Væsketap hos varehuskjede

Når du skal handle rustløser, og ikke blir forstått.

Innlegg i VG, 13. april 2019.

En venn av meg var nylig innom en av butikkene til en større varehuskjede. Kjeden spesialiserer seg på verktøy, dingser og hjelpemidler for hus og heim. Her havnet han i en lengre samtale med en kundebehandler. Skjønt, «samtale» er å strekke begrepet vel langt.

La oss heller si at han forsøkte å kommunisere. På det norske språk. Om enkle ting. Som butikken selger. Slik gikk det for seg, ifølge min frustrerte venn:

«I kundeveiledningen står en hyggelig mann i siste halvdel av tjueåra, etnisk norsk, med hippe armbånd og pen klokke. Jeg sier:

– Hei, jeg er på jakt etter rustløservæske, altså slik væske til å legge rustne ting i, slik at rusten løses opp. Flytende rustfjerner.

Han blir stille en kort stund. Jeg ser at det tenkes.

– Veske? Altså slik du har der?, sier han og peker på pc-skulderbagen min.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Spøker han med meg?

– Nei. Som i væske, altså flytende. Altså som på en flaske, for eksempel.

– Unnskyld, hva var det du sa først, hva var ordet du brukte?

– Væske?

– Ja. Det har jeg aldri hørt.

Jeg blir rådvill og lurer på om jeg snakker utydelig. Han tolker jo ordet til å bety «veske», så det er nok ikke dét. Jeg innser jeg må begynne på nytt. Jeg tar fram et av de rustne øksehodene jeg skal restaurere.

– Jeg skal fjerne rusten på dette.

Han lyser opp. Nå er han på offensiven:

– Å ja! Det du er på jakt etter, er rustspray.

Han er tydelig fornøyd med seg selv.

– Nei. Jeg vet hva rustløserspray er. Jeg er på jakt etter en flaske med rustløser, slik at jeg kan legge den rustne tingen i et bad.

I det jeg uttaler det siste ordet blir han brått stille. Han ser på meg. Jeg ser at hjernen jobber på høygir: «Bad?» Til slutt står det klart for ham: Denne kunden er en idiot.

– Jeg kan kanskje heller se etter om jeg finner det selv, sier jeg.

Han er enig.

Jeg går til hyllene og finner en flaske med flytende rustløser. Siden jeg ikke vil at han skal tro jeg er mentalt tilbakestående, går jeg tilbake og viser ham flaska.

– Jeg mente en slik. Det er bare å ha rustløser og tingene oppi ei bøtte og la det stå ei stund, til rusten løsner.

– Åh, du mente FLYTENDE?

Jeg smiler stadig stivere.

– Ja. Væske, prøver jeg.

Han ser på meg. Nå tenkes det igjen. Pinlig stillhet i noen sekunder.

– Uansett. Det var bra at vi hadde det da!»

En hverdagshistorie med lykkelig slutt, der altså. Men man kan saktens lure på hvordan det vil gå med den store historien.

For denne hendelsen handler ikke bare om manglende fagkunnskap hos butikkpersonale. Sånt har vi vent oss til, selv i spesialforretninger. Men her aner man konturene av et kulturelt forfall der ord går tapt, erfaringer går tapt, og mennesker som tror de deler en felles livsverden, blir stående uforstående overfor hverandre. Omtrent som danskene i TV-serien «Uti vår hage». Og dersom det nå knaker i hjernen til unge lesere: Det refereres her til NRK-serien med Atle Antonsen, Harald Eia og Bård Tufte Johansen fra 2003.

Min venn sier det slik:

«Jeg ser dette som et utrykk for et postfaktuelt samfunn, av et skolevesen på ville veier, et samfunn der realfag og språk blir sett på som noe outrert og nerdete. Det virker som stadig færre utfordrer grensene satt av det berømte 5000-ords ordforrådet. Mens svensk barne-tv dubbes til norsk. Sånn går no dagan.»

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *