Hvis din frisør var en taxi

Tegning: Flu Hartberg.

Et lite tankeeksperiment for å belyse en vernet bransje.

 

Tenk deg at det er 1780 frisørsalonger i Oslo. Det kan bare være 1780. Ikke flere, ikke færre. Det er politisk bestemt. Antallet ble satt i 1999, og opprettholdt senest i 2016. 1780 frisørsalonger i Oslo er akkurat nok.

For å eie salong må du ha tillatelse fra offentlig myndighet. Et løyve. Dette sikrer at frisørvirksomheten utøves i samsvar med samfunnets beste.

Frisørløyvene er ”behovsprøvd”. Det vil si at fylkeskommunen vurderer behovet for salonger, på vegne av innbyggerne. Hvis de eksisterende salongene har så høye priser at etterspørselen blir lav, konkluderer kommunen at det ikke er behov for nye og billigere salonger.

Høres det rart ut? Du må tenke deg at frisørbransjen ikke er en vanlig kommersiell, tjenesteytende bransje. Det stilles særlige krav til kvalitet og sikkerhet. Under  hårklipp befinner kunden seg i en sårbar situasjon, med ryggen til en fremmed person, utstyrt med spisse redskaper og sterke sprayer (type ”ultra strong hold”). Næringen er derfor strengt regulert, underlagt et nasjonalt lovverk.

Frisørløyve gis til dem som har god vandel, tilfredsstillende økonomisk evne, tilstrekkelig faglig kompetanse og tilstrekkelig ansiennitet. Ansiennitetslisten for frisører i Oslo er offentlig på kommunens nettsider.

Du kan bare søke når det lyses ut ledige løyver. Det skjer når noen dør, eller gir fra seg løyvet. Forrige utlysning var for halvannet år siden. Har du ventet lenge nok til å bli utvalgt, kan du lage eget AS, men plikter å knytte deg til en av de store frisørkjedene. Den største heter Oslo Hair. Å få løyve der, krever 18 års ansiennitet.

Det koster ingenting å ha et løyve, og du beholder det til du er 75 år. Du behøver ikke selv å være frisør eller drive salongen. Du kan lovlig leie ut frisørløyvet via en ”bestyrerordning”, og dermed tjene over 100 000 i året på noe kommunen har gitt deg gratis.

Noen har også greid å skaffe seg flere løyver. En sitter visstnok på 16 stykker. Enkelte flytter ut av landet og får framleien inn på konto hver måned. Trolig går 80 millioner i året fra de som leier salongen til de som eier løyvet.

Du må også tenke at frisørsalongene er døgnåpne. Eieren jobber i kontortiden. De ansatte jobber om kvelden og natten. På ren provisjon. Få kunder, lite lønn.

Nei, det er ikke så tenkelig. Systemet ligner på planøkonomi og det gamle laugsvesenet. Men i Oslo har 1780 taxieiere enerett på persontransport. I tjue år har de profitert på en perfekt kombinasjon: Full regulering av markedsadgang, ingen regulering av pris. Alle sentralene er enige om å være omtrent like dyre og stadig dyrere. Det blir stadig flere folk i Oslo, de går stadig mer på byen, men stadig færre gidder å betale 600 kroner for turen fra Oslo S til Lambertseter.

Kundeflukten kompenseres med enda høyere priser. Oslo er verdens dyreste taxiby, tre ganger over prisnivået i London. Og kundene betaler selvsagt også for drosjenes dødtid: 45 minutter hver time.

Drosjenæringen forsvarer sine privilegier med sitt pålagte ”samfunnsansvar”. Selv om undersøkelser viser at halvparten av taxikunder i Norge – og sju av ti i Oslo – har hatt dårlige opplevelser med sjåfører. Nylig leste vi om kreftpasienter som må vente sju timer på taxi, fordi sjåførene synes de tjener for lite på ordningen. De lar heller bilen gå på tomgang til det kommer en frisk kunde som betaler bedre.

Alle skjønner at dette regimet er råttent, absurd og avlegs: Konkurransetilsynet. Delingsøkonomiutvalget. Ansvarlige politikere. På et dialogmøte med taxibransjen i forfjor sa byråd Lan Marie Nguyen Berg at reglene hemmer innovasjon, ikke tjener kundene, beskytter aktørene som er innenfor og hindrer nye å komme inn. Men hun la til at dette var ”kompliserte problemstillinger”, og at kommunen kan ikke endre yrkestransportloven. Dessuten er det viktigere å gjøre taxi-parken utslippsfri.

På samme møte – foreviget i en sørgelig NRK-dokumentar – fikk vi innblikk i tankegangen til bransjens trauste menn. En av dem sa, til stor latter fra kollegene: ”Hva innovasjonen skal bestå i, det vet ikke jeg. Men folk skal fra A til B. Det er ikke verre enn det. Ja, vi har karaoketaxi. Hvor mye innovasjon kan man klare å finne på, når folk bare skal fra et sted til et annet?”

Dette var to år etter at Uber kom til Norge med en radikalt ny forretningsmodell, tilpasset dagens teknologi og kundens behov. ”Organisert piratvirksomhet”, sa bransjen. Ulovlig kjøring uten løyve, sa departementet, politiet og retten.

Men én ting er å jage store, internasjonale selskaper med tvilsom skattepraksis fra det norske markedet. Noe annet er å ekskludere norske gründere. Siden 2005 har 13 selskaper fått nei til å etablere nye taxikonsepter i Oslo. Den mest dedikerte, Roger Dørum Pettersen, har brukt tolv år og to og en halv million kroner på å få realisere Økotaxi, med fast lavpris og nyskapende app. Han bor i sokkeletasjen hos mora og holder seg i live som nattsjåfør hos en som har løyve.

Men nå har Pettersen fått støtte fra konkurranseorganet ESA, som pålegger EØS-medlem Norge å slippe til nye markedsaktører, og statsråd Solvik-Olsen lover endring av løyveordningen.

Men lovendring tar tid og kan strande i Stortinget. I stedet kunne departementet sendt et rundskriv til kommunene om at behovsprøving ikke må forhindre fri etableringsrett. Var det ikke noen partier som gikk til valg på å forenkle regelverket for næringslivet?

Når det er mulig å få støtte fra Innovasjon Norge til å etablere frisørkjeden Cutters uten å tilby hårvask, burde det være lov å starte en taxitjeneste som gjør drosjeturen billigere enn julebordet.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 10. februar 2018.

 

Var det meningen at Faktisk.no skulle blåse opp feil som ikke gjør en forskjell? Og samtidig avspore fra store, viktige fakta som kunne opplyse det norske ordskiftet?

Norges befolkning har økt raskere enn nesten noe annet europeisk land. Og skyldes ene og alene innvandring. Men la oss heller snakke om tabben til Terje Tvedt og Sylvi Listhaug.

Var det meningen at Faktisk.no skulle blåse opp feil som ikke gjør en forskjell? Og samtidig avspore fra store, viktige fakta som kunne opplyse det norske ordskiftet?

Faktisk.no har funnet en feil i én setning i Terje Tvedts mye omtalte og omstridte bok, “Det internasjonale gjennombruddet”. Og når Sylvi Listhaug anbefaler boken og gjengir feilen (i “Politisk kvarter” og på sin Facebook-side) må selvsagt landets nye sannhetspoliti sette inn ressurser på saken.

Hva oppnår de med det? Å gi inntrykk av at professoren ikke har grunnlag for sine påstander om befolkningsveksten i Norge. Noe som ikke stemmer. Å få oss til å tro at dette rokker ved bokens konklusjoner. Noe som heller ikke stemmer. Å skape fokus om uvesentligheter i stedet for en viktig samfunnsendring. Noe som er synd. Fordi vi ikke kan debattere innvandring uten å skjønne hvordan demografien i Norge endres.

Her er saken: På side 112 i boken – ikke på s. 209 som Faktisk.no påstår(!) – står det: “I perioden 1995-2016 opplevde Norge relativt sett en større befolkningsvekst enn India  og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen.”

Faktisk.no fastslår at dette er ”faktisk helt feil”. Tall fra FN viser at Norge bare hadde en befolkningsvekst på 20,2 prosent, mens veksten India var i på 37,9.

Det er en grei påpekning. Rett skal være rett. Det mener også Tvedt, som i sitt tilsvar forklarer at feilen skyldes en ren inkurie. Det skulle rett og slett stå Kina, og ikke India. Norge hadde en større relativ befolkningsvekst enn verdens mest folkerike land. Dét var poenget. Og et poeng som kanskje fortjener et lite “Jøss”?

Men Faktisk.no mener åpenbart at de har påpekt noe viktig. Og de gir seg ikke med det. De opplyser at de også skal sjekke setningens andre fakta – om USAs innvandring. Og de legger til: “Det er ingen notehenvisning til disse opplysningene og det er eller heller ikke referert til kilder på andre måter.”

De som ikke har lest Tvedts bok kan dermed lett tro at henvisningene til India og USA er det eneste eller det viktigste ”beviset” han bruker for å vise at befolkningsveksten i Norge har svært høy. Og at han mangler kilder.

