Kjettertanker om Metoo

Tegning: Flu Hartberg.

Metoo har avdekket rystende forhold. Men kampanjen er også selv skremmende.

Metoo har skapt et trygt rom for kvinner til å dele erfaringer, bli hørt og skape endring. Bevegelsen har røyket ut seksuelle bøller og stilt dem til ansvar. Den har synliggjort ukultur og fortielse i mange bransjer. Vi får bedre forebygging, varslingsrutiner og rettsvern for ofre. Bevisstheten om trakassering er hevet, det samme er risikoen ved å oppføre seg som en gris. Og takk for det.

Men så var det nedsiden. Anki Gerhardsen, Åsa Linderborg, SVTs «Uppdrag gransking» og Øystein Stene i Samtiden har startet kritikken. Tiden er moden for videre gransking av den gode sak og midlene som skulle fremme den. Her er noen kritiske punkter:

Metoo er en global, massiv, følelsesdrevet kampanje, med alle aktører i aksjonist-modus. Moralsk panikk møter kommersiell medielogikk: Enkel moral, sort/hvitt-verdensbilde, pinlige og sjokkerende avsløringer, kjendiser i skurke- og helteroller. Det ligner en vekkelsesbølge, krever total tilslutning, gjør motstemmer til kjettere. I Norge har vi sluppet den verste flokkmentaliteten og lynsjestemningen, men ta bare dette:

Kunsthøgskolen i Oslo får et skarpt brev fra departementet som ber skolen vurdere politianmeldelse. Av forhold som ikke er utredet. Basert på et varsel. Omgivelsene raser og krever handling. Vanlig saksgang, basert på hensyn og prinsipper vi ellers forbinder med et sivilisert samfunn, er blitt til bagatellisering av kvinners lidelse.

Metoo er ingen undersøkelse eller forskningsprosjekt. Selv hundrevis av anekdoter sier lite om faktisk omfang. Vi vet at rapportering om seksuelle overgrep svinger med medieoppmerksomhet og stemningsbølger. I SSBs siste levekårsundersøkelse svarer 4 prosent at de blir «utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende» på arbeidsplassen, minst én gang i måneden. Det er ikke et stort tall. Og hvem snakket om trakassering?

Metoo har aldri definert eller avgrenset sitt emne. Man ler av de som spør om det fortsatt er lov å flørte på julebord. Men ikke når kulturredaktøren i norske største avis omtaler et kysseforsøk på bar for seksuell trakassering.

Ifølge den nye likestillings- og diskrimineringsloven er «uønsket seksuell oppmerksomhet» trakassering bare når den har «som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom». I følge lovproporsjonen skal det legges vekt på objektive forhold, og ikke bare fornærmedes subjektive opplevelse. Men slike presiseringer drukner i «tsunamien av historier» og «koret som tør å si i fra».

Man holder seg heller ikke til hendelser bare i arbeidslivet, eller relasjoner preget av «skjev maktbalanse». Og nåde den som forsøker å gradere handlinger etter alvorlighet. Matt Damon var ubetenksom nok til å si i et intervju at det er forskjell på et rumpeklamps og en voldtekt. Han ble straks fordømt som «tonedøv» og «en del av problemet».

Metoo opererer under mottoet «Alle skal med». Bare de er kvinner. 1 av 3 av mannlige, norsk skuespillere er blitt seksuelt trakassert (Telemarksforskning, 2010). Men kampanjen #stilleføropptak ble en ren kvinnesak. På Nationaltheateret leste fem hundre skuespillere opp trakasseringshistorier fra scenen. Ingen menn.

Hva med andre bransjer? Mannlige sykepleiere oppgir dobbelt så ofte som kvinnelige (5,5 mot 2,8 prosent) å bli utsatt for seksuell trakassering fra andre ansatte. Av de som står bak, er 77 prosent kvinner. Denne virkeligheten passer ikke inn i Metoos narrativ, og er nå blitt enda mer usynlig.

Metoo har ikke bare avdekket fakta, men også endret og formet erfaringer. Flere av hendelsene ligger langt tilbake i tid, mange av vitnene sier at de betrakter sine opplevelser i nytt lys på grunn av kampanjen. Kommentarer eller framstøt som engang var harmløse, eller til og med morsomme, er blitt ekle, ubehagelige eller truende.

Er lukkede Facebook-grupper, preget av gruppetenkning og ekkokammereffekt, der man «tar litt av», en bra kilde for finne sannheten om menns behandling av kvinner?

Metoo har satt til side rettsikkerheten og presseetikken. Tiltalte er skyldig før noe er bevist. Etterforskning trengs ikke. Anklagerne fungerer som domstol. Menn outes som overgripere på Facebook uten engang å få vite om det. Eller henges ut i pressen på grunnlag av en påstand, et rykte, en skjermdump.

I Norge skjedde det i Langeland-saken. I Sverige ble medieprofilen Fredrik Virtanen utsatt for et regelrett justismord, av store, etablerte aviser som gav blaffen i all kildekritikk.

Metoo har innført grusomme straffer selv for menn som har få likhetstrekk med en Weinstein. Politikere, skuespillere, programledere har fått karriere, rykte og liv ødelagt for ubetydelige eller uklare overtramp. En verdenskjent komiker er støtt ut i kulden uten å ha rørt en kvinne. En annen fordi en anonym kvinne følte seg dårlig etter en date og mente verden burde få vite om det. Hvordan deres familier har det, vet vi ikke. Heller ikke om de noen gang vil få tilgivelse.

Metoo er en kampanje basert på én eneste gjentatt historie: En kvinne blir utsatt for mann som får henne til føle seg ille. Det er en historie uten et villende, handlende, kvinnelig subjekt. Der selv kløner framstilles som mektige.

Og tanken på at en kvinne kan like pågående menn, ønske å være passiv i spillet, eller bli flattert selv av uønsket oppmerksomhet, er selvsagt utelukket. Alle kompleksitet, all ambivalens er borte. Vi er ikke blitt klokere på kommunikasjonen mellom kjønnene. Heller litt dummere. La oss drømme om et kjønnsliv uten ubehag.

Metoo underslår at kvinner har seksuell makt. Makten i ens seksuelle tiltrekningskraft. Makten til å avvise tilnærmelser (en mannlig grunnerfaring, tro meg). Makten til selv å «ta for seg». Og nå: Makten til å «felle» en mann med en tweet.

Metoo har ikke gjort noe for kvinner uten makt. Tvert imot har den gjort det mulig for Hollywood-kjendiser og andre vellykkede middelklassekvinner å hevde seg undertrykt og leve i patriarkat, der kvinnehat er normalt, akseptert og ønsket(!).

Det har ikke vært noe metoo blant renholdere eller værelsesbetjenter. Arbeiderklassekvinner i England kan voldtas i tusentall i flere år av gjenger uten å få i nærheten av oppmerksomheten til talskvinnene for Metoo. Og noen kvinner har ikke engang mulighet til å bli trakassert på jobben, fordi de er mannens eiendom, og skal være hjemme.

Metoo har gjort det vanskeligere å snakke åpent og ærlig. Spør Arne Berggren, som måtte legge seg flat og unnskylde seg, etter å ha skrevet at også kvinner kan oppføre seg som svin i teater- og filmbransjen. Spør Øystein Stene som i Aftenposten i går fikk beskjed – av en mannlig teaterregissør som snakket på vegne av alle kvinner – om å holde kjeft fordi han er mann. Spør oppegående kvinner i gode stillinger som ikke tør si noe negativt om metoo i eget navn. Eller Margaret Atwood, som spurte, etter å ha fått en skittstorm mot seg: «Am I a bad feminist?»

Metoo skaper – i ytterste konsekvens, sammen med nye tiltak for å kontrollere seksualiteten på universiteter og arbeidsplasser – en verden av renhet og mistenksomhet som intet kjønn kan like: Regler for klemming på jobben. Samtykke før kyssing. Åpen dør under veiledning av studenter. Dette er ikke en verden for moderne kvinner, men for Mike Pence, visepresidenten som aldri spiser middag alene med en kvinne som ikke er hans kone.

Metoo er ingen revolusjon, og sammenligningen med abortkampen er latterlig. Seksuell trakassering har stått på dagsorden i et kvart århundre. Det er bare to år siden vi hadde en tilsvarende Twitter-kampanje i Norge: #jegharopplevd.

Det nye med metoo er mobiliseringen, skalaen, effekten: Lyden av sinte kvinner, menn som faller, folk som hopper på konklusjoner. Det er en fortelling om vår tid. Om polarisering, emokrati og frykten for å stille seg på gal side i drevet. Aldri har så mange oppegående, ansvarlige mennesker mistet hodet samtidig.

Opprinnelig pubisert som helgekommentar i Dagbladet 16. juni 2018. Dette er den utvidete nettversjon.

Ap-krisen er menneske­skapt, skriver Trine Eilertsen. Hva med menneskene som dekker den, og lager konflikter av ingenting?

– Jobber det mennesker i Aftenposten? Har de fri vilje når skriver om Arbeiderpartiet? Eller har de ikke noe valg når «sentralt plasserte Ap-kilder» har noe på hjertet?

«Arbeiderpartiets krise er 100 menneskeskaptm» slår Trine Eilertsen fast over en helside i Aftenposten dag. Avisens politiske redaktør har intet nytt å si om krisen politisk. Heller ikke om personstriden. Ikke engang et rykte eller en spekulasjon. Men hun benytter sommervarmen til å aktualisere et klassisk tema i filosofien. Menneskets frie vilje.

