Abbasi-saken har satt norsk presse på nok en prøve. Resultatet står til stryk.

Asyljournalistikken fungerer bare ikke.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 20. juni 2019.

Her er noe fakta om Abbasi-saken:

Familien er ikke flyktninger, har ikke rett på asyl, er ikke forfulgt i sitt hjemland, verken individuelt eller som medlemmer av noen etnisk, religiøs eller politisk gruppe. Dette er fastslått av UDI, UNE, Lagmannssretten og Høyesterett.

Familien hadde bodd 14 – fjorten – år i Iran før de kom til Norge. De oppholdt seg også mange måneder i Hellas.

Familien fikk opphold basert på det som høyst trolig er en løgn (om at ektefellene kom bort fra hverandre). Og har fulgt opp med flere påstander uten noen dekning.

Moren har for vane å bli «bevisstløs» som effekt av vedtak eller utsendelsesforsøk. Bevisstløsheten er ifølge helsepersonell «funksjonell» eller «stress/situasjonsbetinget». Hun har ingen varig sykdom eller psykisk lidelse.

Barna hadde bodd om lag to år i Norge da UDI gjorde sitt første vedtak. Det er mye mindre enn det som normalt anses for å «tilknytning til Norge», og dermed gi opphold på humanitært grunnlag. Når de nå hevdes å være «godt integrerte», er det er resultat av ulovlig opphold.

Barna snakker foreldrenes morsmål (dari), da har hatt privatundervisning med andre afghanere i Iran, de har slekt og nettverk i Afghanistan, og vil trolig også bli gjenforent med faren.

Verken i hjembyene til foreldrene eller Kabul er sikkerhetssituasjonen for familien prekær. I Kabul utfører opprørere diverse angrep, men nesten bare mot myndighetspersoner, politi, osv. Sivile afghanere er ikke mål for angrepene.

Har du fått med deg noen av disse opplysningene i dekningen av Abbasi-saken? Sannsynligvis ikke. Det du har fått med deg er den sjokkerende og dramatiske historien om hvordan myndighetene i verdens rikeste land går til brutale ytterligheter for å kvitte seg med en sårbar familie som har slått rot i Norge. Og da sier jeg som Kristin Clemet sa på Facebook her forleden:

«Hva jeg tenker på nå? Det jeg tenker på, er at det er utrolig mange som uttaler seg og mener noe om Abbasi-familien som ikke har brukt fem minutter på å sette seg inn i saken».

Og her er det verste: Det har ikke vært mulig å sette seg inn i saken ved å lese norske medier. Og lite tyder på at journalister og kommentatorer har brukt mange minuttene på å sette seg inn i saken, før de har sett seg skikket til å dekke den.

Dagsrevyen satte et foreløpig toppmål i tendensiøs Abbasi-journalistikk etter familiens gjenkomst på tirsdag. Hele reportasjen varte i over 8 minutter. Noe som er uvanlig lenge i Dagsrevy-sammenheng. Dette må være den mest omfattende fjernsynsdekningen av saken så langt. Hva besto innholdet av?

Innslag 1: Intervju med stortingsrepresentant Lars Haltbrekken fra SV foran Ahus sykehus i Lørenskog, der familien befant seg. Han hadde snakket med den eldste gutten. Reporter Ola Mjaaland spør: «Hvorfor har både du og andre engasjert dere så sterkt i denne saken?» På grunn av sterke menneskelige hensyn, og fordi barna har hatt det meste av barn- og ungdommen sin i Norge, trives i Trondheim og er blitt vare på i lokalmiljøet. Reporter spør videre: «Hvem er det som må snu i denne saken? Det er jo en familie som har fått avslag på opphold også i rettssalene?» Svar:

«Dette viser jo den mørkeste siden av norsk asylpolitikk, som endres, sånn at vi kan ta mer menneskelige hensyn.»

En representant for et innvandringsliberalt parti som sto utenfor asylforliket, fikk altså bruke saken til fremme et tungt politisk innlegg i beste sendetid på Dagsrevyen. Uten oppfølgingsspørsmål.

Innslag 2: Med et godslig smil forteller nyhetsankrene i studio at støttedemonstrasjonene fortsetter i Trondheim. Nå med en «hjertemars». To av elevene blir intervjuet, og uttrykker sorg og vantro over utsendelsen. Vi får høre at toget skulle «være fri politiske ytringer».

Innslag 3: Erik Vatne, advokat for Abbasi-familien, fastslår at utsendelsen har vært «en total fiasko fra norske myndigheters side. Vi kommer til å gå aksjonen nokså nøye etter i sømmene.»

