Mett på moralsk kapital

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Godhetsentrepenørene mener business. Og du kan ikke kritisere dem.

FORRIGE UKE fikk jeg erfare effekten av sosiale medier. Jeg skrev på Facebook hva jeg mente om mediefenomenet Gunhild Stordalen og hennes hjertebarn EAT. Spontant, spisset, lett satirisk. Ved frokostbordet. Jeg kom til å nevne kjønn, utseende, rikdom og sykdom. Fordi det hører til bildet og fortellingen. Plutselig var jeg selv i stormens øye. Iført slåbrokk.

Andedammen delte seg. Heiagjengen: Endelig er det noen som sier fra! Medienes, politikernes, kongehusets logring for Stordalene er pinlig, frastøtende og prinsippløs. Hylekoret: Sånt kan du ikke si! Dette er smålig dritt, misunnelig sinne,mannsjåvinistisk hersketeknikk. Du er trist. En gretten gubbe. En søppelmann.

DRITTJOBBEN burde selvsagt gjøres av de som har de som har til yrke å grave, undersøke, opplyse. Men journalister vil ikke skitne seg til i møte med Gunhilds renhet og skjørhet. Ta foranledningen for min ventilering – konferansedekningen til Aftenposten. På nett serverte landet største avis en glatt, veldesignet videoreportasje fra et vekkelsesmøte med tårer, floskler og håp. Ikke ett kritisk spørsmål fra reporter, selv ikke når kjøttmotstander Gunhild og kjøttelsker Erna pludret samforent foran kamera.

Åpnet du papiravisen samme dag, fikk du en helside med tittelen «Derfor er Gunhild Stordalens Eat-konferanse viktig». Journalist Arild Færaas ramset opp sine funn: «Viktige maktmennesker deltar på konferansen.» Og: «Konferansen utfordrer myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn.» Fastslått på forhånd. Stordalen trenger ikke annonsere. Den frie presse er engasjert i saken – som tekstforfattere og kopimaskiner.

HVORFOR SÅ LITE skepsis i utgangspunktet? Veien mot en varmere klode er brolagt med konferanser. Trenger vi én til, der verdensledende forskere får lov til å sitte i arbeidsgrupper med skandinaviske kronprinsesser?

EAT er altså et privat initativ, utformet som en krysning av Davos-toppmøtet og Nobelkonserten uten musikk. Det er en investor og hotellmillionærs bryllupsgave til sin legekone, som ikke ville ha «diamanter og skit», men heller «redde verden», som hun har drømt om siden hun var barn. Det er en appell om et mer fornuftig og ansvarlig forbruk, initert av et par som selv har råd til både å forbruke i den helt store stil – og kjøpe seg fri fra ansvaret med CO2-kvoter. Petter Stordalen har nærmest gitt sløsing et godt rykte, og flyr privatjet til sine elleville åpningsfestermed bunnsolid samvittighet. Hvordan forholder pressen seg til dette?

Ingen sjekker klimaregnskapet til miljøforkjemperens hotelldrift og eiendomsmasse. Familiens juleferier på Mauritus (pris: 5 millioner) og hyppige leie av den ekstreme luksusyachten Maltese Falcon (ukespris: 3,2 millioner) er ikke tema for Dagens Næringsliv, Klassekampen eller NRK Brennpunkt. Bare for Her og Nå og Se og Hør.

FORUTEN kjendisjournalistikken har den «seriøse» mediedekningen av EAT-prosjektet bestått i å la eventmakeren legge ut om forbedelsene, vise fram sitt imponerende nettverk («Her er stjernelaget») og bli hyllet av sine støttespillerne. Alt timet og tilrettelagt av hennes eget pr-apparat. «Man må ha et halvfabrikat for å få journalistene interessert», forklarer EATs kommunikasjonssjef Beate Nossum. Vinklingen er gitt, betingelsene er klare, hovedpersonen er stylet til tennene og taler godt for sin sak. Det er ingen grunn til å betvile Gunhild Stordalens sterke engasjement og store kunnskaper. Og nei – det er ikke galt å bruke verken kjendisstatus eller skjønnhet til å fokusere på menneskehetens store utfordringer.

Men har medieoppslagene om EAT lært oss noe nytt om kosthold, helse og miljø? Gjort oss klokere på hva som er problemet med dagens globale matproduksjon og handelsregime? Stordalen kunne gitt oss bedre innsikt i vanskelige spørsmål bare ved å skrive en eneste aviskronikk. Men det gjør hun ikke lenger. Det blir for smått. Og hvem leser vel norsk?

I STEDET for tørr informasjon og argumentasjon får vi derfor historien om en sterk og flott kvinnes kamp for å redde verden. Sykdommen som først truet hele prosjektet, hevet etterhvert fortellingen til melodrama: Vil heltinnen redde seg selv lenge nok til å redde de kommende generasjoner? Assosiasjonen går til en katastrofefilm, noe heltinnen selv spiller opp til: Hun har gitt seg selv et år på å gjøre en global forskjell, og ber alle om å hjelpe henne: «2015 er året for endringer som på en dramatisk måte vil påvirke kommende generasjoner.» Sterke ord, sterke følelser. Det var vanskelig å forbli uberørt av hennes tale, livestreamet av NRK. «Jeg har byttet hestehalen med ny beinmarg.» Selv kyniske meg fant øyeblikket hjerteskjærende.

Hvordan få kritisk distanse til noe sånt? Og hvorfor bør man ha det, i stedet for bare å rose et «utrolig positivt initiatitiv» fra en kvinne som «bruker hele helsa på å gjøre verden til et bedre sted»? Fordi det ikke er journalisters, kommentatorers eller sosiologers oppgave å rope halleluja. Det er vår jobb å forstå. EAT ønsker å være en politisk aktør, en maktfaktor, og må derfor forstås på andre premisser enn de som er satt av raushetskulturen eller prosjektets egenreklame. «What is EAT?» Så mange flotte svar. La oss heller spørre: «What is it?»

MED EAT er et nytt, stort samfunnsfenomen introdusert i Norge: Koblingen mellom Business, Charity & Celebrity. Og nå i tillegg: Science.

På en felles plattform av  positivitet, uegennytte, kunnskapstørst og framtidssansvar skal disse kreftene danne en høyere enhet. Da er det ikke lenger forskjell på merkevarebygging og kloderedning, på profitthensyn og miljøomtanke, på glamour og aktivisme, på egoisme og altruisme. Det er heller ingen forskjell mellom ulike interesser og verdisyn i verden, eller mellom ulike sektorer som næringsliv, stat og sivilsamfunn. Alle kan stikke sitt sugerør ned i det store reservoaret av godhet. Alle kan investere i moralsk kapital.

Som man deretter kan profitere på i egen virksomhet, uavhengig av hva man har gjort tidligere, og hva man kommer til gjøre. Matindustrielle giganter som før har vært ansett som en del av problemet, blir plutselig en del av løsningen, som ved magi. Fordi Gunhild sier det. Hun sier at hun gjerne også skulle invitert Coca-Cola og McDonald’s.

VIL NESTLÉ slutte å tappe flaskevann fra uttørkede California, etter en kraftig moralsk oppvåkning i EAT-loungen? Hvem vet. Ingen av sponsorene eller deltakerne trenger å forplikte seg til noe, eller forsake noe. De trenger bare å vise sin gode vilje, sitt ønske om å lære, diskutere, mingle med toppene i Stordalens hotell. Vi som står utenfor kan heller ikke kritisere det som skjer innenfor, fordi alt lar seg begrunne i den gode sak. Er du imot å gjøre verden bedre? Skjønner du ikke hva «the creation of shared values along the entire value chain» betyr! Lurer du på tidsaspektet og suksesskriteriene! Vil du ha konkrete løsninger! La nå dette initiativet vokse, fri for negativitet. Gunhild & co prøver i hvert fall! Hva har DU gjort for miljøet!!!?

GODHETSTYRANNIET. Det var ordet professor Terje Tvedt brukte i Maktutredningen om bistandsfeltet. «Alt måles med én moralsk målestokk» og «stillingstagen til verdens kompleksitet reduseres til i bunn og grunn ett suverent prinsipp – godhetens.» Beskrivelsen passer like godt på atmosfæren rundt EAT, som tiltrekker seg alle som liker å tenke nytt og høyt, fra en uangripelig moralposisjon.
Jonas Gahr Støre fløy Gunhild til Geneve for å spleise henne med sin gamle sjef i WHO, og sitter i det rådgivende styre for EAT. Sånt kalles «politikk 2.0» i Støre-språket. Det kunne også kalles politikkens avvikling under et kamuflert rikmannsinitiativ. Rikmannen sier: «Gunhild utfordret meg og fikk meg til å tenke. Er det penger som driver meg? Er målet å tjene mest mulig? Jeg kom til at det ikke er det.» Arbeiderpartiets leder sier: «Det er fint å leve i et samfunn der penger fra folk som Stordalen blir satt inn i en slik tjeneste.»

