Forskningsredaktør mot bedre viten

Trekker man rasekortet, har man ikke mye på hånden.

I Aftenpostens Uviten-spalte 30. mars kom Nina Kristiansen med grunnløs kritikk av TV 2s dyktige gravearbeid om seksualforbrytere dømt Norge i fjor. Hun stemplet innvandringsbakgrunn som en «ganske ubrukelig opplysning», lanserte sin egen en-cellede-voldtektsteori, og diktet opp en dømt svenske.

Når jeg dokumenterer at menn fra Nord-Afrika, Midtøsten og Vest-Asia dominerer statistikken, kommer dette:

«Så vidt jeg kan se er det hudfargen disse mennene har til felles (…) Men jeg har aldri sett forskning på sammenhengen mellom hudfarge og seksualforbrytelse.»

Rase, der altså. Men det er Kristiansens eget fokus. Debatten blir så meget bedre med en rasistisk stråmann.

Hun fortsetter: «Flertallet av de dømte i fjor er dessuten hvite nordmenn, som jo saboterer den teorien.» Men hvite nordmenn utgjør over 80 prosent av befolkningen. Flertallet av dem som ble drept på norske veier i fjor var upåvirket av alkohol. Har vi da sabotert teorien om at alkohol er farlig i trafikken?

«Kjetil Rolness kunne hatt et poeng dersom alle var nye i Norge, om de er ukjente med norske normer eller syn på voldtekt. Men de er ikke nyankomne.» Nei, de har kanskje beholdt patriarkalske holdninger fra hjemlandet selv etter lang botid i likestillingslandet. Det er ikke egnet til å berolige.

Importert kultur er ikke eneste forklaring. Men Kristiansen spør «Hvem er egentlig seksualforbryterne?» og «Henger voldtekt og innvandring sammen?», som om vi ikke aner hvor vi skal begynne, det ikke allerede finnes forskning som bekrefter overrepresentasjonen eller tallrike rapporter om negativt kvinnesyn og seksuelle overgrep i de aktuelle opprinnelseslandene. Hvorfor? Hun gir svaret selv: «Forskning som handler om overgrep og mishandling i innvandrermiljøene kan være kontroversielt. I forskning.no har vi opplevd at forskerkilder blir særlig forsiktige rundt slike temaer.»

Nå har redaktøren selv vist forsiktighet på grensen til selvvalgt uvitenhet. Kanskje Aftenposten kunne tilby henne en egen Mot-bedre-viten-spalte?

 

Opprinnelig publisert i Aftenposten 11. april 2016.

Slangen i harryparadiset

Det er ikke harryens skyld at du sliter med høyt selvbilde på Grand Canaria.

Foreldrene mine er på ferie i Arguineguin på Gran Canaria for tiden. For femte gang eller noe sånt. De soler seg, svømmer, går tur, danser, prater, spiser og drikker godt og – slapper av. Men ikke alle greier å slappe av der nede. Noen har høye tanker om seg selv og finner ikke selvbildet gjenspeilet i omgivelsene. Det begynner å klø i forfengeligheten.

Sanna Sarromaa har feriert i «det norske harryparadiset» og er kommet hjem med rystende avsløringer: ««Reisebyråenes pittoreske småbyer med lokalt liv er i virkeligheten turistgettoer der livet føres på norsk.» Les setningen med musikken fra en gjennomsnittlig «Brennpunkt»-dokumentar for ditt indre øre.

Charteroperatør Ving påstår nemlig at Arguineguin har «beholdt mye av sin lokale sjarm og sitt kanariske hverdagsliv.» Men stemmer det? Absolutt ikke, ifølge Sarromaa: «Det jeg møter er ikke mye sjarmerende og ganske langt ifra kanarisk hverdagsliv.» Og ikke bare det: «Byen ser ut som et høl.»

Sånn blir man lurt. Nå kan man altså ikke stole på turistreklamen engang. Hva blir det neste? At eiendomsmeglere bruker ordet «sjarmerende» når det egentlig betyr «ikke pusset opp siden 70-tallet, må totalrenoveres»?

Jeg vet ikke helt når det var vanlig å tro på reklamen. Kanskje på sekstitallet, i masseturismens barndom. Men da charterreisen ble like demokratisert som skinnsofaen, fikk plutselig Sartre rett: Helvete de andre. De andre turistene. De velutdannede mellomlagenes lengsel etter det «ekte» Hellas, eller det «virkelige» Toscana, som straks blir ødelagt når naboen setter sin fot på stedet, er en tretti år gammel klisjé.

Derfor er det nesten forfriskende når en selverklært finne, feminist (attpåtil «superfeminist»), skribent, historiker, avdanket akademiker, eks-folkevalgt, PhD, eggdonor og professorfrue (!) målbærer samme holdning i 2016. Sarromaa har etter eget sigende «bodd mesteparten av sitt norske liv på besteborgerlige Lillehammer» og får dermed «kultursjokk» av å befinne seg i «det norske harrybeltets høyborg», der man starter drikkinga kl. 11 om formiddagen:

«Arguineguin er som om Halden ble flyttet til Syden. De fleste ser ut som de spiller i et danseband (…) Jeg pleide å kalle nordmennene for verdens vakreste folkeslag. Jeg tar det tilbake i Arguineguin. Nordmennene har åpenbart noen estetiske utfordringer, de også.»

Her er det fristende å nevne at finskefylla er et enda sørgeligere syn. Og faktisk skyldes genetiske utfordringer, ifølge nyere forskning: En mutasjon (som finnes blant 100 000 finner), gjør dem ekstra gærne i fylla. Men så gjør Sanna Sarromaa en dreining i teksten:

«Ved å harselere over og ta avstand fra øldrikkende og røykende nordmenn med godt synlige rumpesprekker, understreker jeg min egen kulturelle og sosiale posisjon som jeg anser som høyere enn deres. Middelklassen reiser også på charter, men må tilintetgjøre det eller ironisere over det. «Jeg skal til selveste Playa del Inglés» eller «Det er bare charter», sier vi til kollegaene og snakker ned vår egen tur. Ekte glede over en tur til Gran Canaria må dempes for at vi for all del ikke skal framstå som harry selv.»

Helgardering der, altså. Noen er posisjon til å nyte det doble privilegum: Først betrakte klassemessig laverestående landsmenn omtrent slik misjonærene betraktet «hottentottene» i Afrika for over hundre år siden. Så ta et steg tilbake, med Bourdieu i reisebagasjen, og lett kokett avsløre ens eget behov for å ha noen å se se ned på. Kort sagt: Først pisker du harryene. Så pisker du seg selv for å piske harryene.

Dette er kulturmiddelklassens svøpe. Selvrefleksjonen. Distinksjonsbehovet. Alltid den negative defineringen av egen identitet: Jeg som ikke er sånn som dem. Jeg som aldri gjør som dem, uten å ha en bedre grunn enn dem. Jeg som til og med tar avstand fra meg selv når jeg tar avstand fra andre.

Og den virkelige gleden? Den er alltid et annet sted. Hos harryen som nyter sydens sun & fun med all inclusive, uten engang å kunne stave ordet autentisitet. Harryen gir blaffen i det sosiale spillet. Derfor er han mer ekte enn noen av sine kritikere, som jeg faktisk mistenker for å misunne ham i hemmelighet.

Men før jeg rekker å avslutte disse betrakninger, har jeg fått skype-kontakt med foreldrene mine på hotellrommet i Arguineguin, der de har lest VG-artikkelen om det kulturelt sorte hullet de ferierer i. De føler seg ikke truffet, og kjenner seg ikke igjen i stedsbeskrivelsen. Jeg får et lite foredrag om fiskerne, garnene og naustene i havnen, om helspanske fiskerestauranter, flamencodans på hotellet, om turer i fjellet for å beskue mandelblomstringen, og foredrag av Per Egil Hegge i sjømannskirken.

Om VGs harryrapport sier mor: «Det var harry skrevet. Så dumt. Hun hadde bestemt seg på forhånd. Man velger selv hvor man går, og hva man vil se. Vi har ikke sett fulle folk i Arguineguin engang. Men det er nok annerledes i Puerto Rico, dit de fleste nordmenn drar.»

Hører du, Sanna? Arguineguin er full av formildende trekk som du ikke så, fordi ditt sinn var vrangt og mørkt. Nabobyen Puerto Rico, derimot. Dét er et harryhøl, det!

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i VG, 8. februar 2016.

Tull med voldtektstall

Hvorfor er det så viktig å «pakke inn» hvem som voldtar mest? Og peke på alt annet enn kultur og holdninger?

«GUNNAR TJOMLID er et interessant og typisk case», skrev jeg i min helgekommentar i Dagbladet om tåkelegging og bortforklaring av voldtektstall. Nå jeg villig til å ta hardere i: Tilfellet Tjomlid er fascinerende, nesten forbløffende. Men likevel bare et ekstremtilfelle av en utbredt faktavegring på den positive, liberale siden i innvandringsdebatten.

Her har vi altså en frisk og seriøs blogger som har skapt seg et navn som utrettelig faktasjekker, en fornuftens vaktbikkje mot alternativbevegelse, vaksinemotstand og annen tidsriktig humbug og bullshit. Men hver gang han skal «debunke» innvandringskritikk, går det i stå. Eller rundt grøten. Da bedriver han selv utstrakt «cherry-picking» av forskning og forholder seg så ukritisk til sine foretrukne kilder, at det tidvis bikker over i komikk.

