Kan du hjelpe oss å legge debatten død?

Fafo tyr til nye og uvante metoder for å slippe å korrigere sitt falske funn om norsk rasisme.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 5. juni 2019.

1 av 4 nordmenn er rasister. Det er den ubehagelige «sannheten» som har satt seg i offentligheten etter Fafos rapport om holdninger til diskriminering. «Vi er ikke overrasket, vi er sjokkert,» skriver Ervin Kohn fra Antirasistisk Senter i Dagbladet. Han minner om rasehygienen i mellomkrigstiden, kaller utviklingen «samfunnsødeleggende», og får nevnt «alt fra skudd mot asylmottak, synagoger og brenning av forsamlingshus til massakren på Utøya».

Harald Stanghelle i Aftenposten følger opp med å knytte Fafo-funnet til Benjamin-drapet: «Også holdninger kan være farlige. Ord kan avle handlinger som ødelegger andres hverdagsliv (…) Som i ytterste konsekvens dreper.»

Sterke ord og dystre samfunnsdiagnoser basert på et forskningsfunn som jeg bare har sett støttet av én forsker. Han jobber selv på Fafo, og hadde ikke lest rapporten.

Kohn og Stanghelle nevner begge at rapporten er kritisert for metodiske svakheter av Ottar Hellevik og meg, men som Stanghelle sier – «Dette siste er ikke det sentrale her». Nei, det sentrale er å fylle en avisside med moralsk patos og indignasjon over landsmenns fordommer.

Rapport med moralsk pekefinger

Men dette er ikke den vanlige historien om forskningsrapporten som blir mistolket av sensasjonshungrige medier og politiske aktører. Dette er en rapport som selv bruker svært sterke og store ord – på svært tynt grunnlag. Det er historien om en forskningsstiftelse som roter seg inn i et ideologisk minefelt – «rasespørsmålet» – uten kart og kompass. Og som løper fra ansvaret når den går seg vill.

Forskeren bak rapporten, Guri Tyldum, sier til NRK: «Det er blitt en polarisert debatt. Jeg visste det kom til å bli krevende, og det skjedde akkurat det jeg fryktet. At det rettes moralske pekefingre mot store grupper av befolkningen.»

Men den moralske fordømmelsen er selve premisset for tematiseringen av rase og rasetenkning i rapporten. I avslutningen står det i fet overskrift: «Ideen om «rasehierarkier» er fremdeles utbredt i Norge.» Og videre: «Hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser», og at disse «rasene» kan rangeres etter intelligens.» Samtidig heter det at rasebegrepet er «diskreditert», og ordet «fremdeles» viser selvsagt til tidligere tiders raseteorier. Teorier vi i dag kaller rasistiske.

Slik konstrueres et rasesyn

Det er heller ikke media som valgte å fokusere på rasespørsmålet. Det gjorde Tyldum på Facebook allerede før lanseringen:

«Det er en viktig rapport, og jeg håper at den kommer til å vekke engasjement og debatt. Men den presenterer noen ganske oppsiktsvekkende funn. Vi finner at kun 58 prosent av befolkningen er helt uenige i at «noen menneskeraser er smartere enn andre».»

Denne rasesynet viser seg å korrelere med aksept for diskriminering. Men synet er konstruert ved hjelp av ett eneste uvanlig, tvetydig og ledende spørsmål i et spørreskjema, uten innledning eller kontekst.

Tyldum har overfor NRK tatt en viss selvkritikk for spørsmålsformen, men ser ikke ut til å skjønne at uklarheten innbød til ja-siing. Og at et funn med sviktende validitet ikke kan brukes til å forklare andre funn.

Dessuten er det alvorlige svakheter også ved spørsmålene og svaralternativene om diskriminering av rom og kvinner med hijab. Man kunne like gjerne sagt: Vi vet ikke helt hva vi måler, men det er en sammenheng mellom holdningene!

Forskeren på Facebook

Sammenheng er det derimot ikke mellom hva Tyldum hevder i rapporten og hva hun hevder i Facebook-debatter: «Det var aldri en intensjon om å skrive om raseforståelser i det norske folket – da ville vi brukt flere og mer nyanserte spørsmål.»

Hun skriver at hun ikke er overrasket over at 26 prosent mener noen raser er smartere enn andre: «Synes du virkelig at det er så overraskende høyt? I så fall er ditt sosiale nettverk veldig ulikt mitt.»

Og hun innrømmer at hun ikke kjente til en stor europeisk undersøkelse som viser at bare 3 prosent nordmenn mener noen etniske grupper er født mindre intelligente enn andre.

