Jens i litteraturen
Store kunstnere inspirerer ofte andre store kunstnere. Jens Pikenes har foreløpig figurert i tre norske romaner, alle skrevet av kjente forfattere:
 Henrik Langeland: Wonderboy (Gyldendal 2003)
I kap. 21, Siste fredag på Huset, iscenesetter Langeland et burlesk, surrealistisk opptrinn på Kunstnernes Hus med lett gjenkjennelige kulturkjendiser utstyrt med enda mer kjente pseudonymer. I et par av tilfellene trengte ikke Langeland lete langt for å finne et passende alias:
Plutselig blandet Jørgen Wiik seg inn, han forlangte tydeligvis å få vite hvor høye skjortesnippene til Tom Wolfe egentlig var, om det var to og en halv centimeter eller én inch høye, og det kunne ikke Jens Pikenes unngå å overhøre, der han stod rett ved siden av sammen med prinsesse Stephanie av Monaco og Maurizio Gucci. (
) Dette resulterte i en heftig snippdiskusjon mellom Jens Pikenes, Maurizio Gucci og Jørgen Wiik, der sistnevnte gikk så langt som til å gripe tak i slagene på Pikenes hvite skaijakke og slenge ham noen ubehøvlede ukvemsord i ansiktet. Men dette kunne åpenbart ikke Paul Bowles la gå upåaktet hen (
) Han kastet seg inn mellom Jens og Jørgen, snappet i farten med seg en hjemmestrikket damevante fra en veske som lå henslengt ved en av søylene, viftet den foran nesten på Pikenes og ropte: Pistol eller kårde!
Og dermed brøt helvete løs borte ved telefonautomaten. Det ble et gruppeslagsmål av uante dimensjoner; Jørgen Wiik lå øverst i mølja og Jens Pikenes forsøkte å slå telefonrøret i trynet hans, men bommet og traff bakhodet til Paul, og da kom Walt Whitman, Robert Mapplethorpe og en som Erlend mente at kalte seg Jono El Grande springende til og hevdet at Paul Bowles var et sosialt geni.
(
.)
Og i den enorme haugen med kulturkjendiser som har viklet seg sammen i en eneste stor mølje ved inngangspartiet, har du fra øverst og nedover Jørgen Wiik, Tom Bergmann, Britney Spears og to andre Dagbladet-journalister, Paul Bowles, Michelle Pfeiffer, Charles Darwin, Ludwig Wittgenstein, Emmanuelle Béart, søstrene Linda og Celine Røed og forleggeren Hjalmar Johansen, Jon Thygesen, Jens Pikenes, Sigbjørn Lunde, Daniel Jor
.
(
.)
Men ingen av kjendisene ser ut til å ta notis før Jens Pikenes plutselig river seg løs fra de femten hundre halvnakne trappekorbimboene som kleber seg til ham, springer opp trappen, griper en mikrofon av den gamle sorten med metallgitter på begge sider og proklamerer at Elvis is about to leave the building.
Og dermed er det hele over
(
)
Altruisten fra Morgenbladet holdt på å helle bensin over den ene av de to bronseløvene mot Jonas Wergelandsveien og spurte alle som ventet på taxi om de hadde fyr, mens Nettavis-skribenten vimset rundt på plenen og vurderte hva som ville bli mest in, altså out, altså in, av nachspielet til Jens Pikenes og Iver Mo."
(s. 253-259)
 Torgrim Eggen: Den nye Dylan (Gyldendal 1997)
Romanens hovedperson, Sverre Sæverud, en fetert norsk artist i Bjørn Eidsvåg/Åge Aleksandersen-kategorien og Jens Pikenes synger duett i bokas nest siste kapittel. Anledningen er Sverres femtiårsdag i speilsalen på Grand:
"Penthouse Playboys sto på scena i pastellfarger og påmalte kinnskjegg. Vokalisten Jens Pikenes gjorde dramatiske Tom Jones/Elvis-fakter mens han hulket fram en gammel Sverre-låt det var som å betrakte seg sjøl gjennom et narrespeil. Man måtte gi dem ære av at de med kirurgisk presisjon hadde funnet fram til det kanskje pinligste øyeblikket i Sverres platekatalog, en skikkelig sirupsøt ballade fra 1987 som het Kysset av englene. Denne i seg selv ganske ekle låta ble presset inn i et slags billig og glorete Las Vegas-arrangement, slik at det framsto som den rene komedie. Visstnok veldig ironisk og flott. Dette, tenkte Sverre, det er dette som er popmusikk på 1990-tallet. En form for karaoke.
