HRS er snart en rendyrket propagandasentral

Hege Storhaug anklager Norges største avis for å peke henne ut som voldsmål. Det er spinnvilt.

A-magasinet har grundig og nøkternt dokumentert at Utøya-ofre får drapstrusler og hatmeldinger. Det finnes nordmenn der ute som ønsker at AUF-ere som flyktet fra en horribel massenedslakting, som fortsatt er alvorlig skadet, fysisk og/eller mentalt, skal dø.

Fordi de visstnok fortjener det. Og bør få personlig beskjed om at de kan ha kort tid igjen.

Dette uhyrlige faktum, som har opprørt alle som har lest reportasjen, kommenterer ikke Storhaug i gårsdagens artikkel på Rights.no. I stedet plasserer hun seg selv i sentrum – som potensielt voldsoffer:

«Enhver norsk by har nemlig potensielle voldspersoner blant venstreekstreme og islamister. It’s an undeniable fact. Og en avis som Aftenposten gir dem legitimitet til fysisk å angripe mennesker som meg.»

Uredelig gjengivelse

Det stemmer at Storhaug lever på hemmelig adresse av en grunn. Noe som også kan forklare, og dels forsvare, hennes gjennomgående biske og harde tone i offentligheten. Men hvor kommer Aftenposten inn i trusselbildet?

Ved grov mistenkeliggjøring og svær ensidig og uredelig gjengivelse av hva avisen skrev i sin oppfølgingssak. Først fratar hun Aftenposten ethvert hederlig motiv for å «brette ut» (sic!) hatmeldingene mot AUF-erne:

«Agendaen er nok heller å svine til alle dem avisen anser som sine meningsmotstandere: Sylvi Listhaug, Christian Tybring-Gjedde, Donald Trump, Document og meg selv.» Og slik ser det ut når Storhaug siterer:

«Felles for avsenderne Aftenposten har identifisert, er også at de viser fiendtlige holdninger overfor innvandrere generelt og islam spesielt. (…). Journalist og forfatter Hege Storhaug, som ga ut boken «Islam, den 11. landeplage», er svært populær.»
Ble Storhaug spesielt trukket frem av Aftenposten? Nei. Slik lyder passasjen i sin helhet:

«Felles for avsenderne Aftenposten har identifisert, er også at de viser fiendtlige holdninger overfor innvandrere generelt og islam spesielt. Mange er aktive i grupper som «Fedrelandet viktigst», «Fellesskap for nordiske verdier» og «Stopp islamiseringen av Norge». Mange følger Document.no og Resett. Enkelte viser også sin støtte til Pegida og kristenkonservative grupper. Journalist og forfatter Hege Storhaug, som ga ut boken «Islam, den 11. landeplage», er svært populær. Flere som har sendt hatmeldinger til de som overlevde Utøya, er medlem av gruppen «Vi som ønsker Sylvi Listhaug som statsminister i Norge», som har 13.000 medlemmer. Flere avsendere er også med i andre grupper som viser sin støtte til Listhaug. Mange følger Frps Christian Tybring-Gjedde. Også i gruppen «Donald Trump Fan Club» har Aftenposten funnet flere av hetserne.»

Dette kom i tillegg til andre kjennetegn som Aftenposten fant blant de 29 av de 39 hatytrerne de har greid å identifisere. Avisen skrev om deres kjønn, alder, utdanning og bosted. Om at mange skrev i fylla. Og det fremgikk klart at verstingen var kriminell:

«Mannen er tidligere straffedømt flere ganger, blant annet for plagsom adferd, legemsfornærmelse og trusler mot en rekke personer. Allerede på 1990-tallet drev mannen med hets, da ved å sende brev i posten.»

Hvorfor reagerer hun voldsomt?

Intet av dette nevner Storhaug. Men hun gjør det til en forbrytelse at avisen også nevner hvilke ideologiske grupper og aktører som sympatiserer med. Skulle avisen fortie dette? Og hvorfor reagerer hun så voldsomt på Aftenpostens formulering? «Fiendtlige holdninger overfor innvandrere. Smak på den grove generaliseringen. Hva er en innvandrer? Er det en forskjell på en danske, amerikaner og en importert jihadist i mulla Krekars uniform?»

Ja, men for de omtalte haterne er «innvandrer» lik «muslim». Og da er det visst helt greit både å generalisere og svartmale, skal vi tro Storhaug. Før skilte hun mellom Medina- og Mekka-muslimer, slik andre skiller mellom islamister og «hverdagsmuslimer». Ikke nå lenger. Hun skrev følgende for to dager siden på sin Facebook-side:

«”Alle” vet at innvandringen fra muslimske land til Norge og Europa har vært en verdimessig og økonomisk katastrofe. At ekstreme venstrefolk ikke vil innse dette, er deres sak.»

Formuleringer som denne vitner om at Storhaugs fiendebilder er blitt stadig sterkere de siste årene, på bekostning av saklighet, presisjon og dokumentasjon. De som ikke allerede abonnerer på det alarmistiske og dystopiske verdensbildet, men som gjerne skulle sett fakta og analyser man ikke får i de mer innvandringsliberale medier, finner stadig mindre av interesse på Rights. HRS er snart en rendyrket propagandasentral, ikke det informasjonskorrektivet som innvandringsdebatten trenger.

Mørkere tider i møte

Men har ikke du forsvart Storhaug, vil kanskje noen spørre? Ja, i 2015 og 2016 gikk jeg inn i rollen som Djevelkvinnens Advokat, fordi jeg reagerte sterkt på demonisering av en modig kvinne som lenge hadde sagt noe som måtte sies, men som få andre sa. Jeg angrer ingenting og står for alt jeg har skrevet (for eksempel her og her). Og jeg mener fortsatt at 90 prosent av islamboken hennes er god og viktig folkeopplysning.

Men nå kommer Storhaugs ytringer fra bunkeren. Og der er det dårlig med både lys og luft. Noe som også preger andre alternative medier med samme agenda. Hvis de vinner frem med sin monomane virkelighetsforståelse og sine tidvis absurde anklager mot etablerte medier, går norsk debatt og offentlighet mørkere tider i møte.

Opprinnelig publisert som kronikk i Aftenposten, 1. august 2018.

Nei, Arbeiderpartiet har ikke skylden for masseinnvandringen

Tegning: Flu Hartberg.

En liten historietime for Ap-haterne.

«Regjeringen har gått inn for å stramme inn den liberale praksis som tidligere er fulgt når det gjelder å gi opphold til asylsøkere som ikke er reelle flyktninger og dermed ikke fyller vilkårene for å få asyl. Det blir dermed en hovedoppgave å redusere antallet asylsøkere som ikke fyller vilkårene for opphold i Norge. En rekke tiltak er satt inn for å få dette til.»

Hvem sa dette? «Jern-Erna» som kommunalminister i 2001? Tøffe-Sylvi som innvandringsminister i 2016? Nei, statsminister Gro Harlem Brundtland i 1987. Her er noen andre historiske fakta om partiet som angivelig skal ha lagt seg flat for muslimsk invasjon av Norge.

1991: Rune Gerhardsen, byrådsleder for Ap i Oslo, går hardt ut mot «snillismen» – det at «vi som samfunn, i det godes hensikt, har tøyd systemet mot den ekstreme og misforståtte velvilje» i møte med innvandrerne. I stedet for å stille krav til dem. Det ble det både bok og bråk av.

1993: Ap-regjeringen innfører visumplikt for å bremse asylbølgen fra Balkan. Sentrumspartiene, SV og RV er imot.

1993-97: Stadig lavere mottakstall under Gros siste regjering. FNs høykommissær for flyktninger kritiserer norske myndigheter.

1996: Kirkeasyl-striden. Journalister, forfattere og kunstnere raser mot umenneskelig asylpolitikk. Justisminister Grete Faremo blir framstilt med hakekors på jakkeslaget.

2005: Jens Stoltenbergs første regjering. Flere innstramminger i strid med anbefalingene fra FNs høykommissær, bl.a. regelen om internflukt.

2008: De rødgrønne lanserer 13 punkter med innstramminger. Fireårskrav for familieinnvandring. Bare imidlertid opphold for enslige asylsøkere mellom 16 og 18. Man sier åpent at målet er avskrekkende signaleffekt. SV er imot den tøffe linje.

2009-2013: Stoltenberg II satser enda mer på returer. Vi skal blir «hardere i klypa», sier justisminister Knut Storberget. Europas største nedgang i antall asylsøkere i 2010. Også langt mindre familieinnvandring, etter nye inntektskrav. Norge har strammet inn asylpolitikken så mye som er mulig uten å bryte internasjonale konvensjoner, sier UDI-sjef Ida Børresen.

2011: Maria Amelie og de papirløse barna skaper sterke protester mot regjeringens «skremmende og dehumaniserende asylpolitikk». Statssekretær Pål Lønseth (Ap) blir hoggestabben som må forklare at regler ikke kan endres av følelser og enkeltsaker, og at det vil tiltrekke tusenvis av grunnløse asylsøkere. Han kritiserer mediene for gi for mye plass til aktivister og skape et «godhetsmonopol» som gjør noen til skurker. «Har jeg lov å si at jeg hater Pål Lønseth, når jeg jobber for samme regjering som ham,» spurte en SV-rådgiver i 2013.

Dette er bare fem år siden. Hvor mye får folk med seg, og hvor mye husker de? Siden 1970 har vi hatt 21 år med borgerlige regjeringer. Under en av dem, på slutten av 90-tallet, var Norge kjent som et av de mest asylliberale landene i Europa. Bondevik videreførte den myke linjen til Jagland. Slik Solberg-Jensen videreførte den strenge linjen til Stoltenberg. Innvandringsretorikken har vært splittende, men politikken har vært preget av konsensus og forlik. Ap, H og FrP er enige i 90 prosent av tilfellene.

Og mest enig har «sosialistene» og «høyrepopulistene» vært. I 2009 skrev Hege Storhaug: «Kun Ap og FrP vil legge om kursen i nødvendig retning, det vil si å begrense masseinnvandringen (…) Verken Høyre, KrF, Venstre, SV eller Rødt vil legge om kursen på familieinnvandringen som har vært hovedinnvandringen til Norge de siste tiårene.»

Om Ap er blitt mer liberal, har det skjedd nylig, i opposisjon. Støre ønsket 10.000 syrere velkommen i 2015, og har fått høre det siden. Dagens Ap sender innvandringspolitiske signaler i øst og vest. Men – å framstille partiet som arkitekten bak masseinnvandring og multikulturalisme, er grov historieforfalskning. Kobles den til anklagen om landssvik, blir den til giftig propaganda.

Men det irrasjonelle agget mot Ap lever sitt eget liv, ikke bare i kommentarfeltene og i Facebook-grupper, men også redaksjonelt hos Document og Resett, nettsteder som foregir seg å være seriøse medier i sannhetens tjeneste, og leses av flere titusener. Under tittelen «Breiviks seier», spør Kent Andersen, forfatter og lokalpolitiker for FrP:

«Ville ingen hatet Arbeiderpartiet og Ap’s politikk hvis Breivik aldri eksisterte – og var det han som skapte den intense motstanden mot innvandring, flerkultur og islam? Er det virkelig sånn?»

Nei, Ap-hatet fantes før Breivik. Det er bare å lese Andersens egen blogg fra 2010, om «kulturquislingen» Ap, som hater norsk kultur så mye at det ville «rive landet i filler» og erstatte den med flerkultur. Et par uker senere ble en forkortet versjon av dystopien trykket som kronikk i Aftenposten, med partifelle Christian Tybring-Gjedde som medforfatter. Ett år etterpå kom 22/7.

Da ble Tybring-Gjedde nødt til å beklage ordvalget. Men han forsvarte innholdet. Ap er hovedansvarlig for innvandringen og dens negative konsekvenser. Men hva er belegget?

Kent Andersen skriver på Document at Ap «gikk i bresjen med å overkjøre innvandringsstoppen fra 1975». Nei, innvandringsstoppen ble innført under en Ap-regjering, av et samlet storting. Et par tiår senere ble Norge et av Europas største innvandringsland (etter folketall), igjen under et samlet politisk lederskap, som ville være både streng og human.

Og slik fortsetter det. I fjor kom 21649 til Norge, 90 prosent fra «Afrika, Asia, etc.» Et av årene med størst innvandring i norgeshistorien. Den øverste politiske ansvarlige for politikkfeltet het Sylvi Listhaug.

Dette er det interessante å forstå og diskutere. Og for å komme dit, må vi vende oss bort fra den intellektuelle og moralske avgrunnen som forkler seg som avsløring av Arbeiderpartiets svik. «Sannheten er viktigere enn både krenkede følelser og tårer», skriver Andersen, den kan man ikke «trolle seg vekk fra med 22/7-kortet»:

«Det var Arbeiderpartiet selv og deres politikk som skapte antipatien, frontene, hatet, motstanden og kritikken mot Arbeiderpartiet. Det gjelder alle partier. Breivik hadde ingenting med det å gjøre.»

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 28. juli 2018.

Skam deg, kvinne! Vi har hørt deg stønne og hyle i senga.

Tante Sofie kommer i stadig nye klær, og hviler ikke i sommervarmen.

Hei, seksuelt aktive kvinne!

Hvordan ville du reagert om du hadde på radioen på hytta, og plutselig skjønte at de i studio snakker om deg – og seksuallivet ditt? På det kjente, populære lørdagsmagasinet til landets største nyhetsavdeling? Og gjesten i studio var en av naboene dine, som mener at sexen din høres ut som «en dårlig pornofilm»?

Kanskje du ikke ble overrasket. For naboen hadde allerede skrevet om lydene du lager i en kommentarartikkel i en stor, landsdekkende avis. Der ble du framstilt som «kvinnen som alle hørte». Kvinnen som «har overgått alt jeg har hørt før.» Naboen beskrev stønningen din og orgasmen din. Og hun lurte på om det virkelig «skal gjøre  godt».

Teksten sto i en «skråblikk»-spalte. Men det var ikke mye humor der. Faktisk mer avsmak og fordømmelse. Naboen ville opplyse oss om at hun aldri har likt lyden av andres «intime glede». At noen burde «skamme seg over seksualiteten sin». Og at hun selv – når du holder på – blir «Stiv som en pinne. Full av skam. En skam noen andre egentlig burde føle.» Og hun gir deg nærmest skylden for å ødelegge det som kunne blitt hennes egen hyrdestund:

«Spesielt uheldig er det når du ligger i senga selv. Ved siden av noen. Nettopp enige om at «nei, ikke i dag». Så blir dere liggende der da, i visshet om at noen andre har det bedre.»

Dårlig gjort av deg, så klart. Du burde skjønt du skaper misunnelse i nabolaget.

Man kan saktens lure på hvem som egentlig bryter de private grensene her, hvem som burde skamme seg, og hvem som burde seg selv i speilet og le litt. Man kan også lure på hva mannen synes om at dama hans utleverer han i avisen som ikke så altfor initiativrik eller viril partner.

Men NRKs «Ukeslutt» fulgte i dag opp saken i sommervarmen, og Marie Røssland presenterte sitt nabosexproblem uten antydning til humor. Vi skal kanskje heller ikke ta den altfor alvorlig. Men det er noe interessant her, som løfter saken over agurktiden.

Røssland er en ung journalist i Dagbladet. Dagbladet kaller seg et “frilynnet og framskrittsvennlig venstreorgan». Avisen står i en kulturradikal tradisjon, og gikk i sin tid gikk i bresjen for seksuell frigjøring og åpenhet. De som har levd en stund, vil huske sexolog-pionerene «Inge og Sten» som fikk både kvinner og menn til å oppdage betydningen av klitoris. Kjell Magne Bondevik kalte Dagbladet-spalten deres for et «kulturelt sykdomsfenomen». Noe vi må anse som et kvalitetstempel.

Da blir spørsmålet: Hva skjedde med det beste i kulturradikalismen? Når ble venstresiden så jævlig prippen? Og når ble det greit å være så nedlatende overfor andres enkle gleder – enten det er høylytt hjemmesex eller «dårlig pornofilm»? Forresten, det siste spørsmålet trekker jeg tilbake. Forakten for folkets smak har lange tradisjoner hos dem som har opphøyd seg til folkets frigjørere.

En seksualliberal grunnholdning synes i alle fall å være på retur. Jada, vi feirer Bygde-Pride. Men Norge har innført en lov mot sexkjøp. SV vedtar forbud mot stripping. Porno er blitt lovlig, men anses fortsatt som en samfunnsonde, som krever stadig nye advarende kronikker og 8. mars-appeller – i fjor av Skam-Vilde (21) på Youngstorget.

Denne motstanden er basert på nye og ville myter om menneskehandel, og et prinsipielt nei til kommersialisering av sex.

Men vi nå har altså nå kommet til det punkt der det også er god tone å moralisere over andre private seksualakt, basert på dens nytelses- og desibelnivå. Og på lungekapasiteten: «Lydene blir høyere. Mer intense. Jeg tenker for meg selv at «her må hun jammen bruke hele lungekapasiteten sin, blir hun ikke sliten?».»

Forstå meg rett: Jeg ønsker heller ikke bli pådyttet andres parring. Jeg kan også bli lei av seksualiseringen av populærkulturen. Jeg synes hensyntagen og bluferdighet er en god idé i det offentlige rom.

Men det jeg ikke forstår, er hvorfor det er blitt progressivt å lyde som en konservativ moralvokter fra 50-60-tallet. Hvorfor vi ser framveksten av en ny generasjon av puritanere blant de som har høyere utdannelse, riktige meninger og kreative jobber.

Mange av disse unge menneskene er svært sensitive for «shaming», ikke minst fra menns side. Men de er selv flinke til få andre til å skamme seg, ikke minst andre jenter og kvinner, med andre kropps- og skjønnhetsidealer. De anser toleranse og mangfold som selvsagte tyder, men reagerer med avsky på alt som er harry, dumt eller politisk ukorrekt, og er ikke redd for å ytre det.

Så man spør seg: Hva er det som gjør det attraktivt for unge kvinnelige meningsytrere, med en slags kul og tøff mine, men helt uten ironi, å innta rollen som Tante Sofie?

Slik avsluttet Røssland på «Ukeslutt»: «Lukk døren når du har sex. Så kan du heller lufte etterpå.»

Det er da en gammel røver får lyst til å sitere «vismannen fra Baltimore», den utsøkte kyniker og språkmester H. L. Mencken:

«Puritanism: The haunting fear that someone, somewhere, may be happy.»

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 28. juli 2018.

To standarder for rasisme og homohets

Sørg for å være mørk i huden når du skal hetse minoriteter.

Jødehetsen til rapperen Kaveh hører ikke hjemme i rettssysstemet. Oppgjøret bør tas i offentligheten, skriver forfatter og Agenda-rådgiver Sylo Taraku i VG.

Han har rett. Men der – i offentligheten – hersker dobbeltstandarden.

Da Plumbo-vokalist Lars Erik Blokkhus, kom med sin «Mokkamann»-spøk under Spellemannsprisen i 2012, ble han ydmyket med en øl over hodet av en opprørt artistkollega på direkten på VGTV. Mens festen fortsatt pågikk. Avisene hang ham ut i dagevis etterpå. Synderen måtte legge seg paddeflat. Og utviklet siden sosial angst.

Hva med Kaveh? Her snakker vi om en kjent og kritikerrost rapper som hetser jøder to ganger – først på Twitter: «Føkkings jøder er så korrupte». Og så fra scenen under en gatematfestival på Grünerkløkka: «Fuck jøder.»

Etterpå kom denne beklagelsen: «Dersom det var noen av de yngre barna [blant publikum] som virkelig ble støtt eller følte noe form for ubehag, så vil jeg veldig gjerne møte dem personlig på tomannshånd og beklage.»

Han så ingen grunn til å beklage overfor voksne. Og ingen grunn til å beklage innholdet i det han hadde sagt. Men så klart synd om noen tok det ille opp.

Denne ikke-unnskyldningen kom på Facebook. Så ble den slettet. Så forvant hele Facebook-siden. Men han slo tilbake på Twitter: «Dere er syke i hodet som forbinder navnet mitt med rasisme. Norsk presse trenger desperat å henge ut unge utlendinger.»

Men sannheten er at ingen er blitt så lite uthengt for så grove uttalelser som Kaveh. Den forventede mediestormen ble en flau bris.

NRK, som spiller jevnlig spiller låtene hans på P3, har knapt omtalt jødeuttalelsene. På NRKs nettsider finner man bare et kort og tørt oppslag om at han er blitt anmeldt. Alt basert på en NTB-melding og en artikkel i den kristne avisen Dagen. Dette er NRKs samlede journalistiske innsats i anledning saken.

Og det er ikke første gangen statskanalen tar lett på Kavehs uttalelser mot andre grupper av mennesker. Det er nemlig ikke bare jøder denne rapperen har problemer med.

I 2012 ble Kaveh-låten «Det er greit» lagt til spillelistene på P3. Der rapper han to ganger «de er fags, fags, fags.» En linje han også fikk publikum til å allsynge under Bylarm-festivalen. Dette reagerte hip-hop-kollega og journalist Martin Bjørnersen på: «Å bruke «fag» som skjellsord er å fyre opp under homohets.»

Bjørnersen spurte NRK om de syntes det var greit. Daværende P3-sjef Mats Borch Bugge svarte:

«Vi har vurdert teksten dithen at den ikke er støtende innen konteksten den forekommer. I mine ører er dette ikke hets av homofile. Kaveh bruker ordet «fag» i betydningen svekling overfor rap-konkurrenter. «Fag» er et ord med mange konnotasjoner. Han retter ikke dette mot homofile.»

Det er altså greit å bruke å bruke skjellsordet «fag» når du utvider det å ramme alle «sveklinger». Kontekst er viktig. Men ikke den store og alvorlige, som selv en muslimsk debattant som Linda Noor, peker på:

«Det er utbredt oppfatning blant muslimske lærde at homofili er en selvvalgt vei, og at det er foreskrevet dødsstraff for homofil praksis.»

Noor mener det er åpenbart at religiøse tolkninger bidrar til hat av homofile, og at det derfor er ekstremt viktig at de utfordres. NRK er tydeligvis av en annen mening.

Noe sier meg at denne forståelsen ikke ville blitt rapperen OnklP til del, hadde han ledet allsang med skjellsord mot folk med annen religion eller seksuell orientering.

Så hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Her er noen forslag til forklaring:

1. Rasisme (eller homofobi) er noe hvite nordmenn driver med.

2. Kaveh er mørk i huden og muslim. Han rapper fra en utsatt minoritetsposisjon.

3. Muslimene er de nye jødene. Bare spør Erna Solberg.

4. Jøder fortjener jo litt. Se hvordan de behandler palestinerne.

5. Kaveh er kul. En av oss, nærmest. Hans utsagn er kunst. Må forståes i kontekst. Plumbo er harry. De mener det de sier.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 6. juli 2018.

Boikott ikke Christian Tybring-Gjedde! Les ham og lær hvordan debatten stoppes og samfunnet splittes.

Et lærestykke i polarisering.

Christian Tybring-Gjeddes (Frp) oppfordring til boikott av Aftenposten bør leses alle. Den er svært interessant. Og urovekkende. Og symptomatisk for tankeklimaet som nå utvikler seg.

Jeg er for hijabforbud i skolen og synes Aftenpostens leder inneholdt noen uheldige formuleringer (om at hijabforbud også kan sees som «et ønske om å «redde» dem som er annerledes.»)

Men det er ikke poenget her. Poenget er at Aftenposten overhodet ikke mener det Tybring-Gjedde påstår. Aftenposten skriver at «hijab og barn hører ikke sammen» (i tittelen på nett) og at «hijab i barneskolen er en dårlig idé». Avisen sier klart og tydelig at de er imot tvang og sosial kontroll. Den tror bare ikke at forbud er det rette virkemiddel for å bekjempe undertrykkelsen. Det er et greit standpunkt. Som man kan man være uenig i.

Men i Tybring-Gjeddes gjengivelse lyder det slik: «Avisen er fast bestemt på å skape et segregert samfunn, allerede fra barneskolealder (…) Aftenposten vil ikke gi seg før hijab blir normen i skolen.»

Les det en gang til. Og sakte. Tybring-Gjedde tillegger ikke bare Aftenposten et standpunkt de ikke har. Han tillegger dem en intensjon om å ødelegge det norske samfunn. Riktig så bestemt og standhaftig skal avisen være i sitt langsiktige mål, ifølge Tybring-Gjedde. Aftenposten ønsker det onde. Og den gir seg ikke før ondskapen er oppnådd. Og det samme gjelder resten av «MSM» (mainstream media). Derfor bør vi ifølge Tybring-Gjedde «la Aftenposten og andre MSM dø i fred».

Det er en oppsiktsvekkende melding fra en stortingsrepresentant. Men det virkelig urovekkende i denne statusen, er ikke oppfordringen om å unngå kontakt med meninger du er uenig i. Det er heller ikke generaliseringen om Aftenpostens meninger. (Prøv for eksempel å få Frank Rossavik og Therese Sollien til å passe i Tybring-Gjeddes bilde.) Det er heller ikke det faktum at Aftenposten bare inntar samme standpunkt som regjeringen, der Frp selv sitter, noe som i så fall skulle tilsi at statsminister Erna Solberg (H) & Co ønsker at alle norske skolebarn skal bære hijab.

Nei, det urovekkende er at man ikke tar fem øre for totalt å forvrenge hva de andre i debatten sier, utstyre med dem med de verste hensikter og stemple dem som samfunnsfiender.

Dette er den samme hysteriske, paranoide retorikken vi kjenner fra Hans Rustad, redaktør i nettsted Document, som er hellig overbevist om at norske journalister og politikere er i «allianse med islam».

Javisst: På sitt beste fungerer alternativmedia, og alternativpolitikere som Tybring-Gjedde, som viktige korrektiver til faktavegring, bagatellisering og slagside hos de etablerte aktørene. På sitt verste er de propagandasentraler som:

– selv lager «fake news» av andres ytringer,

– demoniserer alle som ikke skriver 100 prosent under på deres eget verdensbilde, og

– undergraver institusjoners troverdighet ved å bygge opp under sterke fordommer i eget miljø.

«La Aftenposten og andre MSM dø i fred»? Tybring-Gjedde kunne like gjerne sagt: La alle som tenker annerledes enn oss, forsvinne fra vår verden.

Det er mange ironier her. Tybring-Gjeddes argumentasjon svarer fullstendig til Terje Tvedts analyse av godhetstyranniet: Frp-representanten reduserer et komplisert saksforhold til en enkel moralsk dikotomi, tar monopol på de riktige standpunkt og stempler dem som er uenige med ham, som onde mennesker.

Samtidig opphøyer han seg til bedreviter med en arroganse som enhver representant for den utskjelte eliten kunne misunne ham: «Min oppfordring er at folk flest søker nyheter andre steder hvor refleksjonene over samfunnsutviklingen er dypere.»

Christian Tybring-Gjeddes boikott-oppfordring er i realiteten en oppskrift på hvordan man ødelegger debatten og splitter et samfunn. Det er et nytt skritt på veien mot akkurat det han selv hevder å advare mot: «et segregert samfunn basert på et oss og dem.» De som har sett Lyset og vil Vekke folket, står mot dem som lever i Mørket og/eller vil det Onde.

Å observere at mange oppegående folk på den islam- og innvandringskritiske siden er villig til å være med på disse skrittene mot den offentlige samtales sammenbrudd, er forstemmende og trist.

Kampen mot fundamentalisme og undertrykkelse handler å forsvare fornuften, redeligheten og meningsmangfoldet, ikke om å ofre disse verdiene for en større sak.

Opprinnelig publisert i Aftenposten, 29. juni 2018.

Aftenpostens dekning av Ap-krisen er et journalistfaglig makkverk som tjener én side i striden

Aftenpostens «aktive, men usynlige hånd» nærmest trakasserer varslerne.

Aftenpostens avsløringer av intern maktkamp i Arbeiderpartiet har nå nådd det parapsykologiske eller overnaturlige nivå:

«Helt inn i partiets sentralstyre mener flere medlemmer at det var en ‘usynlig hånd’ som bidro til at en rekke kvinner sendte inn formelle varsler mot nestleder Trond Giske. Ingen ønsker å la seg intervjue om disse påstandene.»

Så rart. Og ingen av varslerne eller de titalls sentrale kildene Aftenposten har vært i kontakt med, underbygger påstandene. I tillegg har avisen selv «ettergått en rekke av påstandene uten å finne støtte for disse».

Altså innrømmer Aftenposten å ha laget en lang og tilsynelatende innholdsrik artikkel om Tajiks «sentrale rolle i å få frem varslene mot Giske» uten annet grunnlag enn «påstander» og «oppfatninger» fra anonyme kilder som de selv betegner som «folk i Giskes nettverk». Slik lyder det:

«Flere av Tajiks kritikere viser til at hennes handlinger og uttalelser gir næring til oppfatningen av at hun har spilt en mer aktiv rolle i å få Giske ut av ledelsen.»

Og så kommer en oppramsing av gammel nytt, som at Tajik sa at varlene var «rystende lesning».

Dette utgir Aftenposten for å være politisk nyhetsjournalistikk. Det måtte faktisk trejournalister til for å koke opp suppen uten spiker. Og de er ikke engang sommervikarer. Alf Ole Ask, Stine Barstad og Thomas Spence har alle lang fartstid i avisen.

Og dette kan de. De samme tre journalistene har kokt suppe sammen før.

For tre uker siden laget de en stor sak om at Hadia Tajik i julen var blitt holdt utenfor en hittil ukjent, uformell ledergruppe i Ap som diskuterte håndteringen av varslene. Problemet var bare at gruppen ikke eksisterte, og Hadia selv ikke syntes det var naturlig at hun var med i sånn gruppe. Det siste framgikk langt ned i artikkelen.

To dager etterpå fastslo politisk redaktør Trine Eilertsen at brannen i Ap var menneskeskapt og ikke lar seg slukke. Hun inkluderte ikke journalistene blant menneskene.

