Byens trange meningsrom

Foto: Helge Høifødt.

Debatten om Y-blokka avslører tunnelsynet og meningskorridoren hos de «fremste fagfolk» i de fremste etater.

Opprinnelig publisert som essay i Morgenbladet 12. august 2019 (kun på nett).

Oslos bylandskap er i rivende utvikling. Og noe må rives. Men hva bør vernes? Hva er kriteriene og begrunnelsene for bevaring? Hvem skal bli hørt, hvem skal bestemme? Det handler om historikk, funksjonalitet, økonomi og miljø. Men også om språk, skjønn, makt og ideologi.

Derfor er debatten om Y-blokka så interessant og talende, selv om saken for lengst er vedtatt og bulldoserne kommer i oktober. Aldri har vi hørt så mange høystemte advarsler mot «det største kulturminnetapet siden i 1945». Aldri har vi hørt en så innstendig repetisjon av argumenter som er gode for bevaring av Høyblokka, men søkte for bevaring av Y-en.

Y-vernernes blindsone. Jeg har skrevet kritisk om Y-blokka flere ganger tidligere, i Dagbladet (10.8.13) og Aftenposten (8.10.13). I en lørdagskommentar i Aftenposten i sommer (20.7) forsøkte jeg nok en gang å peke på blindsonene i Y-vernretorikken:

Ingen nevner arkitekt Erling Viksjøs egen begrunnelse for Y-en. Han ville skape «orden i et ellers kaotisk byparti» ved å «skille» Trefoldighetskirken og Deichmanske – to bygninger i forskjellige stilarter, med en intervenerende bygning i en tredje stilart. Det han oppnådde, var å mure inn to historiske bygninger, ta høyden fra Hammersborg, og legge et betonglokk over et vakkert, fungerende og populært byrom. På Digitalt museum har jeg laget billedmappen «Drapet på Arne Garborgs plass». Ta en titt, og spør deg selv hva slags berikelse for byen og bylivet dette var.

Og videre: Høyblokka og Y-blokka var ikke planlagt som en helhet, derimot sto H-en alene i tolv år. Y-blokka er med tiden blitt interessant og viktig for fagfolk, men har aldri vært elsket av befolkningen, noen som skyldes en grunnleggende forskjell i fokus: Fagfolk liker fugleperspektiv, og er opptatt av det estetiske og idémessige, på bekostning av det sosiale og bymessige. Norges største trafikkmaskin, Bispelokket i Bjørvika, kunne vært fredet med akkurat samme type argumenter som Y-vernerne bruker. De burde heller ha protestert mot den planlagte A-blokka, H-ens kneisende, innpåslitne nabo.

Dette er blindsonene i Y-vernretorikken. Og hva skjer når jeg får tre lange motinnlegg fra profilerte stemmer i debatten: Riksantikvar Hanna Geiran, Oslos nylig avgåtte byplansjef, Ellen de Vibe, og Erling Dokk Holm, amanuensis ved NMBU og mye brukt kommentator på arkitektur- og byutviklingsfeltet?

Fortsatt er det som disse poengene og perspektivene ikke eksisterer. I stedet blir man tillagt meninger man ikke har, og belært om ting alle vet. Med stråmenn og selvfølgeligheter skal rivningstanker fordrives.

Men det kan likevel være interessant å studere argumentasjonsmåten, fordi den sier noe om hvordan makt utøves på dette feltet.

Riksantikvarens tilsløring

Riksantikvar Hanna Geiran (Aftenposten 23. juli), har fått det for seg at jeg anser bevaring for «jåleri» og er inkonsekvent i min raseringsiver. «Jeg ser ikke at Rolness tar til orde for å rive Birkelunden på Grünerløkka, Østbanehallen eller Kirkeristen i Oslo.»

Nei, det er ingen grunn til å rive flotte, veltilpassede, menneskevennlige bygg og plasser. Men det finnes mange grunner til å rive en «Y-blokkering» oppført helt uten hensyn til bygget omgivelser og livet mellom husene.

Riksantikvaren mener jeg har gått i den vanlige «felle» å nedvurdere «bygg som ikke er gamle nok».

Det er rart å lese for en som har felt flere tårer for Skansen (1927–1970), Oslos mest folkekjære funkisbygg og et av hovedverkene til Lars Backer. Selv uten byggebehov på tomten ble den ikoniske restauranten revet. Etter pådriv fra Riksantikvaren. Skansen forstyrret for Akershus festning.

Det finnes lignende eksempler. I 1992 brant Holmenkollen kapell. Riksantikvaren ville ikke gjenoppbygge den vakre trebygningen fra 1903, men erstatte det med et moderne kirkebygg. Men folkeviljen vant, og rekonstruksjonen er i dag Oslos mest populære vielseskirke.

Det er derfor ahistorisk, tilslørende og lettvint av Geiran å ramse opp rivingssaker som ble stoppet, etter engasjement fra kulturminnevernet. Ja, vi er alle glade for at Bryggen i Bergen ble reddet. Men hva med det motsatte: En hel bydel ble sanert for å bygge Oslo rådhus. Burde vi latt være?

Amputasjonsløsningen

Regjeringskvartalet krevde rivning av Empirekvartalet – til sterke protester fra faginstanser. Riksantikvaren skrev til og med en pamflett i 1953 med tittelen: «Empirekvartalet må reddes – byen og landet krever det». Hadde vi lyttet, ville tomten forblitt uten et eneste av verneverdig verk av Viksjø – eller Nesjar og Picasso.

Men dagens riksantikvar er like overbevist om å tale på vegne av hele byen og hele landet. «Jeg har tallene», skriver hun. 230 000 nordmenn er med i en kulturminneforening. Som om alle elsker Y-blokka! Jeg har fått telefoner fra medlemmer som betakker seg for å bli brukt på denne måten.

Og hvor mange støtter etatens groteske og urealistiske amputasjonsløsning? Vi blir stadig fortalt at Y-en hører til H-en, og at Y-en i selv er et «kunstverk». Men det er greit å kappe en av de tre armene på verket. Riksantikvaren foreslår på fullt alvor å «rive Y-blokkens nordre fløy, som ligger over Ring 1 og som skygger for Deichmanske bibliotek.»

Et urbant overgrep

Her, nesten ufrivillig, i en bisetning, gjør Geiran det hun og de andre vernerne aldri ellers gjør: Løfter blikket fra Y-en som isolert verk – og ser hva bygningen gjør med de nærliggende historiske byggene.

Men «skygger for Deichmanske»? Ulf Grønvold brukte et mer presist bilde i et innlegg i Morgenbladet: «Y-blokkens nordlige fløy er et tog som bråstopper rett før det kræsjer med fasaden til biblioteket.»

Den tidligere direktøren for Norsk Arkitekturmuseum har i flere velbegrunnede innlegg kalt Y-blokka og betonglokket for et urbant overgrep. Også arkitekt Niels Torp mener Y-blokka, til tross for å være en vakker bygning, skaper store problemer:

«Den ødelegger for omgivelsene med sin plassering. Noen byplanlegger var Viksjø ikke. Om man ser på situasjonsplanen over området, ser man hvordan Y-blokken bryter med omgivelsene. Den har ingen kontakt med biblioteket ved siden av. Den blokkerer for sosialt byrom i et stort område. Jeg mener derfor at det for fremtidig utvikling av byrommet omkring regjeringsbygget vil være en fordel om Y-blokken rives.»

Professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Karl Otto Ellefsen skriver i Arkitektnytt: «At Y-blokken skulle bli gjenstand for en vernediskusjon var utenkelig da jeg studerte, fordi den da symboliserte de verste sidene av byødeleggelse.» Han innrømmer at den integrerte Picasso-kunsten er et godt argument for vern, men:

«Et annet og etter min mening godt argument, er at Y-blokken skaper så ubrukelige og kompromissfylte byrom omkring seg, mot Akersgata og mot Deichmann, at den bør rives: broer og trapper for å ta høyden, meningsløse bed i terrasser, restrom med baksidekarakter, hull for trafikken, kort sagt hele spekteret av problemer som oppsto da modernistiske romkonsepter helt ufølsomt ble sprengt inn i en tradisjonell og trang urban morfologi.»

Et tablå av kollisjoner

Så hvordan kan riksantikvar Geiran hevde at «et samlet fagmiljø» har frarådet riving av Y-blokken? Svært mange arkitekter mener det samme som arkitekt for det nye regjeringskvartalet, Gudmund Stokke, uttalte til Morgenbladet i sommer: Y-en er nydelig, men ødelegger byrommet, og bør derfor ofres.

Dette innrømmer Y-venn Erling Dokk Holm i sitt innlegg i Aftenposten (24. juli). Før han straks vrir fiaskoen om til triumf:

«Men nettopp dette byrommets preg av arkitektoniske kollisjoner, gir det en helt særegen karakter. Her er det moderne Norges mange motstridende impulser ført sammen som et komprimert tablå.»

Du kan verne et takras med dette argumentet. Statsviter Dokk Holm har lært seg kunstfaglig sjargong. Og har kreativiteten som trengs for å betegne Y-blokka som en «nett bygning». Han mener også at tablået «fungerer ganske fint. Folk bruker det, og forbindelseslinjene mellom Akersgata og byen øst for regjeringskvartalet er velsmurte.» Ja, biltrafikken gjennom en utrivelig og vanskjøttet tunnel går i alle fall unna.

Du kan verne et takras med dette argumentet.

Samme dag som jeg skrev i Aftenposten at du «kan si hva som helst for å heve egne preferanser over diskusjon og folkelig innblanding», kom en ytterligere illustrasjon på kronikkplass i Klassekampen. Mange vil verne alle regjeringsbyggene fordi de symboliserer velferdsstatens suksess og storhetstid. Men professor i designteori ved Oslomet, Astrid Skjerven, mener stikk motsatte tolkning fungerer like bra som begrunnelse for vern: Byggene symboliserer velferdsstatens sprekker og tilkortkommenhet, slik de ble avslørt ved terrorhandlingen. Vi risikerer et kollektivt hukommelsestap i oktober. Rives Y-blokka, glemmer vi 22. juli.

Sånt skal man lese. Uten å «raljere» med dannede fagfolk. Det er et umenneskelig krav.

Fra Y til misfoster

I likhet med Dokk Holm vil heller ikke Ellen de Vibe (Aftenposten 1. august) høre snakk om «smak», «stil» eller skille mellom «dem og oss» i denne saken. «Y-blokken er alles bygg.» Hvorfor? Fordi Oslos mangeårige og mektige byplansjef sier det.

De Vibes arsenal av stråmenn står ikke tilbake for de andres: Jeg kritiserer Y-blokka «fordi den ble utformet lenge etter at Høyblokken ble bygget». Nei. Fordi H klarte seg godt uten Y. Jeg «angriper Y-blokken som modernistisk byggverk». Nei, jeg synes bygningen isolert sett er flott. Men den sprikende formen er malplassert i en historisk bystruktur. Det trenger man ikke arkitektutdanning for å se. Men de Vibe håper å redde bygget med klimaberegninger og uteservering.

De Vibe presterer også å hevde at «regjering og storting mangler et forsvarlig faggrunnlag for å beslutte riving av Y-blokken». Dette fem år etter et vedtak med bred og tverrpolitisk støtte. Selv støtter hun riksantikvarens forslag om å kappe Y-en, som ikke er utredet i det hele tatt. Geiran og de Vibe kan ikke engang ha sett nøye på tegningene av amputasjonsløsningen. Y blir ikke til C, men til et misfoster av en bokstav, ukjent for ethvert alfabet.

Å appellere til autoritet

Så hva har vi lært av denne nye debattrunden? At Y-ens faglige venner ikke har makt til å hindre riving, men makt til å definere virkeligheten, og fordrive alle spørsmål om subjektive valg og gruppebaserte overbevisninger. Selv om alle vurderinger i saken handler om tolkning, mening, verdier og estetikk. Jo mindre ens synspunkter mangler objektiv forankring, desto større synes behovet for hevde ens faglighet og støtte hos en «samlet fagstand».