Det stemmer at noter mangler i den aktuelle setningen, og burde ha vært med. Det stemmer også at de fem notene i det lange avsnittet som setningen inngår i, burde vært mer presise. Men her er mange tall. Om Norge. Og de stemmer. I den grad tall fra SSB gjør det. Og de forteller om en dramatisk endring av den norske befolkningens størrelse og sammensetning:

“50 år etter at Seip talte, var det i Norge 700 000 innvandrere og 150 000 innbyggere født av innvandrede foreldre. Av den totale befolkningen hadde nå vel 16 prosent innvandrerbakgrunn, og de kom fra hele verden.  Og få, om noen andre, vesteuropeiske land økte sin befolkning fra 1990-årene til 2016 så raskt i forhold til folketallet som Norge. Ifølge SSB vokste befolkningen i Norge med nesten en million mennesker i løpet av en periode på 13 år, og mer talende; med ca. 25 prosent i løpet av vel et tiår.  Og ikke i noe annet land ble majoritetsbefolkningens andel redusert så fort som i Norge. Fra å være 99,9 prosent av befolkningen i 1963 utgjorde hva som etter hvert ble kalt «norskinger» eller «etniske nordmenn» eller majoritetsbefolkningen, i 2016 ca. 75 prosent, og prosenten falt fra ca. 85 prosent til ca. 75 prosent i løpet av en tiårsperiode. Norge opplevde i perioden 1995–2016 relativt sett en større befolkningsvekst enn India og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen 1860–65. Bare i tiåret 2004–13 økte den med en halv million, samtidig som tallet på «etniske nordmenn» sank med 4400. I 2016 bodde det 265 721 personer med asiatisk og 114 305 med afrikansk bakgrunn i Norge. Disse gruppene hadde økt fra 0 til rundt 8 prosent av befolkningen i perioden. Norges befolkning ble altså i løpet av det internasjonale gjennombruddet radikalt forandret, og med varige, ugjenkallelige konsekvenser.”

Og Tvedt fortsetter:

“I hvilken grad var dette en villet og planlagt utvikling styrt av landets politiske ledelse? Og hvilke politiske krefter var det som kom til å bestemme endringene i den norske befolkningsstrukturen? Hvordan ble flyktninger og innvandrere møtt av det norske samfunnet? Dette er helt sentrale spørsmål i nyere norsk historie.”

Men i stedet for de sentrale spørsmålene – om flerkultur, om “norske verdier”, om møtet med islam, så kan vi selvsagt snakke om – eller godte oss over – tabben det er å sammenligne den norske befolkningsveksten med India i stedet for Kina.

Selv om feilen – som Tvedt påpeker i sitt svar – verken har betydning for analysen, og eller gjør befolkningsveksten i Norge større eller mindre. Selv om han altså viser til mange andre og riktige SSB-tall om denne veksten. Selv om Listhaug refererte til to av disse i sin Facebook-oppdatering.

Og selv om Faktisk.no til slutt kommer med en opplysning som bekrefter hovedpoenget: “Hvis vi sammenlikner befolkningsveksten i Norge med resten av Europa, ser vi at Norge er blant landene med høyest befolkningsvekst i forhold til folketall.”

Tvedt kunne like gjerne brukt en sammenligning fra artikkelen om Norges befolkning i Store Norske Leksikon:

“Innvandringen var særlig stor etter 2006, og i de fem årene 2006–2010 hadde Norge en befolkningsvekst på gjennomsnittlig 1,18 prosent årlig og lå i disse årene på nivå med og til dels høyere enn veksten i Jordens samlede befolkning som hadde en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,1 prosent i denne femårsperioden.”

Norge har nylig opplevd en større relativ befolkningsvekst enn hele … Jorden. Hvor mange nordmenn er klar over dette? Hvor mange vet dette har skjedd selv med et synkende antall “etniske nordmenn”, slik at hele økningen skyldes innvandring? Selv mange som deltar aktivt i innvandringsdebatten tror fortsatt at Norge har hatt en streng innvandringspolitikk de siste tiårene. Noen av dem jobber som politiske kommentatorer i store aviser.

Derfor trenger vi bøker som uten omsvøp slår fast at størrelsen og strukturen på den norske befolkning er betydelig endret på ganske få år, og at dette gjør noe med norsk kultur, politikk og religion – for ikke å snakke om arbeidsliv og velferd, som Tvedt ikke skriver om.

Vi må dessuten regne med at trenden vil fortsette. SSB er selvsagt de første til å understreke at anslagene for hvor mange som vil innvandre til Norge i framtiden, er usikre. Men her er hovedalternativet i byråets befolkningsframskrivinger:

Årlig nettoinnvandring på over 25 000 gjennom mesteparten av århundret. En økning i antall (første generasjons) innvandrere fra 700 000 i dag til 1,7 millioner i 2060.

Det betyr ikke at dette tallet er sannhet. Eller at det nå gjelder å bli skremt. Det betyr bare at det er faktisk helt feil å ikke ta denne utviklingen på største alvor, i stedet for å henge seg opp i irrelevante og avsporende faktafeil.

Opprinnelig publisert på Medier24.no, 7. februar 2018.

Hva om Trine Skei Grande var Per Sandberg?

Grande-saken skal tydeligvis ikke sammenlignes med Ingebrigtsen-saken. I stedet skal de som kritiserer Grande sammenlignes med høyreekstremister.

“Dessverre er Grande-saken en stor seier for alternativhøyre,” skrev Morgenbladet redaktør, Anna B. Jensen, i en kommentar på nett i går. Og den hun trakk fram som eksempel på at Resett hadde lykkes med sin agenda i sosiale medier, var meg – og mine “våpendragere”(sic). Man er etterhvert vant til å bli plassert i båser man ikke kjenner seg igjen i. Men denne gangen lette jeg forgjeves etter tegn og beviser:

Ikke tilhører jeg Resetts “heiagjeng”, og jeg synes nettstedets journalistikk og redegjørelse for egne motiver i Grande-saken står til stryk.

Ikke har jeg noe ønske om å ramme Grandes troverdighet på grunn av hennes innvandringsliberale holdning.

Ikke sympatiserer jeg med alternativhøyre, tvert imot har jeg flere ganger tatt avstand fra den nye amerikanske høyreradikalismen.

Ikke ønsker jeg å svekke metoo-kampanjen. Jeg har klart og tydelig støttet den – ikke minst i Giske-saken. (At bevegelsen også bør tåle et kritisk søkelys for ensidighet, overdrivelser og utilsiktede konsekvenser – som alle andre “revolusjoner”, er en annen sak.)

Men Morgenbladet greier altså å skape det motsatte inntrykk ved bruk av mistanke, sidestilling og assosiasjonmetoden. Noe som ikke overrasker. Det er ikke lenge siden greide avisen å framstille YouTube-fenomet Jordan Peterson – en klassisk liberal og rasjonell akademiker – som en “åndelig leder i “alt-light”-universet, den brede og mer moderate strømningen rundt den høyreekstreme “alt-right”-bevegelsen.”

I dette brungrumsede landskapet befinner visstnok jeg meg også. Og her er sitatet om Grande som Jenssen har hengt seg opp i:

“Jeg er ingen overgriper, sa hun til offentligheten. Neida, hun var bare toppolitikeren (38) som hadde sex med en beruset 17-åring. Sånt som pleier å gi mannlige tillitspersoner sparken på flekken.”

Jeg skrev dette vel og merke etter at gutten sto fram, og bekreftet at historien i all hovedsak var sann – inkludert det viktige faktum av det skjedde frivillig. Jenssen mener jeg tar fullstendig feil når jeg hevder at et mannlig tillitsvalgt ville ha måttet gå i en tilsvarende sak:

“Meg bekjent er det ingen saker der mannlige politikere har måttet gå etter frivillig sex med 17-åringer i nyere norsk historie.”

Hvis Jenssen virkelig ikke kjenner Ingebrigsen-saken, får vi ta et lite tilbakeblikk på nyere norsk historie:

Roger Ingebrigsten var Nord-Norges wonderboy i rikspolitikken. Rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Rådgiver i kommunaldepartmentet. Statssekretær i tilsammen fire departementer. Leder av Tromø Arbeiderparti. I 2012 kjempet han om å bli nominert som partiets toppkandidat på stortingvalgslisten. Men ble felt av en sju år gammel sexhistorie.

I 2004, i en alder av 37, innledet han en seksuell relasjon til en 17-årig jente. Jenta var med i AUF, men både i mediedekningen, i partiets redegjørelse og i Ingebringtsen egen syndforkarling var det ikke partirelasjonen, men alderforskjellen som ble trukket fram. Det var den som gjorde forholdet “umoralsk” og “uakseptabelt”. Ingebrigtsen sa: “Det var feil av meg som en voksen mann å innlede en seksuell relasjon til en ung kvinne.” Partisekretær Raymond Johansen sa: “Han erkjenner å ha hatt et uakseptabelt forhold til en yngre jente. Det han har innrømmet, er et tillitsbrudd og vitner om dårlig dømmekraft. Når du er politiker er du avhengig av av tillit.”

Jenta påsto riktignok at hun hadde følt seg presset til ha en seksuell relasjon, noe som låt merkelig, siden hun også innrømte at de hadde hatt jevnlig sex i årene 2004 og 2005 – og at forholdet varte i noen år til. Det var altså snakk om et langvarig seksuelt forhold på privaten.

Det var heller ikke hun som varslet om saken, men andre i partiet som støttet Ingebrigtsens motkandidat i nominasjonskampen. Likevel var det ingen tvil, ingen debatt, og nesten ingen motstemmer da saken ble blåst: Ingebrigsten måtte trekke seg både som statsekretær og stortingskandidat, og en løfterik politisk karriere var over.

Man kan selvsagt diskutere disse to sakenes likheter og ulikheter. Men det er vanskelig å se at de skulle være moralsk vesensforskjellige. I hvert fall ikke så forskjellige at den ene saken fortjente å ende i en “politisk henrettelse” og den andre i et samstemt forsvar for politikeren – mot “ryktene” og anklagene fra det fæle nettstedet.

Etablerte journalister og pressefolk mener altså Grande-saken ikke burde ha vært noen sak i det hele tatt, selv ikke etter at det er slått fast at hendelsen fant sted, og ikke bare var et rykte. Mange mener visst også at det avgjørende moralske aspektet var partimedlemskapet til gutten. Hadde han vært med i Venstre, ville episoden vært et utilbørlig maktovergrep. Ellers er det bare en dum festhistorie eller et forfriskende cougar-eventyr i kornåkeren.

Men hvordan man enn snur og vender på det, har Grande-saken elementer som både pressen og almennheten ellers reagerer på: maktposisjon (i kraft av å være kjendis og topppolitiker), betydelig alderforskjell, og en mindreårig i beruset tiltstand. I 2012 sa Grande selv at det var uakseptabelt å feste med mindreårige: “Venstre skal forholde seg til norsk lov, og 17-åringer har ikke lov å drikke.”

Dette sa hun etter at hun selv hadde festet  – og hatt sex med – en 17-åring. Det skjedde atpåtil i en eksponert sammenheng med flere vitner, i et bryllup som ikke var uten politiske relasjoner.

I tillegg har vi altså påstanden fra den nå 26-årige mannen – bekreftet av VG – om at Grande har spredt en historie om at det var han som “dratt med henne bak et hus og hoppet på henne”.

Om dette er god nok grunn til at Grande må gå, får andre vurdere. Jeg har bare reagert på noe som sterkt ligner på presseetisk dobbelstandard. Og jeg står ved min påstand om at kjønn og politisk tilhørighet:

Hadde Per Sandberg hatt sex med en full 17-årig jente, og håndtert avsløringen på samme måte, ville norske medier ha veltet seg i indignasjon. De ville ledd av hans forsøk på å bagatellisering (“Jeg har vokst opp i Trøndelag, jeg har drukket på fester.”). De ville rast over hans framstilling av seg selv som offer. De ville undersøkt om han virkelig har framstilt jenta som overgriper. Og de ville kjempet om å få felle en minister.

Opprinnelig publisert på Medier24.no, 24. januar 2018.

Treat Her Like a Lady

 

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Giske-sakens lærdom: Tillitsmannen må også være en gentleman.

 

Moralsk harme er den nye valutaen i medieøkonomien. Og shaming er den nye folkesporten i sosiale medier: Noen har sagt eller gjort noe galt! Synderen i gapestokken, lik og del! Misunnelsen er som kjent sterkere enn kjønnsdriften, men intet slår skadefryden.

 

Uthenging kan forsvares om en person har gjort noe virkelig klanderverdig, av offentlig interesse, tilstrekkelig dokumentert. Noen ganger må svina røykes ut. Noen ganger må svinestier ryddes, miljøer luftes, og rutiner endres.

 

Noen kan lære av egne svin på skogen, og bidra mer til å skape trygghet og trivsel for andre. Og dessverre: Noen trenger trusselen om offentlig ydmykelse for å holde seg i skinnet, siden de mangler naturlig ryggrad. Så all ære til metoo.

 

Men nå har en vond og vanskelig sak om en politisk kvinnejeger – eller skal vi si kvinneplager? – gått som medieføljetong i en måned, og vi holder fortsatt pusten: Hvor dypt faller han? Hvor mange hoder må rulle? Hvor ribbet vil ørnen blant partiene stå igjen etterpå? Det er tragedie, det er maktkamp, det er “Tillitsmannen” av Einar Gerhardsen i Shakespeare-versjon.

 

Men dette improviserte rettsdramaet skiller seg fra vanlig fiksjon ved å handle om alt annet enn forbrytelsene. Vi blir daglig orientert om spillet rundt varslene og gjerningsmannen. Inkludert “fabrikerte” notater i seriøse nettaviser. Noen er bekymret for forhåndsdømming og manglende rettsikkerhet. Men skal dette være varslersaken der partifolk melder om “rystende” og “sterke saker”, uten at noen vil diskutere innholdet?

 

Trond Giskes beklagelse på Dagsrevyen var i så måte et mesterstykke. Nærmest en vikarierende syndbekjennelse. Vi fikk knapt inntrykk av at mannen med de sørgmodige øynene var innblandet i saken.

 

Han sa ikke hva han hadde gjort. Han beklaget ikke hva han hadde gjort. Han var lei seg for at andre hadde opplevd at han hadde gjort noe upassende og ubehagelig.

 

Alle som leste DN og VG samme dag, og Nordlys dagen etter, kunne dermed fastslå at en av Norges mest erfarne og intelligente politikere ikke visste at følgende var galt:

 

At en kirkeminister forsøker å sjekke opp en prestestudent og ungdomsdelegat i baren etter Kirkemøtet, ikke godtar å bli avvist, men sender henne eposter og sms-er med forslag om å møtes. Noe som får henne til å lure på om det er uheldig for Menighetsfaktultet om hun sier nei, siden de er avhengig av statsstøtte.
At en statsråd på FAFO-festen drikker tungt og legger tungt an på en ung servitør som også er datter av en ansatt, ikke godtar å bli avvist, men fortsetter å sende henne sms-er ut på natten.

 

At en av de høyeste tillitsvalgte i “likestillingspartiet” Ap ved to anledninger utsetter en AUF-jente i tenårene for så intense forsøk på kyssing og beføling at hun velger å trekke seg fra politikken.

 

Ingenting av dette skjønte Giske. Før varslingene, som var “en enorm øyeåpner”, i følge han selv. Tro det, den som vil: I disse og mange andre lignende situasjoner merket han aldri den andres ubehag eller motvilje. Eller at han brøt noen grenser.

 

Det vitner i så fall om en enestående mangel på sosial dømmekraft. Skjønner man ikke hva nesten alle andre anser som upassende av en partitopp eller statsråd, er man selv upassende som nestleder i et politisk parti.

 

Dette visste vi for to uker siden. Dette er det saken handler om. Ikke abstrakte anklager om “aldersforskjell” og “ulikhet i maktforhold”. Haddy N’jie er 13 år yngre enn kjæresten Giske. Sånt er verken uvanlig eller mistenkelig. Og ingen i verdenshistorien har hørt en kvinne si til en mann: “Jeg finner deg ikke tiltrekkende. Du har for mye makt.”

 

Blir vi så klokere av alt snakket om “seksuell trakassering”? Uten eksempler, uten begrepsavklaring? Det er en grunn til at Støre nøler når ordet kommer på bane. Begrepet er rettslig. I “Arbeiderpartiets retningslinjer for seksuell trakassering” – et latterlig tynt skriv på en halv A4-side – heter det at “det er rettsvesenet som har ansvar for å avgjøre om eventuelle saker om seksuelle overgrep er i strid med norsk lov. Dette ansvaret skal ikke organisasjonen ta.”

 

Men en organisasjon har ansvaret for å hindre utviklingen av en usunn fest- og sjekkekultur før overtramp blir advokatmat. Og rettsliggjøring kan aldri erstatte normer, holdninger og det indre, moralske kompass. Det vi en gang kalte folkeskikk og dannelse. Da mannsidealet var en gentleman.

 

En gentleman har stil og viser hensyn. En gentleman kan flørte, men tar signaler, og nedlater seg ikke til å mase. Og – ikke å forglemme: En gentleman drikker seg aldri full i offentligheten. I alle fall ikke som representant sitt parti, sin regjering eller sitt land.

Alkoholen er elefanten i Giske-saken og metoo-rommet. Det finnes menn som vil forsvare sine privilegier og tilgang på kvinner. Men det finnes langt flere av begge kjønn som vil ha sine drikkevaner i fred. Selv om høy promille er risikofaktor nr. 1 for både å utøve og bli offer for seksuelt ubehag og overgrep.

 

Derfor et enkelt forslag til Det Norske Arbeiderparti for å gjøre sine tillitsmenn mer lik gentlemen: Innføring av nulltoleranse for fyll på partiarrangementer. Overtredelser fører til suspensjon. Tør du være festbrems, Støre?

 

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 6. januar 2018.

Blir unge syke av å bli kalt snøfnugg?

telegraph aftenposten.1000x562

Aftenposten har i dag den rareste artikkelen jeg kan huske å ha lest i «Uviten»-spalten.

På papir lyder tittelen: “Bli unge virkelig syke av å bli kalt snøfnugg?” Det sier artikkelen ingenting om. En av undertitlene lyder: “Ligger forklaringen i spørsmålsstillingen?” Det sier heller ikke artikkelen noe om.

Teksten er skrevet av Atle Fretheim, forskningsleder ved Folkehelseinstituttet og professor II ved Universitet i Oslo. Han presenterer den på Facebook som “Litt god, gammaldags mediekritikk”. Men tåler den selv mediekritikk?

Fretheim tar utgangspunkt i et fornøyelig oppslag i den engelske avisen The Telegraph som jeg selv delte på Facebook for en snau måned siden. Den hadde overskriften: “Don’t call us snowflakes – it damages our mental health, say young people.”

Med andre ord: Ungdommen mener det kan være krenkende – på et helsefarlig nivå – å bli kalt lettkrenkelig.

Det er jo litt morsomt, særlig når det bygget på en tilsynelatende seriøs spørreundersøkelse der hele 74 prosent av de spurte i alderen 16-24 år mente at det å bli kalt “snøfnugg” kunne gå ut over deres mentale helse. Men Fretheim var skeptisk til funnet, og til oppslaget til The Telegraph – og avisene som viderebrakte saken til almen forlystelse:

“Jeg fant ikke tegn til kritiske spørsmål om undersøkelsen i noen av oppslagene, så jeg måtte sjekke litt selv.”

Og Fretheim er generøs nok til å innvie oss i metodene til en forskningsleder:

“Ved hjelp av et helt enkelt internettsøk var det lett å finne ut at forsikringsselskapet Aviva stod bak undersøkelsen.”

Vel. Enda lettere ville det være å faktisk lese The Telegraph-artikkelen. For der står det: “Research by insurance firm Aviva found that 72 per cent of 16-24 year-olds think the term [snowflake] is unfairly applied, while 74 per cent think it could have a negative effect on young people’s mental health.”

Men Fretheim gravde videre hos forskningsselskapet:

“Aviva svarte meg raskt på epost. Først ble min forespørsel om å få mer informasjon om undersøkelsen avvist, men etter litt fram og tilbake fikk jeg se spørsmålene som hadde blitt stilt.”

Og slik lød det:

«Do you think that the usage of terms such as the ‘snowflake generation’ can have a negative effect on the mental health of the people to whom it refers?»

Og hva har så Fredhem da avslørt? Nok en gang: Intet enn det som sto i The Telegraph-artikkelen. Jf. sitatet over. Han skriver: “Medieoppslagene gav inntrykk av at de som svarte ja på spørsmålet mente de selv stod i fare for å bli syke av å bli kalt «snowflake». Det er en tvilsom tolkning.” Men i Telegraph-artikkelen lå denne tolkningen kun i tittelen, ikke i selve artikkelen. Og om de unge som svarte ja i undersøkelsen tenkte på seg selv eller ikke, aner vi ikke. Heller ikke Fretheim. Han skriver:

“Det er også verdt å merke seg at blant alle de voksne deltakerne i undersøkelsen svarte godt over halvparten (58 prosent) ja på det samme spørsmålet.”

Folkehelsas mann later til å være berolighet over dette, for da er det ikke ungdommen selv som frykter å bli syke av å bli kalt “snøfnugg”. Men at også eldre er bekymret på ungdommens vegne – for at de urettmessig kan bli stemplet som lettkrenkelige, og dermed kan ta skade på sin sjel av det, er ikke også det bittelitte grann foruroligenede – eller forlystelig – alt etter hvordan man ser det? Men dette poenget – at krenkelseskulturen nå tydeligvis har nådd alle generasjoner – går ham hus fordi. Han er for opptatt med å gratulere seg selv med ha utført en helt unik gravejobb. Artikkelen slutter med et spørsmål til forsikringsselskapet:

“- Har noen journalister tatt kontakt med dere for å få mer informasjon om undersøkelsen? spurte jeg.

– Nei, ingen.”

Men så kommer den virkelige ironien. Fretheim har altså ikke avslørt noe som helst ut over å peke på at en tittel var litt hardt vinklet, noe en våken leser kunne finne ut på egenhånd. Og hva gjør Aftenposten når de publiserer artikkelen hans på nett? De bruker nesten samme overskrift, med Fretheims navn rett bak, i like store typer: “Generasjon snøfnugg: Ikke kall oss snøfnugg, vi blir syke av det.” Faktisk er dette en enda mer tvilsom versjon av tittelen enn den til The Telegraph, fordi den tillegger utsagnet til “snøfnuggene” selv, og ikke til ungdom generelt. Akkurat det Fretheim kritiserer, gjør Aftenposten til gangs, når de skal presentere mediekritikken. Vi sier god bedring til alle parter.

Opprinnelig publisert på Medier24, 2. januar 2018.

Når Dagbladet utdefinerer seg selv

– Hvorfor er det viktig å ikke debattere Terje Tvedts nye bok?

Ønsker virkelig Dagbladet å miste all troverdighet og gjøre seg selv irrelevant i dagens mest opphetede debatt – om norsk kultur, flerkultur, islam og innvandring? Bestreber den seg på å være mest mulig ensidig og forutsigelig? Er det viktig for avisen å leve opp til alle fordommene som næres av dens politiske uvenner?

Jeg er ikke en av dem. Jeg skriver selv i avisen, og har gjort det i 20 år. Spørsmålet stilles mer i sorg enn av skadefryd.

Jeg ble trofast Dagblad-leser dengang avisen var hovedorganet for den liberale, udogmatiske venstresiden – og kanskje fremste plattfrom for intellektuell debatt i norsk dagspresse. Fortsatt er det mye bra å lese i Dagbladet. Fortsatt finnes det mange oppegående og velskrivende folk i redaksjonene – og blant de eksterne bidragsyterne. Jeg trodde faktisk Aage Borchgrevink var en av dem.

Men hans anmeldelse av årets kanskje viktigste sakprosabok, var trist lesning. Og dessverre et symptom på en stadig mer framskreden sykdom på den dagbladske sentrum-venstresiden:

Vegringen mot å forholde seg til fakta, perspektiver og ideer som utfordrer ens egne grunnholdninger.

Trangen til å karikere, mistenkeliggjøre og utdefinere de man anser for å tilhøre den andre siden debatten.

Selvsagt lever fordommene også på høyresiden. Kommentarfeltene taler sitt klare språk. Men vi forventer litt mer av velutdannede, velartikulerte debattanter på venstresiden, gjør vi ikke? Ingen har i alle fall så høye tanker om sin egen kunnskapsrikdom og fordomsfrihet som dem selv.

Det handler om mottakelsen av Det internasjonale gjennombruddet av Terje Tvedt, der den anerkjente, men «omstridte» historikeren gir et nytt og kritisk blikk på de siste femti års norgeshistorie, og skilder et bistandsland og et innvandringsland med en helt ny statsideologi, basert på multikulturalismen og menneskerettighetstanken.

Boka er allerede blitt en kultbok, en snakkis på sosiale medier, og nye opplag må trykkes. Og nei, det er ikke bare HRS og Document som jubler. «Det er en spennende, viktig og svært underholdende bok. Anbefales!», skriver kunnskapminister Torbjørn Røe Isaksen på en Facebook-tråd hos meg. Han gav boken 5 eller 6 på terningen under Civita-frokosten på torsdag.

Panelets andre deltaker, eks-statsråd Bård Vegard Solhjell – som pleier å kunne tenke selv, og ikke bare som SV-er – var like begeistret, selv om begge også hadde kritiske innvendinger. Boken fikk nettopp strålende anmeldelse av selveste Karsen Alnes i Dag og Tid. Og positiv mottakelse av Bjørn Gabrielsen i DN og Leif Ekle i NRK.

Men påfallende nok: Tre uker etter utgivelsen hadde landets tre største aviser – Aftenposten, VG og Dagbladet – ikke gitt boken eller forfatteren noen redaksjonell omtale. Avisene pleier eller å ha hastverk med anmeldelser og intervjuer om de anser en bok som viktig. Dagbladet nøyde seg med å gjengi en tweet fra Norges mest politiske korrekte komiker, Eivind Trædal:

“Ser at Terje Tvedt får terningkast 6 av både Document, Human Rights Service og facebookgruppa “Innvanring er dårlig og ikke bra”. Blir stadig mer nysgjerrig på denne boka.”

Blytung ironi, der altså. Hold dere unna, alle anstendige mennesker!

Dette var det eneste man kunne lese i Dagbladet om boken. Inntil anmeldelsen kom fredag denne uka. Og hva kom da?

Langversjonen av Trædals vittighet, bare uten humor. Halvannen side på papir, utvidet versjon på nett. Et gjennomført slakt. Terningkast 2.

Greit nok. Ingen krever at boken må hylles. Men er det for mye å forlange at innholdet tas på alvor? Aage Borchgrevinkforsøker ikke engang å drøfte hovedtankene i boka. Han tegner heller et nidportrett av forfatteren.

Vi som har trodd at Terje Tvedt var en av Norges fremste intellektuelle, må ha tatt feil. Han er, ifølge Dagbladets anmelder, en kunnskapsløs, konspiratorisk tullebukk som – hold dere fast! – tror han er noe:

«Vil konkurrere med Jens Arup Seip, men minner mer om Hans Rustad.»

Dét er konsentratet av anmelderens dom, plassert i en faktaboks (på nettet). Man gnir seg i øynene.

At Tvedt vil konkurrere med Norges kanskje fremste avdøde historiker, er en artig, men fjollete tanke. Og jeg kan i farten ikke tenke på noen annen representant for norsk åndsliv som står Tvedt fjernere – i form, lynne, motivasjon, redelighet og analytiske evner – enn Documents dystopisk-alarmistiske redaktør. Men siden både Tvedt og Rustad skriver kritisk om islam og eliter, så hører de visstnok hjemme i samme grumsete bås. Og der finnes flere tvilsomme typer:

«Tvedt er en viktig kilde for utkant-offentlighetene, og leverer begreper som ‘godhetstyranni’ til høyre (Kjetil Rolness) og venstre (Pål Steigan).»

Dermed har noen hver fått sitt pass påskrevet og blitt plassert i enden av vår tids politiske hestesko. Jeg har før blitt stemplet som høyreavviker på kommentarplass i Dagbladet, og lar meg ikke krenke.

Det interessante med utsagnet, er at Borchgrevink og Dagbladet åpenbart anser det som utenkelig at noe menneske i det ansvarlige, brede sentrum av norsk politikk skulle finne Tvedts analyser nyttige eller interessante.

«I forsøket på å redde vitenskapen og revidere norsk historie, snubler profeten i sitt eget skjegg.»

Slik – og intet mindre – lyder tittelen på nettversjonen av anmeldelsen. La oss se litt nærmere på denne metaforikken. Terje Tvedt har ikke skjegg. Men det er en utbredt forestilling at profeter har det.

Og siden Borchgrevink fantaserer om Tvedt som profet, så får professoren hårvekst i ansiktet: «Historiker Terje Tvedt er internasjonalt kjent for sine studier av vannets betydning, men vil også være profet i eget land.»

Igjen en fjollete tanke, som Borchgrevink tenker på vegne av Tvedt. Det må vel være 10.000 andre og mer effektive måter å bli beundret eller avholdt i Norge på enn å skrive tykke, tørre bøker som analyserer norske ideologier i historisk perspektiv.

«Tvedt er ikke bekymret for janteloven», fastslår Borchgrevink videre, i tilfelle vi fortsatt ikke skulle ha skjønt hvor selvopptatt og oppblåst denne forfatteren er.

Men Borchgrevink er ikke snau selv, når han opphøyer seg til sensor for den erfarne professoren, og avfeier kandidatens 350 siders lange arbeid med denne setningen: «Premissene er tvilsomme, resonnementene forenklende.»

Beskrivelsen passer presist på Borchgrevinks egen metode som bokslakter. Han skriver: «Det internasjonale gjennombruddet til Tvedt er en kombinasjon av bistandsindustri, innvandring og fremveksten av det ‘humanitær-politiske kompleks’, en nifs elite bestående av Jan Egeland-messige godhetstyranner. Men hvor presis er denne analysen?»

Borchgrevink burde heller ha spurt: Hvor presis er min egen karikatur av Tvedts analyse?

Det er nemlig intet nifs ved eliten Tvedt skildrer. Tvert i mot. Den har de beste intensjoner. Det nifse må bestå i å påpeke at den også har makt og egeninteresser.

Tvedt har heller aldri stemplet noen som «godhetstyrann». (Derimot har flere brukt begrepet positivt om seg selv: «Jeg er en godhetstyrann. Det vil jeg være hele mitt liv», skriver Camilla Eidsvold (SV). Norsk Folkehjelps ungdom ville i 2016 gi en pris til den fremste «godhetstyrannen» i Norge.)

Begrepet godhetstyranni betegner i det hele tatt ikke personer eller grupper, men en spesiell hersketeknikk eller debattform, der alt redusereres til enkelt moralsk dikotomi, og man setter «’de gode’ menneskene, det vil si sitt eget miljø av likesinnede; de solidariske, de åpne, de tolerante, de kosmopolitiske – opp mot de andre; ‘de onde’ menneskene, det vil si de egoistiske, de xenofobiske, de fordomsfulle og de sjåvinistiske eller rasistiske, og denne selvgratulerende motsetningen blir igjen og igjen gjort til debattens akse.»

Med en slik polarisering slipper man gjøre vanskelige moralske overveielser, og forholde seg til en komplisert virkelighet. Eller til en komplisert tekst. Borchevink ser ikke at Tvedts analyse kan anvendes på hans egen anmelderteknikk.

Han er for opptatt med skape sin egen virkelighet av boka, og gir dermed leseren et systematisk misvisende bilde av Tvedts prosjekt.

Her bare noe eksempler:

Han hevder at Tvedt «svinger pisken over intellektuell slapphet og norsk selvgodhet», når Tvedt aldri bruker slike begreper, og i stedet er opptatt av ideologier, regimer og institusjoner. Han kaller Tvedt «mistenksomhetens historiker», når Tvedt nettopp sier at vi må tro på hva aktørene sier, og analysere deres utsagn i historisk kontekst. Han sier at Tvedt mener at Seips analyse er «foreldet», når poenget er at analysen omhandlet en annen tid, og derfor er anakronistisk.

Han hevder at Tvedt misliker at avisene skiller mellom islam og islamisme, når Tvedt bare påpeker at lederskribentene i perioden 2001 til 2015 «utviste en bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet når det gjaldt å knytte islamisme til terrorisme og islamisme til islam».

Han sier Tvedt tror på Eurabia-teorien, når Tvedt eksplisitt tar avstand fra den: «En analyse av multikulturalismens historie må distansere seg (…) fra den fortolkningstradisjonen som oppfatter ideologien som et organisert bakholdsangrep, så å si, av en konspirerende elite, som en euroarabisk eller en George Soros-inspirert konspirasjon for å ødelegge Europa.»

 Det er ikke ende på Borchgrevinks innsigelser mot feil og misforståelser som han selv har funnet på: «Når Tvedt hevder at kritikken mot menneskerettighetene startet ved årtusenskiftet, hopper han bukk over to hundre år med modernitetskritikk fra den tyske romantikken og fremover.»

Men Tvedts poeng er jo at det har vært motstand mot menneskerettighetene fra tidenes morgen, i alle samfunn. Mange kulturer og religioner avviser totalt at individet skulle ha noen ukrenkelige rettigheter overfor staten eller «verdenssamfunnet».

Tvedt gjør oss oppmerksom på at menneskerettighetene er en historisk ny og vestlig oppfinnelse. De uttrykker verdiene til en liten minoritet i verden. Verdiene er gode, og burde eksporteres til flest mulig. Det mener også Tvedt.

Men dersom man tror at alle egentlig har de samme verdiene, eller på sikt vil slutte seg til dem, som en nødvendig utvikling, så er det en illusjon som gjør det vanskelig å forstå verden og andre menneskers tenkesett.

Men illusjoner kan være mektige, og gi aktører makt. For hva er vel mer uangripelig enn å representere universelle verdier – noe alle dypest sett mener, og ingen kan stille spørsmål ved?

Universalismen, som ligger under både bistandspolitikken og multikulturalismen, er bokens samlende tema. Og helt fraværende i Dagbladets anmeldelse. Sammen med alle andre perspektiver, innsikter og funn som gjør den til en original og øyeåpnende bok.

Hvorfor? Én forklaring synes opplagt:

Aage Borchgrevink er ikke bare forfatter og bokanmelder. Han har også en jobb. Som seniorrådgiver i Helsingforskomiteen. Han tjener til livets opphold ved å forvalte og fremme menneskerettighetsideologien.

Dagbladet har altså gitt anmelderoppdraget til en representant for den politisk-humanitære eliten som får sin tenkemåte kritisert i boken.

Kanskje derfor ikke så rart at Borchgrevink er blind for kritikkens kjernepunkt. Eller ønsker å ta oppmerksomheten bort. Tvedt er den brysomme mannen. Som man lettest blir kvitt ved å klistre han til allerede utpekte busemenn. Som Hans Rustad. Eller Christian Tybring-Gjedde, som Borchgrevink påstår Tvedt trekker fram som et lys i mørket, uten at det har noe støtte i boken.

Og det er nettopp her vi pleier å havne i debattene om islam, innvandring, multikultur eller norske verdier. Du sier noe som ikke faller i god jord hos de gode menneskene.

Men du får ikke argumentene dine tilbakevist. Du får ikke påvist hvor du saklig sett tar feil. Du får derimot høre hvem du ligner på, hvem som har sagt lignende ting, eller hvem som liker det du sier. De er dumme og onde. Vil du være som dem?

Da jeg nylig skrev et innlegg på Facebook om nettopp de store avisenes taushet om Tvedts bok, brukte jeg uttrykket «mainstream media», rent deskriptivt, i kontrast til «alternative medier». Da fikk jeg Dagbladets Marie Simonsen på visitt: «Seriøst, Kjetil Rolness, mainstream media? (…) MSM-bruken er jo trumpsk.»

Slik kan man bli henvist til skammekroken for å ha brukt feil ord om store mediehus i Norge.

Og på samme måte har Dagbladet nå sagt tydelig fra om at avisen ikke ønsker noen debatt basert på ideene til denne «mistenksomhetens» profet som tydeligvis ikke liker muslimer han heller.

Men tilfeldigvis vet vi at Dagbladet ikke bare holder seg med én moral.

Skulle Tvedts bok bli en bestselger på linje med Hege Storhaugs«Landeplage», vil vil snart kunne lese et hyggelig portrettintervju med den ‘frittalende og omstridte’ professoren i Dagbladet Magasinet.

Opprinnelig publisert på Medier24, 3. desember 2017.

Morgenbladets alternative univers

hustvedt-1-1-1500x845Hvor mange oppreiste, vellykkede og taleføre kvinner i maktposisjon trengs for å fastslå at “du som kvinne liksom skal krype”?

Jeg vet ikke. Men jeg leste Morgenbladet til frokost. Det er ikke som å åpne et vindu mot verden, eller få et pust av nye, interessante, utfordrende tanker. Det er som å gå inn i et trangt rom plassert i et alternativt univers, der likestilling ikke finnes, og undertrykkelse først og fremst er noe som foregår i Norge og Vesten. Særlig i kulturlivet.

