Innlegget til Eivind Ljøstad i Fædrelandsvennen kan oppsummeres slik:
«Hvorfor ødelegge den gode stemningen? VG er kjempepopulære og folk liker dem. Jeg kjenner Steiro og han er best! Ok, så ble de litt ivrige, og burde ha beklaget det sitatet tidligere, og saken var ikke bra for Giske, men … ærre enkli så nøye’a?»
Ljøstad forsøker å gjenreise æren til sin tidligere konsernkollega ved å hevde at motivet bak den famøse og grundig PFU-felte dansevideosaken var godt: VG var ikke ondsinnet. VG var ikke ute etter Giske. VG ville være «nyhetsledende på en stor sak.» Avisen trådte bare feil i «jakten på det man trodde var en oppsiktsvekkende nyhetssak».
Ja, da så. At saken verken var stor eller oppsiktsvekkende, at det faktisk ikke var noen sak der, at hendelsen måtte fabrikkeres, at en ung og sakesløs kvinne måtte mistros og misbrukes, er åpenbart ikke så viktig, så lenge man er først med nyheten.
«Det finnes nemlig noen aspekter ved dansevideo-skandalen som etter min mening har druknet fullstendig,» skriver Ljøstad innledningsvis i sitt innlegg. Jeg har nå lest teksten hans fire ganger, og lurer fortsatt på hvor aspektet befinner seg. Jeg er ganske sikker på at det norske folk generelt – og lesere av Medier24 spesielt – er informert om at landets største nyhetsavis ønsker å være først ute med nyheter.
Eivind Ljøstad har intet å melde om det aspektet som faktisk er helt vesentlig for agenda-mistanken: Dansevideosaken ble initiert og spilt inn til VG av Knut Sandli, en fagforeningsleder (og svoger!) som åpent innrømte overfor avisen at han var ute etter Giske: «Jeg ønsker å begrense hans mulighet for å få nye verv og være i toppledelsen.»
VG siterte Sandlis «bekymringsmelding» til Ap i sin helhet, uten kritiske spørsmål. Selv om den inneholdt en sterkt subjektiv og insinuerende tolkning av dansescenen. Avisen beskrev selv innholdet i videoen på samme måte, og brukte – ifølge PFU– «uakseptable metoder for å få et sitat som en kilde ikke ønsket å medvirke til, og som hun heller ikke kjente seg igjen i.»
Dermed var VG først ute med en fiktiv metoo-sak om Giske.
Er dette å anse som helt normal nyhetsjakt? Eller er det legitimt å spørre om det også kunne være andre grunner til det påfallende tunnelsynet og slagsiden i denne saken?
VG behøver selvsagt ikke dele «varslerens» politiske motiv, men alle skjønner at det å felle en toppolitiker i et avgjørende øyeblikk, ville vært stor stas for en avis som VG. Og for en journalist som Lars Joakim Skarvøy, som var i ferd med å oppnå sort belte i nettopp intervenerende politisk journalistikk.
Om VG ikke direkte ønsket tjene anti-Giske-siden i Ap, var det kanskje fristende å endre politikkens gang, i stedet for bare å skildre den. Og de lyktes. Helt til fiksjonen slo så hardt tilbake at Giske nå kan reise rundt i campingvogn og gjenskape seg selv som Ap-politikeren med grasrotkontakt.
VG har nå fjernet både sitatet fra Sofie, beskrivelsen av videoen, og bekymringsmeldingen fra den opprinnelige artikkelen. Og skriver:
«Den [bekymringsmeldingen] inneholder opplysninger det ikke er dekning for, og skaper et feil inntrykk av hendelsen.»
Denne beskrivelsen rammer hele artikkelen. Og peker på kjernen i skandalen: Sviket mot sannheten – og helt elementære presseidealer. Dette er noe ganske annet og verre enn at saken «viste seg å være en fillesak», slik Ljøstad hevder. VG blåste ikke opp saken. VG diktet opp saken. Basert på et politisk motivert innspill.
Og det er et svik som Steiro er ansvarlig for, men enda ikke har gitt noen god forklaring på. Aldri har vi hørt så mange innrømmelser av «feil», og så lite om hvorfor de ble begått.
Kollega Ljøstads bidrag til forståelsen av kollapsen, består i å rose alle de involverte i VG. Skarvøy «var en av dem mest markerte politiske journalistene i landet». Nyhetssjef Tora Håndlykken «imponerte» og gjorde «en formidabel innsats for VG mens stormen herjet». Og Steiro var og er – tross sine feil, etterfulgt av nye feil – den største av de alle:
«Hvis det finnes en konkurranse om å være Norges beste sjefredaktør, er Steiro en soleklar kandidat. Sannsynligvis gjør dansevideo-smellen at han blir enda bedre.»
Komiske Ali kunne ikke sagt det bedre. Jeg skulle gjerne sett VG eller Fædrelandsvennen skrive noe lignende på lederplass dersom en næringslivsleder hadde vist like dårlig dømmekraft om kjernen av sitt samfunnsoppdrag: «Denne smellen vil bare gjøre han enda bedre.»
Og hvem greier å holde øyet tørt under lesning av Ljøstads avsluttende ode til bjellekua i eget konsern? «VGs posisjon som landets suverent mest leste nettavis er tuftet på å være best og først med nyheter. Hele tiden. Hvis noe har skjedd, så går de fleste nordmenn til VG først. For å sjekke, for å vite. Og VG leverer. Og derfor elsker nordmenn VG.»
Moralen er Bibelen snudd på hodet: Den man elsker, tukter man ikke.
Nå har Pressens Faglige Utvalg enstemmig felt en knusende dom over avisens journalistikk. VG har brutt god presseskikk på hele fem punkter. I tillegg er minsanten også VGs evalueringsrapport, om egne feil, felt på to punkter. Dette den mest omfattende fellelsen noensinne i PFU, og ett av utvalgsmedlemmene kalte avisens arbeidsmetoder for “en skamplett på norsk pressehistorie”.
Men saken får ingen konsekvenser de ansvarlige. Bare for de tre journalistene som hadde byline på saken. Sjefredaktør Gard Steiro har full tillit til nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken, og styret har full tillit til Steiro. Akkurat som sist, etter egenraporten.
Dette selv om Steiro:
Var sterkt delaktig i publiseringen av en artikkel der kilden ble grovt misbrukt, et sitat ble fabrikkert, og sannheten ble fullstendig snudd på hodet – med direkte og alvorlige konsekvenser for en toppolitiker.
Feilaktig hevdet – til NRK – at VG gav en presis analyse av hva videoen viser, og at kvinnen var blitt riktig sitert, selv om han ikke hadde snakket med kvinnen.
Unnlot å ta affære selv etter å ha snakket lenge med kvinnen på telefon.
Feilinformerte sin politiske redaktør før en TV-debatt, slik at hun feilinformerte det norske folk.
Trenerte saken i ukevis med å delvise innrømmelser og beklagelser, uten å kunne gi en eneste grunn til at feilene ble begått.
Ikke trakk saken før han var blitt drevet fra skanse til skanse, sist med TV2 intervju med Sofie.
Godkjente og skrøt av en selvgranskningsrapport som ikke imponerte noen, og som nå selv er blitt felt i PFU.
Kastet sin reporter foran bussen straks etter, ved å erklære hans versjon av siteringen og kildebehandlingen (som sto i strid med deler av rapporten) var «uholdbar».
Men VG-redaktørens håndtering av saken er åpenbart holdbar. I all fall holdbar nok til at han bør bli sittende. Kan noen forklare hvorfor? Ser man nærmere på VGs evaluering, og hva Sofie forteller til PFU, så finner man bare skjerpende omstendigheter:
Steiro var tett på arbeidet med saken i redaksjonen. Han sier selv i rapporten: «Det er ett ledd for lite mellom meg og den saken. Jeg engasjerer meg for mye, men føler jeg må steppe inn».
Steiro fikk vite av journalist Skarvøy at Sofie var «usikker» om lag en time før publiseringen. Her fra rapporten: «Da jeg tar beslutningen om å publisere, vet jeg at hun har vært motvillig til å stå fram og at hun trekker seg hele tiden på sitatene. Jeg vet at en har jobbet for å få henne til å si noe», sier Steiro. Hans inntrykk er at hun ikke ønsker å fronte saken.»
Steiro ringte opp Sofie etter at NRKs publiserte sin sak – som slo beina under hans egen – bare få timer etterpå. Slik opplevde Sofie det:
«Han er hissig i tonen (…) Han spør flere ganger om jeg oppfattet møte med Giske som ubehagelig, og jeg svarer gang på gang nei. Jeg opplever at Steiro ikke er så interessert i å høre hva jeg sier, og han avbryter flere ganger når jeg skal svare. Jeg sier til Steiro at det eneste jeg ‘cringa’ over var å bli tatt bilde av med blits. Selv er jeg ganske oppgitt og forteller om møtet mitt med Skarvøy og at jeg hadde prøvd å stoppe sitatet flere ganger. Steiro ber meg ikke snakke med andre medier om saken, og vi avtaler at han skal ringe meg formiddagen etter.»
