Esten O. Sæther – Norges­mester i doping­relatert dobbelt­moral

Hvordan ble kommentariatets strengeste dopingmoralist til landets fremste forsvarer av dopingsdømte norske skiløpere?

Opprinnelige publisert som tilsvar på Medier24, 28. november 2018.

Mandag kom jeg skade for å skrive en kritisk kommentar om Espen O. Sæthers forunderlige rolle i Johaug-saken, ikke minst hans iherdige, men ubegripelige påstand om at hun ikke er dømt for doping.

Svaret ble som forventet: «Rolness er neppe interessert i selve saken.» Han har «egentlig aldri satt seg inn i denne debatten». Han er en«hevngjerrig samfunnsdebattant», drevet av «privat skadefryd», som lager «trist lørdagsunderholdning fra Penthouset på Oslo vest».

Sånn er det å debattere med Esten O. Sæther. Det startet på min Facebook-vegg. En vegg Sæther kaller et «tribunal» i sitt tilsvar. Hele fem ganger bruker han dette begrepet om et diskusjonsforum der han kom dårlig ut i helgen.

Men kanskje føles det slik når ens egne overbevisninger blir avslørt som «pinlige uriktigheter» av jussprofessoren som hjalp Norges idrettsforbund å få dømt Johan Mühlegg og fratatt hans to gullmedaljer i OL. Sakkyndige Geir Woxholth fastslo at Sæthers kritikere har rett, tross manglende jusskompetanse, at Sæther ikke forstår dopingreglene og Johaug-dommen, og besvarer kritikk med avledningsmanøvre. Dette besvarte Sæther med en enda større avledningsmanøver, som fortjener å gjengis i sin helhet:

«Jeg har heldigvis morsommere ting å gjøre enn å gjenta den ganske endeløse rekken av kommentarer jeg har skrevet for å forklare hvorfor det er nødvendig både med snørr og barter for å legge fram Johaug-saken korrekt. Etter å ha sett ditt første innlegg, har jeg rukket både å glede meg over Johaugs comeback, skrevet kommentar om hvorfor det er så moro at hun får svensk konkurranse, se Kåffas [les: KFUMs] mirakel mot Åsane som endte med opprykk til 1. divisjon, ledet futsallaget til tap nede i Halden og nå i kveld feiret opprykket på Sletta. Det er omtrent et slikt idrettsliv de fleste som er med på sporten kan glede seg over. Om du vil bidra til å skyggelegge slikt liv med det du mener er en korrekt juridisk term, må du faktisk lese kommentaren fra han du kaller “en sveitser”. Han er sannsynligvis enda skarpere enn deg i faget; eller i det minste mer sentral på tross av din erfaring. Gjør det, og så kan vi diskutere videre via e-mail (eos@dagbladet.no). Facebook-arenaen til Rollsnes [sic] er ikke noe værende sted for dem som bruker idrett til å få bedre liv.»

Du skal ikke «skyggelegge slikt liv». For det er så fylt av idrettsglede og imponerende aktivitet. Husk det, om du en gang skulle bli uenig med Sæther.

Er man forundret over argumentasjonsformen? Nei. Dagbladets mangeårige, høyprofilerte sportsorakel er ikke en vanlig debattant eller kommentator. Han er nærmest en egen sjanger.

Der andre kommentatorer tilbyr analyser og meninger, tilbyr Sæther sterkt retoriske, tendensiøse og forutinntatte partsinnlegg forkledd som faktabeskrivelser. Det er en gjennomgående agendadrevet journalistikk som hevder å representere allmenninteressen. Som tidligere toppidrettssjef Børge Stensbøl har påpekt i fagbladet Journalisten: Sæther er ikke idrettens vaktbikkje. Han er vokteren av riktig etikk og god moral. Eller, om du vil: Dommeren som går opp på fjellet for å dømme de levende og døde. Noe som ser ut til å falle ham naturlig, med sin kristelige bakgrunn. (Sæther har i mange år vært trener og ildsjel i Oslo-klubben KFUM.)

Når Sæther snakker om «tribunaler» bør vi derfor lytte. Her har han sin spisskompetanse.

Verre er det med logikken og empirien i hans moralprekener. Åtte av de russiske langrennsløperne som Sæther «heiet fram» før Sotsji-OL ble senere tatt for juks. Det er heller ingen sammenheng mellom de etiske krav Sæther stiller til andre, og hva han tillater seg selv. Rolleblandingene er velkjente, og påklagd av kolleger. Og etterrettelighet og redelighet betyr ingenting når han utlegger argumentene til de som taler han imot:

«Hva er gleden med å sette dopingmerket i panna på Therese Johaug?», spør han meg. Som om jeghar funnet opp dopinganklagen. Av ren ondskap. Han fortsetter:

«Det merket gjør at Johaug som skal konkurrere i flere år framover, får en ny bekreftelse på at hun uansett ikke kommer til å slippe unna sine hjemlige kritikere. Mens det finske publikumet sist helg forlot sin egen dopfortid og klappet den norske skiløperen varmt fram, minnet Rolness om at «hun har sonet sin straff, og kan gå på jobb». Og at hun for øvrig fortsatt er å regne som dopet. Betegnelsen «dopet» henter Rolness inn fra den såkalte WADA-koden som regulerer alt det idrettsjuridiske i dopingsaker.»

Men jeg har aldri brukt begrepet «dopet» om Johaug. Og jeg uttrykte både glede og takk for at «dronningen» var tilbake i langrennssirkuset. Det jeg reagerte på, var at en sentral sportskommentator ikke bare bagatelliserer, men rett og slett benekter at hun ble tatt i doping, etter idrettens egne regler. Sæther klarer ikke å skjønne at man kan minne om hva Johaug er dømt for, uten at man ønsker henne vondt eller mistenker henne for all framtid. Dette er hans ene store misforståelse.

Den andre er enda merkeligere. I Sæthers sort/hvitt-verden har vi bevisst svindel. Og så har vi ubevisst regelbrudd. Ingen moralske gråsoner imellom. Og bare det første skal anses som doping. Sæther greier derfor ikke å skille mellom hva som er gjeldende rett og hva han selv – og andre Johaug-fans – mener er rett. Han skriver: «I idrett er brudd på WADA-koden i seg selv å regne som doping. Det er dette formaljuridiske jeg visstnok ikke forstår.»

Ja visst, det er det Sæther ikke forstår når han tar dommen fra CAS til inntekt for sin egen dopingdefinisjon. Dommen sier at Johaug ikke dopet seg bevisst. Men hun fikk i seg et ulovlig stoff, fordi hun unnlot sjekke noe veldig enkelt som man forventer av erfaren toppidrettsutøver. Da er det doping, ifølge regelsettet som gjelder alle idrettsutøvere, til og med norske.

Det er også misforstått å stadig henvise til et notat av en sveitsisk advokat man tror er professor. Antonio Rigozzi kommenterer hva som er rettferdig og hva som gagner antidopingarbeidet. Han vurderer ikke om Johaug er dømt for doping eller ikke. Han konstaterer derimot at straffen er helt i tråd med gjeldende regelverk. Han og andre kan selvsagt mene at reglene burde vært annerledes. Men «bør» blir ikke til «er», selv ikke med Sæthers forsøk på ordmagi.

Høres dette ut som flisespikkeri? Nei, det er Sæthers alternativ som bryter med sunn fornuft. La oss ta en sammenligning. Tenk deg at en kjendis blir tatt i fartskontroll. Hun sier til politiet at hun ikke var klar over at hun kjørte for fort, fordi hun ikke så på speedometeret. Hun får likevel bot eller straff. Skulle bare mangle. Men hun synes det er urettferdig, og gråter. Hun er jo ingen råkjører! En av hennes sympatisører som jobber i avis benekter at hun har begått noen fartsovertredelse, fordi hun ikke mente å gjøre det. To år senere skriver han at saken er «ferdig snakka»: Hun er ikketatt for å ha kjørt for fort.

Det er dette Sæther hevder om Johaug. Og om mulig enda rarere: Han skriver at diskusjonen står om «Johaugs status som eventuelt dopingdømt.»Smak på den. «Eventuelt dopingdømt». En ny juridisk kategori er innført i det norske språk. Kanskjeer Johaug dømt for det hun fikk straff for.

Her, i surrealismen, ender Esten O. Sæthers kamp for å gjenreise Johaugs og langrennssportens ære, slik vi kjenner den gjennom en serie av Dagbladet-kommentarer de siste to årene. Selv før dommen i CAS vedtok Sæther – på vegne av flere – at Johaug var ren og uskyldig: «Uansett dom: – Therese vil bli stående som frifunnet av oss.»

Og nåde dem som mener noe annet. Sæther har refset kultur- og idrettsministeren for å «slå politisk mynt på Thereses ulykke» i stedet for å «ta vare på skisporten». Han har refset Aftenposten for «frakoble hjernecellene» i den grad at de våger å sammenligne Johaugs sjanser for vellykket comeback med andre dopingutestengte utlendinger. Han har refset det norske folk for å «unødvendig mistenke» norske skiløpere som aldri driver med bevisst juks, selv om to av våre største langrennsstjerner nylig er dopingdømt.

«Så galt går det når noen fortsatt kaller Johaugs leppesalve for doping», lyder tittelen på typisk Sæther-kommentar. For det hun er dømt for, er bare «noen minutters tankeløs bruk av en leppesalve», en «ubevisst feil der og da», et «ubevisst regelbrudd», en «ubetenksomhet».