Morgenbladet ble nettopp kåret til årets vinner i kategorien ukeavis under «European Newspaper Award.» Det er pris for design og visuelle konsept. Juryen framhever bl.a. at sideuttegningen er «veldig variert». Men hva med innholdet? Her er variasjonsbredden i politisk perspektiv i ukens utgave av avisen:

s. 4. I anledning #metoo: Ung, kvinnelig høyrepolitiker forteller om to ubehagelig opplevelser som kvinne da hun var med i FrP. Hun mener det ikke er verre i FrP enn i andre partier, og tror ikke hjelper noe at Erna, Siv og Sylvi er på toppen i norsk politikk.

s. 5. Også i anledning #metoo: Lederartikkelen om hvor hardt det er å være kvinne i norsk arbeidsliv. «Damene glimrer med sitt fravær» overalt på toppen i samfunnet, på grunn av «gutta boys-kulturen, den seksuelle trakasseringen, glasstaket, netthetsen.» At kvinner er på toppen i regjeringen og arbeidslivets organisasjoner nevnes ikke. Og «Morgenbladets eget NHST (eiersselskapet) har nær kvinnefrie ledergrupper.» At avisen har kvinnelig ansvarlig redaktør og administrerende direktør, kvinnelig politisk redaktør, kvinnelig kulturredaktør og kvinnelig debattredaktører, nevnes heller ikke, av den kvinnelige ansvarlige redaktøren og administrerende direktøren som har signert lederen.

s. 7. «Se han snakker». Forsøk på latterliggjøring av Erling Holmøys «innvandringsregnskap» i SSB, basert på et sitat som ikke gir mening uten kontekst, og et direkte feilsitat. En satirisk notis er altså det Morgenbladet fikk ut av et halvannen times forskningsbasert seminar om en av de mest omdiskuterte sakene de siste ukene. Hva slags konsekvenser innvandring vil få for den framtidige finansieringen av velferdsstaten, må avisens lesere orientere seg om andre steder.

s. 8-9. To siders partsinnlegg for at unge asylsøkere som er returnert til Afghanistan bør få komme tilbake til Norge. Selv om de ikke har beskyttelsesbehov etter flykningskonvensjonen. Selv om de er ikke forfulgt eller dødstruet. En av dem «driver rundt i Kabul». Morgenbladet spør ikke hvor slekta eller storfamilien er, i et land der nesten ingen mangler dette nettverket. Kildene er de unge selv, deres støttegrupper i Norge og en representant i Afghanistanskomiteen. «Ofrene» og aktivistene. Ingen kritiske spørsmål, ingen motforestillinger.

s. 24-25. Enda mer om #metoo: Den første «varsleren» mot Nils Rune Langeland er glad for at det går mot avskjedigelse for professoren. Hun mener at denne saken og #metoo kan skape et språk for det som har vært språkløst, nemlig unge jenters seksualitet. Det snakkes bare om gutter som har ereksjoner og ejakulasjoner, ikke om kvinnelig masturbasjon eller klitoris. Javel. At det finnes kanskje ti norske bøker om fittstimer, vaginalmonologer, gleden ved skjeden, og andre herlige og underlige sider ved kvinnens underliv, men ikke én om kuken, er bare ett av mange korrigerende fakta som kunne gjort Morgenbladets lesere klokere, men som kanskje ville ødelagt den gode, indignerte stemningen.

s. 25. Tøyen er et parallellsamfunn, lyder overskriften på en kortkommentar. Beboerne med innvandringsbakgrunn vokser opp i begredelige kår. Og det skyldes at politikerne gjør gale ting, for få ting, og at innvandrere stemples som problemer, utgifter og trusler. At det skulle noe som noen problemer med innvandrernes egen kultur, eller med innvandringsnivået selv, synes å være en utenkelig tanke. Ethvert «Tøyenløft» skal gjøres av andre, med offentlige midler.

s. 28. Kort, ukritisk intervju med Bushra Ishaq som «står i stormen» etter sin undersøkelse og bok om norske muslimier. Hun sier det hun har sagt mange ganger før, at hun har fått «god omtale av nestor i holdningundersøkelser, Ottar Hellevik», og synes det er «påfallende at man ikke vil tro på faglige autoriteter, som sier at min undersøkelse er grundig». Undersøkelsen viste altså at 97 prosent av norske muslimer er for full likestilling mellom kjønnene og mener at kvinner kan velge ektefelle fritt. Noe som i så fall skulle innebære at vi kan avblåse kampen mot tvangsekteskap og æreskultur, og at muslimer er mer feministiske enn nordmenn. Undersøkelsen er slaktet av FAFO, men det vet ikke, eller bryr ikke Morgenbladet seg om. Beste sitat fra Ishaq: «Jeg hadde ingen bestemt agenda da jeg skrev boken.»

s. 40-41. Og nå litt om #metoo, dere: En høystemt dobbeltside-kommentar om at denne kampanjen er «slag i feminismens krig mot tausheten og byr oss leksjoner i empati.» For tro ikke at trakasseringen, hetsingen og mishandlingen bare handler om maktstrukturer mellom kjønnene. Når «så mange menn kan oppføre seg så ondskapsfullt mot så mange kvinner» må «det også handle om moral.» Om en «enorm svikt i forestillingsevne.» Om en grunnleggende mangel på medmenneskelighet. Heldigvis har Morgenbladet en mannlig litteraturkritiker med menneskelige trekk. Han har også så stor innlevelse i kvinners lidelser at han greier å få Helga Hjorts svar på lillesøster Vigdis’ roman til å bli et bevis på mannskulturens herjinger: «Den patriarkalske kulturens vilje til å frata kvinnens hennes rett til å bære vitne er formidabel.»

s.43-46. Mer om patriarkatet i vestlig kulturliv. Mye mer. Fem siders intervju med Siri Hustvedt og Chris Kraus, to suksessrike, anerkjente amerikanske forfattere fra middelklassen som begge ser seg som ofre for mannlige strukturer, hersketeknikker og mafiatendenser. Hva slags overgrep har de blitt utsatt for?
De har fått høre at de skriver bekjennende bøker, noe som er veldig reduserende, selv om de begge skriver bekjennede bøker.

Begge sier de omfavner feminismen som en politisk kraft, men misliker at andre kaller dem feminister, for det er å «klassifisere og redusere en kvinne til en slags marginal posisjon».

Tross denne marginale posisjonen har det gått dem ganske bra i livet. Hustvedt, godt etablert blant den litterære og intellektuelle fiffen i New York, og gift med den kjente Paul Auster, sier: «Jeg har utgitt tolv bøker, jeg har en doktorgrad. Hva vil de ha? Hva mer skal jeg gjøre? Jeg skriver for vitenskapelige tidsskrift, jeg er foreleser i psykiatri, er det ikke nok? Screw you.» Tja, det er mer enn nok til at hun – som et svært reflektert og intelligent menneske – burde skjønne at hun ikke blir holdt nede som kvinne. Så «Screw you too,» Siri.

Morgenbladets litterære redaktør fungerer som rent mikrofonstativ for denne tiraden av frustrasjon og nag fra to priviligert amerikanere. Og avisen løfter et av Hustvedts sitater til hovedtittel på førstesiden: «Som kvinne skal du liksom krype.» Det høres ut som kvinnelivet i Iran eller Afghanistan. Men det handler altså om vestlige kvinners kår i kulturlivet. Der det forøvrig kryr av kvinnelige ledere.

Konklusjon: Morgenbladet er ikke hva den gir seg ut for å være. Den er ikke «en uavhengig ukeavis» som «arbeider for å øke interessen for kritikk, dialog og meningsutveksling». Den synes fullstendig avhengig av å reprodusere de ideologiske posisjonene på den akademiske venstresiden. Den kritiserer ikke mytene og dogmene i sitt eget miljø, og gir svært lite rom for ulike meninger om aktuelle, betente saker, selv ikke når motstemmene er tydelige i andre deler av offentligheten, og lett kunne hentes inn for å korrigere og balansere framstillingene.

Morgenbladet var en gang et ganske innskrenket organ på høyresiden. Nå er den blitt et menighetsblad for de som bekjenner seg til feminisme, antirasisme og identitetspolitikk i sin mest klisjéfulle og moraliserende form. Abonnerer du ikke på dette verdensbildet, er det liten grunn til å abonnere på Morgenbladet. Men du får god innsikt i illusjonene som rår blant folk som tror de har avslørt verdens maktstrukturer.

Opprinnelige publisert på Medikritikk.no, 24. november, 2017.

Når tårer på TV 2 får styre norsk innvandringspolitikk

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Oktoberbarna. En asylpolitisk skillingsvise.

Hvordan liberalisere innvandringspolitikken, svekke asylrettens krav om beskyttelsesbehov, og risikere en ny migrasjonsbølge til Norge? Hvordan få politikere til å snu seg med vinden, og glemme kaoset i 2015? Hvordan mobilisere lokale frivillige, NGO-er, jusprofessorer, barneforskere og Pensjonistforbundet (!) til enda en dugnad for omsorg, humanitet og nestekjærlighet? Hvordan få oss alle til å tro vi er eksperter på nettverk og sikkerhet i et fjernt asiatisk land, og dermed i stand til å betvile fagkunnskapen til Landinfo?

Det er bare å bruke de velkjente virkemidlene: Levende bilder. Enkeltskjebner. Sårbare ansikter. Apati og kortspill. «Frykten og fortvilelsen» til «oktoberbarna» – et nytt begrep som i seg selv vekker medfølelse. Vi skal kjenne på ofrenes maktesløshet overfor «systemet» – og vår egen dårlige samvittighet: «Se hva de gjennomgår. Du får vondt langt inn i hjertet ditt. At vi i Norge kan behandle folk på denne måten. Det er bare så vondt. For vi har det så bra. Jeg tror vi er laget for å kunne hjelpe og gi.»

Og hvis ikke dette rører deg, kan TV 2 fortelle historien om Veronica fra Sandnessjøen som «dro for å finne «sønnen» som lever blant rotter i Paris».

Hovedsaken i TV 2-nyhetene 25. oktober var en krysning av asylpolitisk partsinnlegg og «Tore på sporet». «Veronica holder ikke ut tanken på å ikke vite hvordan det går med sin Mohammed». Han har – som en av mange unge afghanere med asylavslag – flyktet til Paris for å unngå tvangsretur. TV 2 dekket det tårefulle gjensynet i en sak som varte i tilsammen ni minutter, en evighet i TV-nyhetene. Men den politiske virkningen vil vare lenger.

For 14. november kunne samme kanal gjøre et skryteintervju med en lokalpolitiker for Ap på Sunnmøre:

«Jeg satt og så på oktoberbarna på TV 2 og reagerte momentant. Tok kontakt med lokallaget mitt, satte frem et forslag som vi sendte inn sentralt, tok med meg samme forslaget til fylkesstyret, og jeg mener at Møre og Romsdal var det første fylkesstyret som gjorde vedtak. Etter det har snøballen rullet, og per i dag er det seks fylkeslag og 65 lokallag som har gjort vedtak. Så det skjer jo fra grasrota i Arbeiderpartiet.»

