Også du, Per-Willy!

Min lørdagsspalte i Dagbladet om boligpolitikk (14. juni) har fått svar fra statssekretær Per Willy-Amundsen (FrP) (24. juni). Han gir meg kred for å være harstadværing (som han selv), men hevder ellers at ”jeg tar feil”. Nøyaktig hvor og hvordan jeg tar feil, greier han ikke påvise. Derimot tar han selv grundig feil.

Amundsen ramser opp diverse tiltak regjeringen har foreslått, og påstår at jeg ikke nevner noen av dem. Nei, jeg tok dem ikke i detalj. Noe må regjeringen greie selv. Men jeg skrev da vitterlig at regjeringen ”forenkler byggeregler og saksbehandling. Den samordner og effektiviserer. Bra!” Du fikk altså ros, Amundsen. Er det så uvant at du ikke merket det?

Alle som ikke sitter i regjering og kan noe om boligfeltet, skjønner at disse tiltakene ikke er i nærheten av å utgjøre en ”offensiv boligpolitikk”, slik Amundsen hevder. Og forskere har vist at kombinasjonen av uredusert egenkapitalkrav og innstramming av startlån vil gjøre det enda vanskelige for unge å skaffe egen bolig. Snakker vi ikke her om løftebrudd? Fremskrittspartiet har til og med programfestet å fjerne egenkapitalkravet helt. Før valget sto Peter Batta, direktør i Huseiernes Landsforbund, på Stortingstrappa sammen med representanter for alle de borgerlige partiene og erklærte at kravet ville reduseres fra 15 til 10 prosent straks vi fikk ny regjering. Batta kaller tilbaketoget for ”et svært alvorlig løftebrudd”. Og legger til: ”Svært mange unge velgere vil nå føle en berettiget skuffelse.”

Ellers kommer Amundsen med formuleringer som viser hvor kjapt en kontroversiell FrP-er kan bli en helt vanlig politiker. Og som vanlig i boligpolitikken er det mest interessante det som ikke nevnes. Et hovedpoeng i min spalte var at boligeierne har store, særnorske skattefordeler som både er prisdrivende og dypt urettferdige. Amundsen skriver at selveierdemokratiet er selve ”adelsmerket ved norsk boligpolitikk”. Vel, kjennetegnet på en adel er at den har privilegier som andre klasser ikke har. Så kan vi få et klart svar på dette, fra det nærmeste vi kommer en boligminister i Norge: Hvorfor er subsidier til uformuende ungdom (med betalingsevne) så ille, mens langt større subsidier til eldre, velstående boligeiere er bra?

 

Replikken ble først publisert i Dagbladet 28. juni 2014.

 

 

 

 

 

 

 

Boligpolitisk nytale

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Innstramminger og løftebrudd skal gjøre det lettere for unge å skaffe seg egen bolig.

REGJERINGEN har satt ut et rykte om at vi har fått en ny boligpolitikk. Alle som kjenner dette sørgelige feltet, vet at det neppe kan stemme. Boligpolitikk er noe man driver med i utlandet. Og ganske riktig. De blåblå starter med to klokkerene løftebrudd, som i kombinasjon forverrer unges muligheter på boligmarkedet. Men først et artig sitat, som har fått ny aktualitet:

“VI ER TILHENGERE av selvregulerende markeder og mener at hovedproblemet i det norske boligmarkedet er at tilbudssiden i markedet ikke fungerer godt nok, og at de høye boligprisene i Norge i stor grad skyldes bevisste politiske valg fra de andre partiene. Vi ønsker ikke å styrke Husbankens rolle i det norske boligmarkedet, og mener tvert imot at erfaringene fra den amerikanske bankkrisen i 2008 tilsier at staten i minst mulig grad bør blande seg inn i hvordan folk finansierer sine boliger.”

