På kitschens vinger - fra Slottet til Ekeberg

(Dagbladet 4. august 2007)

DÅRLIG SMAK er en menneskerett. Og få andre rettigheter blir flittigere benyttet og kraftigere forsvart i kongeriket Norge. Tradisjonell likhetstenkning og moderne individualisme forenes i tidens refreng: ”Kjenn etter hva som er riktig deg.” ”Finn din egen sannhet.” ”Følg sin egen smak og stil.” Du skal ikke lytte til andre autoriteter enn din egen hellige ryggmarg.

Til den dårlige smaken hører mangel på distanse, refleksjon og språk. Mange nordmenn har ikke hørt om kitsch, enkelte bruker begrepet uten å engang å kunne stave det. Vi kjenner alle ikoner som gråtende barn, sigøynerpiken, elg i solnedgang og tror kulten er forbeholdt ressurssvake harryfolk. Men det skjer i de beste familier! Vår tids fremste kitscheksponenter er ikke fidusmalere på Toten eller serieforfattere uten foreningsmedlemskap, men kjendiser i finanseliten og kongehuset. Prinsesse Märtha Louises engleskole og eiendomskongen Christian Ringnes’ planlagte skulpturpark har brakt lavstående åndsliv til hittil uante høyder.

HVA ER KITSCH ved prinsessens nye kurs? Ikke at hun søker visdom hos venner med vinger eller hale framfor prester og professorer. Problemet er den pretensiøst ubehjelpelige formen som skolen deler med de billigste postordetilbud på new age- og hjelp-til-selvhjelp-markedet. Forsiden til Astarte Educations nettsted slår an stemningen med bilde av en dus englevinge på kornblå himmel over en fjellkjede badet i gyllent lys. Like svevende er løftene i ord: ”På våre kurs kan du finne din indre kilde av sannhet og gjenoppta din naturlige kontakt med englene og det guddommelige universet.” Svekket kontakt med morsmålet må imidlertid påregnes som bivirkning. Englene er “krefter som bestandig er rundt oss og som er en ressurs og hjelp i alle aspekter av livene våre.” Du vil “komme i kontakt med den egentlige deg” (sic). Og så videre. Søkere “trenger ingen utdannelse eller kvalifikasjoner,” leser vi. Som et understatement.

Med krøkkete floskelspråk og innsmigrende pikeromssestetikk vil kongens datter innvie oss i et hemmelig univers der alt er himmelsk. Borte er ubehag, tvil, kompromisser og forsakelser som hører livet til. Dette er selve kitschholdningen, slik den skildres av forfattere som Hermann Broch og Milan Kundera – den mentale flukten fra en tidvis brutal og meningsløs virkelighet inn i den store sukrede harmløsheten, skapt i vårt eget glansbilde. Astarte Education snakker om “dine engler”, akkurat så skjønne, kloke og beskyttende som nåtidssjeler vil ha dem. Skolen kunne like gjerne brukt kitschmotivet av den bevingede støttekontakten til Hans og Grete ved hengebrua. Vi er et godt stykke fra gammeltestamentets engler som utslettet hele byer og drepte tusener i rent raseri.

ASTARTE, oldtidsgudinnen, er også fratatt enhver historisk og mytologisk forbindelse med krig og seksualitet som skolens ledestjerne. Hun er “lysgudinne”, “stjernenes dronning,” “universets moder” og “hellig jomfru”. Hva med hellig prostitusjon, som foregikk i templer viet Astarte? Eller at hun selv hadde kropp og gjerne ble avbildet naken? Der er her Christian Ringnes kommer inn. “Parken i kvinnens ånd” vil by på 100 avkledte skjønnheter i håndfast form, gjerne gudinner. For alt vi vet har han allerede kjøpt en Astarte.

Etter å ha stått fram som pilgrimreisende lysfontene, synsk helbreder, nesegrus fan av åndsgrisen Paulo Coelho og latt seg psykoanalysere av hesten Justus på TV, skulle det lite til før prinsessen mistet all bakkekontakt. Skaden kunne vært forebygd med bare litt skeptisk ballast, f.eks. et mellomfag fra et mindre holistisk akademi enn det som lærte vestkantfruer ”psychic reading” i Bygdøy Allé. Også Christian Ringnes tenker stort, uten annet enn å føle sterkt. Han skulle så gjerne selv vært kunstner og vil ha noe stående igjen etter seg. Han innrømmer å ha ”enkel smak”, og har ”ikke fått tak på samtidskunsten”. Men en glad dilettant kommer langt med fet lommebok og heftig begeistring! Under sine heseblesende handleturer til franske skulpturstøperier ligner han på den amerikanske dekoratøren som utbrøt ved synet av templet på Akropolis: ”Den er beige! Min farge!”

En privat eiendomsinvestor uten kunstkompetanse vil altså bruke 250 millioner kroner og 230 mål friareal i Oslo sentrum til å lage et monument over sin egen fetisjering av kvinnekroppen, for det meste i et fortidig, forskjønnende formspråk. Som om intet har skjedd siden barokken, hva angår kunst, offentlighet, politikk og kjønnsmakt. Kvinnen er ifølge Ringnes ”den flotteste gjenstanden vi har her i verden”. Feminister burde omdøpe ideen til ”Parken for mannens blikk” eller ”Ringnes’ herrepark”. Det spiller ingen rolle. Heller ikke at ni av ti kunsthistorikere grøsser. Ringnes har fått støtte av 40 lokallag, deriblant Rotary og Lions, samt Nordstrand FrP. Og byrådet er sjarmert av entusiastens ”generøse gave”. Hva ellers? Mot kitschens herjinger er vi alle vergeløse. Når hjertet har talt, har fornuften å tie.

MELLOM HIMMEL OG JORD finner vi også gondoler, svevende i bane mellom Bjørvika og Ekeberg, ifølge Ringnes’ plan. Trolig vil stigningen fra operaen til kvinneparken bli en nedtur for turister fra kulturnasjoner. Herved lanseres en alternativ framtidsvisjon:

Banen starter selvsagt i Slottsparken, nå prydet med gipsgfigurer av engler, guder og hester i klassisk stil, donert av Leif Erik Hagen, en kunstkjenner på linje med Ringnes. Parkens modernistiske fremmedelement, Arne Nordheim, er kastet ut av æresboligen Grotten, til fordel for kunstnerparet Behn-Louise og en trengende utdanningsinstitusjon: ”Vi i Astarte Education vet at det er et kurslokalet (sic) som venter på oss. Det har bare ikke funnet oss ennå.” Grotten åpnes for publikum som en blanding av kulturverksted, alternativklinikk og antroposofisk kafé. Gjestene kan kna på hverandres aura, høytlese “Fra hjerte til hjerte” eller nyte småkaker fra Aris påfuglservise, mens Kåre Conradis tolkning av ”De Nære Ting” strømmer fløyelsmykt fra høyttalerne.

ETTER DENNE BEHANDLINGEN burde folk flest være rede for å sette seg i luftgondolen og nyte gleden av å se ned på finkulturen - Samtidsmuseet, Kulturrådet og det kantede nybygg med dets elitistiske innhold. Hyling i fjæra, på tysk og italiensk?! Da heller de stumme damer på sokkel i Ekebergskråningen, der Christian Ringnes nylig har avduket sin siste stolthet. Opplyst av en lysfontene tegnet av Vebjørn Sand og/eller Leonardo Da Vinci, stråler hun ut sin godhet over byen: Per Ungs bronseskulptur av St. Märtha.

Men lenge før den tid har Kong Harald begynt å røyke igjen.