Tag: jonas gahr støre

Hvor lenge skal norske politikere være tause om den største skandalen i nyere norsk historie?

Når er norsk politikk på sitt verste? Sitt mest kunnskapsløse, hensynsløse, arrogante og selvmotsigende? Når den er hellig overbevist om å gjøre noe godt. Og særlig når den vil gjøre godt andre steder i verden.

Da kan fredsnasjonen Norge plutselig bruke massive, dødelige våpen for å fremme fred, menneskerettigheter, demokrati og likestilling. Det er en skitten jobb, og noen må gjøre den, med de midlene de har. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sa om bombingen av Libya i 2011: «Det å innføre demokrati fra 4000 fots høyde, det er ikke enkelt. Det å beskytte sivile, er heller ikke enkelt, men blant virkemidlene så er det dette vi har.»

Resultatet kjenner vi nå. Framgang for reaksjonære krefter. Ytterligere kaos og elendighet for de sivile. Enda flere mennesker som kjøper lodd til det store dødslotteriet: Reisen til Europa.

Skjebnesvangert

Etterpåklokskap er verdens enkleste øvelse. Men her handler det om åpenbar forut-dumhet. Det er rett og slett rystende å høre hva våre folkevalgte sa og gjorde forut for og under krigsoperasjonen. Se dokumentaren «De gode bombene»fra 2013, laget av Terje Tvedt og Per Christian Magnus for NRK Brennpunkt, som er tilgjengelig på internett. Eller les professor Tvedts nye og mye delte artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift, som Aftenposten trykket i kortversjon.

Bombingen av Libya er den mest skjebnesvangre avgjørelsen i nyere norsk historie. Beslutningen ble tatt raskt, lett og selvsikkert. Verken regjeringen, Stortinget eller forsvarsledelsen hadde noen relevant informasjonen om landet. Det forelå ingen analyse av midler, strategi eller mulige konsekvenser. Beslutningen ble tatt uten noen offentlig debatt, og utenfor vanlige kanaler på Stortinget. Det foreligger ikke engang et skriftlig vedtak.

Tvedt tar muligens for lett på at opposisjonen lenge hadde presset en skeptisk Støre. Og at FNs sikkerhetsråd hadde åpnet for å ta i bruk «alle tilgjengelige midler» for å hindre overgrep mot sivile. Men det høyst uklart hvor reell denne trusselen var. Og etter at FN-resolusjonen forelå, var det slutt på alle norske refleksjoner og reservasjoner. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier han ringte alle partiledere, og fikk bekreftelsen han trengte. Trine Skei Grande sier hun ikke fikk noen telefon. Det eneste vi kan fastslå med sikkerhet, er at mobilbruk var involvert. Dagen etter informerte Stoltenberg sine NATO-kolleger om at Norge var klar for å sende F-16 fly over Afrika. Først fem dager etter at bombingen var i gang, hadde Stortinget sitt første møte om saken.

Bombet mest

Bård Solheim, piloten som ledet bombetoktene, sier til Brennpunkt: «Vi gikk fra dyp fred til strategisk bombing nedi Afrika på en uke. Når jeg står midt oppi dette her, og representerer Norge med bruk av såpass mye våpenmakt, så forbauser det meg litt at det ikke i hvert fall ikke var diskutert litt mer. Jeg tror du skal lete lenge for å se at den lille fredsnasjonen Norge har brukt såpass mye maktmidler som vi gjorde der.»

Pilotene forteller at det ble brukt svært dyre, store, ødeleggende bomber. 588 stykker i løpet av en snau måned. Mange rammet tettbebygde områder, blant annet i hovedstaden Tripoli.

Men den presisjonen dette krever for ikke å ramme sivile og viktig infrastruktur, skulle man tro at bombemålene var nøye utvalgt, helst etter førstehånds etterretning. Nei, da. Bare i ett av fire tilfeller visste piloten overhodet hva han skulle bombe. Ellers måtte han finne bombemålene på egenhånd. Rett og slett lete selv, på skjermen, fra luften.

Norge visste altså ikke hva vi skulle bombe. Til gjengjeld var vi blant dem som bombet mest. Andre store NATO-land, som f.eks. Tyskland, ønsket ikke å delta. Russland, Kina og Brasil hadde avstått fra å stemme i sikkerhetsrådet. Den Arabiske liga og den Afrikanske Union fordømte bombingen. Likevel sto statsminister Jens Stoltenberg på Stortingets talestol og hevdet at aksjonen hadde verdenssamfunnet bak seg: «Vi merker oss at operasjonene blir hilst velkommen blant folk i den arabiske verden.»