Burde han føle seg forurettet? Nei, tvertimot, tenkte Sverre. Han skulle delta! Da låta nærmet seg slutten slapp han Thóra og bega seg opp på podiet. Enkelte i salen jublet. Han prøvde å unngå å snuble i ledningene og tok plass ved siden av Pikenes som så ut som han ikke likte at Sverre skulle komme og stjele showet og gjorde tegn til at de skulle dele mikrofon. Så sang de, den mest usannsynlige duetten Sverre hadde deltatt i gjennom et langt liv. Enten var det noe han innbilte seg, eller så hadde kultursosionomen Pikenes/Rollnes dusjet seg med Brut for menn. Sverre tok den høye annenstemmen i refrenget, som han ikke husket ord for ord, men de kom:
Kysset av englene, vasket av tårene
Gjenfødt og renset av nådens kraft
Kysset av englene, hånet av dårene
Stille beruset av livets saft
...og i det samme syntes han linjene i den forhatte sangen var vakre, at de kunne fortelle ham noe han hadde følt den gangen han skrev dem og spilte dem inn, og bare da. Kunne de da ikke høre at det var en salme? Ikke et mektig requiem men en stillferdig salme, en mild og vennlig hviskning på veien ut.
Man applauderte voldsomt i salen da de avsluttet låta og Sverre steg ned. Det var nesten for et comeback å regne. Han måtte passe seg. Pikenes så lett molefunken ut. Follow that, nigger!"
 Morten Harry Olsen: Tilfeldig Utvalg (Oktober 1996)
Spesialetterforsker Tom Sundbye er ute på byen i Oslo med sin venninne Vibecke Gran. Datoen er lørdag 2. september 1995. Rundturen stopper på Rebekka West der et visst danseorkester faktisk i virkeligheten - hadde en konsert på dette stedet, på dette tidspunktet:
på Rebekka, på scenen oppe i fjerde etasje, står fire menn i slengbukser av terylen og kunstsilke, ekte koteletter, med gullenker rundt halsen, og de spiller en sløy discoversjon av Smoke On The Water og jeg sier til Vibecke: Hva i ville helvete er det her? Og hun skriker Penthouse Playboys, og snakker videre, men jeg ser bare munnen og hører ikke ordene, for det stiger et vilt hyl mot taket, og publikum som består av sytti prosent kvinner fråder mot scenen i en flodbølge som river oss med, og det er slik det skal være, jeg har hørt om dette bandet og skjønner at jeg har dumpet opp i noe som egentlig er en kulturell begivenhet, men det er også en tidsmaskin, vi er tilbake på syttitallet, de pumper gamle travere ut på løpende bånd: Thats The Way (I Like It), Disco Inferno, stemningen er hysterisk tilbedende, men det er en beroligende kitsch-effekt over tilbedelsen; dette er ikke slik det er, det er slik det skal være, det er en vilje i dette lokalet, en vilje til å være et annet sted, i en annen tid, og det er mulig at det underliggende motivet er en dragning mot uskyld, og hva annet trenger vi egentlig, enn mer uskyld? Uskyld og Margaritas, som jeg har skaffet oss; det var så vidt jeg kunne forstå det eneste akseptable tilbehøret til et band som uten å nøle i 1995 kan spille I Never Promised You a Rose Garden og få publikum til å hyle av fryd, og Vibecke nipper til sin drink og gliser fra øre til øre og vugger i takt med musikken slik at hun fra tid til annen dunker inn i meg, og vi står midt inne i en flokk som med ett begynner å danse, så vi begynner å danse, vi også, det er nesten umulig å la være, for vi trenger dette, vi trenger å slå ut håret, så vi danser og det viser seg at Vibecke Gran kan danse som bare fy, vi bommer ikke på et taktslag der vi danser til Delilah (de gjør selvsagt Alex Harvey-versjonen, dummer er de ikke, de har øre for kvalitet) og vi danser med litt store og dramatiske fakter, og ler og synger med, jeg brøler de sentrale ordene I felt the knife in my hand, and she laughed no more (dah-dah-had-DAH! dah-dah-dah) og det gjør Vibecke også, og alle danser og alle brøler ut teksten, og de trenger dette, vi trenger dette alle sammen, denne uskylden, dette perspektivet på vår egen tid, en klar og tydelig melding, sagt på en hyggelig måte, om at moter og mennesker er forgjengelig, men at ingenting forsvinner helt, at alt egentlig eksisterer på samme tid, i samme rom, og at dette universet som til slutt vil sluke alt og få det til å opphøre, ennå eksisterer og har plass for oss alle.
(s. 120-122)
|