Statlig innblanding skapte altså finanskrisen. Hvor tar man slikt fra? Og hvem sa det, sent i 2008? FrPs betrodde medlemmer i Stortingets kommunalkomite. En av dem heter Per-Willy Amundsen. Han er klima- og muslimskeptiker, kort sagt hardcore fremskrittspartist, og har vært det siden barneskolen. Det vet jeg, for mora mi var læreren hans. Nå har Per-Willy fra Harstad blitt stor, og fått ny jobb. Som statssekretær for “superminister” Jan Tore Sanner, med ansvar for … boligpolitikken!

DET ER SOM om Tybring-Gjedde skulle bli kulturminister. Eller tenk deg Siv Jensen som finansminister! Nei, vent nå litt. Vi har ordninger for sånt. Den Gud (les: staten) gir et embede, gir han også forstand, displin, byråkrati, regelverk og institusjonelle føringer. Det er utrolig hva et begrenset handlingsrom og en bratt læringskurve kan frambringe av forvandlinger. Etter et møte med sine EU-kolleger i Brüssel uttalte “boligminister” Amundsen:

“I Norge har vi Husbanken, og det er en ordning jeg tror man godt kunne tenkt seg i mange andre land. Hvis man opplever store utfordringer på boligmarkedet, slik som man gjorde i 2008 som følge av finanskrisen, har man et instrument som står klart til å tas i bruk. Kombinasjonen av et velfungerende boligmarked og instrumenter for å kompensere for der markedet kanskje ikke er løsningen for alle, tror jeg er en kombinasjon vi godt kan være stolte av i Norge.”

SANNER-AMUNDSEN bruker powerpoint-bevis på at markedet fungerer. Nemlig: 8 av 10 eier sin bolig. Årlig oppussing for 60-70 mill. God kvalitet på boligmassen. Det ligner Det Forjettede Land, sett fra fattig-Europa. Men skulle det ikke være noe her om samsvar mellom tilbud og etterspørsel? Det har vi ikke hatt i Norge siden nittiallet. Byggingen går ned, befolkningen går opp, og folk med vanlig inntekt prises ut av de store byene. Det ropes alarm. Og hva gjør den nye regjeringen?

DEN FORENKLER byggeregler og saksbehandling. Den samordner og effektiviserer. Bra! Men det krever langt større grep, visjoner og kreativitet for å løse boligproblemet. Skal vi puste lettet ut når Sanner tar oss med inn på do for å vise at snusirkelravet for rullestol kan reduseres med 10 cm?

Det er enda vanskelige å skjønne hans påstand på en konferanse her om dagen: At fleksibel anvendelse av egenkapitalkravet og såkalt målrettet bruk av startlån skal lette inngangen til boligmarkedet. Dette er ren nytale om innstramminger og løftebrudd.

FINANSTILSYNET økte kravet til boliglånkunders egenkapital fra 10 til 15 prosent i 2011. En ekstra terskel for førstegangskjøpere, i tillegg til tøft prisnivå. Uka før valget i fjor forkynte representanter for alle fire borgerlige partiene at kravet skulle reverses. Løftet forsvant ved Sundvollen-erklæringen.

Husbankens startlån ble dermed viktigere som alternativ. Men forrige regjering varslet innstramminger også her, etter at Dagens Næringsliv hadde skapt inntrykk av at kommuner kastet startlån etter millionærer. 1. april i år kom de nye strengere forskriftene, signert Sanner. Hva står det i Høyres valgprogram? Vi må “vurdere muligheten for å senke terskelen for startlån, slik at flere kan få mulighet til å eie sin egen bolig.”

DE TO LØFTEBRUDDENE utgjør en verst tenkelig kombinasjon, ifølge tre forskere fra NIBR og NOVA. Lånesøkere med gode kausjonister kan omgår egenkapitalkravet. Altså øker avhengigheten av foreldres posisjon på boligmarkedet. Ulikheten går i arv, i strid med en norsk velferdsmodell basert på tanken om like muligheter, noe som avslører at “politikkutformingen kommer til kort.”

Ingen partier har gått inn for skjerping av sparekrav og utlånspraksis. Politikerne blir med på regelendringer med alvorlige sosiale konsekvenser, uten utredning, debatt eller vedtak. Man driver boligpolitikk ved det man ikke gjør.

