Metoo har avdekket rystende forhold. Men kampanjen er også selv skremmende.
Metoo har skapt et trygt rom for kvinner til å dele erfaringer, bli hørt og skape endring. Bevegelsen har røyket ut seksuelle bøller og stilt dem til ansvar. Den har synliggjort ukultur og fortielse i mange bransjer. Vi får bedre forebygging, varslingsrutiner og rettsvern for ofre. Bevisstheten om trakassering er hevet, det samme er risikoen ved å oppføre seg som en gris. Og takk for det.
Men så var det nedsiden. Anki Gerhardsen, Åsa Linderborg, SVTs «Uppdrag gransking» og Øystein Stene i Samtiden har startet kritikken. Tiden er moden for videre gransking av den gode sak og midlene som skulle fremme den. Her er noen kritiske punkter:
Metoo er en global, massiv, følelsesdrevet kampanje, med alle aktører i aksjonist-modus. Moralsk panikk møter kommersiell medielogikk: Enkel moral, sort/hvitt-verdensbilde, pinlige og sjokkerende avsløringer, kjendiser i skurke- og helteroller. Det ligner en vekkelsesbølge, krever total tilslutning, gjør motstemmer til kjettere. I Norge har vi sluppet den verste flokkmentaliteten og lynsjestemningen, men ta bare dette:
Kunsthøgskolen i Oslo får et skarpt brev fra departementet som ber skolen vurdere politianmeldelse. Av forhold som ikke er utredet. Basert på et varsel. Omgivelsene raser og krever handling. Vanlig saksgang, basert på hensyn og prinsipper vi ellers forbinder med et sivilisert samfunn, er blitt til bagatellisering av kvinners lidelse.
Metoo er ingen undersøkelse eller forskningsprosjekt. Selv hundrevis av anekdoter sier lite om faktisk omfang. Vi vet at rapportering om seksuelle overgrep svinger med medieoppmerksomhet og stemningsbølger. I SSBs siste levekårsundersøkelse svarer 4 prosent at de blir «utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende» på arbeidsplassen, minst én gang i måneden. Det er ikke et stort tall. Og hvem snakket om trakassering?
Metoo har aldri definert eller avgrenset sitt emne. Man ler av de som spør om det fortsatt er lov å flørte på julebord. Men ikke når kulturredaktøren i norske største avis omtaler et kysseforsøk på bar for seksuell trakassering.
Ifølge den nye likestillings- og diskrimineringsloven er «uønsket seksuell oppmerksomhet» trakassering bare når den har «som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom». I følge lovproporsjonen skal det legges vekt på objektive forhold, og ikke bare fornærmedes subjektive opplevelse. Men slike presiseringer drukner i «tsunamien av historier» og «koret som tør å si i fra».
Man holder seg heller ikke til hendelser bare i arbeidslivet, eller relasjoner preget av «skjev maktbalanse». Og nåde den som forsøker å gradere handlinger etter alvorlighet. Matt Damon var ubetenksom nok til å si i et intervju at det er forskjell på et rumpeklamps og en voldtekt. Han ble straks fordømt som «tonedøv» og «en del av problemet».
Metoo opererer under mottoet «Alle skal med». Bare de er kvinner. 1 av 3 av mannlige, norsk skuespillere er blitt seksuelt trakassert (Telemarksforskning, 2010). Men kampanjen #stilleføropptak ble en ren kvinnesak. På Nationaltheateret leste fem hundre skuespillere opp trakasseringshistorier fra scenen. Ingen menn.
Hva med andre bransjer? Mannlige sykepleiere oppgir dobbelt så ofte som kvinnelige (5,5 mot 2,8 prosent) å bli utsatt for seksuell trakassering fra andre ansatte. Av de som står bak, er 77 prosent kvinner. Denne virkeligheten passer ikke inn i Metoos narrativ, og er nå blitt enda mer usynlig.
Metoo har ikke bare avdekket fakta, men også endret og formet erfaringer. Flere av hendelsene ligger langt tilbake i tid, mange av vitnene sier at de betrakter sine opplevelser i nytt lys på grunn av kampanjen. Kommentarer eller framstøt som engang var harmløse, eller til og med morsomme, er blitt ekle, ubehagelige eller truende.
Er lukkede Facebook-grupper, preget av gruppetenkning og ekkokammereffekt, der man «tar litt av», en bra kilde for finne sannheten om menns behandling av kvinner?
Metoo har satt til side rettsikkerheten og presseetikken. Tiltalte er skyldig før noe er bevist. Etterforskning trengs ikke. Anklagerne fungerer som domstol. Menn outes som overgripere på Facebook uten engang å få vite om det. Eller henges ut i pressen på grunnlag av en påstand, et rykte, en skjermdump.
I Norge skjedde det i Langeland-saken. I Sverige ble medieprofilen Fredrik Virtanen utsatt for et regelrett justismord, av store, etablerte aviser som gav blaffen i all kildekritikk.
Metoo har innført grusomme straffer selv for menn som har få likhetstrekk med en Weinstein. Politikere, skuespillere, programledere har fått karriere, rykte og liv ødelagt for ubetydelige eller uklare overtramp. En verdenskjent komiker er støtt ut i kulden uten å ha rørt en kvinne. En annen fordi en anonym kvinne følte seg dårlig etter en date og mente verden burde få vite om det. Hvordan deres familier har det, vet vi ikke. Heller ikke om de noen gang vil få tilgivelse.
Metoo er en kampanje basert på én eneste gjentatt historie: En kvinne blir utsatt for mann som får henne til føle seg ille. Det er en historie uten et villende, handlende, kvinnelig subjekt. Der selv kløner framstilles som mektige.
Og tanken på at en kvinne kan like pågående menn, ønske å være passiv i spillet, eller bli flattert selv av uønsket oppmerksomhet, er selvsagt utelukket. Alle kompleksitet, all ambivalens er borte. Vi er ikke blitt klokere på kommunikasjonen mellom kjønnene. Heller litt dummere. La oss drømme om et kjønnsliv uten ubehag.
Metoo underslår at kvinner har seksuell makt. Makten i ens seksuelle tiltrekningskraft. Makten til å avvise tilnærmelser (en mannlig grunnerfaring, tro meg). Makten til selv å «ta for seg». Og nå: Makten til å «felle» en mann med en tweet.
Metoo har ikke gjort noe for kvinner uten makt. Tvert imot har den gjort det mulig for Hollywood-kjendiser og andre vellykkede middelklassekvinner å hevde seg undertrykt og leve i patriarkat, der kvinnehat er normalt, akseptert og ønsket(!).
Det har ikke vært noe metoo blant renholdere eller værelsesbetjenter. Arbeiderklassekvinner i England kan voldtas i tusentall i flere år av gjenger uten å få i nærheten av oppmerksomheten til talskvinnene for Metoo. Og noen kvinner har ikke engang mulighet til å bli trakassert på jobben, fordi de er mannens eiendom, og skal være hjemme.
Metoo har gjort det vanskeligere å snakke åpent og ærlig. Spør Arne Berggren, som måtte legge seg flat og unnskylde seg, etter å ha skrevet at også kvinner kan oppføre seg som svin i teater- og filmbransjen. Spør Øystein Stene som i Aftenposten i går fikk beskjed – av en mannlig teaterregissør som snakket på vegne av alle kvinner – om å holde kjeft fordi han er mann. Spør oppegående kvinner i gode stillinger som ikke tør si noe negativt om metoo i eget navn. Eller Margaret Atwood, som spurte, etter å ha fått en skittstorm mot seg: «Am I a bad feminist?»
Metoo skaper – i ytterste konsekvens, sammen med nye tiltak for å kontrollere seksualiteten på universiteter og arbeidsplasser – en verden av renhet og mistenksomhet som intet kjønn kan like: Regler for klemming på jobben. Samtykke før kyssing. Åpen dør under veiledning av studenter. Dette er ikke en verden for moderne kvinner, men for Mike Pence, visepresidenten som aldri spiser middag alene med en kvinne som ikke er hans kone.
Metoo er ingen revolusjon, og sammenligningen med abortkampen er latterlig. Seksuell trakassering har stått på dagsorden i et kvart århundre. Det er bare to år siden vi hadde en tilsvarende Twitter-kampanje i Norge: #jegharopplevd.
Det nye med metoo er mobiliseringen, skalaen, effekten: Lyden av sinte kvinner, menn som faller, folk som hopper på konklusjoner. Det er en fortelling om vår tid. Om polarisering, emokrati og frykten for å stille seg på gal side i drevet. Aldri har så mange oppegående, ansvarlige mennesker mistet hodet samtidig.
Opprinnelig pubisert som helgekommentar i Dagbladet 16. juni 2018. Dette er den utvidete nettversjon.