«Arbeiderpartiet består av mennesker, og mennesker har valg. Trond Giske kunne vært tydelig om at han ikke kommer på sommerfesten i partiet, men har valgt å la det være. Hadia Tajik kunne valgt å la være å dele sin vurdering av to av varslene med offentligheten før partiet hadde behandlet dem, men hun valgte å gjøre det. De kan velge å lekke fra interne møter, eller de kan velge å la det være. Bare for å nevne noe. Alle disse valgene forlenger og fordyper striden i partiet.»

Man skulle også tro at avisredaksjoner består av mennesker. Men det kan virke som journalister ikke har noe valg når en «sentralt plassert Ap-kilde» har noe på hjertet om interne forhold, som kan fremme egen agenda og egne støttespillere. Lekkasjene bare på. Og avisene har selvsagt ikke gjort noen aktivt for å framkalle lekkasjene. Da har ikke engang opprettet en egen Ap-tips-telefon.

Hittil har ikke Aftenposten vært verre enn andre hovedstadsaviser i sin generelle dekning av interne Ap-forhold – verken når det gjelder konfliktorientering eller bruk av anonyme kilder. Men på mandag siden gikk avisen et skritt videre: Et stort oppslag under tittelen: «Nestleder Hadia Tajik ble holdt utenfor Aps ledelse i julen.»

Hva hadde skjedd? 22. desember hadde Støre visstnok «satt ned» en hittil ukjent, uformell «krisestab» under behandlingen av Giske-saken. Hvorfor? «I ettertid er det brukt uttrykk som «å hindre at partiet går under», og at de fire måtte utgjøre limet i partiet «slik at ikke alt rakner.»

Uttrykk var altså brukt. Av hvem? Det fortalte ikke Aftenposten.

Avsløringen sa egentlig ikke annet enn at partilederen og sentrale medlemmer av sentralstyret – partisekretær Stenseng, AUF-leder Husseini og LO-leder Gabrielsen hadde snakket sammen. Den såkalte staben eller gruppen hadde ikke engang møttes. De hadde kommunisert via SMS og telefon. Aftenposten gav inntrykk av dette var mistenkelig: «Det finnes ikke protokoller eller referater fra virksomheten.»

Ingen personer ble sitert på at de reagerte på virksomheten. Og i følge Aftenposten ble følgen spørsmål tatt opp av den «uformelle julegruppen»:

  • Innkalling til ekstraordinært landsstyremøte og sentralstyremøte i et forsøk på å roe gemyttene i partiet.
  • Mediehåndtering – hvem som skulle uttale seg.
  • Opprettelsen av et eget utvalg for å se på hvordan partiet håndterer påstander om seksuell trakassering. Utvalget, som ledes av tidligere statsadvokat og statssekretær i Justisdepartementet, Pål Lønseth, skal konkludere om kort tid. Funnene skal behandles i Aps sentralstyre senere i juni.

En særdeles mistenkelig sakliste. Særlig etter at dette ble diskutert straks etter nestleder Hadia Tajiks Facebook-melding som av enkelte partkolleger ble oppfattet som «illojal». Ikke rart hun ikke ble invitert!

Men Støre avviste overfor Aftenposten at han hadde opprettet en «gruppe» eller at den var et svar på illojalitet fra nestelederen. Og langt uti saken fikk Tajik selv satt ord på sine følelser over å bli utestengt fra partiledelsen:

«Hadia Tajik svarer slik på spørsmålet om det ikke var naturlig at hun deltok i gruppen: – Nei, fordi jeg ikke var en del av håndteringen av varslene mot Trond Giske var det heller ikke naturlig at jeg var i denne SMS-tråden, skriver hun i en e-post til Aftenposten.»

Neivel, nei. Dette var beholdningen som leseren satt igjen med: Landets største avis hadde over en halvannen side fortalt oss at det for et halvt år siden skjedde noe mistenkelig i Ap. Noe ikke engang «offeret» reagerte på. Hadia Tajik ble utestengt fra en gruppe som hun selv ikke mente hun burde være med i. Og det midt i julen, a gitt!

Takk Aftenposten, for å dele denne vonde historien med oss alle.

Og tre dager senere legger altså avisens politiske redaktør hele skylden for krisemålingene på menneskene i partiet, og belærer dem om deres arbeidsoppgaver:

«De som skal gjøre de politiske avklaringene, vet at personstrid, mistenksomhet og tillitsbrist står i veien for hovedjobben, for de nødvendige, politiske debattene. Inntil videre fortsetter Arbeiderpartiet å vakle inn mot valget i 2019, i en krise som er 100 prosent menneskeskapt. Og valgt.»

Men menneskene som dekker krisen for det norske folk, slipper åpenbart helt å reflektere over sin egen rolle i saken. De kan til og med skrive at «hver og en av aktørene har sine gode grunner for å handle som de gjør», uten å gjøre seg selv til aktør – verken i det politiske spillet, eller på det kommersielle mediemarkedet.

Da må kanskje vi andre stille spørsmålet – som selvsagt kan rettes selvsagt rettes til en samlet norsk presse:

Kan aviser velge å skrive om politiske saker framfor personstrid? Særlig når man fastslår  – som Eilertsen gjør – at «velgere avskyr personstrid»? Kan kommentatorer velge å ikke tematisere indre partikonflikter når de ikke har noen nye opplysninger eller noen nye perspektiver på saken? Og kan redaktører velge å ikke lage konflikter ut av nesten ingenting?

Fraværet av selvrefleksjon blir desto mer påfallende når Ap-krisen når de samme redaktørene framstiller den som en uavvendelig prosess. «Støre klarer ikke å slukke brannen», skriver Trine Eilertsen. «Striden må bare brenne ut, med alt det fører med seg av ofre på veien. Den stikker for dypt, den er for bitter. Ingen klarer å stoppe den.»

Og videre: «En regjeringskrise er det eneste som virkelig kan endre den destruktive dynamikken i partiet på kort sikt.»

Vel, det ville også hjelpe litt om pressen unnlot å kaste ved på bålet. Og innså at blant «alle disse valgene som forlenger og fordyper striden i partiet», så inngår også deres egne valg.

Kronikk i Medier24, 7. juni 2018.

Det er én liten hake ved pappapermen – 6000 fedre er hvert år ekskludert fra den

Norge er et internasjonalt fyrtårn når det gjelder likestilling for kvinner. Når det gjelder likestilling for menn, er vi en sinke som må dras til internasjonale domstoler.

Likestilling er viktig norsk verdi. Og et av de viktigste virkemidlene for å oppnå likestilling, er pappaperm. Det er ikke måte på hva vi kan oppnå med fedrekvoten, i følge politikerne. Den skal endre forholdene mellom far og barn, mellom far og mor, mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Og det skal bli like fint for far å drive med «omsorgsarbeid», som å danse, unnskyld, jobbe.

Og de aller fleste nybakte fedre sier ja takk til pappeperm. Fordi de tar foreldrerollen på alvor, ønsker å knytte seg til sine barn, og gi dem dem en best mulig start i livet. Det er bare én liten hake ved ordningen. 6000 fedre hver år er ekskludert fra den.

Hvis ikke mor har rett til fødselspenger, har heller ikke far det. Og han mister også sin del av felleskvoten, dersom mor ikke oppfyller «aktivitetskravet» om gå ut i arbeid eller studier under hans permisjon.

Vi fikk et eksempel på praksisen i Dagsrevyen 7. mai: En fembarnsfar tok pappapermisjon for førstemann. Siden har mor vært hjemmeværende. Da mistet han retten til pem for de andre barna, fordi hun ikke hadde jobbet i seks av de ti siste månedene. Selv om han hadde vært i jobb og betalt sin skatt. Som mann har han ingen selvstendig opptjeningsrett til foreldrepenger.

Dette er åpenbart urimelig og urettferdig. De mener også de aller fleste av våre folkevalgte i de aller fleste partier. La meg sitere en kjent Høyre-politiker:

«I dag kan en far ha jobbet i 20 år og betalt skatt og trygdeavgift uten å få mulighet til å ta ut fedrekvoten fordi ordningen er avhengig av mors inntjening. Slik diskriminerer lovverket flere tusen menn.» Og hun la til:

«Det holder ikke å gå rundt og fortelle alle norske fedre at man er opptatt av å likestille far som omsorgsperson – gi like rettigheter til far og like muligheter for far – hvis man ikke gjør noe med det. Det begynner nesten å bli litt pinlig.»

Ikke sant. Dette sa Linda Cathrine Hofstad Helleland for åtte år siden. Da var hun kvinnepolitisk leder i Høyre, og ville kritisere Ap i regjering.

Nå er hun barne- og likestillingsminister, og må ta hensyn til regningen. 800 millioner kroner i året. (Som er mye, men ikke mer enn 3,8 prosent av det foreldrepermisjonen koster totalt: 21 milliarder.) Og da synes hun ikke lenger at ordningen er diskriminerende. Men hun fortsetter å kritisere Ap. For at de ikke har satt av penger i sitt alternative budsjett til å endre det hun selv ikke lenger vil endre.

Dette begynner ikke bare å bli pinlig. Det har vært pinlig ganske lenge. I særlig siden 2015 da Esa, organet som passer på at EØS-medlemmene følger europeisk lov, begynte å stille spørsmål ved om den norske praksisen er i tråd med EUs likestillingsdirektiv. EU krever nemlig noe så uhørt som likebehandling av menn og kvinner. De aksepterer ikke at det stilles spesielle krav til far for å foreldrepenger, som ikke stilles til mor. De mener norske myndigheter bedriver en «systematisk og ulovlig» diskriminering, og vil – etter å ha fått utilfredstillende svar i flere år fra norske myndigheter –  bringe Norge inn for Efta-domstolen mot slutten av året.

