Er klåing på julebord verre enn vold?

Tydeligvis, skal vi tro VG og statsråd Linda H. Helleland. Og leger er viktigere enn vernepleiere.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 6. november 2018.

Metoo har skapt større oppmerksomhet omkring seksuell trakassering. Og takk for det. Dessverre har kampanjen også ført til at mindre alvorlige overtramp får mer oppmerksomhet enn alvorlige forbrytelser. Et nytt eksempel på dette får i VG i dag:

« – Julebord ingen frisone» lyder tittelen på VGs nettfront. Barne- og likestillingsminister Helleland frykter at fulle mannlige julebordsgjester vil gjøre arbeidssituasjonen utrygg for kvinnelige servitører. «Slik kan vi ikke ha det».

Foranledningen for bekymringen er en ny artikkel fra SSB, som VG presenterer med denne tittelen: «SSB: Servitører mest utsatt for trakassering på jobb». Ingressen lyder slik: «En av fem unge kvinner blir utsatt for vold, trusler og seksuell trakassering på jobb, viser nye SSB- tall».

Her er det mye man kan bemerke. For det første er ikke tallene nye. Det stammer fra Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø i 2016.

For det andre er det ingen nyhet at servitører er mest utsatt for trakassering. Det fastslo FAFO i en rapport i fjor basert på de samme SSB-tallene, og VG intervjuet da arbeidsminister Anniken Haugli som var «bekymret for ukene vi går inn i». Nyheten må være at VG skifter statsråd som kilde for den årlige julebordsbekymringen.

For det tredje – og mer interessant: VG velger en helt annen vinkling på saken enn SSB selv.

«Kvinner og menn i helseyrkermøter mest vold og trusler».Det var SSBs overskrift på artikkelen i går. Fokus var altså på en annen bransje. Og en annen form for overgrep. For hvis noe er oppsiktvekkende med SSB-tallene, så er det hvor utsatt norske arbeidstakere – og særlig kvinner –  er for direkte lovstridige handlinger. Her er tallene:

  • 6 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene har blitt utsatt for vold på jobben det siste året.
  • 5 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene har opplevd trusler så alvorlige av de ble redde (også dette gjelder det siste året).
  • 7 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene blir utsatt for seksuell trakassering på jobb minst én gang i måneden.

Merk at man ikke kan sammenligne forekomsten av vold og trusler med forekomsten av seksuell trakassering, siden det siste er basert på en mer jevnlig utsatthet (én gang i måneden, mot én gang i året).

Men – man bør også merke seg noe annet, som ingen journalister eller politikere ser ut til å ha fått med seg. SSB spør ikke folk om de er blitt utsatt for seksuell trakassering. De spør slik: «Hender det at du blir utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende på din arbeidsplass?»

Men dette er ikke tilstrekkelig for at noe skal defineres som seksuell trakassering, ifølge  likestillings- og diskrimineringslovens §13. Den presiserer at «uønsket seksuell oppmerksomhet» er trakassering bare når den har «som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom». Og ifølge lovproporsjonen skal det legges vekt på objektive forhold, og ikke bare fornærmedes subjektive opplevelse. SSB tar ingen av disse forbeholdene, og vil få bekreftende svar fra f.eks. en servitør har opplevd rumpeklaps eller ufrivillige klemmer som kanskje er uønskede, men som ikke var «vondt» ment, og heller ikke ble oppfattet slik.

Med en så vid definisjon på seksuell trakassering er en offer-andel på 4 prosent (tilsammen begge kjønn) ikke spesielt alarmerende. Fokuserer man kun på sysselsatte kvinner i alderen 18-30, blir tallet 13 prosent. Som selvsagt er ille høyt. Men er det virkelig mer urovekkende enn at 6 prosent kvinner årlig utsettes for vold, og 5 prosent utsettes for alvorlige trusler? Dette er overgrep eller belastninger av en langt mer «objektiv» og fryktinngytende karakter. Det er også snakk om rene lovbrudd. Men de kommer likevel helt i bakgrunnen i VGs artikkel, som baserer seg på metoo-vinklingen.

SSB trekker også fram utsattheten til ansatte i helse- og sosialsektoren. Og går man inn i tabellene, er det én yrkesgruppe som peker seg ut: Vernepleierne. De som jobber med mennesker som har fysiske, psykiske eller sosiale funksjonsvansker, ofte utviklingshemmede. 23 prosent av vernepleierne har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet. 29 prosent har vært utsatt for trusler som har gjort dem redde. Og 46 prosent har vært utsatt for vold.

Dette siste er et ekstremt tall. Ingen andre yrkesgrupper er i nærheten. Man skulle tro «sikkerhetsarbeidere, militære, tollere, politi» hadde en tøff arbeidshverdag i møte med aggressive kriminelle. Men bare 19 prosent i denne gruppen har vært utsatt for vold siste år. Vernepleierne lever over dobbelt så farlig.

Men hvem taler vernepleiernes sak? Ikke statsråd Helleland. Og i hvert fall ikke VG, som i stedet utstyrer saken på papir med denne tilleggsopplysningen i en rød «kule»:

«PSSST! Én av fem kvinnelige leger har opplevd seksuell trakassering på jobb, viser en Fafo-undersøkelse for Legeforeningen.Av 8657 leger som svarte, sier 16 prosent at de har blitt utsatt for sex-trakassering.»

Hva kan man lære av dette? I alle fall to ting: Moraldrevne kampanjer kan føre til at bekymringer kommer helt ut av proporsjon. Man bekymrer seg mest for de man ligner på.

Da varslet terror ble en gåte

Tegning: Flu Hartberg.

Siktelsen i Nygaard-saken er en knusende dom over politi, presse og politikere.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 20. oktober 2018.

En politiskandale. Dét er ordet som brukes om Nygaard-saken, nå når politiet har siktet flere utlendinger fra et «fundamentalistisk miljø», og fastslått at drapsforsøket var knyttet til utgivelsen av «Sataniske vers», og intet annet.

Siktelsen kom i tolvte time, takket være den mangeårige gravejobben til én eneste journalist, Odd Isungset, som har laget tre TV-dokumentarer og to bøker om saken. Og pressefolkene som ikke gjorde jobben sin? De snur kappen etter vinden. Her er Harald Stanghelle i Aftenposten:

«Oslo-politiets blikk ble lenge rettet i så mange andre retninger at Iran-sporet ble for utydelig for etterforskerne. Der ligger Nygaard-sakens politiskandale.»

Dette er samme mann som i 1993 mente det var et «et tegn på politifaglig profesjonalitet» at man ikke satset for fullt på Iran-sporet. Aftenpostens politiske redaktør advarte også mot «hysteri» og mot å «finne opp en ny fiende»: Islam. Selv om det var en islamsk leder som i 1989 fant opp en ny fiende, og skapte hysteri blant millioner av tilhengere. Store folkemengder i mange land deltok i voldsomme, dels voldelige, demonstrasjoner mot en roman de ikke hadde lest. 3000 muslimer gikk i tog i Oslos gater for å forby den «blasfemiske» boken. Flere norske muslimer sa seg villig til å drepe «Satans Rushdie».

«Her hjemme hadde ikke Oslo-politiet innsikt nok til å begripe at en norsk forlegger skulle bli skutt av religiøst-ideologiske grunner,» skriver Stanghelle. Men den innsikten hadde han og resten av kommentariatet. De kunne pekt på knivangrepene på den japanske og italienske oversetteren av boka, hotellbrannen i Tyrkia som drepte 37, bombene mot bokhandlere i London, og påtenningen av to bokhandlere i Oslo og i Bærum som hadde utstilt «Sataniske vers». Men det var viktigere å unngå generalisering, stigmatisering og nye krenkelser av en minoritet. Pressen, politiet, politikere, akademikere, Kirken, Forfatterforeningen – ingen ville konfrontere islamske miljøer.

Men unnfallenheten sitter langt inne å innrømme. Leif A. Lier, eneveldig etterforskningsleder i den første fasen, sier i dag: «Vi en gjorde kjempejobb.» I fem år avfeide han Iran-sporet som Nygaards privatmening eller noe pressen hadde funnet opp. Han kontaktet ikke Rushdie-komiteene eller andre med kjennskap til fatwaen. Han holdt POT (datidens PST) utenfor, selv om de overvåket de iranske miljøene i Oslo. Han drev med det han var vant til: Undersøke offerets privatliv og omgangskrets. Det kunne jo være et sjalusidrap.

Politiet ville unngå tabben i Palmesaken, der man hang seg opp i kurdersporet. Men PKK hadde ikke direkte truet Palme. I Nygaard-saken var derimot trusselbildet overtydelig. Det forelå en drapsordre og en belønning. Målskiven var alle som hadde bidratt til utgivelsen av «Sataniske vers».

Politiet beskyttet Nygaard og Aschehoug ved utgivelsen av den norske oversettelsen, og ved Rushdies overraskelsesbesøk i 1992, da han møtte to statsråder og «sensasjonelt» deltok på forlagets hagefest. Bildene gikk verden rundt. William Nygaard var nå verdens mest profilerte forlegger av en bok med et kjølvann av blod. En god nr. 2 på fanatikernes dødsliste.

Et år senere lå han og blødde i sin egen hage, truffet av tre ekspanderende kuler som var millimeter fra å drepe. Og politiet lurte på hva i all verden som kunne være drapsmotiv.

Senest på TV2-nyhetene i forrige uke gjentok Lier at de sto på bar bakke etter skuddene i Dagaliveien: «På det tidspunktet, 1993, var det ikke snakk om at vi etterforsket med henblikk på Iran eller noen andre land i det hele tatt. Vi visste ikke bedre. Men det hadde ingenting med etterforskningen å gjøre, som dreide seg om å gå bredt ut.»

Men hadde mangelen på fokus også andre årsaker? I samme TV2-innslag fortalte Liers kollega Finn Abrahamsen om hemmeligholdet i etterforskningen. Selv ikke politiledelsen visste hvor saken sto, eller hvor man kunne sette inn ressurser. «Vi har undret oss veldig på hvorfor dette skjedde. Vi lurte på om det var noe politisk, rett og slett. Hvem var det som styrte dette?» Det samme spørsmålet stilte tidligere politimester Willy Haugli: «Man kunne lure på om det lå utenrikspolitiske interesser i dette. Det er mange ganger land holder seg unna for ikke å få internasjonale komplikasjoner.»

Spekulasjoner og konspirasjonsteorier? Kanskje. Men vi vet at noen på høyere hold grep inn og saboterte politiarbeidet på et avgjørende punkt. En sjiamuslimsk norsk-pakistaner hadde i flere år vært i politiets søkelys. Indisiene var etter hvert mange og sterke. Politiet forberedte seg grundig før de arresterte mannen. Kvelden før avhøret ble han løslatt. Uten forklaring, uten at etterforskerne ble rådspurt. De lurer fortsatt på hva som skjedde.

Jo mer man setter seg inn i Nygaard-saken, desto mørkere og merkeligere blir den. En kulturpersonlighet og ytringfrihetskjemper utsettes for et attentat ved sitt hjem i Oslo. Politiet bruker 25 år på å fastslå at angrepet var rettet mot «det trykte ords frihet» og dermed mot «betydelige samfunnsinteresser». Selv om bevisene forelå minst ti år tidligere. Etterforskningsskandalen gir grunn til å spørre om den norske stat virkelig var innstilt på beskytte demokratiske grunnverdier, eller om andre realpolitiske interesser veide tyngre.

Spørsmålet er bare blitt mer ubehagelig i tidens løp – med 9/11, karikaturstriden, serien av terroraksjoner i Europa. William Nygaard ble forsøkt drept fordi han utga en roman. Vebjørn Selbekk ble drapstruet fordi han lagde journalistikk. I den første saken vegret myndighetene seg mot å se forleggeren som terroroffer. I det andre saken bidro myndighetene selv – igjennom UDs famøse skriv til den muslimske verden – til å definere redaktøren som terrormål.

Hva skjer neste gang islamister finner ut av en nordmann har ytret seg på en måte som fortjener dødsstraff? Eller har vi allerede akseptert voldsmannens veto, og skjønt at «religiøse følelser» ikke bør utfordres?

Hva vil den irriterte professoren?

Professor Jostein Gripsrud har brukt åtte måneder på å forveksle Terje Tvedt med Hege Storhaug, og skrevet en hel bok om en bok som ikke finnes.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 10.10.18 (nett) og 11.10.18 (papir).

Medieprofessor ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, hadde i går to nesten identiske kronikker på trykk – i VG og i avisen Klassekampen – der han tilsynelatende går hardt til angrep på professor Terje Tvedt og hans uventede bestselger «Det internasjonale gjennombruddet».

Jeg skriver tilsynelatende, fordi Gripsrud angriper en forfatter og en bok som ikke finnes. Han går hardt ut mot sin egen versjon av Terje Tvedt. En person som han innrømmer «irriterer» han så mye at han har sett seg nødt til skrive en bok på 281 sider om en bok på 289 sider. Da skal du være veldig irritert.

Men Gripsrud har lånt sin versjon av Tvedt fra en debattant som han om mulig har enda mindre til overs for: Hege Storhaug, leder i organisasjonen Human Rights Service. Gripsrud skrev på en Facebook-tråd i går: «Jeg krediterer henne faktisk for å gi en brukbar sammenfatning av hva som er Tvedts hovedtese.»

Storhaug er altså den akademiske autoriteten som Gripsrud tyr til når han skal gi sin professorkollega «faglig motstand». Da blir omkvedet slik: «Tvedts historieskrivning er i realiteten en konspirasjonsteori om svikere som undergraver nasjonen.» Det er en «fortelling om politisk lureri og svik». Om «forrædere» som «fører det norske folk bak lyset» og forårsaker en «nasjonal katastrofe». Eller som han skriver i boken, kalt «Norsk hamskifte?»:

«En bok, skrevet av en professor i historie ved landets største universitet, i hovedstaden (sic), hevder at nasjonalstaten er gått ad undas som resultat av en eller flere eliters planmessige arbeid med å forføre folket ved å skape en helt ny tenkemåte og selvforståelse i det norske folk på autoritært vis (tyrannisk, gjennom et diskursivt regime, etc.), slik at de helt frivillig marsjerer mot egen selvutslettelse som nasjon.»

Ikke rart at Gripsrud mener at dette er «gefundenes Fressen for de mest alarmistiske innvandringsmotstandere». For dette er fortellingen til de mest alarmistiske innvandringsmotstanderne. Men dessverre for Gripsrud, og heldigvis for norsk offentlighet, er Tvedts populære fortelling ganske annerledes og mer kompleks. Han snakker verken om en plan eller en skjult agenda. Han hevder ikke engang at nasjonalstaten er avviklet.

Tvedt hevder at den type nasjonalstat som historikerkjempen Jens Arup Seip skildret i 1962, ikke lenger finnes. Fordi statsbyggingsideologien er endret til multikulturalisme, og nordmenn til «majoritetsbefolkning». Det vi før tok for gitt, er blitt til åpne spørsmål: Hva er nasjonen? Hvem er norske? Hva er norsk kultur?

Tvedt sier ikke at det er umulig å skape et nytt fellesskap i samfunn der folk er ulike. Eller at alt var bedre før. Han sier bare at vi står overfor en historisk helt ny og krevende utfordring som politikere ikke har noe svar på, ikke engang Støre, som forsøkte hardt med sitt «store vi». Selv kosmopolittene blant oss mangler begreper for å forstå tenkemåter som er vesensforskjellig fra våre egne. Vi trodde at andre folk og kulturer egentlig, eller på sikt, ville tenke som oss, for eksempel om individets rettigheter. Derfor blir vi språkløse og rådløse stilt overfor klantenkning og religiøs fundamentalisme.

Tvedts analyser av hvordan Norge ble sterkt endret i løpet av få tiår, er originale, kunnskapsrike og tankevekkende. Såpass at mange av oss kan se igjennom fingrene med gjentakelser, tunge setninger (med uklart subjekt), rotete og ufullstendige kildehenvisninger, osv. Men i Gripsruds utflytende pamflett forsvinner skogen for bare trær, jakten på neste mulige feil blir viktigere enn de gode funnene. Selv om det helst er han selv som tar feil. I blant til de grader. For eksempel hevder han at menneskerettighetene ble kjempet fram «ikke minst av land i den 3. verden».

Gripsrud vil ha oss til å tro at Tvedt ikke vet at det fantes utenrikspolitikk eller misjonvirksomhet før på 60-tallet. Men han har selv ikke oppdaget hensikten med «Det internasjonale gjennombruddet»: Å beskrive to internasjonale prosesser sammen: Da staten ble en del av et internasjonalt bistandssystem, påvirket av globale ideologiske trender, hovedsakelig fra USA. Og da Norge i samme periode ble et migrasjonland, først nærmest mot sin vilje, senere gjennom press fra lokale aksjonsgrupper med humanitært engasjement. I Gripsruds versjon blir dette til at «massiv innvandring» var noe eliten fant på «for å fremme sine egen interesser». Igjen en påstand som alarmister vil like. Men som ikke finnes i Tvedts bok.

Det forteller litt om Gripsruds irritasjonsnivå at han har brukt «åtte måneders temmelig intens arbeid», uten å greie å presentere hovedtrekkene i Tvedts bok på en noenlunde ryddig og redelig måte. Eller spandere noen direkte sitater som oppsummerer prosjektet. Når Gripsrud gjengir «Tvedts teser» – tre stykker i boka, seks i VG (hvorav ingen er like!) – er det hans egne vrange, banale, misvisende eller delvis meningsløse utlegninger vi må stole på. Akkurat samme grep som han kritiserer Tvedt for. Han anklager også Tvedt for å skrive gjennomgående «retorisk», samtidig som hans eget angrep er et kompendium av de simpleste argumentasjonsfeil: stråmann, guilt-by-association og ad hominem.

I VG-kronikken starter han med å raljere over «tvedtianere», før han gir ordet til Storhaug og sosiologen Halvor Fosli som anmeldte boken på nettstedet document.no. Dermed er tonen satt, og mistanken etablert. Når sånne folk er så begeistret, skjønner vi at dette er en tvilsom bok. Selv om Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen og eks-SV-statsråd Bård Vegar Solhjell er nesten like begeistret for den, noe Gripsrud ikke finner grunn til å nevne. I stedet minner han om forfatterens ml-fortid, og hevder at man kan kjenne igjen «melodramatiske undergangsfantasier og jakt på svikere».

Gripsrud får seg også til å si at Tvedt beskriver eliten som «noe svært likt et leninistisk parti». Her er han langt inne i sine egne fantasier. Samtidig som han konstaterer at Tvedt ikke er en «taler med solide kunnskaper som vil sine lesere vel.»

Men hva er det den erklært irritasjonsdrevne Jostein Gripsrud vil? Er det å «ta» Terje Tvedt, eller å heve nivået på innvandringsdebatten? I begge tilfeller har han brukt alt for mye tid og alt for mange sider på noe han ikke har fått til. For å vri på hans eget utsagn: Innvandringsliberalerne hadde fortjent en bedre bok.

Dagbladet sprer fake news fra Russland under egen logo

Dagbladet setter rekord i manglende kildekritikk og mangel på motforestillinger mot kjønnspolitisk propaganda.

Opprinnelig publisert på Medier24, 30. september 2018.

Å lage videoer som kan gå «viralt», er blitt en egen industri. Eller kunstart, om du vil. Og klikkagnet har stadig oftere politisk innhold.

Du har kanskje fått den siste «hiten» i din egen nyhetstrøm på Facebook: En ung jente går rundt på trikken og heller vann i skrittet på mannlige passasjer som aner fred og ingen fare.

Aksjonen skal ha funnet sted i St. Peterburg i Russland, og presenteres som en protest mot fenomenet «manspreading»: At menn skrever med beina i det offentlige rom. Dette er en overtredelse eller forbrytelse som ble oppfunnet av feminister for et par år siden, inspirert av begrepet «mansplaining».

Og aksjonistene har fått gjennomslag. På offentlig transport i Madrid er det innført skreveforbud for menn med egne skilt, etter at gruppa “Kvinner i kamp” overbeviste det venstreorienterte byrådet om at overdreven vinkel på mannelår er et et alvorlig samfunnsproblem.

Problemet er selvsagt ikke at mennene tar plassen til passasjer som sitter ved siden av. Da kunne man like gjerne aksjonert mot feite folk på trikken. Problemet med «manspreading» er symbolsk og kjønnspolitisk, ifølge aksjonistene. Når menn skrever på offentlig sted gjør de det som en maktdemonstrasjon på vegne av sitt kjønn. Som initiativtaker til vannaksjonen, jusstudenten Anna Dovgalyuk (20), forklarer i videoen:

«Menn som demonstrerer sin alfa-manndom med kvinner og barn rundt seg, fortjener forakt. Om du, i all offentlighet, prøver å vise hvilken macho-mann du er, vil vi kjøle deg ned!»

Anna understreker også at «kjølevesken» ikke bare er vann, men inneholder blekemiddel som er tretti ganger mer konsentrert enn det som brukes når husfruer (sic) tar klesvasken: «Det spiser fargen i stoffet i klærne på bare noen minutter, og etterlater flekker som ikke kan fjernes.»

Faksimile fra Dagbladet
Faksimile fra Dagbladet.

Å helle væske over intetanende medpassasjerer, og ødelegge klærne deres, ligner mer på et ulovlig overfall enn en politisk aksjon. Man kan jo prøve å forestille seg en mannaksjonist som heller vann ned i utringningen på kvinner i protest mot at de demonstrerer sin seksuelle tiltrekningskraft med brystene sine. Han ville blitt lagt i bakken, arrestert og stemplet som en taper og kvinnehater med behov for terapi.

Både kjønnstenkningen og aksjonsformen i denne videoen er ytterliggående. Og jeg skal glatt innrømme at dette et medieinnhold av en type jeg selv kunne delt på Facebook, som et eksempel på hva som nå kan passere som bidrag til å fremme likestilling mellom kjønnene.

Men så var altså flere ting ved videoen som jeg stusset over, allerede ved første titt. De mannlige ofrene reagerer med langt mindre sjokk og vrede enn man kunne forvente. Flere av dem skrever dessuten ikke så mye, og noen ser ut til å sitte å sove. Skulle de straffes for sin alfa-adferd i søvne? Aksjonisten selv – en ung, pen jente rundt 20 – ser ut som en modell, og utfører sitt oppdrag med påfallende letthet, uten å ense risikoen som hun åpenbart utsetter seg for. Og kvinne på trikken er enn hun som står på gaten og forklarer aksjonens hensikt.

Jeg googlet litt. Og ganske riktig. Dette kunne ikke stemme. Videoen på min feed var en original Facebook-video publisert av «In The Now». De presenterer seg slik: «In the Now is social-first video platform for the smart phone generation. We feature real-talk politics, in-your-face opinions, gripping social issues and shareable human stories.” Ikke et ord om det vi hadde hatt mest bruk for å vite: At plattformen er en forlenget arm for russiske myndigheter.

In The Now var opprinnelig et fast innslag på nyhetskanalen RF, bedre kjent som Russia Today, eid av den russiske stat. Nå er det kanalen for å spre Russland-vennlig og Vesten-kritisk nyhetsinnhold til yngre folk som bruker smarttelefon og sosiale medier. For eksempel saker om at Dalai Lama var CIA-agent eller at de Hvite Hjelmene i Syria «resirkulerer» barn som trekkes ut fra bombede ruiner.

Så hva er motivet for å spre en video med en provoserende «feministisk» aksjon som rammer uskyldige menn? Å vekke anti-feministiske reaksjoner i Vesten? Å skape splittelse mellom de som umiddelbart vil elske og hate en slik video, og dermed øke polariseringen i Vesten? Uansett dette: Å tiltrekke oppmerksomhet og trafikk til kanalen, og tjene penger på spredninger.

Og hvem er denne Anna Dovgalyuk, som også ser ut som en modell? Åpenbart en politisk aktivist av det heller spesielle slaget. Hun representerer ingen gruppe eller organisasjon, men har over 58.000 følgere på Instagram, der hun først og fremst publiserer glamorøse bilder av seg selv med lite klær.

Hva mer svekker troverdigheten til denne aksjonen? At en mennene som ble utsatt for «vanningen» på trikken, Stanislav Kudrin, hevder på sin Facebook-profil at videoen er fake, og profesjonelt produsert av My Duck’s Vision, et russisk selskap spesialisert på virale videoer: «De helte vann på oss (…) Selvfølgelig regissert. Den følelsen når du ankommer et filmsett med to ekstra bukser og forlater det med et honorar.»

Å skjønne at videoen ikke viser en reel hendelse og ikke kommer fra en troverdig kilde, krever ikke mer enn alminnelig skepsis, internetttilgang og en halv times innsats. Men Dagbladet går rett på. Eller gir blaffen. Flere dager etter at videoen er spredt i sosiale medier, og avslørt som bløff i sosiale medier, løfter avisen den fram på nettfronten, og presenterer det som en blanding av politisk nyhet og morsom kuriositet.

Vi får inntrykk av at «russiske Anna (20)» er en modig og bevisst jusstudent i et god og legitimt ærend: «Hun og noen venner satt i gang en aksjon for å stanse «manspreading» i Russland.»

Riktignok anonymiserer Dagbladet de mannlige ofrene i videoen og legger inn dette forbeholdet: «Det russke (sic) nyhetsbyrået Rosbalt hevder at videoen er falsk, og at hun har leid inn skuespillere.» Men straks etter kommer dette: «Jusstudenten avviser påstandene: – Handlingene min er absolutt ekte.» Selv om det ikke hun som begår handlingen på trikken en gang.

Dagbladet tar Annas parti, og gjør ingenting selv for å sjekke ektheten til aksjonen. I stedet for plasserer de Dagbladet-logoen oppe i venstre hjørne på videoen.

Avisen setter dermed sitt godkjentstempel på russisk klikkagns-propaganda. Og heller ingen motforestillinger mot å spre et budskap som ellers ville vært ansett som grovt kjønnsdiskriminerende. Dette sier Anna om «vanningen» av mennenes bukseskritt: «Vi fikk ikke bare kjølt dem ned. Vi fikk også markert dem slik at folk umiddelbart ser hvilken kroppsdel der er som styrer oppførselen til disse mennene.»

Menn er styrt av kuken. Dét er premisset for videoen. Og Dagbladet på nett legger på lystig balalaika-musikk.

For å oppsummere: Russiske troll kan nå spre falske nyhetsvideoer i Vesten, ikke bare på sosiale medier, men i tradisjonelle, etablerte medier, med disse medienes egen logo som velsignelse.

Til overmål har kanskje Dagbladet også betalt for å spre dette utspekulerte søppelet på sin egen nettavis. I alle fall avslutter avisen videoen med denne meldingen over hele ruta:

«Vi betaler for dine videoer. Send inn til videotips@dagbladet.no»

 

Rolness vs. SSB – en tidslinje

Tull med tall, men håp om bedring!

Under årets utgave av Arendalsuka arrangerte IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) en paneldebatt om integrering.  Jeg var en av flere som ble bedt om å holde innledning om emnet fra eget perspektiv. Tidsrammen var fire minutter. Jeg endte med å skrive noe som ville tatt en halv time å framføre.

Hvorfor? Fordi jeg gravde meg ned i noe jeg lenge har lurt på: Integrering handler om å få folk å arbeid, hører vi, men hva slags tall skal fortelle oss hvordan vi lykkes? Man hadde jo hørt at kriteriet for å regnes som sysselsatt i SSB-statistikken er én times jobb i uka. Var det virkelig riktig? Og fantes det ikke andre og mer opplysende tall om graden av arbeidsdeltakelse? Svarene på de to spørsmålene viste seg å være: Ja, tro det eller ei. Og: Ja, men du må lete, og gjøre regnestykket selv, for å få fram de enkle, relevante tallene. Eller du kan be SSB gjøre det, men da vil det ta tid og koste penger. Noe som gir liten mening, da jobben bare tar noen timer. Hvorfor gjør ikke SSB tallene mer tilgjengelige? Særlig når de i årevis har vært kritisert for gi skjeve og mangelfulle tall på innvandringsfeltet?

Det ble det kronikk i Aftenposten av. Og en påfølgende avisdebatt med SSB. Som avslørte at noen sjefer i byrået hadde problemer med både prosentregning og mediehåndtering. Etterhvert begynte flere å lure på hva byrået holdt på med, mens andre betvilte motivene til SSB-kritikeren. To statsråder skrev innlegg i debatten og NRKs Fredrik Solvang inviterte til duell mellom SSB-direktøren og meg. Hvem som “vant” får andre avgjøre, men jeg synes Axelsen – som bare hadde vært to uker i jobben da han fikk tallstriden i fanget – viste en åpenhet og sympatisk innstilling til kritikk som bærer bud om bedring for byrået.

Her er en foreløpig oversikt av debatten så langt. I alt 23 innlegg. Med linker og og sitater.

 

KJETIL ROLNESS: Integreringsbløffen. Hvordan vi lurer oss selv med sysselsettingsstatistikk. (Aftenposten nett 15.8, papir 16.8)

“En statistikk om en bestemt aktivitet, som nesten ikke setter krav til aktivitetsnivå, ville i andre sammenhenger blitt kalt en tullestatistikk. Det opplagte spørsmålet er selvsagt: Hvor mange innvandrere har en ordinær heltidsjobb, uten tilskudd fra det offentlige?

Det vet vi ikke. Heller ikke SSB, selv om de har data til å finne det ut (…) Og enda mer forbløffende: Nesten ingen er interessert i å vite det heller. Derimot er mange interessert i å fortelle hvor bra det går bra med integreringen, basert på tall som gir et overdrevet positivt inntrykk.”

 

TONJE KØBER, seksjonssjef SSB: Gode tall på sysselsetting blant innvandrere. (Aftenposten 17.8)

“Småjobbene betyr lite for størrelsen på sysselsettingsandelen både blant innvandrere og befolkningen ellers (…)

Sysselsettingsstatistikken skal dekke mange formål, og definisjoner og avgrensninger i statistikken må sees i sammenheng med disse. (…)

SSB legger vekt på å beskrive sysselsettingen langs flere dimensjoner og med mange detaljer.”

 

CHRISTIAN SKAUG: Noen ganger må man ganske enkelt velte bordet (Document, 17.8)

“Det er i grunnen ikke så vanskelig å finne noen øvre skranker for hvor store andeler i de forskjellige gruppene av innvandrere som arbeider heltid. Man må hente ut to forskjellige tall fra en SSB-rapport og multiplisere dem – en oppgave som åpenbart er for vanskelig for hele Norges journalistkorps.”

 

EIVIND TRÆDAL, Twitter 17.8:

 

ANNIKEN HAUGLI, arbeids-og sosialminister: Jeg kjenner sysselsettingsdefinisjonene, Rolness (Aftenposten nett 20.8, papir 21.8)

“Regjeringens politikk er faktabasert, og vi tar innover oss de utfordringene vi står overfor. Det gavner ikke integreringsdebatten at man tabloidiserer seg helt vekk fra sakens kjerne. Ikke alt er svart-hvitt. Ei heller sysselsettingstall.”

 

KJETIL ROLNESS: Tallene SSB ikke gir oss.  (Aftenposten nett 20.8, papir 21. 8)

“9,5 prosent av somaliske kvinner i Norge er i arbeid. Det vår du ikke vite av SSB. Men bortforklaringer får du (…)

SSB skal «sørge for at innbyggerne i Norge kan debattere, planlegge og ta beslutninger på grunnlag av pålitelig statistisk informasjon.» Da må informasjonen være tilgjengelig, tydelig og relevant. Særlig når temaet er viktig og omstridt. Det nytter ikke å si at «SSB legger vekt å beskrive sysselsettingen langs flere dimensjoner og med mange detaljer», når man overlater til andre å finne de enkle, relevante tallene.”

 

TONJE KØBER, seksjonssjef SSB: Ja, vi har tallene, og de er publisert! (Aftenposten nett 21.8, papir 22.8)

“Her [i en SSB-rapport] får man for eksempel vite at 24,6 prosent av bosatte somaliske kvinner i alderen 15–66 år er sysselsatt, og at 38,7 % arbeider 30 timer eller mer. Altså langt flere enn de 9,5 prosentene som Rolness refererer til.”

 

KJETIL ROLNESS: Kan seksjonssjefer i SSB regne? (Aftenposten nett 22.8, papir 23.8)

“Køber bekrefter mitt regnestykke om andelen heltidsansatte somaliske kvinner totalt, samtidig som hun påstår at jeg tar feil.”

 

GEIR FAUCHALD, Østre Toten FrP: Integreringsbløffen (Oppland Arbeiderblad, 23.8)
“Det skulle ikke være vanskeligere for NAV enn for Rolness å komme med denne statistikken, så da må det skyldes uvilje mot å være åpne rundt de faktiske forhold.”
TONJE KØBER, seksjonssjef i SSB og TORSTEIN BYE, fagdirektør i SSB: Regner SSB riktig? (Aftenposten nett 24.8, papir 25.8)

“Grunnen til forskjell i prosenttallene er at man ser telleren (1047 heltidsansatte) opp mot ulike nevnere (henholdsvis alle kvinnelige somaliere, 11007, eller antall sysselsatte kvinnelige somaliere, 2707). Forskjellen på prosenttallene handler om tolkning, hva de skal brukes til og hva de skal sammenlignes med, ikke om feil eller riktig beregning.”

 

ODD BUSMUNDRUD, pensjonert forsker: Kan SSB prosentregning? (Aftenposten 28.8)

“Jeg har litt problemer med å forstå hvorfor SSB mener at Rolness regner feil, men jeg er jo bare en skarve fysiker som har jobbet med tall i litt over 50 år, så SSBs argumentasjon i deres innlegg ligger nok litt for høyt for meg.”

 

KJETIL ROLNESS: Kan vi stole på Statistisk sentralbyrå? (VG nett 28.8, papir 30.8)

“Men det denne historien først og fremst sår tvil om, er SSBs evne og vilje til å gjøre også ubehagelige tall tilgjengelige. Noe som er alvorlig i en tid der høyrepopulister – med stadig større gjennomslag – fremmer en teori om at offentlige institusjoner bevisst fører befolkningen bak lyset for å legge til rette for masseinnvandring.

Det kunne derfor vært interessant å høre den nye SSB-direktørens tanker om denne saken: Hva vil Geir Axelsen gjøre for å gjenreise byråets tillit som en nøytral og troverdig leverandør av fakta på innvandrings- og integreringsfeltet?”

 

CHRISTIAN SKAUG: Kjetil Rolness vasser videre i SSB-sumpen (Document 30.8)

“Rolness spør hva SSB vil gjøre for å gjenopprette tilliten. Svaret er ingenting. For den politiske kulturen på demografifeltet hos SSB, fremmet gjennom årtier av blant andre Lars Østby og Helge Brunborg, sitter i veggene. Yngre personer med ansvar for de samme saksfeltene er oppdratt til å skjønnmale innvandringen og dens konsekvenser like mye som disse to politiske kommissærene har gjort.

Det finnes mer enn nok grunnlag til å gjøre hele avdelinger hos SSB til gjenstand for granskning med sikte på å avdekke en manipulasjon med offentlig statistikk som overskrider grensen for tjenesteforsømmelse, for konsekvensen er at norske politikere – også takket være udugelige journalister – ikke vet de mest grunnleggende tingene på innvandrings- og integreringsfeltet.”

 

GEIR AXELSEN, adm. dir. i SSB: SSB-uavhengig og troverdig (VG nett 30.8, papir 31.8)

“Etterlysningen fra Rolness om mer tilgjengelige og utfyllende tall som kan vise integrering av innvandrere, herav hvor mange som jobber heltid og deltid blant ulike innvandringsgrupper, er helt klart relevant. Vi jobber hele tiden med å utvikle statistikken, og å gjøre den mer tilgjengelig, også på dette området.

Rolness har utfordret meg til å klargjøre mitt syn på byråets rolle som nøytral og troverdig leverandør av fakta på innvandrings- og integreringsfeltet. Svaret er at jeg er enig i at SSB må opptre både uavhengig og troverdig. Siden tiltredelsen som SSB-direktør for litt over to uker siden, har jeg møtt medarbeidere og ledere som legger stor vekt faglig kvalitet, uavhengighet og med ønske om å levere stadig bedre og mer statistikk.”

 

RITA KARLSEN: Kan regjeringen rydde opp i SSB? (Human Rights Service, 30.9)

“Nok en gang blir Statistisk sentralbyrå (SSB) kritisert for slagside på innvandrings- og integreringsfeltet, men denne gangen er det ikke HRS som påpeker manglene og det som kan oppfattes som politisk slagside fra byråets side. Men SSB opptrer nok en gang arrogant. Kanskje det er på tide at Regjeringen tar situasjonen alvorlig?”

