Posted on

Se til Danmark!

Vi er alle sosialdemokrater. Og bør derfor begrense innvandringen.

Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 15. juni 2019.

Hvorfor har det vært så vanskelig å føre en fornuftig og etisk reflektert innvandringsdebatt? Fordi vi er påtvunget et absolutt skille mellom det gode og det onde. Noe som langt på vei overlapper med skillet mellom den politiske venstre- og høyresiden.

Klisjeen om at «hjertet sitter på venstre side» har skapt et moralsk hegemoni i enhver diskusjon om hvordan rike, frie, trygge Norge skal forholde seg til migranter.

Alt fra den gale siden må avvises

De av oss som ønsker en streng asylpolitikk, har derfor vent oss til å bli plassert i dårlig selskap. Selv om mange av oss tilhører venstresiden. Selv om vi argumenter ut fra humanitære, liberale og rasjonelle verdier.

Vi har skjønt at vi, i likhet med antiislamske kulturkrigere og nettroll fra de dype skoger, trolig er litt tilbakestående, mentalt og moralsk, i forhold til de anstendige. Noen av oss har også fått høre at vi er intellektuelle menn fra Distrikts-Norge som mistrives i det flerkulturelle Oslo. Ja, sushi og hiphop er skummelt.

Debatten har følgelig ikke stått mellom argumenter, men mellom identiteter. Til det å være et moderne, urbant, opplyst og empatisk menneske, hører et visst sett med meninger. De behøver ikke være gjennomtenkte eller sjekket mot fakta. Det viktigste er å avvise alt fra den gale siden. Hvis Sylvi Listhaug – eller Jimmie Åkesson i Sverigedemokraterna – eller noen i Dansk Folkeparti – sier at himmelen er blå, må du si at den er rød.

Alt annet er å gi etter for mørke høyrekrefter på frammars. Snart er vi tilbake til fascismen på 30-tallet.

Skillet mellom god og ond er oppløst

Synes du dette låter karikert eller overspent, skal du lese Carsten Jensens siste bok Kjellermennesker. Jensen er kanskje Danmarks mest profilerte intellektuelle, med mange lesere i Norge. I boken skildrer han hvordan båter med flyktninger i Middelhavet går ned som Titanic mot «isfjellet i våre hjerter». Vi har valgt «ufølsom kulde» fremfor medfølelse, og politisk realisme er egentlig «tvangsinnskrivning i avstumpethetens skole».

Boken er skrevet av en klok mann med gudbenådet penn, ruset på sin moralske og intellektuelle overlegenhet. Den er blottet for nøkterne analyser. Men kan med utbytte leses som parodi på et godhetstyranni som selv går til bunns, mens bobler av selvrettferdig sinne stiger til overflaten.

For nå har Jensen og hans likesinnede tapt. Ikke fordi ondskapen vant. Men fordi den enkle dikotomien som strukturerer deres moralsk-politiske univers er oppløst. Etter det danske valget har skille god-ond og venstre-høyre mistet sin gyldighet i innvandringsdebatten. Bortsett fra i Sverige, der man ikke gir djevelen lillefingeren, uansett hvor mye som går til helvete.

Socialdemokratiet – danskenes svar på Arbeiderpartiet – vant regjeringsmakten, etter en modig snuoperasjon i utlendingspolitikken. Partiet gikk ikke frem. Men stoppet tilbakegangen og hentet tilbake titusenvis av velgere fra et høyrepopulistisk parti. Bare dét er en bragd av et sentrum-venstreparti i dagens Europa.

Sosialdemokratiet som fant tilbake til seg selv

Socialdemokratiet foretok ingen «høyresving», men fant tilbake til seg selv, og innså at asylordningen er usolidarisk mot de virkelige og svakeste flyktningene. At kamp mot parallellsamfunn og sosial kontroll er frihetskamp og kvinnekamp. At arbeiderklassen i utsatte bydeler ikke skal ha alle byrdene med integreringen.

Som partileder Mette Frederiksen innrømmet overfor til kjernevelgere: «Dere forlot ikke oss, vi forlot dere. Nå er vi tilbake!»

Det er derfor en kapasitet som Paul Collier nå hyller det danske arbeiderparti. Sosialøkonomen og utviklingsforskeren har selv arbeiderklassebakgrunn, og anser masseinnvandring fra lavinntektsland som et svik mot det sosialdemokratiske etos: «Gjør din plikt, krev din rett!»

Derfor anser også Jan Bøhler (Ap) den danske vending som en seier for beboere som daglig opplever utenforskap og gjengkriminalitet: «De har skoene på, og har ved valg etter valg vist sin protest mot dem som sitter andre steder på sin høye moralske hest og vil forklare dem at de tar feil.»

Til dette kan Frp selvsagt si: Velkommen etter. Men Bøhler kan også peke påen rekke innstrammingsforslag som er stemt ned i Stortinget av regjeringspartiene, av samme grunn som venstresiden er allergisk mot tiltak fra Frp: Forslagene var riktige, men kom fra galt hold.

Velferdsstaten må sikres

Det har tatt tid å innrømme det opplagte: En raus velferdsstat lar seg ikke forene med raus innvandring. «Utvalgsdronningen» Grete Brochmannhevder at «master-institusjonen» i Skandinavia – velferdsstaten – ikke vil bestå i sin nåværende form hvis innvandringstakten fortsetter slik den har gjort de siste 20 årene.

Derfor kan flere partier enn Ap lære av Danmark. For vi er alle sosialdemokrater. Og elsker velferdsstaten. Høyre og Frp har satt rekorder i offentlig pengebruk. Skal dette overdådige spleiselaget fungere, kan vi ikke samtidig gi opphold til mange av dem som har dårligst forutsetninger for å bidra. Omfordelingen må ha legitimitet. Ellers blir svaret populisme. Ergo er en restriktiv innvandringspolitikk antipopulistisk. Og sikrer velferden til innvandrere som allerede er her.

Og det trengs, fordi ryktene om migrasjonens stopp er betydelig overdrevet. Antall innvandrere i Norge steg med 18 400 i fjor. Asylstrømmen til Europa øker igjen. FNs befolkningsprognoser for Afrika har du ikke lyst til å lese. Nye kriger, konflikter og katastrofer vil komme. Og snart viser mediene nye bilder av druknede barn og gråtende mødre.

Da vi får se om vi har lært noe, eller om vi igjen lar oss styre av det Collier har kalt «det hodeløse hjertet».

Posted on

Kan du hjelpe oss å legge debatten død?

Fafo tyr til nye og uvante metoder for å slippe å korrigere sitt falske funn om norsk rasisme.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 5. juni 2019.

1 av 4 nordmenn er rasister. Det er den ubehagelige «sannheten» som har satt seg i offentligheten etter Fafos rapport om holdninger til diskriminering. «Vi er ikke overrasket, vi er sjokkert,» skriver Ervin Kohn fra Antirasistisk Senter i Dagbladet. Han minner om rasehygienen i mellomkrigstiden, kaller utviklingen «samfunnsødeleggende», og får nevnt «alt fra skudd mot asylmottak, synagoger og brenning av forsamlingshus til massakren på Utøya».

Harald Stanghelle i Aftenposten følger opp med å knytte Fafo-funnet til Benjamin-drapet: «Også holdninger kan være farlige. Ord kan avle handlinger som ødelegger andres hverdagsliv (…) Som i ytterste konsekvens dreper.»

Sterke ord og dystre samfunnsdiagnoser basert på et forskningsfunn som jeg bare har sett støttet av én forsker. Han jobber selv på Fafo, og hadde ikke lest rapporten.

Kohn og Stanghelle nevner begge at rapporten er kritisert for metodiske svakheter av Ottar Hellevik og meg, men som Stanghelle sier – «Dette siste er ikke det sentrale her». Nei, det sentrale er å fylle en avisside med moralsk patos og indignasjon over landsmenns fordommer.

Rapport med moralsk pekefinger

Men dette er ikke den vanlige historien om forskningsrapporten som blir mistolket av sensasjonshungrige medier og politiske aktører. Dette er en rapport som selv bruker svært sterke og store ord – på svært tynt grunnlag. Det er historien om en forskningsstiftelse som roter seg inn i et ideologisk minefelt – «rasespørsmålet» – uten kart og kompass. Og som løper fra ansvaret når den går seg vill.

Forskeren bak rapporten, Guri Tyldum, sier til NRK: «Det er blitt en polarisert debatt. Jeg visste det kom til å bli krevende, og det skjedde akkurat det jeg fryktet. At det rettes moralske pekefingre mot store grupper av befolkningen.»

Men den moralske fordømmelsen er selve premisset for tematiseringen av rase og rasetenkning i rapporten. I avslutningen står det i fet overskrift: «Ideen om «rasehierarkier» er fremdeles utbredt i Norge.» Og videre: «Hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser», og at disse «rasene» kan rangeres etter intelligens.» Samtidig heter det at rasebegrepet er «diskreditert», og ordet «fremdeles» viser selvsagt til tidligere tiders raseteorier. Teorier vi i dag kaller rasistiske.

Slik konstrueres et rasesyn

Det er heller ikke media som valgte å fokusere på rasespørsmålet. Det gjorde Tyldum på Facebook allerede før lanseringen:

«Det er en viktig rapport, og jeg håper at den kommer til å vekke engasjement og debatt. Men den presenterer noen ganske oppsiktsvekkende funn. Vi finner at kun 58 prosent av befolkningen er helt uenige i at «noen menneskeraser er smartere enn andre».»

Denne rasesynet viser seg å korrelere med aksept for diskriminering. Men synet er konstruert ved hjelp av ett eneste uvanlig, tvetydig og ledende spørsmål i et spørreskjema, uten innledning eller kontekst.

Tyldum har overfor NRK tatt en viss selvkritikk for spørsmålsformen, men ser ikke ut til å skjønne at uklarheten innbød til ja-siing. Og at et funn med sviktende validitet ikke kan brukes til å forklare andre funn.

Dessuten er det alvorlige svakheter også ved spørsmålene og svaralternativene om diskriminering av rom og kvinner med hijab. Man kunne like gjerne sagt: Vi vet ikke helt hva vi måler, men det er en sammenheng mellom holdningene!

Forskeren på Facebook

Sammenheng er det derimot ikke mellom hva Tyldum hevder i rapporten og hva hun hevder i Facebook-debatter: «Det var aldri en intensjon om å skrive om raseforståelser i det norske folket – da ville vi brukt flere og mer nyanserte spørsmål.»

Hun skriver at hun ikke er overrasket over at 26 prosent mener noen raser er smartere enn andre: «Synes du virkelig at det er så overraskende høyt? I så fall er ditt sosiale nettverk veldig ulikt mitt.»

Og hun innrømmer at hun ikke kjente til en stor europeisk undersøkelse som viser at bare 3 prosent nordmenn mener noen etniske grupper er født mindre intelligente enn andre.

Kritikeren som konsulent

Men det virkelig overraskende var innholdet i innboksen min på Messenger fredag 24. mai. Guri Tyldum skrev at hun har dårlige erfaringer med å diskutere metode i offentligheten. Det kan jeg forstå. Så kom dette:

«Men – det er en del som mener jeg må skrive en kronikk for å møte innvendingene som har kommet (…) Så jeg har skrevet en tekst som er så kjedelig og ydmyk som jeg klarer å få den, og uten å nevne deg. Og da lurer jeg på om du likevel vil føle at det er nødvendig å følge opp med et svar? Jeg vet du ikke kan love noe (…) Men jeg vil gjerne ha en pekepinn på om du finner noe av det jeg skriver provoserende – så kan jeg se om det kan gjøres om. En spydig Face-kommentar til kronikken kan jeg leve med – men vil helst unngå en runde til med kronikker med diskusjoner om kvalitet. Kan jeg sende deg utkastet til kronikk?»

Du leste riktig. En Fafo-forsker som har fått kritikk for en rapport, spør sin krasseste kritiker om han kan lese gjennom et kronikkutkast, slik at teksten kan endres og ytterlige diskusjon avverges.

Hvordan skulle det foregå? Skulle jeg peke ut punkter og si: «Her må du legge deg enda flatere, ellers løper jeg til tastaturet igjen»?

Jeg svarte at jeg selvsagt ikke kan være konsulent på et debattinnlegg mot meg selv. Men at jeg håpet hun ville svare i Aftenposten. Så hørte jeg ikke mer. Ikke i avisen heller. Debattredaksjonen har vært i kontakt med Fafo og fått beskjed om at det ikke kommer noe innlegg derfra.

Absurd mediehåndtering

Dette er bakgrunnen for at jeg siterer fra personlig kommunikasjon. Det er absurd å bli invitert inn på «bakrommet» av en motpart som ønsker bistand til å legge saken død. Jeg har aldri opplevd, aldri hørt om, og aldri tenkt muligheten av en slik debattpraksis.

Guri Tyldum representerer Fafo, en stor og anerkjent forskningsinstitusjon. Rapporten er skrevet på oppdrag fra staten (Bufdir). Den omhandler et ømtålig og omstridt emne, og har vakt stor oppsikt. Da har denne formen for mediehåndtering også offentlig interesse.

Spørsmålet går derfor til Fafos ledelse: Pleier forskningsstiftelsen å håndtere kritikk på denne måten? Hvor vanskelig er det å gi et utfyllende, ryddig svar på de metodiske innvendingene? Og viktigst: Hvorfor gjør dere ingenting for å korrigere det offentlige inntrykket av utbredt norsk rasisme – selv om det nå er temmelig klart at rapporten mangler dekning for påstanden?

Posted on

Hvordan gjøre nordmenn til rasister? Ved å rope i skogen og kalle det forskning.

Den nye Fafo-rapporten er sjokkerende. Sjokkerende dårlig.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 21. mai 2019.

«Som man roper i skogen, får man svar», som kjent. Metoden er hverken egnet eller akseptabel i forskning. Men den er nå benyttet av forskningsstiftelsen Fafo for å fastslå at «ideen om «rasehierarkier» er fremdeles utbredt i Norge».

Og mediene selvsagt kaster seg på, uten forbehold eller kildekritikk. Marie Simonsen i Dagbladet er sjokkert over at «en av fire nordmenn tror på raseteorier som forfektes av hvite nasjonalister» og «som skolen burde ha lært dem er grovt rasistisk».

Hva legges i «menneskeraser»?

Men det er noe annet som har gått galt her. Fafo-rapporten «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge» er bygd på en spørreundersøkelse via e-post med 4433 respondenter. I ett av spørsmålene skal man si seg enig eller uenig påstanden: «Jeg tror noen menneskeraser rett og slett er smartere enn andre.»

Det er en forbløffende formulering. Om ikke annet for uklarheten: Hva legges i «menneskeraser»? Eller «smartere»? Handler det om IQ-tester? Genetiske forskjeller?

I rapporten diskuteres rasebegrepet. Her går det klart frem at begrepet «rase» er diskreditert og ikke gir mening. Men formuleringen som respondentene ble presentert for, impliserer nettopp at «menneskeraser» gir mening og kanskje er et anerkjent begrep.

Og med det påfallende tillegget «rett og slett» blir underteksten omtrent slik: «Skal vi nå bare fastslå at det eksisterer slike forskjeller og ikke være så innmari politisk korrekte, dere?»

Jeg tillegger ikke Fafo noen motiver eller agenda. Men hypotetisk: Hadde noen ønsket å lokke frem en «rasistisk» holdning i en undersøkelse, kunne de knapt ha stilt et spørsmål med sterkere føring.

26 prosent sa seg helt eller delvis enig i påstanden. Dermed konkluderer Fafo: «Vi finner at hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser», og at disse «rasene» kan rangeres etter intelligens.»

Ladet og kontroversielt begrep

Men respondentene er ikke spurt om de tror det finnes menneskeraser. De har ikke engang fått mulighet til å reservere seg mot tanken. De er forelagt et sterkt ladet og kontroversielt begrep, og Fafos begrunnelse for å bruke det, kan ingen bli klokere av. Etter å ha frakjent begrepet verdi, skriver de:

«Men nettopp når vi snakker om rasisme og diskriminering, kan det være nødvendig å bruke rasebegrepet. Vi velger i denne rapporten å bruke rasebegrepet når vi beskriver hvordan folk tenker rundt «raser», fordi en (sic) mener at det for å forstå diskriminering og rasisme i Norge i dag, er nødvendig å kartlegge hvordan folk forstår og bruker rasebegrepet.»

Dette er i beste fall en sirkelslutning. Fafo har overhodet ikke kartlagt hvordan folk bruker rasebegrepet. Tvert imot bruker de svaret på spørsmålet – ett enkelt, ledende, tvetydig spørsmål – til å fremme en vidtgående og alarmerende påstand om rasetenkningens utbredelse i Norge.

Umulig å vite hva som måles

Fafo kan umulig vite hva de har målt. Noen har kanskje svart som de gjorde fordi de vet at jøder er overrepresenterte ved Ivy League-universiteter i USA. Andre har hørt at østasiater er overlegne i matte. Men skyldes forskjellene genetikk eller miljø? Og har man dermed sagt noe om at folkegrupper har ulik verdi eller bør behandles ulikt?

Men Fafo ser ut å ha «bekreftet» sitt funn ved at de som slutter seg til rasetanken, er mer skeptisk til innvandring og til tanken på at innvandrere kan bli norske. Men hvorfor mener da 32 prosent av dem som selv har innvandret til Norge, at noen menneskeraser er smartere enn andre?

Det er altså en større andel blant innvandrere enn blant den samlede befolkning som slutter seg til det Fafo kaller «ideen om rasehierarkier». Dette fremgår tydelig av tabellen (s. 76), men er ikke kommentert i rapporten og ikke rapportert av noe medium. Selv om rasisme i innvandrergrupper er velkjent – for eksempel arabisk rasisme mot svarte afrikanere.

Burde fått bjellene til å ringe

Det er flere funn i denne undersøkelsen som burde fått bjellene til å ringe. Fafo har blant annet fått 22 prosent av Morgenbladets og Klassekampens lesere til å svare at noen «menneskeraser» er smartere enn andre. Betyr det at såpass mange i denne presumptivt opplyste, progressive og antirasistiske gruppen «fremdeles tenker rasehierarkisk»?

Og hva skal man legge i det faktum at 16 prosent mener at en person med mørk hud aldri kan bli norsk, når enda flere – 22 prosent – mener at svensker ikke kan bli norske?

Både tall og tolkninger svikter i denne delen av rapporten. Flere steder henviser Fafo til European Social Survey. Men de unnlater å nevne hva denne undersøkelsen viste i 2014, da folk i ulike europeiske land ble bedt om å si seg enig eller uenig i denne langt mer presise setningen: «Noen raser eller etniske grupper er født mindre intelligente enn andre.»

3 prosent av nordmenn svarte ja. Bare Sverige hadde en mindre andel: 2,3. Her er noen andre prosenter: Tyskland: 9,1. England: 18,8. Israel: 27,1. Tsjekkia: 41,2.

Det er tall man kan tro på. Men det er ikke tall som «slår dype sprekker i det norske selvbildet». Og de gir ikke forskningsmessig belegg for nasjonal selvpisking.

Posted on

VG er blitt mer rojalistiske enn kongen, og legitimerer bullshit på lederplass

VG har i dag publisert den mest hjernedøde og servile lederartikkelen som noensinne har stått på trykk i en stor norsk avis.

Opprinnelig publisert som kronikk i Medier24, 18. mai 2019.

Tittelen på dagens VG-leder lyder «Märtha er vår prinsesse». Det er vanskelig å argumentere mot denne innsikten.

Men det faktum at Märtha har en prinsessetittel, og er medlem av et kongehus, som de aller fleste nordmenn, tross alle ulikheter, oppfatter som «vår», kunne jo nettopp være et skjerpende premiss for vurderingen av hennes bidrag til i norsk offentlighet: Altså noe i retning av «adelskap forplikter».

Men nei, for VG gjelder en annen logikk: Märtha kan si og gjøre omtrent hva hun vil, fordi «kongehuset har tjent oss godt» og «monarkiet står sterkt i Norge».

Dette er litt underlig, for VG stiller langt høyere krav til personer som ikke representerer oss alle. For eksempel avsatte toppolitikere som søker nytt tillitsverv i et lokallag til et opposisjonsparti.

VG korsfestet Trond Giske fordi han hadde vært ute for sent på natten og blitt med på en morsom bursdagsselfie. Men at Märtha Louise bruker prinsessetittelen til å markedsføre, selge og legitimere høypretensiøst sludder, humbug og falske håp om helbredelse, er greit.

For dette er «intet nytt», ifølge VG. I Giske-saken gjaldt omvendt logikk: Nå gjør han det igjen.

VGs lederartikkel refererer til Märthas frokost-intervju på TV2 uten å kommentere at hun der nærmest stemplet den samlede norske presse som fake news.

VG refererer også til Fædrelandsvennens leder, uten å gå inn på poenget: At «mennesker og forbrukere har krav på å bli beskyttet mot personer som på feilaktig grunnlag hevder å kunne behandle alvorlige sykdommer».

Dette er uttalelser som selv Den norske nordiske fagorganisasjonen for healing har tatt sterk avstand fra, og mener setter hele bransjen i vanry.

Men ingenting av siste ukes mediedekning har gjort det minste inntrykk på VGs lederskribent, som skriver det kongehusets egen kommunikasjonssjef ville ha skrevet, hvis han var 100 år, ikke leste aviser, og ønsket å legge debatten død. Det er sjelden å se en slik kavalkade av åndslammende «resonnementer» på side 2 i en stor norsk avis:

«Prinsessen har ikke begynt med noen [sic] nytt, utover at hun har fått seg kjæreste. Han ser ut til å dele hennes interesse for alternativ behandling. Det er denne bransjen prinsessen har bygget store deler av sin yrkeskarriere rundt.» (…)

«Prinsessen er en næringsdrivende som betaler sin skatt som alle andre. Hun lever av kulturformidling og alternativbehandling. At hun samtidig er prinsesse, med de ulemper og fordeler det fører med seg, kan ingen ta fra henne.» (…)

«Det virker som mye av oppstyret egentlig beror på at hun har fått seg ny, alternativ kjæreste. (…) Kjæresten jobber med det samme som prinsessen, og dette burde i seg selv ikke svekke kongehusets anseelse hos det norske folk.» 

Men dette er heldigvis ikke opp til VG å avgjøre. De kan heller ikke avgjøre hva det norske folk mener om en «jobb» som består i å lure folk til å tro at de får «en reise i livets mysterier», og «kommer i dypere kontakt med din indre kraft» og «ditt egentlige deg» ved å betale 595 eller 1030 kroner for å overvære en samtale mellom et nyforelsket par fra en annen tankeplanet.

VG kan heller ikke avgjøre hva leserne mener om en avis som plutselig slutter å tenke kritisk i møte med irrasjonelle og suspekte ideer som sprer seg i samfunnet – i konkurranse med medisin, vitenskap og helsevesen.

I stedet presterer VG å snu hele problemstillingen på hodet: “I en tid der det stadig er mindre som binder oss sammen, fungerer monarkiet som et slags lim i samfunnet vårt.”

Nettopp dette limet er det Märtha misbruker til å fremme en tenkemåte og et livssyn som ikke tjener noen andre enn hennes egen nyåndelige sekt og hennes egen lommebok.

Jeg tipper kongen og dronningen er dypt bekymret over at datteren har skapt en «sjamanfeber» i Norge, som selger billetter til kommersielle arrangementer, men som også får flertallet av nasjonens innbyggere til å lure på om alle i kongefamilien er ved sine fulle fem.

Men Harald og Sonja hadde nok ikke ventet at landets største nettavis skulle blir mer royalistiske enn dem selv. Og vi andre er også en smule forbauset:

For hvis ikke fremtredende lederskribenter i den seriøse pressen greier å forsvare rasjonaliteten og etterretteligheten i møte med det glade vanvidd, hvem skal da gjøre det?

Posted on

God morgen, falske presse-Norge! Hilsen Märtha Louise

Har prinsessen samme forhold til pressen og sannheten som Donald Trump?

Opprinnelig publisert som kronikk i Medier24, 16. mai 2018.

Märtha Louise og sjaman Durek Verrett «snakket ut» på «God Morgen, Norge» i dag tidlig. For første gang etter at de landet nyforelsket på norsk jord. Og etter at biskopen hadde stoppet parets nyåndelige kirkesamtale til 595 kroner billetten. Og Fædrelandsvennen på lederplass hadde bedt henne si fra seg prinsessetittelen.

Vi forventet ikke et revolverintervju på TV2. Vi forventet heller ikke dyptpløyende journalistikk. Vi visste at vi ville komme til å savne Fredrik Solvang.

Men – vi forventet heller ikke at norsk journalistikk som sådan skulle bli frakjent all troverdighet. Av en representant for institusjonen som selv skal samle nasjonen, som selv er avhengig av troverdighet for å overleve.

Frokost-TV er tidlig på morgen, selv for erfarne frokostverter. Vår Staude startet med å forklare seerne at intervjuet måtte foregå på engelsk slik at alle kunne henge med, og at første spørsmål til Märtha Louise derfor ville bli på engelsk. Så sa hun på tindrende, tydelig norsk: «Hvordan går det? Hvordan har du det?»

For selvsagt skulle det handle om følelser. Og hvordan man har det med seg selv når man står i stormen. Slik man har gjort så mange ganger før. Smilende og leende forsikret Märtha at hun hadde det bra. «Really?», sa Staude. «Because we think it’s worse than before.»

En fabelaktig setning fra en journalist. Staude fastslo, spontant, på vegne av seg og sin medprogramleder Peter Bubdresko, eller var det TV2 (?), eller var det nasjonen(?), at kritikken og mediekjøret mot Märtha hadde vært ille, og verre enn noen gang. Slik viser man empati og solidaritet i presserollen.

Men heller ikke dette var Märtha umiddelbart enig i. Mediedekningen var omtrent som før, mente hun. Men så hjalp Bubresko til, og viste til kaoset, kritikken og kontroversen: «Går det ikke inn på deg?» Han fikk også sagt at mediene hadde kritisert deres «kjærlighetsliv». Noe som knapt er tilfelle. Man har kritisert åndeligheten, kommersialiteten, kirkesamarbeidet og noe som ligner kvakksalvervirksomhet.

Men Märtha viste seg raus. Alle kan si hva de mener, framholdt hun. Alle har sine standpunkter. Men: «It’s not necessarily my truth». Altså har vi ikke bare ulike meninger, ifølge prinsessen, men også ulike sannheter. Og hun og Verrett fant mange rare sannheter om seg selv i mediene: «We laugh a lot.»

Dette har flere av oss gjort de siste dagene. Når vi har sett hva Verrett har sagt i tidligere sofasamtaler på TV. Men disse samtalene har han visst greide å helbrede bort fra sin CV.

TV2-vertene hadde faktisk vett til å spørre om han virkelig kunne helbrede leukemi, og hva det var dette med å snu atomene. Verrett svarte at han aldri har påstått å kunne kurere kreft.

Er det tilfelle? Nei, han sagt til et tyrkisk magasin at han har reddet folk fra kreft. Og i en e-post-utveksling med det islandske skeptiker-selskapet Vantrú viste han til sin lange erfaring med å assistere leger under behandling av blodkreft. En assistanse som gikk langt inn i somatikken. Han kunne som sjaman «gå inn» i selve beinstrukturen, og lese ut pasientens «selv» og familiens sykehistorie.

I samme diskusjon påsto han også å ha medisinsk utdannelse, ha studert «fysiologi patologi» (sic) og i tillegg arbeidet med menneskelige kadavre i tre år (!). Papirene på denne bakgrunnen har ingen sett.

Ingenting av dette nevnte han i intervjuet på TV 2. Der uttrykte han den største respekt for vitenskapen, teknologien og moderniteten.

Det hørtes jo beroligende ut. Poenget er bare at Durek Verrett sier ulike og motstridende ting om sin bakgrunn, sitt virke og sin filosofi, alt etter hvem han snakker med, og hvor mye motstand han kan påregne. Han er 3. generasjons sjaman i et intervju, og 6. generasjons i et annet. Han er også sjaman for alle religioner:

«Hvilken gud som griper inn varier etter hvilket medium Verrett samtaler med. I de tyrkiske mediene viser han til islam, i Israel til jødedommen, til amerikanske medier den kristne guden.»

Dette skriver Alslaug Olette Klausen på nettstedet Fri Tanke. Hun har saumfart hans CV. Det hun sitter igjen med er forvirring.

Og når Verrett har blitt konfrontert med hva han har sagt, avfeier han alt som rykter og misforståelser. Han sier at mediene bare henter ting som har vært skrevet andre steder, og at ingenting av dette er sant, eller kommer direkte fra han.

Problemet er bare at nesten alt stammer fra hans egen hjemmeside, der intervjuer i internasjonal presse er behørig publisert, som bevis på kjendissjamanens globale nedslagsfelt. For eksempel et tyrkisk magasin der han sier at en av hans fremste læremestere er den selvoppnevnte Prinsessen av Kroatia, Susana von Radic.» Eller som hun kaller seg: «HIRH Princess Susana Frangipane Anjou Manilus Torquatus von Radic.»

Denne damen har imidlertid ingen annen bakgrunn enn den slektstavlen hun har diktet opp selv. Ifølge kjennere av kongelige arvefølger er hun en notorisk bløffmaker. Noe som selvsagt ikke utelukker at Verrett kan ha lært masse av henne.

Så kan man si: Spiller det noen rolle hvis vi alle har våre sannheter? Ja, fordi Märtha Louise på TV i dag likevel kom med en ganske oppsiktsvekkende mediekritikk. Og her må prinsessen siteres i sin helhet på originalspråket:

«There are many things that are not true that is written in the press. What the press does, is like they take something that is not quite true, and then they spin on that. And that becomes the truth. And that is actually how the Norwegian press works».

Hva skal man si? Det er litt underlig at Märtha er så misfornøyd med mediedekningen, siden norsk presse – inkludert NRK – har fungert som mikrofonstativ for hennes høytflyvende næringsvirksomhet, og latt henne lansere den ene boken etter den andre, omtrent uten kritiske spørsmål, noe for eksempel Mathias Fischer i BT og Ingeborg Senneset i Aftenposten har påpekt.

Langt mer oppsiktsvekkende er det at Märtha mener at media totalt svikter i sin første og viktigste oppgave: Å formidle sannheten. Og at hun hevder dette uten noen begrunnelse, uten noe konkret eksempel, uten at de to journalistene i kosesofaen stilte et eneste oppfølgingsspørsmål.

