Nyeste artikler

Norsk fotball gjør seg selv en bjørnebye-tjeneste. Likhetsmodellen er som skapt for å hindre barn å bli gode spillere.

 

ULLEVÅL STADION, tirsdag. Norge-Italia 0-2. Vi klamrer oss til håpet i 16 minutter. Så er følelsen tilbake. Underlegenheten. Gjestene er sterke, raske, presise og effektive. Våre gutter ligner mer på filosofene i Monty Pytons fotballsketsj. «Der fikk jeg ballen. Skal vi se. Hva gjør jeg nå?”

Samtidig, på en forblåst øy i Atlanteren: Island moser Tyrkia med 3-0. Målene er vakre og dødelige. Island har 300 000 innbyggere. De slo oss i VM-kvalik og har tre ganger så mange utenlandsproffer. Et resultat av systematisk satsing på talentutvikling.

ALLE VET AT nivået på fysikk, teknikk og taktikk i internasjonal fotball i dag er så høyt at ferdigheter må tilegnes tidlig. Motorisk er du mest mottakelig for læring i 6-12 årsalderen. Det er da du må trene flere timer hver dag, med høy kvalitet. Hvis ikke, kan du glemme å bli toppspiller.

Det låter barskt. Vi snakker om barn. Men nå er det lov å si det. Skal Norge gjenreises som fotballnasjon, må vi reformere barnefotballen, en bastion for norske likhetsverdier. Eller hva sier Norges Fotballforbund?

NFF-SJEFENE Alf Hansen og Stig Inge Bjørnebye hadde mandag en kronikk på Aftenpostens nettsider, med tittelen “Å legge til rette for flere vinnere”. Teksten var bortimot uleselig: “God fotball handler om flest mulige riktige valg og utførelser av flest mulig spillere. For å utvikle dette bør det tilsvarende treffes flest mulig riktige valg av spillerne ellers i livet også. Autonomi, eller selvbestemmelse som ferdighet er avgjørende for et sterkt eierforhold til egen utvikling.”

Eller: “Som trener (…) kan det i utgangspunktet holde med sunn fornuft (eller for den som må finne trygghet i litteraturen for å kunne omsette noe i praksis kan det vises til Kant Kategoriske Imperativ, der man alltid handler slik at andre mennesker er et mål og ikke et middel).”

Folk som skriver slik, har høye tanker om seg selv, men ingen klare tanker om emnet. De kan også ha noe å skjule. Something is rotten in the state of norsk barnefotball.

BJØRNEBYE ereks-profil på landslaget og Liverpool. Han kommer stadig tilbake til sitt eget eksempel som «late bloomer». Vi kan ikke prioritere beste 8-åringene, når vi ikke vet hvem som er best som 18-åring. Som om skolelæreren ikke kan gi ekstra stimuli til et ivrig mattetalent, fordi andre elever kanskje er like flinke om ti år.

Enhetsskolen driver med tilpasset læring. Også NFF sier at tilbudet skal tilpasses barnets “behov, modning og ferdigheter”. Det de ikke sier, men bør vite, er at barnefotballens organisering legger to store hindringer i veien: Klasselaget og foreldretreneren.

FOTBALL ER SOSIALT VIKTIG, og alle som vil, skal med. Dermed havner fotballgale Ola og Per som er med for moroa og vennenes skyld, på samme lag fordi de går i samme skoleklasse. Det er en oppskrift på frustrasjon. NFF vil ha jevnbyrdighet. Lag som ligger under med fire mål kan sette inn en ekstra spiller. Men elefanten på banen er skjevheten innad i lagene. At driblefantene har ballen 80 prosent av tiden, mens “blomsterplukkerne” fungerer som rundingsbøyer. Hvem tror at så ulike fotballbarn vil få en bra utvikling ved å trene og spille sammen i seks år?

ALTERNATIVET er like opplagt som kontroversielt: Å dele barna i grupper, etter ferdighet og treningsiver. Å gi alle utfordringer på sitt eget nivå. Det vil ikke hindre, men lette breddesatsingen. Det er ikke elitesortering, som uskyldige bør beskyttes mot. Barn lever i og med et hierarki i skolegården, og vet hvem som er god og dårlig med ball. Det er heller ikke topping, ensidig prioritering av de beste. Det er differensiering, et ord NFF bare tør å bruke om hospitering (spilleren får tidvis trene/spille på eldre lag), og ulike øvelser til ulike barn på trening. Det første er bare for supertalenter. De andre er ren teori, knyttet til foreldreproblemet.

FORELDRENE er ryggraden i frivillighetssystemet – som oppmenn, støttekontakter, sjåfører og vaffelstekere. I mangel på klubbressurser må de også fungere som trenere, selv om ferdighetsspriket er like stort som blant barna. Noen er tidligere elitespillere. Andre tror en overstegsfinte er noe du blir skadet av, og at en møkkakamp bør premieres med skryt. Johan Cruyff har sagt at de beste trenerne bør trene de yngste spillerne. Her hjemme får naboen jobben.

DENNE MODELLEN er som skapt for talentavvikling. Den legger til rette for færre vinnere. I den viktigste læringsfasen fra 6 til 12 år er norske fotballspillere henvist til en tilfeldig gruppe, trent av en tilfeldig person. Som kanskje har lest Kant. Laget blir heiet på – og kontrollert av – samfunnsbevisste foreldre med allergi mot forskjellsbehandling. Ambisiøse trenere med fokus på ferdighet, risikerer stempel som fotballidiot, kynisk prestasjonsjeger, egoist som prioriterer eget barn, kort sagt en dårlig nordmann uten respekt for felleskapsverdier.

ET SLIKT REGIME skaper sin egen undergrunnbevegelse. Foreldre – fedre, selvsagt! – av unge talenter søker seg til private fotballakademier. De danner i det stille egne lag som får spille mot eldre (like gode) barn, og utvikle seg raskere. Forbundet lar det skje, og kan høste fruktene etterpå. Men hvorfor må morgendagens vinnere dyrkes fram nærmest på tross av, eller på siden av, breddesystemet? Hvor mange Dæhlier, Ødegaarder og Caroline Graham Hansener kunne vi fått med et tilpasset tilbud til alle fra starten av?

Differensiert barnefotball ville minsket frafallet i 13-årsalderen, ved å dempe sjokket når alvoret og toppingen begynner. Det ville også motvirket sosialt skjev rekruttering. Undergrunnsbevegelsen har nettverk og betalingsevne. Det koster 2500 å ha poden på privat fotballskole i fire dager. Fire slike i året, pluss trening to ganger i uka, pluss treningsleir i utlandet. Og med flere barn? Uaktuelt for lavinntektsfamilier. De som trodde framtidens norske landslagspillere ville ha eksotiske navn, må kanskje tro om igjen. De vil i stedet komme fra den hvite, øvre middelklassen.

 

Kommentaren sto først på trykk i Dagbladet, 13. september 2014.

 

 

Nå vet jeg hva Amerikas rikeste bruker pengene på. Kopier av europeiske slott. Uten utsikt til forfallet i nabolaget.

 

DET VAR IKKE MENINGEN å dra på rikingsafari. Eller på befaring i ulikhetens geografi med ”Kapital i det 21. århundre” av Thomas Piketty under armen. Vi var bare på ferie. Den landlige versjonen av storbyferie, i ”upstate” New York. Og snart var vi tom for bensin.

Vi tok av fra Merritt, den gamle motorveien nydelig anlagt gjennom et skogsmaleri. Og straks var vi omgitt av høye trær, hekker og porter. Ingen høydedrag, ingen utsikt noen steder. Smale veier med lav fartsgrense. Den typiske velstelte, privatiserte, uoversiktligheten på disse kanter. Svære, sonede områder der arbeidssomme folk som ikke er arbeidere trekker seg komfortabelt tilbake i god avstand fra naboen.

HUSENE til disse individualistene er forbløffende ensartet. Det går i tradisjonell herskapelighet med saltak, arker, søyler og obligatoriske sprosser og skodder på vinduene. En av modernismens mest ikoniske villaer, Philip Johnsons ”Glass House”, befinner seg i nærheten, men lokale eiendomsmeglere anser funkis som uselgelig. Folk vil heller ha engelsk tudorstil. Det flunkende nye drømmehuset skal ha stått der i fire hundre år.

VI KJØRTE INN i den hyggelige herskapelighetens hovedstad. Greenwich, Connecticut. Der medlemskap i nærmeste country club må til for å ”telle” sosialt. Der ”resident sticker” kreves for å få tilgang til stranden. Vi snakker om preppy landsbygd. Gamle New England. Ralph Lauren-land. Dressmennene togpendler til Wall Street. Blonde fruer fyller Range Rover’n (årets modell) med organisk naturlighet fra Whole Foods. Meksikanere kjører gressklipper i traktor-size for å rekke over plenene. Svenske au pairer tar seg av kvalitetstiden med barna.

SAMBOEREN MIN var en av dem som tenåring på nittitallet. Og møtte en livsstil som var like hedonistisk som puritansk. Man jobbet mye, og unnet seg mye. Hun hevet derfor ikke øyenbrynene da ungene våre begynte å hyle i baksetet: ”Se der!” North Street er en helt uglamorøs gate, bortsett palassene som åpenbarer seg i innkjørslene. Et lett surrealistisk skue. Som å få servert bryllupskaker under piknikk i parken. Et av husene viste seg å være en kopi av et slott i Versailles, gjort med tillatelse fra den franske stat. Vi fant bensinstasjonen. Og hadde kjørt igjennom det rikeste boligstrøket i USA.

