For de skal arve boligmassen i de store byene.
Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 7. april 2019.
Norge er eksotisk land langt mot nord, med et sterkt uenighetsfellesskap basert på myter og fabler som holder oss sammen.
Blant annet liker vi å tenke at Norge et land med små forskjeller. Alle politikere som vil delta i ulikhetsdebatten, starter med denne setningen. Så legger de ansiktet i alvorlige folder og erklærer sin bekymring for økte forskjeller. Sånne som man har i USA, et tøft og urettferdig samfunn.
Ulikheten under debatt er nesten alltid ulikhet i inntekt, målt med et tall oppkalt etter en gammel kompis av Mussolini (Gini-koeffisienten). Sammenlignet med andre land kommer Norge godt ut av den statistikken.
For litt siden advarte en mer kjent franskmann (Piketty) likevel mot økte klasseskiller også i Norge, men så minnet SSB om eksistensen av velferdsstaten, og regnet på overføringene. Da falt den allerede lave inntektsulikheten til det halve. Bekymringen ble nesten avblåst.
Inntekt teller, men formue avgjør
Norge er ikke Downton Abbey og vil aldri bli det. Vi er noe mye rarere: Et land der arvinger med lav inntekt holder kurs om «fattigdomslykke» når de har 9,4 millioner i ligningsformue.
Inntekt teller, men formue avgjør. Det handler om trygghet, frihet og makt. Og forskjeller som er større enn mange tror:
De 10 prosent rikeste eier 58 prosent av den private formuen i Norge (opp fra 46 prosent ti år tidligere). Topp 1-prosenten eier 21 prosent, topp 1-promillen eier 8 prosent. Per innbygger har Norge fire ganger så mange rike og to ganger så mange superrike som USA.
Hvordan er dette mulig – i verdens likeste land?
Motvillig melding
Vi kunne blitt klokere av stortingsmeldingen om ulikhet, som ble sluppet forrige måned. En stortingsmelding er «et dokument fra Norges regjering til Stortinget om saker som regjeringen ønsker å orientere Stortinget om eller få drøftet» (Wikipedia). Bare at i dette tilfelle ønsket ikke regjeringen å belyse saken, men fulgte ordre fra Stortinget. Stortinget orienterte seg selv via en motvillig regjering. Som ville snakke om innvandring. Før noen hadde sett meldingen.
Meldingen viste at innvandring er hovedårsak til økt barnefattigdom (noe vi visste), men at økt ulikhet primært skyldes at de rikeste drar fra. Dermed var venstresiden fornøyd, og en selvsikker SV-leder kunne oppildne sine egne med krav om «direktørskatt» og strammere livreim for «overklassen».
Den norske versjon av «working poor»
Men meldingen var påfallende taus om ulikhetsmaskinen som flere enn direktører tjener på: boligmarkedet og boligpolitikken. Fraværet ble artig nok påpekt av Eiendom Norge, bransjeorganisasjonen for eiendomsmeglingsforetakene, i en kronikk i Klassekampen(!). Høyt prisnivå, rause skattesubsidier og stram boliglånsforskrift skaper en ny norsk versjon av «working poor»: Folk i fullt arbeid som ikke får kjøpt egen bolig, og dermed sakker akterut i formuesfordelingen.
Men blårussen kunne ha spart seg. Det hjelper ikke hva ni av ti fagøkonomerhar gjentatt i alle år. Enhver norsk regjering, uansett farge, er immun mot fakta og argumenter som bryter med den ideologiske hovedlinjen:
«Bolig og hytter (…) bør ikke sees på som skatteobjekter på lik linje med andre investeringer. Eiendomsskatt er en usosial form for skatt som rammer uavhengig av betalingsevne.»
Denne passasjen i Granavolden-plattformen kunne ikke vært skrevet i noe annet sivilisert land. Argumentasjonen brukes heller ikke i noen annen sammenheng. Momsen rammer uavhengig av betalingsevne. Bør den avskaffes?
Staten taper årlig 36 milliarder
Å stemple all form for boligskatt for usosial, slik finansminister Jensen har for vane, er ikke bare ulogisk (siden skatten lett kan innrettes slik at pensjonister og andre med dårlig råd ikke rammes). Det er perverst. Bolig beskattes i England og USA.
I velferdssamfunnet Norge derimot, får velstående familier premie for å eie hus: Lav ligningsverdi, fullt rentefritak, skattefri gevinst, skattefri utleie i egen bolig.
Siv Jensens eget departement har regnet ut at staten årlig taper 36 milliarder ved ikke å behandle bolig som et vanlig skatteobjekt. Og jo dyrere bolig, desto mer hjelper staten deg. Denne vissheten er innbakt i budrunden. Skattepolitikken har bidratt til den prisgaloppen som Jensen kaller «usunn».
Europas minst regulerte leiemarked
Ser man stivt på Gini-koeffisienten, er boligformue jevnere fordelt i Norge enn annen formue. Løfter man blikket, ser man resultatet av 25 års verdistigning: Gapet mellom by og land, ung og gammel, høyt- og lavtlønte, eiere og leiere.
De siste er prisgitt et av Europas råeste og minst regulerte leiemarkeder.
Regjeringens har mottiltak. Men bare for de «vanskeligstilte». Det fungerer omtrent slik: Er du arbeidsledig og narkoman, får du startlån. Er du vanlig lønnstager, får du egenkapitalkravet på 15 prosent. Regjeringen vil forskåne deg for å ta opp for stor gjeld som førstegangskjøper.
Omsorgen hindrer deg også i å bli førstegangskjøper, selv om det ville gitt deg lavere boutgifter – og alle eierskapets fordeler.
Eierandelen synker
En slik boligpolitikk sikrer ikke eierlinja, men truer den. 8 av 10 eier sin egen bolig. Men bare 2 av 3 i Oslo. Og eierandelen synker. 39 prosent av de med lavinntekt eide sin bolig i 2003. I 2016 var andelen 29 prosent. Eierandelen blant lavutdannede går også ned.
Slik blir eierlandet Norge et internasjonalt land, der bare høytlønnet arbeidskraft kan bo nær sentrum i store byer. Mens annet nøkkelpersonell blir fordrevet til satellittbyer en time eller to unna.
Foreldrebanken
Denne skjebnen kan selvsagt unngås med gode kontakter i Foreldrebanken. DNB melder at syv av ti unge boliglånskunder får hjelp av foreldrene, og andelen øker.
En av grunnideene til velferdsstaten er å dempe betydningen av familiebakgrunn. Det står faktisk i ulikhetsmeldingen med den fine tittelen «Muligheter for alle».
Men forrige uke hørte jeg kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland – som også er boligminister – snakke om regjeringens boligstrategi. Hun sa ikke ett ord om ulikhet, før i sluttreplikken, som hvilte på tidløs innsikt hevet over historie og politikk:
«Det er ikke noe nytt at de rikes barn lettere kommer inn på boligmarkedet.»