Det er ganske spesielt: Her har vi en ung, uerfaren kilde, som overhodet ikke ønsket å være kilde. Hun har stilt opp på det Skarvøy selv har kalt en off-record samtale. Hun blir presset til å bli kilde, presset til å bli sitert på noe hun ikke har sagt, presset til å bli offer i en metoo-sak fordi VG ville det sånn. Hun har forsøkt å korrigere saksframstillingen flere ganger, men har blitt overkjørt av journalisten.
Denne kvinnen ringer den mektige sjefredaktøren til, kort tid etter at saken er ute. Og han er hissig. Hissig fordi kvinnen har latt seg intervjue av et annet medium, som faktisk var villig til å lytte til hennes versjon. Og nå har han selv havnet trøbbel. Fordi VGs versjon av hendelsen på Vulkan overhodet ikke samsvarer med NRKs.
Allerede da burde Steiro ha trukket sitatet, noe han selv innrømmer i egenrapporten: «I retrospekt mener Steiro at VG, basert på hennes tilbakemelding, burde fjernet sitatet, selv om vi allerede da hadde lagt inn NRKs opplysning om at de mente det var feil. Vi burde ut fra det jeg da vet, slått alarm og beklaget saken allerede fredag».
Likevel gikk en måned før det skjedde. Og da som en direkte konsekvens av TV2- intervjuet, der Sofie sa Steiro midt i mot. Hadde ikke den unge kvinnen hatt guts til å stå fram, la seg intervju på TV og til å motsi Norges største mediehus, ville VG ha sluppet unna bare med noen få riper i lakken. Det var vel man satset på. Og man var villig til å ofte både henne og pressetikken i samme slengen.
Liv Ekeberg, PFU-medlem og journalist i Agderposten, sa det ganske tydelig under møtet om saken:
«Det er for meg helt ufattelig at det går an å behandle en kilde på den måten, og la disse sitatene bli stående og klebe ved henne i så lang tid, og jeg kan ikke se noen annen grunn til det enn at det sammenfalt med den dagen Trøndelag Arbeiderparti skulle behandle om Trond Giske skulle få et toppverv der. Dette er et skoleeksempel på kampanjejournalistikk, hvor avisen ikke bare har brukt en uerfaren kilde, men løpt andres ærend, og misbrukt henne, for en vinkling som hun gjentatt ganger, samme kveld som publiseringen, har sagt at hun ikke kjenner seg igjen i.»
Og Ekeberg fortsatte:
«Det kommer ikke tydelig nok fram i vår uttalelse den rollen sjefsredaktøren hadde (…) Han ble en deltaker, og ikke beholdt ikke den distansen han skulle ha, for å ta en avgjørelse som kunne gitt et annet utfall, og i hvert fall ville gjort at feilen ble rettet opp veldig mye raskere. Så selv om vi har lest rapporten og hatt mange tilsvarsrunder, så synes jeg fortsatt ikke jeg vet hvorfor det tok så lang tid.
[Dette er] et tillitsbrudd som rammer alle redaktører i Norge. Det er det veldig alvorlige i denne saken. Den ene er at saken ble rammende for Giske, og fikk konsekvenser i praktisk politikk og hvordan det politiske landskapet i Norge ser ut i dag. Men når det gjelder klagen fra kilden, så handler det om å ivareta det viktigste vi har: Tilliten. Kilder skal føle seg trygge på at de kan møte oss, og bli sitert på det de har ment. Og dersom de mener seg feilsitert, skal de bli hørt på det. Det har ikke skjedd her.»
VG ville ikke lytte til kilden verken før eller etter publisering. Og vi har ennå ikke fått noen forståelig eller troverdig forklaring på hvorfor det ikke skjedde. Derfor må vi spørre: Hvorfor skal vi ha tillit til en sjefredaktør som er villig til å begå grove presseetiske brudd for å kjøre «en god sak» og gi VG en aktiv, intervenerende rolle norsk politikk?
«Jeg synes fellelsen er svært alvorlig. Vi må merke oss at redaktørene nå blir felt i PFU på de samme punktene som journalisten ble i rapporten.»
Da blir spørsmålet:
Hvorfor skal dansevideoskandalen får konsekvenser for journalistene, men ikke for sjefredaktøren? Ville han under lignende omstendigheter blitt sittende som sjef for et annen bedrift, i en annen bransje? Etter å ha fått VG etter seg?
Det er farlig å nøre opp om muslimhat. Det er også farlig å mane frem bildet av en hatbølge mot muslimer i Norge.
Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 24. juli 2019.
Det startet på Dagsrevyen, allerededagen etter angrepet på moskeen i Bærum. Drapet på stesøsteren ble knapt nevnt. Men vi fikk forklaringen på moskéangrepet fra muslimsk hold: «Dessverre var det ikke så veldig overraskende. Det er dit samfunnet er på vei.»
Våre politiske ledere fulgte opp i samme sending: «Mange må gå i seg selv,» sa Grande. «Vi har jobbet med hatretorikken fra regjeringens side,» sa Solberg. Hun tenkte ikke på de retoriske ferdighetene til to avgåtte justisministere fra Frp. Men det var vanskelig å la være.
Når kommentarfeltet blir hele Norge
Slik kan man peke på hverandre. Politiseringen og polariseringen som vi var enige om å unngå etter 22. juli, inntraff umiddelbart.
Men alle burde sympatisere med muslimer som føler seg redde. Alle burde grøsse av en nettbasert, global subkultur som blander kødd og drap. Alle burde erkjenne eksistensen av muslimhat i Norge, og alternative mediers rolle som inspirator og vertskap. Terrorforsker Thomas Hegghammer skriver på min Facebook-vegg:
«Alternativmediene forholder seg til høyreekstremisme som moderate islamister forholder seg til jihadisme. Ideologisk beslektet, men ikke nært nok til å være ansvarlig for sin voldelige slektning. Resett er en brorskapsavis som tillater jihadister i kommentarfeltet (…) Personlig tror jeg det er et tidsspørsmål før vi får et angrep fra noen med historikk fra Resetts kommentarfelt.»
Dette kommer fra en edruelig terrorekspert. Men så har vi de som ikke ser forskjell på kommentarfelt – små dalsøkk med brakkvann og lite sol – og hele Norge. Noen ønsker å skape inntrykk av et samfunn med «hat på alle kanter»og en høyreekstremisme som ikke lenger er forbeholdt ytterfløyen.
Det funnet er få interessert i. Man viser heller til rapporten fra Senterfor studier av Holocaust og livssynsminoriteter fra 2017, der det står at en av tre nordmenn har «utpregede fordommer mot muslimer». Det er bare det at rapporten ikke åpner for at skepsis mot islam kan skyldes noe annet enn fordommer.
Rapporten skiller ikke mellom holdninger til islam (religionen) og til muslimer (mennesker). Det svært omstridte begrepet islamofobi anvendes kritikkløst – og synonymt med muslimfiendtlighet.
– Mangler nyanser
Hva med de mange som hverken hater islam eller muslimer, men er kritisk til undertrykkende religiøse og kulturelle praksiser i minoritetsmiljøer? Hva med dem som tar avstand fra islamisme – religionens politisk totalitære variant, slik de også tar avstand fra nazisme og kommunisme?
Deres oppfatninger har ingen plass i HL-rapportens verdensbilde. Respondentene blir bare forelagt «stereotypiske» utsagn om muslimer som gruppe:«Muslimer ser på seg selv som moralsk overlegne.» «Muslimer undertrykker kvinner.» «Muslimer vil ikke integreres i det norske samfunn».
Det er selvsagt mulig å si seg (delvis) enig i noen slike utsagn, uten å mene at de gjelder alle muslimer, eller at muslimer er slik, i sin natur. Like fullt fastslår HL-forskere, uten nyanser eller forbehold, at «en fjerdedel av befolkningen har muslimfiendtlige holdninger», og at det må forstås som en «variant av rasisme».
Ingenting om holdningsendring
Det er også vesentlig at HL-undersøkelsen ble gjort i januar 2017. Friskt i minne var flyktningbølgen, den islamske stat, terroraksjoner utført av ekstremister i islams navn. At befolkningen skulle få en mer negativ oppfatning av religionen og dens tilhengere i denne perioden, burde hverken overraske eller forarge.
Og rapporten sier faktisk svært lite om holdningsendring. Den eneste dimensjonen som er målt over tid (siden 2011), sosial avstand, viser at flere synes det er fint eller greit å ha muslimer som naboer.
Rapporten sier også at muslimer er klart mer jødefiendtlige enn nordmenn. Det hører vi lite om. I likhet med dette: 80 prosent i hele befolkningen mente at negative holdninger til muslimer er utbredt. Bare 52 prosent av muslimene var enig. De opplevde situasjonen som lysere enn nordmenn som bekymret seg på deres vegne.
Å hjelpe terroristen
Men det kan endre seg nå. Ifølge politiet ønsket Manshaus å skremme norske muslimer. Etter angrepet har han fått hjelp av forskere, debattanter, politikere og aktivister i velment ærend: Å opplyse om det skremmende hatet som gjennomsyrer vårt land.
Dette er de samme folkene som etter et islamistisk terrorangrep advarer mot generaliseringer og mistenksomhet mot muslimer. Etter et høyreekstremt angrep gjelder omvendt logikk: Mal et bekmørkt bilde av det norske samfunnet og dets holdninger. Gjør for Norge hva HRS, Document og Resett gjør for islam.
Begge siders svartmaling har samme konsekvens: Man forsterker den frykten som alle gode krefter advarer mot. Man gir næring til offernarrativet som både jihadismen og høyreekstremismen bygger på: De andre hater oss. Terror er motstand.
To nye håndhilsesaker viser at feminisme og likestilling er viktig. Men bare inntil ett punkt.
Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 23. august 2019 (kun på nett).
Respekt for religiøs skikk eller underkastelse for islam? Respekt for kvinner eller ofring av likestillingsidealer? Det er full polariseringsfest på Facebook etter Kronprins Haakons besøk i den terror-rammede moskeen i Bærum, der han endret hilsemåte etter at en ung kvinne i hijab avslo hans utstrakte hånd.
«When in Rome, do as the romans do», lydet et kjent munnhell. Det høres ut som et godt argument for at Haakon gjorde rett: tilpasset sin opptreden som gjest i en moské. Slik han også tok av seg skoene.
Men på det islamkritiske nettstedet Document.no siterer man denne setningen i motsatt hensikt, for å kritisere Kromprinsen: Det er vi nordmenn som er denne sakens romere. Og muslimene er «gjestene» i Norge, som bør innrette seg etter norsk skikk.
Hva skal man mene? Spørsmålet er vel hva Kronprinsen ville ha gjort hvis han var vertskap på Slottet for hijabkledte kvinner. Og jeg tror vi vet svaret. VG brakte i går ferske billedbevis fra en lignende situasjon, da Irans utenriksminister besøkte Norge og Stortinget.
Han ville ikke trykke hånden til statsminister Erna Solberg (H), utenriksminister Ine Marie Eriksen (H) og utenrikskomiteens leder, Anniken Huitfeldt (Ap). Men han trykket hånd med Christian Tybring-Gjedde (Frp), som har sammenlignet islam med nazismen. Sistnevnte stive blikk i øyeblikket forteller det meste.
Men hva er det interessante her? Anniken Huitfeldt er en sertifisert feministisk politiker. Hun har vært likestillingsminister og leder for kvinnenettverket i Ap i mange år. I møte med representanten for et kvinnefiendtlig presteregime, smilte hun og la hånden på eget bryst, for å komme han i møte. – Slik er det alltid, sa hun til NTB, og ville ikke mene noe mer om saken: – Det er ikke min oppgave å kommentere deres omgangsformer.
Deres omgangsformer? Det ville vært naturlig om Huitfeldt formulerte seg slik under et besøk i Iran. Men nå var det Iran som besøkte Norge. Her har vi vår folkeskikk. Håndhilsing også hører også til internasjonal skikk, eller kutyme i diplomatiet. Og det er vel ikke vanlig at norske politiske ledere tilpasser sine høflighetsformer etter de kulturelle og religiøse normene til hvert eneste utlending som kommer på statsbesøk? Man legger i hvert fall ikke til side noe så sentralt som håndtrykket – som signaliserer anerkjennelse, åpenhet og tillit. Og hvordan oppfatter vi vanligvis et avslag på et håndtrykk? Som en fornærmelse eller provokasjon.
Huitfeldt ville selvsagt satt gjesten i forlegenhet om hun strakk ut hånden, og han kunne ikke tatt den imot uten å få problemer på hjemmebane. Men etter den pliktskyldige seansen kunne hun kanskje – på direkte spørsmål fra norsk presse – i det minste antydet at denne omgangsformen ikke er helt i tråd med norske likestillingsidealer.
Jeg er ganske overbevist om at Irans utenriksminister selv mente å vise Huitfeldt respekt som kvinne ved trykke hånden til eget bryst, i stedet for å strekke den fram. Men hans grunn for å gjøre dette, ligger så fjernt fra feminisme og likestilling som vi kan komme.
Det er vel og merke ingen enighet om håndtrykk i islam. Senaid Kobilica,hovedimam i Det islamske fellesskap Bosnia og Hercegovina, har sagt at muslimer bør håndhilse for å vise respekt for norske normer og skikker. Bazim Gohslan, styreleder i Rabita-moskeen, sier på spørsmål fra trosfellerat: «Vi må huske her at vi bor i et samfunn der å håndhilse på folk man møter for første gang er tegn på respekt. Det motsatte kan i mange tilfeller tolkes negativt. Vi trenger derfor ikke å være så strenge på dette området.»
Men han viser også til en tolkning som mange muslimer fortsatt holder i hevd: Det er en stor «synd» å røre en kvinne som ikke er «mahram» (mor, søster og andre man ikke kan gifte seg med). Hvorfor det? Fordi man kan få lumre ideer. Husker du lærervikaren som nektet å håndhilse på kvinnelige kolleger og mistet jobben? Han forklare vegringen slik: «Tanken er å skape færre fristelser. Min forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten.»
Denne forståelsen av islam deles av prestestyret i Iran og dens politiske representanter på statsbesøk. Anniken Huitfeldt tilpasset sin oppførsel etter en gjest som betraktet henne som et sexobjekt.
Hun la seg dermed på samme linje som likestillingsombudet fra samme parti, Hanne Bjurstrøm, som i praksis tok den reaksjonære, seksualfikserte lærervikaren i forsvar ved å si at vi i flerkulturelt samfunn må akseptere at det er andre måter å vise respekt på enn å håndhilse.
Det er også på linje med en kvinnedominert delegasjon fra den erklært feministiske svenske regjering, som uten å protestere iførte seg slør under sitt besøk i Iran i 2017.
Nok en gang har vi fått demonstrert at vestlig feminisme har sine grenser. Den stopper der konservativ islam begynner.
Debatten om Y-blokka avslører tunnelsynet og meningskorridoren hos de «fremste fagfolk» i de fremste etater.
Opprinnelig publisert som essay i Morgenbladet 12. august 2019 (kun på nett).
Oslos bylandskap er i rivende utvikling. Og noe må rives. Men hva bør vernes? Hva er kriteriene og begrunnelsene for bevaring? Hvem skal bli hørt, hvem skal bestemme? Det handler om historikk, funksjonalitet, økonomi og miljø. Men også om språk, skjønn, makt og ideologi.
Derfor er debatten om Y-blokka så interessant og talende, selv om saken for lengst er vedtatt og bulldoserne kommer i oktober. Aldri har vi hørt så mange høystemte advarsler mot «det største kulturminnetapet siden i 1945». Aldri har vi hørt en så innstendig repetisjon av argumenter som er gode for bevaring av Høyblokka, men søkte for bevaring av Y-en.
Y-vernernes blindsone. Jeg har skrevet kritisk om Y-blokka flere ganger tidligere, i Dagbladet (10.8.13) og Aftenposten (8.10.13). I en lørdagskommentar i Aftenposten i sommer (20.7) forsøkte jeg nok en gang å peke på blindsonene i Y-vernretorikken:
Ingen nevner arkitekt Erling Viksjøs egen begrunnelse for Y-en. Han ville skape «orden i et ellers kaotisk byparti» ved å «skille» Trefoldighetskirken og Deichmanske – to bygninger i forskjellige stilarter, med en intervenerende bygning i en tredje stilart. Det han oppnådde, var å mure inn to historiske bygninger, ta høyden fra Hammersborg, og legge et betonglokk over et vakkert, fungerende og populært byrom. På Digitalt museum har jeg laget billedmappen «Drapet på Arne Garborgs plass». Ta en titt, og spør deg selv hva slags berikelse for byen og bylivet dette var.
Og videre: Høyblokka og Y-blokka var ikke planlagt som en helhet, derimot sto H-en alene i tolv år. Y-blokka er med tiden blitt interessant og viktig for fagfolk, men har aldri vært elsket av befolkningen, noen som skyldes en grunnleggende forskjell i fokus: Fagfolk liker fugleperspektiv, og er opptatt av det estetiske og idémessige, på bekostning av det sosiale og bymessige. Norges største trafikkmaskin, Bispelokket i Bjørvika, kunne vært fredet med akkurat samme type argumenter som Y-vernerne bruker. De burde heller ha protestert mot den planlagte A-blokka, H-ens kneisende, innpåslitne nabo.
Dette er blindsonene i Y-vernretorikken. Og hva skjer når jeg får tre lange motinnlegg fra profilerte stemmer i debatten: Riksantikvar Hanna Geiran, Oslos nylig avgåtte byplansjef, Ellen de Vibe, og Erling Dokk Holm, amanuensis ved NMBU og mye brukt kommentator på arkitektur- og byutviklingsfeltet?
Fortsatt er det som disse poengene og perspektivene ikke eksisterer. I stedet blir man tillagt meninger man ikke har, og belært om ting alle vet. Med stråmenn og selvfølgeligheter skal rivningstanker fordrives.
Men det kan likevel være interessant å studere argumentasjonsmåten, fordi den sier noe om hvordan makt utøves på dette feltet.
Riksantikvarens tilsløring
Riksantikvar Hanna Geiran (Aftenposten 23. juli), har fått det for seg at jeg anser bevaring for «jåleri» og er inkonsekvent i min raseringsiver. «Jeg ser ikke at Rolness tar til orde for å rive Birkelunden på Grünerløkka, Østbanehallen eller Kirkeristen i Oslo.»
Nei, det er ingen grunn til å rive flotte, veltilpassede, menneskevennlige bygg og plasser. Men det finnes mange grunner til å rive en «Y-blokkering» oppført helt uten hensyn til bygget omgivelser og livet mellom husene.
Riksantikvaren mener jeg har gått i den vanlige «felle» å nedvurdere «bygg som ikke er gamle nok».
Det er rart å lese for en som har felt flere tårer for Skansen (1927–1970), Oslos mest folkekjære funkisbygg og et av hovedverkene til Lars Backer. Selv uten byggebehov på tomten ble den ikoniske restauranten revet. Etter pådriv fra Riksantikvaren. Skansen forstyrret for Akershus festning.
Det finnes lignende eksempler. I 1992 brant Holmenkollen kapell. Riksantikvaren ville ikke gjenoppbygge den vakre trebygningen fra 1903, men erstatte det med et moderne kirkebygg. Men folkeviljen vant, og rekonstruksjonen er i dag Oslos mest populære vielseskirke.
Det er derfor ahistorisk, tilslørende og lettvint av Geiran å ramse opp rivingssaker som ble stoppet, etter engasjement fra kulturminnevernet. Ja, vi er alle glade for at Bryggen i Bergen ble reddet. Men hva med det motsatte: En hel bydel ble sanert for å bygge Oslo rådhus. Burde vi latt være?
Amputasjonsløsningen
Regjeringskvartalet krevde rivning av Empirekvartalet – til sterke protester fra faginstanser. Riksantikvaren skrev til og med en pamflett i 1953 med tittelen: «Empirekvartalet må reddes – byen og landet krever det». Hadde vi lyttet, ville tomten forblitt uten et eneste av verneverdig verk av Viksjø – eller Nesjar og Picasso.
Men dagens riksantikvar er like overbevist om å tale på vegne av hele byen og hele landet. «Jeg har tallene», skriver hun. 230 000 nordmenn er med i en kulturminneforening. Som om alle elsker Y-blokka! Jeg har fått telefoner fra medlemmer som betakker seg for å bli brukt på denne måten.
Og hvor mange støtter etatens groteske og urealistiske amputasjonsløsning? Vi blir stadig fortalt at Y-en hører til H-en, og at Y-en i selv er et «kunstverk». Men det er greit å kappe en av de tre armene på verket. Riksantikvaren foreslår på fullt alvor å «rive Y-blokkens nordre fløy, som ligger over Ring 1 og som skygger for Deichmanske bibliotek.»
Et urbant overgrep
Her, nesten ufrivillig, i en bisetning, gjør Geiran det hun og de andre vernerne aldri ellers gjør: Løfter blikket fra Y-en som isolert verk – og ser hva bygningen gjør med de nærliggende historiske byggene.
Men «skygger for Deichmanske»? Ulf Grønvold brukte et mer presist bilde i et innlegg i Morgenbladet: «Y-blokkens nordlige fløy er et tog som bråstopper rett før det kræsjer med fasaden til biblioteket.»
Den tidligere direktøren for Norsk Arkitekturmuseum har i flere velbegrunnede innlegg kalt Y-blokka og betonglokket for et urbant overgrep. Også arkitekt Niels Torp mener Y-blokka, til tross for å være en vakker bygning, skaper store problemer:
«Den ødelegger for omgivelsene med sin plassering. Noen byplanlegger var Viksjø ikke. Om man ser på situasjonsplanen over området, ser man hvordan Y-blokken bryter med omgivelsene. Den har ingen kontakt med biblioteket ved siden av. Den blokkerer for sosialt byrom i et stort område. Jeg mener derfor at det for fremtidig utvikling av byrommet omkring regjeringsbygget vil være en fordel om Y-blokken rives.»
Professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Karl Otto Ellefsen skriver i Arkitektnytt: «At Y-blokken skulle bli gjenstand for en vernediskusjon var utenkelig da jeg studerte, fordi den da symboliserte de verste sidene av byødeleggelse.» Han innrømmer at den integrerte Picasso-kunsten er et godt argument for vern, men:
«Et annet og etter min mening godt argument, er at Y-blokken skaper så ubrukelige og kompromissfylte byrom omkring seg, mot Akersgata og mot Deichmann, at den bør rives: broer og trapper for å ta høyden, meningsløse bed i terrasser, restrom med baksidekarakter, hull for trafikken, kort sagt hele spekteret av problemer som oppsto da modernistiske romkonsepter helt ufølsomt ble sprengt inn i en tradisjonell og trang urban morfologi.»
Et tablå av kollisjoner
Så hvordan kan riksantikvar Geiran hevde at «et samlet fagmiljø» har frarådet riving av Y-blokken? Svært mange arkitekter mener det samme som arkitekt for det nye regjeringskvartalet, Gudmund Stokke, uttalte til Morgenbladet i sommer: Y-en er nydelig, men ødelegger byrommet, og bør derfor ofres.
Dette innrømmer Y-venn Erling Dokk Holm i sitt innlegg i Aftenposten (24. juli). Før han straks vrir fiaskoen om til triumf:
«Men nettopp dette byrommets preg av arkitektoniske kollisjoner, gir det en helt særegen karakter. Her er det moderne Norges mange motstridende impulser ført sammen som et komprimert tablå.»
Du kan verne et takras med dette argumentet. Statsviter Dokk Holm har lært seg kunstfaglig sjargong. Og har kreativiteten som trengs for å betegne Y-blokka som en «nett bygning». Han mener også at tablået «fungerer ganske fint. Folk bruker det, og forbindelseslinjene mellom Akersgata og byen øst for regjeringskvartalet er velsmurte.» Ja, biltrafikken gjennom en utrivelig og vanskjøttet tunnel går i alle fall unna.
Du kan verne et takras med dette argumentet.
Samme dag som jeg skrev i Aftenposten at du «kan si hva som helst for å heve egne preferanser over diskusjon og folkelig innblanding», kom en ytterligere illustrasjon på kronikkplass i Klassekampen. Mange vil verne alle regjeringsbyggene fordi de symboliserer velferdsstatens suksess og storhetstid. Men professor i designteori ved Oslomet, Astrid Skjerven, mener stikk motsatte tolkning fungerer like bra som begrunnelse for vern: Byggene symboliserer velferdsstatens sprekker og tilkortkommenhet, slik de ble avslørt ved terrorhandlingen. Vi risikerer et kollektivt hukommelsestap i oktober. Rives Y-blokka, glemmer vi 22. juli.
Sånt skal man lese. Uten å «raljere» med dannede fagfolk. Det er et umenneskelig krav.
Fra Y til misfoster
I likhet med Dokk Holm vil heller ikke Ellen de Vibe (Aftenposten 1. august) høre snakk om «smak», «stil» eller skille mellom «dem og oss» i denne saken. «Y-blokken er alles bygg.» Hvorfor? Fordi Oslos mangeårige og mektige byplansjef sier det.
De Vibes arsenal av stråmenn står ikke tilbake for de andres: Jeg kritiserer Y-blokka «fordi den ble utformet lenge etter at Høyblokken ble bygget». Nei. Fordi H klarte seg godt uten Y. Jeg «angriper Y-blokken som modernistisk byggverk». Nei, jeg synes bygningen isolert sett er flott. Men den sprikende formen er malplassert i en historisk bystruktur. Det trenger man ikke arkitektutdanning for å se. Men de Vibe håper å redde bygget med klimaberegninger og uteservering.