 

ERIK STEPHANSEN: Statistisk sentralbyrå som demokratisk problem (Nettavisen 30.8)

“Samfunnsdebattant Kjetil Rolness driver en slags enmannskrig mot Statistisk sentralbyrå (SSB). Det gjør han så bra at byrået snart må få krisehjelp.”

 

GEIR AXELSEN, adm. dir. i SSB: SSB skal levere fakta som alle kan stole på (Nettavisen 31.8)

“Etterlysningen fra Stephansen og Rolness om mer tilgjengelige og utfyllende tall som kan vise integrering av innvandrere, herav hvor mange som jobber heltid og deltid blant ulike innvandringsgrupper, er helt klart relevant.”

 

GUNNAR STAVRUM:  Nye SSB-tall: Så få innvandrerkvinner jobber (Nettavisen 6.9)

“De nye tallene dokumenterer at sosiolog Kjetil Rolness hadde rett i tallkrangelen med SSB. Det er enorme avvik mellom inntrykket fra den offisielle statistikken og virkeligheten.”

 

KJETIL ROLNESS og OLAV AXELSEN: Duell om SSB-tall i Debatten (NRK1, 7.9)

Kjetil Rolness om 9,5 prosent somaliske kvinner i helttidsarbeid: – Det er det enkle tallet om er opplysende og relevant. Og det må man altså jobbe for å få ut. Mens SSB pakker det bort.

Fredrik Solvang: – Er du enig i at dette er et interessant tall?

Geir Axelsen: – Absolutt. Og vi selv…

– Har du publisert det selv noen gang?

–  Ikke akkurat det tallet, men…

–  Hvorfor ikke?

– … vi er i ferd med å utvikle statistikk på dette området som vil gi dette og lignende tall.

– Hvorfor har du ikke gjort det enkle regnestykket da?

– Vi har laget rapporter hvor akkurat denne type sammenligninger er gjort, men vi har ikke publisert en generell statistikk som alle lett kan få tilgang til, fordi rett og slett ikke har hatt datakilder som har gjort det mulig. Men det Rolness ber om, er vi i ferd med å levere. I løpet av få måneder vil han kunne gå inn på våre hjemmesider og finne en bredere statistikk.

Solvang: – Og det er vel bra?

Rolness: – Det bra. Men det er rart at vi må mase for å få ut de enkle tallene som kan gjøre oss klokere (…) SSBs tidligere leder sa at vi må være veldig varsomme med forskning og statistikk som kan stigmatisere grupper.

Solvang: – Hva er det du antyder? Snakk tydelig nå.

Rolness: – Det har vært god grunn til å mistenke SSB for å være alt for forsiktig med å komme ut med ubehagelige tall som kanskje noen politiske aktører kan misbruke.

Axelsen: – Der kan jeg svare veldig klart og tydelig: Nei, vi har ikke noe ønske om å holde tilbake informasjon. SSB er hele Norges faktaleverandør. Vi ønsker å levere fakta på hele bredden av dette feltet. Vi utvikler oss hele tiden. Jeg vil også si at det å få kritikk kan være bra for oss, for å utvikle oss videre.

Solvang: – Forklar hvorfor denne runden har vært viktig og riktig.

Rolness: – Fordi vi må ha gode tall for å vise i hvilken grad innvandrere kommer i arbeid. Folk som jobber i NAV, f.eks. har klagd på at de ikke får tall fra SSB som forteller om folk blir selvhjulpet når de kommer ut av introduksjonsprogrammet. Det er dårlig for politikere, som ikke vet hvor raus denne statistikken er. Og det er dumt for dere [SSB], fordi det er ganske mange som tenker at SSB er en del av den innvandringsliberale eliten som skjuler fakta for folket, og de får vann på mølla hvis dere holder tall tilbake.

Axelsen: – Motivet som du prøver å formidler er viktig. Men hvem som helst kan gå inn på våre hjemmesider og undersøke nyansen og bredden i det vi leverer av statistikk på dette området, og man vil se at vi har mye mer  å tilby enn denne ene 65 prosent som her er forsøkt karikert.

 

RITA KARLSENDet SSB vil skjule (Human Rights Service, 7.9)

“Statistisk sentralbyrå har den siste tiden vært i hardt vær, og da tenker jeg ikke først og fremst på den offentlige skittentøyvasken rundt forhenværende SSB-direktør Christine Meyer – selv om det tangerer, da (også) Meyer utøvde rollen med en sterk politisk slagside – men på den offentlige debatten om sysselsettingstallene, denne gangen satt i gang av Kjetil Rolness. Det skal Rolness ha all ære for – for det har ikke vært så mange som har turt å utfordre “gudene” i SSB.”

 

JAN TORE SANNER, kunnskaps- og integreringsminister: Sysselsettingen er for lav (Aftenposten nett 8.9, papir 9.9)

“Rolness føyer seg inn i den lange rekken av dem som med god grunn belyser utfordringene med integrering. En opplyst debatt krever imidlertid nyanser og ikke bare tabloide enkelttall. Vi må også være ærlige om det som går i riktig retning.”
ANNE AASE ROKKANMasterstudent ved NHH: En lettvint fornærmelse (Bergens Tidende, 10.9)
“Jeg har selv slitt over økonometri-leksene de siste ukene, og synes derfor det er en anelse artig å se en nasjonal debatt om grunnleggende prosentregning. Jeg kan også, i utgangspunktet, forstå at SSB ønsker å presentere mer helhetlige rapporter enn enkeltstatistikken Rolness etterspør, når vi vet at tall enkelt kan tas ut av kontekst og fremstilles etter eget forgodtbefinnende.”
SHARAM ALGHASIsosiolog, Høyskolen Kristiania: Fri fugl eller høyrepopulist? (Dagbladet, 14.9)
“Nå nylig stiller en av våre samfunnsdebattanter spørsmål ved om vi kan stole på SSB (…) Denne frie stemme, stemmer ikke Frp, får vi vite. Han vil gjerne ha «fakta på bordet», slik at høyreekstreme ikke får vann på mølla, blir vi fortalt (…) 

Altså påstår mannen vår seg ikke å være Frp-er eller høyrepopulist, men paradoksalt nok etterlyser han samme fakta som både Frp og andre høyrepopulister, og til dels høyreekstreme, i flere tiår flittig har anvendt i salg av sin fullkommenhet og berettigelse til folket; at det er nettopp de som besitter sannheten når det gjelder norsk innvandring. Han, Frp og andre høyrepopulister deler samme ideologi, og den samme posisjonen i kampen om å bli sett.”

 

 

 

 

 

 

 

Leder med lederegenskaper søkes. Må kunne utøve ledelse.

Tegning: Flu Hartberg.

Kan en ungarsk general bli vår neste riksantikvar?

Helgekommentar i Dagbladet, 8. september 2018.

Stillingsannonser kan være artige. «Det er ledig stilling som Riksantikvar ved Riksantikvaren», opplyser Klima- og miljødepartementet. Stillingen heter også «Direktør for Direktoratet for kulturminneforvaltning». Det er litt sånn: «Vi søker Statsminister ved Statsministerens kontor. Vedkommende må også være Minister for Ministeriet.»

Men seriøst: Riksantikvaren har et stort og viktig ansvar. Hun eller han leder vernet av fysiske kulturminner i Norge – bygninger, kulturmiljø, arkeologi. Beslutninger om fredning eller rivning av eldre hus, krever klok og modig opptreden på et felt der sterke følelser og interessekonflikter rår. Og nettopp ledelsesaspektet er noe departementet tar på ytterste alvor:

«Vi søker en person med solide lederegenskaper som kan lede og utvikle Riksantikvaren som en helhetlig moderne virksomhet i forvaltningen.» (mine uth.)

Med den siste presiseringen blir man kvitt alle som måtte ønske å utvikle Riksantikvaren som en oppsplittet gammeldags virksomhet. Det er kanskje ikke mange, men det er da noe. «Solide lederegenskaper» burde ellers være tydelig tale. Men ikke tydelig nok, for slik fortsetter det:

«Det legges avgjørende vekt på den nye direktørens lederegenskaper og samarbeidsevner.»

Altså: Solide lederegenskaper. Avgjørende vekt på lederegenskaper. Klart nok nå? Nei, departementet hiver ut denne brannfakkelen i neste setning: «Direktøren må være en inspirerende og inkluderende leder for egne medarbeidere.»

Man skulle tro at en søker med solide og avgjørende lederegenskaper selv visste sånn noenlunde hva disse egenskapene består i. Men det tror ikke departementet:

«Viktige egenskaper vil i tillegg [sic] være handlekraft, beslutningsdyktighet og gode kommunikasjonsferdigheter. Det kreves god rolleforståelse og nødvendig innsikt og kunnskaper for å kunne utøve ledelse og treffe strategiske valg på hele ansvarsfeltet.»

Og det var hele stillingsannonsen i Aftenposten. Gjentakelser og selvfølgeligheter. Ikke ett ord om utdanning, relevant erfaring eller engasjement på feltet. (Det står litt om kvalifikasjoner i utlysningen på departementets nettside, men ingenting i avisannonsen). Departementet søker en leder som kan lede.

Er vi overrasket? Nei. Vi har dessverre måttet venne oss til at «ledelse» er blitt et selvstendig fag, viktigere enn alle andre. Selv om denne vitenskapen er så lite eksakt at det nærmer seg kvakksalveri. Vi har også skjønt at ledelse springer ut av sjeldne, personlige (og medfødte?) egenskaper. Dette er næringslivet svar på genidyrkelsen på kunstfeltet.

Når vi likevel lar oss forbløffe av utlysningsteksten, er det fordi mange hadde forhåpninger til Ola Elvestuen (V) som ny statsråd fra januar i år. At han kanskje ville markere seg og sitt parti slik Grande forsøker i kulturdepartementet.

Dessuten har vi ni års erfaring med forrige riksantikvar. De tilsier ikke at man burde vektlegge ledelsesaspektet sterkere. Heller at man burde advare mot autoritær og tilfeldig toppstyring uten faglig forankring.

Jørn Holme skapte frustrasjon og fortvilelse hos de fleste rundt seg: Medarbeidere, fylkeskonservatorer, Fortidsminneforeningen. Han unngikk riktige, men kontroversielle avgjørelser til fordel for «gladfredninger». Blant annet presterte han å frede Den Norske Opera, som da var fem år gammel. Ingen hadde foreslått å rive Snøhettas mesterverk. Eller å endre på arkitekturen. Hvorfor da frede? Fordi «alle er enige» i fredningen, ifølge Holme.

Fredningen har ikke bedret renholdet og vedlikeholdet, eller hindret at bygget er blitt pakket inn av nabobygg, selv om Holme påsto at «en fredning vil sikre dens plass i omgivelsene.» Det handlet nok mer om å sikre Riksantikvarens plass i mediebildet i anledning direktoratets 100-årsjubileum.

Samtidig som Holme brukte store ressurser på en populær absurditet, lot han flere verdifulle lokale og regionale bygninger bli til pinneved, blant annet sveitservillaen Furuheim på Gol. Han tillot også en skandaløs rivning av Rødskolen i Melbu, med sine unike veggmalerier, tross faglige protester, fordi han ikke ville tillegge den «nasjonal verdi».

Man får lyst til å frede minnet over Stephan Tschudi-Madsen, riksantikvar mellom 1978 og 1991, som i egenskap av fagmann, formidler og ildsjel greide gjøre mye mer for kulturvernet, selv om hans mandat var snevrere (den gang var det departementet og ikke direktoratet som vedtok fredninger).

Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C. Stang, har satt opp sju punkter om hva slags person hun helst ser som ny riksantikvar. Det første punktet sier litt om direktøren som går: «Noen som kjenner og forstår feltet.»

Men denne elementære forutsetningen nevnes ikke engang i stillingsannonsen. Ved forrige utlysning var det bare én annen søker, etter at Holme sa han ønsket et nytt åremål. Det var en tyrkisk offiser. Det skal bli spennende å se hvem som nå søker, etter at departementet nå har etterlyst en lederskikkelse som ikke trenger å kunne noe. Tør vi håpe på en ungarsk general?

 

Kan vi stole på Statistisk sentralbyrå?

SSB gir oss hyggelige tall om integrering. De andre tallene må vi grave fram selv eller betale for.

Jeg sitter på noen tall og figurer som burde ha stor interesse, men som få andre har sett. De viser hvor mange innvandrere som jobber heltid. Fordelt på kjønn og landbakgrunn. De viser også hvor skjevt og overdrevet positivt inntrykk vi får av den offisielle sysselsettingsstatistikken.

Siden 2012 årene har Norge hatt en nettoinnvandring på over 61.000 personer  fra Afghanistan, Eritrea, Somalia og Syria. Det er et høyt tall. Innvandrerne fra disse landene har i følge SSB en sysselsettingsprosent på henholdsvis 48, 38, 32 og 15. Det er et lavt tall. Og ser vi på de som jobber heltid, reduseres prosentene til 31, 20, 19 og 9.

Det siste tallet skyldes kort botid. I gruppen med lengst botid, pakistanerne, er 48 prosent er sysselsatt. Men bare 36 prosent på heltid. Og så lite som 19 prosent av kvinnene jobber 30 timer i uka eller mer. Hadde kriteriet vært en vanlig norsk arbeidsuke på 37,5 timer, ville andelen vært enda lavere.

Hva forteller dette? At integreringen av ikke-vestlige innvandrere, og særlig kvinnene, ikke går så bra. Og kanskje dårligere enn vi trodde. Men disse tallene finner du ikke noe sted hos SSB. Du må bestille dem selv. Og betale for det.

Og det har Frps stortingsgruppe gjort. De har også kontaktet media, og fått interessert respons, men hittil har ingen villet laget noen redaksjonell sak. Og nå har en tallnerd i partiet delt materialet med meg, siden jeg har havnet i en «ellevill krangel» med byrået om nettopp disse tallene.

Jeg stemmer ikke Frp. Men jeg stemmer for at vi må ha alle relevante fakta på bordet i innvandrings- og integreringsdebatten. Arbeid er nøkkelen til å delta i samfunnet og være selvhjulpet. Da må vi vite i hvilken grad innvandrere kommer i arbeid. Dessverre er SSBs sysselsettingstall nesten ubrukelige for formålet.

De viser hvor mange som jobber én time i uka eller mer. Ikke hvor mye de jobber. Dermed underkommuniseres den lave arbeidstilknytningen hos mange av de største og mest voksende innvandringsgruppene fra Midtøsten og Nord-Afrika.

Dette er nå én ting. Men nå du påpeker problemet i en kronikk i Aftenposten, havner du i en selsom dialog med ledere i SSB. Du blir belært om ting du vet. Du blir møtt med irrelevante innvendinger. Du henvises til steder der det du spør om ikke finnes. Du blir spurt om hvorfor du ikke sendte en mail, selv om du ringte og fikk til svar at dette ville ta tid og koste penger. Du får høre at «Vi har tallene!», men du må selv lete dem fram og legge dem sammen.

Og gjør du et enkelt regnestykke på andel somaliske kvinner i heltidsarbeid (9,5 prosent), får du beskjed om at tallet er feil. Av en seksjonssjef med sviktende regneferdigheter. Til slutt kommer en fagdirektør til unnsetning og dekker tabben under et tykt lag med selvfølgeligheter og bortforklaringer.

Dette er mediehåndtering på lavt nivå. Og ankepunktet består: SSB gir et ufullstendig, misvisende og skjønnmalende bilde av innvandreres sysselsetting. Det er de «hyggelige» tallene som presenteres i Statistikkbanken og i artiklene. De mer informative og realistiske tallene er et grave- eller bestillingsprosjekt for spesielt interesserte utenfor huset. Da holder det ikke å si at vi bruker «vanlige definisjoner» eller «publiserer tall i samsvar med internasjonale standarder».

En sysselsettingstatistikk som bygger på èn-timeskriteriet, og inkluderer de som får hovedinntekten fra stønader, skaper problemer for de som jobber med integreringen. I Telemarksavisa i forrige uke uttalte lederen av flyktningavdelingen i NAV Skien at SSB-tallene er en dårlig indikator på måloppnåelse. De viser ikke om personen er reelt selvforsørget eller ikke.

Statistikken er også et problem for politikere, byråkrater, journalister og debattanter som ikke skjønner det rause grunnlaget for tallene. Og det er problem for SSB, fordi skjønnmalingen går på tilliten løs, og skriver seg inn i en tradisjon som byrået har liten grunn til å være stolt av.

Allerede i 2004 skrev VGs Hanne Skartveit en kommentar med tittelen «Frykten for tallene». Hun hadde vært på demografiseminar. Der snakket SSB-forsker Lars Østby om de «store etiske problemene» med å lage fremskrivninger som viser antall mennesker med innvandringsbakgrunn. Østby gjorde selv alt for lave befolkningsanslag i en årrekke, og erkjente etter hvert feilen.

Men han uttalte seg alltid positivt om innvandring, og negativt til alle som sa noe annet. «Integreringen i Norge går seg til over tid», lød mantraet. Da en forsker ved Frischsenteret påviste at mange ikke-vestlige innvandrere blir mer avhengig av trygd med økt botid, kritiserte han artikkelen uten å påvise feil, og mente at tidspunktet for publisering var uheldig. Tallene kunne misbrukes i valgkampen.

I 2016, da SSB-tall viste at 4 av 5 somaliske kvinner var uten arbeid, hevdet Østby fortsatt at integreringen «går rimelig bra». Da hadde byrået i mellomtiden fått en direktør som var enda tydeligere på hvor hun sto politisk i innvandringsdebatten.

Christine Meyer ville gå i demonstrasjonstog for innvandring til Norge, hun synes innvandringsregnskap var et «sårt punkt», og hun advarte mot «forskning og statistikk som potensielt kan stigmatisere grupper».

Frp måtte kjempe i to år for å få SSB til å lage en statistikk om kriminalitet og landbakgrunn, noe som gjøres i Danmark på rutine. En stortingsrepresentant fra Sp måtte ta eget initiativ for å få ut tall om innvandrernes skatteevne. Og Erling Holmøy, som gjorde et solid arbeid for Brochmann II-utvalget (jf. kap. 8 i rapporten), ble forsøkt degradert fra forskningsavdelingen. Hans rapport, som viser at innvandringen vil medføre en ekstra skattebyrde på 10.000 kroner årlig pr.person fra 2025 til 2100, ble trenert i flere måneder, og ledelsen sådde tvil om den var faglig godkjent.

Men det denne historien først og fremst sår tvil om, er SSBs evne og vilje til å gjøre også ubehagelige tall tilgjengelige. Noe som er alvorlig i en tid der høyrepopulister – med stadig større gjennomslag – fremmer en teori om at offentlige institusjoner bevisst fører befolkningen bak lyset for å legge til rette for masseinnvandring.

