Salige er de rikes barn

For de skal arve boligmassen i de store byene.

Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 7. april 2019.

Norge er eksotisk land langt mot nord, med et sterkt uenighetsfellesskap basert på myter og fabler som holder oss sammen.

Blant annet liker vi å tenke at Norge et land med små forskjeller. Alle politikere som vil delta i ulikhetsdebatten, starter med denne setningen. Så legger de ansiktet i alvorlige folder og erklærer sin bekymring for økte forskjeller. Sånne som man har i USA, et tøft og urettferdig samfunn.

Ulikheten under debatt er nesten alltid ulikhet i inntekt, målt med et tall oppkalt etter en gammel kompis av Mussolini (Gini-koeffisienten). Sammenlignet med andre land kommer Norge godt ut av den statistikken.

For litt siden advarte en mer kjent franskmann (Piketty) likevel mot økte klasseskiller også i Norge, men så minnet SSB om eksistensen av velferdsstaten, og regnet på overføringene. Da falt den allerede lave inntektsulikheten til det halve. Bekymringen ble nesten avblåst.

Inntekt teller, men formue avgjør

Norge er ikke Downton Abbey og vil aldri bli det. Vi er noe mye rarere: Et land der arvinger med lav inntekt holder kurs om «fattigdomslykke» når de har 9,4 millioner i ligningsformue.

Inntekt teller, men formue avgjør. Det handler om trygghet, frihet og makt. Og forskjeller som er større enn mange tror:

De 10 prosent rikeste eier 58 prosent av den private formuen i Norge (opp fra 46 prosent ti år tidligere). Topp 1-prosenten eier 21 prosent, topp 1-promillen eier 8 prosent. Per innbygger har Norge fire ganger så mange rike og to ganger så mange superrike som USA.

Hvordan er dette mulig – i verdens likeste land?

Motvillig melding

Vi kunne blitt klokere av stortingsmeldingen om ulikhet, som ble sluppet forrige måned. En stortingsmelding er «et dokument fra Norges regjering til Stortinget om saker som regjeringen ønsker å orientere Stortinget om eller få drøftet» (Wikipedia). Bare at i dette tilfelle ønsket ikke regjeringen å belyse saken, men fulgte ordre fra Stortinget. Stortinget orienterte seg selv via en motvillig regjering. Som ville snakke om innvandring. Før noen hadde sett meldingen.

Meldingen viste at innvandring er hovedårsak til økt barnefattigdom (noe vi visste), men at økt ulikhet primært skyldes at de rikeste drar fra. Dermed var venstresiden fornøyd, og en selvsikker SV-leder kunne oppildne sine egne med krav om «direktørskatt» og strammere livreim for «overklassen».

Den norske versjon av «working poor»

Men meldingen var påfallende taus om ulikhetsmaskinen som flere enn direktører tjener på: boligmarkedet og boligpolitikken. Fraværet ble artig nok påpekt av Eiendom Norge, bransjeorganisasjonen for eiendomsmeglingsforetakene, i en kronikk i Klassekampen(!). Høyt prisnivå, rause skattesubsidier og stram boliglånsforskrift skaper en ny norsk versjon av «working poor»: Folk i fullt arbeid som ikke får kjøpt egen bolig, og dermed sakker akterut i formuesfordelingen.

Men blårussen kunne ha spart seg. Det hjelper ikke hva ni av ti fagøkonomerhar gjentatt i alle år. Enhver norsk regjering, uansett farge, er immun mot fakta og argumenter som bryter med den ideologiske hovedlinjen:

«Bolig og hytter (…) bør ikke sees på som skatteobjekter på lik linje med andre investeringer. Eiendomsskatt er en usosial form for skatt som rammer uavhengig av betalingsevne.»

Denne passasjen i Granavolden-plattformen kunne ikke vært skrevet i noe annet sivilisert land. Argumentasjonen brukes heller ikke i noen annen sammenheng. Momsen rammer uavhengig av betalingsevne. Bør den avskaffes?

Staten taper årlig 36 milliarder

Å stemple all form for boligskatt for usosial, slik finansminister Jensen har for vane, er ikke bare ulogisk (siden skatten lett kan innrettes slik at pensjonister og andre med dårlig råd ikke rammes). Det er perverst. Bolig beskattes i England og USA.

I velferdssamfunnet Norge derimot, får velstående familier premie for å eie hus: Lav ligningsverdi, fullt rentefritak, skattefri gevinst, skattefri utleie i egen bolig.

Siv Jensens eget departement har regnet ut at staten årlig taper 36 milliarder ved ikke å behandle bolig som et vanlig skatteobjekt. Og jo dyrere bolig, desto mer hjelper staten deg. Denne vissheten er innbakt i budrunden. Skattepolitikken har bidratt til den prisgaloppen som Jensen kaller «usunn».

Europas minst regulerte leiemarked

Ser man stivt på Gini-koeffisienten, er boligformue jevnere fordelt i Norge enn annen formue. Løfter man blikket, ser man resultatet av 25 års verdistigning: Gapet mellom by og land, ung og gammel, høyt- og lavtlønte, eiere og leiere.

De siste er prisgitt et av Europas råeste og minst regulerte leiemarkeder.

Regjeringens har mottiltak. Men bare for de «vanskeligstilte». Det fungerer omtrent slik: Er du arbeidsledig og narkoman, får du startlån. Er du vanlig lønnstager, får du egenkapitalkravet på 15 prosent. Regjeringen vil forskåne deg for å ta opp for stor gjeld som førstegangskjøper.

Omsorgen hindrer deg også i å bli førstegangskjøper, selv om det ville gitt deg lavere boutgifter – og alle eierskapets fordeler.

Eierandelen synker

En slik boligpolitikk sikrer ikke eierlinja, men truer den. 8 av 10 eier sin egen bolig. Men bare 2 av 3 i Oslo. Og eierandelen synker. 39 prosent av de med lavinntekt eide sin bolig i 2003. I 2016 var andelen 29 prosent. Eierandelen blant lavutdannede går også ned.

Slik blir eierlandet Norge et internasjonalt land, der bare høytlønnet arbeidskraft kan bo nær sentrum i store byer. Mens annet nøkkelpersonell blir fordrevet til satellittbyer en time eller to unna.

Foreldrebanken

Denne skjebnen kan selvsagt unngås med gode kontakter i Foreldrebanken. DNB melder at syv av ti unge boliglånskunder får hjelp av foreldrene, og andelen øker.

En av grunnideene til velferdsstaten er å dempe betydningen av familiebakgrunn. Det står faktisk i ulikhetsmeldingen med den fine tittelen «Muligheter for alle».

Men forrige uke hørte jeg kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland – som også er boligminister – snakke om regjeringens boligstrategi. Hun sa ikke ett ord om ulikhet, før i sluttreplikken, som hvilte på tidløs innsikt hevet over historie og politikk:

«Det er ikke noe nytt at de rikes barn lettere kommer inn på boligmarkedet.»

 

Mitt hjem er min borg mot futen

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Ap argumenterer dårlig for et godt forslag om boligskatt. Høyre argumenterer enda dårligere mot noe de burde støtte, om de hadde prinsipper.

EIENDOMSSKATT på bolig. Er det mulig å se, høre, lese en debatt om emnet uten å føle at hjernen er alene, og blir stekt på svak varme?

Oslo-borgerne har vært igjennom dette før.Skremselspropaganda, feilinformasjon, latterlig vikarierende argumenter. Nå hører vi igjen at eiendomsskatt er «særskatt», «ekstraskatt», eller, som Huseiernes Landsforbund sier: «ekstra særskatt». Hvorfor ikke ta den helt ut? Eiendomsskatt er en ekstra, unødvendig, unorsk, veldig rar og uhyre merkverdig atpåklatt av en særskatt for de helt spesielt interesserte, også kjent som misunnelige og grådige sosialister.

SLIK KAN VERDEN snus på hodet. Her er realiteten: Det lille, sære landet Norge har funnet ut av den største, dyreste og mest velutstyrte boligmassen i verden skal unndras vanlig, nasjonal beskatning.

Neida, norske boliger er ikke skattefrie og det har vært skjerpelser. Men fortsatt kunstig lav ligningsverdi gir deg liten eller ingen formueskatt på hus og heim. Kommunene med eiendomsskatt krevde tilsammen inn 3,7 milliarder i 2013. Høres det mye ut? I Danmark, som har både kommunal og statlig boligskatt, var det tilsvarende beløpet 26,1 milliarder (ja, de er flere enn oss, men med langt lavere andel eiere). Boligskatt er en normal, ukontroversiell skatt i nesten alle andre land, også de politisk høyrestyrte.

BOLIGFORMUEN er ikke bare vernet i Norge. Den er din inngang til velstand, subsidiert av staten. Du får rentefradrag på huslånet. Du slipper skatt på gevinst ved salg. Du slipper skatt på utleie av kjelleren. Villaeiere kan i praksis bo gratis og tjene penger mens de sover. Rammelån på huset finansierer hytte, båt, ferie eller utleiebolig. Alt dette skaper et enormt klasseskille mellom de som eier, arver eller får foreldrehjelp, og de andre. Det fører også til overinvestering i død kapital. Dårlig samfunnsøkonomi. Derfor ønsket Scheel-utvalget og ni av ti fagøkonomer boligskatt. Eiendom står fast, er synlig, og skatten har få skadevirkninger. En perfekt skatteform. Likevel hører vi stadig vekk i denne valgkampen:

«BOLIG ER et grunnleggende velferdsgode.» Javel. Det samme er mat, klær og bil. Alt er avgiftsbelagt. Bilen din skattlegges utfra (nåværende) markedsverdi. Og til forskjell fra bil er bolig et betydelig investeringsobjekt. Velstående kjøper gjerne en eller to til, noe som presser prisene opp for nyetablerende, slik at velferdsgodet «egen bolig» blir enda knappere.

«Skatten må betales med allerede beskattede, oppsparte midler.» Hørt på maken. Momsen må bort. Vi har jo allerede skattet av inntekten vi bruker på melk og brød.

«Skatten tar ikke hensyn til gjeld, inntekt eller betalingsevne.» Jo. De som eier, er selvsagt rikere enn de som leier. Og de rikeste eier mest. At skatten ikke tar hensyn til gjeld, er bra. De som har mest, låner mest. Og de som har lånt mye til beskjedne boliger, slipper altså boligskatt, takket være bunnfradraget (på fire mill.).

«SKATTEN VIL RAMME pensjonister og enker.» Ingen debatt uten en framskjøvet svak gruppe. Som i dette tilfelle er svært liten, og ikke lider nød. Det er ingen menneskerett å bo alene i en diger bolig. Enker som ikke kan betale en moderat boligskatt, bør leie ut hybel eller etasje. Eller selge til de som faktisk trenger en stor familiebolig.

«Oslo kommune trenger ikke pengene.» En enestående positiv nyhet. Ellers hører vi bare det motsatte. Hvilke bypolitikere sier nei til 300 mill. ekstra i året? I det minste for å sette av til dårligere tider eller til prosjekter man ellers ikke har råd til? Kun de som ser boligskatt som tyveri. Frp’s førstekandiat i Oslo, Carl I. Hagen, har sammenlignet eiendomsskatten med forfølgelse av koptiske kristne og muslimske minoriteter i Midt-Østen.