De Vibe presterer også å hevde at «regjering og storting mangler et forsvarlig faggrunnlag for å beslutte riving av Y-blokken». Dette fem år etter et vedtak med bred og tverrpolitisk støtte. Selv støtter hun riksantikvarens forslag om å kappe Y-en, som ikke er utredet i det hele tatt. Geiran og de Vibe kan ikke engang ha sett nøye på tegningene av amputasjonsløsningen. Y blir ikke til C, men til et misfoster av en bokstav, ukjent for ethvert alfabet.
Å appellere til autoritet
Så hva har vi lært av denne nye debattrunden? At Y-ens faglige venner ikke har makt til å hindre riving, men makt til å definere virkeligheten, og fordrive alle spørsmål om subjektive valg og gruppebaserte overbevisninger. Selv om alle vurderinger i saken handler om tolkning, mening, verdier og estetikk. Jo mindre ens synspunkter mangler objektiv forankring, desto større synes behovet for hevde ens faglighet og støtte hos en «samlet fagstand».
I denne sammenheng er det betegnende – og betenkelig – at selv en frittalende kommentator som Dokk Holm føler behov for å lekse opp all den dannelse, utdannelse, profesjonalitet og kompetanse man besitter hos Riksantikvaren. Vi må respektere «dyp erkjent kunnskap» hos de «fremste fagfolkene».
I argumentasjonslæren kalles dette «å appellere til autoritet». Det betegner en tankefeil. Fordi påstanders sannhet eller rimelighet ikke avhenger av hvem som ytrer dem. Når Riksantikvaren sier «Du tar feil, Rolness!», kan hun godt ha rett. Men hun kan ikke ha rett i kraft av sin stilling eller dannelse.
Frykt for å bli utdefinert
Like fullt ser vi at autoriteten virker. Audun Engh skriver åpent og ærlig på Facebook-siden til Arkitekturopprøret Norge: «Jeg har faktisk selv kviet meg for å si min mening om Y-blokken, av frykt for å bli upopulær og utdefinert som estetisk ukorrekt blant kulturminnevernerne».
Dette kommer fra den mest uredde og markante kritikeren av modernismen og «arkitektureliten» her til lands.
Samtidig kjenner jeg fremstående arkitekter som i alle år har ønsket Y-blokka bort, uten å si det høyt. Man velger sine kamper, risikerer ikke sitt rykte, og legger seg ikke ut med gode kolleger og forbindelser. Hadde ideen om å amputere Y-en opprinnelig kommet fra Statsbygg, ville det blitt ramaskrik i alle leirer. Forslaget var blitt stemplet som kulturvandalisme. Når forlaget derimot kommer fra Riksantikvaren og Plan- og bygningsetaten, er det nesten stille. Det vitner om et trykkende meningsklima og et trangt ytringsrom.
Men problemet angår også det fysiske fellesrommet. Hvis ikke ledere og eksperter i de viktigste etatene for byutvikling greier å se at Y-blokka er et fremmedlegeme i byrommet, risikerer vi at nye tabber vil slippe igjennom. Den første er allerede på vei til samme tomt: A-en som skygger for H-en.
Samtaler du om hijab og den tradisjonelle julefeiringen? Da legitimerer du Anders Behring Breiviks handlinger. To eksperter har talt.
Opprinnelig publisert som kronikk i Medier24, 23. juli 2019.
Noen som husker da Eivind Trædal gikk amok på Dagsnytt 18, sittende ved siden av Helge Lurås og Hans Rustad? Han forklarte etterpå at han ble frustrert over at «de mest ekstreme stemmene i norsk alternativ-høyre (…) blir behandlet som nøytrale «eksperter»» av NRK, «uten at noen får vite hva slags hatefulle aktører de er i norsk offentlighet».
Men er redaktørene av Resett og Document virkelig de mest «ekstreme stemmene» på ytre høyresiden? Nei. Ble de behandlet som nøytrale eksperter? Nei. De var satt opp som vanlige debattanter, mot to taleføre opponenter, Trædal (bystyremedlem for MDG, forfatter og debattant) og Rune Berglund Steen (leder i Antirasistisk Senter), hvorpå førstnevnte mistet besinnelsen.
Men i dagens utgave av Dagsavisen – dagen etter 22. juli – blir to aktører fra den antirasistiske venstresiden faktisk behandlet som nøytrale eksperter, av en avis som burde vite bedre, for lesere som fortjener bedre: Trædal selv og Cora Alexa Døving. Slik lyder ingressen: «Ytre høyre vinner terreng i debatten på internett. To eksperter forklarer hvorfor.»
Trædal presenteres som «politiker og forfatter av boka «Hvorfor ytre høyre vinner debatten og hvordan vi kan stoppe dem»». Men han blir ikke behandlet som en politiker. Han argumenter ikke, ifølge Dagsavisen. Han «forklarer» ting. Og – for å parafrasere han selv – ingen får heller vite hva slags destruktiv og polariserende aktør han selv er på internett.
«Trollene som ikke sprakk i sola», lyder tittelen til Dagsavisen. Og apropos: Alle som har prøvd å debattere med Trædal på sosiale medier, vet at han selv opptrer som et «troll», i internettalderens forstand, en som ifølge Wikipedia «lokker andre inn i meningsløse og endeløse diskusjoner [som ikke handler om temaet og sløser bort tid].» Og dertil et troll som har gjort det til sin metode å vranglese meningsmotstandere og stemple dem som rasister, fascister, kort sagt onde mennesker – gjerne med indirekte tips til arbeidsgiver.
Og i Dagsavisen i dag følger Trædal sin vante oppskrift: Å lage saus av likt og ulikt han han ikke liker, og sette gift-advarsel på bøtta. Saklig religions- og kulturkritikk skal ikke skilles fra rene konspirasjonsteorier og hatideologi. Tvert imot er Trædals poeng at hat er blitt normalisert og renvasket som «islamkritikk» eller «innvandringskritikk». Ideer som før ble ansett som gale eller farlige, er nå blitt verdt å ta på alvor og diskutere.
Som eksempel nevner han ordet «snikislamifisiering». Et fenomen han avviser på linje med «ideer om at Erna Solberg er en øgle, at jorda er flat eller at vaksiner gir autisme».
Selv om det finnes utallige eksempler på at islamister har infiltrert partier og organisasjoner, ikke minst i Sverige.
Selv om Norge har hatt besøk av en rekke hatpredikanter som skal berike muslimsk ungdom på «fredskonferanser».
Og så videre. Alt dette vet Trædal. Men så lenge slike saker får mest omtale av folk som Hege Storhaug, så er det hatprat og høyreradikalisme.
En ting er at Dagsavisen gjør en venstrepopulistisk amatør og moralist til ekspert. En annen ting er å ikke erkjenne at også forskere i gode stillinger kan ha politisk slagside, og ikke bør snakke uimotsagt.
I intervjuet med Dagsavisen går Døving enda lengre. Nå må vi alle passe oss for hvordan vi snakker, og hva det kan føre til: «I forskningen [sic] har hun funnet det de [sic] kaller «konspirasjonssnakk», nærmest koselig facebookprat som skjuler dype innvandringsfiendtlige og konspiratoriske holdninger.»
Som eksempel nevner Døving formuleringer som «Jeg savner det gode, gamle Norge» og «Står den tradisjonelle julefeiringen i skolen i fare?».
Vart du skremt no? Sannsynligvis ikke. Men snakker man slik, er vold neste skritt, ifølge seniorforskeren. Tuller jeg? Nei. Her er to påfølgende sitater fra Døving. Les dem. Sakte:
« – 22. juli representer kvintessensen av det verste som kan skje dersom man ikke går imot disse tankeuniversene. De små samtalene som hinter «Det er skremmende mange med hijab på apoteket» virker kanskje ufarlige, men de fyrer opp under tanken om at noe må gjøres. Det bygges opp et mistillitsfellesskap til samfunnet, og det trengs bare én voldelig aktør for å utføre noe grusomt.»
Og videre:
«- 22. juli minner oss på hvor farlige disse tankene er. Dersom man bidrar til disse samtalene, som veldig sjeldent fører til vold, er man allikevel med på å bidra til å legitimere handlingene for denne ene personen.»
Les: Du rettferdiggjør massedrap hvis du bekymrer deg for utbredelsen av hijab i Norge. Eller skjebnen til den tradisjonelle julefeiringen. Bare du så mye som deltar i samtaler om den minste bekymring for trekk i «det nye Norge», kan du bli medansvarlig for handlinger på linje med den verste ugjerningen begått på norsk jord i fredstid.
Med denne uhyrlige – og fullstendig uvitenskapelige påstanden – har Cora Alexa Døving avskiltet seg selv som ekspert på ekstremisme.
Men Dagsavisens to journalister – Kristoffer Solberg og Ina Pettersen Jevne – lar utsagnet falle, uten å reagere eller følge opp. Det faller dem ikke inn å kontakte en eneste ekspert med andre perspektiver og synspunkter enn det samkjørte, politiserte tospannet Trædal/Døving. Heller ikke å stille et eneste kritisk spørsmål til «ekspertene».
Det som gjør denne saken graverende, er ikke at the usual suspects blant antirasister sier enda drøyere ting enn de har sagt før. Heller ikke at Dagsavisens medarbeidere sover i timen når de hører noe de selv sympatiserer med. Det bekymringsfulle er utviklingen av et debattklima der noen med stadig større selvfølge opphøyer seg til tanke- og språkpoliti. Og der venstresiden ikke lenger fremmer eller støtter kritikk av undertrykkende religion og kultur, men mistenkeliggjør og demoniserer den.
Det finnes utvilsomt både muslimfiendtlighet, konspirasjonsteorier og irrasjonell mistro til eliten i mediene og politikken, som har blitt mer stuerent med alternative medier som Resett, Document og Rights. Men skal man bekjempe disse tankene, må man være konkret og presis, med tydelig avgrensning fra nødvendig og viktig islam- og innvandringskritikk på rasjonelt, liberalt og demokratisk grunnlag.
Man kan heller ikke stemple samtaler om Norges «sjel» og framtid som gale og skadelige, uansett hvor uinformerte de måtte være. Og det å knytte slike samtaler til groteske voldshandinger, er i seg selv et argumentativt overgrep som slår tilbake.
Det virker som noen ikke er stand til å lære av leksen fra Europa og USA de siste årene: Folk som kun blir sett og hørt som «deplorables» når de uttrykker sine bekymringer, kan risikere å bli sinte. Eller omvendt: De som maser mest om å bekjempe hatet, kan bidra til å forsterke det.
Som selverklært “vulgærhumanist, menneskekjær misantrop og AP-kamerat” Trond Brækhus skrev på Facebook i anledning Dagsavisen-artikkelen:
«Eg trur at det å forsøke å nekte folk å seie dumme ting og tenke dumme tankar er oppskrifta på vold. Ikkje det motsatte. Men eg er sikkert berre for lite autoritært anlagt.»
Er du skeiv og føler deg utrygg på Grønland? Finn glede i veggfargene på barnehagen til en kjent homofob.
Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 23. juli 2019.
Oslo by har gitt årets forskningsstipend til sosiologen Fanny Sandberg Vik. Hun har skrevet masteroppgave ved UiO om hvordan unge «skeive» personer opplever byrommet, og hva de finner trygt og homovennlig. De skeive «reagerer positivt på mye fargebruk på bygg og andre elementer. Grøntområder oppleves positivt.»
Skeive reagerer altså på farger og parker omtrent på samme måte som streite.
Men det er ikke det samme om du er homo eller hetero i en bydel som Grønland. Vik er selv skeiv og sier til nettavisen VårtOslo: «De fleste vet at om de holder hender eller kysser her, så er det på eget ansvar. Selv har jeg ikke blitt utsatt for noe alvorlig hatkriminalitet, men jeg kjenner flere som har det.»
Dette har vært et offentlig tema i over ti år. I 2009 ble et homofilt par fysisk angrepet nær sitt hjem på Grønland av en mann som ropte «Dette er en muslimsk bydel. Vi tolererer ikke slikt her.»
«Homofili er ikke ok»
Året etter ble starten på Pride lagt til Grønland for «å ta bydelen tilbake». Det har vel gått sånn passe. Like før årets parade ble et regnbueflagg stjålet fra en bakgård på Grønland. Tyvene var truende, ropte «jævla rævpulere» og sa at homofile ikke skal bo på Grønland. NRK identifiserte dem som «to unge menn i 20-årene».
Hvor representative er de? Grønland har cirka 60 prosent innvandrere. Flest fra Somalia og Pakistan. Blant eldre fra disse landene mener over 60 prosent at «homofili aldri er ok», ifølge en Fafo-rapport. Over 40 prosent av de yngre er enig. Bare 3 prosent av nordmenn mener det samme. En enorm verdikonflikt midt i bydelens «kreative mangfold».
Men vi må fokusere på lyspunktene, slik sosiologen Vik gjør: «Farger og symboler kan gi små, positive opplevelser midt oppi det hele.» Og en av de positive opplevelsene for homofile, er Mosaikk barnehage i Norbygata på Grønland/Tøyen. Bygningens vegger er helt dekket av lekne, geometriske figurer i friske farger:
I virkeligheten kan du ikke forvente å bli inkludert som homofil hos store deler av det som etter hvert er blitt Grønlands befolkning. Du bør heller ikke kjæle med kjæresten på spasertur gjennom bydelen. Men du kan nyte homofargene på barnehagen.
Homofili avvist i Koranen
Dette kalles forskning. Men sosiologen har ikke greid å forske seg frem til at Mosaikk barnehage har «islamsk formålsparagraf» og er hjertebarnet til den konservative muslimen Trond Ali Linstad. Hans forhold til skeive er, skal vi si, anstrengt.
Den kjente konvertitten har blant annet skrevet at homofilt ekteskap er «grotesk». I 2008 – mens han jobbet som fastlege(!) – skrev han et debattinnlegg i Aftenposten under tittelen «Deres seksualitet er et avvik.» Her fastslo han at islam lærer at kjønnslig omgang skal være mellom mann og kvinne. Punktum. Alt annet avviker fra det som er «ønskelig og naturlig».
Han minnet om at homoseksuell praksis ødela samfunnet til Lot (les: Sodoma) og avsluttet slik: «Uansett legning eller kulturell ytring, så er det å gå «med lyst» til eget kjønn, avvist i Koranen. Muslimer vil holde fast ved det.»
Hva lærer barna om natur og moral i de to (av i alt seks) barnehagene som Linstad og hans kone driver på «islamsk grunnlag»? Det vet vi ikke. Men vi kan trygt gå ut fra budskapet er i tråd med Koranen, slik Linstad leser den. Og at det ikke ligner på det man lærer i vanlige barnehager: At det er normalt å forelske seg i noen av samme kjønn.
Dermed kan de påstått homovennlige veggene til homofobens barnehage stå som et slående, komisk bilde på spriket mellom ideal og virkelighet i den rådende mangfoldsideologien: Fasaden er fargerik, positiv og inkluderende. Bak dyrkes enfoldet, underkastelsen og verdier som bryter helt med dem som ellers fremmes i samfunnet.
Men så er da også Y-blokken bygd på en vits. Også den ufrivillig.
«Jeg håper på denne måten å bringe orden i et ellers kaotisk byparti», skrev regjeringskvartalets arkitekt Erling Viksjø i 1959. Han mente Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek «skjærer i øynene» med sine to stilarter (nygotikk og nyklassisisme).
Ingen andre hadde sett kaoset. Langt mindre tenkt løsningen: Å «skille» de to praktbyggene med en lav kontorblokk formet som en trearmet stjerne. Av betong. I en tredje stilart, modernismen.
Originalen, UNESCOs hovedkvarter, så nemlig bra ut i Paris. Den lå på en flate, med luft rundt seg. I Oslo la vi et betonglokk over et pent opparbeidet byrom der barn badet i fontenen. Så klemte vi den overdimensjonerte betongstjernen inn mellom gamle bygg og la en trafikkmaskin under. Voila! Orden og harmoni.
En vakker løgn
Ingen av dem som i dag utkjemper det tapte slag for å bevare Y-blokken, nevner Viksjøs ville tanke, eller den tapte plassen (som nå skal gjenskapes som park). Heller ikke at Høyblokken sto alene – og tok seg godt ut – i 12 år, og at hele prosessen krevde tre tiår med endringer og kompromisser. I stedet sprer de en vakker løgn om et totalkunstverk unnfanget som en fullkommen helhet.
Derfor kan intet deles. Bortsett fra nest beste alternativ: Å ofre den ene armen på stjernen. C er visst nesten like fin som Y. Men å flytte på Picassos utsmykninger er en internasjonal skandale! Tenk hva de vil si, turistene som hvert år valfarter i milliontall til Oslo for å beundre Fiskerne?
Dertil kommer selvsagt klimaperspektivet. Nylig avgått byplansjef, Ellen de Vibe, nektet Statsbygg å rive søndre del av Y-en før det forelå klimagassberegninger. Riksantikvar Hanna Geiran er enig. Blokken bør ikke røres av hensyn til klodens bærekraft.
De dannede menneskene
Vi visste fra før at arkitekter har et rikt begrunnelsesliv. De kan si hva som helst for å heve egne preferanser over diskusjon og folkelig innblanding. Selv motstemmer i egen flokk kan utdefineres fra det man kaller «et samlet fagmiljø».
«Jeg er et dannet menneske», sier Geiran for å forklare at hun ikke bruker sterkere ord enn «uforståelig» om rivingen. Premisset for argumentasjonen synes klart:
Y-vernerne er de dannede. Vi andre mangler forstand (selv om det finnes minst ti gode grunner for å fjerne Y-en, og like mange for å bevare H-en). Vi forstår ikke at rivningen vil medføre «det største kulturminnetapet i Norge etter 1945». At kontorbygget er et symbolmettet, nasjonalt monument over modernismens gjennombrudd, demokratiets utvikling og velferdsstatens nøysomme likhetsidealer. At naturbetong er ekspressivt og «ny monumentalitet» er antiautoritært. Vi ser ikke engang at den «geopolitiske syntesen» mellom Y-blokken og Picasso representerer et kulturpolitisk fredsarbeid av verdensformat.
Nasjonens viktigste rundkjøring
La oss forsøke å overføre denne retorikken. Jeg vet om et nav som satte byen i bevegelse på ordentlig: Bispelokket. Norges mest trafikkerte veikryss. Et landemerke i Bjørvika. Revet i 2011. Hvordan kunne det skje? Jeg sier eder: ETTERTIDEN VIL DØMME OSS HARDT.
Bispelokket var en skjønnhet i upusset betong. Slanke bæresøyler, slakt stigende ramper, en perfekt sirkel i midten. Brutalisme på sitt mest eleverte. Trafikkmaskinen som kunstverk. Et monument over en radikal mobilitetskultur. Vandalene som rev nasjonens viktigste rundkjøring skjønte ikke «det registeret av kulturelle, funksjonelle og estetiske idealer som Bispelokket har forvalta (sic)».
Dette er ikke tull. Kunsthistoriker Even Smith Wergeland har skrevet godt om arkitektene som betraktet kjørebaner og veikryss som estetiske attraksjoner. Vi unngikk motorvei foran Slottet. Men vi fikk Bispelokket. Og under lokket: Graffiti, brukte kondomer, sprøytespisser og overdrevet levd liv. Men da er vi på bakkeplan. De arkitektoniske verdiene befinner seg på høyere nivå.
Kult fra drone eller helikopter
Derfor traff han godt, luringen som skrev på Facebook: «Y-blokka er litt kul om du har drone eller tillatelse til å fly helikopter i Oslo sentrum.» Det går en linje fra den malplasserte stjernekolossen til de to museumsmonstrene som nå reiser seg i Oslo. Alle tar seg bra ut fra oven, på illustrasjonene. Helt til du ser dem med egne øyne, og får lyst til å løpe.
Utopiene er døde. Men de dannede fagfolkene er fortsatt besatt av det estetiske og idémessige, på bekostning av det sosiale og bymessige. Nå som før taler de på vegne av et fellesskap de ikke representerer, ikke har konsultert, og ikke deler språk med.
Men vis folk et foto av Arne Garborgs plass før lokket og Y-blokken, og de får hakeslepp av overgrepet som nå – på overtid – hylles som et verneverdig mesterverk.
Og historien gjentar seg: Statsbygg vil klistre et visuelt utfordrende «signalbygg» til H-blokken, slik Y-blokken klistret seg til Deichmanske. Fra noen synsvinkler vil nybygget fullstendig dekke Høyblokken. Men vent, om 50 år starter hylekoret for å bevare A-blokken.
Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 20. juni 2019.
Her er noe fakta om Abbasi-saken:
Familien er ikke flyktninger, har ikke rett på asyl, er ikke forfulgt i sitt hjemland, verken individuelt eller som medlemmer av noen etnisk, religiøs eller politisk gruppe. Dette er fastslått av UDI, UNE, Lagmannssretten og Høyesterett.
Familien hadde bodd 14 – fjorten – år i Iran før de kom til Norge. De oppholdt seg også mange måneder i Hellas.
Familien fikk opphold basert på det som høyst trolig er en løgn (om at ektefellene kom bort fra hverandre). Og har fulgt opp med flere påstander uten noen dekning.
Moren har for vane å bli «bevisstløs» som effekt av vedtak eller utsendelsesforsøk. Bevisstløsheten er ifølge helsepersonell «funksjonell» eller «stress/situasjonsbetinget». Hun har ingen varig sykdom eller psykisk lidelse.
Barna hadde bodd om lag to år i Norge da UDI gjorde sitt første vedtak. Det er mye mindre enn det som normalt anses for å «tilknytning til Norge», og dermed gi opphold på humanitært grunnlag. Når de nå hevdes å være «godt integrerte», er det er resultat av ulovlig opphold.
Barna snakker foreldrenes morsmål (dari), da har hatt privatundervisning med andre afghanere i Iran, de har slekt og nettverk i Afghanistan, og vil trolig også bli gjenforent med faren.
Verken i hjembyene til foreldrene eller Kabul er sikkerhetssituasjonen for familien prekær. I Kabul utfører opprørere diverse angrep, men nesten bare mot myndighetspersoner, politi, osv. Sivile afghanere er ikke mål for angrepene.
Har du fått med deg noen av disse opplysningene i dekningen av Abbasi-saken? Sannsynligvis ikke. Det du har fått med deg er den sjokkerende og dramatiske historien om hvordan myndighetene i verdens rikeste land går til brutale ytterligheter for å kvitte seg med en sårbar familie som har slått rot i Norge. Og da sier jeg som Kristin Clemet sa på Facebook her forleden:
«Hva jeg tenker på nå? Det jeg tenker på, er at det er utrolig mange som uttaler seg og mener noe om Abbasi-familien som ikke har brukt fem minutter på å sette seg inn i saken».
Og her er det verste: Det har ikke vært mulig å sette seg inn i saken ved å lese norske medier. Og lite tyder på at journalister og kommentatorer har brukt mange minuttene på å sette seg inn i saken, før de har sett seg skikket til å dekke den.
Dagsrevyen satte et foreløpig toppmål i tendensiøs Abbasi-journalistikk etter familiens gjenkomst på tirsdag. Hele reportasjen varte i over 8 minutter. Noe som er uvanlig lenge i Dagsrevy-sammenheng. Dette må være den mest omfattende fjernsynsdekningen av saken så langt. Hva besto innholdet av?
Innslag 1: Intervju med stortingsrepresentant Lars Haltbrekken fra SV foran Ahus sykehus i Lørenskog, der familien befant seg. Han hadde snakket med den eldste gutten. Reporter Ola Mjaaland spør: «Hvorfor har både du og andre engasjert dere så sterkt i denne saken?» På grunn av sterke menneskelige hensyn, og fordi barna har hatt det meste av barn- og ungdommen sin i Norge, trives i Trondheim og er blitt vare på i lokalmiljøet. Reporter spør videre: «Hvem er det som må snu i denne saken? Det er jo en familie som har fått avslag på opphold også i rettssalene?» Svar:
«Dette viser jo den mørkeste siden av norsk asylpolitikk, som måendres, sånn at vi kan ta mer menneskelige hensyn.»
En representant for et innvandringsliberalt parti som sto utenfor asylforliket, fikk altså bruke saken til fremme et tungt politisk innlegg i beste sendetid på Dagsrevyen. Uten oppfølgingsspørsmål.
Innslag 2: Med et godslig smil forteller nyhetsankrene i studio at støttedemonstrasjonene fortsetter i Trondheim. Nå med en «hjertemars». To av elevene blir intervjuet, og uttrykker sorg og vantro over utsendelsen. Vi får høre at toget skulle «være fri politiske ytringer».
Innslag 3: Erik Vatne, advokat for Abbasi-familien, fastslår at utsendelsen har vært «en total fiasko fra norske myndigheters side. Vi kommer til å gå aksjonen nokså nøye etter i sømmene.»
Innslag 4: Fra byrådssalen i Trondheim. Høyres ordførerkandidat, Ingrid Skjøtskift går ut mot egen regjering, og overprøver saksbehandlingen: «Det er lagt for lite vekt på menneskelige hensyn. Det er lagt for lite vekt på hensynet til barnas beste. Begge deler peker i retning av at familien får bli i Norge.» Samme mener ordfører Rita Ottervik (Ap) som tidligere har engasjert seg sterkt mot utsendelsen. Hun sier at Arbeiderpartiet i Trondheim og Trøndelag har vært mye tydeligere på det med menneskelige hensyn, særlig med barn og unge, enn de har fått gjennomslag for i Ap nasjonalt.
Innslag 5: Arne Jørgen Olafsen, sjef for Politiets utlendingsenhet, orienterer kort og tørt om utsendelsen, men kan ikke kommentere noe som angår beslutninger i saken. Men han opplyser at lege og sykepleier var med under hele turen, slik at moren fikk kontinuerlig medisinsk overvåking.
