Kan du telle? Og si «Makan!»? Da har du en god kvinnesak.
PÅ’N I IGJEN. Nok en gang retter offentligheten sitt kritiske søkelys mot toppen av det norske samfunn, der makt utøves, penger tjenes og viktige ting diskuteres. Og hva ser man der? Grove forbrytelser? Misbruk av tillit? Udugelig ledelse? Nei. Noe langt verre. Noe vi trodde vi hadde lagt bak oss. Noe som ikke lar seg akseptere eller unnskylde i et samfunn som vårt: Færre kvinner enn menn.
FOR EKSEMPEL blant partnerne i store forretningsadvokatfirmaer. Der man jobber 14 timer om dagen og tjener 10 mill. i året (eller mer). Jusprofessor Geir Woxholth dristet seg til å skrive i Dagens Næringsliv at kvinner ikke har «rett» til å bli partnere om de i årevis har jobbet mindre enn mannlige kolleger. Det skulle han ikke gjort. Noen ble så provosert atde ikke fikk sove. Men ingen kunne peke på noen konkret diskriminering. Bransjen har hardt inntjeningpress, konkurransekriteriene er kjønnsnøytrale, kvinner når fram om de prioriterer like tøft som menn.
BESLEKTET SAK, forrige uke. Jeg deltok i debatt under Dagsnytt 18s jubileumsfest. Tema: Hvorfor deltar kvinner mindre enn menn i offentlig debatt? NRK har et måltall på 40 prosent kvinner. Dax18 er ikke langt unna, og jobber aktivt med å få kvinner i studio. Tre telefoner pr. kvinne, én telefon pr. mann. Men det er ikke nok for Jonas Gahr Støres rådgiver Astrid Huitfeldt:
«Kvinner stikker seg mindre fram enn menn i samfunnsdebatten. Men det er ikke så interessant. Målet må likevel være å løfte fram kvinner. Dere bruker det som unnskyldning at kvinner sier nei. Dere gjør for dårlig jobb!»
KVINNER VIL ALTSÅ mindre enn menn. Men andre må ta ansvar for at de likevel vil. Like muligheter holder ikke. Heller ikke ekstra tiltak mot kvinner. Resultatet skal være likt. Et underlig krav, men sånt er normalt på kjønnsfeltet. Der du ellers bør rase på vegne av andre, helst svake grupper, kan du som representant for det svake (?!) kjønn rase som ressurssterk person, på vegne av andre ressursterke personer.
ELISABETH GRIEG er den nye stjernen i denne øvelsen. «Makan!!» skrev hun på Twitter etter at Telenor presterte å ansette en mann som ny toppsjef, selv om «alle» – inkludert næringsministeren – mente det nå var veldig på tide med en kvinne. Dermed var skipsreder Grieg ekspert på rekruttering og rettferdighet. Hun fikk likestillingspris. Og gikk fra portrettintervju til portrettintervju. NHO-leder Kristin Skogen Lund mener mange kvinner ikke er villige til å yte det som kreves for å bli næringslivsleder. Griegs motargument bør leses flere ganger: «Jeg velger å ikke tro på det. Det blir veldig feil å si at kvinnene ikke vil, da legger du skylden på kvinnene.»
NETTOPP. Vi skal ikke ha noen forklaring som gjør kvinner til selvstendige vesener, som selv må ville og satse for å hevde seg mot kompetitive menn. Likestilling handler om enkel matematikk og enkel moral. Det er bare å telle og smelle. Det du ikke trenger, er å tenke. Om du gjør det, vil du kanskje innse at:
1. KJØNN ER EN IRRELEVANT EGENSKAP. Du skal ikke representere ditt kjønn i Telenor eller på Dagsnytt 18. Kjønn gir deg ikke kompetanse eller meninger. Det trengs balanse mellom parter eller partier for å få en god debatt, men ikke mellom kjønn. Likestilling og mangfold er gode mål – men:
2. KJØNN ER BARE ÉN EGENSKAP. Personer har også alder, hudfarge, seksuell orientering, utdanning, yrke. Ingen krever at etniske eller seksuelle minoriteter skal representeres etter sin andel av befolkningen. Ingen krever balanse mellom folk fra ulike samfunnslag. Dagsnytt 18 er topptungt. Personer med makt diskuterer seg imellom. Hvorfor er moderat mannsdominans utålelig, men stor sosial ubalanse er umerkelig?
3. KJØNNSBALANSE er tydeligvis bare viktig i de gunstige, attraktive posisjonene. Menn er i flertall på toppen. Men også på bunnen av samfunnet. I de skitneste, skadeligste og farligste yrkene. Nesten alle som dør på jobb, er menn. «Flere kvinner inn i dødsyrkene!» burde være et rimelig likestillingskrav.
4. BARE MANNDOMINANS anses som problem. Tre av de fire partiene bak dagens regjering ledes av kvinner. Begge partene i arbeidslivet (LO og NHO) ledes av en kvinne. Kvinner er i flertall blant ledere i staten. De største avisene har kvinner som politiske redaktører. Dagnytt 18 har flere kvinnelige enn mannlige debattledere. Det er bare så utrolig vanskelig å se.
KJØNNSFOKUS er dermed et annet ord for tunnelsyn eller enhøydhet. Man tar ut én personlig egenskap blant mange, og noen spesielle posisjoner blant mange, krever at personene i disse posisjonene skal fordeles 50/50 (eller deromkring) etter denne egenskapen, selv om den ikke har reel betydning. Og er prosentfordelingen skjev, har man bevist eksistensen av et «glasstak», et «gubbevelde» eller et «strukturelt problem». Noe er galt. Noen lider urett.
Man kunne kalle dette kvinnelig logikk. Men så slem er jeg ikke. Det er bare en komplett mangel på logikk. Skjev fordeling sier ingenting om verken årsak eller urettferdighet. Den er i beste fall en indikasjon på mulig diskriminering. Men dette må selvsagt påvises, ellers er indignasjonen null verdt. Så hva holder det ene kjønn tilbake? Hvem er alle disse dyktige kvinnene som systematisk blir forbigått?
BERIT SVENDSEN, sjef for Telenor Norge, ble ikke spurt, sier Elisabeth Grieg. I stedet valgte Telenor, et konsern med halve verden som satsingsområde, en leder med bred internasjonal erfaring. Makan!!
Kanskje er det også gode forklaringer på sammensetningen av den nye sjefens ledergruppe, som bare teller tre kvinner mot 18 menn. Griegs forklaring til Morgenbladet – at man «driter i» kvinneandel og bare tenker «høy og mørk mann», virker lite sannsynlig. At et konsern som Telenor «velger bort veldig mye god kompetanse» eller «ikke tiltrekker seg de beste», faller på sin egen urimelighet. I det hele tatt framstår den stående anklagen om uutnyttet kvinnelig kompetanse mer som besvergelse enn som fakta.
Og pressen har sitt moralske rituale å oppføre. «En ren provokasjon!», raser Grieg og andre flinke damer. Da må den mannlige konsernsjefen bøye hodet i skam: «Det er ikke bra nok.» Etterpå jobber han videre med det han skal jobbe med.
MEN VENT NÅ LITT. Elisabeth Grieg er selv toppleder. Hvordan har hun «kjempet seg fram i en manndominert bransje»? Hun svarer: «Jeg pleier å si at at et nettverk er viktig. Noen som kan hjelpe deg å åpne en dør.»
Særlig hjelper det om nettverket er på plass fra fødselen av. Elisabeth og hennes tre søsken arvet en milliardformue og et 130 år gammelt familiekonsern. Grieg-gruppen har ikke vunnet noen likestillingspris. I to av konsernet største selskaper er 17 av 18 ledere menn. Grieg Shipbrokers har null kvinner på toppen. Hva sier hun til det? «Nei, det er jo helt skrekkelig.» Og hva er forklaringen? «Altså, vi vet ikke og vi klarer ikke helt å løse det.» Men «vi har gitt klar beskjed, som eiere, om at de (sic) skal satse på kvinner.»
SÅ LA OSS si det sånn. Vi forventer at det jobbes med likestillingen på toppen av norsk næringsliv! Når resultatet gang etter gang ikke er godt nok, blir vi veldig overrasket og veldig sinte. Men bare på det ene kjønn. Kjønnsbalansen blant de skyldige er til enhver tid 0 prosent kvinner, 100 prosent menn.
Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 31. oktober 2015.