HVA MED AP sin argumentasjon? En by med sterk vekst trenger ekstra milder til eldresatsing og barnehagedekning. Vel og bra, men det taler ikke nødvendigvis for eiendomsskatt, og øremerkede skattepenger finnes ikke. Raymond Johansen og Jonas Gahr Støre lanserte forslaget uten et ord om bolig- eller fordelingspolitikk. Kanskje de ikke ville utfordre huseierne unødig. Eller antyde at Ap selv har lekt omvendt Robin Hood på boligfeltet i flere tiår. Men er det bedre å framstå som et parti som nok en gang bare vil ha mer til det offentlige og de mange gode formål?

ARBEIDERPARTIET kunne argumentert kraftfullt for boligskatt utfra sosial rettferdighet, partiets kjerneverdi. Slik høyresiden kunne ha argument for boligskatt utfra prinsipper om nøytralitet, valgfrihet og markedslogikk. Du skal skatte ut fra verdiene du sitter på. Alt på bordet, alt med lik skattesats, ingen favorisering. Velg fritt hvor du vil spare: i bolig, bank eller aksjer. Da vil flere investere i verdiskaping i næringslivet. Og er man mot subsidier og statlig inngripen for å hjelpe de svake på boligmarkedet, bør man også avvikle statsstøtten til rike eiere.

Altså er det både god «sosialisme» og god «kapitalisme» å heve boligskatten, på nasjonalt nivå. Og begge partiene vet det. «All toneangivende fagkunnskap argumenterer for at vi vrir skattlegging i retning av fast eiendom», skriver Støre i boka si (før han snakker seg bort). Det samme står å lese i en rapport fra Høyre-tenketanken Civita. «Høyre og Arbeiderpartiet kunne blitt enige om dette på en halv time om de hadde vilje til det,» sier sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen. I alle fall kunne de blitt enige om at boligskatt er nødvendig, fordi alternativet er urimelig og urettferdig. De kunne også blitt enige om en enkel grunnmodell – f.eks. boligskatt i stedet for formueskatt. Deretter kunne partiene delt seg på sedvanlig vis i spørsmålet om boligskattesats, kompensering ved andre skattelettelser, og generelt skattenivå.

I STEDET får vi en fordummende lokalvalgkamp der debatten om eiendomsskatt står mellom en venstreside som vil ha «mere skatt» (oi!) og en høyreside som ikke vil ha mere skatt (jøss!).

Likevel skal Oslo Ap ha honnør for endelig å gjøre det riktige, og ikke bare det smarte, taktisk sett. Ved forrige valg i 2011 lot Aps byrådslederkandidat Libe Rieber-Mohn seg presse av villageneral Peter Batta til å inngå en skriftlig «kontrakt» der hun (og SVs Marianne Borgen) «garanterte» null eiendomsskatt, mot at Huseiernes Propagandaforbund avlyste en ny svertekampanje. Ytterst pinlig og ynkelig. I år tør Ap-Raymond å fronte «Norges mest upopulære skatt», og har ridd skittstormen godt av så langt. Han fortjener støtte. Og muligens en stemme. Taper han, vil vi aldri få noen nasjonal boligskatt i Norge.

Også du, Per-Willy!

Min lørdagsspalte i Dagbladet om boligpolitikk (14. juni) har fått svar fra statssekretær Per Willy-Amundsen (FrP) (24. juni). Han gir meg kred for å være harstadværing (som han selv), men hevder ellers at ”jeg tar feil”. Nøyaktig hvor og hvordan jeg tar feil, greier han ikke påvise. Derimot tar han selv grundig feil.

Amundsen ramser opp diverse tiltak regjeringen har foreslått, og påstår at jeg ikke nevner noen av dem. Nei, jeg tok dem ikke i detalj. Noe må regjeringen greie selv. Men jeg skrev da vitterlig at regjeringen ”forenkler byggeregler og saksbehandling. Den samordner og effektiviserer. Bra!” Du fikk altså ros, Amundsen. Er det så uvant at du ikke merket det?