Kritikeren som konsulent

Men det virkelig overraskende var innholdet i innboksen min på Messenger fredag 24. mai. Guri Tyldum skrev at hun har dårlige erfaringer med å diskutere metode i offentligheten. Det kan jeg forstå. Så kom dette:

«Men – det er en del som mener jeg må skrive en kronikk for å møte innvendingene som har kommet (…) Så jeg har skrevet en tekst som er så kjedelig og ydmyk som jeg klarer å få den, og uten å nevne deg. Og da lurer jeg på om du likevel vil føle at det er nødvendig å følge opp med et svar? Jeg vet du ikke kan love noe (…) Men jeg vil gjerne ha en pekepinn på om du finner noe av det jeg skriver provoserende – så kan jeg se om det kan gjøres om. En spydig Face-kommentar til kronikken kan jeg leve med – men vil helst unngå en runde til med kronikker med diskusjoner om kvalitet. Kan jeg sende deg utkastet til kronikk?»

Du leste riktig. En Fafo-forsker som har fått kritikk for en rapport, spør sin krasseste kritiker om han kan lese gjennom et kronikkutkast, slik at teksten kan endres og ytterlige diskusjon avverges.

Hvordan skulle det foregå? Skulle jeg peke ut punkter og si: «Her må du legge deg enda flatere, ellers løper jeg til tastaturet igjen»?

Jeg svarte at jeg selvsagt ikke kan være konsulent på et debattinnlegg mot meg selv. Men at jeg håpet hun ville svare i Aftenposten. Så hørte jeg ikke mer. Ikke i avisen heller. Debattredaksjonen har vært i kontakt med Fafo og fått beskjed om at det ikke kommer noe innlegg derfra.

Absurd mediehåndtering

Dette er bakgrunnen for at jeg siterer fra personlig kommunikasjon. Det er absurd å bli invitert inn på «bakrommet» av en motpart som ønsker bistand til å legge saken død. Jeg har aldri opplevd, aldri hørt om, og aldri tenkt muligheten av en slik debattpraksis.

Guri Tyldum representerer Fafo, en stor og anerkjent forskningsinstitusjon. Rapporten er skrevet på oppdrag fra staten (Bufdir). Den omhandler et ømtålig og omstridt emne, og har vakt stor oppsikt. Da har denne formen for mediehåndtering også offentlig interesse.

Spørsmålet går derfor til Fafos ledelse: Pleier forskningsstiftelsen å håndtere kritikk på denne måten? Hvor vanskelig er det å gi et utfyllende, ryddig svar på de metodiske innvendingene? Og viktigst: Hvorfor gjør dere ingenting for å korrigere det offentlige inntrykket av utbredt norsk rasisme – selv om det nå er temmelig klart at rapporten mangler dekning for påstanden?

Hvordan gjøre nordmenn til rasister? Ved å rope i skogen og kalle det forskning.

Den nye Fafo-rapporten er sjokkerende. Sjokkerende dårlig.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 21. mai 2019.

«Som man roper i skogen, får man svar», som kjent. Metoden er hverken egnet eller akseptabel i forskning. Men den er nå benyttet av forskningsstiftelsen Fafo for å fastslå at «ideen om «rasehierarkier» er fremdeles utbredt i Norge».

Og mediene selvsagt kaster seg på, uten forbehold eller kildekritikk. Marie Simonsen i Dagbladet er sjokkert over at «en av fire nordmenn tror på raseteorier som forfektes av hvite nasjonalister» og «som skolen burde ha lært dem er grovt rasistisk».

Hva legges i «menneskeraser»?

Men det er noe annet som har gått galt her. Fafo-rapporten «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge» er bygd på en spørreundersøkelse via e-post med 4433 respondenter. I ett av spørsmålene skal man si seg enig eller uenig påstanden: «Jeg tror noen menneskeraser rett og slett er smartere enn andre.»

Det er en forbløffende formulering. Om ikke annet for uklarheten: Hva legges i «menneskeraser»? Eller «smartere»? Handler det om IQ-tester? Genetiske forskjeller?

I rapporten diskuteres rasebegrepet. Her går det klart frem at begrepet «rase» er diskreditert og ikke gir mening. Men formuleringen som respondentene ble presentert for, impliserer nettopp at «menneskeraser» gir mening og kanskje er et anerkjent begrep.

Og med det påfallende tillegget «rett og slett» blir underteksten omtrent slik: «Skal vi nå bare fastslå at det eksisterer slike forskjeller og ikke være så innmari politisk korrekte, dere?»

Jeg tillegger ikke Fafo noen motiver eller agenda. Men hypotetisk: Hadde noen ønsket å lokke frem en «rasistisk» holdning i en undersøkelse, kunne de knapt ha stilt et spørsmål med sterkere føring.

26 prosent sa seg helt eller delvis enig i påstanden. Dermed konkluderer Fafo: «Vi finner at hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser», og at disse «rasene» kan rangeres etter intelligens.»

Ladet og kontroversielt begrep

Men respondentene er ikke spurt om de tror det finnes menneskeraser. De har ikke engang fått mulighet til å reservere seg mot tanken. De er forelagt et sterkt ladet og kontroversielt begrep, og Fafos begrunnelse for å bruke det, kan ingen bli klokere av. Etter å ha frakjent begrepet verdi, skriver de:

«Men nettopp når vi snakker om rasisme og diskriminering, kan det være nødvendig å bruke rasebegrepet. Vi velger i denne rapporten å bruke rasebegrepet når vi beskriver hvordan folk tenker rundt «raser», fordi en (sic) mener at det for å forstå diskriminering og rasisme i Norge i dag, er nødvendig å kartlegge hvordan folk forstår og bruker rasebegrepet.»

Dette er i beste fall en sirkelslutning. Fafo har overhodet ikke kartlagt hvordan folk bruker rasebegrepet. Tvert imot bruker de svaret på spørsmålet – ett enkelt, ledende, tvetydig spørsmål – til å fremme en vidtgående og alarmerende påstand om rasetenkningens utbredelse i Norge.

Umulig å vite hva som måles

Fafo kan umulig vite hva de har målt. Noen har kanskje svart som de gjorde fordi de vet at jøder er overrepresenterte ved Ivy League-universiteter i USA. Andre har hørt at østasiater er overlegne i matte. Men skyldes forskjellene genetikk eller miljø? Og har man dermed sagt noe om at folkegrupper har ulik verdi eller bør behandles ulikt?

Men Fafo ser ut å ha «bekreftet» sitt funn ved at de som slutter seg til rasetanken, er mer skeptisk til innvandring og til tanken på at innvandrere kan bli norske. Men hvorfor mener da 32 prosent av dem som selv har innvandret til Norge, at noen menneskeraser er smartere enn andre?

Det er altså en større andel blant innvandrere enn blant den samlede befolkning som slutter seg til det Fafo kaller «ideen om rasehierarkier». Dette fremgår tydelig av tabellen (s. 76), men er ikke kommentert i rapporten og ikke rapportert av noe medium. Selv om rasisme i innvandrergrupper er velkjent – for eksempel arabisk rasisme mot svarte afrikanere.

Burde fått bjellene til å ringe

Det er flere funn i denne undersøkelsen som burde fått bjellene til å ringe. Fafo har blant annet fått 22 prosent av Morgenbladets og Klassekampens lesere til å svare at noen «menneskeraser» er smartere enn andre. Betyr det at såpass mange i denne presumptivt opplyste, progressive og antirasistiske gruppen «fremdeles tenker rasehierarkisk»?

Og hva skal man legge i det faktum at 16 prosent mener at en person med mørk hud aldri kan bli norsk, når enda flere – 22 prosent – mener at svensker ikke kan bli norske?

Både tall og tolkninger svikter i denne delen av rapporten. Flere steder henviser Fafo til European Social Survey. Men de unnlater å nevne hva denne undersøkelsen viste i 2014, da folk i ulike europeiske land ble bedt om å si seg enig eller uenig i denne langt mer presise setningen: «Noen raser eller etniske grupper er født mindre intelligente enn andre.»

3 prosent av nordmenn svarte ja. Bare Sverige hadde en mindre andel: 2,3. Her er noen andre prosenter: Tyskland: 9,1. England: 18,8. Israel: 27,1. Tsjekkia: 41,2.

Det er tall man kan tro på. Men det er ikke tall som «slår dype sprekker i det norske selvbildet». Og de gir ikke forskningsmessig belegg for nasjonal selvpisking.

Den store feite forskningsskandalen

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Kampen mot fettet. Hvordan ta feil i femti år, og enda ikke gi seg.

POLITISERING AV FORSKNING er ikke et emne som pleier å få debattanter og kommentatorer i fistel. Men så krever Per Sandberg at havforskere skal være snille mot oppdrettsnæringen. Og Sylvi Listhaug mistolker en Fafo-rapport, slik at rektor ved Universitet i Oslo, Ole Petter Ottersen, får «vondt» av å høre henne. Andre får vondt av overreaksjonen til akademikere. Enhver forbindelse til Frp synes å bringe forskning i vanry.

Joda. Alle vet at «forskningsresultater aldri må vris eller vendes, verken i forkant eller i etterkant.» (Ottersen). Alle vet også at statistikk er til for å misbrukes. At politikere plukker det de trenger, ignorerer alt annet, tolker og strekker fakta dit de vil. At venstresiden ikke er noe bedre. LO blir sure når Fafo forsker seg fram til positive konsekvenser av EU-medlemskap. SV-statsråder blir skuffet når Fafo leverer en rapport om strippeklubbene helt uten grove forbrytelser og menneskrettighetsbrudd.