Hva er problemet? Så lenge Märtha bruker prinsessetittelen for alt den er verdt, opptrer hun som representant for kongefamilien, selv om hun ikke har noen offisiell, formell rolle. En framstående representant for en norsk institusjon (kongehuset) bidrar til å undergrave troverdigheten til en annen sentral norsk institusjon (pressen). Det gjør hun i en tid der begge institusjonene sliter med tilliten. Og hun gjør dette på en måte som minner om kritikken fra Resett, Document og HRS mot «mainstream media».

Vi visste fra før at Norge har en prinsesse som fungerer som et alternativ medium. Mellom himmel og jord, altså. Men vi visste ikke at hun drev med mediekritikk på linje med høyrepopulister. For ting kan tyde på at Märtha tenker om medier på samme måte som Donald Trump: De som promotere meg, skriver sannheten. De som kritiserer meg, er fake news.

Dermed har vi den absurde situasjonen at Märtha Louise og hennes nye og veltalende sjaman-kjæreste har fri tilgang i media til å fremme hvilken som helst påstand om verdens og menneskets beskaffenhet, uten at påstanden engang kan verifiseres. Samtidig som de fritt kan kritisere mediene selv for usannferdig dekning, også dette uten å behøve å dokumentere noe.

Det er faktisk et litt større privilegium enn selv en kongelig høyhet fortjener. Og mye mindre enn det norske folk fortjener.

Posted on

Væsketap hos varehuskjede

Når du skal handle rustløser, og ikke blir forstått.

Innlegg i VG, 13. april 2019.

En venn av meg var nylig innom en av butikkene til en større varehuskjede. Kjeden spesialiserer seg på verktøy, dingser og hjelpemidler for hus og heim. Her havnet han i en lengre samtale med en kundebehandler. Skjønt, «samtale» er å strekke begrepet vel langt.

La oss heller si at han forsøkte å kommunisere. På det norske språk. Om enkle ting. Som butikken selger. Slik gikk det for seg, ifølge min frustrerte venn:

«I kundeveiledningen står en hyggelig mann i siste halvdel av tjueåra, etnisk norsk, med hippe armbånd og pen klokke. Jeg sier:

– Hei, jeg er på jakt etter rustløservæske, altså slik væske til å legge rustne ting i, slik at rusten løses opp. Flytende rustfjerner.

Han blir stille en kort stund. Jeg ser at det tenkes.

– Veske? Altså slik du har der?, sier han og peker på pc-skulderbagen min.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Spøker han med meg?

– Nei. Som i væske, altså flytende. Altså som på en flaske, for eksempel.

– Unnskyld, hva var det du sa først, hva var ordet du brukte?

– Væske?

– Ja. Det har jeg aldri hørt.

Jeg blir rådvill og lurer på om jeg snakker utydelig. Han tolker jo ordet til å bety «veske», så det er nok ikke dét. Jeg innser jeg må begynne på nytt. Jeg tar fram et av de rustne øksehodene jeg skal restaurere.

– Jeg skal fjerne rusten på dette.

Han lyser opp. Nå er han på offensiven:

– Å ja! Det du er på jakt etter, er rustspray.

Han er tydelig fornøyd med seg selv.

– Nei. Jeg vet hva rustløserspray er. Jeg er på jakt etter en flaske med rustløser, slik at jeg kan legge den rustne tingen i et bad.

I det jeg uttaler det siste ordet blir han brått stille. Han ser på meg. Jeg ser at hjernen jobber på høygir: «Bad?» Til slutt står det klart for ham: Denne kunden er en idiot.

– Jeg kan kanskje heller se etter om jeg finner det selv, sier jeg.

Han er enig.

Jeg går til hyllene og finner en flaske med flytende rustløser. Siden jeg ikke vil at han skal tro jeg er mentalt tilbakestående, går jeg tilbake og viser ham flaska.

– Jeg mente en slik. Det er bare å ha rustløser og tingene oppi ei bøtte og la det stå ei stund, til rusten løsner.

– Åh, du mente FLYTENDE?

Jeg smiler stadig stivere.

– Ja. Væske, prøver jeg.

Han ser på meg. Nå tenkes det igjen. Pinlig stillhet i noen sekunder.

– Uansett. Det var bra at vi hadde det da!»

En hverdagshistorie med lykkelig slutt, der altså. Men man kan saktens lure på hvordan det vil gå med den store historien.

For denne hendelsen handler ikke bare om manglende fagkunnskap hos butikkpersonale. Sånt har vi vent oss til, selv i spesialforretninger. Men her aner man konturene av et kulturelt forfall der ord går tapt, erfaringer går tapt, og mennesker som tror de deler en felles livsverden, blir stående uforstående overfor hverandre. Omtrent som danskene i TV-serien «Uti vår hage». Og dersom det nå knaker i hjernen til unge lesere: Det refereres her til NRK-serien med Atle Antonsen, Harald Eia og Bård Tufte Johansen fra 2003.

Min venn sier det slik:

«Jeg ser dette som et utrykk for et postfaktuelt samfunn, av et skolevesen på ville veier, et samfunn der realfag og språk blir sett på som noe outrert og nerdete. Det virker som stadig færre utfordrer grensene satt av det berømte 5000-ords ordforrådet. Mens svensk barne-tv dubbes til norsk. Sånn går no dagan.»

Posted on

Slik blir du likestillingsminister

Takk til NRK for god, uønsket folkeopplysning.

Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 10. mai 2019.

NRK Brennpunkt viste onsdag Brennpunkt-dokumentaren «Kjønnskampen». Her fikk mannsperspektivet mer plass enn kvinneperspektivet, for en gangs skyld.

Etter reaksjonene å dømme, er det én gang for mye for dem som er vant til å ha likestillingsfeltet for seg selv.

Likestilling – for begge kjønn

Men hva lærte vi? At komikeren som er blitt landets fremste mediefeminist har et mannssyn som alle bør få med seg, hvis de bare dusjer etterpå. At tenåringsgutter kan tale sin sak uten å sutre eller klandre jentene, selv om de har hørt på Jordan Peterson. At gjengen som kaller seg Mannsforum ikke ønsker å gjeninnføre patriarkatet. De ønsker bare større fokus på skjevheter som rammer gutter, menn og fedre. Ikke kamp mot kvinner, men likestilling for begge kjønn.

I årevis har disse halvt slagne, halvt brave menn stått og hutret med paroler foran Stortinget. Skrevet høringsuttalelser, holdt konferanser, delt ut priser. Med nesten fraværende respons fra politikere og journalister.

På Mannsdagen i fjor inviterte de likestillingsministeren for å snakke og lytte til menns historier. Hun sendte sin statssekretær, som holdt tale, og gikk.

Selv var Linda Hofstad Helleland (H) opptatt. Med likestilling. På sin egen topplederkonferanse 350 meter unna. Tema: Underrepresentasjonen av kvinner blant sjefer i næringslivet.

Mannen må kjempe en kamp han er dømt til å tape

Klarere kan det ikke illustreres. Å løfte noen få svært ressurssterke kvinner til lederstillinger i store private selskaper, har høyere politisk prioritet enn å hindre at gutter sakker etter i skolen, havner utenfor arbeidslivet, at menn topper de fleste elendighetsstatistikker, at mange av dem forblir ufrivillig barnløse, eller mister kontakten med barna etter samlivsbrudd.

En skilt kvinne kan ta med seg ungene og flytte til en annen by uten å søke om rett til det. Mannen, som også elsker sine barn og vil deres beste, må gå til retten med sin sak, og kjempe en kamp han nærmest er dømt til å tape.