Statsråd Hellelands argumenter mot Esa vitner aller mest om kreativitet og dikterisk sans. Hun påstår at dagens ordning faktisk fører til bedre likestilling fordi aktivitetskravet bidrar til at flere mødre kommer ut i arbeid eller studier.

I så fall hevder regjeringen noe vi ikke har hørt før. At diskriminering av menn fremmer likestilling for kvinner. Eller at menn som bidrar mye til velferdsstaten (de skatter mer enn kvinner), ikke skal har rett til en viktig velferdstjeneste, for å styrke «arbeidslinja» for det annet kjønn.

Helleland påstår også å ha forskningbelegg. Men det finnes ingen forskning på likestillingseffekter av aktivitetskravet. I følge forskerne. De mener det ikke engang vært mulig å måle dem, uansett tilgang til data. Departementets egne fageksperter skal også ha frarådet statsråden å bruke likestillingsargumentet fordi det ikke kan dokumenteres.

Eksemplet fra Dagrevyen viser i stedet det motsatte av hva Helleland hevder: Uten foreldrepenger, har ikke familier råd til at far skal være hjemme med det nye barnet. Da blir det mors oppgave å ta seg av det som tradisjonelt har vært mors oppgave. Altså mindre, og ikke mer likestilling.

Talsmann for Mannsforum, Henrik Hammerei Slevigen, peker på en annen urettferdighet – som handler om klasse og ikke kjønn: Blant familiene som ikke får pappapermisjon, er det overrepresentasjon av menn og kvinner med lav inntekt. Skjevheten rammer de svakeste barna – som trenger det mest. Det er lett glemme midt i kjønnsdebatten: Dagens foreldrepermordning er ikke for alle barn.

Mot dette sa statssekretær Tom Erling Skaug på Dagsnytt 18 at «det er argumenter på begge sider». Tre ganger sa han dette. Mens han bare vektla argumentene på den ene siden. Og ikke nevnte at det regjeringsoppnevnte barnefamilieutvalget i fjor anbefalte at mor og far får individuelle rettigheter til foreldrepenger. Det samme gjør likestillingsombudet. Endringen ville dessuten forenklet dagens kompliserte NAV-regelverk, der søkerne nærmest blir avkrevd professorkompetanse i jus.

Vi hører også lite fra regjeringen om hvordan de gjør det i andre land. Sverige, Finland og Island stiller ikke noe aktivitetskrav til mor for at far skal kunne ta ut permisjon. Men annerledeslandet Norge vil det annerledes. For hva er nå hovedargumentet som Helland og departementet dytter foran seg, vel vitende om at de klinger godt i landsmenns ører? Norsk sjølvråderett: «Brüssel skal ikke styre den norske foreldrepermisjonsordningen.»

Hva skal man si? Norske myndigheter har ingen problemer med å la seg styre fra Brüssel i hundrevis av andre saker (hvorav vi bare hører om en brøkdel). Og i saken om foreldrepermisjon får vi følgende artige situasjon:

Norge, som ellers roser seg selv av å være et internasjonalt foregangsland når det gjelder likestilling, kjemper med nebb og klør for at ikke internasjonal rett skal ta fra oss retten til å diskriminere det ene kjønn.

Kronikk i VG, 8. mai (nett) og 9. mai (papir) 2018.

 

Tåler du en skildring til fra Oslo-skolen?

Tegning: Flu Hartberg.

Når klasseledelse blir en krenkelse.

Han har aldri én eneste gang kommet presis. Alltid rundt fem til ti minutter for sent. Strener inn med hevet hode og håndhilser på vennene på bakerste rad. Når jeg forsøker å snakke med han på tomannshånd, sitter han bare og smiler. – Skal du ikke si noe hyggelig til meg? svarer han.

En gang satte han på mobiltelefonen på full guffe midt i timen. Jeg pekte på han og sa: – Få av den mobilen. Nå! – Ikke pek på meg! svarte han. Og la til at han trodde det var friminutt.

Jeg har satt 12 anmerkninger på han i løpet av én måned. Det preller av som vann på gåsa. Jeg har skrevet brev til ledelsen. – Be han om å gå på biblioteket og jobbe på egen hånd, svarer de. Men han nekter. Skriv anmerkning, svarer de på nytt. Jeg forsøker å ta fra han mobiltelefonen, men han nekter. Skriv en saftig anmerkning, svarer ledelsen.

Slik er han også hos de andre lærerne. Vi lærerne samtaler, men kommer ingen vei. Ledelsen mener det er spørsmål om klasseledelse.

Han har nord-afrikansk bakgrunn. Det handler om ære og respekt. Og han er suveren. Han har ingenting å frykte. Av og til lurer jeg på hvordan de har det på skoler med “utfordringer”.

Det siste har vi nå fått vite av lektor Simon Malkenes, som gav et heseblesende referat fra en helt vanlig – og helt ekstrem – skoletime ved Ulsrud videregående skole i Oslo på Dagsnytt 18. Vi har også lært noe om konsekvensene av å dele slikt med offentligheten. Du kan bli innkalt til rektor og få en «tilrettevisning» – altså irettesettelse – for å ha krenket elevene.

Ovenstående skildring er fra en skole på vestkanten med relativt høye karakterkrav. Men selv der sliter man med notoriske forsentkommere. Med elever som legger bort PC-en når du ber om det, men tar den fram igjen, straks du snur ryggen til. Også der blir lærere syke fordi halve klassen – i visse fag – gir fullstendig blaffen, fordi de mangler motivasjon.

Noe man kan forstå, hvis de for eksempel har valgt «P-matte», altså praktisk matematikk, framfor teorivarianten, og likevel skal lære å «bruke digitale verktøy til å undersøkje kombinasjonar av polynomfunksjonar, rotfunksjonar, potensfunksjonar og eksponentialfunksjonar som beskriv praktiske situasjonar, ved å bestemme nullpunkt, ekstremalpunkt og skjeringspunkt og finne gjennomsnittleg vekstfart og tilnærmingsverdiar for momentan vekstfart.»

Læreren som delte skildringen på en lukket Facebook-gruppe, forteller om svimmelhetsanfall i møte med aggressive elever som bare vil sabotere. Han er takknemlig for fraværsregelen, for muligheten til å sperre elevenes internetttilgang, og et kommende mobilforbud. Men i klasserommet føler han seg helt alene i møte med verstingene.

Å sende dem til inspektør eller rektor, som man gjorde før i tiden, er det ikke lenger kultur for. Nedsatt oppførselskarakter fra «godt» til «nokså godt» («lite godt» får du bare om du har drept noen) virker ikke avskrekkende. Heller ikke å varsle foreldrene. Han sier: «Du føler maktesløshet. Du har ingen sanksjonsmuligheter. Ingen som svir.»

Han peker på en kulturfaktor. Problemelever med norsk bakgrunn har vokst opp i en «protestantisk» kultur der skyldfølelsen står sentralt. Da kan du oftere appellere til samvittigheten, enn overfor barn som er mer ytrestyrte og vant til fysisk straff. De kan respektere en svær og brysk dørvakt, men ikke en frustrert lærer som ber dem slutte å ødelegge for seg selv og andre.

Jeg spør om ikke verstingene kan utvises. Nei, svarer læreren. Skal du hive en elev ut av klasserommet, må du ha et undervisningsopplegg. Eleven har rett til undervisning.

Og skolene med lavest inntakspoeng kan ikke avvise elever som fortsatt strever med alfabetet og tallrekken, og ikke har fullført grunnskolen. Eleven har rett til videregående opplæring.

Velkommen til rettighetstyranniet. Riktignok sier forskriften til Opplæringsloven at elevene «skal møte fram og delta aktivt i opplæringa», men i praksis står de fritt når det gjelder punktlighet, deltakelse og innsats.

Et enstemmig Storting gav dem enda en rettighet i fjor: Retten til å slippe episoder og hendelser som «fører til en subjektiv følelse av ubehag». En vid og diffus krenkelsesparagraf (Opplæringlovens 9A-5) kan nå brukes av skoleledere mot «brysomme» lærere, og av elever mot lærere de ikke liker. Hittil er det blitt 61 saker, bare i Oslo.

Da får du paradokser som dette: Lektor Clemens Saers ved Oslo Handelsgym ble i 2014 skadet for livet da en elev fra en annen klasse brøt seg inn i timen og vred rundt på trupehodet hans. Gutten, som skoleledelsen visste var farlig, fikk to måneders fengsel. Lektoren gikk til sak mot arbeidsgiver for uaktsomhet, men tapte nylig i Tingretten.

Derimot fikk han selv undervisningsnekt av rektor etter anklager om krenking fra to anonyme elever i september i fjor. I følge Klassekampen klaget de blant annet på «at han kommer for nærme når han snakker, at de er redde for å føle seg uthengt, og at Saers skal ha vært opptatt av at læreren er sjefen i klasserommet.»

Dit har vi altså kommet: Læreren skal ikke krenke elevenes følelser med å lede undervisningen.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 5. mai 2018.

Slik blir Ap et småparti

Når det gjelder barnefattigdom, må vi være ærlige om alt. Unntatt årsaken.

Barnefattigdommen øker i Norge. Slik den har gjort siden 2001. Antall barn under 18 år som bor i en husholdning med vedvarende lavinntekt, har nå bikket 100.000. Det er et oppsiktsvekkende og nedslående tall.

