God morgen, falske presse-Norge! Hilsen Märtha Louise

Har prinsessen samme forhold til pressen og sannheten som Donald Trump?

Opprinnelig publisert som kronikk i Medier24, 16. mai 2018.

Märtha Louise og sjaman Durek Verrett «snakket ut» på «God Morgen, Norge» i dag tidlig. For første gang etter at de landet nyforelsket på norsk jord. Og etter at biskopen hadde stoppet parets nyåndelige kirkesamtale til 595 kroner billetten. Og Fædrelandsvennen på lederplass hadde bedt henne si fra seg prinsessetittelen.

Vi forventet ikke et revolverintervju på TV2. Vi forventet heller ikke dyptpløyende journalistikk. Vi visste at vi ville komme til å savne Fredrik Solvang.

Men – vi forventet heller ikke at norsk journalistikk som sådan skulle bli frakjent all troverdighet. Av en representant for institusjonen som selv skal samle nasjonen, som selv er avhengig av troverdighet for å overleve.

Frokost-TV er tidlig på morgen, selv for erfarne frokostverter. Vår Staude startet med å forklare seerne at intervjuet måtte foregå på engelsk slik at alle kunne henge med, og at første spørsmål til Märtha Louise derfor ville bli på engelsk. Så sa hun på tindrende, tydelig norsk: «Hvordan går det? Hvordan har du det?»

For selvsagt skulle det handle om følelser. Og hvordan man har det med seg selv når man står i stormen. Slik man har gjort så mange ganger før. Smilende og leende forsikret Märtha at hun hadde det bra. «Really?», sa Staude. «Because we think it’s worse than before.»

En fabelaktig setning fra en journalist. Staude fastslo, spontant, på vegne av seg og sin medprogramleder Peter Bubdresko, eller var det TV2 (?), eller var det nasjonen(?), at kritikken og mediekjøret mot Märtha hadde vært ille, og verre enn noen gang. Slik viser man empati og solidaritet i presserollen.

Men heller ikke dette var Märtha umiddelbart enig i. Mediedekningen var omtrent som før, mente hun. Men så hjalp Bubresko til, og viste til kaoset, kritikken og kontroversen: «Går det ikke inn på deg?» Han fikk også sagt at mediene hadde kritisert deres «kjærlighetsliv». Noe som knapt er tilfelle. Man har kritisert åndeligheten, kommersialiteten, kirkesamarbeidet og noe som ligner kvakksalvervirksomhet.

Men Märtha viste seg raus. Alle kan si hva de mener, framholdt hun. Alle har sine standpunkter. Men: «It’s not necessarily my truth». Altså har vi ikke bare ulike meninger, ifølge prinsessen, men også ulike sannheter. Og hun og Verrett fant mange rare sannheter om seg selv i mediene: «We laugh a lot.»

Dette har flere av oss gjort de siste dagene. Når vi har sett hva Verrett har sagt i tidligere sofasamtaler på TV. Men disse samtalene har han visst greide å helbrede bort fra sin CV.

TV2-vertene hadde faktisk vett til å spørre om han virkelig kunne helbrede leukemi, og hva det var dette med å snu atomene. Verrett svarte at han aldri har påstått å kunne kurere kreft.

Er det tilfelle? Nei, han sagt til et tyrkisk magasin at han har reddet folk fra kreft. Og i en e-post-utveksling med det islandske skeptiker-selskapet Vantrú viste han til sin lange erfaring med å assistere leger under behandling av blodkreft. En assistanse som gikk langt inn i somatikken. Han kunne som sjaman «gå inn» i selve beinstrukturen, og lese ut pasientens «selv» og familiens sykehistorie.

I samme diskusjon påsto han også å ha medisinsk utdannelse, ha studert «fysiologi patologi» (sic) og i tillegg arbeidet med menneskelige kadavre i tre år (!). Papirene på denne bakgrunnen har ingen sett.

Ingenting av dette nevnte han i intervjuet på TV 2. Der uttrykte han den største respekt for vitenskapen, teknologien og moderniteten.

Det hørtes jo beroligende ut. Poenget er bare at Durek Verrett sier ulike og motstridende ting om sin bakgrunn, sitt virke og sin filosofi, alt etter hvem han snakker med, og hvor mye motstand han kan påregne. Han er 3. generasjons sjaman i et intervju, og 6. generasjons i et annet. Han er også sjaman for alle religioner:

«Hvilken gud som griper inn varier etter hvilket medium Verrett samtaler med. I de tyrkiske mediene viser han til islam, i Israel til jødedommen, til amerikanske medier den kristne guden.»

Dette skriver Alslaug Olette Klausen på nettstedet Fri Tanke. Hun har saumfart hans CV. Det hun sitter igjen med er forvirring.

Og når Verrett har blitt konfrontert med hva han har sagt, avfeier han alt som rykter og misforståelser. Han sier at mediene bare henter ting som har vært skrevet andre steder, og at ingenting av dette er sant, eller kommer direkte fra han.

Problemet er bare at nesten alt stammer fra hans egen hjemmeside, der intervjuer i internasjonal presse er behørig publisert, som bevis på kjendissjamanens globale nedslagsfelt. For eksempel et tyrkisk magasin der han sier at en av hans fremste læremestere er den selvoppnevnte Prinsessen av Kroatia, Susana von Radic.» Eller som hun kaller seg: «HIRH Princess Susana Frangipane Anjou Manilus Torquatus von Radic.»

Denne damen har imidlertid ingen annen bakgrunn enn den slektstavlen hun har diktet opp selv. Ifølge kjennere av kongelige arvefølger er hun en notorisk bløffmaker. Noe som selvsagt ikke utelukker at Verrett kan ha lært masse av henne.

Så kan man si: Spiller det noen rolle hvis vi alle har våre sannheter? Ja, fordi Märtha Louise på TV i dag likevel kom med en ganske oppsiktsvekkende mediekritikk. Og her må prinsessen siteres i sin helhet på originalspråket:

«There are many things that are not true that is written in the press. What the press does, is like they take something that is not quite true, and then they spin on that. And that becomes the truth. And that is actually how the Norwegian press works».

Hva skal man si? Det er litt underlig at Märtha er så misfornøyd med mediedekningen, siden norsk presse – inkludert NRK – har fungert som mikrofonstativ for hennes høytflyvende næringsvirksomhet, og latt henne lansere den ene boken etter den andre, omtrent uten kritiske spørsmål, noe for eksempel Mathias Fischer i BT og Ingeborg Senneset i Aftenposten har påpekt.

Langt mer oppsiktsvekkende er det at Märtha mener at media totalt svikter i sin første og viktigste oppgave: Å formidle sannheten. Og at hun hevder dette uten noen begrunnelse, uten noe konkret eksempel, uten at de to journalistene i kosesofaen stilte et eneste oppfølgingsspørsmål.

Hva er problemet? Så lenge Märtha bruker prinsessetittelen for alt den er verdt, opptrer hun som representant for kongefamilien, selv om hun ikke har noen offisiell, formell rolle. En framstående representant for en norsk institusjon (kongehuset) bidrar til å undergrave troverdigheten til en annen sentral norsk institusjon (pressen). Det gjør hun i en tid der begge institusjonene sliter med tilliten. Og hun gjør dette på en måte som minner om kritikken fra Resett, Document og HRS mot «mainstream media».

Vi visste fra før at Norge har en prinsesse som fungerer som et alternativ medium. Mellom himmel og jord, altså. Men vi visste ikke at hun drev med mediekritikk på linje med høyrepopulister. For ting kan tyde på at Märtha tenker om medier på samme måte som Donald Trump: De som promotere meg, skriver sannheten. De som kritiserer meg, er fake news.

Dermed har vi den absurde situasjonen at Märtha Louise og hennes nye og veltalende sjaman-kjæreste har fri tilgang i media til å fremme hvilken som helst påstand om verdens og menneskets beskaffenhet, uten at påstanden engang kan verifiseres. Samtidig som de fritt kan kritisere mediene selv for usannferdig dekning, også dette uten å behøve å dokumentere noe.

Det er faktisk et litt større privilegium enn selv en kongelig høyhet fortjener. Og mye mindre enn det norske folk fortjener.

Blir unge syke av å bli kalt snøfnugg?

telegraph aftenposten.1000x562

Aftenposten har i dag den rareste artikkelen jeg kan huske å ha lest i «Uviten»-spalten.

På papir lyder tittelen: “Bli unge virkelig syke av å bli kalt snøfnugg?” Det sier artikkelen ingenting om. En av undertitlene lyder: “Ligger forklaringen i spørsmålsstillingen?” Det sier heller ikke artikkelen noe om.

Teksten er skrevet av Atle Fretheim, forskningsleder ved Folkehelseinstituttet og professor II ved Universitet i Oslo. Han presenterer den på Facebook som “Litt god, gammaldags mediekritikk”. Men tåler den selv mediekritikk?

Fretheim tar utgangspunkt i et fornøyelig oppslag i den engelske avisen The Telegraph som jeg selv delte på Facebook for en snau måned siden. Den hadde overskriften: “Don’t call us snowflakes – it damages our mental health, say young people.”

Med andre ord: Ungdommen mener det kan være krenkende – på et helsefarlig nivå – å bli kalt lettkrenkelig.

Det er jo litt morsomt, særlig når det bygget på en tilsynelatende seriøs spørreundersøkelse der hele 74 prosent av de spurte i alderen 16-24 år mente at det å bli kalt “snøfnugg” kunne gå ut over deres mentale helse. Men Fretheim var skeptisk til funnet, og til oppslaget til The Telegraph – og avisene som viderebrakte saken til almen forlystelse:

“Jeg fant ikke tegn til kritiske spørsmål om undersøkelsen i noen av oppslagene, så jeg måtte sjekke litt selv.”

Og Fretheim er generøs nok til å innvie oss i metodene til en forskningsleder:

“Ved hjelp av et helt enkelt internettsøk var det lett å finne ut at forsikringsselskapet Aviva stod bak undersøkelsen.”

Vel. Enda lettere ville det være å faktisk lese The Telegraph-artikkelen. For der står det: “Research by insurance firm Aviva found that 72 per cent of 16-24 year-olds think the term [snowflake] is unfairly applied, while 74 per cent think it could have a negative effect on young people’s mental health.”

Men Fretheim gravde videre hos forskningsselskapet:

“Aviva svarte meg raskt på epost. Først ble min forespørsel om å få mer informasjon om undersøkelsen avvist, men etter litt fram og tilbake fikk jeg se spørsmålene som hadde blitt stilt.”

Og slik lød det:

«Do you think that the usage of terms such as the ‘snowflake generation’ can have a negative effect on the mental health of the people to whom it refers?»

Og hva har så Fredhem da avslørt? Nok en gang: Intet enn det som sto i The Telegraph-artikkelen. Jf. sitatet over. Han skriver: “Medieoppslagene gav inntrykk av at de som svarte ja på spørsmålet mente de selv stod i fare for å bli syke av å bli kalt «snowflake». Det er en tvilsom tolkning.” Men i Telegraph-artikkelen lå denne tolkningen kun i tittelen, ikke i selve artikkelen. Og om de unge som svarte ja i undersøkelsen tenkte på seg selv eller ikke, aner vi ikke. Heller ikke Fretheim. Han skriver:

“Det er også verdt å merke seg at blant alle de voksne deltakerne i undersøkelsen svarte godt over halvparten (58 prosent) ja på det samme spørsmålet.”

Folkehelsas mann later til å være berolighet over dette, for da er det ikke ungdommen selv som frykter å bli syke av å bli kalt “snøfnugg”. Men at også eldre er bekymret på ungdommens vegne – for at de urettmessig kan bli stemplet som lettkrenkelige, og dermed kan ta skade på sin sjel av det, er ikke også det bittelitte grann foruroligenede – eller forlystelig – alt etter hvordan man ser det? Men dette poenget – at krenkelseskulturen nå tydeligvis har nådd alle generasjoner – går ham hus fordi. Han er for opptatt med å gratulere seg selv med ha utført en helt unik gravejobb. Artikkelen slutter med et spørsmål til forsikringsselskapet:

“- Har noen journalister tatt kontakt med dere for å få mer informasjon om undersøkelsen? spurte jeg.

– Nei, ingen.”

Men så kommer den virkelige ironien. Fretheim har altså ikke avslørt noe som helst ut over å peke på at en tittel var litt hardt vinklet, noe en våken leser kunne finne ut på egenhånd. Og hva gjør Aftenposten når de publiserer artikkelen hans på nett? De bruker nesten samme overskrift, med Fretheims navn rett bak, i like store typer: “Generasjon snøfnugg: Ikke kall oss snøfnugg, vi blir syke av det.” Faktisk er dette en enda mer tvilsom versjon av tittelen enn den til The Telegraph, fordi den tillegger utsagnet til “snøfnuggene” selv, og ikke til ungdom generelt. Akkurat det Fretheim kritiserer, gjør Aftenposten til gangs, når de skal presentere mediekritikken. Vi sier god bedring til alle parter.

Opprinnelig publisert på Medier24, 2. januar 2018.