Innslag 4: Fra byrådssalen i Trondheim. Høyres ordførerkandidat, Ingrid Skjøtskift går ut mot egen regjering, og overprøver saksbehandlingen: «Det er lagt for lite vekt på menneskelige hensyn. Det er lagt for lite vekt på hensynet til barnas beste. Begge deler peker i retning av at familien får bli i Norge.» Samme mener ordfører Rita Ottervik (Ap) som tidligere har engasjert seg sterkt mot utsendelsen. Hun sier at Arbeiderpartiet i Trondheim og Trøndelag har vært mye tydeligere på det med menneskelige hensyn, særlig med barn og unge, enn de har fått gjennomslag for i Ap nasjonalt.

Innslag 5: Arne Jørgen Olafsen, sjef for Politiets utlendingsenhet, orienterer kort og tørt om utsendelsen, men kan ikke kommentere noe som angår beslutninger i saken. Men han opplyser at lege og sykepleier var med under hele turen, slik at moren fikk kontinuerlig medisinsk overvåking.

Dette siste var det ene faktaopplysningen i løpet av alle de 8 minuttene som korrigerte fortellingen om den umenneskelige og urimelige behandlingen av familien. Resten av reportasjen kunne vært kjøpt og betalt av støttegruppen til Abbasi eller Refugees Welcome Norway. Men de fikk det hele gratis, i beste sendetid, av Norges største nyhetsorganisasjon, finansiert over skatteseddelen.

NRK lot altså i alt seks personer uttrykke sin mening i reportasjen. Alle sto på samme side. Ingen av fikk kritiske spørsmål. NRK fant ingen grunn til å snakke med politiske representanter med et annen syn på saken. Og heller ingen representanter fra forvaltningen.

UDI har selvsagt begrensninger på hva de kan si, særlig om en sak som ennå ikke er avsluttet. Men vi kan være trygg på at det er mye vi ikke vet, og at det ikke nødvendigvis vil være til fordel for familiens sak.

Men dommen i lagmannsretten er offentlig tilgjengelig, og gir en utfyllende begrunnelse for avslaget. Hvorfor greier ikke NRK å formidle noe herfra? Og hvorfor gjør man ingenting for å utdype saken eller balansere bildet med en kommentar fra en av husets egne politiske kommentatorer? Skjønner ikke NRK at de med dette gjør seg til part i en betent, kontroversiell sak?

Stort bedre har det ikke vært i andre medier.

Dagbladet og Dagsavisen har kjørt ren kampanjejournalistikk, både redaksjonelt og på debattsidene. [OPPDATERING: Rett skal være rett: Dagsavisen gjorde 17.6 et godt intervju med seksjonssjefen UNE.] Den første som brøt linjen, var Nils August Andresen, redaktør i Minerva. Han gjorde en grundig gjennomgang av saken, og konkluderte at «Utseendelsen av Abbasi-familien var godt begrunnet». Siden har Astrid Meland i VG og Skjalg Fjellheim i Nordlys fulgt opp med advarsler mot følelsesbasert «asylpopulisme», der man ender opp med å ikke gi opphold til de mest størst pressedekning og støttegruppe, og ikke til de med største beskyttelsesbehov.

Det er også vanskelig å henge med på logikken til en del av kommentatorene. Morten Myksvoll i Bergens Tidende skriver:

«Dei som er oppteken av ein streng returpolitikk bør vere uroa. Saka kan nemleg rokke ved legitimiteten til norsk utlendingspolitikk. Det kan vere det er heilt rett at familien skal ut av landet. Men verken framferda til UNE eller politiet har bidrege til at folk skal få tillit til vedtaket.»

Men så, etter å ha skildret politiets framferd og trukket UNEs vurderingen i tvil, ender han selv med å si at familien burde fått bli, og at dette ville være mulig uten regelendring. Ifølge Myksvoll skal politikken være «regelbunden» og «føreseieleg». Helt til samme kommentator fastslå at akkurat denne saken skal være et unntak fra regelen.

Det er altså ikke mulig å få mye fornuft ut av Abbasi-dekningen. Det er den samme gamle leksa vi kjenner fra kirkeasylsaken på nittitallet, fra Maria Amelie-saken, fra flyktningbølgen i 2015, fra «oktoberbarna» i forfjor, til denne saken nå:

Journalistene blir mikrofonstativene til asylsøkerne og asylaktivistene.

Ut fra sine egne menneskelige følelser.

Ut fra mediets krav til å skildre dramatiske enkeltskjebner.

Ut fra standens ethos om å forsvare den lille, svake mann og kvinner mot de kyniske og kalde «systemet».

