en helt ny bevissthet om menns misbruk av makt for å skaffe seg sex. Og godt er det. Men kampanjen har også – uten at det var hensikten – skapt oppmerksomhet om en annen sannhet: At mange kvinner tenner på makt.

Dette temaet er ikke fullt så populært å snakke om. Og særlig ikke blant de som er politisk engasjert i kampen mot nettopp menns makt. Noen av dem driver med forskningsformidling i norske medier.

Nina Kristiansen er redaktør i nettavisen Forskning.no og mangeårig spaltist i Aftenpostens “Uviten”-spalte, som retter søkelys på ”dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk”.

Kristiansen har også bakgrunn som forkvinne i Kvinnefronten. Dette er ikke en organisasjon som bygger sin virksomhet på forskning og fakta. Den er ifølge seg selv en ”radikal feministisk organisasjon som vil forandre verden.” Og den bygger sin viten og virksomhet på ideologi.

Kvinnefronten fastslår blant annet at porno og prostitusjon er ”vold mot kvinner”. Ikke fordi de har særlig kunnskap om forekomsten av vold i sexindustrien. Tvert imot. De har bare politisk definert at det er slik.

Kristiansen er fortsatt et aktiv og sentralt medlem i organisasjonen. For ikke lenge siden holdt hun et internt foredrag med tittelen: ”Hvordan formidle feminisme og Kvinnefrontens politikk på en god måte?”

En måte kunne være å forkle radikalfeminisme som forskningsformidling. Det ville være en drøy påstand. Men jeg våger å påstå at et sterkt engasjement for kvinnekampen kan gi skylapper i visse saker. For eksempel når man skal besvare spørsmålet:  “Hvilke menn vil kvinner egentlig ha?”

Men nettopp dette evig aktuelle mysteriet var det Nina Kristiansen gav seg i kast med i gårsdagens ”Uviten”-spalte i Aftenposten.

Hun tok utgangspunkt i lege Pål Guldbrandsen mye leste Aftenposten-kronikk, der han beskrev effekten av sin yrkesstatus. Hvordan makt og posisjon kan gi en ellers lite attraktiv mann tilgang til kvinner, ikke minst underordnede kolleger.

Men forskningsredaktøren er skeptisk og spør: ”Hva sier forskningen om kvinners forhold til menn med makt?”

Den sier så mangt. For eksempel at kvinner foretrekker menn i røde klær, fordi rødt forbindes med makt. Bare se på alfahannene blant apene.

Javisst. Det er all mulig grunn til å være skeptisk til den endeløse strøm av klikkvennlige forskningsfunn fra USA. Det er som regel snakk om overflatiske, isolerte laboratoriestudier basert på enkle visuelle stimuli, og resultater tolket i tråd med forskerens like enkle faglige fordommer, gjerne knyttet til biologi. Men Aftenpostens forskningskritiker har ingen metodologiske innvendinger mot disse studiene. Hun liker bare ikke svarene de gir.

De fleste (evolusjons)psykologiske studier om partnervalg sier nemlig det samme som legen: At kvinner tiltrekkes av menn med status. Og at status henger sammen med makt. Dette kan ikke Kristiansen slå seg til ro med: “Men hva gir status? Er det alltid makt?” Og hun fortsetter:

“God helse kommer høyt opp når kvinner velger menn på bilder. Dette er dårlige nyheter for middelaldrende menn med og uten makt. Unge menn virker sunnere.”

Men alle vet at høyere status også er knyttet til bedre helse. “Menn på Vindern i Oslo Vest lever gjennomsnittlig 12 år lenger enn menn på Sagene-Torshov i Oslo Øst.” Det kan vi lese vi i Forskning.no, der Kristiansen er ansvarlig redaktør og daglig leder. Men i Aftenposten lager hun en falsk dikotomi mellom makt og helse. Og vil helst knytte sunnhet til ungdom:

“Når det er evolusjonspsykologer som gjør studiene, forklarer de kvinners valg i dag med kvinners valg for tusenvis av år siden. Vi vil ha menn med høy status, menn som overlever og bidrar. Det gir trygghet. Selv om ungdom, helse, og dermed gode gener, ofte trumfer makt.”

Da skulle man tro at kvinner gjennomgående velger yngre menn som livspartner. Men det vet vi at de ikke gjør. For hvert par av typen Anne Marie Ottersen (72) og Lasse Lindtner (62), finnes det sikkert ti par som ligner mer påBeate Eriksen (57). of Toralv Maurstad (91).

“Forskningen er ikke helt enig med seg selv i hva som gir status,” skriver Kristiansen videre. Kvinner liker menn som er hjelpsomme. Kvinner liker menn som er kreative. Kvinner liker menn med humor. Men også dette er egenskaper som ikke står i motsetning til makt, og heller ikke kan erstatte makt. En arbeidsledig lagerarbeider blir ikke en vinner på kjønnsmarkedet, selv om han er god til å fortelle vitser.

Kristiansen kunne har trukket frem andre studier som viser at kvinner foretrekker høye menn, eller er mindre opptatt av utseende enn menn. Men hun er i det hele tatt ikke opptatt av helt åpenbare kjønnsforskjeller i partnervalg. Hun vil heller ha fram at ”psykologien har flere teorier på lager. For eksempel at vi blir tiltrukket av folk som ligner på oss selv i holdninger, verdier, fritidsaktiviteter og utseende.”

Kvinner og menn tenner på likhet og likestilling? Det høres jo skrekkelig fint ut. Fullt i tråd med samfunnets idealer. Men teorien sier ikke det Kristiansen påstår. Den handler verken spesifikt om forholdet mellom menn og kvinner, eller bare om romantiske forhold, men like mye om vennskap. Forskningsartikkelen som hun linker til, er illustrert med et foto av to unge venninner med veldig lik klestil og hår. Kanskje kvinnefronteren forsøker å hinte om at kvinner like gjerne kan velge kvinner?

Men Kristiansen mener likheten også gjelder de heteroseksuelle. “Vi velger menn som er ganske like oss selv, i alder, utdanningsnivå og økonomi. Om vi velger eldre menn, er det større sjanse for at vi skiller oss.”

Dette har hun fra en SSB-rapport. Men hun nevner ikke at SBBs statistikk tegner et fast mønster av ulikhet i alder. Gjennomsnittsalderen ved giftemålet er 38,2 år for menn og 34,8 for kvinner. Det er ikke store gapet, men i en periode (fra tidlig 60-tall) der gjennomsnittsalderen ved giftemål har økt med hele 10 år for begge kjønn, og der likestilling ellers er blitt en realitet, er forskjellen forbløffende stabil år for år: Kvinner søker litt eldre menn, menn søker litt yngre kvinner.

Men så kommer det virkelig underlige i Aftenpostens forsøk på å gripe partnervalgets logikk:

“Og ikke minst velger vi menn som har barn fra før. Det er fordi de har høyere status, sier en forsker til Nettavisen. Nei, det er fordi dette er menn som stiller opp hjemme, sier en annen til klikk.no. De mange mennene som ikke har fått barn innen de er 45 år, vil heller bruke livet på arbeid og/eller fritidssysler. Da får de god tid til å oppnå status og makt på jobben eller i politikken, men er altså ikke blitt attraktive partnere.”

Og slik slutter artikkelen. Menn som har barn fra før, er altså attraktive for kvinner, ifølge Nina Kristiansen. Uten at det faller henne inn at disse menn nødvendigvis må være eldre, og til dels betydelig eldre, enn kvinnene, som ikke har fått barn. Dermed er det ikke bare forskningen som er uenig med selv selv. Også forskningsredaktøren er uenig med seg selv.

Og Kristiansens framstilling av flerkullsfedrene og de barnløse menne er mildt sagt misvisende: Menn som ikke har fått barn når de 45 år – dessverre en økende andel – er ikke i ferd med å skaffe seg makt og status. Og svært få av dem har valgt sin egen barnløshet. I stedet er de valgt bort av kvinnene, særlig kvinner med høy utdanning. Disse kvinnene vil heller ha en ”pent brukt” mann med gode ressurser, enn enn ”ubrukt” mann med lite ressurser.

Dette dokumenterte samfunnsforskeren Kari Skrede allerede i 2005. Og preferansen er ikke ny. ”Det ser en også i gammelhistorisk statistikk. Det er de bedrestilte mennene som blir valgt først,” sa Skrede i et intervju med Morgenbladet i 2012, og la til: ”Det blir litt sosialdarwinisme.”

Så kanskje utviklingspsykologien ikke er så irrelevant som Aftenpostens forskningskommentator skal ha det til. Og Kristiansen nevner ikke den aller viktigste faktoren på det nådeløse kjønnsmarkedet: Penger.

Penger er – for mange kvinner – sexy. Og penger kan byttes i skjønnhet. Derfor Onassis-syndromet: Selv fæle rike menn kan bli gift med svært vakre kvinner. Selv om de verken er kreative, har humor eller – hjelper til hjemme!

Det finnes forskning som sier at kvinner er 1000 ganger mer sensitive for mannens årsinntekt i partnervalget enn omvendt.

Penger forklarer også resirkuleringen av de godt brukte mennene, som ofte er alfahanner fra privat sektor. De som lykkes i arbeidslivet, lykkes også i familielivet. Jo flere barn fedrene har, desto mer tjener de i forhold til barnløse menn.

Og undersøkelser i likestilte Norge viser at kvinner fortsatt vil forsørges. 7 av 10 kvinner ønsker at mannen skal tjene mest. 6 av 10 av heltidsarbeidende kvinner med to eller flere barn misunner kvinner som kan være hjemme hele eller halve tiden.

Dette er ikke gode nyheter for de som vil at virkeligheten skal samsvare med likestillingsidealene. Dette er ikke politisk korrekte preferanser. Det er kanskje derfor de bekreftes av forskning, men underspilles av personen som er utpekt av Norges største avis til å gå forskningen i sømmene. Slik at avsløring av ”uviten” og ”flau formidling” blir til uviten om viten og flau forskningskritikk.

Kanskje Aftenposten burde vurdere å legge spalten litt nærmere forskningsfronten og litt lenger fra Kvinnefronten.

 

Kronikken ble opprinnelig publisert på Medier24, 15. februar 2018.

 

Hvis din frisør var en taxi

Tegning: Flu Hartberg.

Et lite tankeeksperiment for å belyse en vernet bransje.

 

Tenk deg at det er 1780 frisørsalonger i Oslo. Det kan bare være 1780. Ikke flere, ikke færre. Det er politisk bestemt. Antallet ble satt i 1999, og opprettholdt senest i 2016. 1780 frisørsalonger i Oslo er akkurat nok.

For å eie salong må du ha tillatelse fra offentlig myndighet. Et løyve. Dette sikrer at frisørvirksomheten utøves i samsvar med samfunnets beste.

Frisørløyvene er ”behovsprøvd”. Det vil si at fylkeskommunen vurderer behovet for salonger, på vegne av innbyggerne. Hvis de eksisterende salongene har så høye priser at etterspørselen blir lav, konkluderer kommunen at det ikke er behov for nye og billigere salonger.

Høres det rart ut? Du må tenke deg at frisørbransjen ikke er en vanlig kommersiell, tjenesteytende bransje. Det stilles særlige krav til kvalitet og sikkerhet. Under  hårklipp befinner kunden seg i en sårbar situasjon, med ryggen til en fremmed person, utstyrt med spisse redskaper og sterke sprayer (type ”ultra strong hold”). Næringen er derfor strengt regulert, underlagt et nasjonalt lovverk.

Frisørløyve gis til dem som har god vandel, tilfredsstillende økonomisk evne, tilstrekkelig faglig kompetanse og tilstrekkelig ansiennitet. Ansiennitetslisten for frisører i Oslo er offentlig på kommunens nettsider.

Du kan bare søke når det lyses ut ledige løyver. Det skjer når noen dør, eller gir fra seg løyvet. Forrige utlysning var for halvannet år siden. Har du ventet lenge nok til å bli utvalgt, kan du lage eget AS, men plikter å knytte deg til en av de store frisørkjedene. Den største heter Oslo Hair. Å få løyve der, krever 18 års ansiennitet.

Det koster ingenting å ha et løyve, og du beholder det til du er 75 år. Du behøver ikke selv å være frisør eller drive salongen. Du kan lovlig leie ut frisørløyvet via en ”bestyrerordning”, og dermed tjene over 100 000 i året på noe kommunen har gitt deg gratis.

Noen har også greid å skaffe seg flere løyver. En sitter visstnok på 16 stykker. Enkelte flytter ut av landet og får framleien inn på konto hver måned. Trolig går 80 millioner i året fra de som leier salongen til de som eier løyvet.

Du må også tenke at frisørsalongene er døgnåpne. Eieren jobber i kontortiden. De ansatte jobber om kvelden og natten. På ren provisjon. Få kunder, lite lønn.

Nei, det er ikke så tenkelig. Systemet ligner på planøkonomi og det gamle laugsvesenet. Men i Oslo har 1780 taxieiere enerett på persontransport. I tjue år har de profitert på en perfekt kombinasjon: Full regulering av markedsadgang, ingen regulering av pris. Alle sentralene er enige om å være omtrent like dyre og stadig dyrere. Det blir stadig flere folk i Oslo, de går stadig mer på byen, men stadig færre gidder å betale 600 kroner for turen fra Oslo S til Lambertseter.

Kundeflukten kompenseres med enda høyere priser. Oslo er verdens dyreste taxiby, tre ganger over prisnivået i London. Og kundene betaler selvsagt også for drosjenes dødtid: 45 minutter hver time.

Drosjenæringen forsvarer sine privilegier med sitt pålagte ”samfunnsansvar”. Selv om undersøkelser viser at halvparten av taxikunder i Norge – og sju av ti i Oslo – har hatt dårlige opplevelser med sjåfører. Nylig leste vi om kreftpasienter som må vente sju timer på taxi, fordi sjåførene synes de tjener for lite på ordningen. De lar heller bilen gå på tomgang til det kommer en frisk kunde som betaler bedre.

Alle skjønner at dette regimet er råttent, absurd og avlegs: Konkurransetilsynet. Delingsøkonomiutvalget. Ansvarlige politikere. På et dialogmøte med taxibransjen i forfjor sa byråd Lan Marie Nguyen Berg at reglene hemmer innovasjon, ikke tjener kundene, beskytter aktørene som er innenfor og hindrer nye å komme inn. Men hun la til at dette var ”kompliserte problemstillinger”, og at kommunen kan ikke endre yrkestransportloven. Dessuten er det viktigere å gjøre taxi-parken utslippsfri.

På samme møte – foreviget i en sørgelig NRK-dokumentar – fikk vi innblikk i tankegangen til bransjens trauste menn. En av dem sa, til stor latter fra kollegene: ”Hva innovasjonen skal bestå i, det vet ikke jeg. Men folk skal fra A til B. Det er ikke verre enn det. Ja, vi har karaoketaxi. Hvor mye innovasjon kan man klare å finne på, når folk bare skal fra et sted til et annet?”

Dette var to år etter at Uber kom til Norge med en radikalt ny forretningsmodell, tilpasset dagens teknologi og kundens behov. ”Organisert piratvirksomhet”, sa bransjen. Ulovlig kjøring uten løyve, sa departementet, politiet og retten.

Men én ting er å jage store, internasjonale selskaper med tvilsom skattepraksis fra det norske markedet. Noe annet er å ekskludere norske gründere. Siden 2005 har 13 selskaper fått nei til å etablere nye taxikonsepter i Oslo. Den mest dedikerte, Roger Dørum Pettersen, har brukt tolv år og to og en halv million kroner på å få realisere Økotaxi, med fast lavpris og nyskapende app. Han bor i sokkeletasjen hos mora og holder seg i live som nattsjåfør hos en som har løyve.

Men nå har Pettersen fått støtte fra konkurranseorganet ESA, som pålegger EØS-medlem Norge å slippe til nye markedsaktører, og statsråd Solvik-Olsen lover endring av løyveordningen.

Men lovendring tar tid og kan strande i Stortinget. I stedet kunne departementet sendt et rundskriv til kommunene om at behovsprøving ikke må forhindre fri etableringsrett. Var det ikke noen partier som gikk til valg på å forenkle regelverket for næringslivet?

Når det er mulig å få støtte fra Innovasjon Norge til å etablere frisørkjeden Cutters uten å tilby hårvask, burde det være lov å starte en taxitjeneste som gjør drosjeturen billigere enn julebordet.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 10. februar 2018.

 

Var det meningen at Faktisk.no skulle blåse opp feil som ikke gjør en forskjell? Og samtidig avspore fra store, viktige fakta som kunne opplyse det norske ordskiftet?

Norges befolkning har økt raskere enn nesten noe annet europeisk land. Og skyldes ene og alene innvandring. Men la oss heller snakke om tabben til Terje Tvedt og Sylvi Listhaug.

Var det meningen at Faktisk.no skulle blåse opp feil som ikke gjør en forskjell? Og samtidig avspore fra store, viktige fakta som kunne opplyse det norske ordskiftet?

Faktisk.no har funnet en feil i én setning i Terje Tvedts mye omtalte og omstridte bok, “Det internasjonale gjennombruddet”. Og når Sylvi Listhaug anbefaler boken og gjengir feilen (i “Politisk kvarter” og på sin Facebook-side) må selvsagt landets nye sannhetspoliti sette inn ressurser på saken.

Hva oppnår de med det? Å gi inntrykk av at professoren ikke har grunnlag for sine påstander om befolkningsveksten i Norge. Noe som ikke stemmer. Å få oss til å tro at dette rokker ved bokens konklusjoner. Noe som heller ikke stemmer. Å skape fokus om uvesentligheter i stedet for en viktig samfunnsendring. Noe som er synd. Fordi vi ikke kan debattere innvandring uten å skjønne hvordan demografien i Norge endres.

Her er saken: På side 112 i boken – ikke på s. 209 som Faktisk.no påstår(!) – står det: “I perioden 1995-2016 opplevde Norge relativt sett en større befolkningsvekst enn India  og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen.”

Faktisk.no fastslår at dette er ”faktisk helt feil”. Tall fra FN viser at Norge bare hadde en befolkningsvekst på 20,2 prosent, mens veksten India var i på 37,9.

Det er en grei påpekning. Rett skal være rett. Det mener også Tvedt, som i sitt tilsvar forklarer at feilen skyldes en ren inkurie. Det skulle rett og slett stå Kina, og ikke India. Norge hadde en større relativ befolkningsvekst enn verdens mest folkerike land. Dét var poenget. Og et poeng som kanskje fortjener et lite “Jøss”?

Men Faktisk.no mener åpenbart at de har påpekt noe viktig. Og de gir seg ikke med det. De opplyser at de også skal sjekke setningens andre fakta – om USAs innvandring. Og de legger til: “Det er ingen notehenvisning til disse opplysningene og det er eller heller ikke referert til kilder på andre måter.”

De som ikke har lest Tvedts bok kan dermed lett tro at henvisningene til India og USA er det eneste eller det viktigste ”beviset” han bruker for å vise at befolkningsveksten i Norge har svært høy. Og at han mangler kilder.

Det stemmer at noter mangler i den aktuelle setningen, og burde ha vært med. Det stemmer også at de fem notene i det lange avsnittet som setningen inngår i, burde vært mer presise. Men her er mange tall. Om Norge. Og de stemmer. I den grad tall fra SSB gjør det. Og de forteller om en dramatisk endring av den norske befolkningens størrelse og sammensetning:

“50 år etter at Seip talte, var det i Norge 700 000 innvandrere og 150 000 innbyggere født av innvandrede foreldre. Av den totale befolkningen hadde nå vel 16 prosent innvandrerbakgrunn, og de kom fra hele verden.  Og få, om noen andre, vesteuropeiske land økte sin befolkning fra 1990-årene til 2016 så raskt i forhold til folketallet som Norge. Ifølge SSB vokste befolkningen i Norge med nesten en million mennesker i løpet av en periode på 13 år, og mer talende; med ca. 25 prosent i løpet av vel et tiår.  Og ikke i noe annet land ble majoritetsbefolkningens andel redusert så fort som i Norge. Fra å være 99,9 prosent av befolkningen i 1963 utgjorde hva som etter hvert ble kalt «norskinger» eller «etniske nordmenn» eller majoritetsbefolkningen, i 2016 ca. 75 prosent, og prosenten falt fra ca. 85 prosent til ca. 75 prosent i løpet av en tiårsperiode. Norge opplevde i perioden 1995–2016 relativt sett en større befolkningsvekst enn India og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen 1860–65. Bare i tiåret 2004–13 økte den med en halv million, samtidig som tallet på «etniske nordmenn» sank med 4400. I 2016 bodde det 265 721 personer med asiatisk og 114 305 med afrikansk bakgrunn i Norge. Disse gruppene hadde økt fra 0 til rundt 8 prosent av befolkningen i perioden. Norges befolkning ble altså i løpet av det internasjonale gjennombruddet radikalt forandret, og med varige, ugjenkallelige konsekvenser.”

Og Tvedt fortsetter:

“I hvilken grad var dette en villet og planlagt utvikling styrt av landets politiske ledelse? Og hvilke politiske krefter var det som kom til å bestemme endringene i den norske befolkningsstrukturen? Hvordan ble flyktninger og innvandrere møtt av det norske samfunnet? Dette er helt sentrale spørsmål i nyere norsk historie.”

Men i stedet for de sentrale spørsmålene – om flerkultur, om “norske verdier”, om møtet med islam, så kan vi selvsagt snakke om – eller godte oss over – tabben det er å sammenligne den norske befolkningsveksten med India i stedet for Kina.

Selv om feilen – som Tvedt påpeker i sitt svar – verken har betydning for analysen, og eller gjør befolkningsveksten i Norge større eller mindre. Selv om han altså viser til mange andre og riktige SSB-tall om denne veksten. Selv om Listhaug refererte til to av disse i sin Facebook-oppdatering.

Og selv om Faktisk.no til slutt kommer med en opplysning som bekrefter hovedpoenget: “Hvis vi sammenlikner befolkningsveksten i Norge med resten av Europa, ser vi at Norge er blant landene med høyest befolkningsvekst i forhold til folketall.”

Tvedt kunne like gjerne brukt en sammenligning fra artikkelen om Norges befolkning i Store Norske Leksikon:

“Innvandringen var særlig stor etter 2006, og i de fem årene 2006–2010 hadde Norge en befolkningsvekst på gjennomsnittlig 1,18 prosent årlig og lå i disse årene på nivå med og til dels høyere enn veksten i Jordens samlede befolkning som hadde en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,1 prosent i denne femårsperioden.”

Norge har nylig opplevd en større relativ befolkningsvekst enn hele … Jorden. Hvor mange nordmenn er klar over dette? Hvor mange vet dette har skjedd selv med et synkende antall “etniske nordmenn”, slik at hele økningen skyldes innvandring? Selv mange som deltar aktivt i innvandringsdebatten tror fortsatt at Norge har hatt en streng innvandringspolitikk de siste tiårene. Noen av dem jobber som politiske kommentatorer i store aviser.

Derfor trenger vi bøker som uten omsvøp slår fast at størrelsen og strukturen på den norske befolkning er betydelig endret på ganske få år, og at dette gjør noe med norsk kultur, politikk og religion – for ikke å snakke om arbeidsliv og velferd, som Tvedt ikke skriver om.

Vi må dessuten regne med at trenden vil fortsette. SSB er selvsagt de første til å understreke at anslagene for hvor mange som vil innvandre til Norge i framtiden, er usikre. Men her er hovedalternativet i byråets befolkningsframskrivinger:

Årlig nettoinnvandring på over 25 000 gjennom mesteparten av århundret. En økning i antall (første generasjons) innvandrere fra 700 000 i dag til 1,7 millioner i 2060.

Det betyr ikke at dette tallet er sannhet. Eller at det nå gjelder å bli skremt. Det betyr bare at det er faktisk helt feil å ikke ta denne utviklingen på største alvor, i stedet for å henge seg opp i irrelevante og avsporende faktafeil.

Opprinnelig publisert på Medier24.no, 7. februar 2018.

Hva om Trine Skei Grande var Per Sandberg?

Grande-saken skal tydeligvis ikke sammenlignes med Ingebrigtsen-saken. I stedet skal de som kritiserer Grande sammenlignes med høyreekstremister.

“Dessverre er Grande-saken en stor seier for alternativhøyre,” skrev Morgenbladet redaktør, Anna B. Jensen, i en kommentar på nett i går. Og den hun trakk fram som eksempel på at Resett hadde lykkes med sin agenda i sosiale medier, var meg – og mine “våpendragere”(sic). Man er etterhvert vant til å bli plassert i båser man ikke kjenner seg igjen i. Men denne gangen lette jeg forgjeves etter tegn og beviser:

Ikke tilhører jeg Resetts “heiagjeng”, og jeg synes nettstedets journalistikk og redegjørelse for egne motiver i Grande-saken står til stryk.

Ikke har jeg noe ønske om å ramme Grandes troverdighet på grunn av hennes innvandringsliberale holdning.

Ikke sympatiserer jeg med alternativhøyre, tvert imot har jeg flere ganger tatt avstand fra den nye amerikanske høyreradikalismen.

Ikke ønsker jeg å svekke metoo-kampanjen. Jeg har klart og tydelig støttet den – ikke minst i Giske-saken. (At bevegelsen også bør tåle et kritisk søkelys for ensidighet, overdrivelser og utilsiktede konsekvenser – som alle andre “revolusjoner”, er en annen sak.)

Men Morgenbladet greier altså å skape det motsatte inntrykk ved bruk av mistanke, sidestilling og assosiasjonmetoden. Noe som ikke overrasker. Det er ikke lenge siden greide avisen å framstille YouTube-fenomet Jordan Peterson – en klassisk liberal og rasjonell akademiker – som en “åndelig leder i “alt-light”-universet, den brede og mer moderate strømningen rundt den høyreekstreme “alt-right”-bevegelsen.”

I dette brungrumsede landskapet befinner visstnok jeg meg også. Og her er sitatet om Grande som Jenssen har hengt seg opp i:

“Jeg er ingen overgriper, sa hun til offentligheten. Neida, hun var bare toppolitikeren (38) som hadde sex med en beruset 17-åring. Sånt som pleier å gi mannlige tillitspersoner sparken på flekken.”

Jeg skrev dette vel og merke etter at gutten sto fram, og bekreftet at historien i all hovedsak var sann – inkludert det viktige faktum av det skjedde frivillig. Jenssen mener jeg tar fullstendig feil når jeg hevder at et mannlig tillitsvalgt ville ha måttet gå i en tilsvarende sak:

“Meg bekjent er det ingen saker der mannlige politikere har måttet gå etter frivillig sex med 17-åringer i nyere norsk historie.”

Hvis Jenssen virkelig ikke kjenner Ingebrigsen-saken, får vi ta et lite tilbakeblikk på nyere norsk historie:

Roger Ingebrigsten var Nord-Norges wonderboy i rikspolitikken. Rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Rådgiver i kommunaldepartmentet. Statssekretær i tilsammen fire departementer. Leder av Tromø Arbeiderparti. I 2012 kjempet han om å bli nominert som partiets toppkandidat på stortingvalgslisten. Men ble felt av en sju år gammel sexhistorie.

I 2004, i en alder av 37, innledet han en seksuell relasjon til en 17-årig jente. Jenta var med i AUF, men både i mediedekningen, i partiets redegjørelse og i Ingebringtsen egen syndforkarling var det ikke partirelasjonen, men alderforskjellen som ble trukket fram. Det var den som gjorde forholdet “umoralsk” og “uakseptabelt”. Ingebrigtsen sa: “Det var feil av meg som en voksen mann å innlede en seksuell relasjon til en ung kvinne.” Partisekretær Raymond Johansen sa: “Han erkjenner å ha hatt et uakseptabelt forhold til en yngre jente. Det han har innrømmet, er et tillitsbrudd og vitner om dårlig dømmekraft. Når du er politiker er du avhengig av av tillit.”

Jenta påsto riktignok at hun hadde følt seg presset til ha en seksuell relasjon, noe som låt merkelig, siden hun også innrømte at de hadde hatt jevnlig sex i årene 2004 og 2005 – og at forholdet varte i noen år til. Det var altså snakk om et langvarig seksuelt forhold på privaten.

Det var heller ikke hun som varslet om saken, men andre i partiet som støttet Ingebrigtsens motkandidat i nominasjonskampen. Likevel var det ingen tvil, ingen debatt, og nesten ingen motstemmer da saken ble blåst: Ingebrigsten måtte trekke seg både som statsekretær og stortingskandidat, og en løfterik politisk karriere var over.

Man kan selvsagt diskutere disse to sakenes likheter og ulikheter. Men det er vanskelig å se at de skulle være moralsk vesensforskjellige. I hvert fall ikke så forskjellige at den ene saken fortjente å ende i en “politisk henrettelse” og den andre i et samstemt forsvar for politikeren – mot “ryktene” og anklagene fra det fæle nettstedet.

Etablerte journalister og pressefolk mener altså Grande-saken ikke burde ha vært noen sak i det hele tatt, selv ikke etter at det er slått fast at hendelsen fant sted, og ikke bare var et rykte. Mange mener visst også at det avgjørende moralske aspektet var partimedlemskapet til gutten. Hadde han vært med i Venstre, ville episoden vært et utilbørlig maktovergrep. Ellers er det bare en dum festhistorie eller et forfriskende cougar-eventyr i kornåkeren.

Men hvordan man enn snur og vender på det, har Grande-saken elementer som både pressen og almennheten ellers reagerer på: maktposisjon (i kraft av å være kjendis og topppolitiker), betydelig alderforskjell, og en mindreårig i beruset tiltstand. I 2012 sa Grande selv at det var uakseptabelt å feste med mindreårige: “Venstre skal forholde seg til norsk lov, og 17-åringer har ikke lov å drikke.”

Dette sa hun etter at hun selv hadde festet  – og hatt sex med – en 17-åring. Det skjedde atpåtil i en eksponert sammenheng med flere vitner, i et bryllup som ikke var uten politiske relasjoner.

I tillegg har vi altså påstanden fra den nå 26-årige mannen – bekreftet av VG – om at Grande har spredt en historie om at det var han som “dratt med henne bak et hus og hoppet på henne”.

Om dette er god nok grunn til at Grande må gå, får andre vurdere. Jeg har bare reagert på noe som sterkt ligner på presseetisk dobbelstandard. Og jeg står ved min påstand om at kjønn og politisk tilhørighet:

Hadde Per Sandberg hatt sex med en full 17-årig jente, og håndtert avsløringen på samme måte, ville norske medier ha veltet seg i indignasjon. De ville ledd av hans forsøk på å bagatellisering (“Jeg har vokst opp i Trøndelag, jeg har drukket på fester.”). De ville rast over hans framstilling av seg selv som offer. De ville undersøkt om han virkelig har framstilt jenta som overgriper. Og de ville kjempet om å få felle en minister.

Opprinnelig publisert på Medier24.no, 24. januar 2018.

Treat Her Like a Lady

 

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Giske-sakens lærdom: Tillitsmannen må også være en gentleman.

 

Moralsk harme er den nye valutaen i medieøkonomien. Og shaming er den nye folkesporten i sosiale medier: Noen har sagt eller gjort noe galt! Synderen i gapestokken, lik og del! Misunnelsen er som kjent sterkere enn kjønnsdriften, men intet slår skadefryden.

 

Uthenging kan forsvares om en person har gjort noe virkelig klanderverdig, av offentlig interesse, tilstrekkelig dokumentert. Noen ganger må svina røykes ut. Noen ganger må svinestier ryddes, miljøer luftes, og rutiner endres.

 

Noen kan lære av egne svin på skogen, og bidra mer til å skape trygghet og trivsel for andre. Og dessverre: Noen trenger trusselen om offentlig ydmykelse for å holde seg i skinnet, siden de mangler naturlig ryggrad. Så all ære til metoo.

 

Men nå har en vond og vanskelig sak om en politisk kvinnejeger – eller skal vi si kvinneplager? – gått som medieføljetong i en måned, og vi holder fortsatt pusten: Hvor dypt faller han? Hvor mange hoder må rulle? Hvor ribbet vil ørnen blant partiene stå igjen etterpå? Det er tragedie, det er maktkamp, det er “Tillitsmannen” av Einar Gerhardsen i Shakespeare-versjon.

 

Men dette improviserte rettsdramaet skiller seg fra vanlig fiksjon ved å handle om alt annet enn forbrytelsene. Vi blir daglig orientert om spillet rundt varslene og gjerningsmannen. Inkludert “fabrikerte” notater i seriøse nettaviser. Noen er bekymret for forhåndsdømming og manglende rettsikkerhet. Men skal dette være varslersaken der partifolk melder om “rystende” og “sterke saker”, uten at noen vil diskutere innholdet?

 

Trond Giskes beklagelse på Dagsrevyen var i så måte et mesterstykke. Nærmest en vikarierende syndbekjennelse. Vi fikk knapt inntrykk av at mannen med de sørgmodige øynene var innblandet i saken.

 

Han sa ikke hva han hadde gjort. Han beklaget ikke hva han hadde gjort. Han var lei seg for at andre hadde opplevd at han hadde gjort noe upassende og ubehagelig.

 

Alle som leste DN og VG samme dag, og Nordlys dagen etter, kunne dermed fastslå at en av Norges mest erfarne og intelligente politikere ikke visste at følgende var galt:

 

At en kirkeminister forsøker å sjekke opp en prestestudent og ungdomsdelegat i baren etter Kirkemøtet, ikke godtar å bli avvist, men sender henne eposter og sms-er med forslag om å møtes. Noe som får henne til å lure på om det er uheldig for Menighetsfaktultet om hun sier nei, siden de er avhengig av statsstøtte.
At en statsråd på FAFO-festen drikker tungt og legger tungt an på en ung servitør som også er datter av en ansatt, ikke godtar å bli avvist, men fortsetter å sende henne sms-er ut på natten.

 

At en av de høyeste tillitsvalgte i “likestillingspartiet” Ap ved to anledninger utsetter en AUF-jente i tenårene for så intense forsøk på kyssing og beføling at hun velger å trekke seg fra politikken.

 

Ingenting av dette skjønte Giske. Før varslingene, som var “en enorm øyeåpner”, i følge han selv. Tro det, den som vil: I disse og mange andre lignende situasjoner merket han aldri den andres ubehag eller motvilje. Eller at han brøt noen grenser.

 

Det vitner i så fall om en enestående mangel på sosial dømmekraft. Skjønner man ikke hva nesten alle andre anser som upassende av en partitopp eller statsråd, er man selv upassende som nestleder i et politisk parti.

 

Dette visste vi for to uker siden. Dette er det saken handler om. Ikke abstrakte anklager om “aldersforskjell” og “ulikhet i maktforhold”. Haddy N’jie er 13 år yngre enn kjæresten Giske. Sånt er verken uvanlig eller mistenkelig. Og ingen i verdenshistorien har hørt en kvinne si til en mann: “Jeg finner deg ikke tiltrekkende. Du har for mye makt.”

 

Blir vi så klokere av alt snakket om “seksuell trakassering”? Uten eksempler, uten begrepsavklaring? Det er en grunn til at Støre nøler når ordet kommer på bane. Begrepet er rettslig. I “Arbeiderpartiets retningslinjer for seksuell trakassering” – et latterlig tynt skriv på en halv A4-side – heter det at “det er rettsvesenet som har ansvar for å avgjøre om eventuelle saker om seksuelle overgrep er i strid med norsk lov. Dette ansvaret skal ikke organisasjonen ta.”

 

Men en organisasjon har ansvaret for å hindre utviklingen av en usunn fest- og sjekkekultur før overtramp blir advokatmat. Og rettsliggjøring kan aldri erstatte normer, holdninger og det indre, moralske kompass. Det vi en gang kalte folkeskikk og dannelse. Da mannsidealet var en gentleman.

 

En gentleman har stil og viser hensyn. En gentleman kan flørte, men tar signaler, og nedlater seg ikke til å mase. Og – ikke å forglemme: En gentleman drikker seg aldri full i offentligheten. I alle fall ikke som representant sitt parti, sin regjering eller sitt land.

Alkoholen er elefanten i Giske-saken og metoo-rommet. Det finnes menn som vil forsvare sine privilegier og tilgang på kvinner. Men det finnes langt flere av begge kjønn som vil ha sine drikkevaner i fred. Selv om høy promille er risikofaktor nr. 1 for både å utøve og bli offer for seksuelt ubehag og overgrep.

