Kan du hjelpe oss å legge debatten død?

Fafo tyr til nye og uvante metoder for å slippe å korrigere sitt falske funn om norsk rasisme.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 5. juni 2019.

1 av 4 nordmenn er rasister. Det er den ubehagelige «sannheten» som har satt seg i offentligheten etter Fafos rapport om holdninger til diskriminering. «Vi er ikke overrasket, vi er sjokkert,» skriver Ervin Kohn fra Antirasistisk Senter i Dagbladet. Han minner om rasehygienen i mellomkrigstiden, kaller utviklingen «samfunnsødeleggende», og får nevnt «alt fra skudd mot asylmottak, synagoger og brenning av forsamlingshus til massakren på Utøya».

Harald Stanghelle i Aftenposten følger opp med å knytte Fafo-funnet til Benjamin-drapet: «Også holdninger kan være farlige. Ord kan avle handlinger som ødelegger andres hverdagsliv (…) Som i ytterste konsekvens dreper.»

Sterke ord og dystre samfunnsdiagnoser basert på et forskningsfunn som jeg bare har sett støttet av én forsker. Han jobber selv på Fafo, og hadde ikke lest rapporten.

Kohn og Stanghelle nevner begge at rapporten er kritisert for metodiske svakheter av Ottar Hellevik og meg, men som Stanghelle sier – «Dette siste er ikke det sentrale her». Nei, det sentrale er å fylle en avisside med moralsk patos og indignasjon over landsmenns fordommer.

Rapport med moralsk pekefinger

Men dette er ikke den vanlige historien om forskningsrapporten som blir mistolket av sensasjonshungrige medier og politiske aktører. Dette er en rapport som selv bruker svært sterke og store ord – på svært tynt grunnlag. Det er historien om en forskningsstiftelse som roter seg inn i et ideologisk minefelt – «rasespørsmålet» – uten kart og kompass. Og som løper fra ansvaret når den går seg vill.

Forskeren bak rapporten, Guri Tyldum, sier til NRK: «Det er blitt en polarisert debatt. Jeg visste det kom til å bli krevende, og det skjedde akkurat det jeg fryktet. At det rettes moralske pekefingre mot store grupper av befolkningen.»

Men den moralske fordømmelsen er selve premisset for tematiseringen av rase og rasetenkning i rapporten. I avslutningen står det i fet overskrift: «Ideen om «rasehierarkier» er fremdeles utbredt i Norge.» Og videre: «Hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser», og at disse «rasene» kan rangeres etter intelligens.» Samtidig heter det at rasebegrepet er «diskreditert», og ordet «fremdeles» viser selvsagt til tidligere tiders raseteorier. Teorier vi i dag kaller rasistiske.

Slik konstrueres et rasesyn

Det er heller ikke media som valgte å fokusere på rasespørsmålet. Det gjorde Tyldum på Facebook allerede før lanseringen:

«Det er en viktig rapport, og jeg håper at den kommer til å vekke engasjement og debatt. Men den presenterer noen ganske oppsiktsvekkende funn. Vi finner at kun 58 prosent av befolkningen er helt uenige i at «noen menneskeraser er smartere enn andre».»

Denne rasesynet viser seg å korrelere med aksept for diskriminering. Men synet er konstruert ved hjelp av ett eneste uvanlig, tvetydig og ledende spørsmål i et spørreskjema, uten innledning eller kontekst.

Tyldum har overfor NRK tatt en viss selvkritikk for spørsmålsformen, men ser ikke ut til å skjønne at uklarheten innbød til ja-siing. Og at et funn med sviktende validitet ikke kan brukes til å forklare andre funn.

Dessuten er det alvorlige svakheter også ved spørsmålene og svaralternativene om diskriminering av rom og kvinner med hijab. Man kunne like gjerne sagt: Vi vet ikke helt hva vi måler, men det er en sammenheng mellom holdningene!

Forskeren på Facebook

Sammenheng er det derimot ikke mellom hva Tyldum hevder i rapporten og hva hun hevder i Facebook-debatter: «Det var aldri en intensjon om å skrive om raseforståelser i det norske folket – da ville vi brukt flere og mer nyanserte spørsmål.»