Det betyr også at de samtidig unnlater å gi relevant og avgjørende informasjon om hva saken dreier seg om. Dermed svikter de sitt samfunnsoppdrag og undergraver sin egen troverdighet, i en tid der den heller hadde trengt all den hjelp den kunne få.

Nei, Arbeiderpartiet har ikke skylden for masseinnvandringen

Tegning: Flu Hartberg.

En liten historietime for Ap-haterne.

«Regjeringen har gått inn for å stramme inn den liberale praksis som tidligere er fulgt når det gjelder å gi opphold til asylsøkere som ikke er reelle flyktninger og dermed ikke fyller vilkårene for å få asyl. Det blir dermed en hovedoppgave å redusere antallet asylsøkere som ikke fyller vilkårene for opphold i Norge. En rekke tiltak er satt inn for å få dette til.»

Hvem sa dette? «Jern-Erna» som kommunalminister i 2001? Tøffe-Sylvi som innvandringsminister i 2016? Nei, statsminister Gro Harlem Brundtland i 1987. Her er noen andre historiske fakta om partiet som angivelig skal ha lagt seg flat for muslimsk invasjon av Norge.

1991: Rune Gerhardsen, byrådsleder for Ap i Oslo, går hardt ut mot «snillismen» – det at «vi som samfunn, i det godes hensikt, har tøyd systemet mot den ekstreme og misforståtte velvilje» i møte med innvandrerne. I stedet for å stille krav til dem. Det ble det både bok og bråk av.

1993: Ap-regjeringen innfører visumplikt for å bremse asylbølgen fra Balkan. Sentrumspartiene, SV og RV er imot.

1993-97: Stadig lavere mottakstall under Gros siste regjering. FNs høykommissær for flyktninger kritiserer norske myndigheter.

1996: Kirkeasyl-striden. Journalister, forfattere og kunstnere raser mot umenneskelig asylpolitikk. Justisminister Grete Faremo blir framstilt med hakekors på jakkeslaget.

2005: Jens Stoltenbergs første regjering. Flere innstramminger i strid med anbefalingene fra FNs høykommissær, bl.a. regelen om internflukt.

2008: De rødgrønne lanserer 13 punkter med innstramminger. Fireårskrav for familieinnvandring. Bare imidlertid opphold for enslige asylsøkere mellom 16 og 18. Man sier åpent at målet er avskrekkende signaleffekt. SV er imot den tøffe linje.

2009-2013: Stoltenberg II satser enda mer på returer. Vi skal blir «hardere i klypa», sier justisminister Knut Storberget. Europas største nedgang i antall asylsøkere i 2010. Også langt mindre familieinnvandring, etter nye inntektskrav. Norge har strammet inn asylpolitikken så mye som er mulig uten å bryte internasjonale konvensjoner, sier UDI-sjef Ida Børresen.

2011: Maria Amelie og de papirløse barna skaper sterke protester mot regjeringens «skremmende og dehumaniserende asylpolitikk». Statssekretær Pål Lønseth (Ap) blir hoggestabben som må forklare at regler ikke kan endres av følelser og enkeltsaker, og at det vil tiltrekke tusenvis av grunnløse asylsøkere. Han kritiserer mediene for gi for mye plass til aktivister og skape et «godhetsmonopol» som gjør noen til skurker. «Har jeg lov å si at jeg hater Pål Lønseth, når jeg jobber for samme regjering som ham,» spurte en SV-rådgiver i 2013.

Dette er bare fem år siden. Hvor mye får folk med seg, og hvor mye husker de? Siden 1970 har vi hatt 21 år med borgerlige regjeringer. Under en av dem, på slutten av 90-tallet, var Norge kjent som et av de mest asylliberale landene i Europa. Bondevik videreførte den myke linjen til Jagland. Slik Solberg-Jensen videreførte den strenge linjen til Stoltenberg. Innvandringsretorikken har vært splittende, men politikken har vært preget av konsensus og forlik. Ap, H og FrP er enige i 90 prosent av tilfellene.

Og mest enig har «sosialistene» og «høyrepopulistene» vært. I 2009 skrev Hege Storhaug: «Kun Ap og FrP vil legge om kursen i nødvendig retning, det vil si å begrense masseinnvandringen (…) Verken Høyre, KrF, Venstre, SV eller Rødt vil legge om kursen på familieinnvandringen som har vært hovedinnvandringen til Norge de siste tiårene.»

Om Ap er blitt mer liberal, har det skjedd nylig, i opposisjon. Støre ønsket 10.000 syrere velkommen i 2015, og har fått høre det siden. Dagens Ap sender innvandringspolitiske signaler i øst og vest. Men – å framstille partiet som arkitekten bak masseinnvandring og multikulturalisme, er grov historieforfalskning. Kobles den til anklagen om landssvik, blir den til giftig propaganda.

Men det irrasjonelle agget mot Ap lever sitt eget liv, ikke bare i kommentarfeltene og i Facebook-grupper, men også redaksjonelt hos Document og Resett, nettsteder som foregir seg å være seriøse medier i sannhetens tjeneste, og leses av flere titusener. Under tittelen «Breiviks seier», spør Kent Andersen, forfatter og lokalpolitiker for FrP:

«Ville ingen hatet Arbeiderpartiet og Ap’s politikk hvis Breivik aldri eksisterte – og var det han som skapte den intense motstanden mot innvandring, flerkultur og islam? Er det virkelig sånn?»

Nei, Ap-hatet fantes før Breivik. Det er bare å lese Andersens egen blogg fra 2010, om «kulturquislingen» Ap, som hater norsk kultur så mye at det ville «rive landet i filler» og erstatte den med flerkultur. Et par uker senere ble en forkortet versjon av dystopien trykket som kronikk i Aftenposten, med partifelle Christian Tybring-Gjedde som medforfatter. Ett år etterpå kom 22/7.

Da ble Tybring-Gjedde nødt til å beklage ordvalget. Men han forsvarte innholdet. Ap er hovedansvarlig for innvandringen og dens negative konsekvenser. Men hva er belegget?

Kent Andersen skriver på Document at Ap «gikk i bresjen med å overkjøre innvandringsstoppen fra 1975». Nei, innvandringsstoppen ble innført under en Ap-regjering, av et samlet storting. Et par tiår senere ble Norge et av Europas største innvandringsland (etter folketall), igjen under et samlet politisk lederskap, som ville være både streng og human.

Og slik fortsetter det. I fjor kom 21649 til Norge, 90 prosent fra «Afrika, Asia, etc.» Et av årene med størst innvandring i norgeshistorien. Den øverste politiske ansvarlige for politikkfeltet het Sylvi Listhaug.

Dette er det interessante å forstå og diskutere. Og for å komme dit, må vi vende oss bort fra den intellektuelle og moralske avgrunnen som forkler seg som avsløring av Arbeiderpartiets svik. «Sannheten er viktigere enn både krenkede følelser og tårer», skriver Andersen, den kan man ikke «trolle seg vekk fra med 22/7-kortet»:

«Det var Arbeiderpartiet selv og deres politikk som skapte antipatien, frontene, hatet, motstanden og kritikken mot Arbeiderpartiet. Det gjelder alle partier. Breivik hadde ingenting med det å gjøre.»

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 28. juli 2018.

Når tårer på TV 2 får styre norsk innvandringspolitikk

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Oktoberbarna. En asylpolitisk skillingsvise.

Hvordan liberalisere innvandringspolitikken, svekke asylrettens krav om beskyttelsesbehov, og risikere en ny migrasjonsbølge til Norge? Hvordan få politikere til å snu seg med vinden, og glemme kaoset i 2015? Hvordan mobilisere lokale frivillige, NGO-er, jusprofessorer, barneforskere og Pensjonistforbundet (!) til enda en dugnad for omsorg, humanitet og nestekjærlighet? Hvordan få oss alle til å tro vi er eksperter på nettverk og sikkerhet i et fjernt asiatisk land, og dermed i stand til å betvile fagkunnskapen til Landinfo?

Det er bare å bruke de velkjente virkemidlene: Levende bilder. Enkeltskjebner. Sårbare ansikter. Apati og kortspill. «Frykten og fortvilelsen» til «oktoberbarna» – et nytt begrep som i seg selv vekker medfølelse. Vi skal kjenne på ofrenes maktesløshet overfor «systemet» – og vår egen dårlige samvittighet: «Se hva de gjennomgår. Du får vondt langt inn i hjertet ditt. At vi i Norge kan behandle folk på denne måten. Det er bare så vondt. For vi har det så bra. Jeg tror vi er laget for å kunne hjelpe og gi.»

Og hvis ikke dette rører deg, kan TV 2 fortelle historien om Veronica fra Sandnessjøen som «dro for å finne «sønnen» som lever blant rotter i Paris».

Hovedsaken i TV 2-nyhetene 25. oktober var en krysning av asylpolitisk partsinnlegg og «Tore på sporet». «Veronica holder ikke ut tanken på å ikke vite hvordan det går med sin Mohammed». Han har – som en av mange unge afghanere med asylavslag – flyktet til Paris for å unngå tvangsretur. TV 2 dekket det tårefulle gjensynet i en sak som varte i tilsammen ni minutter, en evighet i TV-nyhetene. Men den politiske virkningen vil vare lenger.

For 14. november kunne samme kanal gjøre et skryteintervju med en lokalpolitiker for Ap på Sunnmøre:

«Jeg satt og så på oktoberbarna på TV 2 og reagerte momentant. Tok kontakt med lokallaget mitt, satte frem et forslag som vi sendte inn sentralt, tok med meg samme forslaget til fylkesstyret, og jeg mener at Møre og Romsdal var det første fylkesstyret som gjorde vedtak. Etter det har snøballen rullet, og per i dag er det seks fylkeslag og 65 lokallag som har gjort vedtak. Så det skjer jo fra grasrota i Arbeiderpartiet.»

En AUF-er fra Trondheim fulgte opp: «Det grasrotopprøret ble så sterkt til slutt, at det nå har gitt politiske resultater, fordi partiledelsen til slutt følte seg pressa til å snu, det er jeg stolt over.»

Presset kom også fra kjente partiveteraner som hadde latt seg bevege av tristessen i Paris. Til slutt seiret et «aktivt, pulserende partidemokrati», og fikk vist at Ap «har et bål av vilje og et stort engasjement i verdisaker» (Støres ord).

Dette skjer like etter et ydmykende valgnederlag for Ap, når en ny undersøkelseviser at velgerne anser innvandring som viktigste tema, og holder FrP som partiet med best politikk på feltet. Et linjeskift som vippet Stortinget. Og neppe hadde skjedd uten følelsesjournalistikken til TV 2.

Kanalen har i høst kjørt reportasje etter reportasje om «oktoberbarna» nesten uten stemmer fra utlendingsforvaltningen, uten motforestillinger mot offernarrativet, og uten forklaring på hvem de er, hvorfor de kommer, og hvor de kommer fra.

Enslige mindreårige asylsøkere? Ifølge Landinfo er det «vanskelig å forestille seg en afghaner som er helt alene; som ikke har kontakt med familien sin og som ikke har annet nettverk». Disse unge mennene er sendt til Vesten av sine storfamilier som en investering.

De er ikke flyktninger, ikke forfulgt, ikke truet med død, tortur og fengsel. De kommer ikke fra en «krigssone», men et trygt tredjeland. Og er du gammel nok til å dra i militæret, regnes du ikke som et barn i Norge. To av «barna» TV 2 intervjuet, så ut som de snart fylte 30, og ikke 18. Det er en tynn linje mellom journalistikk og komikk på asylfeltet.

Trodde du det var svenskene som var naive og faktasky? Samme dag som TV 2 viste sin sentimentale Paris-reise, sendte «Uppdrag Granskning» i SVT en timelang dokumentar om samme tema. Også den vekket sympati for redde, triste, sinte gutter, men avslørte mer: Høyeste ansvarlige i «systemet» var et menneske. Asylaktivisten løy om dødsrisikoen. Hovedpersonen hadde søkt asyl i fem ulike land, flere ganger under falsk identitet. Tre land har fastslått at han er født i 1990, men han påstår selv å være 17.

SVT dro til Kabul og fikk vite at de aller fleste «returbarna» blir møtt av slektninger. Sikkerheten for de hjemvendte er ikke verre enn for andre afghanere. 3500 sivile blir drept årlig i kamphandlinger, i et land med over 35 millioner innbyggere. En dødelighet på 0,01 prosent. Nordmenn hadde samme sannsynlighet å bli drept i trafikken på 80-tallet.

Streng, men rettferdig, har vært det asylpolitiske mantra. Vi debatterer strengheten, men ikke rettferdigheten. Johan Kristian Meyer, Venstres «dissident» i saken, har vært ministerråd ved ambassaden i Kabul, fagdirektør for flyktningsaker i UD, nemndsmedlem i UNE, og verge for en enslig mindreårig asylsøker fra Afghanistan. Han spør hvorfor Norge bruker 1750 millioner årlig på de 3500 unge som kom fra Afghanistan i 2015, mens vi gir 700 millioner i året til befolkningen som blir igjen.

Afghanistan er flere ganger kåret til verdens verste land for kvinner, særlig de fattigste. Men det er nesten bare unge, friske, ressurssterke menn som legger ut på den illegale reisen. Akkurat disse fortjener verdens dyreste bistand – varig opphold i Norge? Etter å ha løyet om alder og bakgrunn? Mer irrasjonelt og urettferdig kan det ikke bli. Men nordmenn er «laget for å hjelpe og gi».

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 18. november 2017.

Jobblinja i nærområdene

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Asylordningen er galskap satt i system for å bedre vår samvittighet. Men alternativet finnes.

Tenk om djevelen gav følgende oppgave til sin betrodde tjener, den gale professoren: Her er verdens største humanitære utfordring. 65 millioner mennesker på flukt, 20 millioner utenfor sitt hjemland. Hva er den mest infame løsningen du kan komme opp med?

Om professoren mobiliserte all sin ondskap og intelligens, vil han kanskje foreslått dette: La rike europeere arrangere et groteskt reality-show, et dødslotteri, for fattige asiater og afrikanere! Her er konkurransereglene:

Du kan komme til oss, bli en av oss, få alle våre rettigheter, hvis du er truet og lever farlig. Men først skal du gjennom en ekstra, totalt unødvendig fare: Du skal dra over et stort hav i en rusten, overfylt fiskebåt, der du kanskje blir kvalt under dekk. Eller i en lang, spesiallaget gummibåt, like trygg som en plastleke for barn. Vi har noen skip i patrulje som høyst sannsynlig redder deg.

Er du med? Vi gir deg – under visse vilkår – trygghet, frihet og velstand, hvis du bare er villig til å utsette deg for ca. to prosents sjanse for å dø.

Nei. Du kan ikke søke om opphold der du er. Kun personlig oppmøte gjelder. Du må også donere en årslønn til en menneskesmugler som gir deg illusjoner om dine asylmuligheter, driter i om du overlever, og samarbeider med IS. Redsel, vold og fornedrelser må påregnes under reisen. Lykke til!

Djevelen ville altså ha laget nøyaktig det systemet vi har i dag, åpent for potensielt hundre millioner fattige mennesker, uten nedre aldergrense. 26 000 enslige mindreårige tok turen i fjor, dobbelt så mange som i fjor. Og her hjemme vil fortsatt velmente humanister åpne lotteriet for flere, selv om konsekvensen vil bli enda flere dødsfall.

Selv den sindige byråkraten som administrerer systemet i Norge, UDI-direktør Frode Forfang, har innrømt at det ikke fungerer. At ordningen bygger på et stort paradoks. Vi gjør alt for å hindre flyktninger å bruke asylretten vi gir dem. Vi vokter grensene, nekter å gi visum, gjør det ulovlig å ta seg hit. Vi sier velkommen, men vi mener det egentlig ikke. Vi bare overholder våre juridiske forpliktelser og sørger for at krisen rammer oss minst mulig.

Og så var det resten av paradoksene. De fattigste og svakeste har ikke penger eller krefter til reisen. Men migranter uten beskyttelsesbehov kan komme og få bli, om de er flinke nok til å lyve – eller «forsvinne». Vi bruker enorme ressurser på saksbehandling, kontrollregimer og oppbevaring av mennesker. Så bruker vi mye på integrering, men ikke for mye, for da blir vi for attraktive som destinasjon!

Hva det vil koste å utdanne nykommerne til å bli attraktive på et av verdens mest kunnskapsintensive arbeidsmarkeder, tør ingen tenke på. Men Migrationsverket i Sverige brukte i fjor 73 milliarder kroner på bare mottak, mer enn forsvaret og politiet tilsammen, og måtte kutte i bistandsbudsjettet. De mest nødlidne må subsidiere de heldige få som har vunnet i lotteriet.

Slik er ligningen: 135 dollar til en flyktning i Europa, for hver dollar til en flyktning i nærområdene. Der 90 prosent befinner seg. Flest av alle har Pakistan, ikke akkurat drømmelandet. Hele den polariserte debatten i Europa, med tilhørende politiske rystelser, handler om håndtering av en svært liten andel av verdens flyktninger.

Derfor skjønner stadig flere at asylinstituttet ikke er løsningen. Vi hører det nå fra rådgivere i Ap, fra statssekretær Fabian Stang. Hvem sa det først? FrPs Per Willy Amundsen i 2011. Det ble selvsagt avfeid som barbari. Hjelp i nærområdene betød avstand til fremmede i nød. Men kritikken hadde også noe for seg. For hva slags utsikter er det å bli plassert i årevis i «humanitære siloer» i bare litt mindre fattige og konfliktfylte naboland?

Spørsmålet settes nå på spissen av økonomiprofessoren Paul Collier, som ble omvavnet av innvandringskritikere etter boka «Exodus» i 2013. Han kaller europeiske politikere for «hodeløse høns», men etterhvert har selv Merkel søkt hans råd, og i sin nye bok «Refuge» (skrevet sammen med flyktningforskeren Alexander Betts) appellerer han vel så mye til hjertet.

Collier ble dypt sjokkert og beveget under et besøk i leiren Zaatari i Jordan i 2015. 83000 mennesker var «lagret», satt på vent, uten skole, uten jobb. 15 minutter unna lå en industrisone uten arbeidere. Koblingen var opplagt. Et storstilt pilotprosjekt har nå skapt 39000 arbeidsplasser i en vinn-vinn-situasjon der alle parter får utnyttet sine «komparative fortrinn»: Vesten har pengene og firmaene, nabolandene har jobbene og bostedene, flyktningene har ferdighetene, arbeidsviljen, ønsket om å brødfø seg selv – og på sikt ta med seg jobben til hjemlandet.

Slik kan flyktningproblemet løses, ifølge Collier. Forfang mener dette blir for enkelt, modellen ikke lar seg overføre overalt. Det er mulig. Men Uganda har også gitt flyktningene lov til å jobbe og bevege seg fritt. Resultat: 21 prosent driver en virksomhet med minst én annen ansatt. 40 prosent av disse er fra Uganda. Flyktninger kan altså skape jobber for innfødte.

Denne «jobblinja» gir nye muligheter i en fastlåst situasjon for flyktningene. Men da må vi slutte å infantilisere dem i UNCHRs leire. Og vi må innse at flyktningkonvensjonen, opprettet for individer forfulgt av myndighetene, ikke fungerer for store grupper som flykter fra myndigheters kollaps. Det skammelige, mener Collier, er ikke å angripe asylretten. Det er å verne et 60 år gammelt system som hindrer oss i gjøre vår moralske plikt til å hjelpe.

Teksten er opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 6. mai 2017.

Godhet for de få

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Asylinnvandring er nødhjelp uten fornuft og rettferdighet. Det er ikke nok å stramme inn. Det bør legges helt om.

ASYLSTRØMMEN LØNNER SEG. For noen. Onsdag var investoren Alfred Ydstebø på forsiden av Finansavisen. Han får 233 millioner av UDI for å huse 1000 asylsøkere i et år i et kontorbygg på Forus utenfor Stavanger. Gevinsten kan bli 100 millioner. Han smilte på bildet.

Det er ikke galt å tjene penger. Det er ikke galt av staten å gjøre avtaler med private aktører. Man kan stusse over UDIs betalingsvilje, og ønske et mer kritisk søkelys på «velferdsprofitørene». Men hever vi blikket over globusen, synker det moralske ubehaget inn: Disse 233 millionene kunne vært brukt til å hjelpe mange flere flyktninger i mye større nød.

UNHCR, FNs høykomissær for flyktninger, mangler 40 prosent av finansieringen, det største gapet på femten år, og må kutte på mat og medisiner i flyktningleirene. Det har vært kjent lenge. Norge gir store bidrag. Vi vil ha giverlandskonferanse, og Erna besøker Jordan og Libanon. Likevel handler det meste nå om en annen utfordring:

Å innlosjere nyankomne velferdsklienter i overbelastede, overkjørte norske kommuner. Der frustrasjonen og bekymringen øker hos alle, unntatt asylbaronene. Krisen tvinger UDI ut på frierferd overfor landets kapitalister: «Nye asylmottak er sikret drift og god inntjening i minst fire år fremover. Dette er en bransje i vekst hvor det er gode muligheter til å tjene penger.» Trygve Hegnarkaller asylmottak for «den nye oljen». Eneste forskjell er at denne virksomheten tapper oljefondet i stedet for å fylle det.

ONSDAG VISTE DAGSREVYEN en reportasje som også setter asylordningen i perspektiv. Afghanske gutter lever på bønner og tomatsaus i norske mottak for å spare penger. De har ikke flyktet fra Taliban. De er sendt til rike Vesten av foreldrene for å sende penger tilbake til storfamilien. Hvis disse barna har beskyttelsesbehov, er det mot sine egne foresatte. Men for investorer som vil «bistå det offentlige», er asylbarn enda bedre butikk enn de voksne.

I fjor utpekte det svenske Migrationsverket enslige flyktningbarn til «den neste store milliardindustrien». Hittil i år har det kommet over 16000 til nabolandet. Private selskaper fakturerer 2000 kroner pr. barn pr. dag for å gi dem husrom. Sånt blir man rik av. En av de rikeste er Jan Emanuel Johansson (41), tidligere riksdagsmedlem for Socialdemokraterna og «Robinson»-vinner på TV. Han poserer på Facebook med sine biler, båter og motorsykler. Deriblant en Lamborghini, Ferrari og Porsche.