Alle som ikke sitter i regjering og kan noe om boligfeltet, skjønner at disse tiltakene ikke er i nærheten av å utgjøre en ”offensiv boligpolitikk”, slik Amundsen hevder. Og forskere har vist at kombinasjonen av uredusert egenkapitalkrav og innstramming av startlån vil gjøre det enda vanskelige for unge å skaffe egen bolig. Snakker vi ikke her om løftebrudd? Fremskrittspartiet har til og med programfestet å fjerne egenkapitalkravet helt. Før valget sto Peter Batta, direktør i Huseiernes Landsforbund, på Stortingstrappa sammen med representanter for alle de borgerlige partiene og erklærte at kravet ville reduseres fra 15 til 10 prosent straks vi fikk ny regjering. Batta kaller tilbaketoget for ”et svært alvorlig løftebrudd”. Og legger til: ”Svært mange unge velgere vil nå føle en berettiget skuffelse.”

Ellers kommer Amundsen med formuleringer som viser hvor kjapt en kontroversiell FrP-er kan bli en helt vanlig politiker. Og som vanlig i boligpolitikken er det mest interessante det som ikke nevnes. Et hovedpoeng i min spalte var at boligeierne har store, særnorske skattefordeler som både er prisdrivende og dypt urettferdige. Amundsen skriver at selveierdemokratiet er selve ”adelsmerket ved norsk boligpolitikk”. Vel, kjennetegnet på en adel er at den har privilegier som andre klasser ikke har. Så kan vi få et klart svar på dette, fra det nærmeste vi kommer en boligminister i Norge: Hvorfor er subsidier til uformuende ungdom (med betalingsevne) så ille, mens langt større subsidier til eldre, velstående boligeiere er bra?

 

Replikken ble først publisert i Dagbladet 28. juni 2014.

 

 

 

 

 

 

 

Boligpolitisk nytale

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Innstramminger og løftebrudd skal gjøre det lettere for unge å skaffe seg egen bolig.

REGJERINGEN har satt ut et rykte om at vi har fått en ny boligpolitikk. Alle som kjenner dette sørgelige feltet, vet at det neppe kan stemme. Boligpolitikk er noe man driver med i utlandet. Og ganske riktig. De blåblå starter med to klokkerene løftebrudd, som i kombinasjon forverrer unges muligheter på boligmarkedet. Men først et artig sitat, som har fått ny aktualitet:

“VI ER TILHENGERE av selvregulerende markeder og mener at hovedproblemet i det norske boligmarkedet er at tilbudssiden i markedet ikke fungerer godt nok, og at de høye boligprisene i Norge i stor grad skyldes bevisste politiske valg fra de andre partiene. Vi ønsker ikke å styrke Husbankens rolle i det norske boligmarkedet, og mener tvert imot at erfaringene fra den amerikanske bankkrisen i 2008 tilsier at staten i minst mulig grad bør blande seg inn i hvordan folk finansierer sine boliger.”

Statlig innblanding skapte altså finanskrisen. Hvor tar man slikt fra? Og hvem sa det, sent i 2008? FrPs betrodde medlemmer i Stortingets kommunalkomite. En av dem heter Per-Willy Amundsen. Han er klima- og muslimskeptiker, kort sagt hardcore fremskrittspartist, og har vært det siden barneskolen. Det vet jeg, for mora mi var læreren hans. Nå har Per-Willy fra Harstad blitt stor, og fått ny jobb. Som statssekretær for “superminister” Jan Tore Sanner, med ansvar for … boligpolitikken!

DET ER SOM om Tybring-Gjedde skulle bli kulturminister. Eller tenk deg Siv Jensen som finansminister! Nei, vent nå litt. Vi har ordninger for sånt. Den Gud (les: staten) gir et embede, gir han også forstand, displin, byråkrati, regelverk og institusjonelle føringer. Det er utrolig hva et begrenset handlingsrom og en bratt læringskurve kan frambringe av forvandlinger. Etter et møte med sine EU-kolleger i Brüssel uttalte “boligminister” Amundsen:

“I Norge har vi Husbanken, og det er en ordning jeg tror man godt kunne tenkt seg i mange andre land. Hvis man opplever store utfordringer på boligmarkedet, slik som man gjorde i 2008 som følge av finanskrisen, har man et instrument som står klart til å tas i bruk. Kombinasjonen av et velfungerende boligmarked og instrumenter for å kompensere for der markedet kanskje ikke er løsningen for alle, tror jeg er en kombinasjon vi godt kan være stolte av i Norge.”