NORTH STREET utgjør en side av et ”gyldent triangel” med høyest gjennomsnittlig husholdningsinntekt. Historien om strøkets rikdom kunne vært hentet fra Pikettys bestselger. Industriherrer som madrasskongen Simmons bygde seg store mansions under gullalderen på 1920-tallet. Depresjonen ødela formuene, mange solgte eller stykket opp eiendommen. Høye skatter dempet overdådigheten fram til 80-tallet, før reaganomics og finanskapitalisme overtok, og universets nye herskere – fondforvalterne – flyttet kontoret nær heimen. Plutselig var Greenwich ”Hedge Fond Capital of the World”. En liten hageflekk på kartet med 63 000 innbyggere bestyrte i 2006 en tiendedel av verdens hedgefondsmidler på 1200 milliarder dollar.

Hva med finanskrisen? Historie. Børsrekord og fortsatt bonusfest har skapt ”ny tiltro til økonomien”. Les: Gullalderen er tilbake. I vår ble en strandeiendom i Greenwich solgt for 120 millioner. Amerikansk rekord. Kjøperen fikk 200 dekars hage, hus på 4120 m2, tolv soverrom, ni bad, foajé i tre etasjes høyde, sekstenkantet basseng og panoramautsikt til Long Island, med egen privat øy i forgrunnen.

SÅ VAR DET den andre historien.En halvtimes togtur unna ultraidyllen ligger Brigdeport, New Englands svar på Detroit, eller bortimot. Engang en stolt industriby, nå et tidsbilde på urbant forfall, preget av ledighet, working poor, skrumpende middelklasse, hvit flukt, barnefattigdom og ungdommer som skyter hverandre. 35 prosent av husholdningene tjener mindre enn 25000 dollar i året, 2 prosent tjener mer enn 200 000. Tallene i Greenwich (som også har fattigstrøk) er omvendt: 10 prosent tjener mindre enn 25000, mens 35 prosent tjener mer enn 200 000. Her, i den sørvestlige tuppen av Connecticut, hjem for 14 av statens 15 dollarmilliardærer, finner vi den største ulikheten i hele USA.

NOEN VIL MENE at slike forskjeller er innlysende urimelige og urettferdige. Andre synes investorer i private palasser fortjener både høy inntekt og lav skatt (20 prosent) fordi de bidrar til arbeidsplasser, skatteinntekter og veldedighet av typen ”Chocolate, Dessert and Wine Lover’s Tasting Evening” på Hotel Hilton, til inntekt for hjemløse.

Vi kan likevel enes om at alle skal ha samme mulighet til å jobbe seg opp. Men mobiliteten i USA har gått ned, hardt arbeid lønner seg bare for de få, og de rikes forsprang starter før du aner. Gode foreldre i Greenwich har nemlig fokus på tidlig kognitiv utvikling. En av de sterkt læringsorienterte barnehagene (som tar barn fra 6 ukers alder) har priser som begynner på 21 000 dollar. Ventelistene er lange, og noen på lista er ikke engang gravide. Dette må muligens være den ultimate pervertering av den amerikanske drømmen: Å gjøre forskjell på folk før unnfangelsen.

Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 9. august 2014.

 

 

Norge og nordmenn har ikke forandret seg siden 1984.

 

EN TYNN, GUL BOK ramlet nettopp ut av hylla mi under opprydding. ”Norsk utakt.” En særdeles velformulert og ironisk-kritisk analyse av fedrelandet. Forfatteren var Hans Magnus Enzensberger, framstående tysk dikter, essayist, intellektuell og – norgesvenn. Og jammen har ikke boka 30-årsjubileum i år. Jeg tok det som et tegn, og begynte å lese. Det var som å lese om Norge i dag.

ENZENSBERGER skrev fascinert om ”usamtidshetens land”. I 1984 hadde moderniteten kommet til Norge. Men ikke i form av svære millionbyer, industriområder og motorveinett. Eller strikt arbeidsdisplin og iøynefallende forbruk. Nordmenn prioriterte desentralisering, sunn livsførsel, anedyrkelse, kjærlighet til naturen. Unge folk flyttet til byen og fikk jobb i helsevesenet eller IT-bransjen, men restaurerte familiens nedlagte gårdsbruk og gikk i folkedrakt på nasjonaldagen. Noe som utilsiktet gjorde oss framtidsrettet, ifølge Enzensberger. Vi var både heimfødinger og kosmopolitter, bestyrere av Europas største folkemuseum – og framtidslaboratorium.

Hadde Enzensberger kommet tilbake i 2014, ville han notert at privat ødsling og uteliv i byene ikke lenger var syndig. Men han ville også sett alle særnorske ordninger som enn så lenge består: lokalavisfloraen, nynorsken, landbrukspolitikken.