SLIK SNAKKER FOLK som ikke er så opptatt av sosio-økonomiske konflikter og strukturer. Som heller vil tjene et høyere gode. Sammen for livet, på toppen av samfunnet. EAT er tvers igjennom et eliteforum. Med en elefant i konferansesalen: Klasseskillet i kosthold og matmarked. Tross alt trendmas om sunn, økologisk og kortreist mat, blir rask og usunn mat stadig billigere og mer tilgjenglig. «Bondens marked» øker, men McDonalds øker enda mer i Norge. Og hva gjør EAT? Det eliten pleier å gjøre: Sender byrdene nedover. Det er den vanlige forbruker, som med mer «bevisste» valg skal tvinge industrien til endringer. Erna Solberg sa til Dagsrevyen i Stockholm: «Konsumermakten (sic) kan brukes veldig sterkt framover.»

Hva regjeringsmakten kan brukes til, er mer uklart. Statsministeren kommer ikke til å innføre sukkerskatt eller fjerne subsidier til kjøttlandsbruket med det første. Rema 1000-sjef og EAT-sponsor Odd Reitan kommer heller ikke til å pensjonere grillkongen Craig eller slutte med tilbud på fire-pack mega-Cola. Det er du som har ansvaret for å skjerpe deg, med inspirasjon fra de sunne og vellykkede forbildene som deltar på EAT. Reaksjonen i kommentarfeltene har ikke latt vente på seg: Folk spyr av økofiffen.

MEN« THE DO-GOODERS» lar seg ikke merke. The show must go on. Og alle vil med på laget til driftige Gunhild. Folkehelsa.Forskningsrådet. Fotballforbundet. Landbrukssamvirket. Ifølge Nationen er Dr. Stordalen «en særdeles viktig alliert» for landbruket.
Rolledelingen og utvekslingen i EAT-nettverket synes dermed omsnudd. I starten rekrutterte man autoriteter for å få autoritet til det nye og uvante prosjektet. Nå søker etablerte institusjoner kontakt med EAT for å få glans, trøkk og oppmerksomhet til sine prosjekter. Og de som måtte tro at Petter Stordalen har tenkt å leke miljømesén, må tro om igjen. Nå gir bedriftene penger til team Stordalen for å bedre miljøprofilen. Tetra Pak, SEB, Rema, Nestlé, Bama og Oat donerer 1,25 millioner årlig til EAT. Altså kan økonomisk kapital konverteres til moralsk kapital, som igjen kan veksles i penger. Over 20 millioner i omsetning er brukbar omsetning for en nystartet virksomhet, tuftet på 100 prosent idealisme.

DA SPILLER DET mindre rolle at EAT har generert null presse internasjonalt, og framstår som en kuriositet i den akademiske verden. Med EAT har Gunhild Stordalen skapt seg en misjon, et levebrød og en smått genial foretningsmodell som aldri kan mislykkes. Godheten sikrer legitimitet til evig tid, og hva som er godt, kan hele tiden omdefineres. Om EATs forslag til tiltak og løsninger ikke virker, viser det bare behovet for ny kunnskap, nye diskusjoner, nye allianser, nye strategier, nye EAT-konferanser i nye Choice-hoteller! For en godhetsentrepenør er alle tider gode, så lenge helsa holder. Gunhild Stordalen kan bli for matfeltet det Jan Egeland er for nødhjelpen. Snart kommer Ylvis-videoen.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 13. juni 2015.

Qarranto glapp for Barcelona

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg
Videodømming? Ingen stor sak. Fotballspillet er allerede revolusjonert fra gutterommet.

«NÅ ER BARCELONA og Atletico Madrid interessert i Qarranto,» sa trettenåringen ved frokosten. Hm. Jeg følger litt med på internasjonal fotball. Vet forskjellen på Pogba og Drogba. Men Qarranto…? Gutten smilte stolt, og da skjønte jeg. Han snakket om sin egen spiller. Høyde: 190. Fot: Høyre. Rating: 81. Form: Glimrende. En figur han har laget på tv-spillet FIFA.

Javel, tenkte jeg. Dagbladets Esten O. Sæther, breddefotballens svar på Per Fuggeli, har bedt meg og andre fotballpappaer å glemme enhver tanke på talentutvikling i barnefotballen: «Nei, gutten din skal nok ikke bli fotballstjerne.» Så da får det være trøsten: Eldstemanns FIFA-avatar banker på døren til storklubbene.

STEINALDEREN. Slik føles i dag min ungdom på søttitallet, sånn fotballmessig. Det var intet alternativ til IRL og NRK. Jeg så målfattige engelske tippekamper sammen med far, som sovnet før pause. Jeg spilte på løkka, litt i klubb (reserve på førstelaget eller kaptein på andrelaget, pest og kolera), heiet på seniorlaget, samlet på fotballkort, hengte plakater over senga. En sommer møtte jeg Kenny Dalglish i Syden og fikk tatt bilde (framkalt etter to uker). Men Liverpool-legenden hadde ingen digital dobbeltgjenger som kunne spilles av gutter over hele verden.

For verdens største idrett er ikke til å kjenne igjen. Fotball tikker inn som nyheter på mobilen og nettavisen, og nytes mot betaling på fritt valgt skjerm, der du selv ordner reprisene, eller ser flere kamper samtidig. Fotballturer til England og Spania er den nye dannelsesreisen. Fancy sko og stjernedrakter omsettes for milliardbeløp. Løkkene ligger døde, alt er organisert og pengebasert. Mer enn noen gang er deltakelse nødvendig for å henge med sosialt i klassen og gjengen. Men for dagens unge er det øyeblikkene ved spillkonsollen som gir de mest intense fotballopplevelsene.

ET FORFALLSTEGN? Alt er relativt, og alle foreldre liker «snille» spill. I FIFA får du rødt kort for stygg takling. I GTA får du rødt kort hvis du ikke har drept noen. Det finnes mer oppløftende syn enn gutter som «gamer» fotball med fingrene, krumbøyd i kjellerhulen med nedrukket rullegardin, i stedet for å være ute, bruke kroppen, leke med ball og bidra til folkehelsa. Men FIFA er verken passivt, asosialt eller uintelligent. Det gjør barna mer opptatt av virkelig fotball. Og de blir klokere på sporten. Ikke minst taktisk, ved å delta i kampen på avstand, se hele banen, lese de andres bevegelsesmønster. Spillet bidrar til overføring av kunnskap – alt fra det fotballtrenere kaller «refleksjon» og «orientering» – helt ned til ferdigheter på finmotorisk nivå.

«Se her, pappa.» På stuegulvet demonstrerer gutta finter de har lært ved å studere Ronaldo eller Neymar på FIFA – i reprise, i nærfokus, fra ulike vinkler. Som i gamle dager må de øve og terpe for å få driblingene til å sitte, men instruksjonen og inspirasjonen kommer fra skjermen. Den samme skjermen som vi foreldre ofte ønsker å kaste ut av vinduet, for at barna skal få et liv.

«SKILLS» er det nye nøkkelordet. Det gjelder å «drible de andre på ræva.» På FIFA  er du din egen favorittspiller som gjør sine signaturtricks på din kommando. Bare dette er en ny tidsregning i fotballhistorien. «Jeg kan få Zlatan til å ta brassespark når jeg vil,» sier trettisen. Vi var nylig i Barcelona og opplevde den svenske kjempen «live» for første gang. Han var meldt i toppform, forventningen var store. Vi fikk se en tung mann som jogget rundt, slo støttepasninger, og aldri hadde troen på seier. En stjernespiller. I Champions League. Da skjønner du hvorfor tv-spillet kan være å foretrekke framfor en eksklusiv kampbillett. Jeg har sett Zlatan på YouTube og lest selvbiografien. Jeg skulle gjerne kunne styre ham fra plastsetet på Camp Nou, slik at han lignet mer på seg selv.

DAGENS FOTBALLHELTER må være fornøyde med profileringen de får i sportens virtuelle parallellkultur. Men de blir også nådeløst rangert for hver eneste ferdighet i spillets statistikk. «Jeg er ikke fornøyd med hastigheten min i spillet. 83 er for lite,» sier Manchester City-vingen Nasri. «Jeg er for liten. Det mangler 3-5 centimeter», sier Eden Hazard. Begge i en lattermild video som skal promotere spillet. Jeg skulle gjerne visst hva Martin Ødegaard synes om sin egen spillefigur, som ble tilgjengelig på FIFA 1. mai i år. I et videospill som imponerer med sin grafiske realisme, helt ned gressmattas struktur og stjernenes individuelle målfeiringer, er Det Store Norske Håp knapt til å kjenne igjen. Dette bør være Ødegaards framtidsmål: Fast plass på Reals førsteellever, riktigere fjes og frisyre på FIFA.

