Debattsabotører med statsstøtte

Antirasistisk Senter senker nivået og bredden på den offentlige samtale.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 24. april, 2019.

Det er et sunnhetstegn for meningsklimaet i Norge at Nordiske Mediedager har fått bred støtte for sin invitasjon av Steve Bannon, tidligere valgkampsjef og strateg for Trump. Lederartikler i AftenpostenVGDagbladetMorgenbladetBergens TidendeStavanger Aftenblad og Nordlys har alle minnet om et enkelt demokratisk prinsipp: Man må snakke med dem man er uenig med.

Gjengir ytringer tendensiøst

Men Antirasistisk Senter har andre prinsipper: Man må stemple dem man er uenig med. Man må gjengi deres ytringer tendensiøst. Man må gi en mest mulig skjev og enøyd fremstilling av dem som slipper til «uønskede» debattanter.

Rune Berglund Steen (leder) og Ervin Kohn (2. nestleder) svarte 22. april på min kommentar i Aftenposten 16. april. Allerede i ingressen blir leserne advart mot en skribent med moralsk defekt: «Kjetil Rolness er etter hvert nokså dreven på å trekke på skuldrene av slikt som ikke rammer ham selv.» Og videre: «Kjetil Rolness fortsetter med å normalisere høyreradikalisme.»

Jeg var nemlig frimodig nok til å forsvare Hege Storhaug mot urimelig kritikk og demonisering i en periode i 2015. Det er nok til å tilhøre den mørke siden, selv om jeg også har kritisert Storhaug når hun er urimelig og demoniserende.

«Steve Bannon er ifølge Rolness bare «en mann på andre enden av det politisk spektrum».». Bare? Jeg skrev at man kan være dypt bekymret for hans høyrepopulistiske prosjekt. Men det holder ikke for ARS.

Rasist og antisemitt?

Bannon er rasist. Punktum. Selv om de ikke har et eneste sitat som beviser det. Selv om Bannon propaganderer for økonomisk nasjonalisme uavhengig av rase, etnisitet og religion. Selv om han kaller etno-nasjonalister (les: nynazister) for klovner og tapere og ber dem dra til helvete.

Bannon er også antisemitt selv om han har ledet et Israel-vennlig nyhetsnettsted, jobbet for en Israel-vennlig president og taler varmt om den «jødisk-kristne kulturen».

Dette vet selvsagt ARS, som har bredbånd på jobben: «Alt ligger på nett: filmer, intervjuer, filmer av intervjuer, artikler – i mengdevis. Ideen om at man skal lære noe spesielt av å invitere ham til Nordiske Mediedager, er absurd.»

Med denne logikken burde konferansearrangører styre unna alle som snakker på Youtube. Særlig om de kan svare for seg. I Dagbladet 24. april advarer Berglund Steen mot at Bannon vil komme med «kalkulerte og innøvede svar». Og hva verre er: «Snart vil han si noe morsomt og avvæpnende, og salen kan til og med føle seg forlystet.»

Fordømmer de uverdige

Jeg vet ikke om ARS vil advare mot at også andre deltagere på Mediedagene har forberedt seg, eller vil utøve humor. Guardian-journalist Paul Lewis skal snakke om sin dekning av Bannons reise i Europa. Regissør Alison Klayman om sin film om samme mann, The Brink. Historiker og Washington Post-spaltist Anne Applebaum var også invitert (men måtte melde avbud). Alle sammen er sterkt kritiske til Bannon, Trump og populismen. Deltagerlisten er ellers en parade av mediefolk på den liberale sentrum-venstresiden.

Men lar du den ene mannen fra ytre høyresiden få snakke selv, har du ifølge Berglund Steen legitimert en ideologi som fratar minoriteter «deres grunnleggende menneskeverd» og «rett til å leve».

Dette er selv demagogi. Fra en opphøyd moralsk posisjon. Der man fordømmer de uverdige, før de har fått forklare seg. Der man sverter og svartelister profilerte, omstridte aktører basert på egne fordommer om hva de står for. Hvor går grensen? Hva med Jordan Peterson, Douglas Murray, Ben Shapiro, Roger Scruton? Eller Jimmie Åkesson, som to ganger er blitt invitert på Skavlan?

Populistens nyttige idioter

Og mener ARS at høyrepopulismens fremmars kun handler om at stadig flere lar seg forføre av demagoger? At ting ordner seg, bare vi luker vekk de farlige stemmene? Da har man liten tiltro til folk. Og man forveksler symptomer med årsaker.

Ved å lytte til hva Bannon faktisk sier, kunne Antirasistisk Senter lært noe om populismens appell. Og blitt bedre i stand til å bekjempe agitatorer av hans type. Men nå er det de selv som opptrer som populistens nyttige idioter. Bannon elsker å bli kalt rasist, fordi stigmaet bare beviser hersketeknikkene til «eliten» og «globalistene».

Nettopp slike paradokser kunne vært et tema på Mediedagene, under samtalen om ytringsfrihet, dagen etter at Bannon har dratt. Men ARS takket nei til å stille, av prinsipp. Dette nevner ikke Steen og Kohn med et ord i sitt tilsvar, selv om det var utgangspunktet for min kommentar.

Men kanskje Venstre, KrF og Høyre, som i fjor økte økte den økonomiske tildelingen til senteret, kan forklare: Hvorfor skal politiske aktivister som ikke vil delta i viktige debattfora, få fem millioner i året fra felleskassen?