Dette siste var det ene faktaopplysningen i løpet av alle de 8 minuttene som korrigerte fortellingen om den umenneskelige og urimelige behandlingen av familien. Resten av reportasjen kunne vært kjøpt og betalt av støttegruppen til Abbasi eller Refugees Welcome Norway. Men de fikk det hele gratis, i beste sendetid, av Norges største nyhetsorganisasjon, finansiert over skatteseddelen.
NRK lot altså i alt seks personer uttrykke sin mening i reportasjen. Alle sto på samme side. Ingen av fikk kritiske spørsmål. NRK fant ingen grunn til å snakke med politiske representanter med et annen syn på saken. Og heller ingen representanter fra forvaltningen.
UDI har selvsagt begrensninger på hva de kan si, særlig om en sak som ennå ikke er avsluttet. Men vi kan være trygg på at det er mye vi ikke vet, og at det ikke nødvendigvis vil være til fordel for familiens sak.
Men dommen i lagmannsretten er offentlig tilgjengelig, og gir en utfyllende begrunnelse for avslaget. Hvorfor greier ikke NRK å formidle noe herfra? Og hvorfor gjør man ingenting for å utdype saken eller balansere bildet med en kommentar fra en av husets egne politiske kommentatorer? Skjønner ikke NRK at de med dette gjør seg til part i en betent, kontroversiell sak?
Stort bedre har det ikke vært i andre medier.
Dagbladet og Dagsavisen har kjørt ren kampanjejournalistikk, både redaksjonelt og på debattsidene. [OPPDATERING: Rett skal være rett: Dagsavisen gjorde 17.6 et godt intervju med seksjonssjefen UNE.] Den første som brøt linjen, var Nils August Andresen, redaktør i Minerva. Han gjorde en grundig gjennomgang av saken, og konkluderte at «Utseendelsen av Abbasi-familien var godt begrunnet». Siden har Astrid Meland i VG og Skjalg Fjellheim i Nordlys fulgt opp med advarsler mot følelsesbasert «asylpopulisme», der man ender opp med å ikke gi opphold til de mest størst pressedekning og støttegruppe, og ikke til de med største beskyttelsesbehov.
Det er også vanskelig å henge med på logikken til en del av kommentatorene. Morten Myksvoll i Bergens Tidende skriver:
«Dei som er oppteken av ein streng returpolitikk bør vere uroa. Saka kan nemleg rokke ved legitimiteten til norsk utlendingspolitikk. Det kan vere det er heilt rett at familien skal ut av landet. Men verken framferda til UNE eller politiet har bidrege til at folk skal få tillit til vedtaket.»
Men så, etter å ha skildret politiets framferd og trukket UNEs vurderingen i tvil, ender han selv med å si at familien burde fått bli, og at dette ville være mulig uten regelendring. Ifølge Myksvoll skal politikken være «regelbunden» og «føreseieleg». Helt til samme kommentator fastslå at akkurat denne saken skal være et unntak fra regelen.
Det er altså ikke mulig å få mye fornuft ut av Abbasi-dekningen. Det er den samme gamle leksa vi kjenner fra kirkeasylsaken på nittitallet, fra Maria Amelie-saken, fra flyktningbølgen i 2015, fra «oktoberbarna» i forfjor, til denne saken nå:
Journalistene blir mikrofonstativene til asylsøkerne og asylaktivistene.
Ut fra sine egne menneskelige følelser.
Ut fra mediets krav til å skildre dramatiske enkeltskjebner.
Ut fra standens ethos om å forsvare den lille, svake mann og kvinner mot de kyniske og kalde «systemet».
Det betyr også at de samtidig unnlater å gi relevant og avgjørende informasjon om hva saken dreier seg om. Dermed svikter de sitt samfunnsoppdrag og undergraver sin egen troverdighet, i en tid der den heller hadde trengt all den hjelp den kunne få.
Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm feilinformerer om likestillingsloven og underslår sin egen rolle som bremsekloss.
Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 19. juni 2019.
Likestillingsloven fra 1978 sa i klartekst av loven tok «særlig sikte på bedre kvinners stilling». Formålsparagrafen er blitt stående helt til i dag.
Selv om kvinners stilling i samfunnet er dramatisk forbedret. Selv om kvinner har gått forbi menn på noen områder (utdanning). Selv om fedre fortsatt diskrimineres etter samlivsbrudd. Selv om menns likestillingsutfordringer har fått større oppmerksomhet, slik som i NRK Brennpunkts dokumentar «Kjønnskampen».
Hanne Bjurstrøm skriver i Aftenposten (16.6) at likestillingsloven også gjelder for menn. Dette er like sant som at loven hele tiden har gitt signal om hvilken retning oppmerksomheten, bekymringen, utredningene og tiltakene skal gå. Og hvor den ikke skal gå.
Flere forslag om «positiv særbehandling» for menn i bransjer og utdanninger der de er i undertall, er blitt vraket med henvisning til lovens formål: Tiltakene bedrer ikke kvinners stilling.
«Loven bør (…) åpne for positiv særbehandling i alle tilfeller hvor dette fremmer likestilling. Den innebygde skjevheten i likestillingslovens formålsbestemmelse innebærer at positiv særbehandling av menn bare er tillatt i svært begrensede tilfeller. Departementet mener dette ikke er i tråd med overordnede likestillingshensyn.»
Men landets kvinneorganisasjoner har andre hensyn. De jobber for det ene kjønns interesser og greide etter hardt, samlet press i høringsrundene å få departementet til å trekke forslaget. Kvinner skulle fortsatt favoriseres i loven sammen med «minoriteter».
Mot ombudets egen anbefaling
Kvinneorganisasjonenes nærmeste politiske støttespiller i denne saken var den antatt nøytrale statsetaten Likestillingsombudet. Ombudet var «sterkt kritisk» til en kjønnsnøytral lov, fordi det ville svekke kvinners diskrimineringsvern og gi inntrykk av at likestilling var oppnådd.
Og: «Lovens formålsparagraf har en viktig symbolfunksjon og er i tillegg førende i likestillingspolitikken. Den er også en sentral tolkningsfaktor ved rettsanvendelsen, særlig når det gjelder lovligheten av positive særtiltak.»
Når ombudet nå skriver at «vilkårene for kvotering og lignende tiltak er like» etter siste lovendring 1. januar 2018, er det altså mot ombudets egen anbefaling da formålsparagrafen var på høring.
Det strider også mot de faktiske forhold. 120 studier gir kjønnspoeng til jenter, syv studier gir poeng til gutter. Forskningsminister Iselin Nybø (V) avslo i fjor kjønnskvotering på psykologi ved UiO. Fordi mannsandelen ikke var lavere enn 25 prosent.
Ulikestilling innskrevet i lov
Hanne Bjurstrøm advarer mot «en kjønnsnøytralisering som ikke tar hensyn til ulikestilling mellom menn og kvinner». Men hvilket kjønn som rammes av skjevheter og urett på ulike områder i samfunnet, er et empirisk spørsmål. Ikke noe som kan vedtas med en ulikestilling innskrevet ved lov.
«Selv om kvinner og menn på mange områder er mer likestilte i dag enn i 1978, så er målet om et likestilt samfunn likevel ikke nådd. Kvinner har fortsatt ikke like stor makt og innflytelse som menn på en rekke samfunnsområder, for eksempel innen politikken, akademia og toppledersjiktet i næringslivet. De diskrimineres mer enn menn, både som enkeltpersoner og som gruppe, og er mer utsatt for vold i kraft av å være kvinner.»
Norge endres
Med andre ord: Norge forandrer seg. Men hvis vi ikke forandrer lovteksten, blir det lettere å hevde at 2019 ligner på 1978.
Det er også lett å skjønne at kvinneorganisasjoner tviholder på en lov som tjener dem vel politisk. Men ikke at et offentlig ombud har samme strategi. Uansett hvor mye kvinner – eller menn – skulle være diskriminert i samfunnet, burde prinsippet for lovformuleringen være enkel:
Vi har ingen diskrimineringslov som sier at loven tar særlig sikte på å bedre for eksempel jøders eller muslimers stilling. Derfor skal vi heller ikke ha en likestillingslov som favoriserer ett av kjønnene. Loven skal ganske enkelt begrunne tiltak og særbehandling rettet mot det kjønnet som står svakest på det aktuelle området.
Det har man skjønt i Danmark og Sverige, der kjønnsnøytral lov for lengst er innført. Hvorfor skal det være så vanskelig i Norge?
Samtaler du om hijab og den tradisjonelle julefeiringen? Da legitimerer du Anders Behring Breiviks handlinger. To eksperter har talt.