En AUF-er fra Trondheim fulgte opp: «Det grasrotopprøret ble så sterkt til slutt, at det nå har gitt politiske resultater, fordi partiledelsen til slutt følte seg pressa til å snu, det er jeg stolt over.»

Presset kom også fra kjente partiveteraner som hadde latt seg bevege av tristessen i Paris. Til slutt seiret et «aktivt, pulserende partidemokrati», og fikk vist at Ap «har et bål av vilje og et stort engasjement i verdisaker» (Støres ord).

Dette skjer like etter et ydmykende valgnederlag for Ap, når en ny undersøkelseviser at velgerne anser innvandring som viktigste tema, og holder FrP som partiet med best politikk på feltet. Et linjeskift som vippet Stortinget. Og neppe hadde skjedd uten følelsesjournalistikken til TV 2.

Kanalen har i høst kjørt reportasje etter reportasje om «oktoberbarna» nesten uten stemmer fra utlendingsforvaltningen, uten motforestillinger mot offernarrativet, og uten forklaring på hvem de er, hvorfor de kommer, og hvor de kommer fra.

Enslige mindreårige asylsøkere? Ifølge Landinfo er det «vanskelig å forestille seg en afghaner som er helt alene; som ikke har kontakt med familien sin og som ikke har annet nettverk». Disse unge mennene er sendt til Vesten av sine storfamilier som en investering.

De er ikke flyktninger, ikke forfulgt, ikke truet med død, tortur og fengsel. De kommer ikke fra en «krigssone», men et trygt tredjeland. Og er du gammel nok til å dra i militæret, regnes du ikke som et barn i Norge. To av «barna» TV 2 intervjuet, så ut som de snart fylte 30, og ikke 18. Det er en tynn linje mellom journalistikk og komikk på asylfeltet.

Trodde du det var svenskene som var naive og faktasky? Samme dag som TV 2 viste sin sentimentale Paris-reise, sendte «Uppdrag Granskning» i SVT en timelang dokumentar om samme tema. Også den vekket sympati for redde, triste, sinte gutter, men avslørte mer: Høyeste ansvarlige i «systemet» var et menneske. Asylaktivisten løy om dødsrisikoen. Hovedpersonen hadde søkt asyl i fem ulike land, flere ganger under falsk identitet. Tre land har fastslått at han er født i 1990, men han påstår selv å være 17.

SVT dro til Kabul og fikk vite at de aller fleste «returbarna» blir møtt av slektninger. Sikkerheten for de hjemvendte er ikke verre enn for andre afghanere. 3500 sivile blir drept årlig i kamphandlinger, i et land med over 35 millioner innbyggere. En dødelighet på 0,01 prosent. Nordmenn hadde samme sannsynlighet å bli drept i trafikken på 80-tallet.

Streng, men rettferdig, har vært det asylpolitiske mantra. Vi debatterer strengheten, men ikke rettferdigheten. Johan Kristian Meyer, Venstres «dissident» i saken, har vært ministerråd ved ambassaden i Kabul, fagdirektør for flyktningsaker i UD, nemndsmedlem i UNE, og verge for en enslig mindreårig asylsøker fra Afghanistan. Han spør hvorfor Norge bruker 1750 millioner årlig på de 3500 unge som kom fra Afghanistan i 2015, mens vi gir 700 millioner i året til befolkningen som blir igjen.

Afghanistan er flere ganger kåret til verdens verste land for kvinner, særlig de fattigste. Men det er nesten bare unge, friske, ressurssterke menn som legger ut på den illegale reisen. Akkurat disse fortjener verdens dyreste bistand – varig opphold i Norge? Etter å ha løyet om alder og bakgrunn? Mer irrasjonelt og urettferdig kan det ikke bli. Men nordmenn er «laget for å hjelpe og gi».

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 18. november 2017.

Bare gode venner?

Hvorfor er Aftenposten så påfallende lite kritisk til SSB-sjef Christine Meyer?

På mandag, da Christine Meyer ble innkalt på teppet for andre gang hos finansminister Siv Jensen, publiserte Aftenposten sin tredje leder- og kommentarartikkel til støtte for den skadeskutte SSB-sjefen.

Meyer har vært tydelig om sitt eget syn på innvandring. Men dette må ifølge Aftenposten “ikke tolkes som et ønske om å legge ned statistikken,” det var bare en “utaktisk” uttalelse. Meyer har mistet tillit, og endringene i SBB burde vært bedre forankret, men intet “konkret” tyder på at Meyer har handlet på grunnlag av sine politiske preferanser. Derfor bør hun forbli i stillingen, mener avisen.

Lederartikkelen tar lett på de store interne protestene mot de omfattende endringsprosessene, en type prosesser som faktisk Meyer selv advarte mot i sin egen forskning for 12 år siden. Og nevner ikke at en innvandringsavdeling på fem årsverk flyttes til Kongsberg, noe som vil rasere kompetansemiljøet.

Aftenposten velger også å se bort fra at Meyer siden 2015 har trenert utarbeidelsen av kriminalstatistikk på landbakgrunn, at hun har kalt innvandringsregnskapet et “sårt punkt”, og at hun på Politisk Kvarter forrige uke advarte mot “forskning og statistikk som potensielt kan stigmatisere grupper.” Noe som i praksis betyr at SSB-lederen er redd for visse typer tall, og åpner for at det finnes politiske grunner til å la dem ligge i mørket. Look to Sweden.

I en tidligere lederartikkel (30.10) fastlo Aftenposten at det er “konspiratorisk” at tro at avskiltingen av Holmøy som forsker har noe med Meyers innvandringssyn å gjøre. Anklagen om en konspirasjonsteori ble gjentatt i en kommentar 2.11. Den var skrevet av avisens politiske redaktør, men kunne vært signert SSBs kommunikasjonsavdeling. Her refererte Trine Eilertsen positivt til alle kilder som uttrykte støtte til omorganiseringen og skepsis til Holmøy. Og like negativt til alle som kritiserte ledelsens linje. Olav Bjerkholt har jobbet som sjef i SSBs forskningsavdeling i mange år, og skrevet bok om avdelingen. Han sier byrået er utsatt for et “politisk kupp”. Eilertsens eneste kommentar til denne oppsiktvekkende uttalelsen: “Han sluttet i SSB for 21 år siden.” Og hun avsluttet med å be oss “stoppe opp nå og vente på at statistikklovutvalget sier sitt om byråets rolle i framtiden”.

Jeg kan ikke huske noe annet tilfelle der en framstående representant for den frie presse i Norge ber oss om å innstille oppmerksomheten og debatten om en pågående, kontroversiell sak, fordi vi må vente på et utvalg!

Aftenpostens tendensiøse linje i denne saken står i sterk kontrakst til VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, som avviser Meyers begrunnelse for unngå “stigmatiserende” tall: “Hun påstår at hennes skepsis til innvandrerregnskap hviler på en faglig vurdering, og avviser at dette handler om politikk. Det er en uforståelig uttalelse. Dette er åpenbart politisk. Det forstår alle som har fulgt med på debattene de siste tiårene.”

Så hvorfor har Aftenposten så mye større forståelse for SSB-sjefens forsøk på kamuflere en politisk preferanse som “statistikkfaglig skjønn”?

Siden konspirasjonsteorier må unngås, skal jeg ikke spekulere i om alle de tre Aftenposten-artiklene er skrevet av Trine Eilertsen. Det har sikkert heller ingenting å si at hun studerte ved Handelshøyskolen i Bergen mens Christine Meyer var stipendiat der, og Victor Norman var en av de profilerte professorene. Senere ble Norman statsråd, og Meyer ble Normans statsekretær. Så ble de kjærester og ektefeller. Smilende ved siden av ekteparet under symposiet som ble arrangert til Normans ære da han gikk av med pensjon i fjor, satt Eilertsen. Hun skrev også forordet i boken som samlet 73 av Normans kronikker, og uttalte seg panegyrisk om hans evner som fagmann og og formidler. Hun fortalte også til DN at de to gjør hyggelige, ikke-faglige ting sammen: ” – Jeg har spilt Trivial Persuit med Victor, hvor han påførte meg noen av mine største ydmykelser. Men han er ikke så god på de rosa spørsmålene.”

Her er journalisten og maktmennesket omtrent på hyttetur sammen. Og tilfeldigvis har også Norman uttalt seg svært positivt om asylinnvandring. I september 2015 skrev han i en kronikk i DN at Norge burde ta i mot 100 000 syriske flyktninger. Dette var bare snakk om å “prioritere” og være “kreativ”. Dette var midt flyktningeuforien, samtidig som hans kone sa hun ville gå i demonstrasjonstog for fortsatt innvandring.

Siden har den asylpolitiske stemningen snudd i kongeriket, og realismen har slått inn til og med i Sverige. Men hos Torp i NRK i januar i år gjentok Norman at vi “uten vanskelighet kan ta imot 100 000 flyktninger”. Og han spøkte bort kostnadene: “Første generasjon flyktninger er kanskje et tapsprosjekt for Norge, men det er nordmenn i første generasjon også! De første 20-25 årene er de bare en utgiftspost. Men vi synes jo ikke at det er galt å få barn av den grunn.”

La oss se litt nærmere på dette: Skolegang er dyrt for det offentlige, men de aller fleste utgifter til barn må norske foreldrene bære selv. Og en nordmann som kommer i arbeid ved 25 årsalderen har 40 yrkesaktive år å betale tilbake i form av skatt. En flyktning derimot, har mindre enn 50 prosent sjanse for å komme i arbeid i det hele tatt, bruker mange år på å komme i arbeid, har lavere inntekt, bidrar dermed mindre som skatteyter, får mer av offentlige bidrag, og ramler tidligere ut av arbeidslivet. Dessuten utløser asylanter en betydelig familieinnvandring, og får selv barn.