Særlig om eksen tyr til falske anklager om vold og overgrep. De fleste gir opp før de starter, og innser at systemet er rigget for mor.

Det er vanskelig å finne en større kjønnsbasert urett i dagens Norge. Men barnefordeling og samværsrett er ikke gjenstand for mediekampanjer eller politiske utspill. Og ble knapt nevnt i Brennpunkt.

«Holdninger må endres»

Dokumentaren kunne også nevnt at statsråd Helleland arrangerte enda en topplederkonferanse om kjønnsbalanse i næringslivet i fjor.

Etterpå siterte hun hva en styreleder hadde sagt: «Er ikke kvinner og menn tross alt litt forskjellig snekret sammen og har ikke dette konsekvenser for verdivalg og prioriteringer som påvirker kjønnsfordelingen?»

«Dette viser hvilke holdninger som må endres», lød statsrådens kommentar.

Man må ikke antyde, eller engang spørre, om menn og kvinner kan være litt forskjellige fra naturens side. Man må også passe seg for å ikke gi kvinner «skylden» for at de ikke er konsernsjef i Equinor eller Telenor. Ansvaret ligger kun hos selskapene. Er kjønnsbalansen skjev, må toppledelsen i skammekroken.

Tips til deg som vil bli likestillingsminister

Mange tabuer og myter må respekteres om du vil delta i likestillingsdebatten uten å fremstå som slem eller tilbakestående. Det eksisterer en underforstått «partilinje», enten du tilhører SV eller Høyre.

Her er noen tips for deg som vil bli likestillingsminister (eller for den saks skyld, likestillingsombud):

Vær kvinne. Rundt deg jobber stort sett kvinner. Likestillingsapparatet har den dårligste kjønnsbalansen i Norge, men denne vitsen kan kun dras i lukket lag.

Snakk uavbrutt om likestilling, men takk nei til å bli intervjuet i TV-dokumentarer om likestilling om du mistenker at vinklingen er annerledes enn du er vant til.

Hold din årlige «likestillingspolitiske redegjørelse» for Stortinget uten å blande inn gutter og menn som annet enn bipersoner.

Skryt av norsk likestilling. Si at vi har kvinnelig statsminister, utenriksminister, finansminister, stortingspresident, og at flertallet av sjefer i staten og i arbeidslivets hovedorganisasjoner er kvinner. Avslutt tiraden med: «Men vi er ikke i mål.»

Si at vi ikke har likestilling i Norge «så lenge barn og kvinner utsettes for vold i nære relasjoner». De aller fleste som utøver vold mot barn er kvinner. Men det behøver ikke du å vite.

Kvinnen er svak, mannen er sterk

Vær opptatt av kvinnehelse. Si at kvinner er utsatt for depresjon dobbelt så ofte som menn, men ikke at deprimerte menn oppsøker flaska i stedet for legen.

Vær opptatt av «mangfold i ledelse», selv om menn og kvinner er helt like (ifølge din teori), og økt mangfold bare innebærer at noen av de hvite, middelaldrende sjefene fra Oslo vest med lik utdanning og bakgrunn, vil gå i skjørt.

Si at kvinner tjener 87 øre for hver krone menn tjener, og få det til å lyde som et ran. Likelønnskommisjonen fastslo for over ti år siden at lik lønn for likt arbeid er oppnådd i Norge. Menn tjener mer i snitt fordi de jobber mer, i andre yrker, i en annen sektor. Men se bort fra det. Nevn heller ikke den rause pensjonen til kvinner i offentlig sektor. Eller at menn betaler klart mest inn til velferdsstaten (i skatt), mens kvinner tar klart mest ut.

Husk at kjønnsperspektiv betyr kvinneperspektiv: Kvinnen er svak, mannen er sterk. Før, nå og tross all endring. Søppeltømmere, billedkunstnere og NAV-klienter er mektige så lenge de er menn.

Hold fast ved likestillingsloven, som uttrykkelig sier at den er «særlig siktet mot å bedre kvinners og minoriteters stilling». Ikke gi etter for kravet om en kjønnsnøytral lov. Å sidestille menn og kvinner juridisk, er skjevt og urettferdig. Kvinner får kjønnspoeng ved inntak på 120 mannsdominerte studier. Menn får poeng på syv kvinnedominerte studier. Dette viser at loven fungerer etter sin hensikt.

Debatten er i gang

Så vil da også favoriseringsparagrafen for kvinner bestå med vår nye likestillingsminister. Trine Skei Grande sier til Brennpunkt: «Det er fortsatt en stor ubalanse på mange områder når det gjelder kvinner. Og jeg tror fortsatt at den ubalansen må motarbeides. Og at det er kvinner som ofte taper i de kampene.»

Hvilket kjønn som taper i hvilke kamper, og dermed trenger lovens hjelp, skal altså ikke være et åpent, empirisk spørsmål. Og slik lyder Grandes ultimate begrunnelse for ikke å endre lovens ordlyd: «Det er ikke noen stor debatt i det politiske Norge om å gjøre det.»

Nei, det skulle tatt seg ut om en minister viste politisk initiativ.

Men debatten er altså i gang. Jordan Peterson har lært unge menn å argumentere saklig mot vedtatte sannheter om likestilling. A-magasinet lager spesialnummer om dagens mann. Boken Samværssabotasje er solgt i flere opplag. Stoltenberg-utvalget har satt skolegapet på dagsorden. Tenketanken Agenda vil ha mennene tilbake til venstresiden. Nytt utvalg skal igjen se på Barneloven.

Men – som det til enhver tid heter på likestillingsfeltet: Det er langt igjen.

Posted on

Debattsabotører med statsstøtte

Antirasistisk Senter senker nivået og bredden på den offentlige samtale.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 24. april, 2019.

Det er et sunnhetstegn for meningsklimaet i Norge at Nordiske Mediedager har fått bred støtte for sin invitasjon av Steve Bannon, tidligere valgkampsjef og strateg for Trump. Lederartikler i Aftenposten, VG, Dagbladet, Morgenbladet, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Nordlys har alle minnet om et enkelt demokratisk prinsipp: Man må snakke med dem man er uenig med.

Gjengir ytringer tendensiøst

Men Antirasistisk Senter har andre prinsipper: Man må stemple dem man er uenig med. Man må gjengi deres ytringer tendensiøst. Man må gi en mest mulig skjev og enøyd fremstilling av dem som slipper til «uønskede» debattanter.

Rune Berglund Steen (leder) og Ervin Kohn (2. nestleder) svarte 22. april på min kommentar i Aftenposten 16. april. Allerede i ingressen blir leserne advart mot en skribent med moralsk defekt: «Kjetil Rolness er etter hvert nokså dreven på å trekke på skuldrene av slikt som ikke rammer ham selv.» Og videre: «Kjetil Rolness fortsetter med å normalisere høyreradikalisme.»

Jeg var nemlig frimodig nok til å forsvare Hege Storhaug mot urimelig kritikk og demonisering i en periode i 2015. Det er nok til å tilhøre den mørke siden, selv om jeg også har kritisert Storhaug når hun er urimelig og demoniserende.

«Steve Bannon er ifølge Rolness bare «en mann på andre enden av det politisk spektrum».». Bare? Jeg skrev at man kan være dypt bekymret for hans høyrepopulistiske prosjekt. Men det holder ikke for ARS.

Rasist og antisemitt?

Bannon er rasist. Punktum. Selv om de ikke har et eneste sitat som beviser det. Selv om Bannon propaganderer for økonomisk nasjonalisme uavhengig av rase, etnisitet og religion. Selv om han kaller etno-nasjonalister (les: nynazister) for klovner og tapere og ber dem dra til helvete.

Bannon er også antisemitt selv om han har ledet et Israel-vennlig nyhetsnettsted, jobbet for en Israel-vennlig president og taler varmt om den «jødisk-kristne kulturen».