Men både Hazard, Ødegaard og andre toppspillere elsker skjermspillet. I den grad at det kan gå over prestasjonene de er betalt for. Den engelske klubben Leyton Orient hadde vunnet åtte kamper på rad og ledet League One da FIFA 14 ble sluppet høsten 2013. Så sluttet seiersrekken. «Spillerne ble så hektet på det nye spillet at de spilte som seg selv mot Oldham, for å forberede seg til kampen neste dag,» meldte klubben. Spillerne fikk FIFA-forbud på kampdag. Men det hjalp ikke. I fjor kom den enda mer vanedannende FIFA 15. Og nå er laget rykket ned.

SISTE NYTT fra et gutterom på Nordre Aker: «QARRANTO SKINNER I DEBUTEN FOR ATLETICO». Manageren sier: «Hva mer kan jeg be om? Han er ivrig etter å spille og har vist det i dag. Han er en fantastisk ressurs for klubben. Jeg er sikker på at tilhengerne våre og fotballfans over hele landet vil får se kvalitetene som denne gutten byr på.»

 

Opprinnelig trykt som helgekommentar i Dagbladet, 16. mai 2015.

Ingenting å spøke med

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Å krenke fornuften og kneble humor. Slik bygger vi landet med puter.

 

MARTHA STEWART (73) er dronningen av Middle America. Tenk deg en krysning av Ingrid Espelid Hovig, Toppen Bech og et multimediaimperium. Eller bare en svært myndig, hvit og borgerlig frue. Som plutselig sier til en afroamerikaner: «Du minner meg om en pepperkakemann jeg glemte i ovnen.»

Hadde hun sagt det til en kollega eller en servitør, ville hun vært sosialt død i løpet av minutter på internett. Men hun sa det på TV. Tørt og blasert. Og offeret lo høyt. Det samme gjorde rapperen Ludacris (som har tre barn med tre kvinner) da Stewart ba ham trekke seg ut, og heller komme på det lekre, høyabsorberende sengetøyet i hennes egen kolleksjon. Komikeren Natasha Leggero fikk denne salven: «I do a lot of gardening, but you are without a doubt the dirtiest, used-up hoe I have ever seen.»

KRENKING ER GØY når den gjøres av proffene. Til proffene. Foran et innforstått publikum. Humortradisjonen «roast» setter grove personlige fornærmelser (om rase, klasse, kjønn, sex, utseende, familie, karriere) i trygt, rituelt system. Og humor burde generelt være et anarkistisk frirom, på linje med kunsten. Der man ustraffet kan drite ut alt og alle. Fordi vi fortjener det. Humor kobler av, røsker opp, flytter blikket, svekker tabuer, avslører autoriteter, bringer verden framover.

MEN TIDSÅND og teknologi har gjort humor til risikosport. «Pepperkakemannen» Hannibal Burell ble stjerne ved å oute Bill Cosby som voldtektsmann, etter at en videosnutt fra hans sceneshow skapte viral storm. Å henge ut en overgriper eller drittsekk er trygt. Men hva om standup-eren selv leker drittsekk? Kaller kvinner «fucking liars» og skjeller ut «niggerne» blant de sorte?

CHRIS ROCK vegrer seg i dag for å teste ut drøyt materiale på publikum. Ett feilskjær, og du er korsfestet på YouTube og Twitter før du har gått av scenen. Og folk er blitt mer sensitive. Særlig på andres vegne. Stadig flere krever retten til ikke å bli støtt, ikke oppleve ubehag. Rock orker ikke lenger opptre på universiteter. Han sier standuplegenden George Carlin (som døde i 2008) sa det samme: This is not as much fun as it used to be.

HVORDAN VAR DET FØR? På åttitallet trykket bladet Hustler et parodisk intervjumed Jerry Falwell, der den mektige kristenfundamentalisten bekjente å ha knullet sin mor. «- Men, din mor. Er ikke det litt ute? – Jeg synes ikke det. Jeg er ikke så opptatt av utseende til en kvinne.»

Bladet ble anmeldt, men frikjent av Høyesterett, som blant annet la til grunn at «appellen til en politisk karikatur ofte er basert på å utnytte uheldige fysiske trekk eller pinlige episoder – en utnyttelse som ofte er ment å såre følelsene til dens som blir framstilt.»

I dag høres det ikke ut som et forsvar for ytringsfrihet, men et forsvar for mobbing. Hva har skjedd?

DEN MYE OMTALTE og utskjelte bevegelse kalt «politisk korrekthet» er tilbake. Sterkere enn på nittitallet, og nå midt i mainstream. I USA kalles folk på venstresiden «liberals». PK er ideologien til «leftists» som ikke lenger vil være «liberal». Det er puritanismen og konservativismen til de radikale og progressive. Tankepolitiet til de som misliker snuten. Tante Sofie forkledt som hipster.

PK vil bekjempe farer vi ikke engang visste eksisterte, som «microaggressions» og «triggers». Den lager eksplisitte regler for samkvemmet mellom mann og kvinne, og straffer overtrederne. Den får 6000 til å protestere mot at Bill Maher skal tale på Berkley-universitetet, arnestedet for Free Speech Movement, fortroppen i studenopprøret på seksitallet. Den (høyst liberale) komikerens uttalelser om «ulike religioner» (les: islam) vil bidra til et «truende læringsmiljø».

MEN 6000 ER INGENTING. Tante Sofie kan i dag mobilisere 6 000 000 på et blunk. Millioner av sensitive bøller har gjort sosiale media til den nye globale gapestokken. En kvinne tvitrer en spøk om rase og AIDS før en flytur og får livet sitt ødelagt før ankomst (jf. #hasjustinelandedyet). Folk misforsto spøken. De ville misforstå. På andres vegne. Skadefryd forkledt som omtanke for svake grupper.

Ricky Gervais har sagt: «Bare fordi du er krenket, betyr ikke det at du har rett.» Men du får rett, slik logikken har blitt. Ingen kan bestride såre følelser. Alle må respektere dem. Si deg krenket, og du får makten til å tolke alt i verste mening. Avsender er alltid ond.

KARIKATURSTRIDEN var kollektiv vrede, helt uten hensyn til ytringers intensjon og kontekst. Hvor mange kjenner bakgrunnen for tegningen av profeten med bomben i turbanen? Eller motivene til Kurt Westergaard? En jovial, frihetselskende sekstiåtter og hedersmann lever nå på hemmelig adresse, med politiovervåkning, stemplet som mobber, oppvigler, sivilisasjonskriger.
«Han ønsket å krenke andres religiøse følelser.» Denne «dommen» er ikke bare opprørende. Den er idiotisk. Og som vismannen Poul Henningsen har sagt: Det eneste man ikke skal krenke, er fornuften.

FORNUFT og humor henger sammen. Kjenner du komikere som ikke er smarte? Ok, Tommy Steine. Eller smarte folk uten humor? Ok, Gro Harlem Brundtland. Men humor krever distanse, refleksjonsevne, å kunne leke med tanker, flytte på kategorier, spille på stereotypier. Da trengs frihet og spillerom. Norge har hittil vært forskånet for korrekthetens ytterligheter. Men Sverige har gått foran, og vi er på vei. De som spøker med samer, bruker nå samiske konsulenter for å ikke å krenke et folkeslag som «har måttet tåle veldig mye». Radioresepsjonen i P3 må stå skolerett for å tulle med downs (krenket far skapte storm) og bruke ordet «knulledukke» om en blogger som sier hun «ba om det». Og så eksploderer Trygdisgate.

Ingen klaget på spylukten fra dvergvitsen. Men den tøysevulgære sexsketsjen, med sine mange lag av ironi og selvironi, ble straks til voldtekt, hevnporno og såklart – et strukturelt problem. Dermed var disse begrepene tømt for alvorlig innhold. Og Kari Jaquesson var ikke lenger en kontroversiell rikssynser som ytrer seg med (trusler om) politianmeldelser. Hun var en sakesløs kvinne. «Det kunne vært hvilken kvinne som helst.» For eksempel din datter. Vil du virkelig at rikskrenkastingen skal straffepule din datter? Sjakk matt. 1-0 til krenkariatet.

MAN VELGER sine kamper. Og sine reaksjoner. Da Karpe Diem rappet om å få «head» av Mette Hanekamhaug, «den merra», inviterte hun seg nærmest inn i Toyotaen. «Det er bare kult at de har valgt å bruke meg og navnet mitt. Jeg skulle gjerne likt å høre både dem og den låta live.»