DERMED ER DET en ekstra ironi idet herlige utsagn om at “staten i minst mulig grad bør blande seg inn i hvordan folk finansierer sine boliger”. Ingen blander seg mer inn i boligfinansiering enn staten. Ingen ønsker det mer enn FrP og Høyre. Vi snakker om skattefordelene til eierne. Norge er et rart og rikt land der “vi i villa” sparer ved å skaffe oss høy boliggjeld, og bor gratis om vi har utleiedel. Amundsen ønsker at ferrest mulig skal være avhengig av “ekstratilpassinger” og “subsidier”, men ser ikke at boligmarkedet er ekstratilpasset det eiende flertall, der de mest størst boligformue er statssubsidiert til pipa.

 

Opprinnelig publisert i Dagbladet 14. juni 2014.

 

 

Fugl Fønix, vingeklippet.

Flu - Homo Phoenixus

 

Hva skal skjeggedamen med fiender når hun har venner som Likestillingsombudet og Aftenpostens kulturkommentator?

 

MELODI GRAND PRIX ble vunnet av en krysning av Jan Thomas, Kim Kardashian og Titten Tei. Og takk for det. Det norske alternativet var en stille storm inne i en salgskonsulent fra Hole Glass, et velutstyrt glass- og aluminiumsverksted med eget glasslager, egen skjæring og glass-sliperi.

JEG SKJØNNER de som grøsset eller måpet da spotlyset falt på Conchita Wursts ansikt. Men det som kunne framstått som en smakløs, billig gimmick eller et one man/woman freak show, ble faktisk en strålende, stilisert performance med sus av Shirley Bassey, Bond-ballader og “I Will Survive”. Campy MGP på sitt beste – og mest alvorlige! Med polaritetene stablet til svimlende høyder: Mandighet og kvinnelighet, enkelhet og overdådighet, utsvevelse og innlevelse, fesjå og talent, spekulasjon og naivitet, overflatiskhet og lidenskap, normbrudd og konvensjon, novelty og old school, kamuflasje og “outcoming”. Transestetikken vant gull, i alle øvelser. Men så var det transpolitikken.

Å VISE FINGEREN – med neglelakk – til antihomo-Putin foran 1,3 millioner seere, med perfekt storpolitisk timing, står det respekt av. Supert å bruke MGP-sirkuset til å fremme den selvsagte, men truede, retten til å se ut som man vil og elske den man vil. Fred, kjærlighet, toleranse, mangfold. Mer av sånt. Men jeg greier likevel ikke juble. Det noe forflatende og impotent ved denne humanismen. Når man sier at utseende ikke betyr noe, mister også alle kjønnsuttrykk betydning. Og var det ikke de man skulle forsvare?

Ta skjegget: Det er bare ansiktshår, sier Conchita. Hm. Og fabelfuglen Fønix, som hun selv sang om, var bare et fjærkre? Uansett hva man måtte mene, vil skjegg alltid være et symbol på mandighet. En dragartist som spiller kvinne, og samtidig dyrker og fremhever sitt skjegg, er en oddsbombe med en provokasjon midt i fjeset. Og ansiktshåret til Tom Neuwirths scenefigur er nesten like falsk som hodehåret. Han imiterer både kvinne og mann. Han fordobler kunstigheten, fjerner kjønnet enda lenger fra det naturlige og entydige. Jeg synes det er herlig forvirrende. Andre foretrekker å sette ham i bås, for personer med krav på særlig beskyttelse.

DET STARTET MED VGs mageplask på lederplass: «Den skjeggete dame vant Melodi Grand Prix. Utfordrere neste år er kjempeapen fra Borneo og den syngende kamel.» Humoren ville funket på gamle Tostrupkjelleren (nedlagt vannhull for tørste journalister), men overreaksjonene sier også endel om vår tids krenkelseskultur. Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Østavik klager VG inn for Pressens Faglige Utvalg fordi avisen stigmatiserer menneskers egenart og identitet, og legimerer trakassering. Aftenpostens Joacim Lund spør om avisen kan straffes etter den nye diskrimineringsloven. Mange andre er rystet og skuffet.