Dette vet selvsagt ARS, som har bredbånd på jobben: «Alt ligger på nett: filmer, intervjuer, filmer av intervjuer, artikler – i mengdevis. Ideen om at man skal lære noe spesielt av å invitere ham til Nordiske Mediedager, er absurd.»

Med denne logikken burde konferansearrangører styre unna alle som snakker på Youtube. Særlig om de kan svare for seg. I Dagbladet 24. april advarer Berglund Steen mot at Bannon vil komme med «kalkulerte og innøvede svar». Og hva verre er: «Snart vil han si noe morsomt og avvæpnende, og salen kan til og med føle seg forlystet.»

Fordømmer de uverdige

Jeg vet ikke om ARS vil advare mot at også andre deltagere på Mediedagene har forberedt seg, eller vil utøve humor. Guardian-journalist Paul Lewis skal snakke om sin dekning av Bannons reise i Europa. Regissør Alison Klayman om sin film om samme mann, The Brink. Historiker og Washington Post-spaltist Anne Applebaum var også invitert (men måtte melde avbud). Alle sammen er sterkt kritiske til Bannon, Trump og populismen. Deltagerlisten er ellers en parade av mediefolk på den liberale sentrum-venstresiden.

Men lar du den ene mannen fra ytre høyresiden få snakke selv, har du ifølge Berglund Steen legitimert en ideologi som fratar minoriteter «deres grunnleggende menneskeverd» og «rett til å leve».

Dette er selv demagogi. Fra en opphøyd moralsk posisjon. Der man fordømmer de uverdige, før de har fått forklare seg. Der man sverter og svartelister profilerte, omstridte aktører basert på egne fordommer om hva de står for. Hvor går grensen? Hva med Jordan Peterson, Douglas Murray, Ben Shapiro, Roger Scruton? Eller Jimmie Åkesson, som to ganger er blitt invitert på Skavlan?

Populistens nyttige idioter

Og mener ARS at høyrepopulismens fremmars kun handler om at stadig flere lar seg forføre av demagoger? At ting ordner seg, bare vi luker vekk de farlige stemmene? Da har man liten tiltro til folk. Og man forveksler symptomer med årsaker.

Ved å lytte til hva Bannon faktisk sier, kunne Antirasistisk Senter lært noe om populismens appell. Og blitt bedre i stand til å bekjempe agitatorer av hans type. Men nå er det de selv som opptrer som populistens nyttige idioter. Bannon elsker å bli kalt rasist, fordi stigmaet bare beviser hersketeknikkene til «eliten» og «globalistene».

Nettopp slike paradokser kunne vært et tema på Mediedagene, under samtalen om ytringsfrihet, dagen etter at Bannon har dratt. Men ARS takket nei til å stille, av prinsipp. Dette nevner ikke Steen og Kohn med et ord i sitt tilsvar, selv om det var utgangspunktet for min kommentar.

Men kanskje Venstre, KrF og Høyre, som i fjor økte økte den økonomiske tildelingen til senteret, kan forklare: Hvorfor skal politiske aktivister som ikke vil delta i viktige debattfora, få fem millioner i året fra felleskassen?

Posted on

Åpen debatt? Nei, takk. Jeg er antirasist.

Er det modig å ikke ville diskutere ytringsfrihet?

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 16. april 2019.

Det er blitt bråk i andedammen etter at Steve Bannon, Trumps «onde mesterhjerne», ble invitert til Nordiske Mediedager i Bergen. Som bestilt av arrangørene. Man kan alltid stole på ubetalte PR-medarbeidere på den moralsk ranke venstresiden.

Mediedagene har likevel sitt på det tørre, faglig sett. Steve Bannon er medielederen som fikk Breitbart, et rølpete nisjenettsted på den ytre høyresiden, til å bli et av USA mest populære, omtalte og beryktede. Han var visepresidenten i analyseselskapet Cambridge Analytica, som brukte big data til å påvirke politiske valg (deriblant Brexit).

Han var valgkampsjefen som overrasket Trump selv med gjøre ham til president. Han ble deretter sjefstrateg i det Hvite hus, til han falt i unåde, som de fleste andre på samme arbeidssted.

Nå farter Bannon rundt i Europa for å mobilisere en høyrepopulistisk «bevegelse» over landegrensene, foreløpig med tynt resultat. Men det er ingenting å si på medieoppmerksomheten. Nå sist da han erklærte selveste Paven som fiende.

Nyttige idioter?

Man behøver ikke støtte en slik mann politisk for å skjønne at han er interessant. Hvis man interesserer seg for samspillet mellom media og politikk – et spill der reglene er blitt radikalt endret på få år.

Man kan til og med være dypt bekymret for Bannons prosjekt, og likevel ønske å høre tankene til en av de fremste fødselshjelperne bak fenomenet «alternative medier»:

Hvorfor kaller han etablerte medier for «opposisjonspartiet»? Hvorfor inviterer han stadig de samme mediene til å intervjue seg? Viser dette at mediene lar seg bruke? Hjalp mediene Trump til makten, selv om de advarte mot ham? Vil de i så fall bli presidentens nyttige idioter også i neste valgkamp?

«No platform»-strategi

Slike ting er Bannon invitert for å snakke om. Hans metode og analyse for kommunikasjon og påvirkning. Ikke hans ideologi. Bannon skal heller ikke tale uimotsagt, men diskutere med Aftenpostens USA-korrespondent Christina Pletten, som bedyrer: «Min oppgave vil være å stille de kritiske spørsmålene».

Men det hjelper ikke. For noen er dette som å invitere Goebbels til å undervise i mediekunnskap. Eller Djevelen til å lære bort retoriske knep.

Magasinet The New Yorker måtte nylig trekke tilbake Bannons invitasjon til en konferanse etter protester. Nå har norske aktivister forsøkt samme «no-platform»-strategi, uten å lykkes. Dermed valgte de å boikotte arrangøren.

Nordiske Mediedager ønsket nemlig å diskutere temaet «ytringsfrihet under press» under den årlige Frank Aarebrot-samtalen, der Erna Solberg deltok i fjor. De inviterte de liberale sentrumsstemmene Anine Kierulf og Anki Gerhardsen, som svarte ja.

Så inviterte de representanter fra den antirasistiske venstresiden: Samfunnsdebattant og Morgenbladet-spaltist Muhamed Abdi. Leder av Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen. Scenekunster, dramatiker og forfatter Camara Lundestad Joof. Forfatter, samfunnsdebattant og Aftenposten-spaltist Bjørn Stærk. Kommentator i Arbeiderbladet Hege Ulstein.

Alle svarte i tur og orden nei, etter at Abdi hadde oppfordret andre til å følge hans eksempel: «Man diskuterer ikke med fascister – man nekter dem scene.»

Urovekkende

Men antirasistene ble ikke invitert til å diskutere med Bannon. De skulle samtale med andre norske debattanter dagen etter. Selvsagt har ingen møteplikt. Men at sentrale norske meningsbærere sier nei til å diskutere ytringsfrihet i dannet selskap på Nordens største mediekonferanse, er oppsiktsvekkende. At lederen av en statsstøttet organisasjon og en profilert politisk kommentator i en større avis boikotter et slikt forum, er direkte urovekkende.

Arrangørene fikk på plass svært gode erstattere i Flemming Rose, Kamzy Gunaratnam og Lars Gule. Men de mest markante motstemmene blir altså hjemme for ikke å legitimere en arrangør som visstnok legitimerer skadelige holdninger.

Men hvem er det egentlig som bryter med idealene for fri meningsdannelse? Aktivistene krever at en mann på andre enden av det politiske spektrum skal nektes scene. Arrangører skal underkaste seg deres regler for hvordan offentlig debatt skal foregå.

