”Musikken burde spjåkes opp, bli en parodi på seg selv. Den burde være klovnens, Pierrots, medium.”
Hva var det med David Bowie? Mange peker på hans mangfoldighet, hans ”kamelon”-preg, hans evne til bruke og utnytte tidsånden. Alt dette er riktig og teller med. Men er Bowie den første og største i ? Han var ikke engang en pionér når det gjaldt seksualitet (den æren bør gå til ”The Queen of Rock’n’Roll – Little Richard). Nei, hvis David Bowie representerer en tidsskille i rockhistorien, er det fordi han brøt med en underliggende moral og ideologi om hva som skal motivere en rockartist, hva som skal gi artisten troverdiget. Bowie introduserte en tilnærmingsmåte til hele uttrykksformen som fortsatt er kontroversiell, og evner å skape strid og debatt blant rockfans og rockkritikere. Mange insisterer fortsatt på at rock skal være noe ekte, ærlig og autentisk. Ellers er den falsk, overflatisk, kommersiell – kort sagt. Men Bowie gjorde allerede for 45 år siden narr av hele ideen. Og mer enn det: Han gjorde narrespillet til sin egen signatur.
Her er et utdrag fra min debutbok ”Vulgær og vidunderlig” (1992), der jeg plasserte Bowie i en camp-tradisjon mellom Marc Bolan (glamrock)/Alice Cooper (skrekkrock) på tidlig søttitall og new romantics/synthpop-ere på åttitallet.
BLØFFMAKERE, SJARLATANER OG SPEKULANTER! Reaksjonen på glam- og skrekkrockens eksesser synliggjorde hvor strengt rockens presteskap hadde blitt. Marc Bolan og Alice Cooper ble beskylt for å ha solgt seg til bransjen. Etterfølgernes deres ble utledd av seriøse rock-kritikere. Problemet med disse artistene var at de ikke gadd late som de drev med annet enn underholdning. De pyntet seg med paljetter og rustninger i stedet for edle motiver. Fjolleriet, manierismen og hele repertoaret av teatralske krumspring stred mot den romantiske inderlighetsnormen som krever feeling, engasjement og oppriktighet.
Men glam/horror-eksponentene hadde ingen subversive hensikter, og avvek ikke gjennomført fra normen. Bolan uttalte seg ofte som en troende rock’n’roller (han likte ikke glam-stemplet!) og lekte tydeligvis Gitarhelt på fullt alvor. Selv en Freddie Mercury kunne lede publikum i allsanger av typen ”We will, we will, rock you!” – uten snev av ironi.
David Bowie var mannen som tok det endelige farvel med romantikken. Den første som greide å stille seg på utsiden av rockens liturgi, og betrakte ritualet lidenskapsløst. For ham var ikke rock’n’roll noe man skulle ære, men noe man kunne bruke. Rock’n’roll-språket var ikke ”naturlig”, men en samling konvensjoner. Bowies distanse til vokabularet gjorde han i stand til å behandle det med en helt ny djervhet og lekenhet. ”Musikken burde spjåkes opp, bli en parodi på seg selv,” sa han. ”Den burde være klovnens, Pierrots, medium.”
Bowie hadde studert mime (hos Lindsay Kemp, en kapasitet som ikke var ukjent med camp), performance, og zen-buddhisme (en filosofi med en ganske annen personlighetsoppfatning enn rockens protestantiske variant.) Han forsto seg som ”kunstner”, men heller enn å identifisere seg med bohemfiguren, valgte han Andy Warhol som modell.
Han misunnet popguruens evne til å selge sin egen myte, til å skape teater omkring seg selv. Han så Londons-oppsetningen av ”Pork”, et skuespill basert på Warhols Factory-miljø, og ble like imponert av den utfordrende kostymeringen og kjønnrollelekten, som av oppstyret det vakte i media. Han farget håret, tok på seg kjole, og erklærte seg biseksuell. Året etterpå (1972) steg han ned fra himmelen som Ziggy Stardust, en glitter-Messias med kassegitar (og et knippe bra låter!), og sensasjonen var et faktum.
Bolan var en oppsminka hippie, Alice Cooper en helt normal psykopat. Men denne mannen (hvis det var en mann?) så ut som han kom fra framtiden.
I stedet for Warhols ”eget” band – Velvet Underground (et evig kult-fenomen, tross Warhols kommersielle ambisjoner) – ble det Bowie som skulle realisere popkunst-filosofien i rockens medium, for et massepublikum. Allerede i 1970 hadde han døpt bandet sitt ”Hype” – en skjelmsk beskjed om at denne sangeren ikke hadde tenkt å hylke ”ærlig”. Nå ville han gjøre fabrikeringen av imaget til selve kunstverket. Se hvor kløktig og elegant jeg regisserer min egen ”sellout”!
Det var samtidig en demonstrasjon av Oscar Wilde-tesen ”Livet imiterer kunsten mer enn kunsten imiterer livet”. Bowie framstilte Ziggy Stardust også off-stage. Han ble aldri sett uten bodyguard. Han kjørte limousine og drakk champagne. Manageren utnevnte en ”offisiell” Bowie-fotograf og innvilgte intervjuer kun til journalister som ikke hadde møtt Bowie tidligere. Bowie ble stjerne ved å spille stjerne!
Dette var pop inspirert av popkunst: kunst-pop. Anti-tesen til kunst-rock. Liksom Warhol fastslo at ingen kunstner kunne gjøre suksess uten å beherske markedsføring, demonstrerte Bowie at alle rockartister er innpakkede produkter. ”Han forsøkte ikke så mye å frata rockens dens uskyld, som å angripe ideen om at den noen gang hadde vært uskyldig,” skriver Roy Carr og Charles Shaar Murrey i sin Bowie-biografi. Liksom Warhol latterliggjorde den abstrakte ekspresjonismens affekterte ”spontanitet”, undergravde Bowie rockens tro på instinkt og rå seksualitet ved å eksponere rock-kliseene som klisjeer – gjerne i grotesk forvridde former.
Under Ziggy-konsertene knelte han foran gitarist Mick Ronson, tok tak rundt rumpeballene hans og begynte å kysse gitaren. Publikum visste ikke helt hva de skulle tro. Det eneste sikre ved Bowies opptreden var tvetydigheten. Når han sang Rolling Stones’ ”Let’s Spend The Night Together” låt det NESTEN som parodi. Når han fikk opp pulsen, virket det som han svettet dyr parfyme. I 1975, da han av mange var stemplet som en stilfull, men sjelløs posør, spitel han ikke den sterkt soul-inspirerte ”Young Americans”. Selvfølgelig kalte han den ”mitt plastikk-soul-album”. Og allikvel låt musikken emosjonelt overbevisende, nærmest … autentisk. Bowie kunne ha skrevet under læresetningen til John Gielgud i filmen ”Providence”:
”Style is feeling.”