Alle disse vannglassstormerne har noe rart til felles: De betrakter en fiktiv camp-figur som en virkelig person. De utstyrer personen med en bestemt identitet. Og definerer vedkommende som representant for en gruppe, en minoritet. Som de så blir krenket på vegne av.

DENNE OMSORGEN er ikke bare utterly boring, my dear. Den er også komisk. For å ta avstand fra hets mot Conchita, går man til motsatt ytterlighet, og forlanger man at alle skal late som ingenting ved synet av henne. Selv om sjokkeffekten og tabuleken er en essensiell “part of the act”. Homoleder Bård Nylund mener påsminket dameskjegg er å sammenligne med overvekt. Og hvem harsellerer med sånt?

“VI ER USTOPPELIGE”, sa Conchita. Og la dermed opp til gruppeidentifikasjonen selv. Men ingen siterer henne på dette: “Jeg sier selvfølgelig at det ikke er viktig hvordan du ser ut. Men for meg personlig er det kjempeviktig, jeg legger så mye i dette. Jeg ønsker å se perfekt ut på alle bilder. Jeg elsker å sminke meg, å frisere håret og kle meg ut. Jeg føler meg mer komfortabel i denne rollen enn når jeg er en gutt hjemme.”

UTSEENDET gir makt. Rollespillet fremmer ekthet. Korsettet er frigjørende! Som ung passet ikke Tom inn noe sted, i noen versjon, før han oppfant sin outrerte persona. Han snakker om sitt “magiske hår” og sin “uniform”. Uniformen skjuler og beskytter. Tom forsvinner, men trer likevel fram, nærmest via stedfortreder. Conchita-figuren gir ham faktene og friheten til å gjøre “sin greie”, bruke sitt sang- og showtalent til å fortelle hvem han er. Han spør ikke om lov til å være seg selv. Han tar seg lov – til å være seg selv, ved å være en annen. Dette er kjernen i camp som overlevelsestrategi og uttrykksform: Løgnen forteller sannheten.

“RISE LIKE A PHOENIX”. Fønix er fuglen som brenner opp og gjenoppstår fra asken, fornyet og forskjønnet. Å gjøre dette høyt- og frittflyvende vesen til en lettkrenket “transperson” som må vernes rettslig mot dårlig humor, er rett og slett vingeklipping. Utført av fugleelskere. Det er tilbake til asken.

Jeg tviler på om dette bildet blir forstått av gode, norske krefter som liker å ha utsatte grupper under sine vinger. Nå venter vi bare på at noen befrir stakkars Conchita fra skjønnhetstyranniet og kroppspresset.

 

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 16. mai, 2014.

 

Tredve år i utakt

 

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Norge og nordmenn har ikke forandret seg siden 1984.

 

EN TYNN, GUL BOK ramlet nettopp ut av hylla mi under opprydding. ”Norsk utakt.” En særdeles velformulert og ironisk-kritisk analyse av fedrelandet. Forfatteren var Hans Magnus Enzensberger, framstående tysk dikter, essayist, intellektuell og – norgesvenn. Og jammen har ikke boka 30-årsjubileum i år. Jeg tok det som et tegn, og begynte å lese. Det var som å lese om Norge i dag.

ENZENSBERGER skrev fascinert om ”usamtidshetens land”. I 1984 hadde moderniteten kommet til Norge. Men ikke i form av svære millionbyer, industriområder og motorveinett. Eller strikt arbeidsdisplin og iøynefallende forbruk. Nordmenn prioriterte desentralisering, sunn livsførsel, anedyrkelse, kjærlighet til naturen. Unge folk flyttet til byen og fikk jobb i helsevesenet eller IT-bransjen, men restaurerte familiens nedlagte gårdsbruk og gikk i folkedrakt på nasjonaldagen. Noe som utilsiktet gjorde oss framtidsrettet, ifølge Enzensberger. Vi var både heimfødinger og kosmopolitter, bestyrere av Europas største folkemuseum – og framtidslaboratorium.

Hadde Enzensberger kommet tilbake i 2014, ville han notert at privat ødsling og uteliv i byene ikke lenger var syndig. Men han ville også sett alle særnorske ordninger som enn så lenge består: lokalavisfloraen, nynorsken, landbrukspolitikken.

Og på mange måter er den norske dobbeltheten forsterket. I Oslo skinner Barcode futuristisk i ettermiddagssola, mens husenes høykvalifiserte kontorister trekker hjem til peiskosen, drar til hytta, nybygd i tradisjonell stil, eller trener videre til et ekstremt populært skirenn der alle går med sekk for å symbolisere prinsen som birkebeinerne fraktet over fjellet i år 1206.

”NORGE, dette extravaganza i periferien, mellom oljeterminal og sommerhytte, fjellgård og glassarkitektur, er ikke paradiset på jord, men et selvrådighetens monument, og en murrende idyll”, skrev Enzensberger.

Og hva murret vi over? Det samme som i dag: Vår egen rikdom. Penger vi ikke kan bruke, penger vi er blitt avhengige av, penger som en dag vil ta slutt. Enzensberger møtte et folk ikke greide å nyte sin egen flaks: ”Det norske samfunnet er narkomant uten å vite det. Oljen er som heroin for oss, staten er en sprøytenarkoman som trenger stadig større doser. Politikerne vil tredoble produksjonen fram til slutten av dette århundret.”

Neida. Olje- og gassproduksjonen ble firedoblet fram til årtusenskriftet, før den flatet ut. Men det gjorde ikke murringen. Selv vår nåværende statsminister har erklært Norge som ”oljedopet”. Og den forrige gav full gass i Nordsjøen, for å få råd til å redde regnskogen.

VI NORDMENN er altså i utakt med oss selv – og med andre land. «Velgernes hardnakkede motstand mot tilslutning til det europeiske fellesskapet, er et tegn på den norske historiens asynkrone gang», skrev Enzensberger. I dag er Norge mer integrert i EU enn noensinne (økonomisk og politisk), mens vi later som ingenting og skyr tanken på medlemskap. Ikke bare på grunn av eurokrisen. Vi blir aldri ferdig med nasjonsbyggingen. Enzensberger siterte Wergeland: ”Det gjelder å gjøre Norge så meget norsk som mulig.”

GLOBALISERINGEN øker behovet. I dag kan du kjøpe tro kopier av gamle festdrakter fra Guldbrandsdalen sydd i Kina av selskapet Norske Bunadstradisjoner, som har et stort, romantisk fotografi av en fjord med fjellgård på nettsiden. Vi ”elsker anakronismen og holder innbitt fast ved førmoderne tenkemåter og livsformer,” ifølge Enzenberger. Ti år etter boka fikk vi OL på Lillehammer og en bunadsbølge som ikke slutter. Nå er det eksplosivt salg av hundebunader.

Dagens mediestruktur og kommunikasjonvaner ligner ikke mye på 1984. Men hva gjør vi f.eks. i reality-TV-sjangeren? Sender folk på bondegård, ut i naturen, eller tilbake til vikingtiden. Vi vekker lattermild, internasjonal oppsikt med sakte-TV som ”Hurtigruta”, ”Nasjonal ved-kveld” og ”Nasjonal strikkekveld”. Og strikkingen får oppsving med YouTube og Facebook. Aldri har det vært enklere å instruere andre, dele råd, skryte av det vi har laget – med hendene, etter gammel oppskrift. Nordmenn bruker nye medier til å bli mer tradisjonelle.

ENZENSBERGER var også politisk klarsynt. Han spurte hvor det onde fantes i idylliske Norge. I dag vet hele verden svaret. Og faktisk ble vår tyske venn ledet i retning av FrP, partiet med det dårlige rykte: ”For hvem i dette landet vil vel gå for å være rasist og høyrekstremist?” Men i samtale gjorde partileder Carl I. Hagen en svært lite skremmende figur. Han lignet en troskyldig kjøpmann: Kunden har alltid rett, men butikken skal også lønne seg! Enzensberger så finansminister Jensen i krystallkula.

