Sjefen for norske medier bør gå av!

Kostnadene ved innvandring er ikke interessant for norsk presse før regnskapsføreren får sparken.

Hva er det mest påfallende ved alt bråket om SSB og «innvandringsregnskapets far,» Erling Holmøy? At det først er nå media interesserer seg for arbeidet hans.

Hvilket vil si at i en periode der Norge har hatt noe av den høyeste innvandringen i Europa (pr. innbygger), har pressen skrevet minimalt om de økonomiske kostnadene ved utviklingen. Norske journalister har ikke sett det som sin oppgave å informere befolkningen om en svært viktig og langsiktig konsekvens av en stor samfunnsendring. Som til syvende og sist politikerne bærer ansvar for. Og politikere har heller ikke fått noe bedre beslutninggrunnlag ved å lese de store avisene.

Vi har hatt en bred og tidvis opphetet innvandringsdebatt om alt fra hijab til nikab. Men det økonomiske tallgrunnlaget har vi sett lite til. Selv om det har vært tilgjengelig. Det vi har sett, er grunnløse avisoppslag om at innvandring er lønnsomt. Dette kan bare skyldes to ting:

  • Norske journalister mangler samfunnsøkonomisk kompetanse og interesse.
  • Norske journalister er gjennomgående innvandringsliberale, stemmer ikke FrP, og vil ikke ha meninger som kan sette dem i bås med Frp, eller folk som stemmer FrP.

I innvandingsspørsmålet har de følgelig mye til felles med SSB-sjef Christine Meyer, som trolig må gå. Hadde det vært en ansvarlig toppsjef for samtlige norske media, burde vedkommende også fått avskjed for å styre unna ubehagelig innvandringstall.

Erling Holmøy og Birger Strøm leverte rapporten «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarier for innvandring» i 2012. På det tidspunkt hadde kun ett medium vært opptatt av kostnader ved innvandring. Du vet hvilket. Human Rights Service gjorde sitt eget forsøk på regnestykke allerede i 2009. Ingen medier skrev om SSB-rapporten, selv om den sa noe viktig om Norges framtid. I den grad den ble registert, var vel tittelen for usexy.

Men i mars 2013 kunne den flerkultrelle avisen Utrop fortelle at: «Norge tjener milliarder på innvandrere». «En ny rapport knuser myten om at innvandrere er en belastning for den norske velferdsstaten.» Rapporten var bestilt av avisen selv, og gjort av NyAnalyse, et en-mannsbyrå drevet av økonomen Terje Strøm. Analysen var et faglig makkverk, et festregnskap uten hensyn til dagen derpå. Men det oppdaget ingen journalister eller politikere. Det var for opptatt med å være begeistret. Nyheten ble spredt av NRK og NTB. Klassekampen lagde forside. Trine Skei Grande (V) gikk opp på Stortingets talerstol for å forkynne det glade budskap: På grunn av innvandringen har vi mellom 27 og 28 milliarder mer å rutte med årlig!

Men i Finansavisen var man skeptisk og begynte å regne videre på SSB-rapporten. 13. april kunne de presentere et litt dystrere regnestykke – godkjent av Holmøy: Hver eneste ikke-vestlig innvandrer koster 4,1 millioner. (Mer presist: Med hver ikke-vestlig innvandrer påtar den norske stat seg en framtidig netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner, i 2012-kroner). Det var de totale skatteinntekter minus de totale offentlige utgifter.

Oppslaget var oppsiktvekkende – og i sin helhet kun tilgjengelig papir. Finansvisen ble nærmest utsolgt i Oslo denne dagen. Rights.no publisert en sak med PDF-er av artikkelen, og fikk enorm repons. Nesten ingen andre medier var interessert. Hege Storhaug skrev en kronikk i Aftenposten med tittelen: «Hvorfor forteller ikke mediene hva en ikke-vestlig innvandrer koster?» Det kom aldri noe svar. Men vi vet vel svaret. Det er det samme som SSB-sjefen sier: Vi bør være veldlig varsomme med å formidle fakta som kan stigmatisere grupper.

Storhaugs kronikk ble delt av 14.000 på Facebook, men i den grad de store avisene fulgte opp saken, var det for å slippe til andre økonomer som på tynt grunnlag betvilte Holmøys tall. Blant annet Meyers ektefelle Victor Norman, siviløkonom og professor ved NHH. Han hadde ikke regnet på noe som helst, men mente Norge var et stort land med plass til flere. Og senere ønsket han 100.000 flyktninger velkommen til Norge.

