Posted on

Med svartmaling skal hat bekjempes?

Tegning: Åge Peterson.

Det er farlig å nøre opp om muslimhat. Det er også farlig å mane frem bildet av en hatbølge mot muslimer i Norge.

Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 24. juli 2019.

Det startet på Dagsrevyen, allerede dagen etter angrepet på moskeen i Bærum. Drapet på stesøsteren ble knapt nevnt. Men vi fikk forklaringen på moskéangrepet fra muslimsk hold: «Dessverre var det ikke så veldig overraskende. Det er dit samfunnet er på vei.»

Våre politiske ledere fulgte opp i samme sending: «Mange må gå i seg selv,» sa Grande. «Vi har jobbet med hatretorikken fra regjeringens side,» sa Solberg. Hun tenkte ikke på de retoriske ferdighetene til to avgåtte justisministere fra Frp. Men det var vanskelig å la være.

Når kommentarfeltet blir hele Norge

Slik kan man peke på hverandre. Politiseringen og polariseringen som vi var enige om å unngå etter 22. juli, inntraff umiddelbart.

Men alle burde sympatisere med muslimer som føler seg redde. Alle burde grøsse av en nettbasert, global subkultur som blander kødd og drap. Alle burde erkjenne eksistensen av muslimhat i Norge, og alternative mediers rolle som inspirator og vertskap. Terrorforsker Thomas Hegghammer skriver på min Facebook-vegg:

«Alternativmediene forholder seg til høyreekstremisme som moderate islamister forholder seg til jihadisme. Ideologisk beslektet, men ikke nært nok til å være ansvarlig for sin voldelige slektning. Resett er en brorskapsavis som tillater jihadister i kommentarfeltet (…) Personlig tror jeg det er et tidsspørsmål før vi får et angrep fra noen med historikk fra Resetts kommentarfelt.»

Dette kommer fra en edruelig terrorekspert. Men så har vi de som ikke ser forskjell på kommentarfelt – små dalsøkk med brakkvann og lite sol – og hele Norge. Noen ønsker å skape inntrykk av et samfunn med «hat på alle kanter»og en høyreekstremisme som ikke lenger er forbeholdt ytterfløyen.

Islamkritikk skyldes fordommer

Men hva sier forskningen? 82 prosent av nordmenn ville akseptert en muslim som medlem av familien, ifølge en stor undersøkelse gjort av Pew Research. Dette gjør Norge til Europas mest muslim-positive land, etter Nederland.

Det funnet er få interessert i. Man viser heller til rapporten fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter fra 2017, der det står at en av tre nordmenn har «utpregede fordommer mot muslimer». Det er bare det at rapporten ikke åpner for at skepsis mot islam kan skyldes noe annet enn fordommer.

Rapporten skiller ikke mellom holdninger til islam (religionen) og til muslimer (mennesker). Det svært omstridte begrepet islamofobi anvendes kritikkløst – og synonymt med muslimfiendtlighet.

– Mangler nyanser

Hva med de mange som hverken hater islam eller muslimer, men er kritisk til undertrykkende religiøse og kulturelle praksiser i minoritetsmiljøer? Hva med dem som tar avstand fra islamisme – religionens politisk totalitære variant, slik de også tar avstand fra nazisme og kommunisme?

Deres oppfatninger har ingen plass i HL-rapportens verdensbilde. Respondentene blir bare forelagt «stereotypiske» utsagn om muslimer som gruppe: «Muslimer ser på seg selv som moralsk overlegne.» «Muslimer undertrykker kvinner.» «Muslimer vil ikke integreres i det norske samfunn».

Det er selvsagt mulig å si seg (delvis) enig i noen slike utsagn, uten å mene at de gjelder alle muslimer, eller at muslimer er slik, i sin natur. Like fullt fastslår HL-forskere, uten nyanser eller forbehold, at «en fjerdedel av befolkningen har muslimfiendtlige holdninger», og at det må forstås som en «variant av rasisme».

Ingenting om holdningsendring

Det er også vesentlig at HL-undersøkelsen ble gjort i januar 2017. Friskt i minne var flyktningbølgen, den islamske stat, terroraksjoner utført av ekstremister i islams navn. At befolkningen skulle få en mer negativ oppfatning av religionen og dens tilhengere i denne perioden, burde hverken overraske eller forarge.

Og rapporten sier faktisk svært lite om holdningsendring. Den eneste dimensjonen som er målt over tid (siden 2011), sosial avstand, viser at flere synes det er fint eller greit å ha muslimer som naboer.

Rapporten sier også at muslimer er klart mer jødefiendtlige enn nordmenn. Det hører vi lite om. I likhet med dette: 80 prosent i hele befolkningen mente at negative holdninger til muslimer er utbredt. Bare 52 prosent av muslimene var enig. De opplevde situasjonen som lysere enn nordmenn som bekymret seg på deres vegne.

Å hjelpe terroristen

Men det kan endre seg nå. Ifølge politiet ønsket Manshaus å skremme norske muslimer. Etter angrepet har han fått hjelp av forskere, debattanter, politikere og aktivister i velment ærend: Å opplyse om det skremmende hatet som gjennomsyrer vårt land.

Dette er de samme folkene som etter et islamistisk terrorangrep advarer mot generaliseringer og mistenksomhet mot muslimer. Etter et høyreekstremt angrep gjelder omvendt logikk: Mal et bekmørkt bilde av det norske samfunnet og dets holdninger. Gjør for Norge hva HRS, Document og Resett gjør for islam.

Begge siders svartmaling har samme konsekvens: Man forsterker den frykten som alle gode krefter advarer mot. Man gir næring til offernarrativet som både jihadismen og høyreekstremismen bygger på: De andre hater oss. Terror er motstand.

Posted on

Dagsavisens «eksperter» Trædal og Døving: Koseprat kan føre til massedrap

Samtaler du om hijab og den tradisjonelle julefeiringen? Da legitimerer du Anders Behring Breiviks handlinger. To eksperter har talt.

Opprinnelig publisert som kronikk i Medier24, 23. juli 2019.

Noen som husker da Eivind Trædal gikk amok på Dagsnytt 18, sittende ved siden av Helge Lurås og Hans Rustad? Han forklarte etterpå at han ble frustrert over at «de mest ekstreme stemmene i norsk alternativ-høyre (…) blir behandlet som nøytrale «eksperter»» av NRK, «uten at noen får vite hva slags hatefulle aktører de er i norsk offentlighet».

Men er redaktørene av Resett og Document virkelig de mest «ekstreme stemmene» på ytre høyresiden? Nei. Ble de behandlet som nøytrale eksperter? Nei. De var satt opp som vanlige debattanter, mot to taleføre opponenter, Trædal (bystyremedlem for MDG, forfatter og debattant) og Rune Berglund Steen (leder i Antirasistisk Senter), hvorpå førstnevnte mistet besinnelsen.

Men i dagens utgave av Dagsavisen – dagen etter 22. juli – blir to aktører fra den antirasistiske venstresiden faktisk behandlet som nøytrale eksperter, av en avis som burde vite bedre, for lesere som fortjener bedre: Trædal selv og Cora Alexa Døving. Slik lyder ingressen: «Ytre høyre vinner terreng i debatten på internett. To eksperter forklarer hvorfor.»

Trædal presenteres som «politiker og forfatter av boka «Hvorfor ytre høyre vinner debatten og hvordan vi kan stoppe dem»». Men han blir ikke behandlet som en politiker. Han argumenter ikke, ifølge Dagsavisen. Han «forklarer» ting. Og – for å parafrasere han selv – ingen får heller vite hva slags destruktiv og polariserende aktør han selv er på internett.

«Trollene som ikke sprakk i sola», lyder tittelen til Dagsavisen. Og apropos: Alle som har prøvd å debattere med Trædal på sosiale medier, vet at han selv opptrer som et «troll», i internettalderens forstand, en som ifølge Wikipedia «lokker andre inn i meningsløse og endeløse diskusjoner [som ikke handler om temaet og sløser bort tid].» Og dertil et troll som har gjort det til sin metode å vranglese meningsmotstandere og stemple dem som rasister, fascister, kort sagt onde mennesker – gjerne med indirekte tips til arbeidsgiver.