«Slik skal vi ikke ha det i Norge», sier statsråd Jan-Tore Sanner. «Vi kan ikke leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag,» sier Jonas Gahr Støre i et intervju i Dagsavisen. Men det er mer interessant hva Ap-lederen ikke sier.

«Vi må være ærlige på at vi er nødt til å finne nye svar. Og vi må være like ærlige på at det kommer til å koste. »

 Javel, men hvordan forklarer Støre at stadig flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier, selv om problemet er adressert i mange år, og en rekke tiltak er satt inn?

«Det er et uttrykk for at forskjellene øker i Norge. Sterke krefter virker i den retningen – barn og unge blir rammet av det. Arbeidslinja er veldig viktig, men det kan ikke være hele svaret. Det er også ting knyttet til oppveksttilbud, til nærmiljøet, og til kvaliteten på tjenestene.»

«Sterke krefter» skaper altså «forskjeller» som «rammer» noen. Noe som krever mange nye svar. Eller rettere sagt: Delsvar.

Dette høres i beste fall ut som starten på et seminar. Det er i all fall ikke klar tale fra vår ledende opposisjonspolitiker.

Støre vil ikke svare konkret på journalistens spørsmål. Selv om han vet hva som er årsaken. Fordi SSB sier det. Forskere sier det. En rekke avisartikler i mange år har påpekt det. Jeg skrev blant annet en kommentar om det i Dagbladet for et år siden. Årsaken er innvandring.

Uten innvandring ville barnefattigdommen knapt økt i Norge. Ifølge SSB er antall fattige innvandrerbarn mer enn doblet på ti år, fra 26.000 til 55.000. Bare 5,5 prosent av barn uten innvandringsbakgrunn lever i lavinntektsfamilier, mens andelen for innvandrerbarn er nesten syv ganger så stor – 37,8 prosent.

Dårligst ut kommer familier med bakgrunn fra Somalia, Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan. De er barnerike, dårlig tilknyttet arbeidsmarkedet og sterkt avhengige av offentlig støtteordninger. Hele fire av fem somaliske barn tilhører en familie med vedvarende lavinntekt. En stor andel av disse familiene er fattige selv etter mange års botid. Og vi snakker om den sterkest økende innvandringsgruppen i Norge.

Legg så til at SSB-tallene er basert på inntekt målt i perioden 2013–2016. Alle som har kommet etter flyktningbølgen i 2015, er ikke med i statistikken. Kanskje har antall fattige barn i Norge allerede passert 120.000.

Økt barnefattigdom i Norge handler altså om økt innvandring av fattige mennesker med lav eller ingen kompetanse. Deres muligheter til å få arbeid i Norge i små. Uansett tiltak. Uansett offentlig pengebruk. I tillegg kommer et annet, lite belyst problem: Mange av de gruppene med lavest inntekt sender store beløp hvert år til slektninger i hjemlandet, slik at de selv blir enda fattige og enda mer avhengig av økonomisk hjelp.

Dette kunne Støre ha sagt, om han var en ærlig politiker. Og han burde ha sagt det om han ønsker å gjenreise tilliten til et parti i krise. Innvandring var den viktigste saken for velgerne under stortingsvalget i fjor. Bare 15 prosent mente Arbeiderpartiet hadde best politikk på feltet. Partiet har erkjent at de har skygget unna og bekjent at de vil ta eierskap til saken. Det danske søsterpartiet har for lengst lagt seg på en tøffere linje i innvandringspolitikken.

Men Støre viker fortsatt unna. Intervjuet med det tidligere partiorganet er full av floskler, høyttenkning og det ene som ikke utelukker det andre. Og hva vil partiet gjøre frem mot landsmøtet til neste år? De vil la et utvalg se på saken.

Hva skal man si? Selvsagt trengs kompenserende tiltak for å hjelpe barna som allerede er i Norge. Selvsagt finnes det humanitære grunner til å ta imot flyktninger. Men da må man gjøre det klart at økt barnefattigdom er prisen å betale.

Det mest oppsiktsvekkende er at Støre sier at «det finnes grenser for hvilke problemer som politikken alene kan løse». Det er helt riktig. Men årsaken til problemet han snakker om, er ene og alene styrt av politikk. Det er de folkevalgte som bestemmer hvor høy og hva slags innvandring vi skal ha.

Fortsetter Støre på denne unnvikelseslinjen, kommer Ap til å bli et småparti.

Opprinnelig publisert i Aftenposten på nett, 6. april 2018 (og på papir 8. april)

Trædals metode

Med skam skal ondt fordrives fra innvandringsdebatten.

Eivind Trædal, bystyremedlem for MDG og svært aktiv debattant på sosiale medier, har svart på min helgekommentar i etterkant av hans raseriutbrudd på Dagsnytt 18.

Jeg brukte debatten som et bilde på dagens polarisering og eskalering, der «moralistiske brunbeisere» og «alarmistiske kulturkrigere» provoserer hverandre til stadig nye høyder i innvandringsdebatten. Alt mens de krever full lojalitet til sitt eget lag, og tvinger alle i midten til å velge mellom pest og kolera.

Dette greier Trædal å vri til at jeg anser «rasisme» og «antirasisme» som like farlige ytterpunkter. At jeg i stedet for hat og ikke-hat ønsker meg en mellomting.

Dermed kan han også klistre meg til Donald Trump («begge sider» hadde skylden for tragedien i Charlotteville) og minne om at jeg er «godt plassert på den innvandringskritiske høyresida.»

Vel. Jeg befinner meg vel omtrent like langt til høyre som Arbeiderpartiets Jan Bøhler. Og får like mye kjeft fra heiagjengen rundt Resett og Document som fra ytrevenstre.

Trædals stråmann er lett å gjennomskue, og bekrefter mitt poeng. Først stempler han motparten som ond (”rasister”) og seg selv som god (”antirasist”). Så beskylder han meg for å lage en falsk likhet mellom hans egne begreper. På samme måte kunne Documents Hans Rustad klaget på at jeg setter likhetstegn mellom «patrioter» og «landssvikere».

Men slektskapet mellom en Trædal og en Rustad er nettopp begge parters hang til å tenke i slike enkle, absolutte motsetninger. Til å framstille meningsmotstandere som en trussel mot nasjonen, og seg selv som redningsmann. Til å tenke i flokk, gjør seg immun mot kritikk, og være så overbevist om sin egen moralske fortreffelighet, at alle verbale hersketeknikker blir tillatt.

Med et slikt verdensbilde trenger man ikke sette seg inn i komplekse spørsmål om islam og innvandring. Noe som må være bekvemt for en som vet så lite om emnet som Trædal. Han kan bare rykke ut med blålys straks noen har vist tegn til å ha «gale» holdninger, eller nære sympati for «gale» personer.

Jeg vet hva jeg snakker om. I tre år har Facebook-veggen min fungert som et debattforum om islamisme, terror, asylpolitikk, innvandringsregnskap, kriminalitetsstatistikk og «svenske tilstander». Mange av deltakerne har vært opptatt av å få fakta på bordet, selv om de kan være ubehagelige. Bidragene til Trædal og hans likesinnede – og de er ikke få – har vært å benekte dårlige nyheter, og mistenkeliggjøre budbringerne. På autopilot, uten å ha satt seg inn i sakene.

Denne kampen har de nå mer eller mindre tapt. Da gjenstår bare moraliseringen.

Mange moraliserer. Men Trædal har dratt det litt videre. Og her blir jeg nødt til å forklare litt, fordi han virker helt uforstående til at noen kan kalle ham et «moralpoliti».

La oss ta et eksempel. En advokat skrev nylig på Twitter at ikke-vestlig innvandring er en katastrofe, og at Trædal og andre som forsvarer den, må ty til fordømmelse og rasisme-anklager. Hva gjorde Trædal da? Han kopierte vedkommendes jobbportrett, la det ut på Twitter og skrev: «Hvis du er rasist og på jakt etter en god advokat så anbefaler jeg NN ved advokatkontor X på det varmeste.»

Slik kan man leve opp til sitt rykte, og gi motstanderne alt de ønsker og litt til.

For Trædal handler innvandringsdebatt ikke om å finne ut hva som er sant og riktig. Det det handler om å sette merkelapper på folk, peke dem ut som onde menneske. Også for deres arbeidsgiver.

Trædal vet at bedrifter og organisasjoner får varsel når navnet deres dukker opp på sosiale medier. Derfor sørger han for å nevne dem, slik at personalsjef eller kommunikasjonsansvarlig kan konfrontere synderen med en utskrift eller et mailvedlegg: «Hva er dette for noe?»

Dette «noe» er som regel en skjermdump av noe vedkommende har skrevet på Twitter eller Facebook. Ute av kontekst og kommentert av Trædal framstår den akkurat ille nok til å påkalle stammens hyl.

Han holder seg heller ikke for god for å spre skjermdumper fra lukkede Facebook-profiler, selv når samtalen er høyst privat. Har de et innhold som Trædal anser som «rasistisk» eller «sexistisk», må synden ut til spott og spe: «Se hva NN som jobber i X skriver!»

Dette er grunnen til at Torgrim Eggen kalte Trædal for «venstrepopulismens fireåring» i DN på lørdag.

Medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud har dokumentert at mange som føler seg på «feil» side i innvandringsdebatten trekker seg tilbake eller sensurerer seg selv for å unngå negative reaksjoner. De føler seg neppe mer velkommen av å se inkvisitor Trædal i aksjon. Og det er kanskje meningen? Da har han renset debattklimaet.

Alternativet til «skamming» er ekskludering. På Dax18 raste Trædal mot at Rustad og Helge Lurås i det hele tatt var invitert som motdebattanter. Da bidro NRK til «legitimere rasisme og høyreekstremisme». Hva er problemet? Det burde være lett å tilbakevise konspirasjonsteorier og borgerkrigsretorikk. Men Trædal vil heller å forvise alternativ-høyre fra anstendige debattflater. Dette er den illiberale «no-platforming»-politikken som vi kjenner fra venstreaktivister på amerikanske universiteter.

Nå kan ikke Trædal skremme alle taushet, eller blokkere alle han misliker på Facebook. Da er strategien å forvrenge hva de sier og står for. I sitt tilsvar kaller han meg en solidarisk støttespiller av Nils Rune Langeland i trakasseringssaken. Men jeg har aldri forsvart Langelands oppførsel. Jeg kritiserte gapestokken Trædal satte opp og mobben han mobiliserte.

Trædal skal også ha det til at jeg har hyllet Storhaug som en «fantastisk og misforstått feminist og menneskerettighetsforkjemper.» Det er i det hele tatt vanskelig for Trædal å ytre seg uten å ty til slike karikaturer. Jeg har forsvart Storhaug mot mange års demonisering, og sett behandlingen av henne som et tegn på en trang meningskorridor.

Men jeg har hele veien lagt inn forbehold mot «overdreven indignasjon og dyster spekulasjon om islam», og forbeholdt meg retten til å kritisere hennes uheldige og overdrevne utspill, som det dessverre er blitt flere av. Men denne enkle nyansen blir for komplisert for Trædal. Han mener jeg har snudd på en femøring, og løper fra mitt standpunkt når jeg skjønner jeg tok feil.

Det morsomme er at Storhaugs trofaste støttespillere kritiserer meg for akkurat det samme. Og her er vi ved kjernen i den nye stammementaliteten. Enten skal du ta avstand fra «djevelkvinnen» og alt hennes vesen, til evig tid. Eller så skal du forsvare henne i tykt og tynt, uansett hva hun måtte finne på. Samme med Listhaug. Eller Støre. Dette kalles «integritet».

Hva aktørene sier og gjør i konkrete saker, er underordnet. Det altavgjørende er hvem som sier det, hvilket lag de representerer, og hva sympatien eller antipatien forteller om deg og meg.

Det burde være unødvendig å si at denne tenkemåten strider mot kritisk tenkning og åpen, fordomsfri debatt. Den gjør det også vanskelig å se forskjellen på en fireåring med gapestokk og en ulv i dress.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Dagbladet, 27. mars 2018.

Stammekrig i Norge

Tegning: Flu Hartberg.

Hvor var du da Eivind Trædal mistet hodet på Dagsnytt 18?

Det vi så og hørte på mandag var sammenbruddet for den politiske samtale i Norge. NRK trodde de hadde invitert Trædal (MDG i Oslo), Rune Berglund Steen (Antirasistisk Senter), Hans Rustad (Document) og Helge Lurås (Resett) til å forklare hva «splittelsen i innvandringdebatten» handler om. Deltakerne valgte i stedet å vise problemet.

«Ja, jeg brøler gjerne for å ta et oppgjør med det hatet dere står for!, tordnet Trædal. «Du eier ikke folkeskikk,» sa Rustad, før han snakket videre om borgerkrigtilstander i Norge. «Jeg beklager hvis jeg fremstår som mer sivilisert, det er ikke min hensikt,» sa Berglund Steen. «Er dette et humorprogram?», spurte Lurås. «Jeg vet ikke hvor lurt dette var», sa programleder Fredrik Solvang. «Nei, det var ikke så lurt», sa de stridende parter og forlot branntomten med et svett og lettet smil.

Vi har ikke begynt å skyte på hverandre riktig ennå. Men stammementaliteten burde være kjent. Tenk dagens USA, eller vår egen politiske vekkelsesbølge på 70-tallet. Det handler om dogmatikk, demagogi og demonisering. En mistillitskultur som bringer ut det verste i folk.

Alle de fire i Dax18-studio er intelligente mennesker. Alle kan skrive, og har faktisk et poeng eller to. Men du skal lytte nøye når disse snakker om å ødelegge debattklimaet, for dette er noe de kan.

La meg gi et kort signalement av to moralistiske brunbeisere uten impulskontroll, og to alarmistiske kulturkrigerne med påtatt innestemme:

Rustad bruker document.no til å advare mot «det svarte» i gatebildetmørkhudete unger i Lindex-reklamen og et titalls biler fulle med afrikanere sett ved en skøytebane i Hamar-traktene. Bunkersretorikk og konspirasjonsteorier framsettes som om det var saksopplysninger. Den totalitære «Mulla Støre forlanger underkastelse». Politikere og organisasjoner «forråder» nasjonen i samarbeid med «overvåkere» og «ideologiske soldater», ellers kjent som journalister. Alle er i «allianse med islam», og vil «avskaffe Norge», om ikke selverklærte «vekkere» som Rustad opplyser folket.

Lurås skriver forsvarstaler for en erklært sympatisør av Anders Behring Breivik. Han publiserer tekster om den «fascistoide og stalinistiske» løgnpressen med eksplisitt referanse til medieforskerne Hitler og Goebbles. Han lar en anonymisert skribent rette et stygt personangrep mot en norsk-somalisk samfunnsdebattant på 20 år med voldsalarm. Fordi hun fortjener det, ifølge Resetts redaktør. Jenta er nemlig frekk, selvhevdende, utakknemlig, islamist (bevis: hodeplagget) og misbrukt av venstreaktivister. Dessuten mangler hun «ærefrykt i møte med norske autoritetspersoner».

Bystyremedlem Trædal har på sin side en ubetalt ekstrajobb som storinkvisitor på sosiale medier. Alltid rede å klistre meningsmotstandere til rasisme eller menneskeforakt. Bevisene er skjermdumper ute av kontekst, sitatbrokker vrangtolket til det ugjenkjennelige, alle former for stråmenn og guilt-by-association. Og vet ikke synderen selv å skamme seg, tagger han arbeidsgiver. I den gode hensikt å bedre debattklimaet.

Berglund Steen derimot, er heltidsansatt og statslønnet for å drive rasismen ut av samfunnskroppen. Og Djevelen er overalt. Da jeg i fjor høst kritiserte TV 2s følelsesbaserte kampanjejournalistikk om «oktoberbarna», svarte ARS-lederen over to sider i Dagbladet under tittelen «FY FAN, ROLNESS!». Her fikk jeg vite at jeg ler av andres lidelse, krever «jernhansker» mot ungdom på flukt, er «den førende pennen i tiden for Frp’s styre», en «hoffsatiriker for det høyrepopulistiske eneveldet», og ligner på byråkrater som avviste jødiske barn på 30-tallet. Var det det hele? Nei. Jeg ble også anklaget for å bo i Ullevål hageby.

Disse fire representerer ytterfløyer i innvandringsdebatten. Men de setter tonen, og gjør deltakelse til et valg mellom pest og kolera. Med identitetspolitikkens frammars og bråket om Listhaug drar det seg til i begge ender, og luften tappes i midten. Den partiske tankegangen tar over, og det blir stadig vanskeligere å argumentere rasjonelt og liberalt fra et uavhengig ståsted.

Vi som forbeholder oss retten til å kritisere både Støre og Listhaug, får høre at vi vingler eller står i spagaten. Evnen til å rette pekefingeren begge veier, vurdere utspill og ytringer etter de samme kriterier, uansett avsender, ble inntil nylig ansett som en god egenskap. Nå framstår det som kognitiv dissonans.

Og hva den saklige uenigheten om innvandring består i, er det snart ingen som husker. Partene snakker stadig mindre om faktiske forhold og politiske tiltak, og stadig mer om hverandre – i moralske termer. Med gjensidige beskyldninger om aggresjon, stempling og mistenkeliggjøring av motiver. Den ene er den andres speilbilde, og alle gjør hva de kan for å bekrefte de verste fordommene om en selv, slik at motparten får ny ammunisjon.

Trædal på Dax18 sørget ikke bare for tusen nye FrP-stemmer og sympati for «ulvene» i dress. Han angrep NRK for politisk skjevhet, og ville kalle en spade for en spade. Hvem har sagt det før?

Og hvem gjentok det under sin offensive avskjedstale? Men stortingssalen er ikke en «barnehage» og hard motbør er ikke «knebling av ytringfriheten». Sylvis spade ligner mer på fake news. Eller et masseødeleggelsesvåpen: «Jeg har aldri sett så mye ondskap i Norge som denne uken.»

Med sånne høyrepopulister, hva skal vi da med godhetstyranner?

Det er her den siviliserte uenigheten slutter, og forråelsen av debattklimaet begynner. Når motparten utdefineres som «ond», og «rasistene» står mot «landssvikerne». Hvordan kan man så bryte denne destruktive spiralen, der man hele tiden provoserer hverandre til nye angrep og krenkelser?

Vi kan lære av de gode unntak. Inger Merete Hobbelstad skrev i fjor et langt og godt essay på nettstedet Broen.xyz, der hun fastslo at «liberale urbanister som demoniseres av populistiske bevegelser selv må bære noe av skylden for at de mister anseelse og tillit». Hun viste blant annet til analysene til Jonathan Haidt, David Goodhart og – Nils Rune Langeland(!). En kvinnelig Dagbladet-journalist fant «sexisten» og «rasistens» tanker om kulturkløften interessante. Har du sett på maken.

Et annet eksempel, men en annen profilert Dagbladet-penn: John Olav Egeland kalte Helge Lurås for «pressetisk hjernedød» i forbindelse med Grande-saken. Da kunne Lurås hoppet i skyttegraven igjen. I stedet invitert han Egeland til et «oppklarende» TV-intervju i Resett – og fikk ja.

Den ferske nettredaktøren måtte sitte skolerett for en erfaren og prinsippklar pressemann, men Egeland kom også med en uventet innrømmelse: De etablerte mediene var «skyldige» i å unnlate å skrive om negative konsekvenser av innvandring, og HRS og Document hadde påvirket dem til å sette temaene på dagsorden. Dette fra en veteran i det venstreliberale Dagbladet, en PK-bastion i MSM, som regelmessig har stemplet Storhaug og Listhaug som kalde og inhumane. Har du sett på maken.

Disse to oddsbombene har noe interessant til felles. Det handler om personlige samtaler. Ansikt til ansikt, er det langt verre å opprettholde ideologisk basert fiendebilder, skapt på avstand, bak skjerm og tastatur, bekreftet av sterke meningsfeller. Du kan til og med risikere å oppfatte nyanser og føle sympati. Møtene var heller ikke debatter. Ingen hadde behov for å slåss eller vinne.

Det finnes flere slike forløsende møter på vers av frontene. I «Faten tar praten»fant den hijabkledte programlederen og LIM-leder og hijab-kritiker Dana-Æsel Manoucheri tonen over en tekopp, og ble enige om at tvangen, ikke plagget var problemet.

gårsdagens Morgenbladet møttes Sylvi-forsvarer Carl. I Hagen og Utøya-overlever og varaordfører i Oslo Khamshajiny Gunaratnam til et svært uformelt «dialogmøte» i sofaen. Hagen sa at dersom den famøse Facebook-posten ble oppfattet som at Ap generelt setter hensynet til terrorister sikkerhet foran samfunnets sikkerhet, så «var det helt naturlig at mange som var på Utøya reagerte som de gjorde.» Jøsses.

Og så, ikke å forglemme, Deeyah Khans siste dokumentar, «I møte med fienden».Her oppsøker hun høyreekstremister i USA som har hetset henne på nett, og kommer tett på dem. Med forbløffende resultat. Flere av verstingene sprakk fullstendig opp i sofaen da de begynte å snakke om egen bakgrunn og barndom. Foran en kvinne og muslim. Som de hadde dobbelt grunn til å hate. Men som tok dem på alvor og lyttet. De endte med å kalle henne «venn».

Det burde være mulig ta dette videre. Kanskje også tillate seg mindre alvor. Jeg har et forslag til et realitykonsept:

«Menn som vil videre» – Eivind Trædal og Helge Lurås tilbringer langweekend på spa- og kurshotell, med samtaleterapi, psykologisk trening og personlig utvikling. Trædal fokuserer på sinnamestring, Lurås på å vise følelser.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet,  24. mars 2018.

I skyggen av #metoo

Når ofrene er «white trash» og gjerningsmennene har brun hud, holder man kjeft om organisert mishandling, voldtekt og mord.

Men når ofrene er pene piker og berømte kvinner, og overgriperne er kjente, hvite menn, lager man en kampanje, en hel bevegelse, til og med en «revolusjon», om beføling, uønsket kyssing og slibrige tekstmeldinger.

La det være helt klart: Metoo har vært en nødvendig vekker. Det er selvsagt all grunn til å slå ned på maktmisbruk og seksualisering i arbeids- og organisasjonsliv. Klare opp i hva som akseptabelt, skjønne hva som er upassende. Lytte til hvordan det oppleves for kvinner å være gjenstand for menns blikk, ord og hender, når oppmerksomheten ikke er ønsket.

Men – hvor utsatte og avmektige er egentlig de mest taleføre Metoo-ofrene og deres megafoner i mediene og politikken? Og hva skjer samtidig, av mer alvorlige overgrep, som man ikke ser, og ikke snakker om? Og hvorfor virker viljen til å snakke om disse så påfallende svak, særlig hos dem som ellers fyller avissidene og debattflatene?

Spørsmålene aktualiseres i det en ny seksualvoldsskandale ryster England: Flere hundre unge jenter er systematisk blitt dopet, truet, slått og voldtatt i byen Telford. Noen er også drept. Flere er ofrene er barn, ned til 11-årsalderen.

Mishandlingen er begått av gjenger, for det meste bestående av britisk-pakistanske menn. Ofrene er stort sett hvite jenter.

Saken har vært under opprulling lenge, men omfanget ble avslørt av tabloidavisen The Mirror i helgen. Dekningen som fulgte i de andre og mer respektable mediene var sen, beskjeden og halvhjertet. Dagen etter avsløringen var saken ennå ikke nevnt på forsiden av nettstedet til landets største nyhetsorganisasjon, BBC. Der hadde man ryddet plass til viktigere nyheter: En kjent komiker hadde gått bort i alder av 90 år. En fotballkjendis hadde spyttet på en supporter fra bilvinduet, og nå la han seg flat.

Telford-saken har ennå ikke vært på forsiden av The Guardian eller The Times. Derimot har alle de store engelske avisene skrevet side opp og side ned om «rystende» Metoo-episoder i sirklene til den politiske eliten. Mannlige parlamentsmedlem skal ha berørt kvinnelige journalister på kneet, kommet med vovete bemerkninger, sendt grove sms-er, og til og med invitert på en drink. Dermed var hele Westminster å anse som «Pestminster», et «giftig» sted, et «safe space» for «rovdyr».

Men tro ikke at engelske politikere ikke tar sånne problemer på alvor. I forrige uke debatterte parlamentet om plystring og tilrop etter kvinner på gaten burde klassifiseres som kvinnehat og bli straffet som hatkriminalitet.

Vi snakker om et groteskt misforhold i fokus og proporsjoner. Og det danner et mønster, som bare er blitt enda tydelige etter Metoo.

England har vært hjemsøkt av serie seksualvoldsskandaler de senere årene. Rotherham er den mest kjente, med 1400 ofre i perioden 1997 og 2013. Senest i 2017 avdekket politiet en gjeng med 18 unge menn som regelmessig skjenket, ruset og voldtok ungjenter i Newcastle. Mennene hadde opprinnelse fra Bangladesh, Tyrkia, Iran, Irak og Pakistan.

I alle tilfellene har mishandlingen pågått i det skjulte gjennom mange år, historiene er blitt ignorert eller trenert. Selv de ellers hyler mest opp om kjønnsdiskriminering og overgrep, forholdt seg stort sett stille, og sviktet noen av de mest sårbare kvinnene i samfunnet.

Man trenger neppe å lete etter forklaringen. Alle sakene har den gale type ofre: Arbeiderklassejenter. Og den gale type overgripere: Muslimske menn.

Da er det plutselig viktigere å unngå reaksjoner som kan fremme rasisme og islamofobi, enn å synliggjøre hvordan kvinner – i årevis, i det skjulte, har vært ofre for organisert, seksuell mishandling.

Varslerne i Telford ble ikke tatt på alvor av politiet. Noen av saken ble slettet av politiet. Andre omtalt som «pranks». Dette i motsetning til metoo, der alt handler om å tro på kvinnene. Kjendiskvinner i samfunnets toppskikt er blitt opphøyd til helter og martyrer, selv om deres lidelser i mange tilfeller handlet om å utstå et mildt ubehag. Mange av dem har begrunnet sitt Metoo-engasjement med ønske om å hjelpe de som er svakere enn dem selv. Men når Telford-saken er et faktum, og vi skjønner at noen av de svakeste har levd i et seksuelt helvete i åresvis, hører vi ingenting fra kjendisene.

Hykleriet er ikke til å holde ut, mener Joanna Williams, redaktør i magasinet i Spiked:

«Kjendiser og journalister som snakker på vegne av Metoo-bevegelsen snakker om å tro på offeret, og hjelpe andre kvinner å få en stemme. Men, sørgelig nok, når det gjelder arbeiderklassejentene i Oxford, Rochester, Newcastle, og nå Telford, er ikke alle kvinner like. Metoo-bevegelsen avslører et hykleri på kvalmende nivå. Og hva verre er, den tar tid og ressurser bort fra de virkelige ofre for mishanding.»

Det er en logisk kortslutning. Og et moralsk kollaps i hjertet av feminismen. Man bryr seg lite om ofre for menns makt når de tilhører et sosial klasse man kjenner dårlig, og ikke føler noe for. Det får liksom være grenser for solidaritet. Middelklassens piker er mer verdige ofre.

I tillegg blir man merkelig unnfallende overfor de grupper av menn som faktisk begår overgrepene, og ønsker ikke å tematisere deres kvinnesyn. Det er et mønster vi kjenner fra Sverige, og dels også fra debatten her hjemme. Vis til politirapporter om guttegjengers tafsing på festivaler. Vis til grove gruppevoldtektsaker. Vis til voldtektstatistikk, med samme mønster i mange land, gjennom mange år: Overrepresentasjon av ikke-vestlige gjerningsmenn. Tallene blir betvilt. Tolkningene blir betvilt. Du blir betvilt. Hvorfor er du så opptatt av etnisiteten eller kulturen til gjerningsmennene? Kan du ikke se at fellestrekket er at de er menn?

Derfor kan popartisten Zara Larsson, som har opplevd overgrep foran scenen på sine egne konserter, sitte på Skavlan og si at hun hater menn, sånn generelt, og få alle i studio til å le. Hadde hun sagt at hun hater muslimske menn, ville karrieren vært over.

I England, etter etterforskning av overgrep mot gutter i fotball, kan popstjernen Lily Allen skrive på Twitter at sport burde forbys. Det var en spøk, forklarte hun, hun ville bare poengtere at seksuelle overgrep «handler om mer enn muslimske gjenger». Noen uker senere, skrev hun om ofrene i Rochdale at «de ville blitt voldtatt av noen andre, før eller senere.»

Hun ble nødt til å slette tweeten og beklage til ofrene og deres familier. Men utsagnet forteller hva ellers medfølende og samfunnsbevisste kjendiser kan få seg til å tenke og si om den «andre» typen jenter.

Så hvordan er det her hjemme? Hvor mange av de hundrevis av kvinnene som delte sine metoo-historier i de store avisene før jul, tilhørte et annet skikt enn den utvidede kultureliten – eller den politiske eliten? Blir ikke kvinner i andre deler av arbeidslivet utsatt for plagsom seksuell oppmerksomhet? Eller «tåler» renholdere og kassadamer mer? Kan det til og med være at de følte av kampanjen ikke angikk dem, at den framsto som overdrevet, kanskje til og med latterlig?

Eller hva med Tysfjord-saken? Det er vel det nærmeste vi har kommet en Rotherham- eller Telford-skandale i Norge. Langvarig, systematisk mishandling med mange ofre og overgripere. I alt 151 saker, deriblant 43 voldtektsaker og 40 saker om seksuell omgang med barn under 14. Den yngste var 4 år.

Hvordan fikk denne overgrepskulturen utvikle seg? Fordi de lille, lukkede samfunnet valgte og dyrket tausheten. Men nesten mer overraskende – etter avsløringen: Nesten alle aktører og debattanter som pleier å engasjere seg i lignende saker, hadde svært lite på hjertet. Igjen trenger vi ikke lure på hvorfor.

Overgrepene fant sted blant lulesamer og læstadianere, i en liten bygd langt nord. Det ble for lokalt, for fremmedartet, ingenting å leve seg inn i, ingenting å lære av, og – viktigst – ingenting slå politisk mynt på. Snarere god grunn til å ligge lavt. Alle anstendig mennesker avstår fra å si eller gjøre noe som kan stigmatisere minoritetsgrupper.

Så får heller kvinner og barn man ikke kjenner betale prisen.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 16. mars, 2018.

 

Menn med makt og penger? Ikke sexy. Aftenpostens forskningsekspert har talt.

Aftenpostens folkeopplysning om partnervalg ligger nærmere Kvinnefronten enn forskningsfronten, ifølge Kjetil Rolness.

Metoo-kampanjen har skapt en helt ny bevissthet om menns misbruk av makt for å skaffe seg sex. Og godt er det. Men kampanjen har også – uten at det var hensikten – skapt oppmerksomhet om en annen sannhet: At mange kvinner tenner på makt.

Dette temaet er ikke fullt så populært å snakke om. Og særlig ikke blant de som er politisk engasjert i kampen mot nettopp menns makt. Noen av dem driver med forskningsformidling i norske medier.

Nina Kristiansen er redaktør i nettavisen Forskning.no og mangeårig spaltist i Aftenpostens “Uviten”-spalte, som retter søkelys på ”dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk”.

Kristiansen har også bakgrunn som forkvinne i Kvinnefronten. Dette er ikke en organisasjon som bygger sin virksomhet på forskning og fakta. Den er ifølge seg selv en ”radikal feministisk organisasjon som vil forandre verden.” Og den bygger sin viten og virksomhet på ideologi.

Kvinnefronten fastslår blant annet at porno og prostitusjon er ”vold mot kvinner”. Ikke fordi de har særlig kunnskap om forekomsten av vold i sexindustrien. Tvert imot. De har bare politisk definert at det er slik.

Kristiansen er fortsatt et aktiv og sentralt medlem i organisasjonen. For ikke lenge siden holdt hun et internt foredrag med tittelen: ”Hvordan formidle feminisme og Kvinnefrontens politikk på en god måte?”

En måte kunne være å forkle radikalfeminisme som forskningsformidling. Det ville være en drøy påstand. Men jeg våger å påstå at et sterkt engasjement for kvinnekampen kan gi skylapper i visse saker. For eksempel når man skal besvare spørsmålet:  “Hvilke menn vil kvinner egentlig ha?”

Men nettopp dette evig aktuelle mysteriet var det Nina Kristiansen gav seg i kast med i gårsdagens ”Uviten”-spalte i Aftenposten.

Hun tok utgangspunkt i lege Pål Guldbrandsen mye leste Aftenposten-kronikk, der han beskrev effekten av sin yrkesstatus. Hvordan makt og posisjon kan gi en ellers lite attraktiv mann tilgang til kvinner, ikke minst underordnede kolleger.

Men forskningsredaktøren er skeptisk og spør: ”Hva sier forskningen om kvinners forhold til menn med makt?”

Den sier så mangt. For eksempel at kvinner foretrekker menn i røde klær, fordi rødt forbindes med makt. Bare se på alfahannene blant apene.

Javisst. Det er all mulig grunn til å være skeptisk til den endeløse strøm av klikkvennlige forskningsfunn fra USA. Det er som regel snakk om overflatiske, isolerte laboratoriestudier basert på enkle visuelle stimuli, og resultater tolket i tråd med forskerens like enkle faglige fordommer, gjerne knyttet til biologi. Men Aftenpostens forskningskritiker har ingen metodologiske innvendinger mot disse studiene. Hun liker bare ikke svarene de gir.

De fleste (evolusjons)psykologiske studier om partnervalg sier nemlig det samme som legen: At kvinner tiltrekkes av menn med status. Og at status henger sammen med makt. Dette kan ikke Kristiansen slå seg til ro med: “Men hva gir status? Er det alltid makt?” Og hun fortsetter:

“God helse kommer høyt opp når kvinner velger menn på bilder. Dette er dårlige nyheter for middelaldrende menn med og uten makt. Unge menn virker sunnere.”

Men alle vet at høyere status også er knyttet til bedre helse. “Menn på Vindern i Oslo Vest lever gjennomsnittlig 12 år lenger enn menn på Sagene-Torshov i Oslo Øst.” Det kan vi lese vi i Forskning.no, der Kristiansen er ansvarlig redaktør og daglig leder. Men i Aftenposten lager hun en falsk dikotomi mellom makt og helse. Og vil helst knytte sunnhet til ungdom:

“Når det er evolusjonspsykologer som gjør studiene, forklarer de kvinners valg i dag med kvinners valg for tusenvis av år siden. Vi vil ha menn med høy status, menn som overlever og bidrar. Det gir trygghet. Selv om ungdom, helse, og dermed gode gener, ofte trumfer makt.”

Da skulle man tro at kvinner gjennomgående velger yngre menn som livspartner. Men det vet vi at de ikke gjør. For hvert par av typen Anne Marie Ottersen (72) og Lasse Lindtner (62), finnes det sikkert ti par som ligner mer påBeate Eriksen (57). of Toralv Maurstad (91).

“Forskningen er ikke helt enig med seg selv i hva som gir status,” skriver Kristiansen videre. Kvinner liker menn som er hjelpsomme. Kvinner liker menn som er kreative. Kvinner liker menn med humor. Men også dette er egenskaper som ikke står i motsetning til makt, og heller ikke kan erstatte makt. En arbeidsledig lagerarbeider blir ikke en vinner på kjønnsmarkedet, selv om han er god til å fortelle vitser.

Kristiansen kunne har trukket frem andre studier som viser at kvinner foretrekker høye menn, eller er mindre opptatt av utseende enn menn. Men hun er i det hele tatt ikke opptatt av helt åpenbare kjønnsforskjeller i partnervalg. Hun vil heller ha fram at ”psykologien har flere teorier på lager. For eksempel at vi blir tiltrukket av folk som ligner på oss selv i holdninger, verdier, fritidsaktiviteter og utseende.”

Kvinner og menn tenner på likhet og likestilling? Det høres jo skrekkelig fint ut. Fullt i tråd med samfunnets idealer. Men teorien sier ikke det Kristiansen påstår. Den handler verken spesifikt om forholdet mellom menn og kvinner, eller bare om romantiske forhold, men like mye om vennskap. Forskningsartikkelen som hun linker til, er illustrert med et foto av to unge venninner med veldig lik klestil og hår. Kanskje kvinnefronteren forsøker å hinte om at kvinner like gjerne kan velge kvinner?

Men Kristiansen mener likheten også gjelder de heteroseksuelle. “Vi velger menn som er ganske like oss selv, i alder, utdanningsnivå og økonomi. Om vi velger eldre menn, er det større sjanse for at vi skiller oss.”

Dette har hun fra en SSB-rapport. Men hun nevner ikke at SBBs statistikk tegner et fast mønster av ulikhet i alder. Gjennomsnittsalderen ved giftemålet er 38,2 år for menn og 34,8 for kvinner. Det er ikke store gapet, men i en periode (fra tidlig 60-tall) der gjennomsnittsalderen ved giftemål har økt med hele 10 år for begge kjønn, og der likestilling ellers er blitt en realitet, er forskjellen forbløffende stabil år for år: Kvinner søker litt eldre menn, menn søker litt yngre kvinner.

Men så kommer det virkelig underlige i Aftenpostens forsøk på å gripe partnervalgets logikk:

“Og ikke minst velger vi menn som har barn fra før. Det er fordi de har høyere status, sier en forsker til Nettavisen. Nei, det er fordi dette er menn som stiller opp hjemme, sier en annen til klikk.no. De mange mennene som ikke har fått barn innen de er 45 år, vil heller bruke livet på arbeid og/eller fritidssysler. Da får de god tid til å oppnå status og makt på jobben eller i politikken, men er altså ikke blitt attraktive partnere.”