Mette er FrP-er og har ikke skjønt makten i offerrollen. Men det har store deler av skravleklassen, som nå har gående en orgie i annengradsforkrekning (Seltzers begrep) og selvmotsigende kjønnspolitikk. Får kvinner der ute større tro på seg selv ved å framstilles kollektivt som skjøre ofre? Over hvor mange avissider kan man påstå å være kneblet i offentligheten? Å stemple stadig mer som hets og hat, er det ment å fremme ytringsfriheten? Neppe. Folk vil legge bånd på seg. Rommet snevrer seg inn. De krenkede får diktere debatten og legge premissene for hva som er lov og ikke lov å si. Fortsett gjerne krenkefesten – og hvem var nå Charlie? Men sitt ikke der i 2025 og klag på at det var morsommere før.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 18. april 2015.

SV – klasseskillets parti

Tegning: Flu Harberg
Tegning: Flu Harberg

Eli på vestkanten har mer bruk for SV enn Ali på østkanten.

 

Å HØRE SV bedrive selvkritikk er som å være flue på veggen under et oppvaskmøte i reklamebyrå eller en markedsavdeling: «Vi har feilet med brandingen av produktet.» SV skal være tuftet på en idealistisk, helhetlig visjon om et alternativt samfunn. Men ingen er mer kynisk opptatt av å pushe den velgervennlige Kjernesaken (den som bare vi, og intet annen parti, eier!). F.eks: «Skole, skole, skole.» Eller: “«Skole, skole, skolemat.»  Eller: «Skole, skole, miljø». Skitt, der glapp miljøet til et nytt parti.

Dette er sosialisme redusert til salgsargument. Som om en kristen misjonær skulle rope: «Kom til oss! Jesus er best på barneomsorg.»

FØR LANDSMØTET, med ny bok i ermet, listet Audun Lysbakken igjen opp alle partiets PR- og strategitabber: SV har vært for dårlige til å prioritere, konkretisere

Her falt jeg ut. Lysbakken ramset opp ord som rimer på «reparere». Var det et desperat forsøk på å sanke stemmer fra «Pompel og pilt»-generasjonen? Hadde selveste Gorgon Vaktmester erstattet Karl Marx som partiets ideologiske ledestjerne?

NEI. MARX er faktisk tilbake. Det oppsiktsvekkende ved Lysbakkens landsmøtetale var ikke at han gjentok mantraet «Ta kampen» tjueseks ganger. Men at hovedpåstanden lenge har vært tabu å si: Norge er et klassesamfunn.

KLASSEBEGREPET sovnet stille inn på nittitallet, til og med i mitt eget fag, sosiologien. I stedet kom tesen om samfunnets individualisering», og selv Erik Solheim så lyset. SV-lederen hevdet i 1995 at barn fra lavere sosiale lag hadde like store sjanser som andre. Det handlet bare om intellektuelle evner.

Forskning og statistikk sa noe annet. Livsjanser er fortsatt skjevt fordelt. Rikdom så vel som fattigdom går i arv. Det du mener, liker, kjøper og gjør er betinget av bakgrunn og ressurser. Like fullt fastslo Solheim ved årtusenskiftet: «Klassesamfunnet er i oppløsning og erstattet av en historisk ukjent individualisme.»

HOPP FRAM til 2004. SV-leder Kristin Halvorsen utgir sin politiske bekjennelsesbok, «Rett fra hjertet». Der skriver hun om klasseskiller. I Quatar og Brasil. I Norge ser hun bare små forskjeller, selv om «noen ramler utenfor». Halvorsens hjerte banket for kvinner, barn, homofile og fattige i U-land. Arbeiderklassen i vårt eget land ble ikke nevnt.

FRA 2005 skrifter moten igjen, med klassereise-litteratur, Marsdals «FrP-koden» og Bourdieu-for-begynnere i tabloidpressen: «Vis meg din bil…». SV begynner igjen å snakke om klasse, samtidig som partiet kom i regjering. Men ble det mindre ulikhet med SV i posisjon?

SV HEVDER inntektsforskjellene gikk ned da partiet styrte Finansdepartementet og skjerpet skatten for rike og lettet for de lavlønte. Men forslaget om utbytteskatt kom fra Høyres Per-Kristian Foss i forrige regjering. Under finansminister Halvorsen fikk en førskolelærer 100 kroner i årlig skattelette, mens en statsråd fikk 7000. Finanskrisen, som SV ikke kan ta æren for, svekket aksjene, men før de rødgrønne takket av, hadde Norge fire ganger så mange rike pr. innbygger som USA. «Sosialdemokratiet skaper en større overklasse enn den amerikanske modellen,» ifølge professor Kalle Moene.

Da hjelper det lite å skremme med «amerikanske» tilstander under de blåblå. Gode økonomiske tider skaper større ulikhet. Det samme gjør innvandring, som SV liker. Uten innvandring ville vi nesten ikke hatt barnefattigdom. Velferdsstaten ville vært mindre presset, Oslo ville vært en mindre delt by. Det finnes gode argumenter for innvandring, og mot «fremmedfrykt», men rekordstor tilflytting av mennesker uten utdanning til et avansert kunnskapssamfunn fører med nødvendighet til økte forskjeller og økte sosiale spenninger. De rike tjener på innvandring, de fattige taper.

SV HAR enda mindre å skryte av som skoleparti, etter åtte års bestyring av kunnskapsdepartementet. Lysbakken bruker to barn som eksempel: Eli på Oslo vest, med advokatfar og lærermor, vil bli lege. Det vil også Ali på østkanten, med sjåførpappa og hjemmemamma som kom hit som flyktninger. Begge barna har talent og stå-på-vilje, men foreldrenes lommebok og vitnemål gir dem svært ulike muligheter til å oppfylle drømmen. Og Lysbakken må, som Djupedal og Halvorsen før ham, innrømme at skolen fortsatt ikke utjevner forskjeller, men forsterker dem. SV-løsningen er som vanlig heldagsskole, leksehjelp, skolemat og flere lærere. Men hva med bedre lærere? Og hvorfor fungerer skolen så dårlig for mindre priviligerte barn, og ekstra dårlig for guttene?

FORDI skolepolitikere og -byråkrater i flere tiår har nedprioritert struktur, disiplin, krav, sanksjoner og lærerstyring, nettopp det barn uten sterk indrestyring og støtte fra hjemmet trenger. SV har innrømmet svikt og diltet etter Høyres «kunnskapsløft». Men det slår aldri feil. Om SV ikke vil ha «koseskole», så vil de ha en «skole for nysgjerrige unger som driver seg selv framover.» Dette er og blir skolen for selvdrevne, kreative, teoriflinke middelklassebarn. Skolen for Eli. Og i beste fall søstera til Ali. Broren vil mest sannsynlig ikke fullføre videregående.

Og det finnes ingen annen drøm enn klassereisen til Blindern. Lykken er å bli lege. Å ikke ta høyere utdanning, å forbli i arbeiderklassen, er avvikende og skamfullt.

DET ER HER SV selv framstår som klasseparti. Ingen partier har velgere med høyere husstandsinntekt. Men dagens klassesamfunn er vel så basert på forskjeller i kultur, forbruk og moral. Og her er SV-eren fullstendig suveren. Ingen lever mer anstendig.

Hvem snakker vi om? Typisk en velutdannet kvinne i 40-50 årene, ansatt i offentlig sektor. En «moderne idealist», ifølge Norsk Monitor: altruistisk, tolerant, likestilt, antiautoritær, antimaterialistisk. I motsatt ende har vi egoisten, materialisten, hedonisten, kort sagt harryen, et legitimt objekt for forakt.

Idealismens bakside er nemlig moralisme – over den dårlige kunnskapen, den dårlige smaken, de dårlige verdiene og de dårlige valgene til vanlige arbeidsfolk. Du skal ha dårlig samvittighet for å røyke, sitte i sofaen, svenskehandle, kjøre SUV, kjøpe hjemmekino, dra på pakketur, se på porno, bake cupcakes, stemme FrP, spise ferdigpizza, like dansemusikk, glemme å kildesortere, lese andre ukeblader enn Morgenbladet, gi barna dataspill i stedet for bøker, og bygge familielivet på et «tradisjonellt kjønnsrollemønster». Nordre Aker SV, geografisk plassert i utdanningselitens episentrum, bruker valgparoler av typen: «Større flatskjermer eller bedre eldreomsorg?” Ingen spør: “Flere Toscana-turer eller bedre eldreomsorg?»

FOR SV er arbeiderklassen «et annet sted». Da kan barske, folkelige gleder få noe av den samme dragningen som Toscana. I et Dagbladet-intervju sier Lysbakken at han har «en romantisk idé om å gå på fjellet med hagle.» Romantisk idé? Jeg siterte dette for min far — nordlending, pensjonert kokk, sønn av en lastebilsjåfør, glad i rypejakt. Han bare fnøs: “For no’ piss!”

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet 21. mars 2015.

Når (kvinne)saken trumfer fakta

«Kvinner eier kun 1 prosent av jordas eiendom.» Det høres ille ut. Det sies ofte. Og så tror vi på det.

“Rolness forholder seg ikke til fakta, og minner meg egentlig mest om bestefaren min som er klimaskeptiker og som nekter å høre på forskning.» Dette sier Madeleine Schultz til Natt&Dag. Avisen har innhentet reaksjoner blant feminister på et intervju med meg, der jeg påpekte at mye såkalt informasjon om likestilling er feil. For eksempel påstanden om at kvinner eier bare én prosent av verdens eiendom.

Schultz er journalist i debattredaksjonen i Dagbladet, grunnlegger av bloggkollektivet Under Arbeid og medforfatter (sammen med Marta Breen) av den ferske boka «F-ordet. 155 grunner til å være feminist». Påstanden om 1 prosent kvinnelig eierskap står på første side i forordet, for å bevise eksistensen av et globalt patriarkat: «Dette er et eksempel på den systematiske forskjellsbehandlingen mellom kvinner og menn, som foregår i ulike former over hele kloden.»

Slik ble den også brukt i en artikkel i VG med tittelen «Ti grunner til å markere kvinnedagen». Siden 8. mars er en årlig hviledag for kritisk journalistikk, hadde artikkelen en redaksjonell hale: «PS. I denne saken har vi hentet inspirasjon og informasjon fra den nye boken «F-ordet. 155 grunner til å være feminist».» Det er litt morsomt. For hva sier Schultz og Breen om sin kilde til informasjon? At de har lest om énprosenten «i avisa».

Énprosenten lever sitt eget liv i aviser over hele verden. Den dukker jevnlig opp i blogger og på sosiale medier. Den spres av aktivister, kommentatorer, universiteter og store organisasjoner som Verdensbanken og FN. Det er bare et problem. Den har ingen dekning i statistikk eller forskning. Den er 35 år gammel. Den var gal den gang – og enda galere nå. Énprosenten kan spores tilbake til én eneste kilde, som selv manglet kilder.

I 1978 jobbet Krishna Ahooja-Patel, indisk jurist, journalist og feminist, som redaktør for en nyhetsbulletin i FN. Der gjorde hun flere spekulative anslag om kvinners stilling basert på det hun kalte «some available data», «fragmentary indicators«”» og «various UN statistics». Uten referanser. Noe nær en gjetning. Som har blitt stående. Selv om myten er blitt debunket mange ganger (herher og her).

Når man så påpeker dette, kvitterer Schultz: «Ja, dette er jo velkjente toner fra Rolness, disse tallene er hentet fra FN, så han får nesten diskutere med dem.» Det trengs ikke, fordi tallene allerede er avvist av Papa Seck, statistiker i UN Womens forsknings- og faktaavdeling: «Jeg kan med sikkerhet si at dette ikke er en gyldig statistikk.»

Statistikk krever avklaring av begreper og tilgjengelige data. Hva menes med “eiendom” og “eierskap”? Selv jordeiendom lar seg ikke lett dele i manns- og kvinneandel. I en oversikt over ti land i Afrika oppgir 39 prosent av kvinnene og 48 prosent av mennene å eie jord (alene eller sammen). Lignende tall finnes fra Mellom- og Sør-Amerika.

Men det er store forskjeller. I Mali eier kvinner 3 prosent, i Etiopia 18 prosent og på Cap Verde 50 prosent. I Natal-provinsen i Sør-Afrika har 10 prosent av kvinnene navnet på et skjøte, mens 29 prosent av mennene har det. Men vent nå. Hvordan går dette kjønnsregnskapet opp? Surprise! I mange deler av verden er fellesskapet (staten, regionen, landsbyen) eller private selskaper de største jordeierne, ikke kjønnede individer. Dermed rakner også den underliggende påstanden om at menn eier resten, slik det heter i «F-ordet»:«Hvorfor er det så skjevt? For eksempel dette med at 99 prosent av jordas eiendom tilhører menn – hvorfor er det blitt slik?»

Ja, hvorfor er det blitt slik at feminister ikke vet at staten kan eie jord? Hvorfor gjør de et stort nummer av et tall de ikke kjenner opphavet til, og et komplisert saksforhold (jordeierskap) de ikke vet noe særlig om? Og hvorfor gjengir media denne «informasjonen» uten kildekritikk? Fordi begge parter er interesserte i enkle funn, sterke fakta og følelsesappell. Jo mer urettferdige og dramatiske tallene er, jo bedre. I tillegg kommer troen på statistikk, bare den kommer fra autoriteter. Manglende forståelse for krav til dokumentasjon. Hangen til å støtte en god sak. Og feminismens generelt uryddige forhold til fakta.

Jeg ønsker ikke å leke «finn feilen» eller å fjerne oppmersomheten fra reel kvinneundertrykking. Ingen betviler at kvinner globalt eier mindre enn menn, at dette reflekterer en svært skjev kjønnsmakt i mange land (ja, patriarkater finnes!), at vi bør støtte arbeid for økt likestilling. Men er riktig å fremme saken på bekostning av sannheten? Og er det sikkert at usannhetene tjener saken?

«Kvinners eierskap til land er avgjørende viktig» skriver Yale-professor Cheryl Doss. «Men å bruke ugyldig statistikk for å fremme saken, virker mot sin hensikt. Man mister troverdighet ved å påstå ting som ikke stemmer, og vanskeliggjør den ønskede endringen, fordi vi ikke kan måle endring uten troverdige data.»

Troverdighet er nøkkelordet. Og dessverre er 1-prosentmyten mye nærmere regelen enn unntaket når det gjelder informasjon om verdens urettferdigheter, særlig om de som rammer kvinner. Her er noe av tallmagien som spres av Redd Barna og FN:   «70 prosent av verdens fattige er kvinner» «Kvinner og barn har 14 ganger større risiko enn menn for å dø i en katastrofe.» «Er du kvinne er det større risiko for å bli lemlestet eller drept av en mann, enn den samlede trusselen fra krig, trafikkulykker, og sykdommer som malaria og kreft.» Den siste gav følgende overskrift i Aftenposten i fjor høst: «Menn er kvinners største fare.»

Legger man godviljen til, kan man forstå at journalister og feminister gjengir tall fra internasjonale humanitære organisasjoner, uten å betvile dem. Men det er vanskeligere å akseptere at de ikke sjekker fakta når de blir konkret utfordret. Madeleine Schultz kan google, men velger i stedet å henge ut bestefaren sin. Kanskje han kunne lære henne noe om god gammeldags ærlighet og redelighet? Rekken av mer eller mindre bevisste faktafeil er nemlig ingen «grunn til å bli feminist». Det er heller en grunn til å bruke 8. mars til rydding, hagestell og skiturer.

Opprinnelig publisering som kronikk i Dagbladet 12. mars 2015.

Sverdet og blomsten

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Kan både terror og veien ut av terror ha noe med islam å gjøre?

«OFFENTLIG DEBATT bærer stadig mer preg av en fotballkamp. Folk heier på sine lag og sine spillere uavhengig av prestasjoner, det holder at man er enige om hvem som skal vinne.»

Det skrev en venn på en av de mange, intense diskusjonstrådene på Facebook om islam og terrorisme. Og trenger vi å låne stjernespillere for å vinne kampen, er det bare å gå til internasjonal debatt. Vil du ha knallhard essensialisme eller total relativisme? Ateisten og filosofen Sam Harris, alle rasjonalisters helt, kaller islam «the mother lode of bad ideas» og mener hatet mot vantro er Koranens klare hovedbudskap. ReligionsviterReza Aslan, poster boy for muslimer og antirasister, hevder at alle religiøse tekster kan tolkes som du vil. Islam er verdens mest mangfoldige religion. Pakistan er et moderne og sofistikert land. Og kvinner er 100 prosent likestilte i Indonesia.

Slik snakker vitenskapelige tungvektere. Når de har egne kjepphester og skyggelapper, og stanger mot hverandre som alle oss andre kranglefanter på nettet: «Jeg kritiserer islam, ikke muslimer.» «Jo, du stempler en femtedel av menneskeheten.» Eller: «Vi er i krig med ekstremister og må forsvare vårt samfunns verdier.» «Nå snakker du selv som ekstremist, og angriper vårt samfunns verdier.»

ER DET NOE ALTERNATIV til dette fiendespeilet, denne evig uavgjorte fotballkampen? Kan man rette pekefingeren mot voldspotensialet i en religion, uten å lukke hånden for dens fredelige tilhengere?