«Mye empiri tyder på at å slippe inn mange flyktninger, såvel som immigranter, gir en positiv økonomisk effekt», skriver Tjomlid i en av sine bloggposter. Ja, hvis du tror Brochman-rapporten er knust av et makkverk fra NyAnalyse, og den flerkulturelle avisa Utrop er bedre på regnskap enn Finansavisen. Og sånt tror Tjomlid. Alltid med et nytt sitat, en ny tabell, eller en ny versjon av argumentet i forrige avsnitt. Som blogger vet Tjomlid å utnytte nettets ubegrenset spalteplass, og gir seg ikke før leseren ber om nåde. Drep meg, herre, men ikkje med graut!

OG NÅ HAR ALTSÅ Tjomlid brukt 3200 ord, eller over 20000 tegn, på å unnlate å besvare min kritikk. I stedet fortsetter han å se bort fra tallene som betyr noe. Og bare fokusere på «ikke-etniske» årsaker til ikke-vestlige overgrep. Her er Tjomlid om nyttårsaften i Köln og andre byer:

«Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.»

Stakkars overgripere. Tyskland og Sverige har ikke gitt dem pappaperm engang.

Jeg kommer tilbake til årsaksforklaringer. Men først min hovedanklage mot Tjomlid: Han henter tall ut av luften, og slenger om seg med påstander uten dekning.  Dette velger han av en eller annen grunn å ikke kommentere i sitt svar. Da er det fristende å vil følge hans eget motto: «La meg se litt nærmere på akkurat det…»

TJOMLID SKREV: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året. Du vet sånn, norske voldteker. På fest i fylla. Mot partneren som sover.» Hvor har han dette tallet fra? Det skrev han ikke. I sitt eget kommentarfelt forsvarte han seg slik: «Hvis du tror at tallet 10000 er ren gjetning, synes jeg du utviser stor blindhet. Det er ikke gjetning, men et kvalifisert estimat basert på kunnskap om mørketall i anmeldelser.»

Les det en gang til. Og du må gjerne le. Mørketall er et ord vi bruker om størrelser og antall ingen kjenner. Det er derfor det kalles mørketall. Tjomlid påstår altså at han baserer seg på kunnskap om noe man pr. def. ikke har kunnskap om. Han starter med å tenke på et mørketall. Og får det til å høres ut som eksakt vitenskap.

DET ANDRE MAN lurer på, er hvordan Tjomlid vet at samtlige gjerningsmenn bak sove- og festvoldtekter er norske. Det opplyser han heller ikke. Han har bare bestemt seg. Han medgir at det er en «massiv overvekt av ikke-vestlige innvandrere som er gjerningmenn i saker som omhandler overfallsvoldtekter». Men disse vil han ikke snakke om, selv om den er den klart mest brutale og skrekkinngytende formen for voldtekt. Han vil ikke snakke om «den unorske voldtekten». Han vil snakke om «de 99,5 prosent voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i».

La oss stoppe litt her, før vi ser på konkrete tall. Det er bra at Tjomlid snakker om over- og underrepresentasjon. Skal vi sammenligne forekomsten av et fenomen i og mellom grupper av veldig ulik størrelse, kan vi ikke bruke absolutte tall. De fleste som skader andre i trafikken er etniske nordmenn. Det betyr ikke at de er farligere bak rattet enn andre, bare at de utgjør et stort flertall blant sjåførene. Likens med voldtekt. Om vi ønsker å vite noe om voldtektsrisiko basert på gruppekjennetegn (kjønn, alder, landbakgrunn, tidligere domfellelser, osv.), må vi ta hensyn til mot gruppens relative størrelse. Vi må spørre hvor mange i gruppe X som voldtar i forhold til gruppens andel av den aktuelle befolkningen. Men det gjør ikke Tjomlid.

HAN VISER BARE TIL til en politirapport fra 2014 som sier at 73 prosent av de som er siktet eller mistenkt i voldtektssaker i Oslo er norske statsborgere. Denne statistikken skiller ikke mellom overfallsvoldtekter og andre voldtekter, som var Tjomlids poeng. Og heller ikke klart mellom innvandrere og etniske nordmenn. Andelen norske statsborgere i Oslo er 84 prosent. Det er en høyere andel enn 73 prosent. Altså er norske statsborgere underrepresenterte, og andre lands statsborgere overrepresenterte som voldtektstmenn i denne statistikken. Og 12 prosent av norske statsborgerne i Oslo er innvandrere. Noe som gjør nordmenn ytterlige underrepresentert. Tjomlid viser til et tall som sier det motsatte av hva han hevder.

I kommentarfeltet blir Tjomlid konfrontert med dette, og svarer: «Jeg skrev aldri at nordmenn var massivt overrepresenteret relativt til gruppetall. De er massivt overrepresentert i absolutte tall.»

Her må man i hvert fall le. Utsagnet er komplett meningsløst. Begrepet overrepresentasjon handler om andel, forhold, relative tall. Hva skulle det ellers handle om? Tjomlid skjønner åpenbart ikke hva han selv snakker om. Og det er ikke noe nytt at faktasjekkeren ikke skjønner statistikk. Han har tidligere skrevet to bloggposter der han avlører «myten» om at innvandring fører til mer kriminalitet, ved å vise til at kriminaliteten generelt har gått ned. Dette er på linje med å påstå at den økte fedmen i Norge ikke er farlig, fordi nordmenn lever lenger enn før. Innvandrere er overrepresenterte i krimstatistikken, og visse nasjonaliteter mer enn andre, uavhengig av Tjomlids tallmagi.

MEN HVA VERRE ER: Voldtektsforskere som kan statistikk, og som Tjomlid stadig vekk viser til, greier heller ikke bruke forholdstall, eller si tydelig hva tallene viser. Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal har studert landbakgrunnen til siktede/mistenkte gjerningsmenn i den omfattende politirapporten «Voldtekt i den globale byen» (2011). 99 av 152 hadde utenlandsk opprinnelse. Nesten halvparten stammet fra Afrika, Asia eller Midt-Østen. Dette er klare, talende tall. Men de ble aldri presentert så enkelt og greit.

I stedet fikk vi analyser som dette: «Den etniske profilen for alle voldtektstypene utenom overfallstypen, domineres av personer med norsk landbakgrunn, men er for øvrig varierende.» Jan Arild Snoen, en annen og mer tallsterk faktasjekker, har påpekt hvor tilslørende dette er. Nordmenn «dominerer» bare når de ikke-norske er splittet i tilstrekkelig mange grupper (Europa, Amerika, Afrika, Midt-Østen, Østen). Slår du sammen Afrika, Asia og Midt-Østen, dominerer denne gruppen over nordmenn i alle voldtektstypene, også festrelatert voldtekt, sårbarhetsvoldtekt og relasjonsvoldtekt.

I oppfølgingrapporten året etter, er presentasjonen enda mer misvisende: «For festrelaterte voldtekter, sårbarvoldtekter og “annet” er gjerningsmenn med norsk etnisk landbakgrunn i flertall, og utgjør henholdvis 40,7%, 37,9% og 45,%.» Hvordan kan nordmenn være i flertall, hvis de hele veien ligger under 50 prosent?

OG HER SNAKKER VI om absolutte tall. Hadde man tatt hensyn til at ikke-vestlige utgjør en relativt liten andel av befolkningen, hadde dominansen blitt mye større, men det gjorde aldri rapporten. Og ikke noe sted står det at etnisk norske gjerningsmen er gjennomgående underrepresentert i voldtektststatistikken. Christan Skaug og Nina Hjerpset-Østli i Document.no måtte gjøre jobben for politiforskerne:

«17,4% av befolkningen står altså for 48,9% av voldtektene, hvilket er en voldsom overrepresentasjon: Voldtektshyppigheten er mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra Afrika og Asia enn hos befolkningen forøvrig.»

DET ER PÅFALLENDE at to politirapporter med tittelen «Voldtekt i den globale byen» toner den globale dimensjonen ned, på tross av hva tallene i rapporten viser. Gang på gang advarer forskerne mot å anlegge «feil» perspektiv: «Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.» Det stemmer, men skal vi se bort fra at gjerningsmenn med en viss landbakgrunn dominerer statistikken, og ikke spørre hva det skyldes? Tydeligvis:

«Når overrepresentasjonen av “fremmede” lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene “menn” og “unge”, har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.»

Ja, skjønte vi det ikke. Rapporten går til og med så langt som å avfeie den etniske dimensjonen: «Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.»

EN VENN AV MEG jobber som forsker på SINTEF, og er vant til å lese rapporter og tolke tall. Han skal få være anonym, men skriver på min Facebook-side: «Rapporten fra Sætre og Grytdal er noe av det rareste jeg har lest. Hadde dette handlet om trafikkulykker, hadde konklusjonen vært helt annerledes.» Og etter å ha lest Tjomlids blogg, kommenter han til bloggeren:

«Kan ikke se annet enn at du kjøper konklusjonen til Sætre og Grytdal rått, uten at du som faktasjekker går inn i tallmaterialet. Du skriver at de har “analysert og justert for de forhold som er helt sentrale”, men det er jo nettopp det de ikke har. De justerer ikke voldtektstallene mot prosentandelene i befolkningsgrunnlaget de ønsker å studere. De sier heller ikke at de ikke gjør det, noe som er den største svakheten ved hele rapporten.»

Tjomlid refererer ikke selv til et eneste tall i rapporten, nevner ingenting om over- og underrepresentasjon, han bare siterer politiforskerne og mener jeg overser konklusjonene. Nei, jeg sier at konklusjonene ikke samvarer med fakta. Tjomlid velger pussig nok å snu på kritikken på hodet: Hør hva politiforskerne sier! Den som ikke aksepterer konklusjonene deres, aksepterer ikke fakta. Derfra går han videre til å raljere over innvandringskritikere som stoler mer på nynazistiske artikler på Facebook og nevøen som fikk frastjålet mobilen på Grønland:

«En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.»