Hun skriver at hun ikke er overrasket over at 26 prosent mener noen raser er smartere enn andre: «Synes du virkelig at det er så overraskende høyt? I så fall er ditt sosiale nettverk veldig ulikt mitt.»

Og hun innrømmer at hun ikke kjente til en stor europeisk undersøkelse som viser at bare 3 prosent nordmenn mener noen etniske grupper er født mindre intelligente enn andre.

Kritikeren som konsulent

Men det virkelig overraskende var innholdet i innboksen min på Messenger fredag 24. mai. Guri Tyldum skrev at hun har dårlige erfaringer med å diskutere metode i offentligheten. Det kan jeg forstå. Så kom dette:

«Men – det er en del som mener jeg må skrive en kronikk for å møte innvendingene som har kommet (…) Så jeg har skrevet en tekst som er så kjedelig og ydmyk som jeg klarer å få den, og uten å nevne deg. Og da lurer jeg på om du likevel vil føle at det er nødvendig å følge opp med et svar? Jeg vet du ikke kan love noe (…) Men jeg vil gjerne ha en pekepinn på om du finner noe av det jeg skriver provoserende – så kan jeg se om det kan gjøres om. En spydig Face-kommentar til kronikken kan jeg leve med – men vil helst unngå en runde til med kronikker med diskusjoner om kvalitet. Kan jeg sende deg utkastet til kronikk?»

Du leste riktig. En Fafo-forsker som har fått kritikk for en rapport, spør sin krasseste kritiker om han kan lese gjennom et kronikkutkast, slik at teksten kan endres og ytterlige diskusjon avverges.

Hvordan skulle det foregå? Skulle jeg peke ut punkter og si: «Her må du legge deg enda flatere, ellers løper jeg til tastaturet igjen»?

Jeg svarte at jeg selvsagt ikke kan være konsulent på et debattinnlegg mot meg selv. Men at jeg håpet hun ville svare i Aftenposten. Så hørte jeg ikke mer. Ikke i avisen heller. Debattredaksjonen har vært i kontakt med Fafo og fått beskjed om at det ikke kommer noe innlegg derfra.

Absurd mediehåndtering

Dette er bakgrunnen for at jeg siterer fra personlig kommunikasjon. Det er absurd å bli invitert inn på «bakrommet» av en motpart som ønsker bistand til å legge saken død. Jeg har aldri opplevd, aldri hørt om, og aldri tenkt muligheten av en slik debattpraksis.

Guri Tyldum representerer Fafo, en stor og anerkjent forskningsinstitusjon. Rapporten er skrevet på oppdrag fra staten (Bufdir). Den omhandler et ømtålig og omstridt emne, og har vakt stor oppsikt. Da har denne formen for mediehåndtering også offentlig interesse.

Spørsmålet går derfor til Fafos ledelse: Pleier forskningsstiftelsen å håndtere kritikk på denne måten? Hvor vanskelig er det å gi et utfyllende, ryddig svar på de metodiske innvendingene? Og viktigst: Hvorfor gjør dere ingenting for å korrigere det offentlige inntrykket av utbredt norsk rasisme – selv om det nå er temmelig klart at rapporten mangler dekning for påstanden?

Hvordan gjøre nordmenn til rasister? Ved å rope i skogen og kalle det forskning.

Den nye Fafo-rapporten er sjokkerende. Sjokkerende dårlig.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 21. mai 2019.

«Som man roper i skogen, får man svar», som kjent. Metoden er hverken egnet eller akseptabel i forskning. Men den er nå benyttet av forskningsstiftelsen Fafo for å fastslå at «ideen om «rasehierarkier» er fremdeles utbredt i Norge».

Og mediene selvsagt kaster seg på, uten forbehold eller kildekritikk. Marie Simonsen i Dagbladet er sjokkert over at «en av fire nordmenn tror på raseteorier som forfektes av hvite nasjonalister» og «som skolen burde ha lært dem er grovt rasistisk».

Hva legges i «menneskeraser»?

Men det er noe annet som har gått galt her. Fafo-rapporten «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge» er bygd på en spørreundersøkelse via e-post med 4433 respondenter. I ett av spørsmålene skal man si seg enig eller uenig påstanden: «Jeg tror noen menneskeraser rett og slett er smartere enn andre.»

Det er en forbløffende formulering. Om ikke annet for uklarheten: Hva legges i «menneskeraser»? Eller «smartere»? Handler det om IQ-tester? Genetiske forskjeller?

I rapporten diskuteres rasebegrepet. Her går det klart frem at begrepet «rase» er diskreditert og ikke gir mening. Men formuleringen som respondentene ble presentert for, impliserer nettopp at «menneskeraser» gir mening og kanskje er et anerkjent begrep.

Og med det påfallende tillegget «rett og slett» blir underteksten omtrent slik: «Skal vi nå bare fastslå at det eksisterer slike forskjeller og ikke være så innmari politisk korrekte, dere?»

Jeg tillegger ikke Fafo noen motiver eller agenda. Men hypotetisk: Hadde noen ønsket å lokke frem en «rasistisk» holdning i en undersøkelse, kunne de knapt ha stilt et spørsmål med sterkere føring.

26 prosent sa seg helt eller delvis enig i påstanden. Dermed konkluderer Fafo: «Vi finner at hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser», og at disse «rasene» kan rangeres etter intelligens.»

Ladet og kontroversielt begrep

Men respondentene er ikke spurt om de tror det finnes menneskeraser. De har ikke engang fått mulighet til å reservere seg mot tanken. De er forelagt et sterkt ladet og kontroversielt begrep, og Fafos begrunnelse for å bruke det, kan ingen bli klokere av. Etter å ha frakjent begrepet verdi, skriver de:

«Men nettopp når vi snakker om rasisme og diskriminering, kan det være nødvendig å bruke rasebegrepet. Vi velger i denne rapporten å bruke rasebegrepet når vi beskriver hvordan folk tenker rundt «raser», fordi en (sic) mener at det for å forstå diskriminering og rasisme i Norge i dag, er nødvendig å kartlegge hvordan folk forstår og bruker rasebegrepet.»

Dette er i beste fall en sirkelslutning. Fafo har overhodet ikke kartlagt hvordan folk bruker rasebegrepet. Tvert imot bruker de svaret på spørsmålet – ett enkelt, ledende, tvetydig spørsmål – til å fremme en vidtgående og alarmerende påstand om rasetenkningens utbredelse i Norge.

Umulig å vite hva som måles

Fafo kan umulig vite hva de har målt. Noen har kanskje svart som de gjorde fordi de vet at jøder er overrepresenterte ved Ivy League-universiteter i USA. Andre har hørt at østasiater er overlegne i matte. Men skyldes forskjellene genetikk eller miljø? Og har man dermed sagt noe om at folkegrupper har ulik verdi eller bør behandles ulikt?

Men Fafo ser ut å ha «bekreftet» sitt funn ved at de som slutter seg til rasetanken, er mer skeptisk til innvandring og til tanken på at innvandrere kan bli norske. Men hvorfor mener da 32 prosent av dem som selv har innvandret til Norge, at noen menneskeraser er smartere enn andre?

Det er altså en større andel blant innvandrere enn blant den samlede befolkning som slutter seg til det Fafo kaller «ideen om rasehierarkier». Dette fremgår tydelig av tabellen (s. 76), men er ikke kommentert i rapporten og ikke rapportert av noe medium. Selv om rasisme i innvandrergrupper er velkjent – for eksempel arabisk rasisme mot svarte afrikanere.

Burde fått bjellene til å ringe

Det er flere funn i denne undersøkelsen som burde fått bjellene til å ringe. Fafo har blant annet fått 22 prosent av Morgenbladets og Klassekampens lesere til å svare at noen «menneskeraser» er smartere enn andre. Betyr det at såpass mange i denne presumptivt opplyste, progressive og antirasistiske gruppen «fremdeles tenker rasehierarkisk»?

