Posted on

Med svartmaling skal hat bekjempes?

Tegning: Åge Peterson.

Det er farlig å nøre opp om muslimhat. Det er også farlig å mane frem bildet av en hatbølge mot muslimer i Norge.

Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 24. juli 2019.

Det startet på Dagsrevyen, allerede dagen etter angrepet på moskeen i Bærum. Drapet på stesøsteren ble knapt nevnt. Men vi fikk forklaringen på moskéangrepet fra muslimsk hold: «Dessverre var det ikke så veldig overraskende. Det er dit samfunnet er på vei.»

Våre politiske ledere fulgte opp i samme sending: «Mange må gå i seg selv,» sa Grande. «Vi har jobbet med hatretorikken fra regjeringens side,» sa Solberg. Hun tenkte ikke på de retoriske ferdighetene til to avgåtte justisministere fra Frp. Men det var vanskelig å la være.

Når kommentarfeltet blir hele Norge

Slik kan man peke på hverandre. Politiseringen og polariseringen som vi var enige om å unngå etter 22. juli, inntraff umiddelbart.

Men alle burde sympatisere med muslimer som føler seg redde. Alle burde grøsse av en nettbasert, global subkultur som blander kødd og drap. Alle burde erkjenne eksistensen av muslimhat i Norge, og alternative mediers rolle som inspirator og vertskap. Terrorforsker Thomas Hegghammer skriver på min Facebook-vegg:

«Alternativmediene forholder seg til høyreekstremisme som moderate islamister forholder seg til jihadisme. Ideologisk beslektet, men ikke nært nok til å være ansvarlig for sin voldelige slektning. Resett er en brorskapsavis som tillater jihadister i kommentarfeltet (…) Personlig tror jeg det er et tidsspørsmål før vi får et angrep fra noen med historikk fra Resetts kommentarfelt.»

Dette kommer fra en edruelig terrorekspert. Men så har vi de som ikke ser forskjell på kommentarfelt – små dalsøkk med brakkvann og lite sol – og hele Norge. Noen ønsker å skape inntrykk av et samfunn med «hat på alle kanter»og en høyreekstremisme som ikke lenger er forbeholdt ytterfløyen.

Islamkritikk skyldes fordommer

Men hva sier forskningen? 82 prosent av nordmenn ville akseptert en muslim som medlem av familien, ifølge en stor undersøkelse gjort av Pew Research. Dette gjør Norge til Europas mest muslim-positive land, etter Nederland.

Det funnet er få interessert i. Man viser heller til rapporten fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter fra 2017, der det står at en av tre nordmenn har «utpregede fordommer mot muslimer». Det er bare det at rapporten ikke åpner for at skepsis mot islam kan skyldes noe annet enn fordommer.

Rapporten skiller ikke mellom holdninger til islam (religionen) og til muslimer (mennesker). Det svært omstridte begrepet islamofobi anvendes kritikkløst – og synonymt med muslimfiendtlighet.

– Mangler nyanser

Hva med de mange som hverken hater islam eller muslimer, men er kritisk til undertrykkende religiøse og kulturelle praksiser i minoritetsmiljøer? Hva med dem som tar avstand fra islamisme – religionens politisk totalitære variant, slik de også tar avstand fra nazisme og kommunisme?

Deres oppfatninger har ingen plass i HL-rapportens verdensbilde. Respondentene blir bare forelagt «stereotypiske» utsagn om muslimer som gruppe: «Muslimer ser på seg selv som moralsk overlegne.» «Muslimer undertrykker kvinner.» «Muslimer vil ikke integreres i det norske samfunn».

Det er selvsagt mulig å si seg (delvis) enig i noen slike utsagn, uten å mene at de gjelder alle muslimer, eller at muslimer er slik, i sin natur. Like fullt fastslår HL-forskere, uten nyanser eller forbehold, at «en fjerdedel av befolkningen har muslimfiendtlige holdninger», og at det må forstås som en «variant av rasisme».

Ingenting om holdningsendring

Det er også vesentlig at HL-undersøkelsen ble gjort i januar 2017. Friskt i minne var flyktningbølgen, den islamske stat, terroraksjoner utført av ekstremister i islams navn. At befolkningen skulle få en mer negativ oppfatning av religionen og dens tilhengere i denne perioden, burde hverken overraske eller forarge.

Og rapporten sier faktisk svært lite om holdningsendring. Den eneste dimensjonen som er målt over tid (siden 2011), sosial avstand, viser at flere synes det er fint eller greit å ha muslimer som naboer.

Rapporten sier også at muslimer er klart mer jødefiendtlige enn nordmenn. Det hører vi lite om. I likhet med dette: 80 prosent i hele befolkningen mente at negative holdninger til muslimer er utbredt. Bare 52 prosent av muslimene var enig. De opplevde situasjonen som lysere enn nordmenn som bekymret seg på deres vegne.

Å hjelpe terroristen

Men det kan endre seg nå. Ifølge politiet ønsket Manshaus å skremme norske muslimer. Etter angrepet har han fått hjelp av forskere, debattanter, politikere og aktivister i velment ærend: Å opplyse om det skremmende hatet som gjennomsyrer vårt land.

Dette er de samme folkene som etter et islamistisk terrorangrep advarer mot generaliseringer og mistenksomhet mot muslimer. Etter et høyreekstremt angrep gjelder omvendt logikk: Mal et bekmørkt bilde av det norske samfunnet og dets holdninger. Gjør for Norge hva HRS, Document og Resett gjør for islam.

Begge siders svartmaling har samme konsekvens: Man forsterker den frykten som alle gode krefter advarer mot. Man gir næring til offernarrativet som både jihadismen og høyreekstremismen bygger på: De andre hater oss. Terror er motstand.

Posted on

Større respekt for islam enn for likestilling

To nye håndhilsesaker viser at feminisme og likestilling er viktig. Men bare inntil ett punkt.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 23. august 2019 (kun på nett).

Respekt for religiøs skikk eller underkastelse for islam? Respekt for kvinner eller ofring av likestillingsidealer? Det er full polariseringsfest på Facebook etter Kronprins Haakons besøk i den terror-rammede moskeen i Bærum, der han endret hilsemåte etter at en ung kvinne i hijab avslo hans utstrakte hånd.

«When in Rome, do as the romans do», lydet et kjent munnhell. Det høres ut som et godt argument for at Haakon gjorde rett: tilpasset sin opptreden som gjest i en moské. Slik han også tok av seg skoene.

Men på det islamkritiske nettstedet Document.no siterer man denne setningen i motsatt hensikt, for å kritisere Kromprinsen: Det er vi nordmenn som er denne sakens romere. Og muslimene er «gjestene» i Norge, som bør innrette seg etter norsk skikk.

Hva skal man mene? Spørsmålet er vel hva Kronprinsen ville ha gjort hvis han var vertskap på Slottet for hijabkledte kvinner. Og jeg tror vi vet svaret. VG brakte i går ferske billedbevis fra en lignende situasjon, da Irans utenriksminister besøkte Norge og Stortinget.

Han ville ikke trykke hånden til statsminister Erna Solberg (H), utenriksminister Ine Marie Eriksen (H) og utenrikskomiteens leder, Anniken Huitfeldt (Ap). Men han trykket hånd med Christian Tybring-Gjedde (Frp), som har sammenlignet islam med nazismen. Sistnevnte stive blikk i øyeblikket forteller det meste.

Men hva er det interessante her? Anniken Huitfeldt er en sertifisert feministisk politiker. Hun har vært likestillingsminister og leder for kvinnenettverket i Ap i mange år. I møte med representanten for et kvinnefiendtlig presteregime, smilte hun og la hånden på eget bryst, for å komme han i møte. – Slik er det alltid, sa hun til NTB, og ville ikke mene noe mer om saken: – Det er ikke min oppgave å kommentere deres omgangsformer.

Deres omgangsformer? Det ville vært naturlig om Huitfeldt formulerte seg slik under et besøk i Iran. Men nå var det Iran som besøkte Norge. Her har vi vår folkeskikk. Håndhilsing også hører også til internasjonal skikk, eller kutyme i diplomatiet. Og det er vel ikke vanlig at norske politiske ledere tilpasser sine høflighetsformer etter de kulturelle og religiøse normene til hvert eneste utlending som kommer på statsbesøk? Man legger i hvert fall ikke til side noe så sentralt som håndtrykket – som signaliserer anerkjennelse, åpenhet og tillit. Og hvordan oppfatter vi vanligvis et avslag på et håndtrykk? Som en fornærmelse eller provokasjon.

Huitfeldt ville selvsagt satt gjesten i forlegenhet om hun strakk ut hånden, og han kunne ikke tatt den imot uten å få problemer på hjemmebane. Men etter den pliktskyldige seansen kunne hun kanskje – på direkte spørsmål fra norsk presse – i det minste antydet at denne omgangsformen ikke er helt i tråd med norske likestillingsidealer.

Jeg er ganske overbevist om at Irans utenriksminister selv mente å vise Huitfeldt respekt som kvinne ved trykke hånden til eget bryst, i stedet for å strekke den fram. Men hans grunn for å gjøre dette, ligger så fjernt fra feminisme og likestilling som vi kan komme.

Det er vel og merke ingen enighet om håndtrykk i islam. Senaid Kobilica,hovedimam i Det islamske fellesskap Bosnia og Hercegovina, har sagt at muslimer bør håndhilse for å vise respekt for norske normer og skikker. Bazim Gohslan, styreleder i Rabita-moskeen, sier på spørsmål fra trosfellerat: «Vi må huske her at vi bor i et samfunn der å håndhilse på folk man møter for første gang er tegn på respekt. Det motsatte kan i mange tilfeller tolkes negativt. Vi trenger derfor ikke å være så strenge på dette området.»

Men han viser også til en tolkning som mange muslimer fortsatt holder i hevd: Det er en stor «synd» å røre en kvinne som ikke er «mahram» (mor, søster og andre man ikke kan gifte seg med). Hvorfor det? Fordi man kan få lumre ideer. Husker du lærervikaren som nektet å håndhilse på kvinnelige kolleger og mistet jobben? Han forklare vegringen slik: «Tanken er å skape færre fristelser. Min forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten.»

Denne forståelsen av islam deles av prestestyret i Iran og dens politiske representanter på statsbesøk. Anniken Huitfeldt tilpasset sin oppførsel etter en gjest som betraktet henne som et sexobjekt.

Hun la seg dermed på samme linje som likestillingsombudet fra samme parti, Hanne Bjurstrøm, som i praksis tok den reaksjonære, seksualfikserte lærervikaren i forsvar ved å si at vi i flerkulturelt samfunn må akseptere at det er andre måter å vise respekt på enn å håndhilse.

Det er også på linje med en kvinnedominert delegasjon fra den erklært feministiske svenske regjering, som uten å protestere iførte seg slør under sitt besøk i Iran i 2017.

Nok en gang har vi fått demonstrert at vestlig feminisme har sine grenser. Den stopper der konservativ islam begynner.

Posted on

NRK skjønnmaler under­trykkelse av muslimske jenter

Ny FAFO-rapport viser nedslående tall om sosial kontroll i Norge. NRK gjør det til en gladsak.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 16. januar 2019.

Nytt forskningsfunn: 29 prosent av norsk-pakistanske jenter i første år på videregående skole (i Oslo og Akershus) har foreldre som ikke vil at de skal «være sammen med noen av det motsatte kjønn på fritiden, uten at det er voksne til stede».

Tygg litt på den. Vi er i 2019. I Norge, likestillingslandet. Myndighetsalder er 18 år. Tanken på en jente på 16 eller 17 må ha voksentilsyn for pleie sosial omgang med gutter, høres ut som en vits. En veldig dårlig en. Noe som kanskje er norm og praksis i fjerne land vi ikke liker å sammenligne oss med. Eller noe som var virkelighet i Norge på et for lengst tilbakelagt historisk stadium.

Kravet ville blitt møtt med latter og hoderysting av vanlige norske jenter i samme alder. Men dette er hverdagen for mange jenter med innvandringsbakgrunn, som får sin frihet innskrenket på en måte som er fullstendig uakseptabel i en moderne norsk kontekst.

Forskningsstiftelsen Fafo selv trekker selv fram dette funnet om de pakistanske jentene når de i dag presenterer sin nye rapport, «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll». Det er en rapport som kombinerer kvantitative spørreundersøkelser og kvalitative intervjuer med foreldre og barn. Og hovedkonklusjonen viser at innvandrere fra Asia, Midtøsten og Afrika har holdninger som gir dem betydelige problemer i liberale, likestilte Norge:

«Foreldregenerasjonen fra land som Pakistan, Somalia og Sri Lanka – i likhet med mange andre innvandrergrupper fra det globale sør – er langt mer konservative i spørsmål om sex før ekteskapet, homofili og om gutter og jenter på videregående skole kan ha kjærester, enn den øvrige befolkningen. Holdninger til kjønn og seksualitet er nært knyttet til religion – både graden av religiøsitet og hvilken religion man tilhører, har betydning. Muslimske innvandrere framstår som mest konservative, men også andre religiøse grupper er langt mer konservative i slike spørsmål enn den øvrige befolkningen».

Holdningene får følger for deres barn: Et betydelig mindretall opplever «alvorlige foreldrerestriksjoner.» Og «graden av foreldrerestriksjoner er nært knyttet til foreldrenes kulturelle orientering og grad av religiøsitet.»

Økt botid og eksponering mot det norske samfunnet skaper mer liberale holdninger hos innvandrergruppene på sikt, men ikke hos de som er mest konservative i utgangspunktet – muslimene:

«Blant foreldre fra majoritetsmuslimske land ser det ut til at botid ikke har noen nevneverdig effekt på hva slags verdier hva gjelder kjønn og seksualitet de formidler til barna. Med et mulig unntak for synet på homofili, der en liten endring kan spores, er det nesten ingen forskjeller mellom de som har bodd kort, og de som har bodd lenge i Norge (…) En mulig tolkning er at når det gjelder holdninger knyttet til kjønn og seksualitet, har islam en «konserverende» effekt, ettersom forbudet mot både sex før ekteskapet og homofili for mange muslimer er et religiøst krav».

En mindre forsiktig tolkning kunne lyde slik: Så er det altså forskningsbelagt. Islam innskrenker friheten til ungdom, og særlig jenter, med innvandringsbakgrunn i Norge. Særlig når det gjelder sex før ekteskapet og homofili. Og alle de gode nordmenn som kjemper for jenter, kvinners og homofiles rettigheter, samtidig som de advarer mot å skape et negativt bilde av islam, har et alvorlig forklaringsproblem.

Det samme har NRK. For hvordan velger statskanalen å vinkle oppslaget om rapporten? På nettfronten viser de et bilde av Nanzy Herz, en av de «skamløse» jentene, i Marius-genser. Tittel: «Mener nye funn om sosial kontroll er spennende.» Spennende? Det høres riktig så positivt ut.

Og godstemningen forsvinner ikke under lesning av saken. «- Viser vilje til integrering», lyder tittelen. Og her er ingressen: «Innvandrerforeldre utøver mindre negativ sosial kontroll mot barna sine jo lengre tid de har bodd i Norge, ifølge fersk rapport fra forskningsstiftelsen Fafo.»

Men NRK sier ingenting om hvor sterk eller utbredt kontrollen er i utgangspunktet, noe Fafo gjør. NRK sier heller ikke noe om grunnen til at foreldre utøver mindre sosial kontroll over tid. Som det heter i rapportens konklusjon:

«Mens innvandrede foreldre i den offentlige debatten gjerne beskrives som utøvere av streng sosial kontroll, er det mange blant våre informanter som først og fremst opplever at de ikke klarer å utøve nok sosial kontroll».

Mange av foreldrene viser altså ingen vilje til integrering, som NRK påstår. Tvert imot. Men på sikt mister de noe av kontrollen. Det er noe ganske annet. Og i intervjuet med Nancy Herz og Fafo-forsker Jon Horgen Friberg fokuserer NRK nesten utelukkende mot at det går bedre på sikt. Riktignok nevnes de pakistanske jentene og botidens manglende effekt på foreldre fra såkalt muslimskdominerende land, men det er langt ut i artikkelen. Saken ender med beroligende ord fra leder for Somalisk familieråd i Norge: «Her i Norge kan mine barn argumentere mot meg, diskutere, og av og til sette meg på plass».

Det er sterkt å få en nedslående og urovekkende forskningsrapport til å bli en gladsak om integrering. Hvorfor snakket ikke NRK for eksempel med Stiftelsen Født Fri, som jobber med å motvirke sosial kontroll og æreskultur?

Daglig leder Shabana Rehman og organisasjonssekretær Morten Gullberg skriver i en kronikk i Nettavisen i dag at Fafo-rapporten viser behovet for sterkere innsats mot frihetsinnskrenkingene. Og de har ingen problemer med å se at rapporten trekker fram «religion generelt og islam spesielt» som en viktig maktfaktor:

«Det er behov for å problematisere rollen religion spiller som virkemiddel når sosial kontroll utøves. Enhver skal selvfølgelig stå fritt til å tro på hva enn vedkommende føler er riktig for seg. Men når religion anvendes for å påtvinge andre mennesker leveregler som begrenser deres frihet, eller påfører dem skade, må det iverksettes mottiltak.»

Men leser man NRKs sak, finner man ingen grunn til tiltak.

Da blir spørsmålet: Hvorfor greier ikke Norges største nyhetsorganisasjon å formidle hovedfunnet i en forskningsrapport? Hvorfor skaper man et feilaktig bilde av at ting går stadig bedre? Hvorfor nedtones religionen og dens undertrykkende rolle? Hvorfor ønsker man å gi en enda en gavepakke til alternative medier som mener at institusjoner som NRK går islams ærend?

Og enda viktigere: På hvilken måte vil avsporende journalistikk som dette hjelpe de som er utsatt?

Posted on

Skamløs med hijab

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Hijabdebatten er stedet der de liberale blir autoritære.

EN SPESIALSYDD HIJAB med bunad-mønster. Så braker debatten løs i igjen. De hijabliberale trekker på skuldrene og smiler. “Jeg har sett mange konetørkler som ligner på hijaber,” sier Erna Solberg. “Hæ, hører ikke hijab og bunad sammen?” spør Martine Aurdal, deler bilder av norske bunadskaut og får 4300 “likes” på Facebook. Folk humrer av historien om “Solør-hijaben” og andre lokale hodeplagg på 1800-tallet, som om det hele var et spørsmål om mote, form eller praktisk funksjon, men glemmer at det var et religiøst press for å bruke dem.

Kristne mørkemenn fikk motstand. Derfor slipper norske kvinner i dag presset. Men mange minoritetskvinner slipper ikke. Og teokratier som Iran, Saudi-Arabia og Afghanistan har grusomme straffer for brudd på kleskodene. Noen er veldig opptatt av retten til å bære hijab uten å bli utsatt for rasistisk mobbing. Men mange, mange flere muslimske kvinner rundt i verden opplever langt verre ting enn mobbing. Fra andre muslimer. Fordi de tar seg friheten til å vise håret.

AT VENSTRESIDEN og feminister fungerer som islamismens “nyttige idioter” er intet nytt. Det spesielle med hijabdebatten, er at den motsatte siden, islamkritikerne, plutselig glemmer at de er liberale og blir enøyde og autoritære. Hijaben skal sees som fanden på høylys dag. Punktum. Det er en totalitær, fascistisk ideologi. Det er kvinneundertrykking, seksualkontroll, kjønnsapartheid. Man sammenligner med hakekorset. Og vet alltid hva kvinnen i hijab sier: “Jeg vil ikke bli integrert.” Uten å spørre henne.

Hvis du sier til en innbitt hijabmotstander at mange kvinner med slør er fullintegrerte, moderate i sin tro, glad i Norge og demokratiet, får du høre at de vet for lite om plaggets betydning. Hvis du sier det ikke er symbolet, men tvangen som må bekjempes, får du høre at plagget er et symbol på tvangen. Hvis du peker på modige muslimske kvinner som protesterer mot islamismen, men selv går med hijab, får du høre at de gjør det vanskelige for andre kvinner å motstå presset. Hijab kan bare symbolisere én ting som vi alle er imot, så da må alle være imot hijab. Men er det så enkelt?

MALALA. Hvordan skal vi i så fall plassere henne? Nobelprisvinneren begynte å blogge for BBC som 11-åring, kjempet for jenters utdanning, mot religiøs ekstremisme, og ble skutt i hodet av Taliban. Hege Storhaug har beskrevet Malala som en “frihetskjemper” og en “helt spesiell ressursperson” som burde fått flyktningstatus og gjerne måtte bli hennes nabo. Men Malala går med hijab, et plagg Storhaug kaller en “krigsmaskin” – selve symbolet for aggressiv, politisk islam. Er da den slørbehengte, verdenskjente Malala en levende propagandaplakat for den ideologien som nesten drepte henne? Logikken glipper for meg. De argeste islamkritikere gnir inn den samme tolkningen av hodeplagget som de verste islamistene.

DE SELVERKLÆRTE “SKAMLØSE arabiske jentene” som i vår har utfordret sine egne miljøer, er like umulige å passe inn i skjemaet. Sofia Srour skriver på Facebook: “Sosial kontroll, den forbanna æreskulturen, skammen de vil skylle over oss i bølger … F**K moralen de bruker mot oss, de sosiale normene de setter for oss kun fordi vi er født jenter, og nei – jeg eier ikke DIN skam!”

Er dette talen til en undertrykt jente? Nei, men det er talen til en jente med hijab. Som valgte hijaben som 11-åring, av egen stahet, mot foreldrenes vilje. Må hun ta av seg den “islamistiske uniformen” før hun kan snakke om urett mot kvinner? Selv ønsker hun å forene islam og feminisme. Er det ikke dette islamkritikere har etterlyst hele tiden: en reform av religionen innenfra?

FATEN Mahdi Al-Hussainis budskap på Facebook er enda råere:

“For alle irakere i Norge som har vært med på å ødelegge mitt liv, pine meg dag for dag, så ille at jeg selv ønsker å tie og gjøre det de ønsker…

Listen bitches, tell people something they don’t already know about me!

Vil kjempe mot deres sosialkontroll mot meg, mine søsken og alle andre jenter til siste dag i mitt liv, og helt til dere hater meg så hardt at den eneste måten å få meg til å tie på er å drepe meg, om det er imorgen eller om 50 år!”

En svært sterk melding. Fra en jente med hijab. Den er blitt delt på Facebook av sekulære muslimer for å vise kjønnskontrollen som hijaben symboliserer. Logikken glipper igjen. Hvis Faten kan gi fingeren til moralpolitiet med hijaben på, behøver vi da å advare mot hodeplaggets farer?

ALTERNATIVET til å bekjempe et symbol, er å tømme symbolet for mening. Nancy Herz, Haugesund-jenta som først sto fram som “skamløs”, skriver: “Vi er skamløse arabiske jenter, enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, burka eller nakne. Vi er ikke et konsept. Vi er vår egen person.” Den ene eller andre personen kan ikke bestemme at en burka er like nøytral som en bukse. Dette er tunge betydninger og sterke, sosiale konvensjoner. Men kanskje har Sofia og Faten som konfronterer islamister iført hijab, nettopp en styrke. De er vanskeligere å avfeie (som vestlig eller frafallen). De blir hørt av sine egne. Alle kan se at holdningen ikke sitter i hodeplagget, men i hodet.

HIJAB ELLER IKKE HIJAB? Poenget er om man selv kan velge. Islamister fratar kvinnen retten til å velge. Islamkritikere mistror kvinnens evne til å velge. Storhaug har kalt hijaben for “pornografisk”, og hijabmotstandere minner meg iblant om pornomotstandere. Der de sistnevnte fnyser av myten om “den lykkelige horen”, fnyser de førstnevnte av myten om “den uskyldige hijaben”. Men slik låser de debatten, og skaper selv myter. Hijabbrukere befinner seg i ulike situasjoner, har ulik selvforståelse og ulike motiver. Spørsmålet er om vi vil lytte til hva de selv sier, og prøve å skjønne et valg som kan virke uforståelig eller provoserende.

DET ER VÅRT ansvar å påse at mennesker ikke blir utsatt for press, tvang, trusler eller vold, og bruke lovverket som finnes. Det ikke vår jobb å fastslå på forhånd at “hijab er kvinneundertrykkelse” eller at “prostitusjon er vold mot kvinner.” Å si at en ellers frigjort kvinne med hijab lider av selvfornektelse, falsk bevissthet eller Stockholm-syndromet, er like nedlatende og umyndiggjørende som å pakke henne inn som sin egen eiendom. Vi må gi de skamløse jentene definisjonsmakten og selvråderetten til å være akkurat så utringet eller tildekket som de vil. Ellers innfører vi synden igjen, og havner i den aller dummeste grøfta: “Flott at dere bryter med æreskulturen, jenter! Bare synd at dere ikke er skamløse på den rette måten.”

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 25. juni 2016.

Posted on

Sidestiller islamkritikk med muslimhat

Faksimile fra NRK.
Faksimile fra NRK.

I NRK leker man rasist, i stedet for å lage journalistikk om islam og innvandring.

NRK har i dag mot sin egen hensikt avslørt noe svært interessant om dagens debattklima: Det er offisielt ikke lenger noen forskjell mellom legitim, rasjonell islamkritikk og muslimfiendtlighet i Norge.

Hvis du ytrer deg mot jødehat, homofobi, kvinneundertrykkelse, totalitære kontroll av tanker og handlinger, altså det du selv forbinder med høyreekstremisme, så er du i stedet selv høyreekstrem. Hvis du kritiserer slike holdninger blant folk med mørk hud. Du trodde kanskje du kritiserte islamisme utfra en liberal og rasjonell grunnholdning, slik du også kritiserer andre autoritære ideologier. Men der tar du feil. Du er faktisk radikalisert.

Avsky og vantro

Slik er premisset for en kommende TV-dokumentarsom NRK presenterte på nett i dag. P3-journalist Ludvig Løkholm Lewin (33) har i noen uker eksperimentert med å legge ut islamkritiske oppdateringer på Facebook, for å sjekke reaksjonene blant venner og kolleger. Som hans selv sier: «Jeg er selv en politisk korrekt fyr. Jeg jobber som journalist i statskanalen, hvor jeg har politisk korrekte kolleger. Jeg omgås politisk korrekte venner og har en politisk korrekt familie.»

Så hva har han lagt ut? NRKs skrekkeksempel er delingen av en artikkel om en holdningsundersøkelse blant engelske muslimer. Den viser at 52 prosent ønsker at sex blant homofil skal være ulovlig. 39 prosent mener kvinnen alltid bør adlyde sin mann. 31 prosent mener menn kan ha mer enn en kone, 23 prosent ønsker sharia-over i England. Fem prosent ønsker at utroskap skal straffes med steining. Ludvig delte saken med denne statusoppdateringen: «Dette sier en del om hvilke holdninger de tar med seg. Sånn vil ikke jeg ha det i Norge.»

Reaksjonene på Facebook ble avsky og vantro. Ikke over muslimenes holdninger, men trådstarterens holdninger: «Er dette kødd? Kødder du?» Ludvig forsøkte å svare saklig på tråden: «Jeg tror dere skjønner hva jeg mener. Det er kjipe holdninger det er snakk om her.» Men til ingen nytte. En kommenterte: «Har det rabla for deg eller? Det er jo langt flere nordmenn med slik holdninger, enn ikke-vestlige innvandrere.»

Dette er jo interessant. Ludvig delte ikke noe fra et rasistisk nettsted. Han delte en artikkel fra en seriøs engelsk avis, om en måling gjort av en seriøst institutt på oppdrag fra seriøs TV-kanal. Undersøkelsen vakte stor oppsikt i England og førte til selvransakelse. Trevor Phillips, tidligere leder av en statlig menneskerettighetskommisjon og en sterk talsmann for multikulturalisme, innrømte at politikken hadde slått feil og at “integreringen av britiske muslimer vil blir den vanskeligste oppgaven vi har stått overfor”.