Eller som han skrev på Facebook: «Jeg forventer ikke mer av et Nettavisen-kommentarfelt, men trodde vel Rolness lå noen IQ-poeng over det.»

Å BRUNBEISE OG IDIOTFORKLARE sine kritikere er hersketeknikker fra laveste hylle (aka «billighylla»). En annen teknikk er stråmannsargumentasjon og uredelig feilsitering. I resten av sitt utflytende tilsvar diskuterer Tjomlid årsaker til at innvandrere voldtar. «Det er for enkelt å peke på bare én faktor.» Ja, det understreket jeg også i min Dagbladet-kommentar. Men Tjomlid velger å gjengi meg slik: «Han skriver at etnistet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene.» Dette er det jeg skrev:

«Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og “betente”, som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta.»

Altså: Jeg holder det åpent. Jeg tror vi trenger mange forklaringer. Som Sigmund Aas påpeker i et debattinnlegg i Dagbladet i dag: «Ti av ni» blir lurt av statistikk. Asylsøkere er overrepresentert i grupper som allerede utmerket seg negativt i kriminalstatitikken: Menn, unge, lav sosialøkonomisk status, psykisk ustabile. Vi må unngå å straks hoppe til at kultur og islam har skylden.

SSB-rapporten om kriminalitet og innvadrere fra 2011 ber oss også ta hensyn til demografi og sosioøkonomi. Likevel viser de norske tallene at enkelte innvandringsgruppers overrepresentasjon består, selv om man justerer for kjønn, alder, bosted og sysselsetting. Den danske statistikken er mer presis på dette punktet: «En indeks som korrigerer for alder, viser at kriminaliteten er 48 prosent høyere blant mannlige innvandrere, og 140 prosent høyere blant mannlige etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn. Når det i tillegg korrigeres for sosioøkonomisk status, reduseres kriminaliteten til å være henholdsvis 22 prosent og 129 prosent høyere.»

EN BETYDELIG FORSKJELL består altså. Derfor vi må også unngå den motsatte grøften: Å diskvalifisere kulturbakgrunn som forklaringsvariabel i utgangspunktet. Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østli i HRS har tidligere skrevet en grundig kritikk av Tjomlid om dette. Og Preben Z. Møller skriver godt i boka «Voldtekt» om den politiserte og polariserte tanketradisjonen som Tjomlid skriver seg inn i.

«Høyresiden» (i løselig forstand) er rask med å peke på importert ukultur som årsak til voldtekt, mens «venstresiden» skylder på norsk kultur eller mannskultur generelt. Venstresiden liker å kulturforklare voldtekter utført av etniske nordmenn, men ikke voldtekter utført av ikke-vestlig menn. Det er litt underlig, for unge nordmenn er sosialisert inn i en (relativt sett svært) likestilt kultur, mens mange nye landsmenn har bakgrunn fra svært kvinnediskriminerende kulturer.

Men for Tjomlid er saken klar: Vi lever i en «norsk overgrepskultur» som ikke forvinner før «norske menn tør innrømme at vi selv har et massivt holdningsproblem». Og i tillegg et drikkeproblem. Innvandrere derimot, behøver ikke ta noe oppgjør med sine holdninger til kvinner. Ok, Tjomlid ser at «kvinnesyn kan være en viktig faktor» bak overgrep av Köln-typen, men det er uansett ikke så viktig som de «underliggende faktorene». Migrantene er først og fremst fattige, arbeidsledige, marginaliserte, rotløse. Og da må vi innfødte innrømme en ting til: Vi er ikke flinke nok til å integrere de fremmede. Har du hørt det før? Den hvite, vestlige mann har skylden. Alltid og uansett.

HER KUNNE MAN SI MYE om «the regressive left» og de lavere forventningers rasisme. Men før jeg fikk fordøyd Tjomlids tilsvar, kom han – dagen etter! – med nok en utflytende bloggpost om samme tema. Og med samme perspektiv: La meg se litt snevrere på akkurat det…. mens jeg later som jeg drar inn hele spekteret av faktorer. Tjomlid kan gjengi ubegrensede mengder med sitater og tabeller som bekrefter det han vet og mener. Men aldri annen forskning, slik som den ovennevnte fra Danmarks Statistik. Slagsiden blir enda tydeligere i måten han omtaler kulturvariabelen på:

«Så lenge folk er fantastisk opphengt i merkelapper som etnisitet, kultur og religion, vil vi få gjort lite for løse problemet. Det er først når vi våger å kikke bak disse merkelappene, innrømme hvorfor enkelte grupper har flere individer med slike merkelapper (sic!) enn øvrig befolkning (det de innvandringskritiske ofte så misforstått kaller “tåkelegging”), at vi kan begynne å jobbe konstruktivt.»

Merkelapper, altså. Eller «overflatiske identifikatorer (sic)». Det er Tjomlids perspektiv på en sosial dimensjon som gir mening, verdier, tilknytning og felleskap for mesteparten av jordens mennesker, ikke minst migranter til Europa. Fredrik Barth snur seg allerede i graven.

 

Opprinnelig publisert som debattinnlegg på Dagbladet.no, 3. februar 2016.

Ingen kan beskylde Nils August Andresen for å skrive kort og klart. Del 2.

Så har jeg blitt til Stalin og et helt nytt fag – sektforskningen – er introdusert i den evige, elleville Storhaug-debatten.

Det skal blir vanskelig å overgå metanivået som nå er satt av den som vanlig svært ordrike debattoverdommer Nils August Andresen. Hans artikkel ”Hvis du er i en sekt, stiller du ikke spørsmål” er egentlig lite annet enn en inflatert megaultraextrautgave av den forrige artikkelen han skrev omStorhaug og meg i Morgenbladet, der han også greide å konstruere en ”kuvending” hos meg som visstnok var svært inkonsekvent.

Jeg ser at artikkelen tas imot med begeistring av the usual suspects. Min argeste Facebook-klegg, Erik Honoré, kaller den presis. Da skjønner jeg at jeg ikke har tatt feil når jeg oppfattet den som det reneste rør. Og det mest rørete av Andresen er vel å gi hederlig omtale til et av de dårligste revolverintervjuer som er gjort på norsk fjernsyn. Siden vi snakker om sekten, tillater jeg meg å sitere fra Halvor Foslis anmeldelse på Facebook:

”Jon gjorde dessverre et mislykket forsøk på å være en kritisk journalist i et program der også programlederen sviktet fatalt. I sum ble det et selsomt, merkverdig program, i anti-opplysningens ånd: flisespikkeri, overrumpling, anonyme anklager, guilt by association, nedlatende, belærende behandling av en voksen studiogjest, som var aktuell med høstens store boksnakkis, men som ble behandlet som en blanding av et uansvarlig barn og manipulerende røy.”

Andresen derimot fikk bare med seg at gode, ”kritiske spørsmål” ble stilt fra en som er ”genuint opptatt av tall”. Finansavisens Kjell Erik Eilertsten er om mulig mer opptatt av SSB-tall enn Hustad. Han kaller Hustads kritikk for ”flisespikkeri”. Og Hustad sier at tallene er mer alarmerende enn Storhaug gav inntrykk av. Skal hun da ”tas” for å være for mild? Dette gir jo ingen mening, hvis problemet er at hun er for alarmistisk, eller drar fakta i sin retning, slik Hustad påstår.

Jeg skjønner ikke engang overskriften på Andresens artikkel. Sekt meg her og sekt der. Jeg er frittsvevende intellektuell (hoho!) og skyter dit det trengs, når det trengs. Jeg kritiserte Storhaug skarpt for hennes moské-kronikk i Dagbladet. Og jeg har selvsagt ingenting imot at Hustad griller Storhaug. Men er alle måter like gode? Er alle emner like sentrale og viktige? Hustad trakk fram tallrusk og gammalt grums, når hun nettopp har ute bok smekkfull av harde og urovekkende fakta. Fant han ikke noe å særlig å ta henne på der?

Ellers er det mye man kunne ta fatt i Andresens artikkel. Det er mange åpenbare og avgjørende forskjeller mellom Hege Storhaug og Bent Jensen (hvis man leser flere av hans artikler). Det som Storhaug anser som umistelige verdier – ytringsfriheten, demokratiet – anser Jensen for å være noe som allerede har ødelagt Europa. Selv stemmeretten er et endetidstegn i hans verden. Og han mener forfallet er noe eliten har regissert med viten og vilje. Hans idé om ”den europeiske kulturens overlegenhet” utelukker noe av verdi fra alle andre kulturer. Han ser alle flyktninger som snyltere og raljerer grovt over alle gode som drysser over dem straks de kommer over Middelhavet. Intet av dette finner du hos Storhaug.

Jeg registerer også at Andresen tre ganger må fortelle at jeg har omtalt Storhaug som en ”utrettelig menneskrettsforskjemper”. Her er setningen jeg skrev i min Dagbladet-kommentar: ”Eller hadde jeg gått glipp av en ”radikalisering” hos den utrettelige menneskerettsforkjemperen Hege Storhaug?” Dette er altså en kontekst der jeg diskuterer hvor hun står, ikke der jeg med dette uttrykket oppsummerer hvor hun står. Hadde djevelkvinnens advokat visst at formuleringen ville blitt brukt av aktoratet, ville han nok ha skrevet den i anførselstegn.

I samme artikkel kalte jeg også Storhaug for et «overengasjert følelsesmenneske» som fylte HRS med «skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam». Det var ikke fullt så aktuelt for Andresen å sitere. Man imponeres ikke av redeligheten.

Andresens artikkel innholder også direkte feil: ”Og i intervjuet med FrontPage Magazine skulle Storhaug [ifølge meg] visstnok ha sagt at vi måtte gi vår fulle støtte til frihetselskende muslimer, skjønt det er umulig å gjenfinne noe slikt i utsagnene hennes der (hun har sagt noe i den retning senere).” Nei hun sa det da. Andresen har ikke greid å lese hele artikkelen. Den er på to sider. Storhaug sier: ”But I think it is very important now to listen to Ayyan Hirsi Ali, whom I will label as the leading freedom fighter in contemporary Europe: don’t let us Muslims down. Give us a Voltaire. We have to support the secular Muslims a hundred percent. They are still in majority, according to many surveys in different European countries.”

Et par observasjoner til: Andresen mener Storhaug feilaktig tillegger muslimske debattanter en ”taqiyya”-strategi: at de bevisst taler med to tunger. Det kan godt være at mistanken er urimelig i de aktuelle tilfellene. Men i boken gir hun flere dokumenterte eksempler på enorme kontraster mellom intern og ekstern kommunikasjon fra islamske ledere. Men Andresen gir ikke inntrykk av å ha lest boken. Derimot mistror han selv hva Storhaug sier: «Hvor dypt denne beklagelsen stikker, kan man stille spørsmål ved.» Det kan man sikkert.

Andresens artikkel kan vel leses som en forsvar for Jon Hustad. Hustad takker i alle fall dypt på Facbook. Men hvis Andresen først skal skrive Facebook-Høyre-versjonen av striden mellom «The People’s Front Of Judea» og ”The Judean People’s Front”, så bør han få med seg den ypperste tildragelsen: At Jon Hustad brøt med sin venn Halvor Fosli, hans normalt nærmeste våpendrager, fordi han fikk så dårlig omtale for sin TV-opptreden. Etter to dager ville Jon bli Facebook-venn igjen, og Halvor svarte ja.

Og alle var enige om at dette var en riktig så hyggelig agurkdebatt i vintertiden.

 

Teksten ble opprinnelig publisert på Minervas nettsider 17. desember 2015.

Revolverjournalisten som skjøt på seg selv

Islamkritikeren Jon Hustad arresterer Hege Storhaug for å ha samme virkelighetsbilde som han selv.

Jon Hustad forsøker i Aftenposten å imøtegå kritikken etter sitt famøse revolverintervju av Hege Storhaug på TV2s «Underhuset» på fredag. Han hevder han korrigerte henne for å styrke «saken» – å overbevise «det moderate sentrum» med «rette tal, relevante døme og med låg innestemme» om at innvandringspolitikken må strammes inn.

Men det var ikke det han gjorde, og ikke det han oppnådde. Hustad blåste opp irrelevante filleting og gammal grums, og lot som han hadde parkert henne. Hustad ville leke Martin Krasnik, danskenes tøffe, konfronterende TV-journalist. Men ble bare en amatørversjon av Skavlan, da han intervjuet Jimmy Åkesson. Og som i dette tilfelle, går seernes sympati til underdogen som ikke fikk fair behandling.

Et underlig skuespill

For hva skjedde på TV? Hustad greide så visst å overrumple Norges mest populære hoggestabbe, som aldri fikk sjans til å framlegge et eneste fornuftig poeng fra sin nye bok, «Islam – den 11. Landeplage». Men han greide ikke å påpeke noen tall- eller faktafeil som rokker ved bokprosjektet. Eller hennes mangeårige korstog for «frihetsverdiene». Derimot hadde han mage til å sitte i TV-studio og motsi fakta og synspunkter som han selv har hevdet med stor styrke som islam- og innvandringskritiker.

Det var underlig å bivåne dette skuespillet – og etterspillet på sosiale medier. Folk på venstresiden som alltid har mislikt «Facebook-Høgre» generelt og Jon Hustad spesielt, elsker at han «rævkjørte» Storhaug på TV. Og plutselig fikk antirasistene et nytt og uventet sannhetsvitne på at det ikke er noen sammenheng mellom innvandring og kriminalitet. Hvaforno’? Hustad har alltid hevdet det motsatte.

For bare to måneder siden skrev han en svært dyster artikkel på Medier24, med denne lange overskriften: «Hvorfor skriver vi så mye om asylstrømmen? Jeg tror svaret er islam, og trusselen det utgjør mot vår kulturkrets.»

Her kunne vi lese at økt islamsk innvandring vil skape «meir kriminalitet (personar frå muslimske land er mykje meir kriminelle enn andre, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå)».

Dette er klarere og beskere tale enn det Storhaug serverer i boka. Hun viser mest til lovløse forhold i Marsielles og Malmø, og advarer oss mot å havne der vi også. Men da skal plutselig TV 2s revolverjournalist Jon Hustad belære henne om hvor lite kriminalitet det er i Groruddalen. At den er like lav som på Vestkanten. I artikkelen hans var tonen litt annerledes:

«Vi som har råd til det, trekkjer ut i dei trygge forstadene og lever livet vårt vidare, alt medan vi kjem til å forlanga lægre skattar av di vi ikkje maktar å finansiera den stadig auka innvandringsbylgja av personar som i liten grad vil gje avkall på eigen religion og kultur og ikkje har utdaning.»

Merkelig tallkrangel

For Hustad er mest bekymret for velferdsbudjsettet. Han skriver at «ein somaliar utløyser eit investeringsbehov på 6 millionar nesten med ein gong han eller ho kjem til Noreg». Og videre at «gjennomsnittssomaliaren påfører Noreg ein nettokostnad i tenester og overføringar på ti millionar – altså rundt 16 millionar pluss pluss i framtidige kostnader, berre ved å koma hit.»

På TV filleristet han Storhaug for overdrivelser, selv om hun brukte laveretall enn dette.

Uansett er denne tallkrangelen en skinndiskusjon. Kjell Erik Eilertsen, journalist i Finansavisen, som har jobbet med disse SBB-tallene, mener Hustad bedriver «flisespikkeri» mot Storhaug. Tallene sier uansett at innvandring fra de såkalte R3-landene på sikt medfører betydelige kostnader for en allerede presset norsk velferdsstat.

Det har både Storhaug og Hustad sagt i mange år. Men på TV gav han inntrykk av at hun hadde misforstått hele regnskapet.

En kvartsannhet

Hva hadde den strenge faktasjekkeren ellers å fare med på TV? At Storhaug skriver i boka at 27 prosent av unge franskmenn støtter i IS: «Det er ikke en reell meningsmåling, men gjort av en Putin-organisasjon for å bruke den i propagandaen i Russland.»

Dette er i beste fall en kvartsannhet. Oppdragsgiver var det russiske nyhetsbyrået Rossiya Segodnya, men et seriøs britisk byrå, ICM Unlimited, utførte målingen, og resultatene ble gjengitt i flere store vestlige medier, for eksempel Newsweek. Storhaug er altså like upålitelig som et av verdens fremste nyhetsmagasiner.

Tallene om Frankrike fra denne spesielle undersøkelsen er det god grunn til å ta med noen klyper av salt. Men hva så? Nok av andre meningsmålinger forteller at IS-sympatien blant unge muslimer i Europa er urovekkende høy. Storhaug har altså rett i det vesentlige også her. Noe Hustad vet, men later på TV som han ikke vet.

Gamle viser om igjen

Det var alt skolemester Hustad hadde av innvendinger mot boka. Og så kom «Underhuset»s programleder Yama Wolasmal med de gamle historiene om innvandrerjentene som føler seg sviktet av Storhaug og HRS. Med en blanding av anonyme kilder og en gammel sak som er lagt død for lenge siden. Det er ingen som kjenner den fulle og hele sannheten om hva som skjedde den gang (begge parter føler seg sviktet). Men alle skjønner at Storhaug ikke kan å sitte på TV og forsvare seg mot anklagene uten å utlevere andre personer enda mer. Og emnet har ingenting å gjøre i en debatt med utgangspunkt i hennes islam-bok.

Så hvordan skal Storhaug behandles i debatter? Blir hennes forsvarere aldri bli fornøyd med hva slags kritikk eller anmeldelser hun får? Skjønner vi ikke hva som er jobben til journalisten Jon Hustad? Joda, selv om jeg fniser litt når han skriver at han «alltid stiller kritiske spørsmål» i arbeidet sitt, både til de han er enig med og de han er uenige med. Jeg har fulgt Hustad i mange år, og har aldri sett han ha noen kritisk distanse til sine egne helter (f. eks. Niall Ferguson). Derimot blir han fort krakilsk og mannevond om noen er kritisk til Jon Hustad.

Kritikken må ha kontekst, relevans og redelighet

Jeg skulle gjerne sett en knallhard konfrontasjon mellom en kunnskapsrik, faktagravende journalist og den ikke alltid like edruelige aktivisten Storhaug. Men da må den handle om hovedsaken i hennes islamkritikk og virke opplysende. Kritikken må ha kontekst, relevans og redelighet.

Vi må slippe at uvesentlige småfeil blir løftet fram som gedigne, graverende funn. Vi må slippe de evige henvisningene til ting som ble sagt og gjort for snart ti år siden, gjerne av andre (les:tidligere, eksterne bidragsytere til HRS). Hege Storhaug sitter i TV 2-studio og sier hun ikke tror på den konspiratoriske Eurabia-teorien (som sier at vestlige og muslimske ledere har laget en hemmelig plan for å islamifisere Europa). Hvorfor kunne ikke Hustad bare ta fram boken hennes og bruke sitater som motbevis? Fordi de ikke finnes der.

Storhaug er moderat i sammenligning med en mann som Hustad beundrer

Dermed måtte han til en artikkel fra 2006 i perifert amerikansk nettmagasin, der Storhaug var med i et fellesintervju der bl.a. Fjordman deltok, hver fra sin datamaskin. Hun sa ikke det samme som de andre. Hun sa blant annet at vi måtte gi får fulle støtte frihetselskende muslimer. Men hun sa det i dårlig selskap. Og det var nok for Hustad.

Ellers, når han ikke skal «ta» Hege Storhaug, har ikke Jon Hustad noen problemer med dårlig selskap. Han hyller Bent Jensen, en dansk historiker og kulturkriger som visstnok har vært vertskap for Fjordman under hans eksil, og som selv har luftet noen svært drøye undergangsvisjoner for Europa på kronikkplass i Jyllands-Posten. Storhaug er moderat i sammenligning med en mann som Hustad beundrer. Og som skriver til forveksling som Fjordman. Men sier du det til Hustad, blir han rasende.

Så hva er Hustad ute etter når han nå skal sette Storhaug på plass? Han er i egne øyne bare en faderlig vismann som viser omtanke med en kvinne som har gått seg vill. Dette presterte han å si til henne på TV: «Eg vil vise deg at du må reflektere mykje meir over kvar du står i terrenget, ka du ønske å oppnå og ka slags selskap du vil være i.»

Usaklig, nedlatende moralisering

Dette er ikke kritisk journalistikk. Dette er usaklig, nedlatende moralisering. Av den typen som Jon Hustad ellers bare nærer forrakt for. Men den overrasker ikke. Årets debatt om islam, innvandring og asylstrøm har til fulle vist hvor mye moral og følelser enkelte debattanter er i stand til å oppdrive, på bekostning av elementær, sunn fornuft.

Og jeg har selv analysert det absurde «Hege-hatet» i en helgekommentar i Dagbladet: Når fenomenet Hege Storhaug bringes på banen, kan selv de mest sindige og fornuftige mennesker blir veldig rare og kjipe versjoner av seg selv.

Det er også en av grunnene til at fenomenet stadig vokser. Folk ser en bekymret, litt overspent dame som sier noen ganske opplagte, men urovekkende ting om hva som nå skjer med Europa og Norge. Og så ser de noen gå løs på damen, i stedet for å gå løs på problemet. Og så tenker de sitt og bestiller bok de også.

 

Teksten ble opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 15. desember (på nett) og 16. desember (på papir).

Kvinnekamp med PDF

Aksel Braanen Sterri er en ideologisk gammelfeminist forkledt som ung mann med forskningsinteresse.

PIRKER MAN BORTI likestillingsdogmer, må man regne med å høre mye rart. Aksel Braanen Sterri, lederskribent i Dagbladet og selverklært feminist, har lest min sistehelgekommentar i hans egen avis, og fastslår at jeg har «avlyst kvinnekampen».

Det visste jeg ikke. Kvinnekampen handler om mange ting. Jeg skrev bare om den aktuelle debatten om kjønnsrepresentasjon – i toppledelsen i store konserner, blant partnere i advokatfirmaer, og blant gjestene på Dagsnytt 18. Mer eller mindre skjev kjønnsbalanse over hele linja.

MEN STATISTISKE FORDELINGER sier ingenting om årsak eller urett. Og er kun et likestillingsproblem dersom kvinner har dårlige muligheter eller møter større motstand enn menn. Lar det seg dokumentere at dugelige, villige kvinner ikke slipper til, vil jeg selvsagt støtte en kamp mot dette, slik jeg vil støtte kampen mot enhver annen diskriminering. Jeg stiller bare et elementært krav: at diskrimineringen må påvises før den kan bekjempes.

Og her er det tynt. Man retter en moralsk pekefinger mot selve statistikken. Og det er det. Selv den mest indignerte debattanten, Elisabeth Grieg, har til nå ikke pekt på en eneste konkret forskjellsbehandling eller strukturell mekanisme som har rammet kvinnelige sjefkandidater. Hun har ikke engang gjort noe med manndominansen i sjefssjiktet av sitt eget firma.

STERRI TILLEGGER MEG altså en politisk agenda jeg ikke har. Og karikerer mine ankepunkter mot feminismen. Pleier jeg å «ironisere over de «gærne feministene» som kritiserer H&M-reklamer og seksualiserte dameblader»? Jeg har aldri brukt uttrykket, eller ironisert over slik kritikk. Derimot har jeg formidlet mange kuriøse «genus-nyheter» fra Sverige. Disse sakene kan man ikke ironisere over, fordi de er ferdigparodiert.

For eksempel: Jus-fakultetet ved Universitetet i Stockholm fjernet nylig bildene av tidligere professorer fra veggene. Hvorfor? Fordi de forestilte «vita äldre män» og man ønsket at alle besøkende «ska känna sig inkluderade.»

Nyheten skapte latter og hoderysting da jeg delte saken på Facebook. Bare én brukte mye energi på å forsvare tiltaket. Aksel Braanen Sterri. Han viste til forskning om såkalt «stereotype threat» som gjør miljøer mindre attraktive for kvinner. At jusfakultetene både i Sverige og Norge forlengst har et solid flertall kvinnelige studenter, nevnte han ikke.

KVINNEREVOLUSJONEN som nå pågår i høyere utdanning er allerede i ferd med å bedre kvinneandelen i toppsjiktet. Og lederstatistikken skyldes et naturlig etterslep. Aktuelle kandidater til sjefsjobber i næringslivet er i 50-årsalderen. Og har utdanning som økonomer, jurister eller ingeniører. Få kvinner startet en slik utdannelse for 30 år siden. Derfor er det foreløpig få kvinnelige kandidater til slike jobber. Enkel matematikk.

Men Sterri er ikke opptatt av slike nærliggende, åpenbare fakta om norske forhold. Han er opptatt av amerikanske forskningsartikler med titler som «The Perceptual Determinants of Person Construal: Reopening the Social—Cognitive Toolbox» Eller: «The afterglow of construct accessibility: The behavioral consequences of priming men to view women as sexual objects.»

Disse artiklene skal visstnok lære meg en lekse: «Hadde Rolness vært så glad i fakta som han utgir seg for å være, kunne han gått til forskningen på området og fått svar. Den viser tydelig at kvinner fortsatt møter store barrierer på vei mot toppen, selv om de nå tar mer skjulte former enn før.»

MEN DET STERRI kaller «forskningen» – i entall – er bare nøye utvalgte studier som bekrefter hans egen oppfatning. Ren cherry-picking basert på egen ideologi. En stor og økende mengde forskning viser at glasstaket i dag er en myte (se her, her,her, her og her), og at kvinner har like gode karrieremuligheter som menn, om de jobber mye. Denne forskningen eksisterer ikke i Sterris verden. Og den forskningen han viser til, er fjern fra denne verden.

Det dreier seg i hovedsak om eksperimentelle studier i konstruerte situasjoner, og som regel gjort med ønske om å bekrefte en hypotese om diskriminering. Dette gjelder også studien fra Markedshøyskolen, som Sterri og mange andre bruker som bevis på at «menn ikke liker karrierekvinner». Studien er svært begrenset, ikke publisert i noe tidsskrift, og har et høyst tvilsomt premiss. Studenter ble forelagt en tekst om en suksessrik og kompromissløs forretningsperson. Personen overlater med lett hjerte barna til au pairen og sekretæren, og ordlegger seg slik:

«Det er viktig å hevde seg, og man må jo ha litt spisse albuer. Noen må overgi seg for at andre må vinne, og jeg bestem meg tidlig for å vinne (…) Det er vanskelig å unngå å tråkke på noen tær når man skal opp og frem, men det er ikke personlig. Det er et maktspill og man må lære seg spillereglene.»

Hvem snakker slik? Gordon Gekko? Flere studenter – og særlig de mannlige – mislikte denne lederen når hun het Hanna enn når han het Hans. Det er ikke overraskende. Hva om Hanna hadde vært framstilt mer realistisk, hatt litt mer empati, noe som i dag regnes som en viktig lederegenskap? Det sier studien ingenting om. Og den har heller ikke avdekket en mer negativ holdning til kvinnelige ledere generelt, slik forskerne påtår. Det er heller ikke studenter som ansetter toppledere. Vi befinner oss svært langt unna hodejegerjakten på ny Telenor-sjef.

SELVSAGT ER INGEN kjønnsblind. Selvsagt finnes tvilsomme holdninger og fordommer. Selvsagt forekommer favorisering av det ene kjønn i ulike sektorer og bransjer. Men dette kan gå begge veier, og er uansett langt fra å kunne forklare den store kjønnsdelingen mellom privat og offentlig sektor, eller den lave kvinneprosenten på toppen av næringslivet. Det er ikke gjort noen felteksperimenter om kjønnsdiskrimeringen under ansettelser i Norge (f.eks. ved å sende inn like jobbsøknader med ulikt kjønn). Det er smått med forskning om rekrutteringsprosedyrer. Men det finnes kunnskapsrike folk som kjenner det mannsdominerte næringslivet innenfra. Som eks-hodejeger Elin Ørjaseter, BI-rektorTom Colbjørnsen og NHO-sjef Kristin Skogen Lund. Hva sier de?

At kjønnsfordelingen på toppen har å gjøre med ulike livsvalg. Langt flere menn enn kvinner er villig til å jobbe svært hardt og forsake mye for å nå langt i yrkeskarrieren. Kvinnene ønsker i større grad et mer balansert liv, spesielt etter at barna kommer. Kvinnene blir ikke tvunget ut av karrieren og inn i rollen som «primær omsorgsperson». De vil være mor for sine barn og følge dem tett opp. VG hadde nylig en reportasje om statsekretærparet som valgte to ulike veier videre. Han elsker å jobbe, hun ville være mer med familien. Skal man ta «kvinners perspektiver på alvor», slik Sterri ønsker, så må man også ta dem på alvor også når de gjør slike «kjønnstradisjonelle» valg.

STERRI GJØR SOM ANDRE kjønnskjempere. Han ignorerer kvinners egne interesser og prioriteringer, selv om dette er den enkleste og mest åpenbare forklaring på kjønnsubalansen. Kvinner framstilles som viljeløse vesener, prisgitt krefter utenfor dem selv. Og disse er alltid diffuse og abstrakte. Sterris overgang fra strukturer til konkrete eksempler er i blant komisk:

«Menn har i lang tid fått lage rammer som favoriserer mannen på mange områder av samfunnet hvor menn fortsatt dominerer. Så lenge kvinner fortsatt har hovedansvaret for ungene, vil Dagsnytt 18 fortsatt ha problemer med å få kvinner til å stille opp mellom seks og sju på ettermiddagen.»

Mangel på barnevakt, altså. Som om man ikke – i verste fall – kan ta barn med til NRK, og la dem kose seg med twisten i sofaen utenfor studio! Dagsnytt 18 selv peker på andre årsaker: Kvinner har høyere mental terskel for å stille. De blir stresset med tanken på å få kritikk og motstand. De vil ikke snakke om noe som ligger en centimeter utenfor deres spesialfelt. De vil heller at du spør sjefen. Redaksjonen jobber bevisst og aktivt for å få kvinner til å stille, men greier likevel ikke å oppnå 40 prosent-målet. Så da er kanskje problemet noe annet enn gubbeveldet i krinken?

STERRI INNRØMMER at kvinner er mindre kompetitive og mer trygghetssøkende enn menn.  Men da blir oppgaven i følge ham å gjøre samfunnet mindre «kvinneuvennlig». Vi kan ikke fjerne konkurransen, men kvinner må få spesielle fordeler. Jada, Sterri synes kvotering er et «lovende virkemiddel».   Argumentasjonen er forutsigelig. Men likevel litt uventet, siden Aksel Braanen Sterri er en skarp ung kommentator som har vist evne til å tenke utenfor boksen. Men straks han tar på seg feminist-trøya, er det tilbake til 70-tallet. Han bruker ikke begrepet «patriarkatet», men det er likevel hans grunnleggende og eneste teori i denne diskusjonen. Klasse og etnisitet forsvinner helt som barrierer mot toppen. Det handler bare om kjønn. Det ene kjønnet som samfunnet ikke har lagt nok til rette for. Som vil ha akkurat de samme preferansene og posisjonene som mennene den vakre dagen da de usynlige barrierene har forsvunnet.

Dette gode, gamle budskap går altså hjem hos en ny generasjon feminister av begge kjønn. Aksel får skyt på Facebook fordi han er så flink til å henvise til forskning og pdf-er. At mange av linkene fører til uklare abstracter eller tunge artikler med høyst uklar beviskraft i denne debatten, er ikke så nøye. Kvinnekampen skal fortsette. De som står i veien må settes på plass. Før hadde vi hardtslående paroler. Nå har vi pdf-er.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg på Dagbladet.no, 13. november 2015.

 

 

Ingen kan beskylde Nils August Andresen for å skrive kort og klart

Morgenbladet hadde forrige uke et dobbelsideoppslag under tittelen: «Ingen kan beskylde Kjetil Rolness for å være konsekvent». Tegningen var herlig. Teksten var lang.

Nils August Andresen fatter seg aldri i korthet. Dessverre også sjelden i klarhet. Først konstruerer han en falsk inkonsekvens: Jeg kritiserte mine «meningsfeller» i det såkalte «Facebook-høyre» – deriblant Jon Hustad – for å omfavne en Fjordman-lignende kronikk av danske Bent Jensen. Så ble det antydet på sosiale medier jeg hadde bukket under for presset om å være «anstendig» i innvandringsdebatten. «Det stemplet ville Rolness ikke ha på seg,» ifølge Andresen. Derfor omfavnet jeg plutselig Hege Storhaug, «en innvandringskritiker som får Jon Hustad til å fremstå som en godslig Sjonkel Rolf».

Andresen leker tankeleser og logiker. Empiriker er han ikke. Og ikke så veldig redelig heller. Han vet godt at jeg har kritisert Storhaug på samme måte som jeg har kritisert Hustad. Her fra min kommentar i Dagbladet:

«HRS har publisert artikler av Julia Cæsar med advarsler mot afrikanernes lave IQ. Storhaug har vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstekning. Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for «kultursviker». Det har hun unnskyldt, i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.»

I samme artikkel omtalte jeg Storhaugs «skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam». Jeg har tidligere kritisert henne for å henge ut syndebukker, og ha en krakilsk og overspent form som støter folk bort.

Men så var det dette med to tanker i hodet. Overtrampene gir ikke grunn til å demonisere og mistenkeliggjøre hele hennes vesen og alt som kommer fra Human Rights Service (som har to andre aktive og mer moderate bidragsytere). Mye av det «pessimistiske» og «alarmistiske» HRS har skrevet, er gått i oppfyllelse. Og fortsatt formidler Storhaug & Co ubehagelige fakta vi ikke leser andre steder.

Andresen lager et ren karikatur av mitt Storhaug-forsvar: «Se, hun har jo så bra engasjement». Ja, engasjementet er sterkt og åpenbart. Men det som er «bra» er at hun representerer et uredd og standhaftig korrektiv til den overflatiske ønsketekningen som preger øvrig presse og offentlighet.

Likens med Jon Hustad. Også han kan være ensidig, krakilsk og for ukritisk til kilder han liker. Men han er også en av Norges skarpeste journalister og kommentatorer. Hadde noen brukt min kritikk av hans Jensen-flørt til å ta avstand fra alt Jon Hustad skriver og står for, så ville jeg tatt han kraftig i forsvar. Slik jeg har gjort med Storhaug. Så hvor er inkonsekvensen?

Jeg forsøker å gjøre det Andresen etterlyser: Å lese det folk skriver for det det er, å ha fokus på argumenter og ikke avsender, og gi blaffen i «hvem man bør holde med». Midtveis i artikkelen ser Andresen ut til å innse dette: «Kanskje jeg burde være vennligere innstilt til den inkonsekvente Rolness».

Men til slutt er overdommeren gretten igjen: «Rolness er villig til å bytte lag, men han opprettholder logikken som sier at man enten må fordømme eller støtte laget: Hustad løper Fjordmans ærend, mens Storhaug er en utrettelig menneskerettighetsforkjemper.»

Dette er Andresens egen polarisering. Og en billig stråmann. Hvorfor? Når han burde vite bedre, og vi begge ønsker mindre heiagjeng-stemning i innvandringsdebatten? La meg ty til hans egen «logikk»:

Som redaktør i Minerva gjorde Nils August Andresen nylig et intervju med HRSs Nina Hjerpset-Østlie. Han fikk kjeft på sosiale medier for ikke å være kritisk nok. Han svarte med en lengre omstendelig forklaring, og en lang liste med linker til alle sine «muslimvennlige» artikler. Etter at jeg i en ny Dagbladet-kronikk siterte positive ting han og andre Minerva-medarbeidere (som Lars Akerhaug og Jan Arild Snoen) har sagt om HRS, ble det kanskje enda viktigere å ta avstand fra den virkelige pariaen – Hege Storhaug: «Se, jeg er like avvisende til Storhaug som deg, Aksel Braanen Sterri!»

Inkonsekvent, godeste Andresen. Og sånn går nu dagan i norsk islamdebatt. Saksdiskusjonen er utsatt på ubestemt tid.

 

Debattinnlegget ble publisert på Morgenbladets nettsider 20. oktober 2015 (og i papirutgaven 23. oktober)

Hva med friheten, Aksel?

Aksel Braanen Sterris karakterdrap på Hege Storhaug er nok et tegn på at venstresiden har mistet gangsynet på innvandringsfeltet.

Jeg dristet meg til å nyansere det rådende skremmebildet av Hege Storhaug i min helgekommentar i Dagbladet. Jeg skrev også at tenketanken Human Rights Service har noe for seg. Responsen ble rekordartet. Svært mange takket og jublet. De er ikke vant til sånt fra respektable aviskommentatorer.

Blant kritikere av HRS har det derimot ikke vært én innrømmelse å få. Bare mer av det samme. Storhaug er tidligere satt i bås med Anders Behring Breivik, Arfan Bhatti, nazistene og Nasjonal Samling. Nå skal vi føye nynazistene til listen: “Skal du f.eks. vurdere en åpenbart rasistisk organisasjon som Vigrid, ville det ikke vært spesielt klargjørende å vise til at de framlegger rapporter og statistikk som støtter deres sak.”

Det skriver Aksel Braanen Sterri i sitt svar til meg. Hans linje overfor HRS er uforsonlig. Vi skal ikke lytte til dem, uansett hva de sier. De har slagside, gir støtte til fremmedfrykt, fortjener ingen plass i debatten. Hege Storhaug skal forbli en paria.

Det er et skuffende, nesten nedslående budskap. Ikke fordi det er synd på henne. Det er derimot synd på venstresiden.

Ha det helt klart: Jeg er ingen høyremann. Jeg har alltid stemt til venstre, og hadde egentlig tenkt å fortsette med det. Men jeg (og flere andre som ikke snakker så høyt) følger debatten med økende undring og frustrasjon. Frustrasjon over venstresidens virkelighetsfornektelse og unnfallenhet. I spørsmål om islam og innvandring har venstresiden rett og slett mistet sin sunne fornuft, sitt moralske kompass, og store deler av sin anstendighet (for å bruke et av dens egne yndlingsord). Snart er det like vanskelig å være opponent i innvandringsdebatten som i klimadebatten. Og mye mer ubehagelig. Du blir utsatt for karakterdrap – og det når du forsvarer verdier du trodde venstresiden var tuftet på.