SANNER-AMUNDSEN bruker powerpoint-bevis på at markedet fungerer. Nemlig: 8 av 10 eier sin bolig. Årlig oppussing for 60-70 mill. God kvalitet på boligmassen. Det ligner Det Forjettede Land, sett fra fattig-Europa. Men skulle det ikke være noe her om samsvar mellom tilbud og etterspørsel? Det har vi ikke hatt i Norge siden nittiallet. Byggingen går ned, befolkningen går opp, og folk med vanlig inntekt prises ut av de store byene. Det ropes alarm. Og hva gjør den nye regjeringen?

DEN FORENKLER byggeregler og saksbehandling. Den samordner og effektiviserer. Bra! Men det krever langt større grep, visjoner og kreativitet for å løse boligproblemet. Skal vi puste lettet ut når Sanner tar oss med inn på do for å vise at snusirkelravet for rullestol kan reduseres med 10 cm?

Det er enda vanskelige å skjønne hans påstand på en konferanse her om dagen: At fleksibel anvendelse av egenkapitalkravet og såkalt målrettet bruk av startlån skal lette inngangen til boligmarkedet. Dette er ren nytale om innstramminger og løftebrudd.

FINANSTILSYNET økte kravet til boliglånkunders egenkapital fra 10 til 15 prosent i 2011. En ekstra terskel for førstegangskjøpere, i tillegg til tøft prisnivå. Uka før valget i fjor forkynte representanter for alle fire borgerlige partiene at kravet skulle reverses. Løftet forsvant ved Sundvollen-erklæringen.

Husbankens startlån ble dermed viktigere som alternativ. Men forrige regjering varslet innstramminger også her, etter at Dagens Næringsliv hadde skapt inntrykk av at kommuner kastet startlån etter millionærer. 1. april i år kom de nye strengere forskriftene, signert Sanner. Hva står det i Høyres valgprogram? Vi må “vurdere muligheten for å senke terskelen for startlån, slik at flere kan få mulighet til å eie sin egen bolig.”

DE TO LØFTEBRUDDENE utgjør en verst tenkelig kombinasjon, ifølge tre forskere fra NIBR og NOVA. Lånesøkere med gode kausjonister kan omgår egenkapitalkravet. Altså øker avhengigheten av foreldres posisjon på boligmarkedet. Ulikheten går i arv, i strid med en norsk velferdsmodell basert på tanken om like muligheter, noe som avslører at “politikkutformingen kommer til kort.”

Ingen partier har gått inn for skjerping av sparekrav og utlånspraksis. Politikerne blir med på regelendringer med alvorlige sosiale konsekvenser, uten utredning, debatt eller vedtak. Man driver boligpolitikk ved det man ikke gjør.

DERMED ER DET en ekstra ironi idet herlige utsagn om at “staten i minst mulig grad bør blande seg inn i hvordan folk finansierer sine boliger”. Ingen blander seg mer inn i boligfinansiering enn staten. Ingen ønsker det mer enn FrP og Høyre. Vi snakker om skattefordelene til eierne. Norge er et rart og rikt land der “vi i villa” sparer ved å skaffe oss høy boliggjeld, og bor gratis om vi har utleiedel. Amundsen ønsker at ferrest mulig skal være avhengig av “ekstratilpassinger” og “subsidier”, men ser ikke at boligmarkedet er ekstratilpasset det eiende flertall, der de mest størst boligformue er statssubsidiert til pipa.

 

Opprinnelig publisert i Dagbladet 14. juni 2014.