Det virker ikke lett etter helgens redsler i København. «Islamofobene» kjører ny intensiv mot religiøs fascisme, multikultur og masseinnvandring. «Islam-apologetene» raser mot rasisme, utstøting og alarmisme. Alle framstiller motparten som ondskapens advokat, og seg selv som sivilisasjonens siste skanse.

Selv gremmes jeg over de siste utblåsningene til Per Sandberg og Hege Storhaug, som forveksler nødvendig religions- og innvandringskritikk med uthenging av syndebukker. Jeg forbløffes også av velmenende akademikere som ved hvert nytt tilfelle av jihad-terror straks leter etter årsaker alle andre steder enn i ideologien. Her noen vanlige eksempler på feilinformasjon og bortforklaringer:

BARE 0,7 PROSENT (eller under 2 prosent) av terrorangrep i Europa er utført av muslimer. Slike tall får du om du velger en periode som ikke omfatter bombene i Madrid (2004) og London (2005). Og bruker Europol-statistikk med en terrordefinisjon som omfatter vindusknusing. Teller vi terrordødsofre i Europa og Nord-Amerika mellom 2000 og 2010, ble hele 97 prosent drept av islamister. Ser vi på Vest-Europa og perioden 2001-2015 (inkludert Breiviks massive «bidrag») er andelen på 58 prosent. Militant islam er den klart største terrortrusselen i Europa. Og enda mer på verdensbasis. 80 prosent av all terror finner sted i fem land med muslimsk majoritet, stort sett utøvd av islamister.

TERRORISME skyldes utenforskap, fattigdom, mangel på jobb og utdanning.Nei, de fleste terrorister kommer fra velstående familier og er høyt utdannet, ofteingeniører. Alle 19 flykaprerne i 9/11 hadde studert ved vestlige universiteter. «Ensomme ulver» som ser lyset på sosiale medier, «taperne» som drepte i Paris og Køben, og PSTs rapport om norske Syria-krigerne, endrer ikke hovedbildet av terror som middelklassesyssel. «Å spørre ‘Hvem blir terrorist?’ er nesten som å spørre: ‘Hvem eier en Volvo?’», ifølge en av verdens fremste terroreksperter, Peter Bergen. Han ber oss innse at den virkelige driveren er religiøs ideologi.

TERRORISME skyldes Israels okkupasjon, USAs krigføring, Vestens utnyttelse av den arabiske verden. Tibetanere har lidd under en langt mer brutal okkupasjon enn palestinerne, uten at buddistiske munker blir selvmordbombere i Kina. De to islamistiske studentene som hugget i hjel i en soldat på åpen gate i London, ropte hevn over «vårt» land og «våre» kvinner. Slik snakker engelskmenn som mentalt bor i et hellig land lenger sør, besatt av vantro. De tenker religiøst. Og de fleste vantro som må bøte med livet, er selv muslimer, som morderne ikke finner islamske nok. De tenker religiøst.

NÅ HAR DE VERSTE massemorderne laget sin egen terrorstat, på størrelse med England, i Syria og Irak. De har også proklamert et nytt kalifat som gjør IS-lederen til hersker over all verdens muslimer. Da det ble kjent, strømmet tusenvis av begeistrede immigranter til. Fordi IS er «u-islamsk»? Tilhengerne er over-islamske eller ur-islamske. De finleser ikke bare Koranens beryktede sverdvers, men vender tilbake til tekster som har støvet ned siden middelalderen. Halshugging. Korsfestelse. Slaveri. Ifølge Princeton-professor Bernard Haykel er hele IS? barbari nøye basert på islamske skrifter og Muhammeds eksempel som brutal krigsherre.

Det betyr ikke at islam generelt, eller i sitt vesen, er en «voldelig religion». Men noen av de kanoniske tekstene legitimerer og inspirerer til vold. Koblet til ideene om martyret, hellig krig og blodig apokalypse blir det en farlig, perverst fristende cocktail for disponerte sjeler med internetttilgang. IS er tidenes mest populære terrorgruppe, målt etter rekruttering. Minst 150 av krigerne kommer fra Norge. PST forventer økt radikalisering og regner sjansen for terror på norsk jord i 2015 som«sannsynlig».

SÅ HVORDAN HINDRE radikalisering? Uten å gå til frontalangrep på muslimske miljøer, og uten å frikjenne islam? Via bladet Utrop kom jeg over skriveriene til Alan Johnson, redaktør, forsker, professor. Han er møkklei av «nothing-to-do-with-islam»-tilsløringen. Men har også i fire år studert avradikalisering av ungdom på nært hold, og gjort intervjuer med 25 tidligere ekstremister.

Han sier avradikalisering handler om å bruke islam på en positiv måte mot ondartet islamisme. Å erstatte en politisert Koran-tolkning basert på nag, harme og grandiose utopier, med begrepet og praksisen som i Koranen kalles «sakinah». Sjelefred, samkvem, måtehold, rettferdighet. På denne måten kan avradikaliserte muslimer beholde og utvikle sin religiøse identitet, og samtidig knytte an til sitt statsborgerskap, siden denne islamske tradisjonen resonerer med britiske dyder. Vi er ikke et veldig hissig folkeslag,sier Johnson spøkefullt.

DET ER IKKE vi nordmenn heller, tradisjonelt. Vi liker fred og ro. Det enkle og ærlige. Å slappe av, være oss selv, sammen med våre nærmeste. Den vakre dag da sinte islamister kan finne en fredeligere versjon av seg selv i den norske kosen, er ikke situasjonen så truende lenger. Men da må kanskje vi nordmenn også åpne hagen eller hytta for fremmede?

 

Publisert i Dagbladet, 21. februar 2015.

Ta ikke moroa fra oss priviligerte menn!

Vi hvite privilegerte menn har mange måter å holde oss unge på. En av de morsomste og barnsligste, er å utveksle siste nytt fra svensk kjønnsforskning og kjønnspolitikk. I Sverige er feminismen det nærmeste du kommer statsreligion, samtidig som den forlengst har sprengt grensene for menneskelig fornuft, og nå nærmest ligner et tankemonster fra en annen planet.

Jernbanestasjoner er mannssjåvenistiske. Kvinner er kortere enn menn fordi de får mindre mat. Barokkmaleri av bart bryst fjernes fra Riksdagen fordi menn ikke skal «titte på kvinner». Teaterstykke bygd på rent mannshat vises som skoleforestilling. Barnehager slutter å tiltale barna som «han» eller «henne». Heterofil, mannlig feminist dyrker «homoerotisk fredagskos» for å slippe å være undertrykker. Midtsommerstangen erstattes med «Midsommarfittan». Og så videre.

Nyhetsstrømmen fra Genusplaneten Svea holder så jevnt høyt nivå at det ville være en unnlatelsesynd, ja, nærmest dårlig gjort, å ikke dele funnene med andre middelaldrende menn på vårt eget forum: Facebook.

Sist la jeg ut en aviskommentar som fastslo at dagens svenske kvinner er tvunget til å leve etter «Guds plan» og på mannens nåde. En person som forveksler et moderne likestillingsland med den mørkeste middelalder (eller Taliban, som i tilfellet Gudryn Schyman, partileder for Feministisk Initiativ), anses vanligvis som gal. I Sverige er hun normal. Og mer enn det. Hun er stolt represent for en meningselite med særlig definisjonsmakt i kjønnsspørsmål. Selv überpriviligerte Sanna Lundell kan innta en indignert offerrolle, og spre grovt vrøvl om hvordan et patriarkalsk helsevesen bevist lar kvinner lide.

Når jeg påpeker dette, blir jeg arrestert av den norske feministen Viviana Vega. For pleier ikke jeg å synge «den priviligerte manns klagesang» på vegne av alle som er undertrykt av «feministstaten»? Nei. Vega tar feil av meg og Nils Rune Langeland. Det finnes mange forskjellige typer hvite, priviligerte, middelaldrende, reaksjonære menn. Antifeminisme er ikke én ting!

Selv synes jeg menn i Norge har det fint. Kvinner også. De som nekter for det siste, av ideologiske grunner, tåler verken faktasjekk eller humor. Vega spør hvorfor «Rolness og hans meningsfeller, i stedet for å bruke energien sin på å presentere reelle mannsproblemer, først og fremst bruker sine krefter på å kritisere, latterliggjøre og avspore feministdebatter.»

Altså: Kritiserer du en utbredt, etablert forestilling om at kvinner stadig «rammes», og alltid taper i forhold til menn, får du beskjed om å ta opp ditt eget kjønns problemer. Og gjør du det, får du høre at du klager. Mange har satt lys på mannssaker, bare for å bli ignorert, kritisert og latterliggjort – av feminister, kjønnsforskere eller likestillingsombud.