Og hva skal man legge i det faktum at 16 prosent mener at en person med mørk hud aldri kan bli norsk, når enda flere – 22 prosent – mener at svensker ikke kan bli norske?

Både tall og tolkninger svikter i denne delen av rapporten. Flere steder henviser Fafo til European Social Survey. Men de unnlater å nevne hva denne undersøkelsen viste i 2014, da folk i ulike europeiske land ble bedt om å si seg enig eller uenig i denne langt mer presise setningen: «Noen raser eller etniske grupper er født mindre intelligente enn andre.»

3 prosent av nordmenn svarte ja. Bare Sverige hadde en mindre andel: 2,3. Her er noen andre prosenter: Tyskland: 9,1. England: 18,8. Israel: 27,1. Tsjekkia: 41,2.

Det er tall man kan tro på. Men det er ikke tall som «slår dype sprekker i det norske selvbildet». Og de gir ikke forskningsmessig belegg for nasjonal selvpisking.

To standarder for rasisme og homohets

Sørg for å være mørk i huden når du skal hetse minoriteter.

Jødehetsen til rapperen Kaveh hører ikke hjemme i rettssysstemet. Oppgjøret bør tas i offentligheten, skriver forfatter og Agenda-rådgiver Sylo Taraku i VG.

Han har rett. Men der – i offentligheten – hersker dobbeltstandarden.

Da Plumbo-vokalist Lars Erik Blokkhus, kom med sin «Mokkamann»-spøk under Spellemannsprisen i 2012, ble han ydmyket med en øl over hodet av en opprørt artistkollega på direkten på VGTV. Mens festen fortsatt pågikk. Avisene hang ham ut i dagevis etterpå. Synderen måtte legge seg paddeflat. Og utviklet siden sosial angst.

Hva med Kaveh? Her snakker vi om en kjent og kritikerrost rapper som hetser jøder to ganger – først på Twitter: «Føkkings jøder er så korrupte». Og så fra scenen under en gatematfestival på Grünerkløkka: «Fuck jøder.»

Etterpå kom denne beklagelsen: «Dersom det var noen av de yngre barna [blant publikum] som virkelig ble støtt eller følte noe form for ubehag, så vil jeg veldig gjerne møte dem personlig på tomannshånd og beklage.»

Han så ingen grunn til å beklage overfor voksne. Og ingen grunn til å beklage innholdet i det han hadde sagt. Men så klart synd om noen tok det ille opp.

Denne ikke-unnskyldningen kom på Facebook. Så ble den slettet. Så forvant hele Facebook-siden. Men han slo tilbake på Twitter: «Dere er syke i hodet som forbinder navnet mitt med rasisme. Norsk presse trenger desperat å henge ut unge utlendinger.»

Men sannheten er at ingen er blitt så lite uthengt for så grove uttalelser som Kaveh. Den forventede mediestormen ble en flau bris.

NRK, som spiller jevnlig spiller låtene hans på P3, har knapt omtalt jødeuttalelsene. På NRKs nettsider finner man bare et kort og tørt oppslag om at han er blitt anmeldt. Alt basert på en NTB-melding og en artikkel i den kristne avisen Dagen. Dette er NRKs samlede journalistiske innsats i anledning saken.

Og det er ikke første gangen statskanalen tar lett på Kavehs uttalelser mot andre grupper av mennesker. Det er nemlig ikke bare jøder denne rapperen har problemer med.

I 2012 ble Kaveh-låten «Det er greit» lagt til spillelistene på P3. Der rapper han to ganger «de er fags, fags, fags.» En linje han også fikk publikum til å allsynge under Bylarm-festivalen. Dette reagerte hip-hop-kollega og journalist Martin Bjørnersen på: «Å bruke «fag» som skjellsord er å fyre opp under homohets.»

Bjørnersen spurte NRK om de syntes det var greit. Daværende P3-sjef Mats Borch Bugge svarte:

«Vi har vurdert teksten dithen at den ikke er støtende innen konteksten den forekommer. I mine ører er dette ikke hets av homofile. Kaveh bruker ordet «fag» i betydningen svekling overfor rap-konkurrenter. «Fag» er et ord med mange konnotasjoner. Han retter ikke dette mot homofile.»

Det er altså greit å bruke å bruke skjellsordet «fag» når du utvider det å ramme alle «sveklinger». Kontekst er viktig. Men ikke den store og alvorlige, som selv en muslimsk debattant som Linda Noor, peker på:

«Det er utbredt oppfatning blant muslimske lærde at homofili er en selvvalgt vei, og at det er foreskrevet dødsstraff for homofil praksis.»

Noor mener det er åpenbart at religiøse tolkninger bidrar til hat av homofile, og at det derfor er ekstremt viktig at de utfordres. NRK er tydeligvis av en annen mening.

Noe sier meg at denne forståelsen ikke ville blitt rapperen OnklP til del, hadde han ledet allsang med skjellsord mot folk med annen religion eller seksuell orientering.

Så hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Her er noen forslag til forklaring:

1. Rasisme (eller homofobi) er noe hvite nordmenn driver med.

2. Kaveh er mørk i huden og muslim. Han rapper fra en utsatt minoritetsposisjon.

3. Muslimene er de nye jødene. Bare spør Erna Solberg.

4. Jøder fortjener jo litt. Se hvordan de behandler palestinerne.

5. Kaveh er kul. En av oss, nærmest. Hans utsagn er kunst. Må forståes i kontekst. Plumbo er harry. De mener det de sier.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 6. juli 2018.

Ikke alle vil være verdensborgere

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Det som ligner rasisme kan ha med moral å gjøre. Og oder til mangfold kan føre til mer intoleranse.

«Imagine» med John Lennon lyder som søt musikk. En verden uten land og religioner, der alle, uansett bakgrunn, lever sammen i gudløs harmoni. Låten var ifølge opphavsmannen en «anti-religiøs, anti-nasjonalistisk, anti-kapitalistisk, anti-konvensjonell sang. Det politiske budskapet blir akseptert bare man “strør litt sukker på”.»

Det politiske budskapet ble ikke bare akseptert. Den antiautoritære, kosmopolittiske sekstiåtter-ånden ble ideologien til en ny herskende klasse. En verden uten grenser og tradisjoner gavnet kapitalismen, og fikk velsignelse fra moderne sosialdemokrater. Til slutt kunne man ikke skille sangens appell om universell solidaritet fra prekene til norske biskoper.

Men så kom 2016. Brexit, Trump – og hva blir det neste? Folket har stemplet sukkeret som falsk glasur, og finner drømmen virkelighetsfjern og provoserende. Plutselig husker man filmen «Imagine», «verdens dyreste hjemmevideo», der Lennon og Yoko Ono, to borgerlige bohemer, dyrker kjærligheten og kunsten i et sparsomt møblert, slottlignende country house utenfor London. «Imagine no possessions,» liksom. Det lett å være i rebell i kjellerleiligheten din. Men det er mye lettere å være det i herskapshuset ditt.

Jonatan Haidt, amerikansk professor og sosialpsykolog, kaller «Imagine» for «en visjon om paradis for multikulturelle globalister». Og visjonen er blitt til norm. I 2007 kom Gordon Brown, daværende statsminister for Labour, i skade for å snakke om «engelske jobber for engelske arbeidere». Hans mer «progressive» partifeller reagerte med sjokk og raseri. Det som var et selvsagt, ukontroversielt standpunkt bare et par tiår tidlige, var nå tabuisert. Å sette interessene til sitt eget lands borgere først! Det var «rasisme, rett og slett.»

Haidt forsker på de dype følelsene og moralforestillingene bak politiske ståsteder. Han mener det er eliten og ikke folket som har endret sine verdier. En urban og velutdannet sentrum-venstre-elite vedtok på et tidspunkt at nasjonalisme er skadelig, og lokale bånd noe provinsielt. At bare enfoldige er mot mangfold. At de som ikke ser innvandring som en berikelse, er redde, dumme, gjerrige og muligens onde.

Men høyrepopulismens velgere har ikke drukket brunt grums eller blitt smittet av et politisk Zeka-virus. Alle er ikke like «left behind» økonomisk av globaliseringen. De er ikke bare sinte, hvite menn heller. Men de er patrioter. Som deres foreldre og besteforeldre. De føler for slekta, bygda, nabolaget og fotballaget. De ser det som borgernes plikt å elske og tjene sitt land. Og politikernes plikt å ta ansvar for landets borgere (den stagnerte arbeiderklassen), ikke de som kommer alle fra alle land (den nye underklassen).

Fotfolket i rustbeltet tar ikke bølgen når Obama taler til «verdensborgerne» og ber oss ta imot «migranten med sine talenter og drømmer». I 1995 holdt president Bill Clinton en engasjert tale om nødvendigheten å hive ut illegale meksikanske immigranter, og fikk stående applaus. Det er det ingen som husker.

Og hva skjer i Europa når en allerede historisk høy innvandring følges av en enorm flyktningstrøm? Haidt skriver: «Sommeren 2015 var den nasjonalistiske siden allerede ved kokepunktet og ropte “Nok er nok, steng kranen!”. Da proklamerte globalistene: “La oss åpne slusene, det er det eneste empatiske vi kan gjøre, og er du imot, er du rasist.” Kan ikke sånt gjøre selv ganske fornuftige folk forbannet?»

Rasisme finnes, men er en lat og overflatisk diagnose på millioner av ellers hederlige og alminnelige folk. De nærer ikke et irrasjonelt hat mot fremmede, de som er annerledes, eller har mørkere hud, ifølge Haidt. Men de kan frykte og avsky dem som har helt andre verdier enn dem selv, som oppfører seg på en måte de finner uakseptabel, eller framstår som en trussel mot noe de holder kjært.

Denne følelsen bunner ikke i egoisme, men et ønske om å forsvare en moralsk orden, et felleskap bygd på nærhet, tillit og likhet. Opplevelsen av fare trenger ikke samsvare med realitetene, og den forsterkes av demagoger som Trump, Farage og Le Pen. Autoritære impulser som ellers ikke kommer til overflaten, blir trigget av en opplevd, normativ trussel.

På denne bakgrunn anbefaler Haidt å tenke nøye igjennom hva slags innvandringspolitikk vi vil ha: Hvor mange som kommer, hvem som kommer, og hvordan de integreres. Den farligste mixen er 1) svært høy immigrasjon, 2) fra land med et et helt annet verdisyn, og 3) multikulturalisme framfor assimilering i vertskulturen. Dette vil nesten garantere en autoritær motreaksjon.

Så kan antirasister med god grunn innvende: Skal vi overta høyrepopulistenes politikk for å hindre framveksten av høyrepopulisme? Skal vi svikte mennesker på flukt for ikke å provosere de som mangler medmenneskelighet? Nei, Haidt ber oss bare balansere hensynet til vårt eget samfunns integritet med plikten til å åpne seg for fremmede, særlig de som trenger hjelp.

Men han tror ikke folket kan oppdras. Vi må ta utgangspunkt i hva slags moralske instinkter folk har, ikke hvilke de burde ha. Å promotere mangfold er ikke egnet til å berolige eller begeistre de som allerede er intolerante. Paradoksalt nok fremmer vi heller toleranse ved å vise fram, snakke om, hylle vår likhet.

Kanskje har Norge greid balansen bra. Vi har en høyt aktet konge med et raust nasjonsbegrep. Vi har en utskjelt minister som skryter av å sende barn tilbake til Afghanistan, men 59 prosent synes hun håndterer innvandringen bra. Den muslimske nestlederen i landets største parti ber oss – etter Trump-sjokket – om å lytte til de som vil «høre til et sted», og ikke glemme «de usynlige båndene som gjør oss til et samfunn og en nasjon: Flagget, nasjonalsangen, kjærligheten til landet.»

Nabolandet i øst har derimot gjort alt Haidt advarer mot. En ny meningsmåling viser at Jimmy Åkesson er den partilederen som flest (48 prosent) mener forstår «vanlige velgeres» situasjon. Nettopp det bilde som Trump skapte av seg selv under valgkampen.

Sverigedemokraterna, som ingen vil samarbeide med i Riksdagen, som dagens statsminister vekselvis kaller nazistisk eller fascistisk, er blitt landets største parti på målingene. En storkoalisjon kan holde partiet utenfor regjering etter valget i 2018. Men i 2022 kan Åkesson være Sveriges statsminister. Det som i så fall bringer han dit, er ikke bare propagandaen til hans eget parti og alle landets «hatsajter» og enda flere dårlige nyheter fra forsteder og festivaler, men like mye «elitvänsterns» fortsatte, hjertevarme allsang til «Imagine», i gods på landet verdt 50 millioner (slik bor en sosialistisk eks-statsminister) eller i ulastelig retro-møblerte leiligheter på Södermalm. Ingenting fremmer gode holdninger bedre enn en trygg jobb og et trygt nabolag.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 19. november 2016.

Sidestiller islamkritikk med muslimhat

Faksimile fra NRK.
Faksimile fra NRK.

I NRK leker man rasist, i stedet for å lage journalistikk om islam og innvandring.

NRK har i dag mot sin egen hensikt avslørt noe svært interessant om dagens debattklima: Det er offisielt ikke lenger noen forskjell mellom legitim, rasjonell islamkritikk og muslimfiendtlighet i Norge.

Hvis du ytrer deg mot jødehat, homofobi, kvinneundertrykkelse, totalitære kontroll av tanker og handlinger, altså det du selv forbinder med høyreekstremisme, så er du i stedet selv høyreekstrem. Hvis du kritiserer slike holdninger blant folk med mørk hud. Du trodde kanskje du kritiserte islamisme utfra en liberal og rasjonell grunnholdning, slik du også kritiserer andre autoritære ideologier. Men der tar du feil. Du er faktisk radikalisert.

Avsky og vantro

Slik er premisset for en kommende TV-dokumentarsom NRK presenterte på nett i dag. P3-journalist Ludvig Løkholm Lewin (33) har i noen uker eksperimentert med å legge ut islamkritiske oppdateringer på Facebook, for å sjekke reaksjonene blant venner og kolleger. Som hans selv sier: «Jeg er selv en politisk korrekt fyr. Jeg jobber som journalist i statskanalen, hvor jeg har politisk korrekte kolleger. Jeg omgås politisk korrekte venner og har en politisk korrekt familie.»

Så hva har han lagt ut? NRKs skrekkeksempel er delingen av en artikkel om en holdningsundersøkelse blant engelske muslimer. Den viser at 52 prosent ønsker at sex blant homofil skal være ulovlig. 39 prosent mener kvinnen alltid bør adlyde sin mann. 31 prosent mener menn kan ha mer enn en kone, 23 prosent ønsker sharia-over i England. Fem prosent ønsker at utroskap skal straffes med steining. Ludvig delte saken med denne statusoppdateringen: «Dette sier en del om hvilke holdninger de tar med seg. Sånn vil ikke jeg ha det i Norge.»

Reaksjonene på Facebook ble avsky og vantro. Ikke over muslimenes holdninger, men trådstarterens holdninger: «Er dette kødd? Kødder du?» Ludvig forsøkte å svare saklig på tråden: «Jeg tror dere skjønner hva jeg mener. Det er kjipe holdninger det er snakk om her.» Men til ingen nytte. En kommenterte: «Har det rabla for deg eller? Det er jo langt flere nordmenn med slik holdninger, enn ikke-vestlige innvandrere.»

Dette er jo interessant. Ludvig delte ikke noe fra et rasistisk nettsted. Han delte en artikkel fra en seriøs engelsk avis, om en måling gjort av en seriøst institutt på oppdrag fra seriøs TV-kanal. Undersøkelsen vakte stor oppsikt i England og førte til selvransakelse. Trevor Phillips, tidligere leder av en statlig menneskerettighetskommisjon og en sterk talsmann for multikulturalisme, innrømte at politikken hadde slått feil og at “integreringen av britiske muslimer vil blir den vanskeligste oppgaven vi har stått overfor”.

En rekke lignende undersøker i Europa har gitt samme nedslående resultat: Utbredelse av illiberale og ekstreme holdninger viser seg å være utbredt blant den muslimske innvandringsbefolkningen. Når du så deler denne informasjonen (som ikke er så kjent i Norge), så får du høre at det er noe galt med deg.

Hva har skjedd?

Var det dette Ludvig forsøkte å vise? At du urettmessig blir stemplet og utstøtt når du gjør oppmerksom på urovekkende fakta i debatten? Nei, det er faktisk ikke lett å skjønne hva som var hensikten. For Ludvig skiller overhodet ikke mellom islamkritikk og muslimhat. Han delte artikkelen for selv å agere som ekstremist: «Tanken var at jeg skulle bli en muslimhater. Eller en høyreekstrem.» Han skulle selv gå igjennom en radikaliseringsprosess. Han fikk lære hvordan han skulle ordlegge seg og oppføre seg av forfatter og journalist Øyvind Strømmen, som har studert det høyreekstreme nettmiljøet i Norge. Folk skulle spørre: «Hva har skjedd med Ludvig?»

Da kan vi kanskje like gjerne spørre: Hva har skjedd med NRK? Der jobber det veldig mange journalister. Svært få av dem jobber med innvandring, integrering og islam, selv om det er av de mest omtalte og omstridte temaene i dagens offentlighet. Og enda færre driver kritisk journalistikk på dette feltet i NRK. Og de som gjør det, blir visstnok ikke mer populære i kantina.

I stedet finner man på man andre, kreative ting på Marienlyst. Som å bevisst gjøre seg upopulær ved ytre seg kritisk til islam, uten egentlig å mene det. Og med den forutsetning at det bare er ekstremister som driver med sånt. Vi snakker om et tulleprosjekt av typen: «Nå er jeg nynazist i noen uker. Folk blir sinte og bekymra. Godt å se at de har sunne reaksjoner.»

Ubehagelige holdninger?

For Ludvigs rollespill førte visstnok til opprivende diskusjoner, ensomme lunsjpauser og søvnløse netter. «Jeg er veldig overraska over hvor kort tid det tok før folk snudde ryggen til meg. Nå er jeg helt alene», sier han. Til og med moren har blitt bekymret: «Da jeg til slutt møtte henne, og fikk se desperasjonen og hjelpeløsheten i øynene hennes… Hun har måttet betale en pris for at jeg har gjort dette.»

Dette burde være en lærepenge for alle som måtte finne på si noe negativt om holdninger og praksis blant mange muslimer. Og det må være gode nyheter for Islamsk Råd Norge og en hel rekke norske eksperter og akademikere som for eksempel Lars Gule, Thomas Hylland Eriksen, Olav Elgvin, Sindre Bangstad, Ervin Kohn og Mohammad Usman Rana. Det bare noen måneder siden disse og mange andre skrev under på et opprop der de krevde at norske medier slutter å omtale debattanter som for eksempel Hege Storhaug som ‘islamkritikere’. De skal kalles islamfiendtlige, antimuslimske og høyreekstreme. Nå har NRK – selv om det ikke var meningen – gitt oss beviset på at denne kampanjen har lykkes. Hvis du kritiserer en totalitær ideologi på frammars i Europa, så viser du hat og fiendtlighet mot en svak og utsatt folkegruppe, og du må regne med å få en skittstorm fra dine omgivelser.

Det er bare én ironi her. Ludvig skriver i en oppklarende Facebook-oppdatering av han ville lage en dokumentar som «kan vise oss noe om hvorfor samfunnet har blitt så splitta, og hvorfor vi trekker oss lenger ut på hver side, i stedet for å snakke sammen». Men samtalen skal visstnok bare handle om at de «politisk korrekte» skal være litt snillere med debattens avvikerne: «Jeg tror det er viktig at man ikke skyver folk fra seg, selv om de har ubehagelige holdninger.»

Men ingenting fører til større sinne og mer splittelse, enn å få høre at man har ubehagelige holdninger når man peker på ubehagelige fakta.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i VG, 4. mai 2016.