Og i Dagsavisen i dag følger Trædal sin vante oppskrift: Å lage saus av likt og ulikt han han ikke liker, og sette gift-advarsel på bøtta. Saklig religions- og kulturkritikk skal ikke skilles fra rene konspirasjonsteorier og hatideologi. Tvert imot er Trædals poeng at hat er blitt normalisert og renvasket som «islamkritikk» eller «innvandringskritikk». Ideer som før ble ansett som gale eller farlige, er nå blitt verdt å ta på alvor og diskutere.

Som eksempel nevner han ordet «snikislamifisiering». Et fenomen han avviser på linje med «ideer om at Erna Solberg er en øgle, at jorda er flat eller at vaksiner gir autisme».

Selv om det finnes utallige eksempler på at islamister har infiltrert partier og organisasjoner, ikke minst i Sverige.

Selv om Norge har hatt besøk av en rekke hatpredikanter som skal berike muslimsk ungdom på «fredskonferanser».

Selv om mange moskeer i Norge, Skandinavia og Europa er finansiert av oljepenger fra Saudi-Arabia, med mål om å spre radikal islam.

Og så videre. Alt dette vet Trædal. Men så lenge slike saker får mest omtale av folk som Hege Storhaug, så er det hatprat og høyreradikalisme.

En ting er at Dagsavisen gjør en venstrepopulistisk amatør og moralist til ekspert. En annen ting er å ikke erkjenne at også forskere i gode stillinger kan ha politisk slagside, og ikke bør snakke uimotsagt.

Cora Alexa Døving er seniorforsker ved Holocaustsenteret og tidvis tilknyttet C-REX – Senter for ekstremismeforskning ved UiO. Alene eller sammen med sin makker Sindre Bangstad har hun i flere år fremmet en antirasistisk agenda som ikke lar seg skille fra agitasjonen fra for eksempel Antirasistisk senter. Hun har fremmet et meget vidt og tendensiøst rasisme-begrep. Hun mener at «historikere, samfunnsdebattanter kjente journalister og anerkjente forlag har spilt en vesentlig rolle i utviklingen av islamofobi». Hun har avvist Sylvi Listhaugs beskrivelser av «svenske tilstander» (i Sverige, vel å merke!) som «frykt og konspirasjonssnakk», uten å påvise noen feil.

I intervjuet med Dagsavisen går Døving enda lengre. Nå må vi alle passe oss for hvordan vi snakker, og hva det kan føre til: «I forskningen [sic] har hun funnet det de [sic] kaller «konspirasjonssnakk», nærmest koselig facebookprat som skjuler dype innvandringsfiendtlige og konspiratoriske holdninger.»

Som eksempel nevner Døving formuleringer som «Jeg savner det gode, gamle Norge» og «Står den tradisjonelle julefeiringen i skolen i fare?».

Vart du skremt no? Sannsynligvis ikke. Men snakker man slik, er vold neste skritt, ifølge seniorforskeren. Tuller jeg? Nei. Her er to påfølgende sitater fra Døving. Les dem. Sakte:

« – 22. juli representer kvintessensen av det verste som kan skje dersom man ikke går imot disse tankeuniversene. De små samtalene som hinter «Det er skremmende mange med hijab på apoteket» virker kanskje ufarlige, men de fyrer opp under tanken om at noe må gjøres. Det bygges opp et mistillitsfellesskap til samfunnet, og det trengs bare én voldelig aktør for å utføre noe grusomt.»

Og videre:

«- 22. juli minner oss på hvor farlige disse tankene er. Dersom man bidrar til disse samtalene, som veldig sjeldent fører til vold, er man allikevel med på å bidra til å legitimere handlingene for denne ene personen.»

Les: Du rettferdiggjør massedrap hvis du bekymrer deg for utbredelsen av hijab i Norge. Eller skjebnen til den tradisjonelle julefeiringen. Bare du så mye som deltar i samtaler om den minste bekymring for trekk i «det nye Norge», kan du bli medansvarlig for handlinger på linje med den verste ugjerningen begått på norsk jord i fredstid.

Med denne uhyrlige – og fullstendig uvitenskapelige påstanden – har Cora Alexa Døving avskiltet seg selv som ekspert på ekstremisme.

Men Dagsavisens to journalister – Kristoffer Solberg og Ina Pettersen Jevne – lar utsagnet falle, uten å reagere eller følge opp. Det faller dem ikke inn å kontakte en eneste ekspert med andre perspektiver og synspunkter enn det samkjørte, politiserte tospannet Trædal/Døving. Heller ikke å stille et eneste kritisk spørsmål til «ekspertene».

Det som gjør denne saken graverende, er ikke at the usual suspects blant antirasister sier enda drøyere ting enn de har sagt før. Heller ikke at Dagsavisens medarbeidere sover i timen når de hører noe de selv sympatiserer med. Det bekymringsfulle er utviklingen av et debattklima der noen med stadig større selvfølge opphøyer seg til tanke- og språkpoliti. Og der venstresiden ikke lenger fremmer eller støtter kritikk av undertrykkende religion og kultur, men mistenkeliggjør og demoniserer den.

Det finnes utvilsomt både muslimfiendtlighet, konspirasjonsteorier og irrasjonell mistro til eliten i mediene og politikken, som har blitt mer stuerent med alternative medier som Resett, Document og Rights. Men skal man bekjempe disse tankene, må man være konkret og presis, med tydelig avgrensning fra nødvendig og viktig islam- og innvandringskritikk på rasjonelt, liberalt og demokratisk grunnlag.

Man kan heller ikke stemple samtaler om Norges «sjel» og framtid som gale og skadelige, uansett hvor uinformerte de måtte være. Og det å knytte slike samtaler til groteske voldshandinger, er i seg selv et argumentativt overgrep som slår tilbake.

Det virker som noen ikke er stand til å lære av leksen fra Europa og USA de siste årene: Folk som kun blir sett og hørt som «deplorables» når de uttrykker sine bekymringer, kan risikere å bli sinte. Eller omvendt: De som maser mest om å bekjempe hatet, kan bidra til å forsterke det.

Som selverklært “vulgærhumanist, menneskekjær misantrop og AP-kamerat” Trond Brækhus skrev på Facebook i anledning Dagsavisen-artikkelen:

«Eg trur at det å forsøke å nekte folk å seie dumme ting og tenke dumme tankar er oppskrifta på vold. Ikkje det motsatte. Men eg er sikkert berre for lite autoritært anlagt.»

Posted on

Fra oven er selv det menneskefiendtlige vakkert

Rives Y-blokken, rokkes verdiene til en estetisk elite. Tar vi sjansen?

Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 20. juli 2019.

Humørløse arkitekter har sagt mye morsomt til forsvar for et av Oslos minst elskede bygg, som skal rives i oktober. For eksempel: «Y-blokken er navet som setter byen i bevegelse.»

Men så er da også Y-blokken bygd på en vits. Også den ufrivillig.

«Jeg håper på denne måten å bringe orden i et ellers kaotisk byparti», skrev regjeringskvartalets arkitekt Erling Viksjø i 1959. Han mente Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek «skjærer i øynene» med sine to stilarter (nygotikk og nyklassisisme).

Ingen andre hadde sett kaoset. Langt mindre tenkt løsningen: Å «skille» de to praktbyggene med en lav kontorblokk formet som en trearmet stjerne. Av betong. I en tredje stilart, modernismen.

Originalen, UNESCOs hovedkvarter, så nemlig bra ut i Paris. Den lå på en flate, med luft rundt seg. I Oslo la vi et betonglokk over et pent opparbeidet byrom der barn badet i fontenen. Så klemte vi den overdimensjonerte betongstjernen inn mellom gamle bygg og la en trafikkmaskin under. Voila! Orden og harmoni.

En vakker løgn

Ingen av dem som i dag utkjemper det tapte slag for å bevare Y-blokken, nevner Viksjøs ville tanke, eller den tapte plassen (som nå skal gjenskapes som park). Heller ikke at Høyblokken sto alene – og tok seg godt ut – i 12 år, og at hele prosessen krevde tre tiår med endringer og kompromisser. I stedet sprer de en vakker løgn om et totalkunstverk unnfanget som en fullkommen helhet.

Derfor kan intet deles. Bortsett fra nest beste alternativ: Å ofre den ene armen på stjernen. C er visst nesten like fin som Y. Men å flytte på Picassos utsmykninger er en internasjonal skandale! Tenk hva de vil si, turistene som hvert år valfarter i milliontall til Oslo for å beundre Fiskerne?

Dertil kommer selvsagt klimaperspektivet. Nylig avgått byplansjef, Ellen de Vibe, nektet Statsbygg å rive søndre del av Y-en før det forelå klimagassberegninger. Riksantikvar Hanna Geiran er enig. Blokken bør ikke røres av hensyn til klodens bærekraft.

De dannede menneskene

Vi visste fra før at arkitekter har et rikt begrunnelsesliv. De kan si hva som helst for å heve egne preferanser over diskusjon og folkelig innblanding. Selv motstemmer i egen flokk kan utdefineres fra det man kaller «et samlet fagmiljø».

«Jeg er et dannet menneske», sier Geiran for å forklare at hun ikke bruker sterkere ord enn «uforståelig» om rivingen. Premisset for argumentasjonen synes klart:

Y-vernerne er de dannede. Vi andre mangler forstand (selv om det finnes minst ti gode grunner for å fjerne Y-en, og like mange for å bevare H-en). Vi forstår ikke at rivningen vil medføre «det største kulturminnetapet i Norge etter 1945». At kontorbygget er et symbolmettet, nasjonalt monument over modernismens gjennombrudd, demokratiets utvikling og velferdsstatens nøysomme likhetsidealer. At naturbetong er ekspressivt og «ny monumentalitet» er antiautoritært. Vi ser ikke engang at den «geopolitiske syntesen» mellom Y-blokken og Picasso representerer et kulturpolitisk fredsarbeid av verdensformat.

Nasjonens viktigste rundkjøring

La oss forsøke å overføre denne retorikken. Jeg vet om et nav som satte byen i bevegelse på ordentlig: Bispelokket. Norges mest trafikkerte veikryss. Et landemerke i Bjørvika. Revet i 2011. Hvordan kunne det skje? Jeg sier eder: ETTERTIDEN VIL DØMME OSS HARDT.

Bispelokket var en skjønnhet i upusset betong. Slanke bæresøyler, slakt stigende ramper, en perfekt sirkel i midten. Brutalisme på sitt mest eleverte. Trafikkmaskinen som kunstverk. Et monument over en radikal mobilitetskultur. Vandalene som rev nasjonens viktigste rundkjøring skjønte ikke «det registeret av kulturelle, funksjonelle og estetiske idealer som Bispelokket har forvalta (sic)».

Dette er ikke tull. Kunsthistoriker Even Smith Wergeland har skrevet godt om arkitektene som betraktet kjørebaner og veikryss som estetiske attraksjoner. Vi unngikk motorvei foran Slottet. Men vi fikk Bispelokket. Og under lokket: Graffiti, brukte kondomer, sprøytespisser og overdrevet levd liv. Men da er vi på bakkeplan. De arkitektoniske verdiene befinner seg på høyere nivå.

Kult fra drone eller helikopter

Derfor traff han godt, luringen som skrev på Facebook: «Y-blokka er litt kul om du har drone eller tillatelse til å fly helikopter i Oslo sentrum.» Det går en linje fra den malplasserte stjernekolossen til de to museumsmonstrene som nå reiser seg i Oslo. Alle tar seg bra ut fra oven, på illustrasjonene. Helt til du ser dem med egne øyne, og får lyst til å løpe.

Utopiene er døde. Men de dannede fagfolkene er fortsatt besatt av det estetiske og idémessige, på bekostning av det sosiale og bymessige. Nå som før taler de på vegne av et fellesskap de ikke representerer, ikke har konsultert, og ikke deler språk med.

Men vis folk et foto av Arne Garborgs plass før lokket og Y-blokken, og de får hakeslepp av overgrepet som nå – på overtid – hylles som et verneverdig mesterverk.

Og historien gjentar seg: Statsbygg vil klistre et visuelt utfordrende «signalbygg» til H-blokken, slik Y-blokken klistret seg til Deichmanske. Fra noen synsvinkler vil nybygget fullstendig dekke Høyblokken. Men vent, om 50 år starter hylekoret for å bevare A-blokken.

Posted on

Ulikestillingsombudet

Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm feilinformerer om likestillingsloven og underslår sin egen rolle som bremsekloss.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 19. juni 2019.

Likestillingsloven fra 1978 sa i klartekst av loven tok «særlig sikte på bedre kvinners stilling». Formålsparagrafen er blitt stående helt til i dag.

Selv om kvinners stilling i samfunnet er dramatisk forbedret. Selv om kvinner har gått forbi menn på noen områder (utdanning). Selv om fedre fortsatt diskrimineres etter samlivsbrudd. Selv om menns likestillingsutfordringer har fått større oppmerksomhet, slik som i NRK Brennpunkts dokumentar «Kjønnskampen».

Hanne Bjurstrøm skriver i Aftenposten (16.6) at likestillingsloven også gjelder for menn. Dette er like sant som at loven hele tiden har gitt signal om hvilken retning oppmerksomheten, bekymringen, utredningene og tiltakene skal gå. Og hvor den ikke skal gå.

Flere forslag om «positiv særbehandling» for menn i bransjer og utdanninger der de er i undertall, er blitt vraket med henvisning til lovens formål: Tiltakene bedrer ikke kvinners stilling.

Nei til kjønnsnøytral lov

Dette var en av grunnene til at Likestillingsdepartementet under Solveig Horne (Frp) foreslo en kjønnsnøytral likestillingslov i 2015:

«Loven bør (…) åpne for positiv særbehandling i alle tilfeller hvor dette fremmer likestilling. Den innebygde skjevheten i likestillingslovens formålsbestemmelse innebærer at positiv særbehandling av menn bare er tillatt i svært begrensede tilfeller. Departementet mener dette ikke er i tråd med overordnede likestillingshensyn.»

Men landets kvinneorganisasjoner har andre hensyn. De jobber for det ene kjønns interesser og greide etter hardt, samlet press i høringsrundene å få departementet til å trekke forslaget. Kvinner skulle fortsatt favoriseres i loven sammen med «minoriteter».

Mot ombudets egen anbefaling

Kvinneorganisasjonenes nærmeste politiske støttespiller i denne saken var den antatt nøytrale statsetaten Likestillingsombudet. Ombudet var «sterkt kritisk» til en kjønnsnøytral lov, fordi det ville svekke kvinners diskrimineringsvern og gi inntrykk av at likestilling var oppnådd.

Og: «Lovens formålsparagraf har en viktig symbolfunksjon og er i tillegg førende i likestillingspolitikken. Den er også en sentral tolkningsfaktor ved rettsanvendelsen, særlig når det gjelder lovligheten av positive særtiltak.»

Når ombudet nå skriver at «vilkårene for kvotering og lignende tiltak er like» etter siste lovendring 1. januar 2018, er det altså mot ombudets egen anbefaling da formålsparagrafen var på høring.

Det strider også mot de faktiske forhold. 120 studier gir kjønnspoeng til jenter, syv studier gir poeng til gutter. Forskningsminister Iselin Nybø (V) avslo i fjor kjønnskvotering på psykologi ved UiO. Fordi mannsandelen ikke var lavere enn 25 prosent.