Det kunne derfor vært interessant å høre den nye SSB-direktørens tanker om denne saken: Hva vil Geir Axelsen gjøre for å gjenreise byråets tillit som en nøytral og troverdig leverandør av fakta på innvandrings- og integreringsfeltet?

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 30. august 2018.

Kan seksjonssjefer i SSB regne?

SSB bekrefter at jeg har rett, uten å skjønne det.

Slik er det å debattere med seksjonssjef Tonje Køber i SBB:

Svaret kommer umiddelbart. All kritikk avfeies. Kritikken gjengis ukorrekt. Kritikeren oppfattes som et barn som ikke har gjort hjemmeleksen.

Men det er Køber selv som ikke behersker matematikk på ungdomsskolenivå.

Jeg skrev i mitt siste innlegg den 20. august at «det burde være en smal sak for SSB å lage en samlet, årlig oversikt som viser hvilke innvandringsgrupper som er i arbeid, hvor mye de arbeider, hvor avhengig de er av velferdsstaten (les: hvor mye av inntekten som kommer fra det offentlige), og hvor mye de betaler i skatt».

Slik lyder svaret: «Jeg kan glede Rolness med at en slik oversikt finnes, og ligger lett tilgjengelig på ssb.no.»

Takk, men jeg kjenner denne faktasiden, og der står ingenting om arbeidstid, skatteevne eller velferdsstatsavhengighet. Tallet som lyser mot oss i fet, grønn skrift er «65 %». Så mange innvandrere i alderen 20–66 år er sysselsatt. Det er det samme positive, lett misvisende tallet SSB løfter frem i sine artikler.

Og selv om SSB har mer detaljerte tall, er alle basert på at én times jobb i uken er nok for å være sysselsatt. Dermed underkommuniseres den omfattende deltiden blant innvandrere, og forskjellen i arbeidsdeltagelse mellom majoritetsbefolkning og minoritetsgrupper fremstår som mindre enn den er.

Det finnes én SSB-rapport som inkluderer arbeidstid pr. uke. Men Køber forstår ikke tallene: «Her får man for eksempel vite at 24,6 prosent av bosatte somaliske kvinner i alderen 15–66 år er sysselsatt, og at 38,7 prosent arbeider 30 timer eller mer. Altså langt flere enn de 9,5 prosentene som Rolness refererer til.»

Dette gir ingen mening. Det kan ikke være en større andel som jobber heltid enn som er sysselsatt. Køber forsøker å si at 38,7 prosent av de sysselsattearbeider 30 timer eller mer. Javel, og hva er 38,7 prosent av 24,6 prosent? Det er 9,5 prosent. Akkurat som jeg skrev.

Køber bekrefter mitt regnestykke om andelen heltidsansatte somaliske kvinner totalt, samtidig som hun påstår at jeg tar feil.

Deretter hevder hun at «en utregning hvor man inkluderer også de som ikke er sysselsatte, for eksempel de som er under utdanning, gir en langt lavere prosent for heltid. Dersom vi gjør tilsvarende beregning for den kvinnelige majoritetsbefolkningen, finner vi at kun 46,3 prosent er sysselsatt».

Nei, 46,3 prosent er ikke sysselsatte, det er andel som jobber heltid. Hvilket vil si at heltidsarbeid er nesten fem ganger vanligere blant norske majoritetskvinner enn blant somaliske (tross den utbredte frivillige deltiden blant de norske). Mens forskjellen er langt mindre dersom vi ser på sysselsatte etter en-times-kravet. Igjen sier Køber noe som bekrefter mitt poeng, uten at hun skjønner det.

Jeg var i telefonkontakt med Bjørn Olsen i SSB, som ikke kunne gi meg tallene jeg spurte etter, men sa de kunne hentes ut. «Vi ba om å få alle spørsmålene på e-post slik at vi kunne finne akkurat de tallene Kjetil Rolness ønsker. Denne e-posten kom aldri», skriver Køber. Nei, fordi jeg fikk opplyst at det ville koste penger. Deretter fant jeg ut at man bare kunne sette sammen tall fra s. 70 og s. 79 i rapportens vedlegg.

Det er altså to muligheter hos SSB, om du vil ha et enkelt, relevant tall om heltidsarbeid i innvandrergrupper: Du må lete og regne selv, mens seksjonssjefen beroliger: «Ja, vi har tallene, og de er publisert!» Eller du må betale byrået for en ekstratjeneste med uklar kostnad: «Noen ganger trenger vi litt tid for å finne frem til de riktige svarene.»

Og noen ganger finner ikke sjefen selv de riktige svarene, fordi hun ikke skjønner statistikken til sine kolleger.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 23. august.

Tallene SSB ikke gir oss

Bare 9,5 prosent av somaliske kvinner i Norge jobber i heltid. Det får du ikke vite av SSB. Men bortforklaringen får du.

Forrige uke ringte jeg rådgiver Bjørn Olsen i Statistisk sentralbyrå (SSB), som har skrevet flere gode rapporter om innvandrere og flyktningers situasjon på arbeidsmarkedet. Han var imøtekommende, men kunne ikke svare på mitt enkle spørsmål: Hvor mange har ordinær heltidsjobb?

Men han sa at SSB kunne finne det ut. Om noen bestilte og betalte for arbeidet. Jeg påpekte at han allerede hadde formidlet statistikk som viser arbeidstiden til asylinnvandrerne som faktisk er sysselsatt. Jo, men han måtte likevel regne på det.

Tallene om flyktningers arbeidstidfinnes ikke i den vanlige Statistikkbanken, men i vedleggene til en ukjent rapport (nr. 2018/1). Her er heldagsarbeid satt til 30 timer eller mer i uken (noe som fortsatt er én arbeidsdag mindre enn en norsk normaluke på 37,5 timer). Ved å multiplisere to tall og dele på hundre kan vi fastslå andel heltidsarbeidende i de ulike gruppene, fordelt på kjønn og landbakgrunn.

Ta somalierne, Norges største og raskest voksende ikke-vestlige innvandringsgruppe. Dette er også en gruppe som samlet har relativt lang botid. 33 prosent av somaliske flyktninger og familieinnvandrede er i jobb, ifølge SSB. Men bare 18,3 prosent jobber heltid. 26,1 prosent av mennene, og 9,5 prosent av kvinnene.

Disse tallene burde vært nyhetsstoff, og fått alarmklokker til å ringe. Men SSB presenterer dem ikke. Du må selv lete og regne. Det er sånt som Rita Karlsen i HRS og Christian Skaug i Document driver med. Imens publiserer SSB artikler med titler som «60 prosent av innvandrerne er i arbeid», eller til og med «Flere innvandrere i arbeid», når tallene i realiteten er dystre. Sysselsettingsgapet er stort, stabilt, og ingen vet hvordan det skal minkes.

Det er disse «positive» tallene journalister, byråkrater, politikere og debattanter forholder seg til, og videreformidler. Selv IMDi, som skal «gjennomføre regjeringens integreringspolitikk». Men få vet at det holde å jobbe en time i uken for å regnes som sysselsatt i statistikken. Alle skal med. Også langtidssykemeldte og de på arbeidsmarkedstiltak.

Dette skrev jeg en kronikk om i Aftenposten 16. august. Og fikk straks svar fra Olsens sjef, Tonje Køber. Hun avviser at en-times-kriteriet er noe problem:

«Det er svært få sysselsatte med lave arbeidstider. Under 2 prosent av sysselsatte innvandrere har en avtalt arbeidstid i intervallet 1–6 timer i uken. Det at så små jobber er med, betyr følgelig lite for størrelsen på sysselsettingsandelen både blant innvandrere og befolkningen ellers.»

Svaret tildekker mer enn det oppklarer. For hva med det store omfanget av lengre deltid (over 6 timer) blant innvandrere? Denne er langt mer ufrivillig enn deltiden blant norske kvinner. Og mest utbredt i de innvandringsgruppene som i utgangspunktet har færrest i jobb.

Dette vet alle som forsker på feltet, også SSB. Derfor burde også Køber innse at statistikk basert på et svært lavt aktivitetskrav, gir et overdrevet positivt bilde av disse gruppenes arbeidsdeltagelse og selvforsørgingsevne. I stedet skriver hun at SSB har «gode tall på sysselsetting blant innvandrere», uten å se ironien.

Køber mener listen bør ligge lavt fordi statistikken skal brukes til så mangt. Og «målsettinger om økt deltagelse i arbeidsmarkedet gjør det nødvendig å gi tall også for dem over pensjonsalder.» Men nettopp dette skapte i flere tiår en kunstig skjevhet når SSB sammenlignet sysselsettingen til innvandrerne og en innfødt befolkning med stor og økende pensjonistandel.

Fra fjerde kvartal 2017 kuttet SSB selv ut personer over 66 år for å korrigere statistikken. Jeg vet ikke om Køber fikk dette med seg. Eller om hun så hva som skjedde: Sysselsettingsgapet økte fra 6 til 12 prosent. Og ligger på 16 prosent for de mest yrkesaktive aldersgruppene i midten.

Gapet minsker heller ikke når integreringen får «gått seg til», slik hun hevder på vegne av byrået: «Vi viser også hvordan økt botid i Norge gir økt deltagelse i arbeidsmarkedet.» Dette gjelder bare de første årene. Både FAFO, SSB og Frischsenteret har påvist at etter 5–10 års botid flater arbeidsaktiviteten ut og mange går over i trygd.

Købel påstår altså flere ting som blir motsagt av hennes egne fagfolk. Og mener åpenbart at SSB skal fortsette å underkommunisere innvandrernes lave arbeidsdeltagelse. Det mulig dette er i tråd med prinsippene til byråets forrige direktør, Christine Meyer: «Jeg mener at vi alltid skal være varsomme med forskning og statistikk som potensielt kan stigmatisere grupper.» Men det er ikke i tråd med SSBs samfunnsoppdrag.

SSB skal «sørge for at innbyggerne i Norge kan debattere, planlegge og ta beslutninger på grunnlag av pålitelig statistisk informasjon.» Da må informasjonen være tilgjengelig, tydelig og relevant. Særlig når temaet er viktig og omstridt. Det nytter ikke å si at «SSB legger vekt å beskrive sysselsettingen langs flere dimensjoner og med mange detaljer», når man overlater til andre å finne de enkle, relevante tallene.

Det burde være en smal sak for SSB å lage en samlet, årlig oversikt som viser hvilke innvandringsgrupper som er i arbeid, hvor mye de arbeider, hvor avhengig de er av velferdsstaten (les: hvor mye av inntekten som kommer fra det offentlige), og hvor mye de betaler i skatt.

Svaret på det siste spørsmålet ga SSB først i fjor, på etterlysning fra en stortingsrepresentant fra Senterpartiet. Heller ikke disse tallene var oppløftende. Men hvorfor skal det være opp til «brysomme» politikere å komme med slike bestillinger, i stedet for at SSB selv gjør oss klokere?

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 21. august.

Integreringsbløffen

Hvordan vi lurer oss selv med sysselsettingsstatistikk.

Alle er enige om at jobb er nøkkelen til integrering. Og alle bruker Statistisk sentralbyrå som fasit for hvor mange innvandrere som er i arbeid. Men statistikken forskjønner virkeligheten. Og de relevante tallene er ikke tilgjengelige.

For hva vil det si å være sysselsatt? Noen vil si at det er å ha en heltidsjobb. Andre vil si at det holder med deltid, så lenge jobben er fast. Eller at man har jevnlige vikaroppdrag.

Men ingen ville finne på å si som SSB: At sysselsatte er «personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken

Javisst. En times jobb i løpet av uka er det som skal til. I følge tariffavtalen er en norsk arbeidsuke 37,5 time. Det holder å jobbe 2,6 prosent av denne tiden for å regnes som sysselsatt, i følge SSB.

Dette er ikke noe nordmenn har funnet på. SCB i Sverige og Danmarks Statistik følger sammen norm, satt av The International Labour Organization. Den later til å bygge på mottoet «Alt og alle skal med». Eller som det heter hos ILO: «Én-times-kriteriet sikrer at all arbeidsaktivitet som utføres deltid, sporadisk eller tilfeldig, blir regnet med i statistikken.»

Men kriteriet sikrer også at statistikken blir helt fjern i forhold til en alminnelig oppfatning av hva det vil si å være i arbeid, eller å forsørge seg selv.

Men SSBs definisjon er enda rausere enn som så. Som sysselsatte regnes også personer som «var midlertidig fraværende pga. sykdom, ferie, lønnet permisjon el.» Dette inkluderer langtidssykmeldte. Og ufrivillig permitterte inntil 3 måneder.

Og som om dette ikke var nok: «Personer på sysselsettingstiltak med lønn fra arbeidsgiver klassifiseres også som sysselsatte.» («Lønn fra arbeidsgiver» betyr bare at det ikke dreier seg om tiltak hvor det bare utbetales en kursstønad. Vi snakker i praksis om lønnstilskudd fra NAV.)

Denne mildt sagt rause definisjonen gjør at sysselsettingsgapet mellom innvandrere og øvrig befolkning nedtones i statistikken.

Innvandrere er overrepresenterte blant dem med tilfeldige/deltidsbaserte jobber, blant de sykmeldte (menn med innvandringsbakgrunn er 9,5 dager mer borte fra jobben årlig enn gjennomsnittet blant majoriteten), og blant dem på arbeidsmarkedstiltak (0,3 prosent av ikke-innvandrere, 1,3 prosent av innvandrerne, 2,6 prosent av innvandrere fra Afrika).

En statistikk om en bestemt aktivitet, som nesten ikke setter krav til aktivitetsnivå, ville i andre sammenhenger blitt kalt en tullestatistikk. Det opplagte spørsmålet er selvsagt: Hvor mange innvandrere har en ordinær heltidsjobb, uten tilskudd fra det offentlige?

Det vet vi ikke. Heller ikke SSB, selv om de har data til å finne det ut. Derimot har byrået og andre norske forskningsmiljøer detaljerte tall om tusen ting vi aldri debatterer. Og enda mer forbløffende: Nesten ingen er interessert i å vite det heller. Derimot er mange interessert i å fortelle hvor bra det går bra med integreringen, basert på tall som gir et overdrevet positivt inntrykk.

Da snakker man alltid om innvandrere som én gruppe. En overskrift som «Nesten 2 av 3 innvandrere i jobb» (NRK, 13. mars 2018) høres ikke så verst ut.

Men arbeidsinnvandrere (som det blir stadig færre av) og asylinnvandrere (som det blir stadig flere av) har – selvsagt – svært ulik sysselsetting. Det er også store forskjeller etter regioner og landbakgrunn. Fortsatt er godt over halvparten av innvandrere fra Afrika uten arbeid.

Forskjellene mellom innvandrergruppene er kjent for dem som leser mer enn overskriftene. Og tydeliggjort av SSB. Men få vet at også ulik aldersfordeling mellom majoritetsbefolkning og innvandrere påvirker sysselsettingsgapet i statistikken.

Inntil nylig tok den med alle fra 15 til 74 år. Da var gapet på bare 6 prosent, takket være «helnorske» pensjonister. Nå avgrenses statistikken til 15-66 år, og gapet er plutselig 12 prosent. Snevrer man inn til den mest sammenlignbare – mest yrkesaktive – aldergruppen, 25-54 år, øker gapet til 16 prosent. Og til langt over 20 prosent om man sammenligner ikke-innvandrere og innvandrere fra Afrika.

Hvordan ville statistikken sett ut om den bare tok med flyktninger i vanlig jobb? Da må vi se til Sverige. Sverige er verdensmester i innvandring og verdensmester i å unnlate å lage statistikk som kan vise negative konsekvenser av innvandring, og dermed tjene et uglesett parti på fremmarsj.

Men Staffan Danielsson representerer Centerpartiet, og ikke Sverigedemokraterna i Riksdagen. I 2016 ba han Riksdagens utredningstjeneste om å hente ut tall om sysselsatte i heltidsarbeid uten lønnstilskudd. Det lot seg ikke gjøre.

Men han fikk vite at i den totale befolkningen mellom 20 og 64 år var 69 prosent helårsansatt. Blant flyktninger var andelen 25 prosent etter 8 års botid. Etter 15 år var den 34 prosent. Blant kvinnene var tallene henholdsvis 18 prosent og 28 prosent. Og her inngår både deltidsjobb og jobber med statsbidrag. Danielsson kaller tallene «alarmerende». Det er nøkternt sagt.

Så vidt jeg vet, har ingen bestridt disse tallene. Men de er nesten ikke rapportert av mediene. Sosialøkonomen og migrasjonsforskeren Joakim Ruist viser i en ny statlig rapport at integreringen i Sverige gikk bedre på 80-tallet enn de siste tyve årene, han ser ingen tegn til fremtidig bedring. Ruist har også påvist at arbeidsminister Ylva Johansson faktisk ikke vet at sysselsettingsstatistikken er basert på én times jobb i uken.

Vet arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie det? Og at tallene også i Norge ville sett mye verre ut med en mer rimelig definisjon av sysselsetting? Selv den eksisterende statistikken viser urovekkende svak arbeidstilknytning blant innvandrere fra for eksempel Irak, Somalia, Sudan og Syria. Disse har også lavest økning i sysselsetting med økt botid. De er blant de største flyktninggruppene i dag og vil komme til å øke mest, ifølge SSBs befolkningsfremskrivninger.

Erfaringene fra land som har hatt innvandring lenger enn oss, og brukt enda flere milliarder enn oss på integreringstiltak – er at sysselsettingen blant ikke-vestlige ikke når særlig over 50 prosent. Noe som ikke er egnet til å overraske når dette hovedsakelig er personer med lav (eller ingen) utdanning og dårlige språkkunnskaper, som møter et moderne, avansert arbeidsmarked med høye – og stadig høyere – krav til formell kompetanse. Det er en mismatch som ikke lar seg løse.

Dette betyr ikke at det ikke finnes mange strålende personlige unntak fra statistikken, som kan stå som forbilder for andre nyankomne. Det betyr ikke at man ikke kan gjøre mer for dem som allerede er kommet, og lære av kommuner som har lykkes bedre enn andre. Det betyr heller ikke at man nødvendigvis må redusere asylinnvandringen. Men det betyr at vi bør slutte å bruke forskjønnende tall, drive med ønsketenkning og late som problemene – unnskyld: utfordringene – forsvinner ved at politikerne gjentar tilstrekkelig mange ganger at «vi må få innvandrerne i jobb».

Opprinnelig publisert som kronikk i Aftenposten 16. august, 2018.