I denne sammenheng er det betegnende – og betenkelig – at selv en frittalende kommentator som Dokk Holm føler behov for å lekse opp all den dannelse, utdannelse, profesjonalitet og kompetanse man besitter hos Riksantikvaren. Vi må respektere «dyp erkjent kunnskap» hos de «fremste fagfolkene».

I argumentasjonslæren kalles dette «å appellere til autoritet». Det betegner en tankefeil. Fordi påstanders sannhet eller rimelighet ikke avhenger av hvem som ytrer dem. Når Riksantikvaren sier «Du tar feil, Rolness!», kan hun godt ha rett. Men hun kan ikke ha rett i kraft av sin stilling eller dannelse.

Frykt for å bli utdefinert

Like fullt ser vi at autoriteten virker. Audun Engh skriver åpent og ærlig på Facebook-siden til Arkitekturopprøret Norge: «Jeg har faktisk selv kviet meg for å si min mening om Y-blokken, av frykt for å bli upopulær og utdefinert som estetisk ukorrekt blant kulturminnevernerne».

Dette kommer fra den mest uredde og markante kritikeren av modernismen og «arkitektureliten» her til lands.

Samtidig kjenner jeg fremstående arkitekter som i alle år har ønsket Y-blokka bort, uten å si det høyt. Man velger sine kamper, risikerer ikke sitt rykte, og legger seg ikke ut med gode kolleger og forbindelser. Hadde ideen om å amputere Y-en opprinnelig kommet fra Statsbygg, ville det blitt ramaskrik i alle leirer. Forslaget var blitt stemplet som kulturvandalisme. Når forlaget derimot kommer fra Riksantikvaren og Plan- og bygningsetaten, er det nesten stille. Det vitner om et trykkende meningsklima og et trangt ytringsrom.

Men problemet angår også det fysiske fellesrommet. Hvis ikke ledere og eksperter i de viktigste etatene for byutvikling greier å se at Y-blokka er et fremmedlegeme i byrommet, risikerer vi at nye tabber vil slippe igjennom. Den første er allerede på vei til samme tomt: A-en som skygger for H-en.

Leder med lederegenskaper søkes. Må kunne utøve ledelse.

Tegning: Flu Hartberg.

Kan en ungarsk general bli vår neste riksantikvar?

Helgekommentar i Dagbladet, 8. september 2018.

Stillingsannonser kan være artige. «Det er ledig stilling som Riksantikvar ved Riksantikvaren», opplyser Klima- og miljødepartementet. Stillingen heter også «Direktør for Direktoratet for kulturminneforvaltning». Det er litt sånn: «Vi søker Statsminister ved Statsministerens kontor. Vedkommende må også være Minister for Ministeriet.»

Men seriøst: Riksantikvaren har et stort og viktig ansvar. Hun eller han leder vernet av fysiske kulturminner i Norge – bygninger, kulturmiljø, arkeologi. Beslutninger om fredning eller rivning av eldre hus, krever klok og modig opptreden på et felt der sterke følelser og interessekonflikter rår. Og nettopp ledelsesaspektet er noe departementet tar på ytterste alvor:

«Vi søker en person med solide lederegenskaper som kan lede og utvikle Riksantikvaren som en helhetlig moderne virksomhet i forvaltningen.» (mine uth.)

Med den siste presiseringen blir man kvitt alle som måtte ønske å utvikle Riksantikvaren som en oppsplittet gammeldags virksomhet. Det er kanskje ikke mange, men det er da noe. «Solide lederegenskaper» burde ellers være tydelig tale. Men ikke tydelig nok, for slik fortsetter det:

«Det legges avgjørende vekt på den nye direktørens lederegenskaper og samarbeidsevner.»

Altså: Solide lederegenskaper. Avgjørende vekt på lederegenskaper. Klart nok nå? Nei, departementet hiver ut denne brannfakkelen i neste setning: «Direktøren må være en inspirerende og inkluderende leder for egne medarbeidere.»

Man skulle tro at en søker med solide og avgjørende lederegenskaper selv visste sånn noenlunde hva disse egenskapene består i. Men det tror ikke departementet:

«Viktige egenskaper vil i tillegg [sic] være handlekraft, beslutningsdyktighet og gode kommunikasjonsferdigheter. Det kreves god rolleforståelse og nødvendig innsikt og kunnskaper for å kunne utøve ledelse og treffe strategiske valg på hele ansvarsfeltet.»

Og det var hele stillingsannonsen i Aftenposten. Gjentakelser og selvfølgeligheter. Ikke ett ord om utdanning, relevant erfaring eller engasjement på feltet. (Det står litt om kvalifikasjoner i utlysningen på departementets nettside, men ingenting i avisannonsen). Departementet søker en leder som kan lede.

Er vi overrasket? Nei. Vi har dessverre måttet venne oss til at «ledelse» er blitt et selvstendig fag, viktigere enn alle andre. Selv om denne vitenskapen er så lite eksakt at det nærmer seg kvakksalveri. Vi har også skjønt at ledelse springer ut av sjeldne, personlige (og medfødte?) egenskaper. Dette er næringslivet svar på genidyrkelsen på kunstfeltet.

Når vi likevel lar oss forbløffe av utlysningsteksten, er det fordi mange hadde forhåpninger til Ola Elvestuen (V) som ny statsråd fra januar i år. At han kanskje ville markere seg og sitt parti slik Grande forsøker i kulturdepartementet.

Dessuten har vi ni års erfaring med forrige riksantikvar. De tilsier ikke at man burde vektlegge ledelsesaspektet sterkere. Heller at man burde advare mot autoritær og tilfeldig toppstyring uten faglig forankring.

Jørn Holme skapte frustrasjon og fortvilelse hos de fleste rundt seg: Medarbeidere, fylkeskonservatorer, Fortidsminneforeningen. Han unngikk riktige, men kontroversielle avgjørelser til fordel for «gladfredninger». Blant annet presterte han å frede Den Norske Opera, som da var fem år gammel. Ingen hadde foreslått å rive Snøhettas mesterverk. Eller å endre på arkitekturen. Hvorfor da frede? Fordi «alle er enige» i fredningen, ifølge Holme.

Fredningen har ikke bedret renholdet og vedlikeholdet, eller hindret at bygget er blitt pakket inn av nabobygg, selv om Holme påsto at «en fredning vil sikre dens plass i omgivelsene.» Det handlet nok mer om å sikre Riksantikvarens plass i mediebildet i anledning direktoratets 100-årsjubileum.

Samtidig som Holme brukte store ressurser på en populær absurditet, lot han flere verdifulle lokale og regionale bygninger bli til pinneved, blant annet sveitservillaen Furuheim på Gol. Han tillot også en skandaløs rivning av Rødskolen i Melbu, med sine unike veggmalerier, tross faglige protester, fordi han ikke ville tillegge den «nasjonal verdi».

Man får lyst til å frede minnet over Stephan Tschudi-Madsen, riksantikvar mellom 1978 og 1991, som i egenskap av fagmann, formidler og ildsjel greide gjøre mye mer for kulturvernet, selv om hans mandat var snevrere (den gang var det departementet og ikke direktoratet som vedtok fredninger).

Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C. Stang, har satt opp sju punkter om hva slags person hun helst ser som ny riksantikvar. Det første punktet sier litt om direktøren som går: «Noen som kjenner og forstår feltet.»

Men denne elementære forutsetningen nevnes ikke engang i stillingsannonsen. Ved forrige utlysning var det bare én annen søker, etter at Holme sa han ønsket et nytt åremål. Det var en tyrkisk offiser. Det skal bli spennende å se hvem som nå søker, etter at departementet nå har etterlyst en lederskikkelse som ikke trenger å kunne noe. Tør vi håpe på en ungarsk general?