Seriøst meklingsforsøk

Det var temmelig nært en blank løgn. Norske politikere var bombesikre på å gjøre det rette. Og det med begrunnelser som verden før aldri hadde hørt. Vanligvis er det «realistene» som vil ha bomber, og «idealistene» som vil ha megling. Nå var det omvendt. SVs Erik Solheim mente bombene var uttrykk for vår gode norske «idealisme». Jonas Gahr Støre kom også med en rekke unnvikende eller selvmotsigende utsagn. «For oss handler det om å fremme dyptgripende verdier vi tror på», sa han. Senere hevdet han bombingen ikke var en krig for menneskerettighetene, men for å beskytte sivile.

Da NATO overtok aksjonen fra FN, og klart gikk inn for å styrte Gaddafi, hevdet Støre at Norge bare deltok utfra det opprinnelige FN-mandatet, som ikke var å styrte Gaddafi. Han ville heller ikke innrømme at Norge hadde valgt side i borgerkrigen. Pilotene i Brennpunkt-dokumentaren får spørsmålet: «Gikk dere aktivt inn i kampoperasjoner og støttet opprørerne»? Ja, svarer en av pilotene, uten betenkning.

Og enda mer oppsiktsvekkende: Dialogforkjemper Jonas Gahr Støre bidro våren 2011 til å bombe i filler et seriøst fredsmeklingsforsøk i Libya fra den Afrikanske Union. Samtidig som fikk publisert han en lang og klok artikkel i sitt favorittidsskrift New York Review of Books. Tittel: Why We Must Talk. Der harselerte han over dem som vil bruke makt for å tvinge gjennom et nytt styresett i andre land.

Mannen bak meklingsforsøket, Sør-Afrikas president og leder av unionens meklingsforsøk, Jacob Zuma kom på offisielt besøk til Norge kort tid etter bombingen. Han sto ved siden av Stoltenberg og sa at den internasjonale straffedomstolen burde etterforske Norge for krigsforbrytelser og drap på sivile. Svært sterk kost. Ingen omtale i norske aviser. Bortsett fra Vårt Land, som mente Zuma var en korrupt afrikaner.

Hvordan er det så mulig for Afrika-vennlige, fredselskende Norge å gjennomføre en slik krigsoperasjon, med støtte fra alle partier på Stortinget, applaudert av humanitære bistandsorganisasjoner, Kirkens ledelse og en nesten samlet presse (med unntak av Klassekampen og ukeavisen Dag og Tid)?

Hvor er debatten?

Terje Tvedt skriver i Nytt Norsk Tidsskrift: «Krigen ble oppfattet ganske enkelt som humanitær politikk med andre midler, og flyene i himmelen representerte ikke norske interesser, og langt fra Vestens interesser, men Det godes interesser.» Men bismaken forsvinner ikke: «Libya-krigen fremtrer mer og mer som et nasjonalt traume. Det er en ulmende erkjennelse av at gapet mellom offentlig entusiasme for krigen og resultatene av den avdekker urovekkende trekk ved (…) det politiske lederskaps verdensbilder og selvbilder.»

Så hvor blir det av debatten om denne svært dramatiske hendelsen, som setter dømmekraften til våre politiske ledere i et svært underlig lys? Brennpunkt-dokumentaren i 2013 ble omtalt i mange lederartikler. Men intet mer skjedde.
Tvedt mener det ikke holder at enkeltpolitikere trekker på skuldrene eller tar mild selvkritikk. Han krever en høring, slik det har blitt gjort i Danmark (parlamentet i Storbritannina har også vedtatt en undersøkelse). Bergens Tidende og Morgenbladet har nå støttet dette, mens Aftenposten på lederplass hevder at det Tvedt og ikke norske politikere som gjør det lett for seg.

Da burde de kanskje ikke være redd for debatten? Men da TV2 Nyhetskanalen spurte mange norske politikere om å møte Tvedt, sa alle nei. Og det er rett og slett lite beroligende, særlig i en tid da norske politikere igjen er opptatt med å vise sin godhet overfor den samme delen av verden. Som Tvedt skriver på sin egen Facebook-profil: «Ingenting tyder på at politikerne har lært, og det er det som er urovekkende: Norsk politikk overfor Libya-krigen ble formulert og diskutert innenfor en uhyre enkelt moralsk dikotomi uten konsekvensanalyse. Det er det samme som skjer overfor krisen i Syria.»

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 23. september 2015.