Det har vært unntak fra tendensen, som Nettavisen – og NRKs Anders Magnus. I oktober i 2015, da et nesten samtstemt presskorps drev ren kampanjejournalistikk for flyktningene, gav han oss denne kalddusjen: «Flyktningene kan koste 750 milliarder kroner.» Og han intervjuet Holmøy, som sa:

«– Jeg tror det er viktig å bevisstgjøre folk på at snillhet koster. På lang sikt har man ikke noe valg. Man må øke skattene eller skjære ned på offentlige utgifter. Det vi har i oljefondet er ikke nok.»

Men først og fremst har Holmøys regnestykker blitt formidlet og popularisert av Finansavisen, ved Kjell Erik Eilertsen og Ole Asbjørn Næss. Tilsammen har de skrevet omlag 120 sider relatert til innvandring. Mange av artiklene har ikke vært tilgjengelige på nett. Og finnes ikke engang på Atekst. Det er egentlig utrolig. For få en oversiktlig, tilgjengelig og poengtert presentasjon av hva innvandringen til Norge koster, ifølge statens statistikkbyrå, måtte du abonnere på en nisjeavis for næringslivet. Arrester meg om jeg tar feil, men jeg tror ikke at verken Aftenposten, Dagbladet eller VG noen gang har publisert en selvstendig artikkel om innvandringkostnader.

I september lekket Holmøy noen nye oppsiktsvekkende tall fra sin ennå ikke-publiserte rapport: Norge vil, med realistisk innvandring, ha en befolkning på 8,5 millioner i 2100. Uten inn- og utvandring ville den vært på 4,3 millioner. Innvandringen vil medføre at hver enkelt nordmann må betale 10.000 kroner mer i skatt pr. år fra 2025. 40.000 på en familie på fire. Nyheten ble en sak i morgennyhetene på NRK. Dagsrevyen hadde viktigere saker å ta seg av: Jordskjelv i Mexico. Barn hadde blitt lurt til å kle av seg på nettet. Erna & co gjorde seg klare til partilederdebatt i Bergen.

Og nå, da etter SSB-bråket? At som har stått i pressen de siste ukene, har gått på konfliktene og personene, ikke hva Holmøys forskning viser. I den grad man faktisk ser nærmere på sider ved hans forskning, er det for å så skepsis. Et kroneksempel er dagens oppslag i Morgenbladet: «Erling Holmøys omstridte innvandringsregnskap tar utgangspunkt i et Norge der grensen stenges.» Det handler om at Holmøy i sitt regnskap setter opp et «nullalternativ», der det hypotetisk ikke er noen innvandring. Dette «forutsetter en radikal endring av politikk», fastslår avisens økonomijournalist Maria Berg Reinertsen. Og skriver så to tette papirsider om de negative konsekvensene av et fallende folketall. Hele Norge vil bli som en «fraflyttingskommune».

Men hele premisset er falsk – og fullstendig oppskonsturert. Nullalternativet er bare et analystisk verktøy, et sammenligningsgrunnlag. Ingen har foreslått å stenge grensene, alle ønsker reprodusjon av befolkningen. Spørsmålet er bare hvor høy og hva slags innvandrings vi skal ha. For den innvandringen vi har mest av nå – og som bare vil øke, ifølge SSB – kommer fra fattige land i Asia og Afrika. Det er en innvandring som i følge alle seriøse regnestykker vil belaste velferdsstaten.

Er dette ubehagelig for journalister å skrive? Og hvor vanskelig er det å formidle den enkle årsaken til sine lesere? Ikke-vestlige innvandrere med lav utdanning og dårlige språkunnskaper er kostbare fordi det tar mange år å få dem i arbeid – hvis de kommer i arbeid, noe bare halvparten gjør (i snitt). Og når de arbeider, arbeider de mindre tid, og i relativt dårlige betalte jobber, noe som gjør at de betaler mindre inn i skatt. Samtidig som de tar ut mer i trygd og andre bidrag. Slik har det vært lenge, og intet tyder på en endring på sikt. Vi må gjerne ville hjelpe flyktninger, og det finnes mange grunner til det. Men da må vi også vite hva de koster å hjelpe dem her hjeme – ikke minst fordi vi kunne ha hjulpet dem på mye mer kostnadeffetive måter, og dermed nådd mange flere. Hvorfor er det nesten ikke mulig å lese artikler i norsk presse, der dette kommer tydelig fram?

Opprinnelig publisert på Mediedebatt.no, 10. november 2017.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *