Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm feilinformerer om likestillingsloven og underslår sin egen rolle som bremsekloss.
Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 19. juni 2019.
Likestillingsloven fra 1978 sa i klartekst av loven tok «særlig sikte på bedre kvinners stilling». Formålsparagrafen er blitt stående helt til i dag.
Selv om kvinners stilling i samfunnet er dramatisk forbedret. Selv om kvinner har gått forbi menn på noen områder (utdanning). Selv om fedre fortsatt diskrimineres etter samlivsbrudd. Selv om menns likestillingsutfordringer har fått større oppmerksomhet, slik som i NRK Brennpunkts dokumentar «Kjønnskampen».
Hanne Bjurstrøm skriver i Aftenposten (16.6) at likestillingsloven også gjelder for menn. Dette er like sant som at loven hele tiden har gitt signal om hvilken retning oppmerksomheten, bekymringen, utredningene og tiltakene skal gå. Og hvor den ikke skal gå.
Flere forslag om «positiv særbehandling» for menn i bransjer og utdanninger der de er i undertall, er blitt vraket med henvisning til lovens formål: Tiltakene bedrer ikke kvinners stilling.
Nei til kjønnsnøytral lov
Dette var en av grunnene til at Likestillingsdepartementet under Solveig Horne (Frp) foreslo en kjønnsnøytral likestillingslov i 2015:
«Loven bør (…) åpne for positiv særbehandling i alle tilfeller hvor dette fremmer likestilling. Den innebygde skjevheten i likestillingslovens formålsbestemmelse innebærer at positiv særbehandling av menn bare er tillatt i svært begrensede tilfeller. Departementet mener dette ikke er i tråd med overordnede likestillingshensyn.»
Men landets kvinneorganisasjoner har andre hensyn. De jobber for det ene kjønns interesser og greide etter hardt, samlet press i høringsrundene å få departementet til å trekke forslaget. Kvinner skulle fortsatt favoriseres i loven sammen med «minoriteter».
Mot ombudets egen anbefaling
Kvinneorganisasjonenes nærmeste politiske støttespiller i denne saken var den antatt nøytrale statsetaten Likestillingsombudet. Ombudet var «sterkt kritisk» til en kjønnsnøytral lov, fordi det ville svekke kvinners diskrimineringsvern og gi inntrykk av at likestilling var oppnådd.
Og: «Lovens formålsparagraf har en viktig symbolfunksjon og er i tillegg førende i likestillingspolitikken. Den er også en sentral tolkningsfaktor ved rettsanvendelsen, særlig når det gjelder lovligheten av positive særtiltak.»
Når ombudet nå skriver at «vilkårene for kvotering og lignende tiltak er like» etter siste lovendring 1. januar 2018, er det altså mot ombudets egen anbefaling da formålsparagrafen var på høring.
Det strider også mot de faktiske forhold. 120 studier gir kjønnspoeng til jenter, syv studier gir poeng til gutter. Forskningsminister Iselin Nybø (V) avslo i fjor kjønnskvotering på psykologi ved UiO. Fordi mannsandelen ikke var lavere enn 25 prosent.
Ulikestilling innskrevet i lov
Hanne Bjurstrøm advarer mot «en kjønnsnøytralisering som ikke tar hensyn til ulikestilling mellom menn og kvinner». Men hvilket kjønn som rammes av skjevheter og urett på ulike områder i samfunnet, er et empirisk spørsmål. Ikke noe som kan vedtas med en ulikestilling innskrevet ved lov.
Tvert imot bidrar loven til å opprettholde det bilde av kjønnsmakten som ombudet viser til når hun forsvarer kvinnefavoriseringen i loven:
«Selv om kvinner og menn på mange områder er mer likestilte i dag enn i 1978, så er målet om et likestilt samfunn likevel ikke nådd. Kvinner har fortsatt ikke like stor makt og innflytelse som menn på en rekke samfunnsområder, for eksempel innen politikken, akademia og toppledersjiktet i næringslivet. De diskrimineres mer enn menn, både som enkeltpersoner og som gruppe, og er mer utsatt for vold i kraft av å være kvinner.»
Norge endres
Med andre ord: Norge forandrer seg. Men hvis vi ikke forandrer lovteksten, blir det lettere å hevde at 2019 ligner på 1978.
Det er også lett å skjønne at kvinneorganisasjoner tviholder på en lov som tjener dem vel politisk. Men ikke at et offentlig ombud har samme strategi. Uansett hvor mye kvinner – eller menn – skulle være diskriminert i samfunnet, burde prinsippet for lovformuleringen være enkel:
Vi har ingen diskrimineringslov som sier at loven tar særlig sikte på å bedre for eksempel jøders eller muslimers stilling. Derfor skal vi heller ikke ha en likestillingslov som favoriserer ett av kjønnene. Loven skal ganske enkelt begrunne tiltak og særbehandling rettet mot det kjønnet som står svakest på det aktuelle området.
Det har man skjønt i Danmark og Sverige, der kjønnsnøytral lov for lengst er innført. Hvorfor skal det være så vanskelig i Norge?