Tallene SSB ikke gir oss

Bare 9,5 prosent av somaliske kvinner i Norge jobber i heltid. Det får du ikke vite av SSB. Men bortforklaringen får du.

Forrige uke ringte jeg rådgiver Bjørn Olsen i Statistisk sentralbyrå (SSB), som har skrevet flere gode rapporter om innvandrere og flyktningers situasjon på arbeidsmarkedet. Han var imøtekommende, men kunne ikke svare på mitt enkle spørsmål: Hvor mange har ordinær heltidsjobb?

Men han sa at SSB kunne finne det ut. Om noen bestilte og betalte for arbeidet. Jeg påpekte at han allerede hadde formidlet statistikk som viser arbeidstiden til asylinnvandrerne som faktisk er sysselsatt. Jo, men han måtte likevel regne på det.

Tallene om flyktningers arbeidstidfinnes ikke i den vanlige Statistikkbanken, men i vedleggene til en ukjent rapport (nr. 2018/1). Her er heldagsarbeid satt til 30 timer eller mer i uken (noe som fortsatt er én arbeidsdag mindre enn en norsk normaluke på 37,5 timer). Ved å multiplisere to tall og dele på hundre kan vi fastslå andel heltidsarbeidende i de ulike gruppene, fordelt på kjønn og landbakgrunn.

Ta somalierne, Norges største og raskest voksende ikke-vestlige innvandringsgruppe. Dette er også en gruppe som samlet har relativt lang botid. 33 prosent av somaliske flyktninger og familieinnvandrede er i jobb, ifølge SSB. Men bare 18,3 prosent jobber heltid. 26,1 prosent av mennene, og 9,5 prosent av kvinnene.

Disse tallene burde vært nyhetsstoff, og fått alarmklokker til å ringe. Men SSB presenterer dem ikke. Du må selv lete og regne. Det er sånt som Rita Karlsen i HRS og Christian Skaug i Document driver med. Imens publiserer SSB artikler med titler som «60 prosent av innvandrerne er i arbeid», eller til og med «Flere innvandrere i arbeid», når tallene i realiteten er dystre. Sysselsettingsgapet er stort, stabilt, og ingen vet hvordan det skal minkes.

Det er disse «positive» tallene journalister, byråkrater, politikere og debattanter forholder seg til, og videreformidler. Selv IMDi, som skal «gjennomføre regjeringens integreringspolitikk». Men få vet at det holde å jobbe en time i uken for å regnes som sysselsatt i statistikken. Alle skal med. Også langtidssykemeldte og de på arbeidsmarkedstiltak.

Dette skrev jeg en kronikk om i Aftenposten 16. august. Og fikk straks svar fra Olsens sjef, Tonje Køber. Hun avviser at en-times-kriteriet er noe problem:

«Det er svært få sysselsatte med lave arbeidstider. Under 2 prosent av sysselsatte innvandrere har en avtalt arbeidstid i intervallet 1–6 timer i uken. Det at så små jobber er med, betyr følgelig lite for størrelsen på sysselsettingsandelen både blant innvandrere og befolkningen ellers.»

Svaret tildekker mer enn det oppklarer. For hva med det store omfanget av lengre deltid (over 6 timer) blant innvandrere? Denne er langt mer ufrivillig enn deltiden blant norske kvinner. Og mest utbredt i de innvandringsgruppene som i utgangspunktet har færrest i jobb.

Dette vet alle som forsker på feltet, også SSB. Derfor burde også Køber innse at statistikk basert på et svært lavt aktivitetskrav, gir et overdrevet positivt bilde av disse gruppenes arbeidsdeltagelse og selvforsørgingsevne. I stedet skriver hun at SSB har «gode tall på sysselsetting blant innvandrere», uten å se ironien.

Køber mener listen bør ligge lavt fordi statistikken skal brukes til så mangt. Og «målsettinger om økt deltagelse i arbeidsmarkedet gjør det nødvendig å gi tall også for dem over pensjonsalder.» Men nettopp dette skapte i flere tiår en kunstig skjevhet når SSB sammenlignet sysselsettingen til innvandrerne og en innfødt befolkning med stor og økende pensjonistandel.

Fra fjerde kvartal 2017 kuttet SSB selv ut personer over 66 år for å korrigere statistikken. Jeg vet ikke om Køber fikk dette med seg. Eller om hun så hva som skjedde: Sysselsettingsgapet økte fra 6 til 12 prosent. Og ligger på 16 prosent for de mest yrkesaktive aldersgruppene i midten.

Gapet minsker heller ikke når integreringen får «gått seg til», slik hun hevder på vegne av byrået: «Vi viser også hvordan økt botid i Norge gir økt deltagelse i arbeidsmarkedet.» Dette gjelder bare de første årene. Både FAFO, SSB og Frischsenteret har påvist at etter 5–10 års botid flater arbeidsaktiviteten ut og mange går over i trygd.

Købel påstår altså flere ting som blir motsagt av hennes egne fagfolk. Og mener åpenbart at SSB skal fortsette å underkommunisere innvandrernes lave arbeidsdeltagelse. Det mulig dette er i tråd med prinsippene til byråets forrige direktør, Christine Meyer: «Jeg mener at vi alltid skal være varsomme med forskning og statistikk som potensielt kan stigmatisere grupper.» Men det er ikke i tråd med SSBs samfunnsoppdrag.

SSB skal «sørge for at innbyggerne i Norge kan debattere, planlegge og ta beslutninger på grunnlag av pålitelig statistisk informasjon.» Da må informasjonen være tilgjengelig, tydelig og relevant. Særlig når temaet er viktig og omstridt. Det nytter ikke å si at «SSB legger vekt å beskrive sysselsettingen langs flere dimensjoner og med mange detaljer», når man overlater til andre å finne de enkle, relevante tallene.

Det burde være en smal sak for SSB å lage en samlet, årlig oversikt som viser hvilke innvandringsgrupper som er i arbeid, hvor mye de arbeider, hvor avhengig de er av velferdsstaten (les: hvor mye av inntekten som kommer fra det offentlige), og hvor mye de betaler i skatt.

Svaret på det siste spørsmålet ga SSB først i fjor, på etterlysning fra en stortingsrepresentant fra Senterpartiet. Heller ikke disse tallene var oppløftende. Men hvorfor skal det være opp til «brysomme» politikere å komme med slike bestillinger, i stedet for at SSB selv gjør oss klokere?

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 21. august.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *