Bare kvinner kan være ofre?

«FOR ENKELT, Kjetil Rolness», sier forskerne bak Fritt Ords ytringfrihetssrapport om min kritikk av deres forskningsformidling. Men hvor vanskelig skal det være? Deres egen statistikk om kjønn og netthets er entydig: Kvinner opplever ikke mer netthets enn menn, og blir ikke mer forsiktige enn menn etter netthets.

Så enkelt, altså. Netthets er ikke et spesielt kvinneproblem, slik media har fortalt oss, noe rapportene finner «overraskende» og «interessant». Men det må du finlese deg til. Når forskerne og journalister presenterer funnene for almenheten, er igjen alt fokus på utsatte kvinner (og minoriteter).

Forskningsleder Bernard Enjolras og forsker Kari Steen-Johnsen ved Institutt for samfunnsforskning har nå skrevet to kronikker (også en i Aftenposten) uten å greie å si at netthets rammer kjønnene like mye. I stedet gjentar de åpenbare feil.

33 prosent av mennene mot 29 prosent av kvinnene har opplevd netthets. Forskjellen er såvidt innenfor statistisk feilmargin og dermed ikke signifikant, ifølge forskerne. Men: «Forskjellen mellom menn og kvinner når det gjelder om de er blitt mer forsiktige etter slike opplevelser, er derimot signifikant. 20 prosent av kvinnene og 16 prosent av mennene er blitt mer forsiktige.» Men bare 122 har svart på dette, noe som gir rundt ni prosent feilmargin.

Da er kjønnsforskjellen på fire prosent i hvert fall ikke signifikant. Den er bare påstått. Mot bedre vitende.

I første rapport står det: «For kvinner gir slike erfaringer [netthets] seg ikke utslag i større grad av tilbaketrekning fra ordskiftet enn det vi finner hos menn.»

I sluttrapporten er dette endret til: «Kvinner (…) blir oftere mer forsiktige med å uttale seg etter slike opplevelser.»

Hva står oppgitt som kilde for denne motsatte konklusjonen? Den første rapporten.

Feil, rør og skjevframstilling. Var det dette Fritt Ord bestilte? Forskerne er blitt kritisert for å trekke bastante slutninger om folks holdninger basert på abstrakte spørsmål med stort tolkningsrom. Respondentene kan også ha svært ulike oppfatninger om hva som er «ubehagelige eller nedlatende kommentarer» (netthets). Har kvinner (i snitt) lavere terskel enn menn for hva de blir såret og krenket av, gir spørreundersøkelsen et overdrevet bilde av hva kvinner utsettes for i forhold til menn.

Forskere og kommentatorer trekker så frem forskjellene i hetsens innhold. Kvinner hetses mer for kjønn og utseende. Det er ille, men neppe mer belastende enn trusler. Dobbelt så mange menn som kvinner mottar «konkrete trusler», ifølge denne og andre undersøkelser. Hvorfor er det ingen i debatten som nevner det?

Ufrivillig peker forskerne mot forklaringen i sin kronikk. De snakker om «politiske anerkjennelseskamper der noen typer av nasjonalitet, etnisitet, kultur, religion, kjønn, seksuell legning ikke gis den samme verdighet og status som andre mer verdsatte identiteter.»

Nettopp. Noen typer av kjønn(!) gis ikke samme verdighet som andre når offerstatus skal deles ut. I likestillingslandet Norge er det å være «utsatt» og «rammet» synonymt med å være kvinne (eller minoritet), uavhengig av forskning.

 

Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 28. november 2014. I sitt svar i Dagbladet 3. desember, innrømmer ISF-forsker Kari Steen-Johnsen at de tok feil om signifikans, og at kjønn ikke spiller noen rolle når det gjelder sannsynligheten for å bli utsatt for netthets – eller for å blir mer forsiktig etter å blitt utsatt for netthets.

Kjønn ingen hindring. Kjør debatt!

Kjønn ingen hindring-Flu

Netthets rammer et mindretall. Og menn mer enn kvinner. Hvorfor hører vi bare det motsatte?

NETTHETS er utpekt som en alvorlig trussel mot demokratiet. Og kvinner skal være særlig rammet. Faktisk er begrepet nesten blitt synonymt med kvinnehat. TV-dokumentarene ”Menn som netthater kvinner” (SVT) og ”Kvinne jeg hater deg” (TV2), samt flere alarmerende NRK-oppslag har skapt inntrykk av at kvinnelige samfunnsdebattanter må ”regne med” trusler og sextrakassering.

Men nå foreligger en forskningsbasert undersøkelse om ytringskultur i regi av Fritt Ord, og tallene er udramatiske: Bare 31 prosent har opplevd ubehagelige eller nedlatende kommentarer etter å ha sagt sin mening offentlig. Forskjellen mellom kjønnene framstår som ”ubetydelig”, og peker i motsatt retning av forventet:

FLERE MENN enn kvinner har opplevd ubehagelige kommentarer: 33 mot 29 prosent. Menn har også i større grad opplevd gjentatt hetsing. Lignende finner vi i en amerikansk undersøkelse: 44 prosent menn mot 37 prosent kvinner sier seg trakassert på nettet. Både i Norge og USA oppgir langt flere menn enn kvinner at de har mottatt konkrete trusler.

Uventet, ifølge forskerne: ”Sett i lys av den kritikken som har vært rettet mot den digitale offentlige debatten, kan forekomsten av nedlatende kommentarer kanskje synes lavere enn forventet.” Og: ”I lys av det spesielle fokuset som har vært rettet mot kvinners og minoriteters utsatte posisjon i nettdebattene, er det også overraskende at disse gruppene ikke oppgir å ha mottatt flere ubehagelige kommentarer enn andre.”

DISSE HOVEDPOENGENE er gjemt bort på s. 174 i sluttrapporten. Og utelatt i lanseringen og i sammendraget. Ingen sier høyt at menn opplever like mye eller mer netthets enn kvinner. Vi hører heller ikke om et annet funn: at personer ytterst til høyre politisk (oftest: menn) sensurerer seg selv for å unngå mobbing og reaksjoner fra arbeidsgiver. I stedet skriver tre forskere fra Institutt for Samfunnsforskning en Aftenposten-kronikk om kvinners særegne ytringsproblemer.

Kvinner risikerer å bli møtt med kommentarer om kjønn og utseende. I tillegg kommer kvinners ”selvbegrensning”. De legger mer bånd på seg, for ikke å såre og støte noen, eller selv bli latterliggjort. Det kan igjen føre til ”stillhetsspiraler”, at man tier desto mer, om man oppfatter debattklimaet som ubehagelig.

MEN IGJEN trekker statistikken i motsatt retning: Bare 20 prosent kvinner (og 16 prosent menn) er blitt mer forsiktig med å ytre seg etter ubehagelige erfaringer. Liten kjønnforskjell også her. Men kommer det fram? Nei, kronikken ender i moll: ”Våre funn antyder at det er en fare for at kvinners meninger blir svakere representert i det norske ordskiftet.”

Antydninger om mulige farer. Dermed får vi, tross tallenes beroligende tale, bekreftet våre dystre antakelser om nettets mørke og kvinner utsatthet. Og trenger vi mere svartmaling, kan vi alltid stole på våre kvinnepolitisk profilerte aviskommentatorer.

ENDELIG VET VI hvorfor kvinner og minoriteter er underrepresentert i den offentlige debatten,” skriver Martine Aurdal i Dagbladet. Hun kaller Fritt Ord-rapporten en ”grundig empirisk gjennomgang”, men ignorerer all empiri som gjør netthets til et mindre kvinneproblem enn antatt. Aurdal kjenner nemlig en fiktiv dame som heter Kari. Når Kari skriver leserbrev om fotball i lokalavisen, får hun sexkommentarer, vegrer seg for å uttale seg igjen, og dermed fortsetter ”de hvite mennene” å dominere debatten.

Kvinner ”behandles systematisk ulikt av publikum”, ifølge Aurdal. Diskriminering er altså eneforklaringen på underrepresentasjonen. Det er det vi pleier å høre. Før la man skylden på avisredaksjonene, men etter at de aktivt begynte å søke kronikker og debattinnlegg fra kvinner, er nå hetsen utpekt til problemet. Alt kan brukes som forklaring. Bare ikke kvinners manglende vilje, behov og interesse.

I FØLGE EN internasjonal undersøkelse fra i fjor vet kvinner mindre om politikk enn menn. Og kjønnsgapet var størst i likestillingslandet Norge. Bare 20 prosent av kvinnene visste hva handlingsregelen var. Derimot visste 77,5 prosent hva ekskjæresten til Tone Damli Aaberge het.

Er kvinner dumme? Nei. Men de er mindre opptatt av politikk. Kjønnene har også (på gruppenivå) litt ulike samværsformer og livsprioriteringer. Selv høyt utdannede kvinner er mindre glad i å diskutere og polemisere enn menn, i hvert fall om ”upersonlige” emner utenfor eget fagfelt. Kanskje finner kvinner mening, nytte, hygge og bekreftelse i andre ting enn å være uenige om formueskatt, islamisme og platelister? Hun deler feriebilder på Facebook, han kjører debatt på Twitter. Det er et personlig valg. Men da er det ikke dårlig ytringskultur eller hvite menn som hindrer meningssterke kvinner å nå fram i offentligheten. Martine Aurdal kan spørre seg selv hvor lang og tornefull ferden har vært. Hun ble sjefredaktør for ukeavisa Ny Tid da hun var 27.

HUN KAN OGSÅ spørre hvilken rolle hun selv spiller som meningsbærer i den påståtte stillhetsspiralen. Spiralen starter med folks oppfattelse av debattklimaet. De aller fleste kjenner netthets bare fra media, der fenomenet er blåst opp til avskrekkende størrelse. Jo mer synsere, eksperter og politikere framstiller debattdeltakelse som en risikosport for det ene kjønn, desto mer vil kvinner begrense sin egen ytringsfrihet.

Det er en gåte at denne svartmalingen skal være god feminisme. Hvorfor ikke heller si: Jenter, det er ikke så ille som dere tror. Det er ikke verre å være kvinne enn mann der ute. Men meningsbryting er ikke noe venninneselskap. Du tar på deg tykkere klær når du skal ut i kulden. Da bør du også ta på deg tykkere hud når du skal mene i offentligheten. Og møter du et nett-troll, la deg ikke skremme. Len deg heller tilbake, og kjenn selvtilliten øke: Han greide ikke å møte mine argumenter saklig. Den debatten vant jeg. Kanskje jeg skal ta en til?

 

Kommentaren sto på trykk i Dagbladet 22. november 2014.