Og på mange måter er den norske dobbeltheten forsterket. I Oslo skinner Barcode futuristisk i ettermiddagssola, mens husenes høykvalifiserte kontorister trekker hjem til peiskosen, drar til hytta, nybygd i tradisjonell stil, eller trener videre til et ekstremt populært skirenn der alle går med sekk for å symbolisere prinsen som birkebeinerne fraktet over fjellet i år 1206.

”NORGE, dette extravaganza i periferien, mellom oljeterminal og sommerhytte, fjellgård og glassarkitektur, er ikke paradiset på jord, men et selvrådighetens monument, og en murrende idyll”, skrev Enzensberger.

Og hva murret vi over? Det samme som i dag: Vår egen rikdom. Penger vi ikke kan bruke, penger vi er blitt avhengige av, penger som en dag vil ta slutt. Enzensberger møtte et folk ikke greide å nyte sin egen flaks: ”Det norske samfunnet er narkomant uten å vite det. Oljen er som heroin for oss, staten er en sprøytenarkoman som trenger stadig større doser. Politikerne vil tredoble produksjonen fram til slutten av dette århundret.”

Neida. Olje- og gassproduksjonen ble firedoblet fram til årtusenskriftet, før den flatet ut. Men det gjorde ikke murringen. Selv vår nåværende statsminister har erklært Norge som ”oljedopet”. Og den forrige gav full gass i Nordsjøen, for å få råd til å redde regnskogen.

VI NORDMENN er altså i utakt med oss selv – og med andre land. «Velgernes hardnakkede motstand mot tilslutning til det europeiske fellesskapet, er et tegn på den norske historiens asynkrone gang», skrev Enzensberger. I dag er Norge mer integrert i EU enn noensinne (økonomisk og politisk), mens vi later som ingenting og skyr tanken på medlemskap. Ikke bare på grunn av eurokrisen. Vi blir aldri ferdig med nasjonsbyggingen. Enzensberger siterte Wergeland: ”Det gjelder å gjøre Norge så meget norsk som mulig.”

GLOBALISERINGEN øker behovet. I dag kan du kjøpe tro kopier av gamle festdrakter fra Guldbrandsdalen sydd i Kina av selskapet Norske Bunadstradisjoner, som har et stort, romantisk fotografi av en fjord med fjellgård på nettsiden. Vi ”elsker anakronismen og holder innbitt fast ved førmoderne tenkemåter og livsformer,” ifølge Enzenberger. Ti år etter boka fikk vi OL på Lillehammer og en bunadsbølge som ikke slutter. Nå er det eksplosivt salg av hundebunader.

Dagens mediestruktur og kommunikasjonvaner ligner ikke mye på 1984. Men hva gjør vi f.eks. i reality-TV-sjangeren? Sender folk på bondegård, ut i naturen, eller tilbake til vikingtiden. Vi vekker lattermild, internasjonal oppsikt med sakte-TV som ”Hurtigruta”, ”Nasjonal ved-kveld” og ”Nasjonal strikkekveld”. Og strikkingen får oppsving med YouTube og Facebook. Aldri har det vært enklere å instruere andre, dele råd, skryte av det vi har laget – med hendene, etter gammel oppskrift. Nordmenn bruker nye medier til å bli mer tradisjonelle.

ENZENSBERGER var også politisk klarsynt. Han spurte hvor det onde fantes i idylliske Norge. I dag vet hele verden svaret. Og faktisk ble vår tyske venn ledet i retning av FrP, partiet med det dårlige rykte: ”For hvem i dette landet vil vel gå for å være rasist og høyrekstremist?” Men i samtale gjorde partileder Carl I. Hagen en svært lite skremmende figur. Han lignet en troskyldig kjøpmann: Kunden har alltid rett, men butikken skal også lønne seg! Enzensberger så finansminister Jensen i krystallkula.

Han så også noe mer. En ny, innflytelsesrik gruppe hadde seilet opp. De ”intellektuelle rådgiverne” i departementer, forskningsinstitutter og konsernledelser. Disse kjetterne var smidige, europeiske, lett arrogante. Progressive, men ikke radikale. For velferdsstaten, men mot formynderi og byråkrati. I dag kan vi fastslå at gruppen er ti ganger større, med tilsvarende økt innflytelse – som byråkrater. Og et av disse vidunderbarna ser ut til å bli leder av Norges største parti.

JONAS GAHR STØRE ville likevel ikke nådd langt om han ikke selv inkarnerte den norske utakten. Du må hylle den ”uendelige klokskapen blant folk flest”, avvise at Norge er et lite land i verden, være seig og dyktig i diagonalgang, og kunne stille til debatt i rutete Haakon Lie-skjorte på vei til hytta.

 

Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 19. april 2014.