En rekke lignende undersøker i Europa har gitt samme nedslående resultat: Utbredelse av illiberale og ekstreme holdninger viser seg å være utbredt blant den muslimske innvandringsbefolkningen. Når du så deler denne informasjonen (som ikke er så kjent i Norge), så får du høre at det er noe galt med deg.

Hva har skjedd?

Var det dette Ludvig forsøkte å vise? At du urettmessig blir stemplet og utstøtt når du gjør oppmerksom på urovekkende fakta i debatten? Nei, det er faktisk ikke lett å skjønne hva som var hensikten. For Ludvig skiller overhodet ikke mellom islamkritikk og muslimhat. Han delte artikkelen for selv å agere som ekstremist: «Tanken var at jeg skulle bli en muslimhater. Eller en høyreekstrem.» Han skulle selv gå igjennom en radikaliseringsprosess. Han fikk lære hvordan han skulle ordlegge seg og oppføre seg av forfatter og journalist Øyvind Strømmen, som har studert det høyreekstreme nettmiljøet i Norge. Folk skulle spørre: «Hva har skjedd med Ludvig?»

Da kan vi kanskje like gjerne spørre: Hva har skjedd med NRK? Der jobber det veldig mange journalister. Svært få av dem jobber med innvandring, integrering og islam, selv om det er av de mest omtalte og omstridte temaene i dagens offentlighet. Og enda færre driver kritisk journalistikk på dette feltet i NRK. Og de som gjør det, blir visstnok ikke mer populære i kantina.

I stedet finner man på man andre, kreative ting på Marienlyst. Som å bevisst gjøre seg upopulær ved ytre seg kritisk til islam, uten egentlig å mene det. Og med den forutsetning at det bare er ekstremister som driver med sånt. Vi snakker om et tulleprosjekt av typen: «Nå er jeg nynazist i noen uker. Folk blir sinte og bekymra. Godt å se at de har sunne reaksjoner.»

Ubehagelige holdninger?

For Ludvigs rollespill førte visstnok til opprivende diskusjoner, ensomme lunsjpauser og søvnløse netter. «Jeg er veldig overraska over hvor kort tid det tok før folk snudde ryggen til meg. Nå er jeg helt alene», sier han. Til og med moren har blitt bekymret: «Da jeg til slutt møtte henne, og fikk se desperasjonen og hjelpeløsheten i øynene hennes… Hun har måttet betale en pris for at jeg har gjort dette.»

Dette burde være en lærepenge for alle som måtte finne på si noe negativt om holdninger og praksis blant mange muslimer. Og det må være gode nyheter for Islamsk Råd Norge og en hel rekke norske eksperter og akademikere som for eksempel Lars Gule, Thomas Hylland Eriksen, Olav Elgvin, Sindre Bangstad, Ervin Kohn og Mohammad Usman Rana. Det bare noen måneder siden disse og mange andre skrev under på et opprop der de krevde at norske medier slutter å omtale debattanter som for eksempel Hege Storhaug som ‘islamkritikere’. De skal kalles islamfiendtlige, antimuslimske og høyreekstreme. Nå har NRK – selv om det ikke var meningen – gitt oss beviset på at denne kampanjen har lykkes. Hvis du kritiserer en totalitær ideologi på frammars i Europa, så viser du hat og fiendtlighet mot en svak og utsatt folkegruppe, og du må regne med å få en skittstorm fra dine omgivelser.

Det er bare én ironi her. Ludvig skriver i en oppklarende Facebook-oppdatering av han ville lage en dokumentar som «kan vise oss noe om hvorfor samfunnet har blitt så splitta, og hvorfor vi trekker oss lenger ut på hver side, i stedet for å snakke sammen». Men samtalen skal visstnok bare handle om at de «politisk korrekte» skal være litt snillere med debattens avvikerne: «Jeg tror det er viktig at man ikke skyver folk fra seg, selv om de har ubehagelige holdninger.»

Men ingenting fører til større sinne og mer splittelse, enn å få høre at man har ubehagelige holdninger når man peker på ubehagelige fakta.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i VG, 4. mai 2016.

Posted on

Jeg er ikke myndig. Jeg er muslim.

rana tegning
Tegning: Tim Ng Tvedt/Morgenbladet

Lurer du på om dødsstraff for frafall er en god idé i 2016, og trenger hjelp av de lærde, har du et stykke igjen til opplysningstiden og moderniteten.

 

Mohammad Usman Rana er Det Store Håpet for alle som ønsker en forsoning mellom islam og det moderne, norske samfunn. Aslak Nore kaller ham «en ekstremt viktig stemme». Han er gjenganger i NRK-debatter og holder foredrag i Det Norske Videnskaps-Akedemi. Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, inviterer ham til tre kvarters hyggeprat i sin podcast. Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen, skriver på Facebook at han ble grepet av å lese Ranas bokNorsk islam. Hvordan elske Norge og Koranen samtidig.

Det siste er rart. Boken er gjerrig på følelser. Vi ledes ikke inn i den åndeligheten som forfatteren ser som religionens kjerne. Derimot er det mye innlevelse i skildringen av «storslåtte og glamorøse» ballsaler i USA som «utstråler en blanding av nyklassisme og modernitet», der gjester med «beundrende og svært forventningsfulle blikk» og «litt knekk i ryggen» får håndhilse på religiøse ledere (mennene får det i hvert fall), før de donerer et større pengebeløp.

 

Det er lett å like en dannet middelklassemuslim med sans for verdslige gleder. Som snakker penere enn de fleste nordmenn – om det sekulære, liberale demokratiet! All ære til en islamsk talsmann som sverger lojalitet til Norge, Europa, Vesten og erklærer kamp mot pan-islamsk offermentalitet og hatideologi. Men Rana mener egentlig ikke at «det brenner i islams hus». Det brenner bare i uthuset.

Det nemlig ingen ting i veien med religionen islam, hverken læren, praksisen eller historien, skal vi tro Rana. Bare med vranglæren til nåtidens puritanske og bokstavtro bevegelser (dem vi ellers kaller islamistene). Rana advarer mot reform av islam. Og som «tradisjonalist» hevder han å representere den sanne islam, akkurat som totalitære islamister. Spørsmålet er bare hvorfor en ung, identitetssøkende muslim skal høre mer på Usman Rana enn på Islam Net, imam Shah eller IS.

 

Bokanmelderne har kommentert «det kalde gufset» fra boken og raljert over «komiske Rana». Men hvorfor klør det i hjernen under lesningen? At Rana erklærer alkohol, føreekteskapelig sex og homofil praksis som synd, er som ventet fra en konservativ muslim. Men Rana gir seg fore å være noe mer. En som driver intellektuell, akademisk basert virksomhet, som fremmer «kritisk tenkning». Men han gjør det motsatte.

For ingen skal stille spørsmål ved islams prinsipper. Det er «overtramp mot Guds ord». Og dessuten upopulært blant 1,5 milliarder mennesker, ifølge Rana. Han bruker liberale Walid al-Kubaisi i Norge og Maajid Nawaz i England som negative eksempler. Skal du få troverdighet hos «de muslimske massene» må all integrering og antiradikalisering skje «innenfor islams rammer». Det er «urokkelig innenfor norsk islam at Koranen er Guds direkte ord og at Profeten Muhammad er ufeilbarlig.» Men selvsagt må man… «kontekstualisere»!

 

Kontekstualisere. Rana gjentar ordet like ofte som Gorgon Vaktmester gjentar ordet «reparere» i Pompel og Pilt. Men hva betyr det? At islam påbyr hijab, men ikke nødvendigvis den helsvarte. Fritt fargevalg. Det er jo noe. Men hvorfor skal en ytre maktinstans i det hele tatt bestemme over moderne kvinners klesvalg? Holder det ikke med Jan Thomas?

Det får vi aldri noe utenom-muslimsk svar på. Men i USA har Rana latt seg fascinere av teologer som har fasit på vestlig islam, og som kan veilede den norske studenten: «Jeg vil vite hvor stort eller lite rommet for kontekstualisering er.» «Jeg vil gjerne vite hva hun [en kvinnelig teolog] synes om hijaben og niqabens posisjon.» «Et annet spørsmål jeg ivrer etter å få svar på, er dødsstraff for frafall fra islam.»

 

La oss stoppe litt der. Vi skriver 2016. En profilert og respektert norsk debattant «ivrer» etter å få vite om et menneske som har mistet (eller endret) sin religiøse tro fortjener å dø. Sånt ville normalt diskvalifisert en person fra deltakelse i norsk offentlighet for all fremtid. Men lite er normalt i islamdebatten.

Apostasi (religionsfrafall) er en forbrytelse uten offer. Dødstraffen handler om avskrekking og hevn. Et moderne menneske makter å ta avstand fra dette uten betenkningstid. Ut fra medfølelse og samvittighet. Eller verdier som nestekjærlighet, menneskerettighetene eller religionsfriheten. For Rana er derimot dødsstraff et teologisk spørsmål. Av den kompliserte typen. Det må hentes inn mangfoldige argumenter fra en serie «mektige islamske lærde». Som alt i alt konkluderer mot dødsstraff. Vi puster lettet ut. Men hvor stor var marginen fra barbariet? Kunne konklusjonen blitt motsatt om utvalget av teologer bare hadde vært litt annerledes?

Eksempelet er ekstremt, men viser grunnproblemet, også med det kjente «Open Letter to Al-Baghdadi», der over hundre islamske lærde, deriblant Tariq Ramadan, tar et oppgjør med IS. Alt basert på hva de anser som «forbudt i islam». Men grusomhetene til IS finner støtte i de samme skriftene. Og hva da? Vi noterer stillingen 1–1 mellom tradisjonalitetene og ekstremistene.

 

Trenger man virkelig referanse til eldgamle bøker, angivelig gitt ved åpenbaring, for å kunne ta avstand fra halshugging, korsfestelser og sexslaveri i vår tid, i vår del av verden? Rana støtter seg til Ramadans idé om «euromuslimen» – som praktiserer sin religion og samtidig er europeer og barn av opplysningstiden (min uthevelse). Men hva er opplysning? Her er Immanuel Kants berømte svar:

«Opplysning er menneskets vei ut av dets selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er manglende evne til å bruke sin egen forstand uten en annens ledelse. Selvforskyldt er denne umyndigheten når årsaken ikke skyldes mangel på forstand, men på besluttsomhet og mot […] Ha mot til å bruke din egen forstand er altså opplysningens valgspråk.»

 

Usman Rana har mot nok til å forsvare den sekulære staten, ytringsfriheten og «syndige» homofile. Men han er intet barn av opplysningstiden. Han flagger ut tanke- og identitetsarbeidet til teologer i USA og England: «For meg har det vært grunnleggende å forstå disse lederskikkelsene for å forstå hva vestlig islam dreier seg om.» Hele hans teologiske dannelsesreise er basert på autoritet. Autoriteten i tekstene. Autoriteten til lederne.

Dermed blir også hans egen norske islam autoritær. Og komisk i møte med vanlig kildekritikk og debatt. En ung lege som mener Profeten er ufeilbarlig, skal belære oss om den historiske Muhammad. Da blir krigsherren til verdenshistoriens første multikulturalist, en forkjemper for pluralisme, rettferdighet og religionsfrihet – også for jødene! At han senere massehenrettet dem, nevnes ikke.

Rana får vill skjønnmaling og historieforfalskning til å lyde som eksakt vitenskap: «I et historisk perspektiv vil det være presist å slå fast at islam har fremstått som vennligsinnet overfor fremmede kulturer.» Ok, vi glemmer erobringen av Persia. Og den erfarne historiker og forfatter Halvor Tjønn, som har gått til kildene og skrevet 500 sider om Muhammed – slik samtiden så ham, er ifølge Rana ingen ekspert på saken.

 

Hvis Ranas bok viser noe, så er det – stikk i strid med hensikten – behovet for en grunnleggende reform av islam. Kant var kristen, men satte fornuften fri. Etter reformasjonen fikk enkeltmennesket ansvar for å tolke Bibelen. Gud ble privatisert, det hellige og det politiske atskilt. Som kjent skjedde dette aldri med islam. Derfor har vi dagens problem, spissformulert av den dansk-iranske islameksperten Mehdi Mozaffari: «Generelt ønsker muslimer å forandre verden (eller dominere den) på en slik måte at verden kommer til å passe inn i islam. De kristne reformister tilpasset derimot kristendommen til den nye verden. Det er en stor forskjell.»

 

«Moderne» Rana er i så måte en tradisjonell muslim. Han sier rett ut at norsk islam er en idé som «utfordrer storsamfunnet og majoritetsbefolkningen» og «skaper flere stridspunkter i møtet det med det seksualiserte, verdiliberale norske samfunnet». Og da, mener han, bør storsamfunnet tilpasse seg, for eksempel ved å tillate politihijab og muslimske privatskoler. Et av verdens mest moderne samfunn skal legge til rette for en førmoderne ideologi.

Heldigvis har over hundre tusen norske «hverdagsmuslimer» valgt en annen og enklere løsning enn Ranas sirkulære kvadratur. I stedet for å «elske» Koranen, tar de den ikke fullt så alvorlig.

 

Opprinnelig publisert i Morgenbladet, 15. april 2016.

Posted on

Årets ikke-navn

Djevelkvinnens advokat oppsummerer Storhaug-året.

Morgenbladet har gitt meg stiloppgave. «Gjør rede for Storhaug-komplekset i norsk offentlighet.» Jeg går til oppgaven med pusten fra Facebooks plageånder i ryggen: Har du ikke skrevet nok om Storhaug nå? Får du betalt for å promotere henne? Hva er egentlig greia?

Greia er enkel: Hege Storhaug er Norges mest demoniserte samfunnsdebattant. Men gjør et viktig opplysningsarbeid som andre har forsømt. Norsk offentlighet trenger et brysomt, pessimistisk korrektiv til alle som vil godt og alltid tror det går godt. Utviklingen har langt på vei gitt henne rett.

Derfor ble jeg djevelkvinnens advokat. En møkkajobb, men noen må gjøre den. Jeg ante ikke at det var en fulltidsbeskjeftigelse (se her, her, her, her, her og her). Angrepene kommer døgnet rundt og fra alle mulige kanter. Det er utrolig hvor sterke følelser denne damen vekker.

Argumentene er ikke like sterke. Hylekoret avsporer debatten, og vil ikke lytte når Storhaug snakker med vanlig innestemme. Når hun for eksempel forteller om sin nære venninne fra Pakistan, som hun lenge har drømt om å få ut av landet – et brutalt patriarkat – og til et fritt Europa. Nå er venninnen kommet. Men føler seg ikke som en fri kvinne på vårt kontinent. Hun ser framveksten av den samme islam som hun flyktet fra.

Flere modige kvinner av muslimsk opprinnelse har vitnet om overvåkning, kontroll, overgrep, tvang, trusler og trakassering. Systematisk frihetsberøvelse i Allahs navn, midt i vår sekulære, moderne samfunn. Utøvd av selvoppnevnte moralpolitimenn som også forfekter hat mot homofile, jøder og Vesten. Unge lar seg hjernevaske til å ta avstand fra moderniteten og rasjonaliteten. Og parallellsamfunn vokser i takt med rekordhøy innvandring fra muslimske land.

Derfor står en sped, men steil sørlandskvinne på torget, med sin versjon av Krigsropet: Norge og Europa må våkne! Dette er ikke bare en religion. Det er et komplett sosialt og politisk system som ødelegger liv og tar liv.

Høres det hysterisk ut? At islamismen er totalitær ideologi på linje med fascisme, nazisme og kommunisme underskrives av professorene Bernt Hagtvet, Øystein Sørensen og Mehdi Mozaffari. Av Jyllands-Postens Flemming Rose og forfatteren Ayaan Hirsi Ali. Selv Storbritannias statsminister David Cameron, i sin skjellsettende Birmingham-tale. Det er disse Storhaug siterer i boken Islam – Den 11. landeplage. Ikke Fjordman eller Eurabia-fantasten Bat Ye’or.

Storhaug respekterer muslimer med et personlig, spirituelt forhold til sin tro. Men hun vil ikke skille islamisme fra islam, fordi Muhammed, som stiftet religionen i Medina, etter en mislykket periode som fredelig forkynner i Mekka, var en brutal krigsherre som krevde alles totale underkastelse. Storhaug låner derfor Hirsi Alis skille mellom fromme eller sekulære «Mekka-muslimer» (flertallet) og fundamentalistiske «Medina-muslimer». I siste gruppe plasserer hun jihadistene (Profetens Ummah), salafistene (Islam Net) og miljøer med forbindelse til Det muslimske brorskap (Rabita-moskeen). Skal vi bekjempe voldelig islam, må vi også våge å konfrontere det ideologisk støttende omlandet som har shariastyre som sitt ultimate mål.

Lett å skjønne, lett å støtte. Men de som etterlyser en «anstendig» innvandringsdebatt vil heller advare mot Hege Storhaug. Ved å stemple henne som islamofob, muslimhater, ekstremist, rasist og fascist. Hun ville vært landsviker under andre verdenskrig, ifølge en leder i en seriøs, nordnorsk avis. Mens landets største avis mener at konservative muslimer – til og med Islam Net – er aller viktigst å trekke med for å hindre radikalisering.

Stopp litt og la denne logikken synke: En kvinne som «brenner for demokrati og likestilling» og advarer mot en åpenbar samfunnsfiende, blir selv fremstilt som samfunnsfiende. Mens skjeggete mørkemenn som ønsker kjønnsapartheid og dødstraff for homofile, ansees som samfunnets gode allierte i kampen mot terrorisme.

«Et kulturelt svik» kaller Storhaug det. Dén retorikken virker kjent. Og vekker ubehag. Også djevelkvinnens advokat kan grøsse når Storhaug angriper tastaturet i affekt, uten kyndig oppsyn. Det blir for mye. Og for dumt. Som at moskeer ikke skulle blitt tillatt.

At det tidsvis koker over for en aktivist som i tjue år har stått ganske alene og fått mye dritt, lar seg likevel forstå. Det er underligere at så mange bare vil snakke om overtrampene, og ikke de andre 98 prosentene av det hun skriver. Lars Gule ble i 1977 tatt med sprengstoff på vei til å utføre en «militant aksjon» i Israel. I dag er han flittig brukt av media som ekspert på ekstremisme, terror og julebord. Da burde det være mulig å tilgi en lovlydig kvinne som gjengir en håpløs statistikk om 80 prosent IS-sympatisører fra Syria. Det riktige prosenttallet skal være 4, noe som tilsier at asylstrømmen har gitt oss flere hundre nye landsmenn med horrible og farlige holdninger. Blir du beroliget?

Storhaug og Human Rights Service har et ensidig og negativt fokus, lyder omkvedet. Si det samme til antirasister, feminister og miljøvernere. Og hva er overdrivelsene til en enslig aktivist mot alle år med velmente underdrivelser fra politikerne? «Radikal islam ikke er noen trussel for Norge.» (Støre, 2009). «Terror har ikke noe med islam å gjøre.» (Brenne, 2015). Den frie og uavhengige presse har ikke evnet å korrigere denne skjønnmalingen. Journaliststanden er full av det Norsk Monitor kaller «moderne idealister». Tre av fire stemmer Ap, SV, Rødt, MDG eller Venstre. 1 – én – prosent stemmer Frp. Og det noe idealister ikke vil, så er det å stigmatisere minoriteter og havne i bås med gjedder på ytrehøyresiden. Da blir den kritiske journalistikken om islam og innvandring deretter. Og kritisk forskning på emnet er nesten fraværende. Professor i religionshistorie Torkel Brekke kan skrive nesten komiske apologier for islam i avisene uten å bli tatt for det. Hege Storhaug derimot, må stå skolerett for Jon Hustad på TV 2 fordi hun var upresis med et tall fra Statistisk sentralbyrå og befant seg i «dårlig selskap» på internett for ti år siden.

Alternativet til demonisering og flisepikkeri er taushet. En omstridt kjendis utgir bok om et brennhett tema. Ingen intervjuer, kommentarer eller anmeldelser i noen av de store avisene. Det er mildt sagt mot normalt. NRK kjørte den ene islamdebatten etter den andre uten å invitere landets mest kjente og aktuelle islamkritiker. Insidere kan fortelle hvorfor. Det går i sort når navnet «Storhaug» nevnes i redaksjonene. Noen journalister føler også behov for å si det på trykk: «Jeg liker ikke Hege Storhaug.»

Sånt skaper mistro til meningseliten, sympati for underdog-en og økt boksalg. Mens hylekoret nøyde seg å fordømme vaskeseddelen («Europa ulmer. Er vår tid forbi?»), oppdaget leserne at boken først og fremst dokumenter hva som skjer i Europa. Tross springende fokus og en del lettvinte slutninger, gir den en levende og rystende skildring av en menneskefiendtlig ukultur. Der jøder må beskyttes med bevæpnet politi. Der tusenvis av jenter misbrukes som sexslaver i en engelsk by, uten at noen varsler, av frykt for å spre rasisme. Der ambulansepersonell i Sverige ber om skuddsikre vester for å besøke lovløse bydeler. Der muslimske ledere i Norge respekterer teologiske autoriteter som ønsker et nytt Holocaust. Hvor får man ellers en samlet framstilling av alt dette på norsk? Hos den jevne leser blir Hege Storhaug den som «tør der andre tier», og setter ord på deres egen bekymring for utviklingen.

Storhaug ble ikke Årets Navn i VG, men «vant» folkets nominasjon. Og boken gikk unna. Du kan fortie en «ytterliggående» debattant, men ikke en bestselger og snakkis. «Dagbladet kryper til korset og anmelder herved høstens sakprosafenomen,» skrev Aage Borchgrevink og ga 4 på terningen. Et par dager senere var hun avisens forsidepike og snakket ut om «ISLAM-BRÅKET». Si hva du vil om tabloidpressen, men hore kan den.

Morgenbladet ga anmelderoppdraget til islamforsker Olav Elgvin, som presterte å avskilte forfatteren som debattant: «Med denne boken har Storhaug meldt seg ut av debatten om islam og muslimer i Norge.» Hvorfor? Fordi det står noe noe feil på s. 16, s. 201, s. 204, og s. 206. Og hun ikke er «balansert» nok. Hadde Storhaug skrevet bok om skandaløst dårlig sikring mot ras og skred, hadde Elgvin arrestert henne for ikke å skrive mer om de vakre norske fjellene.

Men vinden snur over fjord og fjell når verden endrer seg. En ny, stor terroraksjon rammet Europa. Flyktningeuforien fikk et ublidt møte med ukontrollert folkevandring. På sju måneder gikk vi fra KrF-Dagruns T-skjorte («Velkommen til Norge, alle 10000!») til Sylvi Listhaug som innvandringsminister. Asylforliket strammet grensene og integreringsavtalen foreslo oppholdsnekt for ekstreme imamer. Utskjelt og utmeldt? Politisk gikk det Storhaugs vei, og vi bremset før vi kræsjet like stygt som svenskene.

Og en mediahendelse vil bli husket. 3. desember møtte Hadia Tajik Hege Storhaug i Aftenpostens tv-studio. På førstnevntes initiativ. At politikere fra Frp til SV i årevis har samtalt med Human Rights Service, er en velkjent hemmelighet. Men aldri før har en sentral politiker ønsket å bli sett offentlig i tospann med Storhaug.

Men så sitter de der, Arbeiderpartiets svarte juvel og innvandringsmørkets dronning. Og er enige om det meste. Barnehijab bør forbys. Muslimske kvinner må ut av hjemmet og inn i samfunnet. Kampen mot islamismen må styrkes. Vi skal være «dønn tydelig» på hvilke verdier som er norske! «Du snakker som en HRS-ansatt», sier Storhaug, og Tajik ler. Ap-nestlederen sier Storhaug maler med bred pensel, men tar opp viktige problemer som andre ikke har turt å røre. Et befriende øyeblikk, og et lite gjennombrudd for en sivilisert, ikke-polarisert islam og innvandringsdebatt i Norge. Noen av oss har forsøkt å si det hele tiden: Det ikke noe verdimessig skille mellom «samfunnsfiendtlige» Human Rights Service og samfunnsbærende Ap. Roll over Støre, and tell Hareide the News.

 

Teksten ble opprinnelig publisert som kronikk i Morgenbladet, 24. desember 2014.

 

Posted on

Ingen kan beskylde Nils August Andresen for å skrive kort og klart. Del 2.

Så har jeg blitt til Stalin og et helt nytt fag – sektforskningen – er introdusert i den evige, elleville Storhaug-debatten.

Det skal blir vanskelig å overgå metanivået som nå er satt av den som vanlig svært ordrike debattoverdommer Nils August Andresen. Hans artikkel ”Hvis du er i en sekt, stiller du ikke spørsmål” er egentlig lite annet enn en inflatert megaultraextrautgave av den forrige artikkelen han skrev omStorhaug og meg i Morgenbladet, der han også greide å konstruere en ”kuvending” hos meg som visstnok var svært inkonsekvent.

Jeg ser at artikkelen tas imot med begeistring av the usual suspects. Min argeste Facebook-klegg, Erik Honoré, kaller den presis. Da skjønner jeg at jeg ikke har tatt feil når jeg oppfattet den som det reneste rør. Og det mest rørete av Andresen er vel å gi hederlig omtale til et av de dårligste revolverintervjuer som er gjort på norsk fjernsyn. Siden vi snakker om sekten, tillater jeg meg å sitere fra Halvor Foslis anmeldelse på Facebook:

”Jon gjorde dessverre et mislykket forsøk på å være en kritisk journalist i et program der også programlederen sviktet fatalt. I sum ble det et selsomt, merkverdig program, i anti-opplysningens ånd: flisespikkeri, overrumpling, anonyme anklager, guilt by association, nedlatende, belærende behandling av en voksen studiogjest, som var aktuell med høstens store boksnakkis, men som ble behandlet som en blanding av et uansvarlig barn og manipulerende røy.”

Andresen derimot fikk bare med seg at gode, ”kritiske spørsmål” ble stilt fra en som er ”genuint opptatt av tall”. Finansavisens Kjell Erik Eilertsten er om mulig mer opptatt av SSB-tall enn Hustad. Han kaller Hustads kritikk for ”flisespikkeri”. Og Hustad sier at tallene er mer alarmerende enn Storhaug gav inntrykk av. Skal hun da ”tas” for å være for mild? Dette gir jo ingen mening, hvis problemet er at hun er for alarmistisk, eller drar fakta i sin retning, slik Hustad påstår.

Jeg skjønner ikke engang overskriften på Andresens artikkel. Sekt meg her og sekt der. Jeg er frittsvevende intellektuell (hoho!) og skyter dit det trengs, når det trengs. Jeg kritiserte Storhaug skarpt for hennes moské-kronikk i Dagbladet. Og jeg har selvsagt ingenting imot at Hustad griller Storhaug. Men er alle måter like gode? Er alle emner like sentrale og viktige? Hustad trakk fram tallrusk og gammalt grums, når hun nettopp har ute bok smekkfull av harde og urovekkende fakta. Fant han ikke noe å særlig å ta henne på der?

Ellers er det mye man kunne ta fatt i Andresens artikkel. Det er mange åpenbare og avgjørende forskjeller mellom Hege Storhaug og Bent Jensen (hvis man leser flere av hans artikler). Det som Storhaug anser som umistelige verdier – ytringsfriheten, demokratiet – anser Jensen for å være noe som allerede har ødelagt Europa. Selv stemmeretten er et endetidstegn i hans verden. Og han mener forfallet er noe eliten har regissert med viten og vilje. Hans idé om ”den europeiske kulturens overlegenhet” utelukker noe av verdi fra alle andre kulturer. Han ser alle flyktninger som snyltere og raljerer grovt over alle gode som drysser over dem straks de kommer over Middelhavet. Intet av dette finner du hos Storhaug.

Jeg registerer også at Andresen tre ganger må fortelle at jeg har omtalt Storhaug som en ”utrettelig menneskrettsforskjemper”. Her er setningen jeg skrev i min Dagbladet-kommentar: ”Eller hadde jeg gått glipp av en ”radikalisering” hos den utrettelige menneskerettsforkjemperen Hege Storhaug?” Dette er altså en kontekst der jeg diskuterer hvor hun står, ikke der jeg med dette uttrykket oppsummerer hvor hun står. Hadde djevelkvinnens advokat visst at formuleringen ville blitt brukt av aktoratet, ville han nok ha skrevet den i anførselstegn.

I samme artikkel kalte jeg også Storhaug for et «overengasjert følelsesmenneske» som fylte HRS med «skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam». Det var ikke fullt så aktuelt for Andresen å sitere. Man imponeres ikke av redeligheten.

Andresens artikkel innholder også direkte feil: ”Og i intervjuet med FrontPage Magazine skulle Storhaug [ifølge meg] visstnok ha sagt at vi måtte gi vår fulle støtte til frihetselskende muslimer, skjønt det er umulig å gjenfinne noe slikt i utsagnene hennes der (hun har sagt noe i den retning senere).” Nei hun sa det da. Andresen har ikke greid å lese hele artikkelen. Den er på to sider. Storhaug sier: ”But I think it is very important now to listen to Ayyan Hirsi Ali, whom I will label as the leading freedom fighter in contemporary Europe: don’t let us Muslims down. Give us a Voltaire. We have to support the secular Muslims a hundred percent. They are still in majority, according to many surveys in different European countries.”

Et par observasjoner til: Andresen mener Storhaug feilaktig tillegger muslimske debattanter en ”taqiyya”-strategi: at de bevisst taler med to tunger. Det kan godt være at mistanken er urimelig i de aktuelle tilfellene. Men i boken gir hun flere dokumenterte eksempler på enorme kontraster mellom intern og ekstern kommunikasjon fra islamske ledere. Men Andresen gir ikke inntrykk av å ha lest boken. Derimot mistror han selv hva Storhaug sier: «Hvor dypt denne beklagelsen stikker, kan man stille spørsmål ved.» Det kan man sikkert.

Andresens artikkel kan vel leses som en forsvar for Jon Hustad. Hustad takker i alle fall dypt på Facbook. Men hvis Andresen først skal skrive Facebook-Høyre-versjonen av striden mellom «The People’s Front Of Judea» og ”The Judean People’s Front”, så bør han få med seg den ypperste tildragelsen: At Jon Hustad brøt med sin venn Halvor Fosli, hans normalt nærmeste våpendrager, fordi han fikk så dårlig omtale for sin TV-opptreden. Etter to dager ville Jon bli Facebook-venn igjen, og Halvor svarte ja.

Og alle var enige om at dette var en riktig så hyggelig agurkdebatt i vintertiden.

 

Teksten ble opprinnelig publisert på Minervas nettsider 17. desember 2015.

Posted on

Revolverjournalisten som skjøt på seg selv

Islamkritikeren Jon Hustad arresterer Hege Storhaug for å ha samme virkelighetsbilde som han selv.

Jon Hustad forsøker i Aftenposten å imøtegå kritikken etter sitt famøse revolverintervju av Hege Storhaug på TV2s «Underhuset» på fredag. Han hevder han korrigerte henne for å styrke «saken» – å overbevise «det moderate sentrum» med «rette tal, relevante døme og med låg innestemme» om at innvandringspolitikken må strammes inn.

Men det var ikke det han gjorde, og ikke det han oppnådde. Hustad blåste opp irrelevante filleting og gammal grums, og lot som han hadde parkert henne. Hustad ville leke Martin Krasnik, danskenes tøffe, konfronterende TV-journalist. Men ble bare en amatørversjon av Skavlan, da han intervjuet Jimmy Åkesson. Og som i dette tilfelle, går seernes sympati til underdogen som ikke fikk fair behandling.

Et underlig skuespill

For hva skjedde på TV? Hustad greide så visst å overrumple Norges mest populære hoggestabbe, som aldri fikk sjans til å framlegge et eneste fornuftig poeng fra sin nye bok, «Islam – den 11. Landeplage». Men han greide ikke å påpeke noen tall- eller faktafeil som rokker ved bokprosjektet. Eller hennes mangeårige korstog for «frihetsverdiene». Derimot hadde han mage til å sitte i TV-studio og motsi fakta og synspunkter som han selv har hevdet med stor styrke som islam- og innvandringskritiker.

Det var underlig å bivåne dette skuespillet – og etterspillet på sosiale medier. Folk på venstresiden som alltid har mislikt «Facebook-Høgre» generelt og Jon Hustad spesielt, elsker at han «rævkjørte» Storhaug på TV. Og plutselig fikk antirasistene et nytt og uventet sannhetsvitne på at det ikke er noen sammenheng mellom innvandring og kriminalitet. Hvaforno’? Hustad har alltid hevdet det motsatte.

For bare to måneder siden skrev han en svært dyster artikkel på Medier24, med denne lange overskriften: «Hvorfor skriver vi så mye om asylstrømmen? Jeg tror svaret er islam, og trusselen det utgjør mot vår kulturkrets.»

Her kunne vi lese at økt islamsk innvandring vil skape «meir kriminalitet (personar frå muslimske land er mykje meir kriminelle enn andre, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå)».

Dette er klarere og beskere tale enn det Storhaug serverer i boka. Hun viser mest til lovløse forhold i Marsielles og Malmø, og advarer oss mot å havne der vi også. Men da skal plutselig TV 2s revolverjournalist Jon Hustad belære henne om hvor lite kriminalitet det er i Groruddalen. At den er like lav som på Vestkanten. I artikkelen hans var tonen litt annerledes:

«Vi som har råd til det, trekkjer ut i dei trygge forstadene og lever livet vårt vidare, alt medan vi kjem til å forlanga lægre skattar av di vi ikkje maktar å finansiera den stadig auka innvandringsbylgja av personar som i liten grad vil gje avkall på eigen religion og kultur og ikkje har utdaning.»

Merkelig tallkrangel

For Hustad er mest bekymret for velferdsbudjsettet. Han skriver at «ein somaliar utløyser eit investeringsbehov på 6 millionar nesten med ein gong han eller ho kjem til Noreg». Og videre at «gjennomsnittssomaliaren påfører Noreg ein nettokostnad i tenester og overføringar på ti millionar – altså rundt 16 millionar pluss pluss i framtidige kostnader, berre ved å koma hit.»

På TV filleristet han Storhaug for overdrivelser, selv om hun brukte laveretall enn dette.

Uansett er denne tallkrangelen en skinndiskusjon. Kjell Erik Eilertsen, journalist i Finansavisen, som har jobbet med disse SBB-tallene, mener Hustad bedriver «flisespikkeri» mot Storhaug. Tallene sier uansett at innvandring fra de såkalte R3-landene på sikt medfører betydelige kostnader for en allerede presset norsk velferdsstat.

Det har både Storhaug og Hustad sagt i mange år. Men på TV gav han inntrykk av at hun hadde misforstått hele regnskapet.

En kvartsannhet

Hva hadde den strenge faktasjekkeren ellers å fare med på TV? At Storhaug skriver i boka at 27 prosent av unge franskmenn støtter i IS: «Det er ikke en reell meningsmåling, men gjort av en Putin-organisasjon for å bruke den i propagandaen i Russland.»

Dette er i beste fall en kvartsannhet. Oppdragsgiver var det russiske nyhetsbyrået Rossiya Segodnya, men et seriøs britisk byrå, ICM Unlimited, utførte målingen, og resultatene ble gjengitt i flere store vestlige medier, for eksempel Newsweek. Storhaug er altså like upålitelig som et av verdens fremste nyhetsmagasiner.

Tallene om Frankrike fra denne spesielle undersøkelsen er det god grunn til å ta med noen klyper av salt. Men hva så? Nok av andre meningsmålinger forteller at IS-sympatien blant unge muslimer i Europa er urovekkende høy. Storhaug har altså rett i det vesentlige også her. Noe Hustad vet, men later på TV som han ikke vet.

Gamle viser om igjen

Det var alt skolemester Hustad hadde av innvendinger mot boka. Og så kom «Underhuset»s programleder Yama Wolasmal med de gamle historiene om innvandrerjentene som føler seg sviktet av Storhaug og HRS. Med en blanding av anonyme kilder og en gammel sak som er lagt død for lenge siden. Det er ingen som kjenner den fulle og hele sannheten om hva som skjedde den gang (begge parter føler seg sviktet). Men alle skjønner at Storhaug ikke kan å sitte på TV og forsvare seg mot anklagene uten å utlevere andre personer enda mer. Og emnet har ingenting å gjøre i en debatt med utgangspunkt i hennes islam-bok.

Så hvordan skal Storhaug behandles i debatter? Blir hennes forsvarere aldri bli fornøyd med hva slags kritikk eller anmeldelser hun får? Skjønner vi ikke hva som er jobben til journalisten Jon Hustad? Joda, selv om jeg fniser litt når han skriver at han «alltid stiller kritiske spørsmål» i arbeidet sitt, både til de han er enig med og de han er uenige med. Jeg har fulgt Hustad i mange år, og har aldri sett han ha noen kritisk distanse til sine egne helter (f. eks. Niall Ferguson). Derimot blir han fort krakilsk og mannevond om noen er kritisk til Jon Hustad.

Kritikken må ha kontekst, relevans og redelighet

Jeg skulle gjerne sett en knallhard konfrontasjon mellom en kunnskapsrik, faktagravende journalist og den ikke alltid like edruelige aktivisten Storhaug. Men da må den handle om hovedsaken i hennes islamkritikk og virke opplysende. Kritikken må ha kontekst, relevans og redelighet.

Vi må slippe at uvesentlige småfeil blir løftet fram som gedigne, graverende funn. Vi må slippe de evige henvisningene til ting som ble sagt og gjort for snart ti år siden, gjerne av andre (les:tidligere, eksterne bidragsytere til HRS). Hege Storhaug sitter i TV 2-studio og sier hun ikke tror på den konspiratoriske Eurabia-teorien (som sier at vestlige og muslimske ledere har laget en hemmelig plan for å islamifisere Europa). Hvorfor kunne ikke Hustad bare ta fram boken hennes og bruke sitater som motbevis? Fordi de ikke finnes der.

Storhaug er moderat i sammenligning med en mann som Hustad beundrer

Dermed måtte han til en artikkel fra 2006 i perifert amerikansk nettmagasin, der Storhaug var med i et fellesintervju der bl.a. Fjordman deltok, hver fra sin datamaskin. Hun sa ikke det samme som de andre. Hun sa blant annet at vi måtte gi får fulle støtte frihetselskende muslimer. Men hun sa det i dårlig selskap. Og det var nok for Hustad.

Ellers, når han ikke skal «ta» Hege Storhaug, har ikke Jon Hustad noen problemer med dårlig selskap. Han hyller Bent Jensen, en dansk historiker og kulturkriger som visstnok har vært vertskap for Fjordman under hans eksil, og som selv har luftet noen svært drøye undergangsvisjoner for Europa på kronikkplass i Jyllands-Posten. Storhaug er moderat i sammenligning med en mann som Hustad beundrer. Og som skriver til forveksling som Fjordman. Men sier du det til Hustad, blir han rasende.

Så hva er Hustad ute etter når han nå skal sette Storhaug på plass? Han er i egne øyne bare en faderlig vismann som viser omtanke med en kvinne som har gått seg vill. Dette presterte han å si til henne på TV: «Eg vil vise deg at du må reflektere mykje meir over kvar du står i terrenget, ka du ønske å oppnå og ka slags selskap du vil være i.»

Usaklig, nedlatende moralisering

Dette er ikke kritisk journalistikk. Dette er usaklig, nedlatende moralisering. Av den typen som Jon Hustad ellers bare nærer forrakt for. Men den overrasker ikke. Årets debatt om islam, innvandring og asylstrøm har til fulle vist hvor mye moral og følelser enkelte debattanter er i stand til å oppdrive, på bekostning av elementær, sunn fornuft.

Og jeg har selv analysert det absurde «Hege-hatet» i en helgekommentar i Dagbladet: Når fenomenet Hege Storhaug bringes på banen, kan selv de mest sindige og fornuftige mennesker blir veldig rare og kjipe versjoner av seg selv.

Det er også en av grunnene til at fenomenet stadig vokser. Folk ser en bekymret, litt overspent dame som sier noen ganske opplagte, men urovekkende ting om hva som nå skjer med Europa og Norge. Og så ser de noen gå løs på damen, i stedet for å gå løs på problemet. Og så tenker de sitt og bestiller bok de også.

 

Teksten ble opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 15. desember (på nett) og 16. desember (på papir).

Posted on

Dagbladet og Hege Storhaug. En trist historie.

storhaug faksimile

I dag ble jeg forbanna på Dagbladet. Hvordan kan en erklært “frisinnet” avis ønske å lukke islamdebatten?

MIDT I EN OPPHETET DEBATT om islam, som engasjerer brede lag av folket, kommer en meningssterk og faktatung bok om emnet. Skrevet av en kjent og omstridt person. Normalt ville dette fått de store mediene til å rykke ut, rydde plass og kjøre debatt for alt det er verdt.

Men Dagbladet tier boken i hjel. Ingen dekning av lanseringen, intet intervju, ingen kommentarer, ingen anmeldelse. (Og la det være helt klart: Dette har ingenting å gjøre med at ”Islam: Den 11. landeplage” er såkalt selvpublisert. Aune Sand utgav sin bok på eget forlag. ”Jordbærmus” ble anmeldt og omtalt som om den skulle være en verdensbegivenhet.)

På dette punkt skiller ikke ikke Dagbladet seg fra VG, Aftenposten eller NRK, som også har valgt å ikke gi boka noen oppmerksomhet. Men så blir boka en bestselger og forfatteren stemmes fram som Årets Navn i VG. Da kommer artikkelen i Dagbladet. Og hvilken artikkel!

ALLEREDE I INGRESSEN framheves Storhaugs ”forenklede syn på islam”. Vi får også vite at Storhaug ”setter fram påstander om at Europa er i en sivilisasjonskamp, og at vestlige verdier trues av islam.” ”Setter fram påstander”, gjør hun altså. Og om du skulle være i tvil: ”Hege Storhaug er kjent som en kontroversiell samfunnsdebattant og islamkritiker. For tida er kontroversene rundt henne mange.”

Storhaug siteres ikke på noe som har å gjøre med hennes perspektiver på islam og dens utfordringer for vår samtid. Hun sier at hun er glad for støtten fra grarota men er ”oppgitt over at vi har fått lite drahjelp av media.” Da kvitterer journalisten:

– Men du skjønner at ikke alle deler din oppfatning av sannheten?

SOM OM BOKEN hadde fortjent mer oppmersksomet om alle var enige i innholdet. Journalisten nevner at det er debattmøte om boka på Cosmopolite i kveld, der jeg og stortingsrepresentant Snorre Valen (SV) skal delta. (Linda Noor også.) Hun nevner også at jeg har forsvart Storhaug og at Valen har angrepet henne, men linker bare til Valens kronikk. Jeg får ingen henvendelse fra journalisten. Det får Valen, som gjentar sin vise om at Storhaug har et ytterligående verdenssyn styrt av konspirasjoner, som vi må møte med ”sober og rolig saklighet og tålmodighet”.

Jeg vet om flere sobre og dyktige forskere som mener ”hysteriske Storhaug” gjør en viktig jobb i norsk offentlighet, nettopp fordi så få andre tør og vil kritisere verdensreligionen, av frykt for å bli stemplet som islamofobe eller fremmedfiendtlige. Men Dagbladet vil heller snakke med seniorforsker Wilhelmsen (NUPI) som er enige med Valen:

”Jeg tror at hennes konstante utspill som gjør islam og muslimer til en utgruppe, er populære fordi de tilbyr denne enkle framstillingen av «de andre».  Som samfunnsdebattant tegner hun en enkel historie om hvem som er det største problemet i samfunnet. Det er godt å ha noen å definere som vår motpart, noen man kan skylde på og henge ut som annerledes og kanskje til og med som farlig for oss.”

Dette altså om en forfatter som har mange, nære muslimske venner og som skiller mellom autoritær/voldelig islam og den fredelige varianten hele veien gjennom i boka. Men ”eksperten” Wilhelmsen har ikke lest den.

OG DE SOM LESER DAGBLADET har nå fått klar beskjed om at det bør heller ikke de. Alle deler ikke Storhuags oppfatning av sannheten. Men alle som jobber i Dagbladet og alle som Dagbladet ønsker å snakke med, deler oppfatningen av at Storhaug er en farlig dame. Og jeg – en ekstern skribent som altså har dristet meg til redusere farenivået noe – har har fått beskjed av avisens seniorkommentator, John Olav Egeland, at jeg har gjort henne til Mor Theresa.

EN TING ER I ALLE FALL SIKKERT:  Det finnes i Norge og Europa i dag ikke noen mer reaksjonær, totalitær og barbarisk ideologi enn islamismen. Den har dessverre får solid fotfeste også blant hjemlige muslimer, og blir forfektet i flere av våre store moskeer og muslimske organisasjoner, noe Storhaug dokumenterer godt i boka. Dagbladet som tradisjonsrikt ”organ for frisinnet og framskrittsvennlig politikk” burde være det første og fremste mediet i Norge til å angripe denne ideologien head-on, og advare mot dens urovekkende utbredelse. I stedet synes det viktigere å advare mot Hege Storhaug, en journalist som skrev sin første og banebrytende artikler om kvinnefiendelige religiøse praksiser nettopp i Dagbladet.

Denne fortsatte stigmatiseringen og utdefineringen av vår mest profilerte islamkritiker er nedslående og forstemmende. Og et sykdomstegn i norsk offentlighet. Ingen krever at Dagbladet eller andre skal kjøpe Storhaugs virkelighetsoppfatning, men når hun utgir en hel bok om saken, bør de kanskje kunne sette seg inn i den, og i det minste forklare hvorfor den er så riv ruskende gal. De kunne kanskje til og med selv forsøke å finne ut hva som sannheten? Hvor er Dagbladets kritiske journalistikk om islam, nå når den er et brennaktuelt stridstema?

EN ANNEN TING ER OGSÅ SIKKERT: Denne blandingen av fortielse og fortegnelse av høyst legitim og viktig islamkritikk, er noe folk får med seg – og reagerer på. Det er noe som skaper avstand til meningseliten, og frustrasjon og aggresjon over at ting ikke kan diskuteres åpent. Denne aggresjonen kan Storhaugs kritikere i neste omgang bruke som bevis på den farlige stemningen Storhaug pisker opp. Og sånn fortsetter det.