Han så også noe mer. En ny, innflytelsesrik gruppe hadde seilet opp. De ”intellektuelle rådgiverne” i departementer, forskningsinstitutter og konsernledelser. Disse kjetterne var smidige, europeiske, lett arrogante. Progressive, men ikke radikale. For velferdsstaten, men mot formynderi og byråkrati. I dag kan vi fastslå at gruppen er ti ganger større, med tilsvarende økt innflytelse – som byråkrater. Og et av disse vidunderbarna ser ut til å bli leder av Norges største parti.

JONAS GAHR STØRE ville likevel ikke nådd langt om han ikke selv inkarnerte den norske utakten. Du må hylle den ”uendelige klokskapen blant folk flest”, avvise at Norge er et lite land i verden, være seig og dyktig i diagonalgang, og kunne stille til debatt i rutete Haakon Lie-skjorte på vei til hytta.

 

Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 19. april 2014.

 

Er du roskompetent?

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Har du nok selvinnsikt til å like, dele og rose denne artikkelen?

 

ROSKOMPETANSE. Dét er ordet som mangler i ukas debatt om “åpne”, “ærlige”, “fantastiske” kvinner som heier på andre “ekte”, “herlige” og “fabelaktige” kvinner i sosiale medier.

En stund virket det som en ny norm var satt. Den offentlige samtale skulle være som en aerobics-time: Positiv, energisk utfoldelse med synkrone bevegelser i gruppe, peppet opp av motiverende utrop, der deltakerne skrytehyler tilbake til instruktøren, og alle ender opp på gulvet i en eneste stor gjensidig bekreftende, egoboostende, karrierefremmende haug av armer, bein, smilefjes og blondt hår: Nå!! Nå!!! Nå er vi DEN BESTE UTGAVEN AV OSS SELV! Tett sammen for gruppe-selfie! FIIIINE OSS!!!

SLEMME MEG, som raljerer slik. Trolig er jeg et offer for dype, smertefulle mekanismer, og burde skrive bok om det. Men altså: Noen av oss blir svett av både aerobics, gruppeterapi og alternativreligion. Vi hegner om vår selvstendighet og synes fornuften er en god ting (selv om den ofte føles ensom). Vi mener at samtale bør handle om noe. Et emne utenfor egen navle, men som likevel angår og engasjerer oss. Aller helst et stridstema. Offentlig diskusjon som kampsport!

 Det betyr saklig kappestrid, med fakta, logikk, innsikt som våpen. Hvem har de klareste tankene, de mest interessante perspektivene? Kan du gjør oss klokere på emnet? Ut i felten med det du vet, mener og vil. Men obs! Kritikk må påregnes. Du kan få ris. Ikke alltid blir debatten god. Ikke alltid blir vi enige (sjelden faktisk!), men alle er enige om idealet: Det beste argumentet vinner, uavhengig av følelser og person. Blir du fornærmet av motforestillinger, er du dobbelt taper.

MEN VI VET hva som skjer: Mange dyktige kvinner takker nei. Mange brautende menn stiller opp. Og hva skjer når kvinner lager sin egen heiakultur på nettet, i rosa protest mot det “maskuline konkurransespråket”, og gjør gratulasjonene til selve øvelsen, det man skal bli god på? Mennene later som ingenting, smiler fåret eller jatter begeistret med for å holde seg inne med damene (eller kanskje dame; en strategi velkjent fra den myke manns glansperiode).

Heldigvis har opptil flere kvinnelige aviskommentatorer denne uka betakket seg for et ordskifte der godhet og glede skal veie tyngre enn substans og argumenter. En Facebook-venninne formulerte det slik: “Ros og komplimenter er utmerket, kritikk og uenighet er utmerket, mer av begge deler. Fortrinnsvis saklig, men også generelt. Sånn. Kan vi være ferdig med dette nå?”

DET KAN VI. Men så var det roskompetansen. Alle mener at ros bør gå til dem som fortjener det. Nesten ingen påpeker at du også må ha gjort deg fortjent til å rose.