Vi har lang tradisjon for å fnyse og le når utenlandske utøvere og idrettsledere kommer med lignende bagatelliseringer og bortforklaringer. Hormonbehandlet kjøtt på brasilianske restaurant, liksom! Og en av dem som har vist minst nåde overfor urene utøvere har vært Esten O. Sæther. Han holdt en prinsippfast og kompromissløst linje i dopingsspørsmål, og var knallhard også mot norske som testet positivt. Og her den virkelige gåten ved Sæthers utallige doping-skriverier:

Hvorfor er plutselig all logikk og etikk fullstendig på hodet i forhold til hva han har skrevet om dopingssaken til kappgjengeren Erik Tysse? For også her drev han med iherdig kampanjejournalistikk, i motsatt hensikt: Å klistre utøveren til doping, selv om Tysse hevdet seg utsatt for et justismord og 94 fagfolk (deriblant 45 professorer og én nobelprisvinner) støttet han.

Sæther var helt døvhør for forklaringene til Tysse og hans støttespillere. Ikke bare mente han at Tysse fortjente to års utestengelse. Han mente også at synderen ikke skulle få komme tilbake på landslaget etter sonet straff. Tysses deltakelse under Rio-OL i 2016 var en skandale for antidopingarbeidet:

«Jeg mener det er helt håpløst at Norge, som en selverklært antidopingnasjon, skal ønske å vinne medaljer med utøvere som er dopingdømte.»

Og i dette tilfelle var det ikke snakk om å skille mellom moral og juss, mellom et uheldig regelbrudd og bevisst juks:

«Det avgjørende er at han er dømt i idrettens høyeste domstol (CAS) for bloddoping. Det er den dommen vi må forholde oss til. Ikke om vi tror Tysse er skyldig eller ikke.»

Sæther framholdt også at «Tysse-saken er en test på norske holdninger til juks i vår egen idrett». Det samme mener han om Johaug-saken. Men da er testen helt motsatt: Skjønner nordmenn at vi ikkemå fordømme regelbruddet som juks, ikke må mistro utøveren, ikke må bruke «D-ordet»?

To idretter, to moraler. Misforholdet er himmelstormende, men har trolig en enkel forklaring. Sæther liker ikke sporten Tysse bedriver: «Kappgang er en perifer idrettsgren i det norske sportslandskapet med en rar, tilgjort tilnærming til det å bevege seg fort som i seg selv gir øvelsen små sjanser til å begeistre et stort publikum.»

Klar og ærlig tale. Langrenn, derimot, er selve nasjonalsporten. Den er det alle nordmenns plikt å forsvare og støtte, ifølge Sæther. I den forventede støttegruppen inkluderer han – fantastisk nok – også journalister.

«Vi som står rundt Therese Johaug» er ikke tittelen på en fanside på Facebook. Det er faktisk slik Sæther omtaler seg og sine likesinnede i tilsvaret til meg. Samtidig som han bedyrer sin profesjonalitet:«Jeg gjør bare jobben min som uavhengig kommentator.»

Det er fristende å hevde at den uavhengige Esten O. Sæther ikke kunne gjort jobben bedre omhan faktisk var lønnet av Norges Skiforbund. Men det ville være feil. Sæthers ordrike og kreative forsvarstaler til dopingdømte skiløpere går så langt ut absurditeten at det svekker deres sak. Og ikke bare det. Å spre forvirring og uklarhet rundt hva som er idrettens egne definisjoner, regler og praksis på området, er neppe noe som styrker verken antidopingarbeidet eller det norske idrettsfellesskapet.

For ikke å snakke om at det gir norsk sportsjournalistikk enda dårligere rykte enn den fortjener.

Kan seksjonssjefer i SSB regne?

SSB bekrefter at jeg har rett, uten å skjønne det.

Slik er det å debattere med seksjonssjef Tonje Køber i SBB:

Svaret kommer umiddelbart. All kritikk avfeies. Kritikken gjengis ukorrekt. Kritikeren oppfattes som et barn som ikke har gjort hjemmeleksen.

Men det er Køber selv som ikke behersker matematikk på ungdomsskolenivå.

Jeg skrev i mitt siste innlegg den 20. august at «det burde være en smal sak for SSB å lage en samlet, årlig oversikt som viser hvilke innvandringsgrupper som er i arbeid, hvor mye de arbeider, hvor avhengig de er av velferdsstaten (les: hvor mye av inntekten som kommer fra det offentlige), og hvor mye de betaler i skatt».

Slik lyder svaret: «Jeg kan glede Rolness med at en slik oversikt finnes, og ligger lett tilgjengelig på ssb.no.»

Takk, men jeg kjenner denne faktasiden, og der står ingenting om arbeidstid, skatteevne eller velferdsstatsavhengighet. Tallet som lyser mot oss i fet, grønn skrift er «65 %». Så mange innvandrere i alderen 20–66 år er sysselsatt. Det er det samme positive, lett misvisende tallet SSB løfter frem i sine artikler.

Og selv om SSB har mer detaljerte tall, er alle basert på at én times jobb i uken er nok for å være sysselsatt. Dermed underkommuniseres den omfattende deltiden blant innvandrere, og forskjellen i arbeidsdeltagelse mellom majoritetsbefolkning og minoritetsgrupper fremstår som mindre enn den er.

Det finnes én SSB-rapport som inkluderer arbeidstid pr. uke. Men Køber forstår ikke tallene: «Her får man for eksempel vite at 24,6 prosent av bosatte somaliske kvinner i alderen 15–66 år er sysselsatt, og at 38,7 prosent arbeider 30 timer eller mer. Altså langt flere enn de 9,5 prosentene som Rolness refererer til.»

Dette gir ingen mening. Det kan ikke være en større andel som jobber heltid enn som er sysselsatt. Køber forsøker å si at 38,7 prosent av de sysselsattearbeider 30 timer eller mer. Javel, og hva er 38,7 prosent av 24,6 prosent? Det er 9,5 prosent. Akkurat som jeg skrev.

Køber bekrefter mitt regnestykke om andelen heltidsansatte somaliske kvinner totalt, samtidig som hun påstår at jeg tar feil.

Deretter hevder hun at «en utregning hvor man inkluderer også de som ikke er sysselsatte, for eksempel de som er under utdanning, gir en langt lavere prosent for heltid. Dersom vi gjør tilsvarende beregning for den kvinnelige majoritetsbefolkningen, finner vi at kun 46,3 prosent er sysselsatt».

Nei, 46,3 prosent er ikke sysselsatte, det er andel som jobber heltid. Hvilket vil si at heltidsarbeid er nesten fem ganger vanligere blant norske majoritetskvinner enn blant somaliske (tross den utbredte frivillige deltiden blant de norske). Mens forskjellen er langt mindre dersom vi ser på sysselsatte etter en-times-kravet. Igjen sier Køber noe som bekrefter mitt poeng, uten at hun skjønner det.

Jeg var i telefonkontakt med Bjørn Olsen i SSB, som ikke kunne gi meg tallene jeg spurte etter, men sa de kunne hentes ut. «Vi ba om å få alle spørsmålene på e-post slik at vi kunne finne akkurat de tallene Kjetil Rolness ønsker. Denne e-posten kom aldri», skriver Køber. Nei, fordi jeg fikk opplyst at det ville koste penger. Deretter fant jeg ut at man bare kunne sette sammen tall fra s. 70 og s. 79 i rapportens vedlegg.

Det er altså to muligheter hos SSB, om du vil ha et enkelt, relevant tall om heltidsarbeid i innvandrergrupper: Du må lete og regne selv, mens seksjonssjefen beroliger: «Ja, vi har tallene, og de er publisert!» Eller du må betale byrået for en ekstratjeneste med uklar kostnad: «Noen ganger trenger vi litt tid for å finne frem til de riktige svarene.»

Og noen ganger finner ikke sjefen selv de riktige svarene, fordi hun ikke skjønner statistikken til sine kolleger.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 23. august.

Trædals metode

Med skam skal ondt fordrives fra innvandringsdebatten.

Eivind Trædal, bystyremedlem for MDG og svært aktiv debattant på sosiale medier, har svart på min helgekommentar i etterkant av hans raseriutbrudd på Dagsnytt 18.

Jeg brukte debatten som et bilde på dagens polarisering og eskalering, der «moralistiske brunbeisere» og «alarmistiske kulturkrigere» provoserer hverandre til stadig nye høyder i innvandringsdebatten. Alt mens de krever full lojalitet til sitt eget lag, og tvinger alle i midten til å velge mellom pest og kolera.

Dette greier Trædal å vri til at jeg anser «rasisme» og «antirasisme» som like farlige ytterpunkter. At jeg i stedet for hat og ikke-hat ønsker meg en mellomting.

Dermed kan han også klistre meg til Donald Trump («begge sider» hadde skylden for tragedien i Charlotteville) og minne om at jeg er «godt plassert på den innvandringskritiske høyresida.»

Vel. Jeg befinner meg vel omtrent like langt til høyre som Arbeiderpartiets Jan Bøhler. Og får like mye kjeft fra heiagjengen rundt Resett og Document som fra ytrevenstre.

Trædals stråmann er lett å gjennomskue, og bekrefter mitt poeng. Først stempler han motparten som ond (”rasister”) og seg selv som god (”antirasist”). Så beskylder han meg for å lage en falsk likhet mellom hans egne begreper. På samme måte kunne Documents Hans Rustad klaget på at jeg setter likhetstegn mellom «patrioter» og «landssvikere».

Men slektskapet mellom en Trædal og en Rustad er nettopp begge parters hang til å tenke i slike enkle, absolutte motsetninger. Til å framstille meningsmotstandere som en trussel mot nasjonen, og seg selv som redningsmann. Til å tenke i flokk, gjør seg immun mot kritikk, og være så overbevist om sin egen moralske fortreffelighet, at alle verbale hersketeknikker blir tillatt.

Med et slikt verdensbilde trenger man ikke sette seg inn i komplekse spørsmål om islam og innvandring. Noe som må være bekvemt for en som vet så lite om emnet som Trædal. Han kan bare rykke ut med blålys straks noen har vist tegn til å ha «gale» holdninger, eller nære sympati for «gale» personer.

Jeg vet hva jeg snakker om. I tre år har Facebook-veggen min fungert som et debattforum om islamisme, terror, asylpolitikk, innvandringsregnskap, kriminalitetsstatistikk og «svenske tilstander». Mange av deltakerne har vært opptatt av å få fakta på bordet, selv om de kan være ubehagelige. Bidragene til Trædal og hans likesinnede – og de er ikke få – har vært å benekte dårlige nyheter, og mistenkeliggjøre budbringerne. På autopilot, uten å ha satt seg inn i sakene.

Denne kampen har de nå mer eller mindre tapt. Da gjenstår bare moraliseringen.

Mange moraliserer. Men Trædal har dratt det litt videre. Og her blir jeg nødt til å forklare litt, fordi han virker helt uforstående til at noen kan kalle ham et «moralpoliti».

La oss ta et eksempel. En advokat skrev nylig på Twitter at ikke-vestlig innvandring er en katastrofe, og at Trædal og andre som forsvarer den, må ty til fordømmelse og rasisme-anklager. Hva gjorde Trædal da? Han kopierte vedkommendes jobbportrett, la det ut på Twitter og skrev: «Hvis du er rasist og på jakt etter en god advokat så anbefaler jeg NN ved advokatkontor X på det varmeste.»

Slik kan man leve opp til sitt rykte, og gi motstanderne alt de ønsker og litt til.

For Trædal handler innvandringsdebatt ikke om å finne ut hva som er sant og riktig. Det det handler om å sette merkelapper på folk, peke dem ut som onde menneske. Også for deres arbeidsgiver.

Trædal vet at bedrifter og organisasjoner får varsel når navnet deres dukker opp på sosiale medier. Derfor sørger han for å nevne dem, slik at personalsjef eller kommunikasjonsansvarlig kan konfrontere synderen med en utskrift eller et mailvedlegg: «Hva er dette for noe?»

Dette «noe» er som regel en skjermdump av noe vedkommende har skrevet på Twitter eller Facebook. Ute av kontekst og kommentert av Trædal framstår den akkurat ille nok til å påkalle stammens hyl.

Han holder seg heller ikke for god for å spre skjermdumper fra lukkede Facebook-profiler, selv når samtalen er høyst privat. Har de et innhold som Trædal anser som «rasistisk» eller «sexistisk», må synden ut til spott og spe: «Se hva NN som jobber i X skriver!»

Dette er grunnen til at Torgrim Eggen kalte Trædal for «venstrepopulismens fireåring» i DN på lørdag.

Medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud har dokumentert at mange som føler seg på «feil» side i innvandringsdebatten trekker seg tilbake eller sensurerer seg selv for å unngå negative reaksjoner. De føler seg neppe mer velkommen av å se inkvisitor Trædal i aksjon. Og det er kanskje meningen? Da har han renset debattklimaet.

Alternativet til «skamming» er ekskludering. På Dax18 raste Trædal mot at Rustad og Helge Lurås i det hele tatt var invitert som motdebattanter. Da bidro NRK til «legitimere rasisme og høyreekstremisme». Hva er problemet? Det burde være lett å tilbakevise konspirasjonsteorier og borgerkrigsretorikk. Men Trædal vil heller å forvise alternativ-høyre fra anstendige debattflater. Dette er den illiberale «no-platforming»-politikken som vi kjenner fra venstreaktivister på amerikanske universiteter.

Nå kan ikke Trædal skremme alle taushet, eller blokkere alle han misliker på Facebook. Da er strategien å forvrenge hva de sier og står for. I sitt tilsvar kaller han meg en solidarisk støttespiller av Nils Rune Langeland i trakasseringssaken. Men jeg har aldri forsvart Langelands oppførsel. Jeg kritiserte gapestokken Trædal satte opp og mobben han mobiliserte.

Trædal skal også ha det til at jeg har hyllet Storhaug som en «fantastisk og misforstått feminist og menneskerettighetsforkjemper.» Det er i det hele tatt vanskelig for Trædal å ytre seg uten å ty til slike karikaturer. Jeg har forsvart Storhaug mot mange års demonisering, og sett behandlingen av henne som et tegn på en trang meningskorridor.

Men jeg har hele veien lagt inn forbehold mot «overdreven indignasjon og dyster spekulasjon om islam», og forbeholdt meg retten til å kritisere hennes uheldige og overdrevne utspill, som det dessverre er blitt flere av. Men denne enkle nyansen blir for komplisert for Trædal. Han mener jeg har snudd på en femøring, og løper fra mitt standpunkt når jeg skjønner jeg tok feil.

Det morsomme er at Storhaugs trofaste støttespillere kritiserer meg for akkurat det samme. Og her er vi ved kjernen i den nye stammementaliteten. Enten skal du ta avstand fra «djevelkvinnen» og alt hennes vesen, til evig tid. Eller så skal du forsvare henne i tykt og tynt, uansett hva hun måtte finne på. Samme med Listhaug. Eller Støre. Dette kalles «integritet».

Hva aktørene sier og gjør i konkrete saker, er underordnet. Det altavgjørende er hvem som sier det, hvilket lag de representerer, og hva sympatien eller antipatien forteller om deg og meg.

Det burde være unødvendig å si at denne tenkemåten strider mot kritisk tenkning og åpen, fordomsfri debatt. Den gjør det også vanskelig å se forskjellen på en fireåring med gapestokk og en ulv i dress.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Dagbladet, 27. mars 2018.

Var det meningen at Faktisk.no skulle blåse opp feil som ikke gjør en forskjell? Og samtidig avspore fra store, viktige fakta som kunne opplyse det norske ordskiftet?

Norges befolkning har økt raskere enn nesten noe annet europeisk land. Og skyldes ene og alene innvandring. Men la oss heller snakke om tabben til Terje Tvedt og Sylvi Listhaug.

Var det meningen at Faktisk.no skulle blåse opp feil som ikke gjør en forskjell? Og samtidig avspore fra store, viktige fakta som kunne opplyse det norske ordskiftet?

Faktisk.no har funnet en feil i én setning i Terje Tvedts mye omtalte og omstridte bok, “Det internasjonale gjennombruddet”. Og når Sylvi Listhaug anbefaler boken og gjengir feilen (i “Politisk kvarter” og på sin Facebook-side) må selvsagt landets nye sannhetspoliti sette inn ressurser på saken.

Hva oppnår de med det? Å gi inntrykk av at professoren ikke har grunnlag for sine påstander om befolkningsveksten i Norge. Noe som ikke stemmer. Å få oss til å tro at dette rokker ved bokens konklusjoner. Noe som heller ikke stemmer. Å skape fokus om uvesentligheter i stedet for en viktig samfunnsendring. Noe som er synd. Fordi vi ikke kan debattere innvandring uten å skjønne hvordan demografien i Norge endres.

Her er saken: På side 112 i boken – ikke på s. 209 som Faktisk.no påstår(!) – står det: “I perioden 1995-2016 opplevde Norge relativt sett en større befolkningsvekst enn India  og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen.”

Faktisk.no fastslår at dette er ”faktisk helt feil”. Tall fra FN viser at Norge bare hadde en befolkningsvekst på 20,2 prosent, mens veksten India var i på 37,9.

Det er en grei påpekning. Rett skal være rett. Det mener også Tvedt, som i sitt tilsvar forklarer at feilen skyldes en ren inkurie. Det skulle rett og slett stå Kina, og ikke India. Norge hadde en større relativ befolkningsvekst enn verdens mest folkerike land. Dét var poenget. Og et poeng som kanskje fortjener et lite “Jøss”?

Men Faktisk.no mener åpenbart at de har påpekt noe viktig. Og de gir seg ikke med det. De opplyser at de også skal sjekke setningens andre fakta – om USAs innvandring. Og de legger til: “Det er ingen notehenvisning til disse opplysningene og det er eller heller ikke referert til kilder på andre måter.”

De som ikke har lest Tvedts bok kan dermed lett tro at henvisningene til India og USA er det eneste eller det viktigste ”beviset” han bruker for å vise at befolkningsveksten i Norge har svært høy. Og at han mangler kilder.

Det stemmer at noter mangler i den aktuelle setningen, og burde ha vært med. Det stemmer også at de fem notene i det lange avsnittet som setningen inngår i, burde vært mer presise. Men her er mange tall. Om Norge. Og de stemmer. I den grad tall fra SSB gjør det. Og de forteller om en dramatisk endring av den norske befolkningens størrelse og sammensetning:

“50 år etter at Seip talte, var det i Norge 700 000 innvandrere og 150 000 innbyggere født av innvandrede foreldre. Av den totale befolkningen hadde nå vel 16 prosent innvandrerbakgrunn, og de kom fra hele verden.  Og få, om noen andre, vesteuropeiske land økte sin befolkning fra 1990-årene til 2016 så raskt i forhold til folketallet som Norge. Ifølge SSB vokste befolkningen i Norge med nesten en million mennesker i løpet av en periode på 13 år, og mer talende; med ca. 25 prosent i løpet av vel et tiår.  Og ikke i noe annet land ble majoritetsbefolkningens andel redusert så fort som i Norge. Fra å være 99,9 prosent av befolkningen i 1963 utgjorde hva som etter hvert ble kalt «norskinger» eller «etniske nordmenn» eller majoritetsbefolkningen, i 2016 ca. 75 prosent, og prosenten falt fra ca. 85 prosent til ca. 75 prosent i løpet av en tiårsperiode. Norge opplevde i perioden 1995–2016 relativt sett en større befolkningsvekst enn India og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen 1860–65. Bare i tiåret 2004–13 økte den med en halv million, samtidig som tallet på «etniske nordmenn» sank med 4400. I 2016 bodde det 265 721 personer med asiatisk og 114 305 med afrikansk bakgrunn i Norge. Disse gruppene hadde økt fra 0 til rundt 8 prosent av befolkningen i perioden. Norges befolkning ble altså i løpet av det internasjonale gjennombruddet radikalt forandret, og med varige, ugjenkallelige konsekvenser.”

Og Tvedt fortsetter:

“I hvilken grad var dette en villet og planlagt utvikling styrt av landets politiske ledelse? Og hvilke politiske krefter var det som kom til å bestemme endringene i den norske befolkningsstrukturen? Hvordan ble flyktninger og innvandrere møtt av det norske samfunnet? Dette er helt sentrale spørsmål i nyere norsk historie.”

Men i stedet for de sentrale spørsmålene – om flerkultur, om “norske verdier”, om møtet med islam, så kan vi selvsagt snakke om – eller godte oss over – tabben det er å sammenligne den norske befolkningsveksten med India i stedet for Kina.

Selv om feilen – som Tvedt påpeker i sitt svar – verken har betydning for analysen, og eller gjør befolkningsveksten i Norge større eller mindre. Selv om han altså viser til mange andre og riktige SSB-tall om denne veksten. Selv om Listhaug refererte til to av disse i sin Facebook-oppdatering.

Og selv om Faktisk.no til slutt kommer med en opplysning som bekrefter hovedpoenget: “Hvis vi sammenlikner befolkningsveksten i Norge med resten av Europa, ser vi at Norge er blant landene med høyest befolkningsvekst i forhold til folketall.”

Tvedt kunne like gjerne brukt en sammenligning fra artikkelen om Norges befolkning i Store Norske Leksikon:

“Innvandringen var særlig stor etter 2006, og i de fem årene 2006–2010 hadde Norge en befolkningsvekst på gjennomsnittlig 1,18 prosent årlig og lå i disse årene på nivå med og til dels høyere enn veksten i Jordens samlede befolkning som hadde en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,1 prosent i denne femårsperioden.”

Norge har nylig opplevd en større relativ befolkningsvekst enn hele … Jorden. Hvor mange nordmenn er klar over dette? Hvor mange vet dette har skjedd selv med et synkende antall “etniske nordmenn”, slik at hele økningen skyldes innvandring? Selv mange som deltar aktivt i innvandringsdebatten tror fortsatt at Norge har hatt en streng innvandringspolitikk de siste tiårene. Noen av dem jobber som politiske kommentatorer i store aviser.

Derfor trenger vi bøker som uten omsvøp slår fast at størrelsen og strukturen på den norske befolkning er betydelig endret på ganske få år, og at dette gjør noe med norsk kultur, politikk og religion – for ikke å snakke om arbeidsliv og velferd, som Tvedt ikke skriver om.

Vi må dessuten regne med at trenden vil fortsette. SSB er selvsagt de første til å understreke at anslagene for hvor mange som vil innvandre til Norge i framtiden, er usikre. Men her er hovedalternativet i byråets befolkningsframskrivinger:

Årlig nettoinnvandring på over 25 000 gjennom mesteparten av århundret. En økning i antall (første generasjons) innvandrere fra 700 000 i dag til 1,7 millioner i 2060.

Det betyr ikke at dette tallet er sannhet. Eller at det nå gjelder å bli skremt. Det betyr bare at det er faktisk helt feil å ikke ta denne utviklingen på største alvor, i stedet for å henge seg opp i irrelevante og avsporende faktafeil.

Opprinnelig publisert på Medier24.no, 7. februar 2018.

Hva om Trine Skei Grande var Per Sandberg?

Grande-saken skal tydeligvis ikke sammenlignes med Ingebrigtsen-saken. I stedet skal de som kritiserer Grande sammenlignes med høyreekstremister.

“Dessverre er Grande-saken en stor seier for alternativhøyre,” skrev Morgenbladet redaktør, Anna B. Jensen, i en kommentar på nett i går. Og den hun trakk fram som eksempel på at Resett hadde lykkes med sin agenda i sosiale medier, var meg – og mine “våpendragere”(sic). Man er etterhvert vant til å bli plassert i båser man ikke kjenner seg igjen i. Men denne gangen lette jeg forgjeves etter tegn og beviser:

Ikke tilhører jeg Resetts “heiagjeng”, og jeg synes nettstedets journalistikk og redegjørelse for egne motiver i Grande-saken står til stryk.

Ikke har jeg noe ønske om å ramme Grandes troverdighet på grunn av hennes innvandringsliberale holdning.

Ikke sympatiserer jeg med alternativhøyre, tvert imot har jeg flere ganger tatt avstand fra den nye amerikanske høyreradikalismen.

Ikke ønsker jeg å svekke metoo-kampanjen. Jeg har klart og tydelig støttet den – ikke minst i Giske-saken. (At bevegelsen også bør tåle et kritisk søkelys for ensidighet, overdrivelser og utilsiktede konsekvenser – som alle andre “revolusjoner”, er en annen sak.)

Men Morgenbladet greier altså å skape det motsatte inntrykk ved bruk av mistanke, sidestilling og assosiasjonmetoden. Noe som ikke overrasker. Det er ikke lenge siden greide avisen å framstille YouTube-fenomet Jordan Peterson – en klassisk liberal og rasjonell akademiker – som en “åndelig leder i “alt-light”-universet, den brede og mer moderate strømningen rundt den høyreekstreme “alt-right”-bevegelsen.”

I dette brungrumsede landskapet befinner visstnok jeg meg også. Og her er sitatet om Grande som Jenssen har hengt seg opp i:

“Jeg er ingen overgriper, sa hun til offentligheten. Neida, hun var bare toppolitikeren (38) som hadde sex med en beruset 17-åring. Sånt som pleier å gi mannlige tillitspersoner sparken på flekken.”

Jeg skrev dette vel og merke etter at gutten sto fram, og bekreftet at historien i all hovedsak var sann – inkludert det viktige faktum av det skjedde frivillig. Jenssen mener jeg tar fullstendig feil når jeg hevder at et mannlig tillitsvalgt ville ha måttet gå i en tilsvarende sak:

“Meg bekjent er det ingen saker der mannlige politikere har måttet gå etter frivillig sex med 17-åringer i nyere norsk historie.”

Hvis Jenssen virkelig ikke kjenner Ingebrigsen-saken, får vi ta et lite tilbakeblikk på nyere norsk historie:

Roger Ingebrigsten var Nord-Norges wonderboy i rikspolitikken. Rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Rådgiver i kommunaldepartmentet. Statssekretær i tilsammen fire departementer. Leder av Tromø Arbeiderparti. I 2012 kjempet han om å bli nominert som partiets toppkandidat på stortingvalgslisten. Men ble felt av en sju år gammel sexhistorie.

I 2004, i en alder av 37, innledet han en seksuell relasjon til en 17-årig jente. Jenta var med i AUF, men både i mediedekningen, i partiets redegjørelse og i Ingebringtsen egen syndforkarling var det ikke partirelasjonen, men alderforskjellen som ble trukket fram. Det var den som gjorde forholdet “umoralsk” og “uakseptabelt”. Ingebrigtsen sa: “Det var feil av meg som en voksen mann å innlede en seksuell relasjon til en ung kvinne.” Partisekretær Raymond Johansen sa: “Han erkjenner å ha hatt et uakseptabelt forhold til en yngre jente. Det han har innrømmet, er et tillitsbrudd og vitner om dårlig dømmekraft. Når du er politiker er du avhengig av av tillit.”

Jenta påsto riktignok at hun hadde følt seg presset til ha en seksuell relasjon, noe som låt merkelig, siden hun også innrømte at de hadde hatt jevnlig sex i årene 2004 og 2005 – og at forholdet varte i noen år til. Det var altså snakk om et langvarig seksuelt forhold på privaten.

Det var heller ikke hun som varslet om saken, men andre i partiet som støttet Ingebrigtsens motkandidat i nominasjonskampen. Likevel var det ingen tvil, ingen debatt, og nesten ingen motstemmer da saken ble blåst: Ingebrigsten måtte trekke seg både som statsekretær og stortingskandidat, og en løfterik politisk karriere var over.

Man kan selvsagt diskutere disse to sakenes likheter og ulikheter. Men det er vanskelig å se at de skulle være moralsk vesensforskjellige. I hvert fall ikke så forskjellige at den ene saken fortjente å ende i en “politisk henrettelse” og den andre i et samstemt forsvar for politikeren – mot “ryktene” og anklagene fra det fæle nettstedet.

Etablerte journalister og pressefolk mener altså Grande-saken ikke burde ha vært noen sak i det hele tatt, selv ikke etter at det er slått fast at hendelsen fant sted, og ikke bare var et rykte. Mange mener visst også at det avgjørende moralske aspektet var partimedlemskapet til gutten. Hadde han vært med i Venstre, ville episoden vært et utilbørlig maktovergrep. Ellers er det bare en dum festhistorie eller et forfriskende cougar-eventyr i kornåkeren.

Men hvordan man enn snur og vender på det, har Grande-saken elementer som både pressen og almennheten ellers reagerer på: maktposisjon (i kraft av å være kjendis og topppolitiker), betydelig alderforskjell, og en mindreårig i beruset tiltstand. I 2012 sa Grande selv at det var uakseptabelt å feste med mindreårige: “Venstre skal forholde seg til norsk lov, og 17-åringer har ikke lov å drikke.”

Dette sa hun etter at hun selv hadde festet  – og hatt sex med – en 17-åring. Det skjedde atpåtil i en eksponert sammenheng med flere vitner, i et bryllup som ikke var uten politiske relasjoner.

I tillegg har vi altså påstanden fra den nå 26-årige mannen – bekreftet av VG – om at Grande har spredt en historie om at det var han som “dratt med henne bak et hus og hoppet på henne”.

Om dette er god nok grunn til at Grande må gå, får andre vurdere. Jeg har bare reagert på noe som sterkt ligner på presseetisk dobbelstandard. Og jeg står ved min påstand om at kjønn og politisk tilhørighet:

Hadde Per Sandberg hatt sex med en full 17-årig jente, og håndtert avsløringen på samme måte, ville norske medier ha veltet seg i indignasjon. De ville ledd av hans forsøk på å bagatellisering (“Jeg har vokst opp i Trøndelag, jeg har drukket på fester.”). De ville rast over hans framstilling av seg selv som offer. De ville undersøkt om han virkelig har framstilt jenta som overgriper. Og de ville kjempet om å få felle en minister.

Opprinnelig publisert på Medier24.no, 24. januar 2018.

Bare gode venner?

Hvorfor er Aftenposten så påfallende lite kritisk til SSB-sjef Christine Meyer?

På mandag, da Christine Meyer ble innkalt på teppet for andre gang hos finansminister Siv Jensen, publiserte Aftenposten sin tredje leder- og kommentarartikkel til støtte for den skadeskutte SSB-sjefen.

Meyer har vært tydelig om sitt eget syn på innvandring. Men dette må ifølge Aftenposten “ikke tolkes som et ønske om å legge ned statistikken,” det var bare en “utaktisk” uttalelse. Meyer har mistet tillit, og endringene i SBB burde vært bedre forankret, men intet “konkret” tyder på at Meyer har handlet på grunnlag av sine politiske preferanser. Derfor bør hun forbli i stillingen, mener avisen.

Lederartikkelen tar lett på de store interne protestene mot de omfattende endringsprosessene, en type prosesser som faktisk Meyer selv advarte mot i sin egen forskning for 12 år siden. Og nevner ikke at en innvandringsavdeling på fem årsverk flyttes til Kongsberg, noe som vil rasere kompetansemiljøet.

Aftenposten velger også å se bort fra at Meyer siden 2015 har trenert utarbeidelsen av kriminalstatistikk på landbakgrunn, at hun har kalt innvandringsregnskapet et “sårt punkt”, og at hun på Politisk Kvarter forrige uke advarte mot “forskning og statistikk som potensielt kan stigmatisere grupper.” Noe som i praksis betyr at SSB-lederen er redd for visse typer tall, og åpner for at det finnes politiske grunner til å la dem ligge i mørket. Look to Sweden.

I en tidligere lederartikkel (30.10) fastlo Aftenposten at det er “konspiratorisk” at tro at avskiltingen av Holmøy som forsker har noe med Meyers innvandringssyn å gjøre. Anklagen om en konspirasjonsteori ble gjentatt i en kommentar 2.11. Den var skrevet av avisens politiske redaktør, men kunne vært signert SSBs kommunikasjonsavdeling. Her refererte Trine Eilertsen positivt til alle kilder som uttrykte støtte til omorganiseringen og skepsis til Holmøy. Og like negativt til alle som kritiserte ledelsens linje. Olav Bjerkholt har jobbet som sjef i SSBs forskningsavdeling i mange år, og skrevet bok om avdelingen. Han sier byrået er utsatt for et “politisk kupp”. Eilertsens eneste kommentar til denne oppsiktvekkende uttalelsen: “Han sluttet i SSB for 21 år siden.” Og hun avsluttet med å be oss “stoppe opp nå og vente på at statistikklovutvalget sier sitt om byråets rolle i framtiden”.

Jeg kan ikke huske noe annet tilfelle der en framstående representant for den frie presse i Norge ber oss om å innstille oppmerksomheten og debatten om en pågående, kontroversiell sak, fordi vi må vente på et utvalg!

Aftenpostens tendensiøse linje i denne saken står i sterk kontrakst til VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, som avviser Meyers begrunnelse for unngå “stigmatiserende” tall: “Hun påstår at hennes skepsis til innvandrerregnskap hviler på en faglig vurdering, og avviser at dette handler om politikk. Det er en uforståelig uttalelse. Dette er åpenbart politisk. Det forstår alle som har fulgt med på debattene de siste tiårene.”

Så hvorfor har Aftenposten så mye større forståelse for SSB-sjefens forsøk på kamuflere en politisk preferanse som “statistikkfaglig skjønn”?

Siden konspirasjonsteorier må unngås, skal jeg ikke spekulere i om alle de tre Aftenposten-artiklene er skrevet av Trine Eilertsen. Det har sikkert heller ingenting å si at hun studerte ved Handelshøyskolen i Bergen mens Christine Meyer var stipendiat der, og Victor Norman var en av de profilerte professorene. Senere ble Norman statsråd, og Meyer ble Normans statsekretær. Så ble de kjærester og ektefeller. Smilende ved siden av ekteparet under symposiet som ble arrangert til Normans ære da han gikk av med pensjon i fjor, satt Eilertsen. Hun skrev også forordet i boken som samlet 73 av Normans kronikker, og uttalte seg panegyrisk om hans evner som fagmann og og formidler. Hun fortalte også til DN at de to gjør hyggelige, ikke-faglige ting sammen: ” – Jeg har spilt Trivial Persuit med Victor, hvor han påførte meg noen av mine største ydmykelser. Men han er ikke så god på de rosa spørsmålene.”

Her er journalisten og maktmennesket omtrent på hyttetur sammen. Og tilfeldigvis har også Norman uttalt seg svært positivt om asylinnvandring. I september 2015 skrev han i en kronikk i DN at Norge burde ta i mot 100 000 syriske flyktninger. Dette var bare snakk om å “prioritere” og være “kreativ”. Dette var midt flyktningeuforien, samtidig som hans kone sa hun ville gå i demonstrasjonstog for fortsatt innvandring.

Siden har den asylpolitiske stemningen snudd i kongeriket, og realismen har slått inn til og med i Sverige. Men hos Torp i NRK i januar i år gjentok Norman at vi “uten vanskelighet kan ta imot 100 000 flyktninger”. Og han spøkte bort kostnadene: “Første generasjon flyktninger er kanskje et tapsprosjekt for Norge, men det er nordmenn i første generasjon også! De første 20-25 årene er de bare en utgiftspost. Men vi synes jo ikke at det er galt å få barn av den grunn.”

La oss se litt nærmere på dette: Skolegang er dyrt for det offentlige, men de aller fleste utgifter til barn må norske foreldrene bære selv. Og en nordmann som kommer i arbeid ved 25 årsalderen har 40 yrkesaktive år å betale tilbake i form av skatt. En flyktning derimot, har mindre enn 50 prosent sjanse for å komme i arbeid i det hele tatt, bruker mange år på å komme i arbeid, har lavere inntekt, bidrar dermed mindre som skatteyter, får mer av offentlige bidrag, og ramler tidligere ut av arbeidslivet. Dessuten utløser asylanter en betydelig familieinnvandring, og får selv barn.

Må man belære en høyt aktet og prisbelønt eks-professor og eks-statsråd om sånt? Man kan godt være positiv til å ta imot flyktninger av humanitære grunner, men en økonom fører folk bak lyset når han gir inntrykk av at dette ikke vil belaste velferdsstaten. Normans innvandringsvisjon ville kostet det offentlige 430 milliarder kroner, ifølge Finansavisens regnestykke, basert på SSB-statistikk laget av Erling Holmøy. Men da er vi tilbake til “såre punktet”. Og la oss ikke bli så konspiratoriske at vi tror ektefeller – eller venner – snakker sammen.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 9. november 2017.

 

En pervertert debattkultur

Jeg har følelser. Min gruppe er undertrykt. Derfor har jeg rett, og du er en eldre, heterofil mann. Slik er den nye debattlogikken.

Jakob Semb Aasmundsen, ung og framadstormende samfunnsdebattant fra Tønsberg, føler seg plassert i min «gapestokk» og mener jeg har «gått løs» på ham.

Men jeg er ikke opptatt av han som person, og har ikke for vane å slå hardt ned på kronikker i lokalaviser skrevet av 21-åringer. Men jeg fant hans «pedo-kronikk» interessant som symptom. Hvorfor denne enorme, positive responsen i sosiale medier, også hos godt voksne – deriblant erfarne kultur- og pressefolk, som Dagbladets Martine Aurdal, Dagsavisens Hege Ulstein og Samtiden-redaktør Christian Kjeldsrup. Hva sier det om dagens debattkultur at så mange kan lese en tynn tekst full av faktafeil, utdaterte/misvisende eksempler og helt urimelige slutninger, og tenke: Endelig noen som sier fra om vår tids pedofilikultur!

«Det er en grunn til at mange tusen kvinner likte og delte innlegget», skriver Aasmundsen. Ja, som jeg forsøkte å si: Folk liker det som svarer til deres bekymringer, fordommer og følelser. Om porno. Om kroppspress. Om kvinnen som offer. Og her skal visst uenigheten stoppe: «Du kan ikke benekte hva så mange føler på bare fordi du ikke kjenner deg igjen.»

Men jeg har ikke benektet noens følelser. Jeg benekter bare at noen har rett fordi de føler noe. Mulig det lyder gammeldags, men påstår man noe om vår ytre, felles verden, må man belegge det. Ta høyde for åpenbare caser som motsier tesen (f. eks. Madonna og Kim Kardashian), og ikke fuske med fakta.

Aasmundsen eget hovedbevis – om «pedofilien» til Pornhub-brukere – var et falsum hentet fra en feministisk aktivist, som igjen linket til en mormonsk antipornoorgansisasjon. Han formulerte seg «uheldig», men «det undergraver ikke argumentet mitt», hevder han nå. Fordi «teen» var den mest populære kategorien blant menn i 2016.

Men hva er det han ikke forteller? At mange av jentene som Pornhub kategoriserer som «teen (18+)» ikke ser barnlige ut. At mange pornomenn også er kjønnsbarberte. Slår du sammen kategoriene «MILF», «Mature» og «Big Tits», er det suverent mest populære gruppe. «Teen» topper visningslisten fordi tyngden av Pornhub-brukere selv er unge, ikke fordi gamle griser sikler over lolitaer. På listen over søketermer, troner «MILF» øverst, mens «Teen» nr. 6. Ingen aldergrupper over 25 år har «Teen» på topplisten. Menn over 65 foretrekker «Granny» og «Hot Granny». Både yngre og eldre menn ønsker å se kvinner på sin egen alder. Jeg er usikker på hvor skremmende dette er.

Men hva vet vel jeg? «Du er 35 år eldre enn meg og så vidt jeg skjønner heterofil», skriver Aasmundsen. «Det betyr at du ikke kan identifisere deg med de tre kategoriene jeg trekker fram: ung, homofil eller kvinne.»

Men jeg har vært ung, mens Jakob aldri har vært kvinne, eller heterofil. Likevel kan han tale vegne av heterofile kvinner, og hevde at jeg forsvarer deres undertrykkelse. Han kan se også bort fra at 26 prosent av Pornhub-brukerne er kvinner, at porno er et sted der homofile kan få bekreftet sine fantasier, og at ingen har gjort mer for fremme et usunt kvinnelig kroppsideal enn eldre, homofile moteskapere.

Slike fakta og argumenter kan vi imidlertid glemme, dersom alt skal handle om hvem vi er, hvilken gruppe vi tilhører, og hvor den befinner seg i offerhierarkiet. Identitetspolitikken er på full vei til Norge fra USA, og dens ytterste konsekvens er at vi ikke engang har noe å være uenige om. Vi har bare valgt å ikke forstå hverandre. Påståtte perversjoner i pornokulturen rammer ingen. En pervertert debattkultur vil ramme oss alle.

 

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i VG, 20. oktober 2017.

Ekkokammeret på Marienlyst

ludvig-illustrasjonNRK har latt en medarbeider “utvikle ekstreme holdninger” til islam og innvandring og lage en dokumentar om det. Den er blitt meget interessant. Men skjønner NRK hvorfor? Eller hva den forteller om Norges største journalistiske organisasjon?

Dokumentaren “Ekkokammeret” (som gikk i beste sendetid på NRK1, rett etter første episode av “Nobel”, 25. september), reiser mange spørsmål. Dessverre handler de fleste om dokumentaren selv: Hvorfor ble den laget? Hva forsøker den egentlig å vise? Og hvorfor ble noe som ligner på barne-TV sendt så sent på kvelden?

Dokumentaren handler om radikalisering. Men glemmer å fortelle seerne hva begrepet betyr: Prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål. Vi får heller ikke vite at denne prosessen er klart mest utbredt i muslimske miljøer, at den har gjort et tresifret antall norske statsborgere til fremmedkrigere, at PST fortsatt vurderer ekstrem islamisme som vår største terrortrussel, og nå bekymrer seg for radikalisering blant unge, enslige asylsøkere.

Nei, NRK vil heller problematisere holdningene til innfødte, hvite nordmenn. Hva de tenker om muslimer etter flyktningsstrømmen. Det skal handle om høyreekstremisme. Men ikke der risikoen er størst: blant lavt utdannede, arbeidsløse, kriminelle, marginaliserte unge menn. Nei, fokuset er underlig nok på en ung mann fra den urbane, utdannede middelklassen, som aldri har gjort en katt fortredd, aldri har tenkt noe så slemt som å stemme på FrP engang. Radikalisering skal studeres der faren er aller minst: Internt i dette huset. I selve NRK!

Da sier det seg selv at blir man nødt til å late som. P3-journalisten Ludvig Løkholm Lewin, er en blid, kvikk, sympatisk mann rundt 30, med store briller. Han har fått den fikse idé å gå igjennom en “klassisk radikaliseringsprosess”, og utvikle seg selv til å bli en “regelrett islamhater”. (Hvordan man kan hate en religion er uvisst, men Ludvig bruker begrepet synonymt med “muslimhater”. Det er i det hele tatt mange ulike ting som er synonymt i denne dokumentaren.)

Siden Ludvig ikke eier et innvandringskritisk gen i kroppen, søker han oppskriften hos en søt og snill politimannen som jobber som “radikaliseringskontakt” ved Manglerud politistasjon. Denne politimann blir en gjennomgangsfigur og sannhetsvitne i dokumentaren. Med behagelig, pedagogisk stemme, som han skulle snakke til en skoleklasse, gi han en innføring i begreper som “intoleranse for andres synspunkter” og “fiendebilde: vi og dem” og “hatretorikk”. Ludvig noterer og prøver ut det han har lært på Facebook, for å se hva som skjer.

 

XXX

 

Dette er, som vi skjønner, ikke en dokumentasjon av hvordan radikalisering faktisk foregår. Her er intet utenforskap, ingen identitetsproblemer, ingen gruppedynamikk, ingen nye venner eller karismatiske rekruttører. Det nærmeste dokumentaren kommer reele høyreekstremismer, er Odins soldater, som en lattermild Ludvig joiner for en fredelig kveldstur på byen iført sort hettegenser. Soldatene viser seg å være en jovial, lite artikulert og politisk bevisst gjeng, som egentlig er mest opptatt av grilling og sosiale aktiviteter.

Mer ubehagelig og dramatisk blir Ludvigs møte med vanlige innvandrere på Grønland i Oslo, midt på dagen. Han går rundt på gaten og spør hva de mener om homofile. Noen mener sånne burde vært straffet. En småbarnsfar sier at han kunne tenke seg å slå homser helseløse: “De er ikke som mennesker.” Ludvig bedyrer foran kamera at disse svarene ikke var representative. De fleste muslimene han snakket med, hadde ikke noe imot homofile. Men så blir han selv angrepet.

En fyr skjuler ansiktet med jakka samtidig som han kommer med et farlig svingspark mot kamera. Det kunne blitt en VG-forside. NRK-reporter utsatt for uprovosert vold på Grønland. Etterfulgt av het debatt om tendenser til parallellsamfunn. Et NRK-team har jo nylig blitt utsatt for lignende angrep i svenske forsteder. Men Ludvig blir nesten glad for volden: “Det passer veldig godt til det fiendebildet vi bygger opp nå. Midt i blinken!”

Altså: Ludvig dokumenterer virkelig vold, fiendlighet og ekstreme holdninger. Noe som kan gi berettighet grunn til uro, selv om det gjelder et lite mindretall blant muslimer. Men han dveler ikke ved dette. Han vil heller bruke episoden til å leve seg inn i det falske fiendebildet som nordmenn har av muslimer. Henger dere med på logikken? Ikke jeg heller.

 

XXX

 

Og her er problemet. Dokumentaren “Ekkokammeret” er så søkt, så uklar, full av ironier og selvmotsigelser at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Som seer føler man seg hensatt i et speilkabinett. Og plutselig ser man seg selv i forvrengt form.

Ludvig velger nemlig å starte radikalseringsprosess ved å gå inn på Facebook og å dele et innlegg av Kjetil Rolness, som “snakker om at at innvandrere er overrepresenterte blant seksualforbrytere”.

Hva mener Ludvig om dette? Er det noe man ikke bør snakke om? Er påstanden feil, misvisende, stigmatiserende? Det får vi aldri vite. Ludvig er ikke interessert i innholdet i artikkelen (som forøvrig ikke nevnte islam eller muslimer med et ord). Bare hva slags bilde vennene hans har av artikkelforfatteren. Henvendt til kamera sier Ludvig: “Jeg ser for meg at vennene mine begynner å se på meg på en ny måte: Å ja, så han er sånn han, ja (…) Jeg pleier jo ikke å mene det samme som denne fyren, men, hehe, jeg gjør det visst allikevel. Det er moderat, troverdig start.”

Tre ganger ser jeg mitt eget fjes på skjermen. Som en mulig døråpner til radikalisering: altså irrasjonell, voldelig ekstremisme. Det, kjære NRK, må man kalle en tvilsom ære! Og hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg har skrevet en saklig, faktabasert artikkel om voldtektsstatistikk i ekstremistblekka Aftenposten. Selvsagt kan artikkelen sees som et stykke innvandringskritikk. Men dokumentaren går et stykke lenger: Den ser på innvandringskritikk slik man så på narkotika i gamle, moralpaniske opplysningsfilmer. Det åpner Helvetes porter. Det fører lukt til fordervelse. Kjetil Rolness er Facebooks svar på hasj. Begynner du å lese noe av han, kan du blir avhengig av heroin.

Og Ludvig har det travel med å bli hekta. Han legger bort mainstream media, og vil bare lese høyreekstreme kilder. For ham betyr det Hege Storhaugs bok om islam og nettsiden til Human Rights Service. Der finner han en artikkel som avslører at lederen i Islam Net, Fahad Querishi, har holdt foredrag for Romerike Politidistrikt. Om radikalisering. Det er som om Fjordman skulle bli invitert av politiet til å snakke om høyreradikalisering. En aldri så liten skandale. Høyst betimelig og saklig påklaget av Nina Hjerpset-Østlie, en innvandringskritisk, men også grundig og etterettelig journalist. (Dette er damen som avslørte NRKs håndering av “romkvinnesaken”, som fikk kraftig kritikk i Kringskastingrådet.) Altså: En journalistisk artikkel om at politiet inviterer en radikal islamist for å forebygge radikalisering av muslimer. Den bruker en NRK-journalist som eksempel på høyreekstrem propaganda. Dette er ikke bare en dum saus. Det er rett og slett grisete folkeopplysning.

 

XXX

 

La meg være tydelig: “Ekkokammeret” er den første dokumentaren NRK har laget om holdninger til islam og innvandring. Et svært omstridt og betent tema, som krever kunnskap og presisisjon for ikke å trå feil. Da er det uforklarlig – nesten utilgivelig – at man ikke engang greier å skille mellom man ikke mellom og mellom kritikk av person, er, eller ikke prvrpå?s: ke mellom blir som ekstremisme. Det er en herskteknikk. Mlegitim, berettighet kritikk av islamismen, en totalitær ideologi, og kritikk islam, en mangfoldig religion. At man ikke skiller mellom kritikk av innvandringspolitikk og kritikk av innvandrere, eller menneskegruppen muslimer. At man ikke ser forskjell på fakta som vi må ha på bordet for å føre en kunnskapsbasert debatt, og rene myter basert på fordommer, frykt og fiendtlighet.

Noen av oss er vant til denne sammenblandingen, i form av en stående anklage fra det innvandringspositive laget på sosiale medier. Det man selv oppfatter som innvandringsrealisme og helt nødvendig kritikk av undertrykkende, autoritære ideer og praksiser, blir framstilt som noe høyrevridd, skadelig eller farlig. Noe som vitner om en moralsk defekt ved avsender. Dette er en hersketeknikk. Hos NRK er den et dokumentargrep.

Gjennom 40 minutter glir Ludvig mellom realisme og ekstremisme uten å ense forskjellen. Han sier i en samtale at det går en rense for hvor mange asylsøkere velferdsstaten kan tåle. Det er jo langt innafor. Sekundet etter sier han om flyktningene: “De kommer jo bare hit for å få penger.” En helt annen generalisering og mistenkeliggøring. Han snakker også om den demografiske utvikling, at hele befolkningsveksten i Norge de siste ti årene er drevet av innvandring. Det stemmer med tall fra SSB. Men så ramler dette ut av munnen hans: “De formerer seg som rotter.”

Fra befolkningstatistikk til dehumaniserende retorikk, på samme innpust. Som om det ikke er forskjell på Brochmann og Fjordman (Da snakker jeg om sosiologen Grete Brochmann, som har gitt navn til to offentlige utvalg om innvandring og bærekraft.). Som om en skeptisk holdning til innvandring er en utenkelighet eller vederstyggelighet. Dette ligger som et premiss allerede fra starten av dokumentaren, som lyder slik:

“Norge, et fredelig land, spredt befolka, langt mot nord. Plass har vi masse av, ganske ok stilt er vi med penger óg. Et bra sted å bo, og kanskje ikke overraskende, vil flere og flere bo her også.”

Det er som å høre en Barne-TV-onkel fastslå at det bare skulle mangle at vi ikke tar imot 30000 flyktninger hvert år. Men så opplyser Ludvig at strømmen har ført til “steile fronter” og polarisering av debatten, mellom ekstremistene og det miljøet han selv tilhører, som vil “ta i mot innvandrere og deres kultur med åpne armer, og det er nærmest tabubelagt å mene noe annet.”

 

XXX

 

Tabuer er alltid interessant! Og dette er den andre delen av Ludvigs prosjekt. Han vil ikke bare finne ut hvordan man blir radikalisert. Men hvordan andre reagerer på det. Han sier i et forhåndsintervju:

“Jeg er selv en politisk korrekt fyr. Jeg jobber som journalist i statskanalen, hvor jeg har politisk korrekte kolleger. Jeg omgås politisk korrekte venner og har en politisk korrekt familie. Alle har reagert veldig sterkt – og veldig fort – på radikaliseringen.”

Dette stemmer ikke helt med det vi ser i dokumentaren. Faktisk er reaksjonene ganske skuffende i forhold til forhåndshypen. Det går en og en halv uke fra han begynner å poste kritiske artikler på Facebook til noen sier i fra. Og de reagerer først og fremst når han skjerper retorikken, og snakker om invasjon og rotter. Og reaksjonen er mest stillhet, oppgitte smil og rare blikk. Det er et interessant i seg selv. Men drukner helt i Ludvigs egne tårer og svette. Han blir nemlig veldig stressa av å flagge falske holdninger i en hel måned, og det blir etterhvert hovedfokus i dokumentaren. “JEG FØLER MEG SÅ JÆVLIG DUM, JÆVLIG DUM”. “NÅ ER JEG KVALM.” “JEG SKJELVER, “NÅ ER JEG REDD. “HERREGUD.”

Og som han selv sier: “Det er umulig for meg å vurdere hva som er paranoia og hva som er reelt.” Nettopp. Ludvig er sin egen oppkonstruerte boble. Da blir dokumentasjonsverdien begrenset. Vi blir sittende å se på en narsisstisk tulledokumentar om en P3-parodi av Günter Walraff som ikke tåler presset og må gjemme seg i NRK-kjelleren fordi han får angst.

Hva så med tabuene i selve NRK? Ludvig utfordrer faktisk kollegene på et redaksjonsmøte, der han sier det ikke er klima for å stille spørsmålstegn ved innvandringen. Og han drar skikkelig på: “NRK står i fare for å bli stempla som ARK, en enhet liksom, sosialistenes håndlanger, blablabla, liksom. Da er det en fordel at man mener forskjellige ting. At det er en meningsflora. Og særlig når kanalen skjønnmaler, og snakker om flyktninger som et gode hele tida. Noe de ikke nødvendigvis er.”

Dette sier Ludvig vel og merke i rollen. Kanskje han mener det er sånn ekstremister tenker? For ganske riktig – to minutter senere i dokumentaren blir enhver tanke på at NRK skulle ha noen slagside avfeid som konspirasjonsteorier, av vår venn politimannen. Det at NRK og andre medier skulle være styrt av et bestemt parti eller en tankegang, er “tanker som ikke har rot i virkeligheten”. Så bra. Da er teorien om politisk korrekthet i NRK dementert. Av en politimann på Manglerud som pleier å ha bekymringssamtaler med utsatt ungdom.

Og nettopp slik samtaler er det vi selv bør ha med forvillede sjeler, ifølge dokumentarens avsluttende moral: Hvis du oppdager at en venn eller kollaga er i ferd med å utvikle ekstreme holdninger, skal du ikke støte han fra deg eller trekke deg unna. Du skal si: “Jeg har lagt merke til ting. Jeg blir litt urolig av det. Kan du forklare hvorfor du har begynt å snakke sånn, å lenke til sånne ting på Facebook” osv. Du skal snakke slik du ville ha snakket til en venn som var i ferd med å blir narkoman. Det du ikke skal gjøre, er spørre om det kan være noe i det han sier.

 

XXX

 

Dette er følgelig en dokumentar der kritikk av innvandringpolitikk og flyktningsjournalistikken framstår som et ideologisk avvik. Du har da verdensbilde som ikke harmonerer med virkeligheten, eller hvordan resten av verden tenker. Du er ute å kjøre både rasjonelt, moralsk og politisk. Men ironisk nok har jo dokumentaren både nevnt og vist at meningskorridoren faktisk eksisterer. Og skulle ikke dette utilsiktede budskap være tydelig nok i selve dokumentaren, så er det bare å se reaksjonene etterpå. “For en lettelse!” utbryer Ludvig i det han forteller at at det hele har vært et prosjekt. Og det går et gikk lettelsen sukk over slekt, venner og kolleger. Og Ludvig druknes i ros for å være tøff og modig. Tenk at han har turt å late som han er innvandringskritisk.

Vår kjære Ludvig var ikke sånn likevel. Han var ikke en av “dem”, han er fortsatt en av “oss”. Alle hans argumenter mot innvandring var bare oppspinn. Han pekte ikke på ubehagelige fakta. Han bare lot som han hadde ubehagelige holdninger. Men en slik av argumenter, en slik ensidighet, en slik tro på at man forvalter den objektive sannheten og mener de eneste riktige som et menneske kan mene, har altså blitt framstilt som kjennetegn som radikalsering i dokumentaren.

Så hva blir konklusjonen da, etter denne serien av ironier? Det foregår nok radikalsering blant heilnorske rebeller i kjellerleiligheter. Eller blant såkalte nordiske motstandkjempere i tømmerhuggerskjorter. Jeg tror ikke Odins Soldater bare er kos heller. Men det var ikke det dokumentaren “Ekkokammeret” viste. Den vi viste at det finnes et stort ekkokammer på Marienlyst, fullt av velmenende, samstemte og oppgitt smilende journalister som nå har lært å gå i dialog med eventuelle nye avvikere.

Innlegg holdt i Kringkastingsrådet, 20. oktober. Publisert på mediedebatt.no samme dag.

 

Han som kom innom

Er det en spøk? Er det en scene fra en komiserie? Nei, det er et debattinnlegg.

En mann ingen har hørt om, stikker hodet innom debatten for å si at han dessverre ikke kan delta i debatten.

Hvorfor ikke?

Fordi den domineres av noen få hissige stemmer som sier ting de ikke har dekning for.

Hva da?

Det vil han ikke si. Men han lar oss forstå at han selv kunne ha bidratt med mye. Og så forsvinner han ut døren igjen.

Dette er kort oppsummert innholdet i et debattinnlegg i Aftenposten med tittelen: «Rolness – en grunn til å holde seg unna debatten» (24. mai).

Selv hadde jeg ikke engang registrert at en mann ved navn Christopher Bratt ikke deltar i innvandringsdebatten (for det er selvsagt den vi snakker om). Og enda mindre visste jeg at fraværsgrunnen var meg og min «spisse penn».

Riksmålsforbundet har nemlig hedret meg med «Gullpennen» og sier i sin begrunnelse at jeg «kombinerer akademisk etterrettelighet med en slående, velformulert retorikk».

Bratt innrømmer at mine tekster kan være slående, men beklager det. Fordi han aldri har sett dem som uttrykk for akademisk etterrettelighet.

Fair enough. Hr. Bratt er kritisk. Han fremmer en frisk påstand. Men så skjer noe rart. Han glemmer helt begrunnelsen. Ikke et eneste eksempel. Absolutt ingenting. At Bratt er forsker, tilknyttet Universitetet i Kent, gjør det hele enda rarere. Han burde kjenne regelen «show, don’t tell» og forskjellen mellom en forsker og en amatør: Den første viser, den andre hevder.

Muligens mener Bratt at gode holdninger kan erstatte dokumentasjon. At det holder å ta avstand fra «fordommer», «frykt» og «ensidig kritikk av «de andre»», og ønske seg en «åpen, søkende og fordomsfri diskusjon» som også omfatter et «kritisk blikk på oss selv, både våre fordommer og ubehagelige sider ved vår egen kultur».

Dette siste mener Bratt mangler. Thomas Hylland Eriksen, Lars Gule og mange andre utgjør i Bratts hode en taus minoritet: «Jeg er blant dem som forsker på noen av de forholdene Rolness uttaler seg om. Men jeg er taus, som så mange andre som har akademisk bakgrunn for å drøfte emnet.»

Heldigvis vet han hvem som knebler ham: «For meg personlig er Kjetil Rolness en grunn til å holde meg langt unna den offentlige debatten, nettopp fordi jeg savner den akademiske etterretteligheten.»

Problemet er så visst personlig, for ikke å si psykologisk: Å savne noe godt hos andre uten å påvise mangelen, og uten å vise egenskapen selv. For Bratts egen etterrettelighet står til stryk. Han påstår at jeg «nå i lengre tid har uttalt meg kritisk til personer med innvandrerbakgrunn».

Dette medfører ikke riktighet. Jeg har ikke engang uttalt meg kritisk om personer fra Valdres eller Østfold. Men jeg er litt skeptisk til personer som kritiserer uten grunn, og gir andre skylden for egen feighet.

 

Opprinnelig publisert i Aftenposten, 26. mai 2016.

Christoper Bratt svarte i Aftenposten, fortsatt uten å konkretisere kritikken, annet enn å vise til politiforsker Marianne Sætre. 

“Det er bra at Rolness gir forskere motstand,” skrev Anne-Lise Lien i en kommentar i forskning.no.

Forsker Randi Lavik mener både Marianne Sætre og Christopher Bratt er uetterettelig.

 

Sidestiller islamkritikk med muslimhat

Faksimile fra NRK.
Faksimile fra NRK.

I NRK leker man rasist, i stedet for å lage journalistikk om islam og innvandring.

NRK har i dag mot sin egen hensikt avslørt noe svært interessant om dagens debattklima: Det er offisielt ikke lenger noen forskjell mellom legitim, rasjonell islamkritikk og muslimfiendtlighet i Norge.

Hvis du ytrer deg mot jødehat, homofobi, kvinneundertrykkelse, totalitære kontroll av tanker og handlinger, altså det du selv forbinder med høyreekstremisme, så er du i stedet selv høyreekstrem. Hvis du kritiserer slike holdninger blant folk med mørk hud. Du trodde kanskje du kritiserte islamisme utfra en liberal og rasjonell grunnholdning, slik du også kritiserer andre autoritære ideologier. Men der tar du feil. Du er faktisk radikalisert.

Avsky og vantro

Slik er premisset for en kommende TV-dokumentarsom NRK presenterte på nett i dag. P3-journalist Ludvig Løkholm Lewin (33) har i noen uker eksperimentert med å legge ut islamkritiske oppdateringer på Facebook, for å sjekke reaksjonene blant venner og kolleger. Som hans selv sier: «Jeg er selv en politisk korrekt fyr. Jeg jobber som journalist i statskanalen, hvor jeg har politisk korrekte kolleger. Jeg omgås politisk korrekte venner og har en politisk korrekt familie.»

Så hva har han lagt ut? NRKs skrekkeksempel er delingen av en artikkel om en holdningsundersøkelse blant engelske muslimer. Den viser at 52 prosent ønsker at sex blant homofil skal være ulovlig. 39 prosent mener kvinnen alltid bør adlyde sin mann. 31 prosent mener menn kan ha mer enn en kone, 23 prosent ønsker sharia-over i England. Fem prosent ønsker at utroskap skal straffes med steining. Ludvig delte saken med denne statusoppdateringen: «Dette sier en del om hvilke holdninger de tar med seg. Sånn vil ikke jeg ha det i Norge.»

Reaksjonene på Facebook ble avsky og vantro. Ikke over muslimenes holdninger, men trådstarterens holdninger: «Er dette kødd? Kødder du?» Ludvig forsøkte å svare saklig på tråden: «Jeg tror dere skjønner hva jeg mener. Det er kjipe holdninger det er snakk om her.» Men til ingen nytte. En kommenterte: «Har det rabla for deg eller? Det er jo langt flere nordmenn med slik holdninger, enn ikke-vestlige innvandrere.»

Dette er jo interessant. Ludvig delte ikke noe fra et rasistisk nettsted. Han delte en artikkel fra en seriøs engelsk avis, om en måling gjort av en seriøst institutt på oppdrag fra seriøs TV-kanal. Undersøkelsen vakte stor oppsikt i England og førte til selvransakelse. Trevor Phillips, tidligere leder av en statlig menneskerettighetskommisjon og en sterk talsmann for multikulturalisme, innrømte at politikken hadde slått feil og at “integreringen av britiske muslimer vil blir den vanskeligste oppgaven vi har stått overfor”.

En rekke lignende undersøker i Europa har gitt samme nedslående resultat: Utbredelse av illiberale og ekstreme holdninger viser seg å være utbredt blant den muslimske innvandringsbefolkningen. Når du så deler denne informasjonen (som ikke er så kjent i Norge), så får du høre at det er noe galt med deg.

Hva har skjedd?

Var det dette Ludvig forsøkte å vise? At du urettmessig blir stemplet og utstøtt når du gjør oppmerksom på urovekkende fakta i debatten? Nei, det er faktisk ikke lett å skjønne hva som var hensikten. For Ludvig skiller overhodet ikke mellom islamkritikk og muslimhat. Han delte artikkelen for selv å agere som ekstremist: «Tanken var at jeg skulle bli en muslimhater. Eller en høyreekstrem.» Han skulle selv gå igjennom en radikaliseringsprosess. Han fikk lære hvordan han skulle ordlegge seg og oppføre seg av forfatter og journalist Øyvind Strømmen, som har studert det høyreekstreme nettmiljøet i Norge. Folk skulle spørre: «Hva har skjedd med Ludvig?»

Da kan vi kanskje like gjerne spørre: Hva har skjedd med NRK? Der jobber det veldig mange journalister. Svært få av dem jobber med innvandring, integrering og islam, selv om det er av de mest omtalte og omstridte temaene i dagens offentlighet. Og enda færre driver kritisk journalistikk på dette feltet i NRK. Og de som gjør det, blir visstnok ikke mer populære i kantina.

I stedet finner man på man andre, kreative ting på Marienlyst. Som å bevisst gjøre seg upopulær ved ytre seg kritisk til islam, uten egentlig å mene det. Og med den forutsetning at det bare er ekstremister som driver med sånt. Vi snakker om et tulleprosjekt av typen: «Nå er jeg nynazist i noen uker. Folk blir sinte og bekymra. Godt å se at de har sunne reaksjoner.»

Ubehagelige holdninger?

For Ludvigs rollespill førte visstnok til opprivende diskusjoner, ensomme lunsjpauser og søvnløse netter. «Jeg er veldig overraska over hvor kort tid det tok før folk snudde ryggen til meg. Nå er jeg helt alene», sier han. Til og med moren har blitt bekymret: «Da jeg til slutt møtte henne, og fikk se desperasjonen og hjelpeløsheten i øynene hennes… Hun har måttet betale en pris for at jeg har gjort dette.»

Dette burde være en lærepenge for alle som måtte finne på si noe negativt om holdninger og praksis blant mange muslimer. Og det må være gode nyheter for Islamsk Råd Norge og en hel rekke norske eksperter og akademikere som for eksempel Lars Gule, Thomas Hylland Eriksen, Olav Elgvin, Sindre Bangstad, Ervin Kohn og Mohammad Usman Rana. Det bare noen måneder siden disse og mange andre skrev under på et opprop der de krevde at norske medier slutter å omtale debattanter som for eksempel Hege Storhaug som ‘islamkritikere’. De skal kalles islamfiendtlige, antimuslimske og høyreekstreme. Nå har NRK – selv om det ikke var meningen – gitt oss beviset på at denne kampanjen har lykkes. Hvis du kritiserer en totalitær ideologi på frammars i Europa, så viser du hat og fiendtlighet mot en svak og utsatt folkegruppe, og du må regne med å få en skittstorm fra dine omgivelser.

Det er bare én ironi her. Ludvig skriver i en oppklarende Facebook-oppdatering av han ville lage en dokumentar som «kan vise oss noe om hvorfor samfunnet har blitt så splitta, og hvorfor vi trekker oss lenger ut på hver side, i stedet for å snakke sammen». Men samtalen skal visstnok bare handle om at de «politisk korrekte» skal være litt snillere med debattens avvikerne: «Jeg tror det er viktig at man ikke skyver folk fra seg, selv om de har ubehagelige holdninger.»

Men ingenting fører til større sinne og mer splittelse, enn å få høre at man har ubehagelige holdninger når man peker på ubehagelige fakta.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i VG, 4. mai 2016.