Braanen Sterri er ny lederskribent i Dagbladet, en avis med en stolt tradisjon som hovedorgan for den liberale delen av venstresiden. Sterri har selv skrevet en fin bok, “Tilbake til politikken”, der han tar til orde for en “frihetsvending” i Arbeiderpartiet, f.eks. ved å anerkjenne sexarbeid og fjerne sexkjøpsloven. Han ønsker også liberalisering av narkotikalovgivningen. Vel og bra. Men hva med de virkelig illiberale kreftene, som utøver eller støtter massedrap og menneskrettighetsbrudd? Hva med det som virkelig truer friheten og velferden i vår del av verden?

En update på situasjonen i Europa: Alle synagoger må nå ha permanent politiovervåkning, og antisemittismen tar liv. Blasfemilover er i praksis innført ved hjelp av terror og påfølgende selvsensur. Europa eksporterer terrorister. Rundt 80 jihadister har kommet fra Norge, deriblant en som endte sitt eget og mange andres liv på et kjøpesenter i Nairobi. Undersøkelser blant muslimer, både i islamske land og i Europa, viser stor utbredelse av foruroligende holdninger til vantro, kvinner, homofile, osv. Tvangsekteskap og moralpoliti innskrenker jenters frihet i minoritetsmiljøer. Sysselsettingen blant store innvandrergrupper er lav, trygdeavhengigheten tilsvarende høy. Statlige utredninger viser at fortsatt høy innvandring ikke er samfunnsøkonomisk bærekraftig. Midt oppi dette kommer en ny, enorm migrasjonsbølge. De mest liberale innvandringslandene, Tyskland og Sverige, står nå i et kaos. Sistnevnte med 2000 nye asylsøkere daglig, et uhåndterlig antall.

Altså: Det går ikke så veldig bra verken med den kulturelle eller økonomiske integreringen. Og vi opplever i disse dager en rask samfunnsendring med uoverskuelige konsekvenser. Hvem i Norge har skrevet mest om dette, advart mest mot dette, og sagt at våre “frihetsverdier” – likeverd, likestilling, religiøs frihet, ytringsfrihet – er truet? Hege Storhaug og HRS. Som frihetforkjemperen Aksel Braanen Sterri altså utpeker som samfunnsfiende, i likhet med hele skrotvenstres klagekor som har greid et fantastisk ideologisk kunststykke: Å sette likhetstegn mellom en global, mektig, undertrykkende religion og en svak minoritetsgruppe som krever respekt og beskyttelse.

Hva slags “frihetsvending” er det å vende ryggen til Hege Storhaug? Ja, hun har sagt hysteriske ting, og publisert avskyelige ting. Jeg har selv kritisert henne for overdrivelser og overtramp, og driver ikke med “renvasking” slik Sterri påstår. Det er lett å ta avstand fra hennes form og midler. Men hva med målet hennes? Ønsker hun et annet samfunn enn liberale sosialdemokrater? Nei, denne krakilske damen står på “vår” side, Aksel. Og på den andre siden står ikke “muslimene” eller “innvandrerne” men de som er fiender av demokrati og menneskerettigheter, uansett etnisitet. Dette har Storhaug presisert flere ganger. Men kritikerne bryr seg ikke. De nekter i det hele tatt å ta henne på ordet når hun gjør rede for seg. Aksel Braanen Sterri nærmest raljerer med tanken på at det skulle være noen god kjerne i hennes engasjement:

“Egentlig er Storhaug «drevet av et dypt humanistisk engasjement, en sterk tro på demokratiet og en alvorlig bekymring for velferdsstatens framtid», forteller Rolness. Han skal ha for å være kontrær, men det får være måte på kreativ historiefortelling.”

Sterri underslår konteksten for sitatet. Dette er slik Hege Storhaug framstår i sine egne bøker, sine beste artikler og i lange, gode portrettintervjuer. Når hun får snakket ut, på egne premisser, sier hun mye fornuftig som de fleste vil være enige i. Vi får også høre om hennes muslimske venner og flyktningene hun huser. Men det hjelper ikke. Storhaug har beklaget sitt overilte utspill om 8000 IS-sympatisører til Norge. Det hjelper heller ikke. Sterri gjør det klart hva kritikken handler om: Å “vurdere Storhaugs motiver”. Eksplisitt sinnelagsetikk. Feil er begått. Dermed er det avslørt at HRS ikke er en “ærlig og sannhetssøkende aktør”.

Kritikere som Sterri gjør akkurat det samme overfor HRS som de anklager HRS for å gjøre overfor muslimer: Trekker fram ekstremtilfeller, og sier “sånn er’em”. Og antyder at de taler med to tunger. Uansett hva Storhaug sier, vet kritikerne at hennes motiver er dårlige. Sterri: “Hennes misjon er ikke å forsøke å beskrive og vurdere islam og innvandringen på en nøytral måte, men å bekjempe innvandring og islam, selv om det innebærer løgn og tendensiøse faktaframstillinger.” Og skulle HRS formidle riktig informasjon, er det ren slump: “Selv en ødelagt klokke viser riktig tid to ganger i døgnet.”

Beklager, Aksel. Her er det du som “bommer grovt”. HRS er gjennomgående bedre på fakta enn innvandringsentuasiastene – i den grad sistnevnte i det hele tatt refererer til fakta. Når asyllobbyen hevder å “debunke” mytene til innvandringskritikerne, blir de korrigert av HRSs redaktør Nina Hjerpset-Østlie, som har gjort hjemmeleksen grundigere. Når den ellers dyktige og faktasterke Gunnar Tjomlid skriver en bloggpost om HRS’ misbruk av voldtektstall, greier han ikke å påvise verken tallfeil eller misbruk.

Og Sterris egne kilder er ikke enige med ham. Han linker til en HRS-kritisk artikkel av journalisten Lars Akerhaug på Minervanett. Men nevner ikke at den begynner sånn:

“Jeg mener Human Right Service til tross for tidvis kontroversielle metoder har bidratt med svært mye positivt i norsk offentlighet. I en periode der det var tabu å snakke om æreskultur blant norske muslimer, tok Hege Storhaug og det som etter hvert ble organisasjonen HRS, opp spørsmål som omskjæring, tvangsekteskap og undertrykking av kvinner. Dette gjorde hun i en tidsepoke hvor det i det hele tatt å snakke høyt om slike spørsmål var forbundet med stor belastning i norsk offentlighet. I dag er det lett å se at HRS, uavhengig av metodebruk, var med på å bane veien for en mer nyansert debatt om det flerkulturelle Norge. Og jeg mener fortsatt Human Rights Service kommer med nyttige bidrag i debatten om innvandring og integrering. Et eksempel er organisasjonens mange gode gjennomganger av materiale fra Statistisk Sentralbyrå (SSB), der de ofte får frem tall og materiale som statistikerne selv ikke velger å vektlegge i sine konklusjoner. Dette er bare et eksempel, mange andre kunne vært trukket frem.”

Jan Arild Snoen, den norske samfunndebattens fremste faktasjekker, også han knyttet til Minerva, sier til meg på telefonen: “Det er bra at noen graver fram statistikk, slik HRS gjør. Jeg reagerer iblant på seleksjonen og hva de bruker tallene til, men de tilfører også debatten noe positivt.” Han mener Nina Hjerpset-Østlie er “til å stole på”. Minerva-redaktør Nils August Andresen, som ellers har konfrontert muslimhat i mange artikler, kaller henne “en viktig innvandringskritisk stemme” og inviterer til intervju.

Du må visst – dessverre! – tilhøre høyresiden for å greie å ha to tanker om HRS i hodet samtidig. F.eks. skrev kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen dette i 2009: “Storhaug er en engasjert korsfarer med sterke og tildels viktige meninger. Hennes arbeid for å avdekke kjønnslemlestelse i Norge har vært — og er — svært verdifullt, og bøkene hennes, blant annet “Størst av alt er friheten”, er både lesverdige og overraskende nyanserte.”

Nyansert er ikke ordet noen ville bruke om HRS i dag. Men hvor rimelig er det å kritisere denne tenketanken for ikke å være “nøytral”, slik Sterri gjør? Er det et krav man stiller til f.eks. Antirasistisk Senter? ARS har sin motsatte agenda, og er minst like selektiv og tendensiøs i omgangen med fakta for å få oss til å tro at det er “mye rasisme” i Norge.

ARS representerer likevel en rådende, “anstendig” holdning, mens HRS har fått rollen som sort får. Men skal vi ha debatt, må vi ha en opposisjon. HRS fungerer som korrektiv, fyller et tomrom, presenterer ubehagelige fakta vi ellers ikke hører. De gjør møkkajobben som den innvandringsliberale pressen skygger unna. Denne konteksten, som jeg tydeliggjorde i min artikkel, unnlater Aksel Braanen Sterri helt å kommentere. Men han kan jo sjekke arkivet på sin egen arbeidsplass:

Har Dagbladet noensinne gjort en gravesak på kvinne- og menneskefiendtlige praksiser i minoritetsmiljøer? Har noen i Dagbladets lederavdeling en eneste gang skrevet en kritisk kommentar om innvandring? Avisens fremste stemme i disse spørsmålene, var lenge Marte Michelet. I en av avisens mest leste og delte meningsartikler noensinne, presterte hun å plassere det bunnsolide Brochmann-utvalget i bås med rasister. Siden flyttet hun til Sverige, der hun synes debattklimaet er meget bedre.