PROFESSOR i statsvitenskap og tidligere maktutreder, Øyvind Østerud, sier det uten omsvøp: «Forskning på tvers av forventninger og ønsker er lite velsett. Næringsinteresser kan ha liten sans for forskning som ikke underbygger dem. Politikere vil helst ikke se sine synspunkter og sin innsats bestridt. Bare spør de forskerne som har hatt avvikende konklusjoner om Norges bidrag til fred i Midtøsten, om effektiviteten i norsk utviklingshjelp eller om politikken i Nordområdene.»

Oppdragsgiverne legger føringer på instituttsektoren. Og den frie forskningen ved universitetene blir stadig mer presset av eksterne nyttehensyn. Men styring skjer også innenfra, via faglige tankeregimer, paradigmer og moteretninger. Noe allmennheten fikk erfare gjennom «Hjernevask». Men tro ikke at så grov slagside, så tykke skylapper bare finnes i humaniora og samfunnsvitenskap, i teoritunge fag fjernt fra konsekvenser og dagligliv. Den største forskningsskandalen i moderne tid skjedde i et realfag, og grep direkte inn i vår hverdag, faktisk inn i vår kropp. Kampanjen pågikk i femti år over flere kontinenter, og er enda ikke avsluttet.

SKREMMENDE. Det finnes ikke annet ord for langlesningen i The Guardian i forrige uke: «The Sugar Conspiracy» av journalisten og forfatteren Ian Leslie. Allerede på femtitallet mente Englands mest framstående ernæringsforsker, John Yudkin, at sukker var farligere enn fett. Da han utgav boka «Pure, White and Deadly» i 1972, var han ikke lenger framstående, men utskjelt og utstøtt. Ikke fordi hans funn var erstattet av ny viten. Bare fordi en mektig og samstemt gruppe av amerikanske forskere hadde vedtatt en ny sannhet: Mettet fett fører til økt kolestrol, som fører til fedme, hjerte/karsykdommer og diabetes. Dermed ble fettet utpekt til selve Ondet i de offentlige kostholdsrådene fra åttitallet. Selv egg ble kjempefarlig. Millioner av mennesker tok advarslene alvorlig og erstattet fettet med raffinerte karbohydrater. Som gjorde folk mindre mette – og så fetere og sykere. Tusenvis døde fordi de fulgte statlige sunnhetsråd.

INGEN NY HISTORIE. Men først nylig fikk vi vite hvor utrolig sviktende det vitenskapelig grunnlaget var, og hvor tvilsomme metoder ekspertene brukte for å befeste sin skråsikkerhet og maktposisjon. Det ligger åtte års research bak «The Big Fat Surprise» (2014) der journalisten Nina Teicholz debunker alt du har lært om lavfett-dietter. Da hun i fjor skrev en artikkel for BMJ (tidligere British Medical Journal), reagerte ernæringseliten med kollektiv harme: 173 vitenskapsmenn, mange av dem kritisert i boka, krevde at artikkelen skulle trekkes tilbake! De listet opp «11 feil», uten at noen var særlig rammende. Leslie kontaktet flere av dem. Ingen kunne konkretisere kritikken, men alle fordømte artikkelen på generelt grunnlag og angrep Teicholz som person. Hun var ikke forsker. Hun hadde en bok å selge.

NORSKE KJETTERE som Fedon Lindberg og Sofie Hexeberg har også fått nedlatende respons fra ernæringens lærde. Kaare R. Norum mener lavkarbo er «uanstendig», og at veien til salighet, unnskyld: sunnhet – er å spise potet til middag og grovbrød til frokost, lunsj og kvelds. Helsedirektoratets kostholdsråd betoner fortsatt det magre. I stedet for å prioritere krigen mot sukkeret, vil helseminister Høie redusere mettet fett i kosten fra 15 til 10 energiprosent. Selv om stadig nye studier viser at mettet fett ikke er helsefarlig.

Men hva så? Verken politikere, forskere eller leger har noen spesiell autoritet i internettalderen. Hvorfor skal folket stole på statlig ekspertise, som beviselig har tatt feil? De gjør heller dissidentene til bestselgere, og kjøper godt smør igjen.

Kaoset av motstridende og ytterliggående kostholdsråd i media – også i denne avisen – er nesten helsefarlig i seg selv. Men neppe mer skadelig enn et diettpoliti som har gjort et ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår, basert på dårlig vitenskap. Som det heter i Guardian-artikkelen: Hvis kostholdforskningens historie har lært oss noe, så er det at et informasjonsdemokrati – selv et som ligner på anarki – er å foretrekke framfor et informasjonsoligarki.

 

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 16. april 2016.