Men nå er det på tide av Aftenposten bestemmer seg: Er det mennesker som sliter i stykker Ap? Eller er det den usynlige hånden? Eller er det bare påstander eller oppfatninger om den usynlige hånden?

Eller er det såkalt journalistikk om påstandene eller oppfatningene om den usynlige hånden? Eller – er det snarere en mystisk, usynlig hånd som skriver den pinlige serien av ikke-avsløringer om Ap i Aftenposten?

Det er ille nok at Aftenposten lurer sine lesere til å tro at de leser avisartikler om Ap med substans, i stedet for rykter og gammalt gørr. At avisen nettopp bidrar til å gjøre «alle disse valgene som forlenger og fordyper striden i partiet», ifølge EilertsenAt at de i dag framstår som for en gigantisk megafon for én fraksjon i partistriden. Giske-nettverket fikk i dag tre og en halv side i Norges største avis. Inkludert forsiden.

Men virkelig sykt blir det ikke før vi leser kronikken i dagens Aftenposten. For der kan en varsler fortelle om bakgrunnen for suppekoket.

Hun og andre varslere har fått stadig henvendelser av Aftenposten og andre aviser med spørsmålet om hva slags relasjon hun har til Hadia, om Hadia viste om varslet før det ble leverte inn, om Hadia bidro til å utforme varslet.

Dette benekter varsleren på det mest bestemte, og hun reagerer sterkt på å miste sin anonymitet, på å bli behandlet som fritt vilt, på at journalister til stadighet presenterer «usanne og til dels vanvittige påstander» om at varslingene skulle være et resultat av en konspirasjon mot Giske:

«De farer med løgn, og det er forferdelig sårende. Men mest av alt er det utmattende at det aldri tar slutt.»

For å oppsummere: Aftenposten bidrar altså til å spre rykter om at «Hadia Tajik spilte en aktiv rolle i å få frem varsler mot Trond Giske». Men så viser det seg – etter at de selv har presentert en førstesidesak med null substans – at det er de selv som har spilt en aktiv rolle for å få varslerne til undergrave sine egne historier.

Det gjaldt visst å få dem til å innrømme at de har opptrådt på vegne av Tajik, som hater eller vil hevne seg på Giske.

Dette er en nedrig behandling av kvinner i en svært sårbar posisjon, og et håpløst signal til framtidige ofre for seksuell trakassering – ikke bare i dette partiet.

Aftenposten bør forklare hva i all verden de holder på med.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 24. juni.

Kjettertanker om Metoo

Tegning: Flu Hartberg.

Metoo har avdekket rystende forhold. Men kampanjen er også selv skremmende.

Metoo har skapt et trygt rom for kvinner til å dele erfaringer, bli hørt og skape endring. Bevegelsen har røyket ut seksuelle bøller og stilt dem til ansvar. Den har synliggjort ukultur og fortielse i mange bransjer. Vi får bedre forebygging, varslingsrutiner og rettsvern for ofre. Bevisstheten om trakassering er hevet, det samme er risikoen ved å oppføre seg som en gris. Og takk for det.

Men så var det nedsiden. Anki Gerhardsen, Åsa Linderborg, SVTs «Uppdrag gransking» og Øystein Stene i Samtiden har startet kritikken. Tiden er moden for videre gransking av den gode sak og midlene som skulle fremme den. Her er noen kritiske punkter:

Metoo er en global, massiv, følelsesdrevet kampanje, med alle aktører i aksjonist-modus. Moralsk panikk møter kommersiell medielogikk: Enkel moral, sort/hvitt-verdensbilde, pinlige og sjokkerende avsløringer, kjendiser i skurke- og helteroller. Det ligner en vekkelsesbølge, krever total tilslutning, gjør motstemmer til kjettere. I Norge har vi sluppet den verste flokkmentaliteten og lynsjestemningen, men ta bare dette:

Kunsthøgskolen i Oslo får et skarpt brev fra departementet som ber skolen vurdere politianmeldelse. Av forhold som ikke er utredet. Basert på et varsel. Omgivelsene raser og krever handling. Vanlig saksgang, basert på hensyn og prinsipper vi ellers forbinder med et sivilisert samfunn, er blitt til bagatellisering av kvinners lidelse.

Metoo er ingen undersøkelse eller forskningsprosjekt. Selv hundrevis av anekdoter sier lite om faktisk omfang. Vi vet at rapportering om seksuelle overgrep svinger med medieoppmerksomhet og stemningsbølger. I SSBs siste levekårsundersøkelse svarer 4 prosent at de blir «utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende» på arbeidsplassen, minst én gang i måneden. Det er ikke et stort tall. Og hvem snakket om trakassering?

Metoo har aldri definert eller avgrenset sitt emne. Man ler av de som spør om det fortsatt er lov å flørte på julebord. Men ikke når kulturredaktøren i norske største avis omtaler et kysseforsøk på bar for seksuell trakassering.

Ifølge den nye likestillings- og diskrimineringsloven er «uønsket seksuell oppmerksomhet» trakassering bare når den har «som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom». I følge lovproporsjonen skal det legges vekt på objektive forhold, og ikke bare fornærmedes subjektive opplevelse. Men slike presiseringer drukner i «tsunamien av historier» og «koret som tør å si i fra».

Man holder seg heller ikke til hendelser bare i arbeidslivet, eller relasjoner preget av «skjev maktbalanse». Og nåde den som forsøker å gradere handlinger etter alvorlighet. Matt Damon var ubetenksom nok til å si i et intervju at det er forskjell på et rumpeklamps og en voldtekt. Han ble straks fordømt som «tonedøv» og «en del av problemet».

Metoo opererer under mottoet «Alle skal med». Bare de er kvinner. 1 av 3 av mannlige, norsk skuespillere er blitt seksuelt trakassert (Telemarksforskning, 2010). Men kampanjen #stilleføropptak ble en ren kvinnesak. På Nationaltheateret leste fem hundre skuespillere opp trakasseringshistorier fra scenen. Ingen menn.

Hva med andre bransjer? Mannlige sykepleiere oppgir dobbelt så ofte som kvinnelige (5,5 mot 2,8 prosent) å bli utsatt for seksuell trakassering fra andre ansatte. Av de som står bak, er 77 prosent kvinner. Denne virkeligheten passer ikke inn i Metoos narrativ, og er nå blitt enda mer usynlig.

Metoo har ikke bare avdekket fakta, men også endret og formet erfaringer. Flere av hendelsene ligger langt tilbake i tid, mange av vitnene sier at de betrakter sine opplevelser i nytt lys på grunn av kampanjen. Kommentarer eller framstøt som engang var harmløse, eller til og med morsomme, er blitt ekle, ubehagelige eller truende.

Er lukkede Facebook-grupper, preget av gruppetenkning og ekkokammereffekt, der man «tar litt av», en bra kilde for finne sannheten om menns behandling av kvinner?

Metoo har satt til side rettsikkerheten og presseetikken. Tiltalte er skyldig før noe er bevist. Etterforskning trengs ikke. Anklagerne fungerer som domstol. Menn outes som overgripere på Facebook uten engang å få vite om det. Eller henges ut i pressen på grunnlag av en påstand, et rykte, en skjermdump.

I Norge skjedde det i Langeland-saken. I Sverige ble medieprofilen Fredrik Virtanen utsatt for et regelrett justismord, av store, etablerte aviser som gav blaffen i all kildekritikk.

Metoo har innført grusomme straffer selv for menn som har få likhetstrekk med en Weinstein. Politikere, skuespillere, programledere har fått karriere, rykte og liv ødelagt for ubetydelige eller uklare overtramp. En verdenskjent komiker er støtt ut i kulden uten å ha rørt en kvinne. En annen fordi en anonym kvinne følte seg dårlig etter en date og mente verden burde få vite om det. Hvordan deres familier har det, vet vi ikke. Heller ikke om de noen gang vil få tilgivelse.