Ulikestilling innskrevet i lov

Hanne Bjurstrøm advarer mot «en kjønnsnøytralisering som ikke tar hensyn til ulikestilling mellom menn og kvinner». Men hvilket kjønn som rammes av skjevheter og urett på ulike områder i samfunnet, er et empirisk spørsmål. Ikke noe som kan vedtas med en ulikestilling innskrevet ved lov.

Tvert imot bidrar loven til å opprettholde det bilde av kjønnsmakten som ombudet viser til når hun forsvarer kvinnefavoriseringen i loven:

«Selv om kvinner og menn på mange områder er mer likestilte i dag enn i 1978, så er målet om et likestilt samfunn likevel ikke nådd. Kvinner har fortsatt ikke like stor makt og innflytelse som menn på en rekke samfunnsområder, for eksempel innen politikken, akademia og toppledersjiktet i næringslivet. De diskrimineres mer enn menn, både som enkeltpersoner og som gruppe, og er mer utsatt for vold i kraft av å være kvinner.»

Norge endres

Med andre ord: Norge forandrer seg. Men hvis vi ikke forandrer lovteksten, blir det lettere å hevde at 2019 ligner på 1978.

Det er også lett å skjønne at kvinneorganisasjoner tviholder på en lov som tjener dem vel politisk. Men ikke at et offentlig ombud har samme strategi. Uansett hvor mye kvinner – eller menn – skulle være diskriminert i samfunnet, burde prinsippet for lovformuleringen være enkel:

Vi har ingen diskrimineringslov som sier at loven tar særlig sikte på å bedre for eksempel jøders eller muslimers stilling. Derfor skal vi heller ikke ha en likestillingslov som favoriserer ett av kjønnene. Loven skal ganske enkelt begrunne tiltak og særbehandling rettet mot det kjønnet som står svakest på det aktuelle området.

Det har man skjønt i Danmark og Sverige, der kjønnsnøytral lov for lengst er innført. Hvorfor skal det være så vanskelig i Norge?

Posted on

Se til Danmark!

Vi er alle sosialdemokrater. Og bør derfor begrense innvandringen.

Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 15. juni 2019.

Hvorfor har det vært så vanskelig å føre en fornuftig og etisk reflektert innvandringsdebatt? Fordi vi er påtvunget et absolutt skille mellom det gode og det onde. Noe som langt på vei overlapper med skillet mellom den politiske venstre- og høyresiden.

Klisjeen om at «hjertet sitter på venstre side» har skapt et moralsk hegemoni i enhver diskusjon om hvordan rike, frie, trygge Norge skal forholde seg til migranter.

Alt fra den gale siden må avvises

De av oss som ønsker en streng asylpolitikk, har derfor vent oss til å bli plassert i dårlig selskap. Selv om mange av oss tilhører venstresiden. Selv om vi argumenter ut fra humanitære, liberale og rasjonelle verdier.

Vi har skjønt at vi, i likhet med antiislamske kulturkrigere og nettroll fra de dype skoger, trolig er litt tilbakestående, mentalt og moralsk, i forhold til de anstendige. Noen av oss har også fått høre at vi er intellektuelle menn fra Distrikts-Norge som mistrives i det flerkulturelle Oslo. Ja, sushi og hiphop er skummelt.

Debatten har følgelig ikke stått mellom argumenter, men mellom identiteter. Til det å være et moderne, urbant, opplyst og empatisk menneske, hører et visst sett med meninger. De behøver ikke være gjennomtenkte eller sjekket mot fakta. Det viktigste er å avvise alt fra den gale siden. Hvis Sylvi Listhaug – eller Jimmie Åkesson i Sverigedemokraterna – eller noen i Dansk Folkeparti – sier at himmelen er blå, må du si at den er rød.

Alt annet er å gi etter for mørke høyrekrefter på frammars. Snart er vi tilbake til fascismen på 30-tallet.

Skillet mellom god og ond er oppløst

Synes du dette låter karikert eller overspent, skal du lese Carsten Jensens siste bok Kjellermennesker. Jensen er kanskje Danmarks mest profilerte intellektuelle, med mange lesere i Norge. I boken skildrer han hvordan båter med flyktninger i Middelhavet går ned som Titanic mot «isfjellet i våre hjerter». Vi har valgt «ufølsom kulde» fremfor medfølelse, og politisk realisme er egentlig «tvangsinnskrivning i avstumpethetens skole».

Boken er skrevet av en klok mann med gudbenådet penn, ruset på sin moralske og intellektuelle overlegenhet. Den er blottet for nøkterne analyser. Men kan med utbytte leses som parodi på et godhetstyranni som selv går til bunns, mens bobler av selvrettferdig sinne stiger til overflaten.

For nå har Jensen og hans likesinnede tapt. Ikke fordi ondskapen vant. Men fordi den enkle dikotomien som strukturerer deres moralsk-politiske univers er oppløst. Etter det danske valget har skille god-ond og venstre-høyre mistet sin gyldighet i innvandringsdebatten. Bortsett fra i Sverige, der man ikke gir djevelen lillefingeren, uansett hvor mye som går til helvete.

Socialdemokratiet – danskenes svar på Arbeiderpartiet – vant regjeringsmakten, etter en modig snuoperasjon i utlendingspolitikken. Partiet gikk ikke frem. Men stoppet tilbakegangen og hentet tilbake titusenvis av velgere fra et høyrepopulistisk parti. Bare dét er en bragd av et sentrum-venstreparti i dagens Europa.

Sosialdemokratiet som fant tilbake til seg selv

Socialdemokratiet foretok ingen «høyresving», men fant tilbake til seg selv, og innså at asylordningen er usolidarisk mot de virkelige og svakeste flyktningene. At kamp mot parallellsamfunn og sosial kontroll er frihetskamp og kvinnekamp. At arbeiderklassen i utsatte bydeler ikke skal ha alle byrdene med integreringen.

Som partileder Mette Frederiksen innrømmet overfor til kjernevelgere: «Dere forlot ikke oss, vi forlot dere. Nå er vi tilbake!»

Det er derfor en kapasitet som Paul Collier nå hyller det danske arbeiderparti. Sosialøkonomen og utviklingsforskeren har selv arbeiderklassebakgrunn, og anser masseinnvandring fra lavinntektsland som et svik mot det sosialdemokratiske etos: «Gjør din plikt, krev din rett!»

Derfor anser også Jan Bøhler (Ap) den danske vending som en seier for beboere som daglig opplever utenforskap og gjengkriminalitet: «De har skoene på, og har ved valg etter valg vist sin protest mot dem som sitter andre steder på sin høye moralske hest og vil forklare dem at de tar feil.»

Til dette kan Frp selvsagt si: Velkommen etter. Men Bøhler kan også peke påen rekke innstrammingsforslag som er stemt ned i Stortinget av regjeringspartiene, av samme grunn som venstresiden er allergisk mot tiltak fra Frp: Forslagene var riktige, men kom fra galt hold.

Velferdsstaten må sikres

Det har tatt tid å innrømme det opplagte: En raus velferdsstat lar seg ikke forene med raus innvandring. «Utvalgsdronningen» Grete Brochmannhevder at «master-institusjonen» i Skandinavia – velferdsstaten – ikke vil bestå i sin nåværende form hvis innvandringstakten fortsetter slik den har gjort de siste 20 årene.

Derfor kan flere partier enn Ap lære av Danmark. For vi er alle sosialdemokrater. Og elsker velferdsstaten. Høyre og Frp har satt rekorder i offentlig pengebruk. Skal dette overdådige spleiselaget fungere, kan vi ikke samtidig gi opphold til mange av dem som har dårligst forutsetninger for å bidra. Omfordelingen må ha legitimitet. Ellers blir svaret populisme. Ergo er en restriktiv innvandringspolitikk antipopulistisk. Og sikrer velferden til innvandrere som allerede er her.

Og det trengs, fordi ryktene om migrasjonens stopp er betydelig overdrevet. Antall innvandrere i Norge steg med 18 400 i fjor. Asylstrømmen til Europa øker igjen. FNs befolkningsprognoser for Afrika har du ikke lyst til å lese. Nye kriger, konflikter og katastrofer vil komme. Og snart viser mediene nye bilder av druknede barn og gråtende mødre.

Da vi får se om vi har lært noe, eller om vi igjen lar oss styre av det Collier har kalt «det hodeløse hjertet».

Posted on

Kan du hjelpe oss å legge debatten død?

Fafo tyr til nye og uvante metoder for å slippe å korrigere sitt falske funn om norsk rasisme.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 5. juni 2019.

1 av 4 nordmenn er rasister. Det er den ubehagelige «sannheten» som har satt seg i offentligheten etter Fafos rapport om holdninger til diskriminering. «Vi er ikke overrasket, vi er sjokkert,» skriver Ervin Kohn fra Antirasistisk Senter i Dagbladet. Han minner om rasehygienen i mellomkrigstiden, kaller utviklingen «samfunnsødeleggende», og får nevnt «alt fra skudd mot asylmottak, synagoger og brenning av forsamlingshus til massakren på Utøya».

Harald Stanghelle i Aftenposten følger opp med å knytte Fafo-funnet til Benjamin-drapet: «Også holdninger kan være farlige. Ord kan avle handlinger som ødelegger andres hverdagsliv (…) Som i ytterste konsekvens dreper.»

Sterke ord og dystre samfunnsdiagnoser basert på et forskningsfunn som jeg bare har sett støttet av én forsker. Han jobber selv på Fafo, og hadde ikke lest rapporten.

Kohn og Stanghelle nevner begge at rapporten er kritisert for metodiske svakheter av Ottar Hellevik og meg, men som Stanghelle sier – «Dette siste er ikke det sentrale her». Nei, det sentrale er å fylle en avisside med moralsk patos og indignasjon over landsmenns fordommer.

Rapport med moralsk pekefinger

Men dette er ikke den vanlige historien om forskningsrapporten som blir mistolket av sensasjonshungrige medier og politiske aktører. Dette er en rapport som selv bruker svært sterke og store ord – på svært tynt grunnlag. Det er historien om en forskningsstiftelse som roter seg inn i et ideologisk minefelt – «rasespørsmålet» – uten kart og kompass. Og som løper fra ansvaret når den går seg vill.

Forskeren bak rapporten, Guri Tyldum, sier til NRK: «Det er blitt en polarisert debatt. Jeg visste det kom til å bli krevende, og det skjedde akkurat det jeg fryktet. At det rettes moralske pekefingre mot store grupper av befolkningen.»

Men den moralske fordømmelsen er selve premisset for tematiseringen av rase og rasetenkning i rapporten. I avslutningen står det i fet overskrift: «Ideen om «rasehierarkier» er fremdeles utbredt i Norge.» Og videre: «Hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser», og at disse «rasene» kan rangeres etter intelligens.» Samtidig heter det at rasebegrepet er «diskreditert», og ordet «fremdeles» viser selvsagt til tidligere tiders raseteorier. Teorier vi i dag kaller rasistiske.

Slik konstrueres et rasesyn

Det er heller ikke media som valgte å fokusere på rasespørsmålet. Det gjorde Tyldum på Facebook allerede før lanseringen:

«Det er en viktig rapport, og jeg håper at den kommer til å vekke engasjement og debatt. Men den presenterer noen ganske oppsiktsvekkende funn. Vi finner at kun 58 prosent av befolkningen er helt uenige i at «noen menneskeraser er smartere enn andre».»

Denne rasesynet viser seg å korrelere med aksept for diskriminering. Men synet er konstruert ved hjelp av ett eneste uvanlig, tvetydig og ledende spørsmål i et spørreskjema, uten innledning eller kontekst.

Tyldum har overfor NRK tatt en viss selvkritikk for spørsmålsformen, men ser ikke ut til å skjønne at uklarheten innbød til ja-siing. Og at et funn med sviktende validitet ikke kan brukes til å forklare andre funn.

Dessuten er det alvorlige svakheter også ved spørsmålene og svaralternativene om diskriminering av rom og kvinner med hijab. Man kunne like gjerne sagt: Vi vet ikke helt hva vi måler, men det er en sammenheng mellom holdningene!

Forskeren på Facebook

Sammenheng er det derimot ikke mellom hva Tyldum hevder i rapporten og hva hun hevder i Facebook-debatter: «Det var aldri en intensjon om å skrive om raseforståelser i det norske folket – da ville vi brukt flere og mer nyanserte spørsmål.»

Hun skriver at hun ikke er overrasket over at 26 prosent mener noen raser er smartere enn andre: «Synes du virkelig at det er så overraskende høyt? I så fall er ditt sosiale nettverk veldig ulikt mitt.»

Og hun innrømmer at hun ikke kjente til en stor europeisk undersøkelse som viser at bare 3 prosent nordmenn mener noen etniske grupper er født mindre intelligente enn andre.

Kritikeren som konsulent

Men det virkelig overraskende var innholdet i innboksen min på Messenger fredag 24. mai. Guri Tyldum skrev at hun har dårlige erfaringer med å diskutere metode i offentligheten. Det kan jeg forstå. Så kom dette:

«Men – det er en del som mener jeg må skrive en kronikk for å møte innvendingene som har kommet (…) Så jeg har skrevet en tekst som er så kjedelig og ydmyk som jeg klarer å få den, og uten å nevne deg. Og da lurer jeg på om du likevel vil føle at det er nødvendig å følge opp med et svar? Jeg vet du ikke kan love noe (…) Men jeg vil gjerne ha en pekepinn på om du finner noe av det jeg skriver provoserende – så kan jeg se om det kan gjøres om. En spydig Face-kommentar til kronikken kan jeg leve med – men vil helst unngå en runde til med kronikker med diskusjoner om kvalitet. Kan jeg sende deg utkastet til kronikk?»

Du leste riktig. En Fafo-forsker som har fått kritikk for en rapport, spør sin krasseste kritiker om han kan lese gjennom et kronikkutkast, slik at teksten kan endres og ytterlige diskusjon avverges.

Hvordan skulle det foregå? Skulle jeg peke ut punkter og si: «Her må du legge deg enda flatere, ellers løper jeg til tastaturet igjen»?

Jeg svarte at jeg selvsagt ikke kan være konsulent på et debattinnlegg mot meg selv. Men at jeg håpet hun ville svare i Aftenposten. Så hørte jeg ikke mer. Ikke i avisen heller. Debattredaksjonen har vært i kontakt med Fafo og fått beskjed om at det ikke kommer noe innlegg derfra.

Absurd mediehåndtering

Dette er bakgrunnen for at jeg siterer fra personlig kommunikasjon. Det er absurd å bli invitert inn på «bakrommet» av en motpart som ønsker bistand til å legge saken død. Jeg har aldri opplevd, aldri hørt om, og aldri tenkt muligheten av en slik debattpraksis.

Guri Tyldum representerer Fafo, en stor og anerkjent forskningsinstitusjon. Rapporten er skrevet på oppdrag fra staten (Bufdir). Den omhandler et ømtålig og omstridt emne, og har vakt stor oppsikt. Da har denne formen for mediehåndtering også offentlig interesse.

Spørsmålet går derfor til Fafos ledelse: Pleier forskningsstiftelsen å håndtere kritikk på denne måten? Hvor vanskelig er det å gi et utfyllende, ryddig svar på de metodiske innvendingene? Og viktigst: Hvorfor gjør dere ingenting for å korrigere det offentlige inntrykket av utbredt norsk rasisme – selv om det nå er temmelig klart at rapporten mangler dekning for påstanden?

Posted on

Hvordan gjøre nordmenn til rasister? Ved å rope i skogen og kalle det forskning.

Den nye Fafo-rapporten er sjokkerende. Sjokkerende dårlig.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 21. mai 2019.

«Som man roper i skogen, får man svar», som kjent. Metoden er hverken egnet eller akseptabel i forskning. Men den er nå benyttet av forskningsstiftelsen Fafo for å fastslå at «ideen om «rasehierarkier» er fremdeles utbredt i Norge».

Og mediene selvsagt kaster seg på, uten forbehold eller kildekritikk. Marie Simonsen i Dagbladet er sjokkert over at «en av fire nordmenn tror på raseteorier som forfektes av hvite nasjonalister» og «som skolen burde ha lært dem er grovt rasistisk».

Hva legges i «menneskeraser»?

Men det er noe annet som har gått galt her. Fafo-rapporten «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge» er bygd på en spørreundersøkelse via e-post med 4433 respondenter. I ett av spørsmålene skal man si seg enig eller uenig påstanden: «Jeg tror noen menneskeraser rett og slett er smartere enn andre.»

Det er en forbløffende formulering. Om ikke annet for uklarheten: Hva legges i «menneskeraser»? Eller «smartere»? Handler det om IQ-tester? Genetiske forskjeller?

I rapporten diskuteres rasebegrepet. Her går det klart frem at begrepet «rase» er diskreditert og ikke gir mening. Men formuleringen som respondentene ble presentert for, impliserer nettopp at «menneskeraser» gir mening og kanskje er et anerkjent begrep.

Og med det påfallende tillegget «rett og slett» blir underteksten omtrent slik: «Skal vi nå bare fastslå at det eksisterer slike forskjeller og ikke være så innmari politisk korrekte, dere?»

Jeg tillegger ikke Fafo noen motiver eller agenda. Men hypotetisk: Hadde noen ønsket å lokke frem en «rasistisk» holdning i en undersøkelse, kunne de knapt ha stilt et spørsmål med sterkere føring.

26 prosent sa seg helt eller delvis enig i påstanden. Dermed konkluderer Fafo: «Vi finner at hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser», og at disse «rasene» kan rangeres etter intelligens.»

Ladet og kontroversielt begrep

Men respondentene er ikke spurt om de tror det finnes menneskeraser. De har ikke engang fått mulighet til å reservere seg mot tanken. De er forelagt et sterkt ladet og kontroversielt begrep, og Fafos begrunnelse for å bruke det, kan ingen bli klokere av. Etter å ha frakjent begrepet verdi, skriver de:

«Men nettopp når vi snakker om rasisme og diskriminering, kan det være nødvendig å bruke rasebegrepet. Vi velger i denne rapporten å bruke rasebegrepet når vi beskriver hvordan folk tenker rundt «raser», fordi en (sic) mener at det for å forstå diskriminering og rasisme i Norge i dag, er nødvendig å kartlegge hvordan folk forstår og bruker rasebegrepet.»

Dette er i beste fall en sirkelslutning. Fafo har overhodet ikke kartlagt hvordan folk bruker rasebegrepet. Tvert imot bruker de svaret på spørsmålet – ett enkelt, ledende, tvetydig spørsmål – til å fremme en vidtgående og alarmerende påstand om rasetenkningens utbredelse i Norge.

Umulig å vite hva som måles

Fafo kan umulig vite hva de har målt. Noen har kanskje svart som de gjorde fordi de vet at jøder er overrepresenterte ved Ivy League-universiteter i USA. Andre har hørt at østasiater er overlegne i matte. Men skyldes forskjellene genetikk eller miljø? Og har man dermed sagt noe om at folkegrupper har ulik verdi eller bør behandles ulikt?

Men Fafo ser ut å ha «bekreftet» sitt funn ved at de som slutter seg til rasetanken, er mer skeptisk til innvandring og til tanken på at innvandrere kan bli norske. Men hvorfor mener da 32 prosent av dem som selv har innvandret til Norge, at noen menneskeraser er smartere enn andre?

Det er altså en større andel blant innvandrere enn blant den samlede befolkning som slutter seg til det Fafo kaller «ideen om rasehierarkier». Dette fremgår tydelig av tabellen (s. 76), men er ikke kommentert i rapporten og ikke rapportert av noe medium. Selv om rasisme i innvandrergrupper er velkjent – for eksempel arabisk rasisme mot svarte afrikanere.

Burde fått bjellene til å ringe

Det er flere funn i denne undersøkelsen som burde fått bjellene til å ringe. Fafo har blant annet fått 22 prosent av Morgenbladets og Klassekampens lesere til å svare at noen «menneskeraser» er smartere enn andre. Betyr det at såpass mange i denne presumptivt opplyste, progressive og antirasistiske gruppen «fremdeles tenker rasehierarkisk»?

Og hva skal man legge i det faktum at 16 prosent mener at en person med mørk hud aldri kan bli norsk, når enda flere – 22 prosent – mener at svensker ikke kan bli norske?

Både tall og tolkninger svikter i denne delen av rapporten. Flere steder henviser Fafo til European Social Survey. Men de unnlater å nevne hva denne undersøkelsen viste i 2014, da folk i ulike europeiske land ble bedt om å si seg enig eller uenig i denne langt mer presise setningen: «Noen raser eller etniske grupper er født mindre intelligente enn andre.»

3 prosent av nordmenn svarte ja. Bare Sverige hadde en mindre andel: 2,3. Her er noen andre prosenter: Tyskland: 9,1. England: 18,8. Israel: 27,1. Tsjekkia: 41,2.

Det er tall man kan tro på. Men det er ikke tall som «slår dype sprekker i det norske selvbildet». Og de gir ikke forskningsmessig belegg for nasjonal selvpisking.

Posted on

Slik blir du likestillingsminister

Takk til NRK for god, uønsket folkeopplysning.

Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 10. mai 2019.

NRK Brennpunkt viste onsdag Brennpunkt-dokumentaren «Kjønnskampen». Her fikk mannsperspektivet mer plass enn kvinneperspektivet, for en gangs skyld.

Etter reaksjonene å dømme, er det én gang for mye for dem som er vant til å ha likestillingsfeltet for seg selv.

Likestilling – for begge kjønn

Men hva lærte vi? At komikeren som er blitt landets fremste mediefeminist har et mannssyn som alle bør få med seg, hvis de bare dusjer etterpå. At tenåringsgutter kan tale sin sak uten å sutre eller klandre jentene, selv om de har hørt på Jordan Peterson. At gjengen som kaller seg Mannsforum ikke ønsker å gjeninnføre patriarkatet. De ønsker bare større fokus på skjevheter som rammer gutter, menn og fedre. Ikke kamp mot kvinner, men likestilling for begge kjønn.

I årevis har disse halvt slagne, halvt brave menn stått og hutret med paroler foran Stortinget. Skrevet høringsuttalelser, holdt konferanser, delt ut priser. Med nesten fraværende respons fra politikere og journalister.

På Mannsdagen i fjor inviterte de likestillingsministeren for å snakke og lytte til menns historier. Hun sendte sin statssekretær, som holdt tale, og gikk.

Selv var Linda Hofstad Helleland (H) opptatt. Med likestilling. På sin egen topplederkonferanse 350 meter unna. Tema: Underrepresentasjonen av kvinner blant sjefer i næringslivet.

Mannen må kjempe en kamp han er dømt til å tape

Klarere kan det ikke illustreres. Å løfte noen få svært ressurssterke kvinner til lederstillinger i store private selskaper, har høyere politisk prioritet enn å hindre at gutter sakker etter i skolen, havner utenfor arbeidslivet, at menn topper de fleste elendighetsstatistikker, at mange av dem forblir ufrivillig barnløse, eller mister kontakten med barna etter samlivsbrudd.

En skilt kvinne kan ta med seg ungene og flytte til en annen by uten å søke om rett til det. Mannen, som også elsker sine barn og vil deres beste, må gå til retten med sin sak, og kjempe en kamp han nærmest er dømt til å tape.

Særlig om eksen tyr til falske anklager om vold og overgrep. De fleste gir opp før de starter, og innser at systemet er rigget for mor.

Det er vanskelig å finne en større kjønnsbasert urett i dagens Norge. Men barnefordeling og samværsrett er ikke gjenstand for mediekampanjer eller politiske utspill. Og ble knapt nevnt i Brennpunkt.

«Holdninger må endres»

Dokumentaren kunne også nevnt at statsråd Helleland arrangerte enda en topplederkonferanse om kjønnsbalanse i næringslivet i fjor.

Etterpå siterte hun hva en styreleder hadde sagt: «Er ikke kvinner og menn tross alt litt forskjellig snekret sammen og har ikke dette konsekvenser for verdivalg og prioriteringer som påvirker kjønnsfordelingen?»

«Dette viser hvilke holdninger som må endres», lød statsrådens kommentar.

Man må ikke antyde, eller engang spørre, om menn og kvinner kan være litt forskjellige fra naturens side. Man må også passe seg for å ikke gi kvinner «skylden» for at de ikke er konsernsjef i Equinor eller Telenor. Ansvaret ligger kun hos selskapene. Er kjønnsbalansen skjev, må toppledelsen i skammekroken.

Tips til deg som vil bli likestillingsminister

Mange tabuer og myter må respekteres om du vil delta i likestillingsdebatten uten å fremstå som slem eller tilbakestående. Det eksisterer en underforstått «partilinje», enten du tilhører SV eller Høyre.

Her er noen tips for deg som vil bli likestillingsminister (eller for den saks skyld, likestillingsombud):

Vær kvinne. Rundt deg jobber stort sett kvinner. Likestillingsapparatet har den dårligste kjønnsbalansen i Norge, men denne vitsen kan kun dras i lukket lag.

Snakk uavbrutt om likestilling, men takk nei til å bli intervjuet i TV-dokumentarer om likestilling om du mistenker at vinklingen er annerledes enn du er vant til.

Hold din årlige «likestillingspolitiske redegjørelse» for Stortinget uten å blande inn gutter og menn som annet enn bipersoner.

Skryt av norsk likestilling. Si at vi har kvinnelig statsminister, utenriksminister, finansminister, stortingspresident, og at flertallet av sjefer i staten og i arbeidslivets hovedorganisasjoner er kvinner. Avslutt tiraden med: «Men vi er ikke i mål.»

Si at vi ikke har likestilling i Norge «så lenge barn og kvinner utsettes for vold i nære relasjoner». De aller fleste som utøver vold mot barn er kvinner. Men det behøver ikke du å vite.

Kvinnen er svak, mannen er sterk

Vær opptatt av kvinnehelse. Si at kvinner er utsatt for depresjon dobbelt så ofte som menn, men ikke at deprimerte menn oppsøker flaska i stedet for legen.

Vær opptatt av «mangfold i ledelse», selv om menn og kvinner er helt like (ifølge din teori), og økt mangfold bare innebærer at noen av de hvite, middelaldrende sjefene fra Oslo vest med lik utdanning og bakgrunn, vil gå i skjørt.

Si at kvinner tjener 87 øre for hver krone menn tjener, og få det til å lyde som et ran. Likelønnskommisjonen fastslo for over ti år siden at lik lønn for likt arbeid er oppnådd i Norge. Menn tjener mer i snitt fordi de jobber mer, i andre yrker, i en annen sektor. Men se bort fra det. Nevn heller ikke den rause pensjonen til kvinner i offentlig sektor. Eller at menn betaler klart mest inn til velferdsstaten (i skatt), mens kvinner tar klart mest ut.

Husk at kjønnsperspektiv betyr kvinneperspektiv: Kvinnen er svak, mannen er sterk. Før, nå og tross all endring. Søppeltømmere, billedkunstnere og NAV-klienter er mektige så lenge de er menn.

Hold fast ved likestillingsloven, som uttrykkelig sier at den er «særlig siktet mot å bedre kvinners og minoriteters stilling». Ikke gi etter for kravet om en kjønnsnøytral lov. Å sidestille menn og kvinner juridisk, er skjevt og urettferdig. Kvinner får kjønnspoeng ved inntak på 120 mannsdominerte studier. Menn får poeng på syv kvinnedominerte studier. Dette viser at loven fungerer etter sin hensikt.

Debatten er i gang

Så vil da også favoriseringsparagrafen for kvinner bestå med vår nye likestillingsminister. Trine Skei Grande sier til Brennpunkt: «Det er fortsatt en stor ubalanse på mange områder når det gjelder kvinner. Og jeg tror fortsatt at den ubalansen må motarbeides. Og at det er kvinner som ofte taper i de kampene.»

Hvilket kjønn som taper i hvilke kamper, og dermed trenger lovens hjelp, skal altså ikke være et åpent, empirisk spørsmål. Og slik lyder Grandes ultimate begrunnelse for ikke å endre lovens ordlyd: «Det er ikke noen stor debatt i det politiske Norge om å gjøre det.»

Nei, det skulle tatt seg ut om en minister viste politisk initiativ.

Men debatten er altså i gang. Jordan Peterson har lært unge menn å argumentere saklig mot vedtatte sannheter om likestilling. A-magasinet lager spesialnummer om dagens mann. Boken Samværssabotasje er solgt i flere opplag. Stoltenberg-utvalget har satt skolegapet på dagsorden. Tenketanken Agenda vil ha mennene tilbake til venstresiden. Nytt utvalg skal igjen se på Barneloven.

Men – som det til enhver tid heter på likestillingsfeltet: Det er langt igjen.

Posted on

Debattsabotører med statsstøtte

Antirasistisk Senter senker nivået og bredden på den offentlige samtale.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 24. april, 2019.

Det er et sunnhetstegn for meningsklimaet i Norge at Nordiske Mediedager har fått bred støtte for sin invitasjon av Steve Bannon, tidligere valgkampsjef og strateg for Trump. Lederartikler i Aftenposten, VG, Dagbladet, Morgenbladet, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Nordlys har alle minnet om et enkelt demokratisk prinsipp: Man må snakke med dem man er uenig med.

Gjengir ytringer tendensiøst

Men Antirasistisk Senter har andre prinsipper: Man må stemple dem man er uenig med. Man må gjengi deres ytringer tendensiøst. Man må gi en mest mulig skjev og enøyd fremstilling av dem som slipper til «uønskede» debattanter.

Rune Berglund Steen (leder) og Ervin Kohn (2. nestleder) svarte 22. april på min kommentar i Aftenposten 16. april. Allerede i ingressen blir leserne advart mot en skribent med moralsk defekt: «Kjetil Rolness er etter hvert nokså dreven på å trekke på skuldrene av slikt som ikke rammer ham selv.» Og videre: «Kjetil Rolness fortsetter med å normalisere høyreradikalisme.»

Jeg var nemlig frimodig nok til å forsvare Hege Storhaug mot urimelig kritikk og demonisering i en periode i 2015. Det er nok til å tilhøre den mørke siden, selv om jeg også har kritisert Storhaug når hun er urimelig og demoniserende.

«Steve Bannon er ifølge Rolness bare «en mann på andre enden av det politisk spektrum».». Bare? Jeg skrev at man kan være dypt bekymret for hans høyrepopulistiske prosjekt. Men det holder ikke for ARS.

Rasist og antisemitt?

Bannon er rasist. Punktum. Selv om de ikke har et eneste sitat som beviser det. Selv om Bannon propaganderer for økonomisk nasjonalisme uavhengig av rase, etnisitet og religion. Selv om han kaller etno-nasjonalister (les: nynazister) for klovner og tapere og ber dem dra til helvete.

Bannon er også antisemitt selv om han har ledet et Israel-vennlig nyhetsnettsted, jobbet for en Israel-vennlig president og taler varmt om den «jødisk-kristne kulturen».

Dette vet selvsagt ARS, som har bredbånd på jobben: «Alt ligger på nett: filmer, intervjuer, filmer av intervjuer, artikler – i mengdevis. Ideen om at man skal lære noe spesielt av å invitere ham til Nordiske Mediedager, er absurd.»

Med denne logikken burde konferansearrangører styre unna alle som snakker på Youtube. Særlig om de kan svare for seg. I Dagbladet 24. april advarer Berglund Steen mot at Bannon vil komme med «kalkulerte og innøvede svar». Og hva verre er: «Snart vil han si noe morsomt og avvæpnende, og salen kan til og med føle seg forlystet.»