DU KAN LEVE I LUKSUS på skattebetalernes regning, basert på elendigheten til barn fra fjerne land. Men den virkelige elendigheten befinner seg i leirene i Pakistan, som huser 2,5 millioner afghanere. Verdens største og eldste flyktningepopulasjon. Her har UNHCR dekket bare fjerdedelen av budsjettet. Det årlige beløpet FN bruker på alle disse menneskene, bruker Sverige på bare 300 flyktningbarn. Migrationsverket beregner kostnadene for denne yngste asylgruppen til 27 milliarder neste år og 34 milliarder i 2017. Med disse pengene kunne man fullfinansiert UNHCRs arbeid i flere belastede land.

DETTE ER IKKE allokering av ressurser. Det er humanitær galskap. Og Norge har langt på vei fulgt samme oppskrift: Vi hjelper der det koster mest. Vi hjelper de få, ikke de mange. Vi hjelper de som søker noe bedre, ikke de som trenger det mest. Og jo mer vi hjelper her, desto flere ønsker seg hit. Da blir det mindre igjen til å hjelpe de der ute, noe som skaper enda flere migranter. Politikken forsterker både push- og pull-faktorene. Og fungerer verken som nødhjelp eller utviklingshjelp. Vi når ikke de mest sårbare: små barn, kvinner, eldre, syke og skadde. I stedet tapper vi krigsherjede land for en elite de sårt trenger. Så hvorfor har vi valgt en så åpenbart ufornuftig og urettferdig hovedlinje?

FORDI VI VIL DET GODE. Det gode ble synonymt med å ta imot tusenvis av asylsøkere ved vår egen grense. Mengden kom ut av kontroll, og vi strammer desperat inn. Men de nye tiltakene pirker bare i overflaten av et dysfunksjonelt asylsystem. Etter dagens praksis har millioner av mennesker rett til å bosette seg i Norge. Men asylordningen er til for de som er personlig forfulgt, ikke hele folkegrupper som vil unnslippe fattigdom, konflikter eller autoritære regimer. Dem blir det stadig flere av, og befolkningsprognosene er skremmende. Antall afrikanere vil øke fra 1,2 til 4,4 milliarder fram til 2100. 40 prosent i fattige land sier de vil emigrere hvis de har muligheten. Gjør regnestykket selv.

SÅ KANSKJE ER DET bare begynnelsen når UDI bruker 325 millioner i måneden på akuttmottak og har planer for 100 000 nye mottaksplasser neste år. Hundre tusen! Disse finnes ikke, og det koster å trylle. Deretter kommer konstadene til helsehjelp, norskopplæring, boliger, kvalifiseringstiltak, familiegjenforening, trygd for de som ikke får arbeid.

Rike Norge har råd til det, sier flyktninglobbyen. Nordmenn spiser potetgull for 2 milliarder i året. Vi kan klare oss uten chips og ny flatskjerm i noen år! «Det handler om humanitet.» Men selv den mest giverglade humanist kan bare bruke pengene én gang. Da bør de brukes der de har mest verdi og humanitær nytte. Men regjeringens «hjelp i nærområdene» ble i løpet av sommeren synonymt med egoisme, kynisme, gjerrighet og fremmedfrykt. Fordi FrP gjorde det til fanesak. Da måtte sentrum-venstresiden intensivere den omvendte form for hjertevarme og dugnadsånd. Plutselig hadde Anne Holt og andre gode krefter omdefinert nærområdene til Råde og Tøyen.

MEN SUNN FORNUFT tilhører ikke noe parti. Sylo Taraku sto på listen til Arbeiderpartiet under kommunevalget i Drammen. Han har jobbet i NOAS og UDI, og er nå generalsekretær i LIM-nettverket. Få andre kjenner asylfeltet bedre og nyter mer respekt som balansert røst i innvandringsdebatten. Han ber oss legge mer vekt på nærhetsprinsippet og regionale beskyttelseprogrammer: «Ikke som i dag, der vi bruker milliarder på ressursterke menn i sin beste alder som kommer til Europa på egen hånd, samtidig som FN må kutte i matrasjoner til de mest nødlidne i flyktningleirene i nærområdene.»

En slik kursendring ville gjøre beskyttelsen mer tilgjengelig, forhindre båttragedier, avlaste asylordningen, frigjøre ressurser og fordele dem mer rettferdig. Sylos punchline burde rammes inn og henges på veggen til enhver ansvarlig statsråd: «Det er bedre å kjøpe sykler til mange, enn Rolls-Royce til få.»

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 27. november 2015.