Om HRS er så ille, hvem diskuterer da islam og innvandring på en forsvarlig måte? Sterri fikk spørsmålet på Facebook, og svarte: “Jeg synes bl.a. Sylo Taraku og Minerva-gjengen gjør en god jobb.”   Taraku er generalsekretær i nettverket LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold), og nyter stor respekt som kunnskapsrik, samlende røst i en betent og polarisert debatt. Men også LIM har blitt anklaget for rasisme, eller for å“like dem som misliker muslimer”. Av Marte Michelets ektemann, Ali Esbati, ellers kjent for å mene at vi må “tørre å ikke ta debatten”. Noen er enige. Forstanderen i Det islamske forbundet, Basim Ghozlan, mente at LIMs forrige leder Tina Shagufta Kornmo “taler djevelens sak”. Her om dagen skrev en muslim på min Facebook-vegg at LIM er verre enn Pegida.

Så løst sitter ytterliggående karakteristikker hos venstreradikalere og konvervative muslimer, som på perverst vis har funnet hverandre i innvandringsdebatten (omtrent slik radikalfeminister og kristenkonservative fant hverandre i pornodebatten på 80- og 90-tallet). Du behøver altså ikke være Hege Storhaug for å bli demonisert. Det holder å være moderat realist. Og mistenkeliggjøringen kommer ikke bare fra skrotvenstre eller moskémiljøer, men fra sentrale norske akademikere på feltet.

Sylo Taraku og Walid Al-Kubaisi skrev lørdag en VG-kronikk i anledning tiårsdagen for karikaturstriden. De synes utviklingen har gått i feil retning, og viste blant annet til at 27 prosent av britiske muslimer oppgir å ha “en viss sympati” med motivene til Charlie Hedbo-terroristene. Da rykket Torkel Brekke, professor i religionshistorie, ut på Facebook og etterlyste mer “positive” tall fra samme undersøkelse. “Og hvor meningsfulle er tallene når vi f.eks. ikke spør sikher eller jøder om det samme?” Brekke mente at artikkelen, signert to hedersmenn av muslimsk opprinnelse, luktet “litt Eurabia-teori”. En dem som trykket “liker” på denne svært drøye statusoppdateringen, var Aksel Braanen Sterri.   Det gir forsåvidt mening: Ser man Eurabia-spøkelset på høylys dag, er det ikke rart at Hege Storhaug framstår som mørkets dronning.

Debattlinnlegget ble opprinnelig publisert i Dagbladet, 8. oktober 2015.

Vis godhet, eller hold kjeft!

Andreas Viestad vil stoppe debatten om EAT. Med støtte fra Marie Simonsen.

Andreas Viestad er flink med mat og ord. Men ganske enkel og barnslig i rollen som godhetstyrann. Han gir selv et skoleeksempel på mitt hovedpoeng: Kombinasjonen av ekte engasjement og god sak er uangripelig, gjør enhver kritiker til skyteskive.

I helgespalten sist lørdag forsøkte jeg å heve blikket og forklare hva debatten om EAT og Gunhild Stordalen handler om: Norsk presse har fungert som reklamebyrå for et megalomant initiativ med mye glamour og lite substans. Hovedfokuset er villet og regissert av hovedpersonens pr-apparat: Melodramaet om en flott, syk og sterk kvinne som vil redde verden. Stordalen agerer miljøhelter, men lever som miljøverstinger. EAT visker ut alle skiller mellom kapital- og miljøinteresser. EAT grønnvasker politikere og matindustri uten at de trenger å forplikte seg til noe. EAT er et eliteforum som ignorerer klasseskillet i kosthold, og sender ansvaret ned til vanlige forbrukerne. EAT kan aldri mislykkes, fordi stillstand eller fiasko bare viser behovet for nye konferanser i nye Choice-hoteller.

Hva Viestad mener om alt dette, vet fortsatt ingen. Fordi han bare fikk to ting ut av kritikken: At Gunhild Stordalen er rik. Og at jeg er ironisk og kynisk.

Viestad starter sitt innlegg med tårevåt egenreklame for Geitmyra matkultursenter for barn. Som nettopp har inngått samarbeid med av EATs fremste sponsorer og støttespillere, Rema 1000, som jeg satte fingeren på i min kritikk. Kanskje noen har snakket sammen?

Deretter lager han et kategorisk skille mellom de gode (Stordalen og ham selv) og «godhetsmotstanderne.» Smak på det ordet. De gode trenger ikke engang oppnå noe godt. Det holder at de forsøker, ifølge Viestad. Stiller du derimot spørsmål når noen står på en scene og sier de skal redde verden, så er du mot det gode. En suspekt person. Særlig når du i tillegg «hater feminister, går i eksklusive sko og liker å kle deg ut som en 23-åring til jul».

En enkel verden, snudd opp ned. Kritikeren skal stå til rette hva han gjør og hvem han er, mens verken privatjeter, luksusyachter eller gigantiske kjendisfester kan ødelegge ettermælet til en selverklært kloderedder:

«Det du ikke kommer fra, er at om Gunhild dauer i morgen, så har hun bidratt til noe større en seg selv. Og du vet hva man sier om sånne som ikke står for noe, ikke kjemper for noe, ikke bidrar til noe (…)? Man sier det samme som om menn med dyre, lisseløse sko: Ikke så mye.»

Karakterdrap utført av en veslevoksen matskribent i dobbelt så dyre Alden-sko. I’m still standing. Men la oss ta Viestad på alvor: Man skal altså ikke imøtegå kritikk av prosjekter som framstår som gode. Man skal fordømme AT noen kritiserer, og snu kritikken: Hva har DU gjort? Hva står DU for? Det er et underlig krav til en aviskommentator. Og helt på tvers med journalistikkens etos, som sier at kritikk er et gode, noe som kan utfordre makten, gjøre oss klokere, bringe verden framover.

Viestad får likevel stor støtte for sin bredside. I sosiale medier fastslår selv kjente mediefolk at Viestad har «parkert» Rolness. Blant annet Marie Simonsen, som senere endret ordlyden på Facebook til «partert»(!). Det er ganske oppsiktsvekkende, og litt urovekkende: Dagbladets politiske redaktør bifaller et forsøk på å stoppe debatten om rikingers miljøengasjement, med begrunnelsen: «Gjør noe godt selv, eller hold kjeft!» Vi venter spent på hennes energiske inntreden i partipolitikken.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Dagbladet 19. juni 2015.

Ta ikke moroa fra oss priviligerte menn!

Vi hvite privilegerte menn har mange måter å holde oss unge på. En av de morsomste og barnsligste, er å utveksle siste nytt fra svensk kjønnsforskning og kjønnspolitikk. I Sverige er feminismen det nærmeste du kommer statsreligion, samtidig som den forlengst har sprengt grensene for menneskelig fornuft, og nå nærmest ligner et tankemonster fra en annen planet.

Jernbanestasjoner er mannssjåvenistiske. Kvinner er kortere enn menn fordi de får mindre mat. Barokkmaleri av bart bryst fjernes fra Riksdagen fordi menn ikke skal «titte på kvinner». Teaterstykke bygd på rent mannshat vises som skoleforestilling. Barnehager slutter å tiltale barna som «han» eller «henne». Heterofil, mannlig feminist dyrker «homoerotisk fredagskos» for å slippe å være undertrykker. Midtsommerstangen erstattes med «Midsommarfittan». Og så videre.

Nyhetsstrømmen fra Genusplaneten Svea holder så jevnt høyt nivå at det ville være en unnlatelsesynd, ja, nærmest dårlig gjort, å ikke dele funnene med andre middelaldrende menn på vårt eget forum: Facebook.

Sist la jeg ut en aviskommentar som fastslo at dagens svenske kvinner er tvunget til å leve etter «Guds plan» og på mannens nåde. En person som forveksler et moderne likestillingsland med den mørkeste middelalder (eller Taliban, som i tilfellet Gudryn Schyman, partileder for Feministisk Initiativ), anses vanligvis som gal. I Sverige er hun normal. Og mer enn det. Hun er stolt represent for en meningselite med særlig definisjonsmakt i kjønnsspørsmål. Selv überpriviligerte Sanna Lundell kan innta en indignert offerrolle, og spre grovt vrøvl om hvordan et patriarkalsk helsevesen bevist lar kvinner lide.

Når jeg påpeker dette, blir jeg arrestert av den norske feministen Viviana Vega. For pleier ikke jeg å synge «den priviligerte manns klagesang» på vegne av alle som er undertrykt av «feministstaten»? Nei. Vega tar feil av meg og Nils Rune Langeland. Det finnes mange forskjellige typer hvite, priviligerte, middelaldrende, reaksjonære menn. Antifeminisme er ikke én ting!

Selv synes jeg menn i Norge har det fint. Kvinner også. De som nekter for det siste, av ideologiske grunner, tåler verken faktasjekk eller humor. Vega spør hvorfor «Rolness og hans meningsfeller, i stedet for å bruke energien sin på å presentere reelle mannsproblemer, først og fremst bruker sine krefter på å kritisere, latterliggjøre og avspore feministdebatter.»

Altså: Kritiserer du en utbredt, etablert forestilling om at kvinner stadig «rammes», og alltid taper i forhold til menn, får du beskjed om å ta opp ditt eget kjønns problemer. Og gjør du det, får du høre at du klager. Mange har satt lys på mannssaker, bare for å bli ignorert, kritisert og latterliggjort – av feminister, kjønnsforskere eller likestillingsombud.

Men kanskje er Viviana Vega et positivt unntak? Hun sier menns helseproblemer bør settes på dagsorden. Flott. Vi kunne sikkert blitt enige om litt av hvert, hadde vi tatt en øl. Vi norske menn bør i det hele tatt være glade for de feministene vi har fått. Ingen av dem er i nærheten av å tenke som sine svenske åndsfeller. «Könsmaktsordningen» slutter ved grensen.

 

Debattinnlegget sto på trykk i Dagbladet, 30. januar 2015.