Åpen debatt? Nei, takk. Jeg er antirasist.

Er det modig å ikke ville diskutere ytringsfrihet?

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 16. april 2019.

Det er blitt bråk i andedammen etter at Steve Bannon, Trumps «onde mesterhjerne», ble invitert til Nordiske Mediedager i Bergen. Som bestilt av arrangørene. Man kan alltid stole på ubetalte PR-medarbeidere på den moralsk ranke venstresiden.

Mediedagene har likevel sitt på det tørre, faglig sett. Steve Bannon er medielederen som fikk Breitbart, et rølpete nisjenettsted på den ytre høyresiden, til å bli et av USA mest populære, omtalte og beryktede. Han var visepresidenten i analyseselskapet Cambridge Analytica, som brukte big data til å påvirke politiske valg (deriblant Brexit).

Han var valgkampsjefen som overrasket Trump selv med gjøre ham til president. Han ble deretter sjefstrateg i det Hvite hus, til han falt i unåde, som de fleste andre på samme arbeidssted.

Nå farter Bannon rundt i Europa for å mobilisere en høyrepopulistisk «bevegelse» over landegrensene, foreløpig med tynt resultat. Men det er ingenting å si på medieoppmerksomheten. Nå sist da han erklærte selveste Paven som fiende.

Nyttige idioter?

Man behøver ikke støtte en slik mann politisk for å skjønne at han er interessant. Hvis man interesserer seg for samspillet mellom media og politikk – et spill der reglene er blitt radikalt endret på få år.

Man kan til og med være dypt bekymret for Bannons prosjekt, og likevel ønske å høre tankene til en av de fremste fødselshjelperne bak fenomenet «alternative medier»:

Hvorfor kaller han etablerte medier for «opposisjonspartiet»? Hvorfor inviterer han stadig de samme mediene til å intervjue seg? Viser dette at mediene lar seg bruke? Hjalp mediene Trump til makten, selv om de advarte mot ham? Vil de i så fall bli presidentens nyttige idioter også i neste valgkamp?

«No platform»-strategi

Slike ting er Bannon invitert for å snakke om. Hans metode og analyse for kommunikasjon og påvirkning. Ikke hans ideologi. Bannon skal heller ikke tale uimotsagt, men diskutere med Aftenpostens USA-korrespondent Christina Pletten, som bedyrer: «Min oppgave vil være å stille de kritiske spørsmålene».

Men det hjelper ikke. For noen er dette som å invitere Goebbels til å undervise i mediekunnskap. Eller Djevelen til å lære bort retoriske knep.

Magasinet The New Yorker måtte nylig trekke tilbake Bannons invitasjon til en konferanse etter protester. Nå har norske aktivister forsøkt samme «no-platform»-strategi, uten å lykkes. Dermed valgte de å boikotte arrangøren.

Nordiske Mediedager ønsket nemlig å diskutere temaet «ytringsfrihet under press» under den årlige Frank Aarebrot-samtalen, der Erna Solberg deltok i fjor. De inviterte de liberale sentrumsstemmene Anine Kierulf og Anki Gerhardsen, som svarte ja.

Så inviterte de representanter fra den antirasistiske venstresiden: Samfunnsdebattant og Morgenbladet-spaltist Muhamed Abdi. Leder av Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen. Scenekunster, dramatiker og forfatter Camara Lundestad Joof. Forfatter, samfunnsdebattant og Aftenposten-spaltist Bjørn Stærk. Kommentator i Arbeiderbladet Hege Ulstein.

Alle svarte i tur og orden nei, etter at Abdi hadde oppfordret andre til å følge hans eksempel: «Man diskuterer ikke med fascister – man nekter dem scene.»

Urovekkende

Men antirasistene ble ikke invitert til å diskutere med Bannon. De skulle samtale med andre norske debattanter dagen etter. Selvsagt har ingen møteplikt. Men at sentrale norske meningsbærere sier nei til å diskutere ytringsfrihet i dannet selskap på Nordens største mediekonferanse, er oppsiktsvekkende. At lederen av en statsstøttet organisasjon og en profilert politisk kommentator i en større avis boikotter et slikt forum, er direkte urovekkende.

Arrangørene fikk på plass svært gode erstattere i Flemming Rose, Kamzy Gunaratnam og Lars Gule. Men de mest markante motstemmene blir altså hjemme for ikke å legitimere en arrangør som visstnok legitimerer skadelige holdninger.

Men hvem er det egentlig som bryter med idealene for fri meningsdannelse? Aktivistene krever at en mann på andre enden av det politiske spektrum skal nektes scene. Arrangører skal underkaste seg deres regler for hvordan offentlig debatt skal foregå.

Illiberalt

Dette er en dypt illiberal innstilling. Som bunner i identitetspolitikk: Bannon truer min eksistens som muslim. De krever også at alle uten videre skal godta deres definisjon av Bannon som fascist og rasist.

Er han det? Eller kan også dette diskuteres? Ervin Kohn i Antirasistisk Senter hevdet i Dagsavisen på søndag at Bannon «spiller på antisemittisme». Dette om en medieleder som opprettet eget kontor i Jerusalem. De eneste jødene Breitbart har kritisert, er de som er kritisk til israelsk politikk.

Likevel har Kohn mage til å beskylde Nordiske Mediedager for «intellektuell latskap».

Nei, intellektuell latskap er å sette enkle merkelapper på folk. Og å nekte å møte meningsmotstandere til samtale.