Og slik slutter artikkelen. Menn som har barn fra før, er altså attraktive for kvinner, ifølge Nina Kristiansen. Uten at det faller henne inn at disse menn nødvendigvis må være eldre, og til dels betydelig eldre, enn kvinnene, som ikke har fått barn. Dermed er det ikke bare forskningen som er uenig med selv selv. Også forskningsredaktøren er uenig med seg selv.

Og Kristiansens framstilling av flerkullsfedrene og de barnløse menne er mildt sagt misvisende: Menn som ikke har fått barn når de 45 år – dessverre en økende andel – er ikke i ferd med å skaffe seg makt og status. Og svært få av dem har valgt sin egen barnløshet. I stedet er de valgt bort av kvinnene, særlig kvinner med høy utdanning. Disse kvinnene vil heller ha en ”pent brukt” mann med gode ressurser, enn enn ”ubrukt” mann med lite ressurser.

Dette dokumenterte samfunnsforskeren Kari Skrede allerede i 2005. Og preferansen er ikke ny. ”Det ser en også i gammelhistorisk statistikk. Det er de bedrestilte mennene som blir valgt først,” sa Skrede i et intervju med Morgenbladet i 2012, og la til: ”Det blir litt sosialdarwinisme.”

Så kanskje utviklingspsykologien ikke er så irrelevant som Aftenpostens forskningskommentator skal ha det til. Og Kristiansen nevner ikke den aller viktigste faktoren på det nådeløse kjønnsmarkedet: Penger.

Penger er – for mange kvinner – sexy. Og penger kan byttes i skjønnhet. Derfor Onassis-syndromet: Selv fæle rike menn kan bli gift med svært vakre kvinner. Selv om de verken er kreative, har humor eller – hjelper til hjemme!

Det finnes forskning som sier at kvinner er 1000 ganger mer sensitive for mannens årsinntekt i partnervalget enn omvendt.

Penger forklarer også resirkuleringen av de godt brukte mennene, som ofte er alfahanner fra privat sektor. De som lykkes i arbeidslivet, lykkes også i familielivet. Jo flere barn fedrene har, desto mer tjener de i forhold til barnløse menn.

Og undersøkelser i likestilte Norge viser at kvinner fortsatt vil forsørges. 7 av 10 kvinner ønsker at mannen skal tjene mest. 6 av 10 av heltidsarbeidende kvinner med to eller flere barn misunner kvinner som kan være hjemme hele eller halve tiden.

Dette er ikke gode nyheter for de som vil at virkeligheten skal samsvare med likestillingsidealene. Dette er ikke politisk korrekte preferanser. Det er kanskje derfor de bekreftes av forskning, men underspilles av personen som er utpekt av Norges største avis til å gå forskningen i sømmene. Slik at avsløring av ”uviten” og ”flau formidling” blir til uviten om viten og flau forskningskritikk.

Kanskje Aftenposten burde vurdere å legge spalten litt nærmere forskningsfronten og litt lenger fra Kvinnefronten.

 

Kronikken ble opprinnelig publisert på Medier24, 15. februar 2018.

 

Hvis din frisør var en taxi

Tegning: Flu Hartberg.

Et lite tankeeksperiment for å belyse en vernet bransje.

 

Tenk deg at det er 1780 frisørsalonger i Oslo. Det kan bare være 1780. Ikke flere, ikke færre. Det er politisk bestemt. Antallet ble satt i 1999, og opprettholdt senest i 2016. 1780 frisørsalonger i Oslo er akkurat nok.

For å eie salong må du ha tillatelse fra offentlig myndighet. Et løyve. Dette sikrer at frisørvirksomheten utøves i samsvar med samfunnets beste.

Frisørløyvene er ”behovsprøvd”. Det vil si at fylkeskommunen vurderer behovet for salonger, på vegne av innbyggerne. Hvis de eksisterende salongene har så høye priser at etterspørselen blir lav, konkluderer kommunen at det ikke er behov for nye og billigere salonger.

Høres det rart ut? Du må tenke deg at frisørbransjen ikke er en vanlig kommersiell, tjenesteytende bransje. Det stilles særlige krav til kvalitet og sikkerhet. Under  hårklipp befinner kunden seg i en sårbar situasjon, med ryggen til en fremmed person, utstyrt med spisse redskaper og sterke sprayer (type ”ultra strong hold”). Næringen er derfor strengt regulert, underlagt et nasjonalt lovverk.

Frisørløyve gis til dem som har god vandel, tilfredsstillende økonomisk evne, tilstrekkelig faglig kompetanse og tilstrekkelig ansiennitet. Ansiennitetslisten for frisører i Oslo er offentlig på kommunens nettsider.

Du kan bare søke når det lyses ut ledige løyver. Det skjer når noen dør, eller gir fra seg løyvet. Forrige utlysning var for halvannet år siden. Har du ventet lenge nok til å bli utvalgt, kan du lage eget AS, men plikter å knytte deg til en av de store frisørkjedene. Den største heter Oslo Hair. Å få løyve der, krever 18 års ansiennitet.

Det koster ingenting å ha et løyve, og du beholder det til du er 75 år. Du behøver ikke selv å være frisør eller drive salongen. Du kan lovlig leie ut frisørløyvet via en ”bestyrerordning”, og dermed tjene over 100 000 i året på noe kommunen har gitt deg gratis.

Noen har også greid å skaffe seg flere løyver. En sitter visstnok på 16 stykker. Enkelte flytter ut av landet og får framleien inn på konto hver måned. Trolig går 80 millioner i året fra de som leier salongen til de som eier løyvet.

Du må også tenke at frisørsalongene er døgnåpne. Eieren jobber i kontortiden. De ansatte jobber om kvelden og natten. På ren provisjon. Få kunder, lite lønn.

Nei, det er ikke så tenkelig. Systemet ligner på planøkonomi og det gamle laugsvesenet. Men i Oslo har 1780 taxieiere enerett på persontransport. I tjue år har de profitert på en perfekt kombinasjon: Full regulering av markedsadgang, ingen regulering av pris. Alle sentralene er enige om å være omtrent like dyre og stadig dyrere. Det blir stadig flere folk i Oslo, de går stadig mer på byen, men stadig færre gidder å betale 600 kroner for turen fra Oslo S til Lambertseter.

Kundeflukten kompenseres med enda høyere priser. Oslo er verdens dyreste taxiby, tre ganger over prisnivået i London. Og kundene betaler selvsagt også for drosjenes dødtid: 45 minutter hver time.

Drosjenæringen forsvarer sine privilegier med sitt pålagte ”samfunnsansvar”. Selv om undersøkelser viser at halvparten av taxikunder i Norge – og sju av ti i Oslo – har hatt dårlige opplevelser med sjåfører. Nylig leste vi om kreftpasienter som må vente sju timer på taxi, fordi sjåførene synes de tjener for lite på ordningen. De lar heller bilen gå på tomgang til det kommer en frisk kunde som betaler bedre.

Alle skjønner at dette regimet er råttent, absurd og avlegs: Konkurransetilsynet. Delingsøkonomiutvalget. Ansvarlige politikere. På et dialogmøte med taxibransjen i forfjor sa byråd Lan Marie Nguyen Berg at reglene hemmer innovasjon, ikke tjener kundene, beskytter aktørene som er innenfor og hindrer nye å komme inn. Men hun la til at dette var ”kompliserte problemstillinger”, og at kommunen kan ikke endre yrkestransportloven. Dessuten er det viktigere å gjøre taxi-parken utslippsfri.

På samme møte – foreviget i en sørgelig NRK-dokumentar – fikk vi innblikk i tankegangen til bransjens trauste menn. En av dem sa, til stor latter fra kollegene: ”Hva innovasjonen skal bestå i, det vet ikke jeg. Men folk skal fra A til B. Det er ikke verre enn det. Ja, vi har karaoketaxi. Hvor mye innovasjon kan man klare å finne på, når folk bare skal fra et sted til et annet?”

Dette var to år etter at Uber kom til Norge med en radikalt ny forretningsmodell, tilpasset dagens teknologi og kundens behov. ”Organisert piratvirksomhet”, sa bransjen. Ulovlig kjøring uten løyve, sa departementet, politiet og retten.

Men én ting er å jage store, internasjonale selskaper med tvilsom skattepraksis fra det norske markedet. Noe annet er å ekskludere norske gründere. Siden 2005 har 13 selskaper fått nei til å etablere nye taxikonsepter i Oslo. Den mest dedikerte, Roger Dørum Pettersen, har brukt tolv år og to og en halv million kroner på å få realisere Økotaxi, med fast lavpris og nyskapende app. Han bor i sokkeletasjen hos mora og holder seg i live som nattsjåfør hos en som har løyve.

Men nå har Pettersen fått støtte fra konkurranseorganet ESA, som pålegger EØS-medlem Norge å slippe til nye markedsaktører, og statsråd Solvik-Olsen lover endring av løyveordningen.

Men lovendring tar tid og kan strande i Stortinget. I stedet kunne departementet sendt et rundskriv til kommunene om at behovsprøving ikke må forhindre fri etableringsrett. Var det ikke noen partier som gikk til valg på å forenkle regelverket for næringslivet?

Når det er mulig å få støtte fra Innovasjon Norge til å etablere frisørkjeden Cutters uten å tilby hårvask, burde det være lov å starte en taxitjeneste som gjør drosjeturen billigere enn julebordet.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 10. februar 2018.