Fordømmer de uverdige

Jeg vet ikke om ARS vil advare mot at også andre deltagere på Mediedagene har forberedt seg, eller vil utøve humor. Guardian-journalist Paul Lewis skal snakke om sin dekning av Bannons reise i Europa. Regissør Alison Klayman om sin film om samme mann, The Brink. Historiker og Washington Post-spaltist Anne Applebaum var også invitert (men måtte melde avbud). Alle sammen er sterkt kritiske til Bannon, Trump og populismen. Deltagerlisten er ellers en parade av mediefolk på den liberale sentrum-venstresiden.

Men lar du den ene mannen fra ytre høyresiden få snakke selv, har du ifølge Berglund Steen legitimert en ideologi som fratar minoriteter «deres grunnleggende menneskeverd» og «rett til å leve».

Dette er selv demagogi. Fra en opphøyd moralsk posisjon. Der man fordømmer de uverdige, før de har fått forklare seg. Der man sverter og svartelister profilerte, omstridte aktører basert på egne fordommer om hva de står for. Hvor går grensen? Hva med Jordan Peterson, Douglas Murray, Ben Shapiro, Roger Scruton? Eller Jimmie Åkesson, som to ganger er blitt invitert på Skavlan?

Populistens nyttige idioter

Og mener ARS at høyrepopulismens fremmars kun handler om at stadig flere lar seg forføre av demagoger? At ting ordner seg, bare vi luker vekk de farlige stemmene? Da har man liten tiltro til folk. Og man forveksler symptomer med årsaker.

Ved å lytte til hva Bannon faktisk sier, kunne Antirasistisk Senter lært noe om populismens appell. Og blitt bedre i stand til å bekjempe agitatorer av hans type. Men nå er det de selv som opptrer som populistens nyttige idioter. Bannon elsker å bli kalt rasist, fordi stigmaet bare beviser hersketeknikkene til «eliten» og «globalistene».

Nettopp slike paradokser kunne vært et tema på Mediedagene, under samtalen om ytringsfrihet, dagen etter at Bannon har dratt. Men ARS takket nei til å stille, av prinsipp. Dette nevner ikke Steen og Kohn med et ord i sitt tilsvar, selv om det var utgangspunktet for min kommentar.

Men kanskje Venstre, KrF og Høyre, som i fjor økte økte den økonomiske tildelingen til senteret, kan forklare: Hvorfor skal politiske aktivister som ikke vil delta i viktige debattfora, få fem millioner i året fra felleskassen?

Posted on

Åpen debatt? Nei, takk. Jeg er antirasist.

Er det modig å ikke ville diskutere ytringsfrihet?

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 16. april 2019.

Det er blitt bråk i andedammen etter at Steve Bannon, Trumps «onde mesterhjerne», ble invitert til Nordiske Mediedager i Bergen. Som bestilt av arrangørene. Man kan alltid stole på ubetalte PR-medarbeidere på den moralsk ranke venstresiden.

Mediedagene har likevel sitt på det tørre, faglig sett. Steve Bannon er medielederen som fikk Breitbart, et rølpete nisjenettsted på den ytre høyresiden, til å bli et av USA mest populære, omtalte og beryktede. Han var visepresidenten i analyseselskapet Cambridge Analytica, som brukte big data til å påvirke politiske valg (deriblant Brexit).

Han var valgkampsjefen som overrasket Trump selv med gjøre ham til president. Han ble deretter sjefstrateg i det Hvite hus, til han falt i unåde, som de fleste andre på samme arbeidssted.

Nå farter Bannon rundt i Europa for å mobilisere en høyrepopulistisk «bevegelse» over landegrensene, foreløpig med tynt resultat. Men det er ingenting å si på medieoppmerksomheten. Nå sist da han erklærte selveste Paven som fiende.

Nyttige idioter?

Man behøver ikke støtte en slik mann politisk for å skjønne at han er interessant. Hvis man interesserer seg for samspillet mellom media og politikk – et spill der reglene er blitt radikalt endret på få år.

Man kan til og med være dypt bekymret for Bannons prosjekt, og likevel ønske å høre tankene til en av de fremste fødselshjelperne bak fenomenet «alternative medier»:

Hvorfor kaller han etablerte medier for «opposisjonspartiet»? Hvorfor inviterer han stadig de samme mediene til å intervjue seg? Viser dette at mediene lar seg bruke? Hjalp mediene Trump til makten, selv om de advarte mot ham? Vil de i så fall bli presidentens nyttige idioter også i neste valgkamp?

«No platform»-strategi

Slike ting er Bannon invitert for å snakke om. Hans metode og analyse for kommunikasjon og påvirkning. Ikke hans ideologi. Bannon skal heller ikke tale uimotsagt, men diskutere med Aftenpostens USA-korrespondent Christina Pletten, som bedyrer: «Min oppgave vil være å stille de kritiske spørsmålene».

Men det hjelper ikke. For noen er dette som å invitere Goebbels til å undervise i mediekunnskap. Eller Djevelen til å lære bort retoriske knep.

Magasinet The New Yorker måtte nylig trekke tilbake Bannons invitasjon til en konferanse etter protester. Nå har norske aktivister forsøkt samme «no-platform»-strategi, uten å lykkes. Dermed valgte de å boikotte arrangøren.

Nordiske Mediedager ønsket nemlig å diskutere temaet «ytringsfrihet under press» under den årlige Frank Aarebrot-samtalen, der Erna Solberg deltok i fjor. De inviterte de liberale sentrumsstemmene Anine Kierulf og Anki Gerhardsen, som svarte ja.

Så inviterte de representanter fra den antirasistiske venstresiden: Samfunnsdebattant og Morgenbladet-spaltist Muhamed Abdi. Leder av Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen. Scenekunster, dramatiker og forfatter Camara Lundestad Joof. Forfatter, samfunnsdebattant og Aftenposten-spaltist Bjørn Stærk. Kommentator i Arbeiderbladet Hege Ulstein.

Alle svarte i tur og orden nei, etter at Abdi hadde oppfordret andre til å følge hans eksempel: «Man diskuterer ikke med fascister – man nekter dem scene.»

Urovekkende

Men antirasistene ble ikke invitert til å diskutere med Bannon. De skulle samtale med andre norske debattanter dagen etter. Selvsagt har ingen møteplikt. Men at sentrale norske meningsbærere sier nei til å diskutere ytringsfrihet i dannet selskap på Nordens største mediekonferanse, er oppsiktsvekkende. At lederen av en statsstøttet organisasjon og en profilert politisk kommentator i en større avis boikotter et slikt forum, er direkte urovekkende.

Arrangørene fikk på plass svært gode erstattere i Flemming Rose, Kamzy Gunaratnam og Lars Gule. Men de mest markante motstemmene blir altså hjemme for ikke å legitimere en arrangør som visstnok legitimerer skadelige holdninger.

Men hvem er det egentlig som bryter med idealene for fri meningsdannelse? Aktivistene krever at en mann på andre enden av det politiske spektrum skal nektes scene. Arrangører skal underkaste seg deres regler for hvordan offentlig debatt skal foregå.

Illiberalt

Dette er en dypt illiberal innstilling. Som bunner i identitetspolitikk: Bannon truer min eksistens som muslim. De krever også at alle uten videre skal godta deres definisjon av Bannon som fascist og rasist.

Er han det? Eller kan også dette diskuteres? Ervin Kohn i Antirasistisk Senter hevdet i Dagsavisen på søndag at Bannon «spiller på antisemittisme». Dette om en medieleder som opprettet eget kontor i Jerusalem. De eneste jødene Breitbart har kritisert, er de som er kritisk til israelsk politikk.

Likevel har Kohn mage til å beskylde Nordiske Mediedager for «intellektuell latskap».

Nei, intellektuell latskap er å sette enkle merkelapper på folk. Og å nekte å møte meningsmotstandere til samtale.