Metoo er en kampanje basert på én eneste gjentatt historie: En kvinne blir utsatt for mann som får henne til føle seg ille. Det er en historie uten et villende, handlende, kvinnelig subjekt. Der selv kløner framstilles som mektige.

Og tanken på at en kvinne kan like pågående menn, ønske å være passiv i spillet, eller bli flattert selv av uønsket oppmerksomhet, er selvsagt utelukket. Alle kompleksitet, all ambivalens er borte. Vi er ikke blitt klokere på kommunikasjonen mellom kjønnene. Heller litt dummere. La oss drømme om et kjønnsliv uten ubehag.

Metoo underslår at kvinner har seksuell makt. Makten i ens seksuelle tiltrekningskraft. Makten til å avvise tilnærmelser (en mannlig grunnerfaring, tro meg). Makten til selv å «ta for seg». Og nå: Makten til å «felle» en mann med en tweet.

Metoo har ikke gjort noe for kvinner uten makt. Tvert imot har den gjort det mulig for Hollywood-kjendiser og andre vellykkede middelklassekvinner å hevde seg undertrykt og leve i patriarkat, der kvinnehat er normalt, akseptert og ønsket(!).

Det har ikke vært noe metoo blant renholdere eller værelsesbetjenter. Arbeiderklassekvinner i England kan voldtas i tusentall i flere år av gjenger uten å få i nærheten av oppmerksomheten til talskvinnene for Metoo. Og noen kvinner har ikke engang mulighet til å bli trakassert på jobben, fordi de er mannens eiendom, og skal være hjemme.

Metoo har gjort det vanskeligere å snakke åpent og ærlig. Spør Arne Berggren, som måtte legge seg flat og unnskylde seg, etter å ha skrevet at også kvinner kan oppføre seg som svin i teater- og filmbransjen. Spør Øystein Stene som i Aftenposten i går fikk beskjed – av en mannlig teaterregissør som snakket på vegne av alle kvinner – om å holde kjeft fordi han er mann. Spør oppegående kvinner i gode stillinger som ikke tør si noe negativt om metoo i eget navn. Eller Margaret Atwood, som spurte, etter å ha fått en skittstorm mot seg: «Am I a bad feminist?»

Metoo skaper – i ytterste konsekvens, sammen med nye tiltak for å kontrollere seksualiteten på universiteter og arbeidsplasser – en verden av renhet og mistenksomhet som intet kjønn kan like: Regler for klemming på jobben. Samtykke før kyssing. Åpen dør under veiledning av studenter. Dette er ikke en verden for moderne kvinner, men for Mike Pence, visepresidenten som aldri spiser middag alene med en kvinne som ikke er hans kone.

Metoo er ingen revolusjon, og sammenligningen med abortkampen er latterlig. Seksuell trakassering har stått på dagsorden i et kvart århundre. Det er bare to år siden vi hadde en tilsvarende Twitter-kampanje i Norge: #jegharopplevd.

Det nye med metoo er mobiliseringen, skalaen, effekten: Lyden av sinte kvinner, menn som faller, folk som hopper på konklusjoner. Det er en fortelling om vår tid. Om polarisering, emokrati og frykten for å stille seg på gal side i drevet. Aldri har så mange oppegående, ansvarlige mennesker mistet hodet samtidig.

Opprinnelig pubisert som helgekommentar i Dagbladet 16. juni 2018. Dette er den utvidete nettversjon.

Ap-krisen er menneske­skapt, skriver Trine Eilertsen. Hva med menneskene som dekker den, og lager konflikter av ingenting?

– Jobber det mennesker i Aftenposten? Har de fri vilje når skriver om Arbeiderpartiet? Eller har de ikke noe valg når «sentralt plasserte Ap-kilder» har noe på hjertet?

«Arbeiderpartiets krise er 100 menneskeskaptm» slår Trine Eilertsen fast over en helside i Aftenposten dag. Avisens politiske redaktør har intet nytt å si om krisen politisk. Heller ikke om personstriden. Ikke engang et rykte eller en spekulasjon. Men hun benytter sommervarmen til å aktualisere et klassisk tema i filosofien. Menneskets frie vilje.

«Arbeiderpartiet består av mennesker, og mennesker har valg. Trond Giske kunne vært tydelig om at han ikke kommer på sommerfesten i partiet, men har valgt å la det være. Hadia Tajik kunne valgt å la være å dele sin vurdering av to av varslene med offentligheten før partiet hadde behandlet dem, men hun valgte å gjøre det. De kan velge å lekke fra interne møter, eller de kan velge å la det være. Bare for å nevne noe. Alle disse valgene forlenger og fordyper striden i partiet.»

Man skulle også tro at avisredaksjoner består av mennesker. Men det kan virke som journalister ikke har noe valg når en «sentralt plassert Ap-kilde» har noe på hjertet om interne forhold, som kan fremme egen agenda og egne støttespillere. Lekkasjene bare på. Og avisene har selvsagt ikke gjort noen aktivt for å framkalle lekkasjene. Da har ikke engang opprettet en egen Ap-tips-telefon.

Hittil har ikke Aftenposten vært verre enn andre hovedstadsaviser i sin generelle dekning av interne Ap-forhold – verken når det gjelder konfliktorientering eller bruk av anonyme kilder. Men på mandag siden gikk avisen et skritt videre: Et stort oppslag under tittelen: «Nestleder Hadia Tajik ble holdt utenfor Aps ledelse i julen.»

Hva hadde skjedd? 22. desember hadde Støre visstnok «satt ned» en hittil ukjent, uformell «krisestab» under behandlingen av Giske-saken. Hvorfor? «I ettertid er det brukt uttrykk som «å hindre at partiet går under», og at de fire måtte utgjøre limet i partiet «slik at ikke alt rakner.»

Uttrykk var altså brukt. Av hvem? Det fortalte ikke Aftenposten.

Avsløringen sa egentlig ikke annet enn at partilederen og sentrale medlemmer av sentralstyret – partisekretær Stenseng, AUF-leder Husseini og LO-leder Gabrielsen hadde snakket sammen. Den såkalte staben eller gruppen hadde ikke engang møttes. De hadde kommunisert via SMS og telefon. Aftenposten gav inntrykk av dette var mistenkelig: «Det finnes ikke protokoller eller referater fra virksomheten.»

Ingen personer ble sitert på at de reagerte på virksomheten. Og i følge Aftenposten ble følgen spørsmål tatt opp av den «uformelle julegruppen»:

  • Innkalling til ekstraordinært landsstyremøte og sentralstyremøte i et forsøk på å roe gemyttene i partiet.
  • Mediehåndtering – hvem som skulle uttale seg.
  • Opprettelsen av et eget utvalg for å se på hvordan partiet håndterer påstander om seksuell trakassering. Utvalget, som ledes av tidligere statsadvokat og statssekretær i Justisdepartementet, Pål Lønseth, skal konkludere om kort tid. Funnene skal behandles i Aps sentralstyre senere i juni.

En særdeles mistenkelig sakliste. Særlig etter at dette ble diskutert straks etter nestleder Hadia Tajiks Facebook-melding som av enkelte partkolleger ble oppfattet som «illojal». Ikke rart hun ikke ble invitert!

Men Støre avviste overfor Aftenposten at han hadde opprettet en «gruppe» eller at den var et svar på illojalitet fra nestelederen. Og langt uti saken fikk Tajik selv satt ord på sine følelser over å bli utestengt fra partiledelsen:

«Hadia Tajik svarer slik på spørsmålet om det ikke var naturlig at hun deltok i gruppen: – Nei, fordi jeg ikke var en del av håndteringen av varslene mot Trond Giske var det heller ikke naturlig at jeg var i denne SMS-tråden, skriver hun i en e-post til Aftenposten.»

Neivel, nei. Dette var beholdningen som leseren satt igjen med: Landets største avis hadde over en halvannen side fortalt oss at det for et halvt år siden skjedde noe mistenkelig i Ap. Noe ikke engang «offeret» reagerte på. Hadia Tajik ble utestengt fra en gruppe som hun selv ikke mente hun burde være med i. Og det midt i julen, a gitt!

Takk Aftenposten, for å dele denne vonde historien med oss alle.

Og tre dager senere legger altså avisens politiske redaktør hele skylden for krisemålingene på menneskene i partiet, og belærer dem om deres arbeidsoppgaver:

«De som skal gjøre de politiske avklaringene, vet at personstrid, mistenksomhet og tillitsbrist står i veien for hovedjobben, for de nødvendige, politiske debattene. Inntil videre fortsetter Arbeiderpartiet å vakle inn mot valget i 2019, i en krise som er 100 prosent menneskeskapt. Og valgt.»

Men menneskene som dekker krisen for det norske folk, slipper åpenbart helt å reflektere over sin egen rolle i saken. De kan til og med skrive at «hver og en av aktørene har sine gode grunner for å handle som de gjør», uten å gjøre seg selv til aktør – verken i det politiske spillet, eller på det kommersielle mediemarkedet.

Da må kanskje vi andre stille spørsmålet – som selvsagt kan rettes selvsagt rettes til en samlet norsk presse:

Kan aviser velge å skrive om politiske saker framfor personstrid? Særlig når man fastslår  – som Eilertsen gjør – at «velgere avskyr personstrid»? Kan kommentatorer velge å ikke tematisere indre partikonflikter når de ikke har noen nye opplysninger eller noen nye perspektiver på saken? Og kan redaktører velge å ikke lage konflikter ut av nesten ingenting?

Fraværet av selvrefleksjon blir desto mer påfallende når Ap-krisen når de samme redaktørene framstiller den som en uavvendelig prosess. «Støre klarer ikke å slukke brannen», skriver Trine Eilertsen. «Striden må bare brenne ut, med alt det fører med seg av ofre på veien. Den stikker for dypt, den er for bitter. Ingen klarer å stoppe den.»

Og videre: «En regjeringskrise er det eneste som virkelig kan endre den destruktive dynamikken i partiet på kort sikt.»

Vel, det ville også hjelpe litt om pressen unnlot å kaste ved på bålet. Og innså at blant «alle disse valgene som forlenger og fordyper striden i partiet», så inngår også deres egne valg.

Kronikk i Medier24, 7. juni 2018.

Det er én liten hake ved pappapermen – 6000 fedre er hvert år ekskludert fra den

Norge er et internasjonalt fyrtårn når det gjelder likestilling for kvinner. Når det gjelder likestilling for menn, er vi en sinke som må dras til internasjonale domstoler.

Likestilling er viktig norsk verdi. Og et av de viktigste virkemidlene for å oppnå likestilling, er pappaperm. Det er ikke måte på hva vi kan oppnå med fedrekvoten, i følge politikerne. Den skal endre forholdene mellom far og barn, mellom far og mor, mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Og det skal bli like fint for far å drive med «omsorgsarbeid», som å danse, unnskyld, jobbe.

Og de aller fleste nybakte fedre sier ja takk til pappeperm. Fordi de tar foreldrerollen på alvor, ønsker å knytte seg til sine barn, og gi dem dem en best mulig start i livet. Det er bare én liten hake ved ordningen. 6000 fedre hver år er ekskludert fra den.

Hvis ikke mor har rett til fødselspenger, har heller ikke far det. Og han mister også sin del av felleskvoten, dersom mor ikke oppfyller «aktivitetskravet» om gå ut i arbeid eller studier under hans permisjon.

Vi fikk et eksempel på praksisen i Dagsrevyen 7. mai: En fembarnsfar tok pappapermisjon for førstemann. Siden har mor vært hjemmeværende. Da mistet han retten til pem for de andre barna, fordi hun ikke hadde jobbet i seks av de ti siste månedene. Selv om han hadde vært i jobb og betalt sin skatt. Som mann har han ingen selvstendig opptjeningsrett til foreldrepenger.

Dette er åpenbart urimelig og urettferdig. De mener også de aller fleste av våre folkevalgte i de aller fleste partier. La meg sitere en kjent Høyre-politiker:

«I dag kan en far ha jobbet i 20 år og betalt skatt og trygdeavgift uten å få mulighet til å ta ut fedrekvoten fordi ordningen er avhengig av mors inntjening. Slik diskriminerer lovverket flere tusen menn.» Og hun la til:

«Det holder ikke å gå rundt og fortelle alle norske fedre at man er opptatt av å likestille far som omsorgsperson – gi like rettigheter til far og like muligheter for far – hvis man ikke gjør noe med det. Det begynner nesten å bli litt pinlig.»

Ikke sant. Dette sa Linda Cathrine Hofstad Helleland for åtte år siden. Da var hun kvinnepolitisk leder i Høyre, og ville kritisere Ap i regjering.

Nå er hun barne- og likestillingsminister, og må ta hensyn til regningen. 800 millioner kroner i året. (Som er mye, men ikke mer enn 3,8 prosent av det foreldrepermisjonen koster totalt: 21 milliarder.) Og da synes hun ikke lenger at ordningen er diskriminerende. Men hun fortsetter å kritisere Ap. For at de ikke har satt av penger i sitt alternative budsjett til å endre det hun selv ikke lenger vil endre.

Dette begynner ikke bare å bli pinlig. Det har vært pinlig ganske lenge. I særlig siden 2015 da Esa, organet som passer på at EØS-medlemmene følger europeisk lov, begynte å stille spørsmål ved om den norske praksisen er i tråd med EUs likestillingsdirektiv. EU krever nemlig noe så uhørt som likebehandling av menn og kvinner. De aksepterer ikke at det stilles spesielle krav til far for å foreldrepenger, som ikke stilles til mor. De mener norske myndigheter bedriver en «systematisk og ulovlig» diskriminering, og vil – etter å ha fått utilfredstillende svar i flere år fra norske myndigheter –  bringe Norge inn for Efta-domstolen mot slutten av året.

Statsråd Hellelands argumenter mot Esa vitner aller mest om kreativitet og dikterisk sans. Hun påstår at dagens ordning faktisk fører til bedre likestilling fordi aktivitetskravet bidrar til at flere mødre kommer ut i arbeid eller studier.

I så fall hevder regjeringen noe vi ikke har hørt før. At diskriminering av menn fremmer likestilling for kvinner. Eller at menn som bidrar mye til velferdsstaten (de skatter mer enn kvinner), ikke skal har rett til en viktig velferdstjeneste, for å styrke «arbeidslinja» for det annet kjønn.

Helleland påstår også å ha forskningbelegg. Men det finnes ingen forskning på likestillingseffekter av aktivitetskravet. I følge forskerne. De mener det ikke engang vært mulig å måle dem, uansett tilgang til data. Departementets egne fageksperter skal også ha frarådet statsråden å bruke likestillingsargumentet fordi det ikke kan dokumenteres.

Eksemplet fra Dagrevyen viser i stedet det motsatte av hva Helleland hevder: Uten foreldrepenger, har ikke familier råd til at far skal være hjemme med det nye barnet. Da blir det mors oppgave å ta seg av det som tradisjonelt har vært mors oppgave. Altså mindre, og ikke mer likestilling.

Talsmann for Mannsforum, Henrik Hammerei Slevigen, peker på en annen urettferdighet – som handler om klasse og ikke kjønn: Blant familiene som ikke får pappapermisjon, er det overrepresentasjon av menn og kvinner med lav inntekt. Skjevheten rammer de svakeste barna – som trenger det mest. Det er lett glemme midt i kjønnsdebatten: Dagens foreldrepermordning er ikke for alle barn.

Mot dette sa statssekretær Tom Erling Skaug på Dagsnytt 18 at «det er argumenter på begge sider». Tre ganger sa han dette. Mens han bare vektla argumentene på den ene siden. Og ikke nevnte at det regjeringsoppnevnte barnefamilieutvalget i fjor anbefalte at mor og far får individuelle rettigheter til foreldrepenger. Det samme gjør likestillingsombudet. Endringen ville dessuten forenklet dagens kompliserte NAV-regelverk, der søkerne nærmest blir avkrevd professorkompetanse i jus.

Vi hører også lite fra regjeringen om hvordan de gjør det i andre land. Sverige, Finland og Island stiller ikke noe aktivitetskrav til mor for at far skal kunne ta ut permisjon. Men annerledeslandet Norge vil det annerledes. For hva er nå hovedargumentet som Helland og departementet dytter foran seg, vel vitende om at de klinger godt i landsmenns ører? Norsk sjølvråderett: «Brüssel skal ikke styre den norske foreldrepermisjonsordningen.»

Hva skal man si? Norske myndigheter har ingen problemer med å la seg styre fra Brüssel i hundrevis av andre saker (hvorav vi bare hører om en brøkdel). Og i saken om foreldrepermisjon får vi følgende artige situasjon:

Norge, som ellers roser seg selv av å være et internasjonalt foregangsland når det gjelder likestilling, kjemper med nebb og klør for at ikke internasjonal rett skal ta fra oss retten til å diskriminere det ene kjønn.

Kronikk i VG, 8. mai (nett) og 9. mai (papir) 2018.

 

Tåler du en skildring til fra Oslo-skolen?

Tegning: Flu Hartberg.

Når klasseledelse blir en krenkelse.

Han har aldri én eneste gang kommet presis. Alltid rundt fem til ti minutter for sent. Strener inn med hevet hode og håndhilser på vennene på bakerste rad. Når jeg forsøker å snakke med han på tomannshånd, sitter han bare og smiler. – Skal du ikke si noe hyggelig til meg? svarer han.

En gang satte han på mobiltelefonen på full guffe midt i timen. Jeg pekte på han og sa: – Få av den mobilen. Nå! – Ikke pek på meg! svarte han. Og la til at han trodde det var friminutt.

Jeg har satt 12 anmerkninger på han i løpet av én måned. Det preller av som vann på gåsa. Jeg har skrevet brev til ledelsen. – Be han om å gå på biblioteket og jobbe på egen hånd, svarer de. Men han nekter. Skriv anmerkning, svarer de på nytt. Jeg forsøker å ta fra han mobiltelefonen, men han nekter. Skriv en saftig anmerkning, svarer ledelsen.

Slik er han også hos de andre lærerne. Vi lærerne samtaler, men kommer ingen vei. Ledelsen mener det er spørsmål om klasseledelse.

Han har nord-afrikansk bakgrunn. Det handler om ære og respekt. Og han er suveren. Han har ingenting å frykte. Av og til lurer jeg på hvordan de har det på skoler med “utfordringer”.

Det siste har vi nå fått vite av lektor Simon Malkenes, som gav et heseblesende referat fra en helt vanlig – og helt ekstrem – skoletime ved Ulsrud videregående skole i Oslo på Dagsnytt 18. Vi har også lært noe om konsekvensene av å dele slikt med offentligheten. Du kan bli innkalt til rektor og få en «tilrettevisning» – altså irettesettelse – for å ha krenket elevene.

Ovenstående skildring er fra en skole på vestkanten med relativt høye karakterkrav. Men selv der sliter man med notoriske forsentkommere. Med elever som legger bort PC-en når du ber om det, men tar den fram igjen, straks du snur ryggen til. Også der blir lærere syke fordi halve klassen – i visse fag – gir fullstendig blaffen, fordi de mangler motivasjon.

Noe man kan forstå, hvis de for eksempel har valgt «P-matte», altså praktisk matematikk, framfor teorivarianten, og likevel skal lære å «bruke digitale verktøy til å undersøkje kombinasjonar av polynomfunksjonar, rotfunksjonar, potensfunksjonar og eksponentialfunksjonar som beskriv praktiske situasjonar, ved å bestemme nullpunkt, ekstremalpunkt og skjeringspunkt og finne gjennomsnittleg vekstfart og tilnærmingsverdiar for momentan vekstfart.»

Læreren som delte skildringen på en lukket Facebook-gruppe, forteller om svimmelhetsanfall i møte med aggressive elever som bare vil sabotere. Han er takknemlig for fraværsregelen, for muligheten til å sperre elevenes internetttilgang, og et kommende mobilforbud. Men i klasserommet føler han seg helt alene i møte med verstingene.

Å sende dem til inspektør eller rektor, som man gjorde før i tiden, er det ikke lenger kultur for. Nedsatt oppførselskarakter fra «godt» til «nokså godt» («lite godt» får du bare om du har drept noen) virker ikke avskrekkende. Heller ikke å varsle foreldrene. Han sier: «Du føler maktesløshet. Du har ingen sanksjonsmuligheter. Ingen som svir.»

Han peker på en kulturfaktor. Problemelever med norsk bakgrunn har vokst opp i en «protestantisk» kultur der skyldfølelsen står sentralt. Da kan du oftere appellere til samvittigheten, enn overfor barn som er mer ytrestyrte og vant til fysisk straff. De kan respektere en svær og brysk dørvakt, men ikke en frustrert lærer som ber dem slutte å ødelegge for seg selv og andre.

Jeg spør om ikke verstingene kan utvises. Nei, svarer læreren. Skal du hive en elev ut av klasserommet, må du ha et undervisningsopplegg. Eleven har rett til undervisning.

Og skolene med lavest inntakspoeng kan ikke avvise elever som fortsatt strever med alfabetet og tallrekken, og ikke har fullført grunnskolen. Eleven har rett til videregående opplæring.

Velkommen til rettighetstyranniet. Riktignok sier forskriften til Opplæringsloven at elevene «skal møte fram og delta aktivt i opplæringa», men i praksis står de fritt når det gjelder punktlighet, deltakelse og innsats.

Et enstemmig Storting gav dem enda en rettighet i fjor: Retten til å slippe episoder og hendelser som «fører til en subjektiv følelse av ubehag». En vid og diffus krenkelsesparagraf (Opplæringlovens 9A-5) kan nå brukes av skoleledere mot «brysomme» lærere, og av elever mot lærere de ikke liker. Hittil er det blitt 61 saker, bare i Oslo.

Da får du paradokser som dette: Lektor Clemens Saers ved Oslo Handelsgym ble i 2014 skadet for livet da en elev fra en annen klasse brøt seg inn i timen og vred rundt på trupehodet hans. Gutten, som skoleledelsen visste var farlig, fikk to måneders fengsel. Lektoren gikk til sak mot arbeidsgiver for uaktsomhet, men tapte nylig i Tingretten.

Derimot fikk han selv undervisningsnekt av rektor etter anklager om krenking fra to anonyme elever i september i fjor. I følge Klassekampen klaget de blant annet på «at han kommer for nærme når han snakker, at de er redde for å føle seg uthengt, og at Saers skal ha vært opptatt av at læreren er sjefen i klasserommet.»

Dit har vi altså kommet: Læreren skal ikke krenke elevenes følelser med å lede undervisningen.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 5. mai 2018.