Har du nok selvinnsikt til å like, dele og rose denne artikkelen?
ROSKOMPETANSE. Dét er ordet som mangler i ukas debatt om “åpne”, “ærlige”, “fantastiske” kvinner som heier på andre “ekte”, “herlige” og “fabelaktige” kvinner i sosiale medier.
En stund virket det som en ny norm var satt. Den offentlige samtale skulle være som en aerobics-time: Positiv, energisk utfoldelse med synkrone bevegelser i gruppe, peppet opp av motiverende utrop, der deltakerne skrytehyler tilbake til instruktøren, og alle ender opp på gulvet i en eneste stor gjensidig bekreftende, egoboostende, karrierefremmende haug av armer, bein, smilefjes og blondt hår: Nå!! Nå!!! Nå er vi DEN BESTE UTGAVEN AV OSS SELV! Tett sammen for gruppe-selfie! FIIIINE OSS!!!
SLEMME MEG, som raljerer slik. Trolig er jeg et offer for dype, smertefulle mekanismer, og burde skrive bok om det. Men altså: Noen av oss blir svett av både aerobics, gruppeterapi og alternativreligion. Vi hegner om vår selvstendighet og synes fornuften er en god ting (selv om den ofte føles ensom). Vi mener at samtale bør handle om noe. Et emne utenfor egen navle, men som likevel angår og engasjerer oss. Aller helst et stridstema. Offentlig diskusjon som kampsport!
Det betyr saklig kappestrid, med fakta, logikk, innsikt som våpen. Hvem har de klareste tankene, de mest interessante perspektivene? Kan du gjør oss klokere på emnet? Ut i felten med det du vet, mener og vil. Men obs! Kritikk må påregnes. Du kan få ris. Ikke alltid blir debatten god. Ikke alltid blir vi enige (sjelden faktisk!), men alle er enige om idealet: Det beste argumentet vinner, uavhengig av følelser og person. Blir du fornærmet av motforestillinger, er du dobbelt taper.
MEN VI VET hva som skjer: Mange dyktige kvinner takker nei. Mange brautende menn stiller opp. Og hva skjer når kvinner lager sin egen heiakultur på nettet, i rosa protest mot det “maskuline konkurransespråket”, og gjør gratulasjonene til selve øvelsen, det man skal bli god på? Mennene later som ingenting, smiler fåret eller jatter begeistret med for å holde seg inne med damene (eller kanskje få dame; en strategi velkjent fra den myke manns glansperiode).
Heldigvis har opptil flere kvinnelige aviskommentatorer denne uka betakket seg for et ordskifte der godhet og glede skal veie tyngre enn substans og argumenter. En Facebook-venninne formulerte det slik: “Ros og komplimenter er utmerket, kritikk og uenighet er utmerket, mer av begge deler. Fortrinnsvis saklig, men også generelt. Sånn. Kan vi være ferdig med dette nå?”
DET KAN VI. Men så var det roskompetansen. Alle mener at ros bør gå til dem som fortjener det. Nesten ingen påpeker at du også må ha gjort deg fortjent til å rose.
For å innse dette, må vi skille ros fra to andre typer positiv respons: Kjærtegn og komplimenter. Kjærtegn er blikk, berøring, ord som varmer og bekrefter. Noe vi gir til våre nærmeste, selv om de feiler eller mislykkes, for vise at vi er glade i dem, uansett. Kjærtegn tilhører intimsfæren. Om man da ikke vil promotere en ny og vidunderlig åpenhetskultur der karrierekvinner snakker som fjortisvenninner.
Komplimenter derimot, kan gis til en større krets av venner, naboer, kolleger og iblant fremmede, om vi tør. De handler ofte om utseende, bekledning, eiendeler. Du kan ikke rose noen for å ha pene sko. Da roser du i så fall vedkommendes smak. Du kan ikke rose en kvinnes vakre ansikt, om du ikke roser hennes evne til å forskjønne det naturen har gitt henne, men da mister komplimentet verdi. Strengt tatt er ros noe vi bare kan gi for handlinger, prestasjoner, arbeider. Og det stiller krav til de som roser. De må ha roskompetanse.
DESSVERRE ER BEGREPET blitt misforstått. I Henrik Langelands roman “Francis Meyers lidenskap” klager professoren over universitetskollegenes mangel på “roskompetanse” når de ikke engang kommenterer hans opptreden på “Skavlan”. Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen sier om den selvkritiske ånden som rådet i avisen på åttitallet: “Roskompetansen var ikke spesielt høyt utvikla.” Det samme sier coachen Gry Espedal om norske ledere i boka “Ros”. De må bli rausere med å se og anerkjenne sine medarbeidere.
Men roskompetanse handler ikke om vilje. Den handler om evne. Og evnen handler ikke om sosial intelligens, men om sakskunnskap, ifølge mannen som innførte begrepet – Georg Johannesen, rabulisten, dikteren, retorikkprofessoren, ikonet for venstreintellektuelle.
“ROS FALLER MEG TUNGT, da jeg tviler på min roskompetanse”, skrev han i en anmeldelse av Rune Slagstad. Det var nok koketteri. Jan Erik Vold forsto Johannesen slik: “Å motta ros kan være greitt nok, forutsatt at rosen kommer fra en instans som er i stand til å bedømme hva den finner rosverdig. Det å avsi en rosende dom hvis man ikke innehar kompetanse vedrørende det man roser, er en latterlig og/eller uforskammet handling.”
La oss ta et klassisk eksempel. Beau Brummell, den første dandy, fikk en gang ros for sin klesstil av en vanlig, dødelig mann. Brummell svarte: “Jeg kan ikke være elegant, siden De har lagt merke til meg.”
ARISTOKRATISK arroganse er vanskelig å forsvare i vår tid. De ferreste vi mene at rosen bare skal gå ovenfra og ned. Men vi vet alle at jo mer vi ser opp til en person, desto mer ønsker og verdsetter vi deres ros. Vi stoler både på deres kyndighet og ærlighet. Og omvendt: En kunstløper lever ikke lenge på skryt fra Dorthe Skappel.
Samtidig er det vel slik at tilfeldige “amatører” ofte virker mer høflige enn saksinteresserte i sin ros, og sjelden er i stand til å begrunne den. Det er litteraturanmeldere nødt til å gjøre, men dikter Georg var ikke imponert: “Halvparten av mine anmeldere ser ut til å mangle roskompetanse.”
MAN KAN LETT mistenke at andelen ros-inkompetente er betydelig større i heiagjengen rundt toppdamene på nettet. Men søte adjektiver og emotikoner måles i antall, og ikke kvalitet. Så deilig det må være å leve i en slik verden! Så uendelig fjernt fra en kritisk offentlighet av den gamle, dannede skole, der Georg Johannesen engang kunne si om en annen forfatter:
“Han skal i et intervju ha nevnt meg som en pioner. Det er rart: Som å bli omfavnet av en lommetyv som ikke kan stjele.”
Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 22. mars 2014.