Hvem er redd for Harald Eia?
(Dagbladet 3. oktober 2009)

Kritikken av TV-serien ”Hjernevask” har ikke tatt Eia med buksene nede, men avslørt forskere og journalister. Dagbladets Marie Simonsen er helt uten klær.

UTALLIGE MORALVOKTERE og meningsbærere har rast mot bøker, filmer og TV-serier de ikke har lest eller sett. Iblant med Monty Python-aktige forklaringer på egen uvitenhet: ”Jeg vil ikke se filmen, for å være upartisk i debatten.”

Debatten om NRK-serien ”Hjernevask” har brakt denne absurditeten til et høyere nivå, med ny vri. Den nyanserte, forbeholdne ekspertisen som vanligvis korrigerer mørkemenn og mediepanikerne raser nå mot en TV-serie ingen har sett. Den er ikke vist, ikke engang ferdig innspilt. Likevel slakter sentrale samfunnsforskere både programskaperne, seriekonseptet og NRK. Synd på TV-anmelderne som må vente til januar.

TILFELDIGVIS er emnet forskerne selv og vinklingen forfriskende skeptisk: Kan vi stole på samfunnsviternes aksepterte sannheter? Sannheter som legger grunnlag for forvaltning og politikk om f.eks. barn, kropp, kjønn og vold? Hva skal vi tro når biologer og evolusjonspsykologer tegner et helt annet bilde av de samme fenomener, tilsynelatende med stadig bedre empirisk belegg? Er visse ”menneskesyn” for politisk ukorrekte for norske institutter, departmenter og redaksjoner?

Var man naiv, kunne man tro alle samfunnskritiske forskere ville tåle, og endog like, å få kritisk oppmerksomhet. Men selv Wencke Muhleisen, en kjønnsforsker med utagerende fortid som kroppsmalt performancekunstner, ønsket ikke å delta i serien, fordi hun ikke følte seg i ”trygge journalistiske hender”. Medias oppgave er altså å få faglige autoriteter til å føle seg vel.

Andre forskere har deltatt, men sitter igjen med et ”veldig ubehag” og vil trekke seg. Hvilke overgrep er de blitt utsatt for? De har fått snakke lenge og vel om sitt eget fagfelt (og skal ifølge programskaperne få bred taletid i det endelige program). Så har de blitt konfrontert med motstridende amerikansk forskning og bedt om å begrunne sine egne påstander og teorier. Dette uten å få forberedt seg! For åpent kamera! Med en intervjuer som spør om igjen, når han ikke får tilfredsstillende svar! Åpenbart en sak ikke bare for Pressens Faglige Utvalg, men også for Amnesty International.

Å BLI STILT TIL VEGGS er ubehagelig. Greide ikke en erfaren og medievant professor som Willy Pedersen å grunngi sin teori om at barn imiterer foreldres røykevaner? Var Harald Eia hensynsløst pågående i sitt første forsøk som forskningskritisk revolverjournalist? Kanskje begge deler. (Redaksjonen har gitt Pedersen en ny intervjumulighet.) Men kan dette også handle om vitenskapsfolks kontrollbehov? Fjernsynsfolk forteller at mange forskere ønsker å regissere hele programmet, uten å vite noe om TV. Da Willy Pedersen skulle delta på et ikke ukjent talkshow for noen år siden, mailet han på forhånd en ferdig, detaljert dialog mellom seg og programleder. Manuset ble høflig refusert. Hvis dette er professorens modell for den gode samtale, forstår vi at Eias avhørsmetode fortonte seg skremmende.

Akademikere klager regelmessig over å bli forenklet og fordreid i media, uten å ta hensyn til sjangerens egenart, publikums forutsetninger, eller behovet for klar og poengtert tale. (Her har norske vitenskapsfolk noe å lære av amerikanske kolleger!) Men mer problematisk er pressens ureflekterte bruk av forskere som sannhetsvitner, unndratt all vanlig kildekritikk. Som i denne debatten. Straks Willy Pedersen sto fram som offer, ble hans versjon sannheten om serien.

Sammen med et kollegialt sutrekor fra Blindern fikk han sådd tvil om hele seriens berettigelse, med pressen som megafon for ”professoropprøret mot NRK”. Uten noen annet faktagrunnlag refset aviskommentatorer den biologifrelste Eia for sitt TV-faglige mageplask. ”Det er ikke rart at fremragende forskere reagerer,” mente en av dem - på basis av fremragende forskeres reaksjoner. ”Det har gått for fort i svingene her,” fastslo en annen, uten tid til å sjekke noe om seriens tilblivelse. Presseforbundets generalsekretær, den ellers kloke Per Edgar Kokkvold, nølte heller ikke med å løfte Vær Varsom-plakaten og erklære at ”NRK har et problem”. Dagen etter sto to av seriens andre intervjuobjekter fram og roste Eia. Ikke for å være varsom, men for å utfordre forskerne og deres definisjonsmakt.

SELSOMT har det også vært å bivåne forsøkene på å avklare eller betvile Harald Eias yrkesstatus. Som om en presisering av programleders profesjon ville garantere seriens kvalitet. At en moromann kan glitre som folkeopplyser vet alle fans av The Daily Show med Jon Stewart. At en krysning av akademiker og komiker kan fornye dokumentar- og samtalesjangeren, vet alle som har sett Fredrik Lindströms serier på svensk TV. Nordmenn derimot, liker entydighet. Eia sa først at han ikke skal være komiker i ”Hjernevask”. Så sa han at han ikke var journalist. Men hva er han da, sa nestlederen i Norsk Journalistlag. Og så sa noen: Forskningsjournalist?! ”Eia bør trå varsomt med å opphøye seg selv som ’forskningskompetent’ selv om han er sosiolog,” advarte Aftenpostens Anne Hafstad, i rollen som forskningspoliti med lavere utdannelse. Trolig også i norsk.

Problemet er selvsagt det motsatte. Eia og makker Ole-Martin Ihle har lest for mye. Og tør stille de ”dumme” spørsmålene som tvinger forskerne ut av boksen. Dette gjør noen nervøse og andre nysgjerrige. Voldsekspert og intervjuobjekt Ragnhild Bjørnebekk sier til P2s Kulturnytt at Harald Eia var godt forberedt, og stilte naive, men intelligente spørsmål som fikk en til å vri hjernen litt. Hun beskrev møtet med den påstått uinformerte komikeren som ”faglig utviklende”!

For mange er likevel troskap til egne kjepphester viktigere enn ny kunnskap. Marie Simonsen forhåndsdømte nettopp Eia-serien med alle standardargumentene mot ”biologismen”, en bekvem karikatur for alle gode humanister og feminister. Men les denne passasjen: ”Troen på biologismen (...) er særlig fremherskende i USA, hvor man stadig diskuterer om Darwin må inngå i pensum. Biologismen er reaksjonær i bokstavelig forstand og gjerne omfavnet av kristenkonservative.” Dagbladets politiske redaktør må være det eneste opplyste menneske i verden som ikke har fått med seg at den kristne høyresiden og darwinister er ideologiske motpoler, særlig i USA. Men det er klart - blir man like oppskjørtet av begge tankeretningene, er det fort gjort å forveksle skjeggete Darwin med en gammeltestamentlig profet. Kanskje litt hjernevask fra statskringkastingen kan hjelpe.