Illiberalt

Dette er en dypt illiberal innstilling. Som bunner i identitetspolitikk: Bannon truer min eksistens som muslim. De krever også at alle uten videre skal godta deres definisjon av Bannon som fascist og rasist.

Er han det? Eller kan også dette diskuteres? Ervin Kohn i Antirasistisk Senter hevdet i Dagsavisen på søndag at Bannon «spiller på antisemittisme». Dette om en medieleder som opprettet eget kontor i Jerusalem. De eneste jødene Breitbart har kritisert, er de som er kritisk til israelsk politikk.

Likevel har Kohn mage til å beskylde Nordiske Mediedager for «intellektuell latskap».

Nei, intellektuell latskap er å sette enkle merkelapper på folk. Og å nekte å møte meningsmotstandere til samtale.

Posted on

Salige er de rikes barn

For de skal arve boligmassen i de store byene.

Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 7. april 2019.

Norge er eksotisk land langt mot nord, med et sterkt uenighetsfellesskap basert på myter og fabler som holder oss sammen.

Blant annet liker vi å tenke at Norge et land med små forskjeller. Alle politikere som vil delta i ulikhetsdebatten, starter med denne setningen. Så legger de ansiktet i alvorlige folder og erklærer sin bekymring for økte forskjeller. Sånne som man har i USA, et tøft og urettferdig samfunn.

Ulikheten under debatt er nesten alltid ulikhet i inntekt, målt med et tall oppkalt etter en gammel kompis av Mussolini (Gini-koeffisienten). Sammenlignet med andre land kommer Norge godt ut av den statistikken.

For litt siden advarte en mer kjent franskmann (Piketty) likevel mot økte klasseskiller også i Norge, men så minnet SSB om eksistensen av velferdsstaten, og regnet på overføringene. Da falt den allerede lave inntektsulikheten til det halve. Bekymringen ble nesten avblåst.

Inntekt teller, men formue avgjør

Norge er ikke Downton Abbey og vil aldri bli det. Vi er noe mye rarere: Et land der arvinger med lav inntekt holder kurs om «fattigdomslykke» når de har 9,4 millioner i ligningsformue.

Inntekt teller, men formue avgjør. Det handler om trygghet, frihet og makt. Og forskjeller som er større enn mange tror:

De 10 prosent rikeste eier 58 prosent av den private formuen i Norge (opp fra 46 prosent ti år tidligere). Topp 1-prosenten eier 21 prosent, topp 1-promillen eier 8 prosent. Per innbygger har Norge fire ganger så mange rike og to ganger så mange superrike som USA.

Hvordan er dette mulig – i verdens likeste land?

Motvillig melding

Vi kunne blitt klokere av stortingsmeldingen om ulikhet, som ble sluppet forrige måned. En stortingsmelding er «et dokument fra Norges regjering til Stortinget om saker som regjeringen ønsker å orientere Stortinget om eller få drøftet» (Wikipedia). Bare at i dette tilfelle ønsket ikke regjeringen å belyse saken, men fulgte ordre fra Stortinget. Stortinget orienterte seg selv via en motvillig regjering. Som ville snakke om innvandring. Før noen hadde sett meldingen.

Meldingen viste at innvandring er hovedårsak til økt barnefattigdom (noe vi visste), men at økt ulikhet primært skyldes at de rikeste drar fra. Dermed var venstresiden fornøyd, og en selvsikker SV-leder kunne oppildne sine egne med krav om «direktørskatt» og strammere livreim for «overklassen».

Den norske versjon av «working poor»

Men meldingen var påfallende taus om ulikhetsmaskinen som flere enn direktører tjener på: boligmarkedet og boligpolitikken. Fraværet ble artig nok påpekt av Eiendom Norge, bransjeorganisasjonen for eiendomsmeglingsforetakene, i en kronikk i Klassekampen(!). Høyt prisnivå, rause skattesubsidier og stram boliglånsforskrift skaper en ny norsk versjon av «working poor»: Folk i fullt arbeid som ikke får kjøpt egen bolig, og dermed sakker akterut i formuesfordelingen.

Men blårussen kunne ha spart seg. Det hjelper ikke hva ni av ti fagøkonomerhar gjentatt i alle år. Enhver norsk regjering, uansett farge, er immun mot fakta og argumenter som bryter med den ideologiske hovedlinjen:

«Bolig og hytter (…) bør ikke sees på som skatteobjekter på lik linje med andre investeringer. Eiendomsskatt er en usosial form for skatt som rammer uavhengig av betalingsevne.»

Denne passasjen i Granavolden-plattformen kunne ikke vært skrevet i noe annet sivilisert land. Argumentasjonen brukes heller ikke i noen annen sammenheng. Momsen rammer uavhengig av betalingsevne. Bør den avskaffes?

Staten taper årlig 36 milliarder

Å stemple all form for boligskatt for usosial, slik finansminister Jensen har for vane, er ikke bare ulogisk (siden skatten lett kan innrettes slik at pensjonister og andre med dårlig råd ikke rammes). Det er perverst. Bolig beskattes i England og USA.

I velferdssamfunnet Norge derimot, får velstående familier premie for å eie hus: Lav ligningsverdi, fullt rentefritak, skattefri gevinst, skattefri utleie i egen bolig.

Siv Jensens eget departement har regnet ut at staten årlig taper 36 milliarder ved ikke å behandle bolig som et vanlig skatteobjekt. Og jo dyrere bolig, desto mer hjelper staten deg. Denne vissheten er innbakt i budrunden. Skattepolitikken har bidratt til den prisgaloppen som Jensen kaller «usunn».

Europas minst regulerte leiemarked

Ser man stivt på Gini-koeffisienten, er boligformue jevnere fordelt i Norge enn annen formue. Løfter man blikket, ser man resultatet av 25 års verdistigning: Gapet mellom by og land, ung og gammel, høyt- og lavtlønte, eiere og leiere.

De siste er prisgitt et av Europas råeste og minst regulerte leiemarkeder.

Regjeringens har mottiltak. Men bare for de «vanskeligstilte». Det fungerer omtrent slik: Er du arbeidsledig og narkoman, får du startlån. Er du vanlig lønnstager, får du egenkapitalkravet på 15 prosent. Regjeringen vil forskåne deg for å ta opp for stor gjeld som førstegangskjøper.

Omsorgen hindrer deg også i å bli førstegangskjøper, selv om det ville gitt deg lavere boutgifter – og alle eierskapets fordeler.

Eierandelen synker

En slik boligpolitikk sikrer ikke eierlinja, men truer den. 8 av 10 eier sin egen bolig. Men bare 2 av 3 i Oslo. Og eierandelen synker. 39 prosent av de med lavinntekt eide sin bolig i 2003. I 2016 var andelen 29 prosent. Eierandelen blant lavutdannede går også ned.

Slik blir eierlandet Norge et internasjonalt land, der bare høytlønnet arbeidskraft kan bo nær sentrum i store byer. Mens annet nøkkelpersonell blir fordrevet til satellittbyer en time eller to unna.

Foreldrebanken

Denne skjebnen kan selvsagt unngås med gode kontakter i Foreldrebanken. DNB melder at syv av ti unge boliglånskunder får hjelp av foreldrene, og andelen øker.

En av grunnideene til velferdsstaten er å dempe betydningen av familiebakgrunn. Det står faktisk i ulikhetsmeldingen med den fine tittelen «Muligheter for alle».

Men forrige uke hørte jeg kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland – som også er boligminister – snakke om regjeringens boligstrategi. Hun sa ikke ett ord om ulikhet, før i sluttreplikken, som hvilte på tidløs innsikt hevet over historie og politikk:

«Det er ikke noe nytt at de rikes barn lettere kommer inn på boligmarkedet.»