 

Derfor et enkelt forslag til Det Norske Arbeiderparti for å gjøre sine tillitsmenn mer lik gentlemen: Innføring av nulltoleranse for fyll på partiarrangementer. Overtredelser fører til suspensjon. Tør du være festbrems, Støre?

 

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 6. januar 2018.

Blir unge syke av å bli kalt snøfnugg?

telegraph aftenposten.1000x562

Aftenposten har i dag den rareste artikkelen jeg kan huske å ha lest i «Uviten»-spalten.

På papir lyder tittelen: “Bli unge virkelig syke av å bli kalt snøfnugg?” Det sier artikkelen ingenting om. En av undertitlene lyder: “Ligger forklaringen i spørsmålsstillingen?” Det sier heller ikke artikkelen noe om.

Teksten er skrevet av Atle Fretheim, forskningsleder ved Folkehelseinstituttet og professor II ved Universitet i Oslo. Han presenterer den på Facebook som “Litt god, gammaldags mediekritikk”. Men tåler den selv mediekritikk?

Fretheim tar utgangspunkt i et fornøyelig oppslag i den engelske avisen The Telegraph som jeg selv delte på Facebook for en snau måned siden. Den hadde overskriften: “Don’t call us snowflakes – it damages our mental health, say young people.”

Med andre ord: Ungdommen mener det kan være krenkende – på et helsefarlig nivå – å bli kalt lettkrenkelig.

Det er jo litt morsomt, særlig når det bygget på en tilsynelatende seriøs spørreundersøkelse der hele 74 prosent av de spurte i alderen 16-24 år mente at det å bli kalt “snøfnugg” kunne gå ut over deres mentale helse. Men Fretheim var skeptisk til funnet, og til oppslaget til The Telegraph – og avisene som viderebrakte saken til almen forlystelse:

“Jeg fant ikke tegn til kritiske spørsmål om undersøkelsen i noen av oppslagene, så jeg måtte sjekke litt selv.”

Og Fretheim er generøs nok til å innvie oss i metodene til en forskningsleder:

“Ved hjelp av et helt enkelt internettsøk var det lett å finne ut at forsikringsselskapet Aviva stod bak undersøkelsen.”

Vel. Enda lettere ville det være å faktisk lese The Telegraph-artikkelen. For der står det: “Research by insurance firm Aviva found that 72 per cent of 16-24 year-olds think the term [snowflake] is unfairly applied, while 74 per cent think it could have a negative effect on young people’s mental health.”

Men Fretheim gravde videre hos forskningsselskapet:

“Aviva svarte meg raskt på epost. Først ble min forespørsel om å få mer informasjon om undersøkelsen avvist, men etter litt fram og tilbake fikk jeg se spørsmålene som hadde blitt stilt.”

Og slik lød det:

«Do you think that the usage of terms such as the ‘snowflake generation’ can have a negative effect on the mental health of the people to whom it refers?»

Og hva har så Fredhem da avslørt? Nok en gang: Intet enn det som sto i The Telegraph-artikkelen. Jf. sitatet over. Han skriver: “Medieoppslagene gav inntrykk av at de som svarte ja på spørsmålet mente de selv stod i fare for å bli syke av å bli kalt «snowflake». Det er en tvilsom tolkning.” Men i Telegraph-artikkelen lå denne tolkningen kun i tittelen, ikke i selve artikkelen. Og om de unge som svarte ja i undersøkelsen tenkte på seg selv eller ikke, aner vi ikke. Heller ikke Fretheim. Han skriver:

“Det er også verdt å merke seg at blant alle de voksne deltakerne i undersøkelsen svarte godt over halvparten (58 prosent) ja på det samme spørsmålet.”

Folkehelsas mann later til å være berolighet over dette, for da er det ikke ungdommen selv som frykter å bli syke av å bli kalt “snøfnugg”. Men at også eldre er bekymret på ungdommens vegne – for at de urettmessig kan bli stemplet som lettkrenkelige, og dermed kan ta skade på sin sjel av det, er ikke også det bittelitte grann foruroligenede – eller forlystelig – alt etter hvordan man ser det? Men dette poenget – at krenkelseskulturen nå tydeligvis har nådd alle generasjoner – går ham hus fordi. Han er for opptatt med å gratulere seg selv med ha utført en helt unik gravejobb. Artikkelen slutter med et spørsmål til forsikringsselskapet:

“- Har noen journalister tatt kontakt med dere for å få mer informasjon om undersøkelsen? spurte jeg.

– Nei, ingen.”

Men så kommer den virkelige ironien. Fretheim har altså ikke avslørt noe som helst ut over å peke på at en tittel var litt hardt vinklet, noe en våken leser kunne finne ut på egenhånd. Og hva gjør Aftenposten når de publiserer artikkelen hans på nett? De bruker nesten samme overskrift, med Fretheims navn rett bak, i like store typer: “Generasjon snøfnugg: Ikke kall oss snøfnugg, vi blir syke av det.” Faktisk er dette en enda mer tvilsom versjon av tittelen enn den til The Telegraph, fordi den tillegger utsagnet til “snøfnuggene” selv, og ikke til ungdom generelt. Akkurat det Fretheim kritiserer, gjør Aftenposten til gangs, når de skal presentere mediekritikken. Vi sier god bedring til alle parter.

Opprinnelig publisert på Medier24, 2. januar 2018.