Må man belære en høyt aktet og prisbelønt eks-professor og eks-statsråd om sånt? Man kan godt være positiv til å ta imot flyktninger av humanitære grunner, men en økonom fører folk bak lyset når han gir inntrykk av at dette ikke vil belaste velferdsstaten. Normans innvandringsvisjon ville kostet det offentlige 430 milliarder kroner, ifølge Finansavisens regnestykke, basert på SSB-statistikk laget av Erling Holmøy. Men da er vi tilbake til “såre punktet”. Og la oss ikke bli så konspiratoriske at vi tror ektefeller – eller venner – snakker sammen.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 9. november 2017.

 

Sjefen for norske medier bør gå av!

Kostnadene ved innvandring er ikke interessant for norsk presse før regnskapsføreren får sparken.

Hva er det mest påfallende ved alt bråket om SSB og «innvandringsregnskapets far,» Erling Holmøy? At det først er nå media interesserer seg for arbeidet hans.

Hvilket vil si at i en periode der Norge har hatt noe av den høyeste innvandringen i Europa (pr. innbygger), har pressen skrevet minimalt om de økonomiske kostnadene ved utviklingen. Norske journalister har ikke sett det som sin oppgave å informere befolkningen om en svært viktig og langsiktig konsekvens av en stor samfunnsendring. Som til syvende og sist politikerne bærer ansvar for. Og politikere har heller ikke fått noe bedre beslutninggrunnlag ved å lese de store avisene.

Vi har hatt en bred og tidvis opphetet innvandringsdebatt om alt fra hijab til nikab. Men det økonomiske tallgrunnlaget har vi sett lite til. Selv om det har vært tilgjengelig. Det vi har sett, er grunnløse avisoppslag om at innvandring er lønnsomt. Dette kan bare skyldes to ting:

  • Norske journalister mangler samfunnsøkonomisk kompetanse og interesse.
  • Norske journalister er gjennomgående innvandringsliberale, stemmer ikke FrP, og vil ikke ha meninger som kan sette dem i bås med Frp, eller folk som stemmer FrP.

I innvandingsspørsmålet har de følgelig mye til felles med SSB-sjef Christine Meyer, som trolig må gå. Hadde det vært en ansvarlig toppsjef for samtlige norske media, burde vedkommende også fått avskjed for å styre unna ubehagelig innvandringstall.

Erling Holmøy og Birger Strøm leverte rapporten «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarier for innvandring» i 2012. På det tidspunkt hadde kun ett medium vært opptatt av kostnader ved innvandring. Du vet hvilket. Human Rights Service gjorde sitt eget forsøk på regnestykke allerede i 2009. Ingen medier skrev om SSB-rapporten, selv om den sa noe viktig om Norges framtid. I den grad den ble registert, var vel tittelen for usexy.

Men i mars 2013 kunne den flerkultrelle avisen Utrop fortelle at: «Norge tjener milliarder på innvandrere». «En ny rapport knuser myten om at innvandrere er en belastning for den norske velferdsstaten.» Rapporten var bestilt av avisen selv, og gjort av NyAnalyse, et en-mannsbyrå drevet av økonomen Terje Strøm. Analysen var et faglig makkverk, et festregnskap uten hensyn til dagen derpå. Men det oppdaget ingen journalister eller politikere. Det var for opptatt med å være begeistret. Nyheten ble spredt av NRK og NTB. Klassekampen lagde forside. Trine Skei Grande (V) gikk opp på Stortingets talerstol for å forkynne det glade budskap: På grunn av innvandringen har vi mellom 27 og 28 milliarder mer å rutte med årlig!

Men i Finansavisen var man skeptisk og begynte å regne videre på SSB-rapporten. 13. april kunne de presentere et litt dystrere regnestykke – godkjent av Holmøy: Hver eneste ikke-vestlig innvandrer koster 4,1 millioner. (Mer presist: Med hver ikke-vestlig innvandrer påtar den norske stat seg en framtidig netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner, i 2012-kroner). Det var de totale skatteinntekter minus de totale offentlige utgifter.

Oppslaget var oppsiktvekkende – og i sin helhet kun tilgjengelig papir. Finansvisen ble nærmest utsolgt i Oslo denne dagen. Rights.no publisert en sak med PDF-er av artikkelen, og fikk enorm repons. Nesten ingen andre medier var interessert. Hege Storhaug skrev en kronikk i Aftenposten med tittelen: «Hvorfor forteller ikke mediene hva en ikke-vestlig innvandrer koster?» Det kom aldri noe svar. Men vi vet vel svaret. Det er det samme som SSB-sjefen sier: Vi bør være veldlig varsomme med å formidle fakta som kan stigmatisere grupper.

Storhaugs kronikk ble delt av 14.000 på Facebook, men i den grad de store avisene fulgte opp saken, var det for å slippe til andre økonomer som på tynt grunnlag betvilte Holmøys tall. Blant annet Meyers ektefelle Victor Norman, siviløkonom og professor ved NHH. Han hadde ikke regnet på noe som helst, men mente Norge var et stort land med plass til flere. Og senere ønsket han 100.000 flyktninger velkommen til Norge.

Det har vært unntak fra tendensen, som Nettavisen – og NRKs Anders Magnus. I oktober i 2015, da et nesten samtstemt presskorps drev ren kampanjejournalistikk for flyktningene, gav han oss denne kalddusjen: «Flyktningene kan koste 750 milliarder kroner.» Og han intervjuet Holmøy, som sa:

«– Jeg tror det er viktig å bevisstgjøre folk på at snillhet koster. På lang sikt har man ikke noe valg. Man må øke skattene eller skjære ned på offentlige utgifter. Det vi har i oljefondet er ikke nok.»

Men først og fremst har Holmøys regnestykker blitt formidlet og popularisert av Finansavisen, ved Kjell Erik Eilertsen og Ole Asbjørn Næss. Tilsammen har de skrevet omlag 120 sider relatert til innvandring. Mange av artiklene har ikke vært tilgjengelige på nett. Og finnes ikke engang på Atekst. Det er egentlig utrolig. For få en oversiktlig, tilgjengelig og poengtert presentasjon av hva innvandringen til Norge koster, ifølge statens statistikkbyrå, måtte du abonnere på en nisjeavis for næringslivet. Arrester meg om jeg tar feil, men jeg tror ikke at verken Aftenposten, Dagbladet eller VG noen gang har publisert en selvstendig artikkel om innvandringkostnader.

I september lekket Holmøy noen nye oppsiktsvekkende tall fra sin ennå ikke-publiserte rapport: Norge vil, med realistisk innvandring, ha en befolkning på 8,5 millioner i 2100. Uten inn- og utvandring ville den vært på 4,3 millioner. Innvandringen vil medføre at hver enkelt nordmann må betale 10.000 kroner mer i skatt pr. år fra 2025. 40.000 på en familie på fire. Nyheten ble en sak i morgennyhetene på NRK. Dagsrevyen hadde viktigere saker å ta seg av: Jordskjelv i Mexico. Barn hadde blitt lurt til å kle av seg på nettet. Erna & co gjorde seg klare til partilederdebatt i Bergen.

Og nå, da etter SSB-bråket? At som har stått i pressen de siste ukene, har gått på konfliktene og personene, ikke hva Holmøys forskning viser. I den grad man faktisk ser nærmere på sider ved hans forskning, er det for å så skepsis. Et kroneksempel er dagens oppslag i Morgenbladet: «Erling Holmøys omstridte innvandringsregnskap tar utgangspunkt i et Norge der grensen stenges.» Det handler om at Holmøy i sitt regnskap setter opp et «nullalternativ», der det hypotetisk ikke er noen innvandring. Dette «forutsetter en radikal endring av politikk», fastslår avisens økonomijournalist Maria Berg Reinertsen. Og skriver så to tette papirsider om de negative konsekvensene av et fallende folketall. Hele Norge vil bli som en «fraflyttingskommune».

Men hele premisset er falsk – og fullstendig oppskonsturert. Nullalternativet er bare et analystisk verktøy, et sammenligningsgrunnlag. Ingen har foreslått å stenge grensene, alle ønsker reprodusjon av befolkningen. Spørsmålet er bare hvor høy og hva slags innvandrings vi skal ha. For den innvandringen vi har mest av nå – og som bare vil øke, ifølge SSB – kommer fra fattige land i Asia og Afrika. Det er en innvandring som i følge alle seriøse regnestykker vil belaste velferdsstaten.

Er dette ubehagelig for journalister å skrive? Og hvor vanskelig er det å formidle den enkle årsaken til sine lesere? Ikke-vestlige innvandrere med lav utdanning og dårlige språkunnskaper er kostbare fordi det tar mange år å få dem i arbeid – hvis de kommer i arbeid, noe bare halvparten gjør (i snitt). Og når de arbeider, arbeider de mindre tid, og i relativt dårlige betalte jobber, noe som gjør at de betaler mindre inn i skatt. Samtidig som de tar ut mer i trygd og andre bidrag. Slik har det vært lenge, og intet tyder på en endring på sikt. Vi må gjerne ville hjelpe flyktninger, og det finnes mange grunner til det. Men da må vi også vite hva de koster å hjelpe dem her hjeme – ikke minst fordi vi kunne ha hjulpet dem på mye mer kostnadeffetive måter, og dermed nådd mange flere. Hvorfor er det nesten ikke mulig å lese artikler i norsk presse, der dette kommer tydelig fram?

Opprinnelig publisert på Mediedebatt.no, 10. november 2017.