For å innse dette, må vi skille ros fra to andre typer positiv respons: Kjærtegn og komplimenter. Kjærtegn er blikk, berøring, ord som varmer og bekrefter. Noe vi gir til våre nærmeste, selv om de feiler eller mislykkes, for vise at vi er glade i dem, uansett. Kjærtegn tilhører intimsfæren. Om man da ikke vil promotere en ny og vidunderlig åpenhetskultur der karrierekvinner snakker som fjortisvenninner.

Komplimenter derimot, kan gis til en større krets av venner, naboer, kolleger og iblant fremmede, om vi tør. De handler ofte om utseende, bekledning, eiendeler. Du kan ikke rose noen for å ha pene sko. Da roser du i så fall vedkommendes smak. Du kan ikke rose en kvinnes vakre ansikt, om du ikke roser hennes evne til å forskjønne det naturen har gitt henne, men da mister komplimentet verdi. Strengt tatt er ros noe vi bare kan gi for handlinger, prestasjoner, arbeider. Og det stiller krav til de som roser. De må ha roskompetanse.

DESSVERRE ER BEGREPET blitt misforstått. I Henrik Langelands roman “Francis Meyers lidenskap” klager professoren over universitetskollegenes mangel på “roskompetanse” når de ikke engang kommenterer hans opptreden på “Skavlan”. Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen sier om den selvkritiske ånden som rådet i avisen på åttitallet: “Roskompetansen var ikke spesielt høyt utvikla.” Det samme sier coachen Gry Espedal om norske ledere i boka “Ros”. De må bli rausere med å se og anerkjenne sine medarbeidere.

Men roskompetanse handler ikke om vilje. Den handler om evne. Og evnen handler ikke om sosial intelligens, men om sakskunnskap, ifølge mannen som innførte begrepet – Georg Johannesen, rabulisten, dikteren, retorikkprofessoren, ikonet for venstreintellektuelle.

“ROS FALLER MEG TUNGT, da jeg tviler på min roskompetanse”, skrev han i en anmeldelse av Rune Slagstad. Det var nok koketteri. Jan Erik Vold forsto Johannesen slik: “Å motta ros kan være greitt nok, forutsatt at rosen kommer fra en instans som er i stand til å bedømme hva den finner rosverdig. Det å avsi en rosende dom hvis man ikke innehar kompetanse vedrørende det man roser, er en latterlig og/eller uforskammet handling.”

La oss ta et klassisk eksempel. Beau Brummell, den første dandy, fikk en gang ros for sin klesstil av en vanlig, dødelig mann. Brummell svarte: “Jeg kan ikke være elegant, siden De har lagt merke til meg.”

ARISTOKRATISK arroganse er vanskelig å forsvare i vår tid. De ferreste vi mene at rosen bare skal gå ovenfra og ned. Men vi vet alle at jo mer vi ser opp til en person, desto mer ønsker og verdsetter vi deres ros. Vi stoler både på deres kyndighet og ærlighet. Og omvendt: En kunstløper lever ikke lenge på skryt fra Dorthe Skappel.

Samtidig er det vel slik at tilfeldige “amatører” ofte virker mer høflige enn saksinteresserte i sin ros, og sjelden er i stand til å begrunne den. Det er litteraturanmeldere nødt til å gjøre, men dikter Georg var ikke imponert: “Halvparten av mine anmeldere ser ut til å mangle roskompetanse.”

MAN KAN LETT mistenke at andelen ros-inkompetente er betydelig større i heiagjengen rundt toppdamene på nettet. Men søte adjektiver og emotikoner måles i antall, og ikke kvalitet. Så deilig det må være å leve i en slik verden! Så uendelig fjernt fra en kritisk offentlighet av den gamle, dannede skole, der Georg Johannesen engang kunne si om en annen forfatter:

“Han skal i et intervju ha nevnt meg som en pioner. Det er rart: Som å bli omfavnet av en lommetyv som ikke kan stjele.”

Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 22. mars 2014.