Men kanskje er Viviana Vega et positivt unntak? Hun sier menns helseproblemer bør settes på dagsorden. Flott. Vi kunne sikkert blitt enige om litt av hvert, hadde vi tatt en øl. Vi norske menn bør i det hele tatt være glade for de feministene vi har fått. Ingen av dem er i nærheten av å tenke som sine svenske åndsfeller. «Könsmaktsordningen» slutter ved grensen.

 

Debattinnlegget sto på trykk i Dagbladet, 30. januar 2015.

 

Fred over islam

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Islam er fredens religion. Og må fredes. Om så med trusler og drap.

 

FÅ REAGERTE da Otto Jespersen satte fyr på Det Gamle Testamentet i 2006. Hvorfor brente han ikke Koranen? «Jeg blitt 52 år, og vurderte det slik at jeg fortsatt kan ha tjue gode år til å leve,» svarte komikeren, som senere ble felt i PFU for jødehets.

Det finnes ingen likhet for satireloven. Alt jøde- og kristendom har måttet tåle av refs, hån, kritikk og latterliggjøring, skal islam få slippe. Finn Graff, Dagbladets store karikaturtegner, spiste kristenfolk til frokost, men nektet å tegne Muhammed. Graff var ikke bare glad i livet. Han ville vise «respekt for muslimenes religiøse forestilling».

TRUSLER OG DRAP burde få oss til å miste respekten for en religion. I stedet er vi blitt komisk respektfulle, av hensyn til egen helse og rikets sikkerhet. Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra all vestens gudløse regjeringer om at islam er fredens religion.

Budskapet gjentas hver gang menn med skaut kutter hodet av folk på gaten, massakrerer skoleelever eller utsletter landsbyer. De ansvarlige kaller seg muslimer (ikke jihadister eller islamister). De mener å handle på vegne av 1,6 milliarder trosfeller. De påkaller Allah, hevner Muhammed, siterer Koranen, drømmer om kalifatet. Men de har misforstått sin egen religion. Terror har ingenting med islam å gjøre.

Dette er fastslått av en rekke religionsvitere: Børge Brende. Barack Obama.Francois Hollande. David Cameron. Tony Abbott. Den framstående teologen George W. Bush proklamerte fra en moské i Washington, bare en uke etter 9/11: «Terroristene bryter med grunnsetningene i den islamske tro. Islam er fred.»

FREDENS religion må selvsagt fredes. Også fordi tilhengerne er helt usedvanlig følsomme. Terroristene er kanskje bittelitt ufølsomme, men det ser mange muslimer ut til å tåle. Det de ikke tåler, er vitsetegninger. Særlig de som er trykt i obskure franske satireblader eller skandinaviske dagsaviser. Normalt ville disse være lett å unngå og ignorere. Men noen tjener på å gjøre et blodig, globalt nummer av dem, og provosere fram sine trosfellers raseri, under påskudd av å beskytte deres følelser og identitet.

Da er det godt å vite at vi har norske statsråder som ikke forsøker å forklare tegningenes kontekst (at de må forstås som kritikk av maktmisbruk eller selvsensur, ikke som hat eller hets). Det gjelder å snakke så barbarene forstår, og dreper færrest mulig. Si unnskyld og gi dem rett: Tegningene er i seg selv krekende. Slik en hammer gjør vondt. Og se, der borte står en kristen bladfyk med rar frisyre. Det var han – og bare han – som gjorde det!

Når så syndebukken fortsatt lever, påviser løgnen, presiserer at han ble hengt ut for vanlig journalistisk praksis (å bruke faksimile for å vise hva striden handler om), og kaller den særnorske krisehånderingen for et svik, så må man ikke innrømme å ha sagt noe galt. Bare beklage om mannen opplevde en belastning. Det får holde. Radikal islam er dessuten ikke noe problem i Norge, ifølge vår mest sannsynlige neste statsminister.

«JE SUIS CHARLIE». All ære til tydelige Erna, unntaket Solhjell, fortvilte Rossavik, og modige, moderate muslimer som Sylo Taraku [se note nedenfor] og Yousef Bartho Assidiq. Men Jyllands-Postens Flemming Rose minner om at drapet på Theo van Gogh også utløste festtaler for ytringsfriheten. Så kom stillheten. Politiet har avverget nesten ti terrorforsøk mot J-P. Nå ligger avisen lavt. «Er ikke det å gi islamske fundamentalister makten over redaksjonelle beslutninger,» ble Rose spurt på dansk TV. «Ja,» lød svaret. Etterpå ble programlederen kalt inn på teppet fordi han løftet opp tegningene i noen sekunder.

VI TRENGER ingen blasfemilover så lenge profetens ære voktes med vold, og 50 norske statsborgere har fersk kamptrening fra Syria. Vi trenger ikke skjeggete mørkemenn når opplyste, norske kulturbærere spør hva som er så høyverdig medCharlie Hebdos rasistiske mobbing, og dermed godtar satiredefinisjonen til de følsomme og voldsomme. «Jeg er for full ytringsfrihet, men…» «Jeg forsvarer ikke trusler eller vold, men…» Veien til helvete, les: en innsnevret frykt- og krenkelseskultur, er brolagt med disse velmente «men»-ene.

Islamistenes vold virker. Mens vestens svar – unnfallenhet og særbehandling – virker mot sin hensikt. Den edle løgnen om islams godhet gjør jobben lett for høyreekstreme, og vanskelig for religionens egne reformister. Å utelate islam fra humor og kritikk er nedvurdering og infantilisering, misforstått som integreringstiltak. Mennesker man ikke kan le av, kan man ikke ta på alvor. Før de løfter automatvåpenet.

ET SISTE HJERTESUKK. På søndag døde NRK-legenden Kjell Arnljot Wig, som med rette hevdet å ha «utvidet ytringsfriheten i Norge». På sekstitallet oppfant han den konfronterende TV-debatten, og tok røykepauser under direkte sending. Etter hans bortgang sitter vi igjen med Ole Torp.

Programlederen av «Aktuelt» har mage til å kalle Wig en stor inspirasjonskilde, men inviterer terrorsympatisører til høflighetsprat. 12 franskmenn ligger nedslaktet, og lederen i Islam Net får nesten uimotsagt gi ofrene skylden. De hadde jo vanæret verdenhistoriens mest fullkomne menneske.

Også vår egen sekulære profet, Per Fugelli, ble invitert til samme studio for å berolige nasjonen. Anders Behring Breivik ble skapt av et ideologisk klima, ifølge Fugelli. Islamske terrorister er derimot «religiøse uteliggere uten bro til islams grunnstoff», rene «fremmedelegemer», «isolert» i sitt eget «vanvidd». Analysen ble framlagt med vismannens sedvanlige patos, uten dokumentasjon, uten motdebattant, til en beundrende Torp: «Takk, Fugelli, klokt som alltid.»

KANSKJE HAR IKKE karikaturstriden gitt oss ny forståelse for grunnverdiene i et liberalt demokrati, men heller brakt oss nærmere nytalen: Idioti er klokskap. Taushet er respekt. Brutalitet er fromhet. Krig er fred.

[Note: Sylo Taraku, som er generalsekretær i LIM (likestilling, integrering, mangfold), har gjort meg oppmerksom på at han har muslimsk bakgrunn, men han siden 2006 ikke har regnet seg “personlig muslim”.]

Publisert som helgekommentar i Dagbladet, 26. januar 2015.

De som ikke pynter til jul

 

Flu-pynter til jul
Tegning: Flu Hartberg

«En enkel gren med kongler på gir fin julestemning.» Nei, den gjør ikke det.

 

VI HAR ALLE VÅRE hemmelige, lett perverse gleder. En av mine mest uskyldige sådanne, er å nyte interiørporno. Jeg foretrekker den aller kjedeligste og mest kjønnsløse sorten: De norske eller nordiske magasinene, som er glanset bare på papiret.

Favorittene heter Bonytt og Bo Bedre, interiørpressens moralestetiske svar på Playboy og Penthouse, garantert fri for alt som kan være sexy, moro eller dunkelt. Alt du ser i disse bladene er sunt for deg. Stjel ideene – og bli et bedre menneske. Helt til du går på veggene og skriker som en unge: Går det ikke i HELVETE an å få det litt KOSELIG her?

Jeg har nå sikkert sett 10000 «inspirerende» hjem «preget av en typisk skandinavisk enkelhet». Der de «ulike matte gråtonene gir karakter til rommene», slik at man slipper å ty til noe så desperat som veggfarger eller familiebilder. I denne verdenen er hele spekteret av menneskelige følelser representert. Fra A til B.

HVEM BOR i disse hjemmene? En svært behersket rase. Når de er glade, er de «glade i rene linjer». Når de viser svakhet, er det bare sin «svakhet for designklassikere». Når jula kommer, kniper de sammen i heroisk motstand mot pyntepresset: «Rødt er fraværende, nissene bor på barnerommet og resten av Kristinas leilighet er bare helt diskré julepyntet med skarpe grafiske linjer og et streif av pasteller og metaller.»

Eller: «Du finner verken nisser eller julekrybbe hjemme hos familien Schmidt. En helt enkel sølvstjerne, masse levende lys, og litt sølvstøv drysset over det dekkede bordet er imidlertid noe helt annet. — Stilen vår er gjennomgående minimalistisk, forteller Marie Louise.» Les: Stilen vår er gjennomgående på tvers av vanlige folks «julete» utskeielser. Se hvor overlegent vi holder igjen.  

JEG BLE KJENT med denne spesielle avarten av landsmenn – pyntevegrerne – da jeg jobbet i Norsk Form, og daglig møtte designere, arkitekter og interiørarkitekter. Fagfolk som var hyggelige og interesserte, helt til du nevnte folks behov for kos, og skjønte at ordet var tabu. Ble noen ble nødt til å utsi ordet «koselig», var det som om de fikk et garnnøste i munnen.

Brekningsfornemmelsen hadde både sosiale og estetiske årsaker. Og sender form- og funksjonseliten i indre eksil hver desember, da det stunder til maksimalistisk folkefest. Folk flest koser seg hele året. Når jula kommer, da råkoser de seg. Kosen bygger helt og fullt på konvensjoner, et annet estetisk fy-ord. Og konvensjonene er sterke. Jeg viste engang mora mi et interiørfoto fra et lekkert Frogner-hjem pyntet utelukkende med røde silkebånd og tulipaner. Hun ble underimponert: «Det er jo stilig. Men kanskje ikke så koselig. Jeg får ikke den helt store julestemningen.»

SLIK ER DET. Men interiørmagasinene tar andre hensyn: Kulturmiddelklassens smak for de enkle og naturlige. Fagfolkenes vedtatte modernisme og funksjonalisme. Produsenter og leverandørers krav til nyhetsverdi og trendaktualitet. Da blir det ingen tradisjonell og koselig jul i Norges mest populære bladsjanger. Men julestoff må de ha. Konflikten er uløselig, og gjør julenumrene til kostelige studier i dobbelkommunikasjon. De utkommer i oktober, med bilder tatt i august, tilrettelagt av stylister med et svært distansert eller anstrengt forhold til nissen, Jesus og Elvis.

Overskrifter som «Nedtonet førjulspynt», «Et hint av jul» eller «En anelse jul» forteller hva det handler om: Grangrener, kanelstenger og fjær. Naturmaterialer. Nakne kvister i hvite krukker, påhengt hvite, stilisert papirpynt. Mot hvit bakgrunn. Stjerner av tre. Svarte kuler. Grafiske elementer. Veggskulpturer i papp som kunne passet i hovedkvarteret til en Bond-skurk.

DE LEDSAGENDE tekstene innbyr heller ikke til annet enn lattermilde dementier: «En liten dose juledekor er nok til å skape den gode stemningen». Nei. Og dere har selv laget bildebevisene! «En enkel gren med kongler på gir fin julestemning.» Nei, den ser mager og trist ut! «Det er ikke alltid så mye som skal til for å få den rette julestemningen.» Javel, kan vi da starte med å fjerne den «effektfulle» fototapeten av et grantre fra kjøkkenveggen?

JULETREET er enkel biff for de fleste. Men ikke for yrkesgruppen som ynder å seg selv som «problemløsere». Bo Bedre besøkte for et par år siden en ung kvinnelig arkitekt som åpenbart hadde lett lenge før hun fant det mest ynkelige og pistrete grantreet i skauen. Så hadde hun plukket av alle barnålene, og «pyntet» de ribba grenene med rød hyssing, bittesmå hvite hjerter og noe som lignet stygt på brukte kondomer.

Og selvsagt sto ikke treet ned i noe så konvensjonelt som en juletrefot. Det hang i en snor fra taket, en meter over gulvet. Ingen fare, grana veide nesten ingenting. Men for et syn. Et dinglende monument over den anorektiske arkitektsmaken, forkledt som juletre i en hvitmalt retroleilighet i København. Hva skjer når arkitekten feirer jul? Juletreet henger seg.

GREIT NOK, alle har ikke samme behov for pynt og glitter. Og det må være lov å tenke annerledes også i desember. Det er til og med lov til å protestere eller å gi fan. Men man kan ikke være festinspirator og festbrems på én gang. Interiørbladjulen minner om alternative julebord, der raw food skal erstatte alkohol og fettmat. Eller barneselskapene i Knausgårds «Min kamp», der politisk korrekte foreldre serverer gulrøtter som «godis». Barn vil ha skikkelige slikkerier. Og ordentlig jul. Og alle bør ha barneøyne i jula. Men – et poeng skal pyntevegrerne ha: De får mindre jobb å ta ned pynten på nyåret, og slipper å ha sju fulle kartonger på loftet. Kongle- og kondompynt får plass i en skoeske.

 

Publisert som helgekommentar i Dagbladet, 27. desember 2014.

 

Bare kvinner kan være ofre?

«FOR ENKELT, Kjetil Rolness», sier forskerne bak Fritt Ords ytringfrihetssrapport om min kritikk av deres forskningsformidling. Men hvor vanskelig skal det være? Deres egen statistikk om kjønn og netthets er entydig: Kvinner opplever ikke mer netthets enn menn, og blir ikke mer forsiktige enn menn etter netthets.

Så enkelt, altså. Netthets er ikke et spesielt kvinneproblem, slik media har fortalt oss, noe rapportene finner «overraskende» og «interessant». Men det må du finlese deg til. Når forskerne og journalister presenterer funnene for almenheten, er igjen alt fokus på utsatte kvinner (og minoriteter).

Forskningsleder Bernard Enjolras og forsker Kari Steen-Johnsen ved Institutt for samfunnsforskning har nå skrevet to kronikker (også en i Aftenposten) uten å greie å si at netthets rammer kjønnene like mye. I stedet gjentar de åpenbare feil.

33 prosent av mennene mot 29 prosent av kvinnene har opplevd netthets. Forskjellen er såvidt innenfor statistisk feilmargin og dermed ikke signifikant, ifølge forskerne. Men: «Forskjellen mellom menn og kvinner når det gjelder om de er blitt mer forsiktige etter slike opplevelser, er derimot signifikant. 20 prosent av kvinnene og 16 prosent av mennene er blitt mer forsiktige.» Men bare 122 har svart på dette, noe som gir rundt ni prosent feilmargin.

Da er kjønnsforskjellen på fire prosent i hvert fall ikke signifikant. Den er bare påstått. Mot bedre vitende.

I første rapport står det: «For kvinner gir slike erfaringer [netthets] seg ikke utslag i større grad av tilbaketrekning fra ordskiftet enn det vi finner hos menn.»

I sluttrapporten er dette endret til: «Kvinner (…) blir oftere mer forsiktige med å uttale seg etter slike opplevelser.»

Hva står oppgitt som kilde for denne motsatte konklusjonen? Den første rapporten.

Feil, rør og skjevframstilling. Var det dette Fritt Ord bestilte? Forskerne er blitt kritisert for å trekke bastante slutninger om folks holdninger basert på abstrakte spørsmål med stort tolkningsrom. Respondentene kan også ha svært ulike oppfatninger om hva som er «ubehagelige eller nedlatende kommentarer» (netthets). Har kvinner (i snitt) lavere terskel enn menn for hva de blir såret og krenket av, gir spørreundersøkelsen et overdrevet bilde av hva kvinner utsettes for i forhold til menn.

Forskere og kommentatorer trekker så frem forskjellene i hetsens innhold. Kvinner hetses mer for kjønn og utseende. Det er ille, men neppe mer belastende enn trusler. Dobbelt så mange menn som kvinner mottar «konkrete trusler», ifølge denne og andre undersøkelser. Hvorfor er det ingen i debatten som nevner det?

Ufrivillig peker forskerne mot forklaringen i sin kronikk. De snakker om «politiske anerkjennelseskamper der noen typer av nasjonalitet, etnisitet, kultur, religion, kjønn, seksuell legning ikke gis den samme verdighet og status som andre mer verdsatte identiteter.»

Nettopp. Noen typer av kjønn(!) gis ikke samme verdighet som andre når offerstatus skal deles ut. I likestillingslandet Norge er det å være «utsatt» og «rammet» synonymt med å være kvinne (eller minoritet), uavhengig av forskning.

 

Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 28. november 2014. I sitt svar i Dagbladet 3. desember, innrømmer ISF-forsker Kari Steen-Johnsen at de tok feil om signifikans, og at kjønn ikke spiller noen rolle når det gjelder sannsynligheten for å bli utsatt for netthets – eller for å blir mer forsiktig etter å blitt utsatt for netthets.