Posted on

Steiro er best! Steiro mener godt! Alle elsker VG!

Hva skal man med Komiske Ali, når man har lederkolleger i Schibsted?

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 1. september 2019.

Etter å ha lest det patetiske og avledende forsvaret for VG og sjefredaktør Gard Steiro,skrevet av en annen sjefredaktør i Schibsted-systemet, skjønner man at den presseetiske kollapsen går langt ut over VG-huset.

Innlegget til Eivind Ljøstad i Fædrelandsvennen kan oppsummeres slik:

«Hvorfor ødelegge den gode stemningen? VG er kjempepopulære og folk liker dem. Jeg kjenner Steiro og han er best! Ok, så ble de litt ivrige, og burde ha beklaget det sitatet tidligere, og saken var ikke bra for Giske, men … ærre enkli så nøye’a?»

Ljøstad forsøker å gjenreise æren til sin tidligere konsernkollega ved å hevde at motivet bak den famøse og grundig PFU-felte dansevideosaken var godt: VG var ikke ondsinnet. VG var ikke ute etter Giske. VG ville være «nyhetsledende på en stor sak.» Avisen trådte bare feil i «jakten på det man trodde var en oppsiktsvekkende nyhetssak».

Ja, da så. At saken verken var stor eller oppsiktsvekkende, at det faktisk ikke var noen sak der, at hendelsen måtte fabrikkeres, at en ung og sakesløs kvinne måtte mistros og misbrukes, er åpenbart ikke så viktig, så lenge man er først med nyheten.

«Det finnes nemlig noen aspekter ved dansevideo-skandalen som etter min mening har druknet fullstendig,» skriver Ljøstad innledningsvis i sitt innlegg. Jeg har nå lest teksten hans fire ganger, og lurer fortsatt på hvor aspektet befinner seg. Jeg er ganske sikker på at det norske folk generelt – og lesere av Medier24 spesielt – er informert om at landets største nyhetsavis ønsker å være først ute med nyheter.

Eivind Ljøstad har intet å melde om det aspektet som faktisk er helt vesentlig for agenda-mistanken: Dansevideosaken ble initiert og spilt inn til VG av Knut Sandli, en fagforeningsleder (og svoger!) som åpent innrømte overfor avisen at han var ute etter Giske: «Jeg ønsker å begrense hans mulighet for å få nye verv og være i toppledelsen.»

VG siterte Sandlis «bekymringsmelding» til Ap i sin helhet, uten kritiske spørsmål. Selv om den inneholdt en sterkt subjektiv og insinuerende tolkning av dansescenen. Avisen beskrev selv innholdet i videoen på samme måte, og brukte – ifølge PFU– «uakseptable metoder for å få et sitat som en kilde ikke ønsket å medvirke til, og som hun heller ikke kjente seg igjen i.»

Dermed var VG først ute med en fiktiv metoo-sak om Giske.

Er dette å anse som helt normal nyhetsjakt? Eller er det legitimt å spørre om det også kunne være andre grunner til det påfallende tunnelsynet og slagsiden i denne saken?

VG behøver selvsagt ikke dele «varslerens» politiske motiv, men alle skjønner at det å felle en toppolitiker i et avgjørende øyeblikk, ville vært stor stas for en avis som VG. Og for en journalist som Lars Joakim Skarvøy, som var i ferd med å oppnå sort belte i nettopp intervenerende politisk journalistikk.

Om VG ikke direkte ønsket tjene anti-Giske-siden i Ap, var det kanskje fristende å endre politikkens gang, i stedet for bare å skildre den. Og de lyktes. Helt til fiksjonen slo så hardt tilbake at Giske nå kan reise rundt i campingvogn og gjenskape seg selv som Ap-politikeren med grasrotkontakt.

VG har nå fjernet både sitatet fra Sofie, beskrivelsen av videoen, og bekymringsmeldingen fra den opprinnelige artikkelen. Og skriver:

«Den [bekymringsmeldingen] inneholder opplysninger det ikke er dekning for, og skaper et feil inntrykk av hendelsen.»

Denne beskrivelsen rammer hele artikkelen. Og peker på kjernen i skandalen: Sviket mot sannheten – og helt elementære presseidealer. Dette er noe ganske annet og verre enn at saken «viste seg å være en fillesak», slik Ljøstad hevder. VG blåste ikke opp saken. VG diktet opp saken. Basert på et politisk motivert innspill.

Og det er et svik som Steiro er ansvarlig for, men enda ikke har gitt noen god forklaring på. Aldri har vi hørt så mange innrømmelser av «feil», og så lite om hvorfor de ble begått.

Kollega Ljøstads bidrag til forståelsen av kollapsen, består i å rose alle de involverte i VG. Skarvøy «var en av dem mest markerte politiske journalistene i landet». Nyhetssjef Tora Håndlykken «imponerte» og gjorde «en formidabel innsats for VG mens stormen herjet». Og Steiro var og er – tross sine feil, etterfulgt av nye feil – den største av de alle:

«Hvis det finnes en konkurranse om å være Norges beste sjefredaktør, er Steiro en soleklar kandidat. Sannsynligvis gjør dansevideo-smellen at han blir enda bedre.»

Komiske Ali kunne ikke sagt det bedre. Jeg skulle gjerne sett VG eller Fædrelandsvennen skrive noe lignende på lederplass dersom en næringslivsleder hadde vist like dårlig dømmekraft om kjernen av sitt samfunnsoppdrag: «Denne smellen vil bare gjøre han enda bedre.»

Og hvem greier å holde øyet tørt under lesning av Ljøstads avsluttende ode til bjellekua i eget konsern? «VGs posisjon som landets suverent mest leste nettavis er tuftet på å være best og først med nyheter. Hele tiden. Hvis noe har skjedd, så går de fleste nordmenn til VG først. For å sjekke, for å vite. Og VG leverer. Og derfor elsker nordmenn VG.»

Moralen er Bibelen snudd på hodet: Den man elsker, tukter man ikke.

 

Posted on

Hvorfor slipper VGs Gard Steiro unna?

Hvorfor skal vi ha tillit til en sjefredaktør som begår det største tillitsbruddet i nyere pressehistorie?

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 29. august 2019.

«Denne presseskandalen må få konsekvenser», skrev jeg i M24 i mars i år, i den første av to kommentarer om dansevideosaken.

Nå har Pressens Faglige Utvalg enstemmig felt en knusende dom over avisens journalistikk. VG har brutt god presseskikk på hele fem punkter. I tillegg er minsanten også VGs evalueringsrapport, om egne feil, felt på to punkter. Dette den mest omfattende fellelsen noensinne i PFU, og ett av utvalgsmedlemmene kalte avisens arbeidsmetoder for “en skamplett på norsk pressehistorie”.

Men saken får ingen konsekvenser de ansvarlige. Bare for de tre journalistene som hadde byline på saken. Sjefredaktør Gard Steiro har full tillit til nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken, og styret har full tillit til Steiro. Akkurat som sist, etter egenraporten.

Dette selv om Steiro:

  • Var sterkt delaktig i publiseringen av en artikkel der kilden ble grovt misbrukt, et sitat ble fabrikkert, og sannheten ble fullstendig snudd på hodet – med direkte og alvorlige konsekvenser for en toppolitiker.
  • Feilaktig hevdet – til NRK – at VG gav en presis analyse av hva videoen viser, og at kvinnen var blitt riktig sitert, selv om han ikke hadde snakket med kvinnen.
  • Unnlot å ta affære selv etter å ha snakket lenge med kvinnen på telefon.
  • Feilinformerte sin politiske redaktør før en TV-debatt, slik at hun feilinformerte det norske folk.
  • Trenerte saken i ukevis med å delvise innrømmelser og beklagelser, uten å kunne gi en eneste grunn til at feilene ble begått.
  • Ikke trakk saken før han var blitt drevet fra skanse til skanse, sist med TV2 intervju med Sofie.
  • Godkjente og skrøt av en selvgranskningsrapport som ikke imponerte noen, og som nå selv er blitt felt i PFU.
  • Kastet sin reporter foran bussen straks etter, ved å erklære hans versjon av siteringen og kildebehandlingen (som sto i strid med deler av rapporten) var «uholdbar».

Men VG-redaktørens håndtering av saken er åpenbart holdbar. I all fall holdbar nok til at han bør bli sittende. Kan noen forklare hvorfor? Ser man nærmere på VGs evaluering, og hva Sofie forteller til PFU, så finner man bare skjerpende omstendigheter:

Steiro var tett på arbeidet med saken i redaksjonen. Han sier selv i rapporten: «Det er ett ledd for lite mellom meg og den saken. Jeg engasjerer meg for mye, men føler jeg må steppe inn».

Steiro fikk vite av journalist Skarvøy at Sofie var «usikker» om lag en time før publiseringen. Her fra rapporten: «Da jeg tar beslutningen om å publisere, vet jeg at hun har vært motvillig til å stå fram og at hun trekker seg hele tiden på sitatene. Jeg vet at en har jobbet for å få henne til å si noe», sier Steiro. Hans inntrykk er at hun ikke ønsker å fronte saken.»

Steiro ringte opp Sofie etter at NRKs publiserte sin sak – som slo beina under hans egen – bare få timer etterpå. Slik opplevde Sofie det:

«Han er hissig i tonen (…) Han spør flere ganger om jeg oppfattet møte med Giske som ubehagelig, og jeg svarer gang på gang nei. Jeg opplever at Steiro ikke er så interessert i å høre hva jeg sier, og han avbryter flere ganger når jeg skal svare. Jeg sier til Steiro at det eneste jeg ‘cringa’ over var å bli tatt bilde av med blits. Selv er jeg ganske oppgitt og forteller om møtet mitt med Skarvøy og at jeg hadde prøvd å stoppe sitatet flere ganger. Steiro ber meg ikke snakke med andre medier om saken, og vi avtaler at han skal ringe meg formiddagen etter.»

Det er ganske spesielt: Her har vi en ung, uerfaren kilde, som overhodet ikke ønsket å være kilde. Hun har stilt opp på det Skarvøy selv har kalt en off-record samtale. Hun blir presset til å bli kilde, presset til å bli sitert på noe hun ikke har sagt, presset til å bli offer i en metoo-sak fordi VG ville det sånn. Hun har forsøkt å korrigere saksframstillingen flere ganger, men har blitt overkjørt av journalisten.

Denne kvinnen ringer den mektige sjefredaktøren til, kort tid etter at saken er ute. Og han er hissig. Hissig fordi kvinnen har latt seg intervjue av et annet medium, som faktisk var villig til å lytte til hennes versjon. Og nå har han selv havnet trøbbel. Fordi VGs versjon av hendelsen på Vulkan overhodet ikke samsvarer med NRKs.

Allerede da burde Steiro ha trukket sitatet, noe han selv innrømmer i egenrapporten: «I retrospekt mener Steiro at VG, basert på hennes tilbakemelding, burde fjernet sitatet, selv om vi allerede da hadde lagt inn NRKs opplysning om at de mente det var feil. Vi burde ut fra det jeg da vet, slått alarm og beklaget saken allerede fredag».

Likevel gikk en måned før det skjedde. Og da som en direkte konsekvens av TV2- intervjuet, der Sofie sa Steiro midt i mot. Hadde ikke den unge kvinnen hatt guts til å stå fram, la seg intervju på TV og til å motsi Norges største mediehus, ville VG ha sluppet unna bare med noen få riper i lakken. Det var vel man satset på. Og man var villig til å ofte både henne og pressetikken i samme slengen.

Liv Ekeberg, PFU-medlem og journalist i Agderposten, sa det ganske tydelig under møtet om saken:

«Det er for meg helt ufattelig at det går an å behandle en kilde på den måten, og la disse sitatene bli stående og klebe ved henne i så lang tid, og jeg kan ikke se noen annen grunn til det enn at det sammenfalt med den dagen Trøndelag Arbeiderparti skulle behandle om Trond Giske skulle få et toppverv der. Dette er et skoleeksempel på kampanjejournalistikk, hvor avisen ikke bare har brukt en uerfaren kilde, men løpt andres ærend, og misbrukt henne, for en vinkling som hun gjentatt ganger, samme kveld som publiseringen, har sagt at hun ikke kjenner seg igjen i.»

Og Ekeberg fortsatte:

«Det kommer ikke tydelig nok fram i vår uttalelse den rollen sjefsredaktøren hadde (…) Han ble en deltaker, og ikke beholdt ikke den distansen han skulle ha, for å ta en avgjørelse som kunne gitt et annet utfall, og i hvert fall ville gjort at feilen ble rettet opp veldig mye raskere. Så selv om vi har lest rapporten og hatt mange tilsvarsrunder, så synes jeg fortsatt ikke jeg vet hvorfor det tok så lang tid.

[Dette er] et tillitsbrudd som rammer alle redaktører i Norge. Det er det veldig alvorlige i denne saken. Den ene er at saken ble rammende for Giske, og fikk konsekvenser i praktisk politikk og hvordan det politiske landskapet i Norge ser ut i dag. Men når det gjelder klagen fra kilden, så handler det om å ivareta det viktigste vi har: Tilliten. Kilder skal føle seg trygge på at de kan møte oss, og bli sitert på det de har ment. Og dersom de mener seg feilsitert, skal de bli hørt på det. Det har ikke skjedd her.»

VG ville ikke lytte til kilden verken før eller etter publisering. Og vi har ennå ikke fått noen forståelig eller troverdig forklaring på hvorfor det ikke skjedde. Derfor må vi spørre: Hvorfor skal vi ha tillit til en sjefredaktør som er villig til å begå grove presseetiske brudd for å kjøre «en god sak» og gi VG en aktiv, intervenerende rolle norsk politikk?

Som avisens klubbleder sa til Medier24 i går:

«Jeg synes fellelsen er svært alvorlig. Vi må merke oss at redaktørene nå blir felt i PFU på de samme punktene som journalisten ble i rapporten.»

Da blir spørsmålet:

Hvorfor skal dansevideoskandalen får konsekvenser for journalistene, men ikke for sjefredaktøren? Ville han under lignende omstendigheter blitt sittende som sjef for et annen bedrift, i en annen bransje? Etter å ha fått VG etter seg?

 

Posted on

VG er blitt mer rojalistiske enn kongen, og legitimerer bullshit på lederplass

VG har i dag publisert den mest hjernedøde og servile lederartikkelen som noensinne har stått på trykk i en stor norsk avis.

Opprinnelig publisert som kronikk i Medier24, 18. mai 2019.

Tittelen på dagens VG-leder lyder «Märtha er vår prinsesse». Det er vanskelig å argumentere mot denne innsikten.

Men det faktum at Märtha har en prinsessetittel, og er medlem av et kongehus, som de aller fleste nordmenn, tross alle ulikheter, oppfatter som «vår», kunne jo nettopp være et skjerpende premiss for vurderingen av hennes bidrag til i norsk offentlighet: Altså noe i retning av «adelskap forplikter».

Men nei, for VG gjelder en annen logikk: Märtha kan si og gjøre omtrent hva hun vil, fordi «kongehuset har tjent oss godt» og «monarkiet står sterkt i Norge».

Dette er litt underlig, for VG stiller langt høyere krav til personer som ikke representerer oss alle. For eksempel avsatte toppolitikere som søker nytt tillitsverv i et lokallag til et opposisjonsparti.

VG korsfestet Trond Giske fordi han hadde vært ute for sent på natten og blitt med på en morsom bursdagsselfie. Men at Märtha Louise bruker prinsessetittelen til å markedsføre, selge og legitimere høypretensiøst sludder, humbug og falske håp om helbredelse, er greit.

For dette er «intet nytt», ifølge VG. I Giske-saken gjaldt omvendt logikk: Nå gjør han det igjen.

VGs lederartikkel refererer til Märthas frokost-intervju på TV2 uten å kommentere at hun der nærmest stemplet den samlede norske presse som fake news.

VG refererer også til Fædrelandsvennens leder, uten å gå inn på poenget: At «mennesker og forbrukere har krav på å bli beskyttet mot personer som på feilaktig grunnlag hevder å kunne behandle alvorlige sykdommer».

Dette er uttalelser som selv Den norske nordiske fagorganisasjonen for healing har tatt sterk avstand fra, og mener setter hele bransjen i vanry.

Men ingenting av siste ukes mediedekning har gjort det minste inntrykk på VGs lederskribent, som skriver det kongehusets egen kommunikasjonssjef ville ha skrevet, hvis han var 100 år, ikke leste aviser, og ønsket å legge debatten død. Det er sjelden å se en slik kavalkade av åndslammende «resonnementer» på side 2 i en stor norsk avis:

«Prinsessen har ikke begynt med noen [sic] nytt, utover at hun har fått seg kjæreste. Han ser ut til å dele hennes interesse for alternativ behandling. Det er denne bransjen prinsessen har bygget store deler av sin yrkeskarriere rundt.» (…)

«Prinsessen er en næringsdrivende som betaler sin skatt som alle andre. Hun lever av kulturformidling og alternativbehandling. At hun samtidig er prinsesse, med de ulemper og fordeler det fører med seg, kan ingen ta fra henne.» (…)

«Det virker som mye av oppstyret egentlig beror på at hun har fått seg ny, alternativ kjæreste. (…) Kjæresten jobber med det samme som prinsessen, og dette burde i seg selv ikke svekke kongehusets anseelse hos det norske folk.» 

Men dette er heldigvis ikke opp til VG å avgjøre. De kan heller ikke avgjøre hva det norske folk mener om en «jobb» som består i å lure folk til å tro at de får «en reise i livets mysterier», og «kommer i dypere kontakt med din indre kraft» og «ditt egentlige deg» ved å betale 595 eller 1030 kroner for å overvære en samtale mellom et nyforelsket par fra en annen tankeplanet.

VG kan heller ikke avgjøre hva leserne mener om en avis som plutselig slutter å tenke kritisk i møte med irrasjonelle og suspekte ideer som sprer seg i samfunnet – i konkurranse med medisin, vitenskap og helsevesen.

I stedet presterer VG å snu hele problemstillingen på hodet: “I en tid der det stadig er mindre som binder oss sammen, fungerer monarkiet som et slags lim i samfunnet vårt.”

Nettopp dette limet er det Märtha misbruker til å fremme en tenkemåte og et livssyn som ikke tjener noen andre enn hennes egen nyåndelige sekt og hennes egen lommebok.

Jeg tipper kongen og dronningen er dypt bekymret over at datteren har skapt en «sjamanfeber» i Norge, som selger billetter til kommersielle arrangementer, men som også får flertallet av nasjonens innbyggere til å lure på om alle i kongefamilien er ved sine fulle fem.

Men Harald og Sonja hadde nok ikke ventet at landets største nettavis skulle blir mer royalistiske enn dem selv. Og vi andre er også en smule forbauset:

For hvis ikke fremtredende lederskribenter i den seriøse pressen greier å forsvare rasjonaliteten og etterretteligheten i møte med det glade vanvidd, hvem skal da gjøre det?

Posted on

Førr ei dame!

Ville du greie å le foran TV-kamera, etter å danset deg inn en presseskandale og blitt framstilt som løgner?

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 29. mars 2019.

Honnør til Sofie! Som ufrivillig har blitt hovedperson i en ellevill presseskandale som bare bli verre for hver ny håndtering, oppklaring og beklagelse. I forgårs fikk farsen en enda en uventet og stygg vending: Journalisten la seg flat ved å angripe kilden.

«Han sier jo indirekte at jeg lyver. Så da står han der og lyver selv», sa Sofie sa til TV 2 i går kveld.

Overtramp på overtramp. Sofie sier hun er sliten av kjøret. Likevel greier hun – enda en gang – å ta eierskap til sin egen historie og stå opp mot en mektig motstander som ellers pleier å være på de svakes side.

Hun har også ro nok til å himle med øynene, og le helhjertet av tanken på hvordan barhendelsen ble forvridd:

«Jeg synes det er sykt i det hele tatt at noen tror at det har vært ubehagelig, det møtet på Vulkan. Det var vi som vi som satte i gang den greia, det var som hadde det gøy og var ute. Alle kan spørre vennene mine som var der, hva de har å si. (…) Det var bare tull! (latter) Det var ikke noe ubehagelig i det hele tatt».

Det er nesten forløsende. Og gjør at hovedinntrykket av hele saken nettopp blir komikk. Dansevideosaken er tidens mest alvorlige tullesak i norsk mediehistorie.

At en ung skandalejeger av en journalist haler ut et ikke-eksisterende ubehag fra en ung kvinne som ikke har blitt utsatt for noe som helst, og ikke engang ønsker å la seg intervjue, er komisk.

At Norges mest profesjonelle nyhetsorganisasjon greier å sluse et gedigent falsum gjennom hele sitt system uten å ane uråd, er komisk.

At avisen presenterer skandalesaken i form av et ullent, ynkelig feilsitat, en åpenbart gal beskrivelse av videoen, og en «bekymringsmelding» fra helvete, er komisk.

At nesten hele kommentariatet brukte videoen som et påskudd til å ta en mann som «hadde lite å gå på» og ikke burde gå ut så sent på natten, er komisk.

At en politiker vrakes fra et tillitsverv på grunn av feiltolket tulledansing, er komisk.

At VG bruker en måned på å skjønne noe vi alle skjønte straks vi selv fikk høre kilden snakke, er komisk.

At VG gransker seg selv, finner tusen feil, men ikke en eneste grunn til at feilene ble begått, er komisk.

At sjefens nærmeste underordnede konkluderer at sjefen bør bli, er komisk.

At VGs redaktører etterpå lar den angrende synderen slippe løs på TV og si ting som de selv straks må erklære som «uholdbare», er komisk.

Nå mangler det bare at VG-ledelsen utvider Skarvøys betalte ferie fra et halv til ett år, etter belastningen han pådro seg etter TV 2s andre Sofie-intervju.

Intet tyder på at denne komiserien er over. Hege Ulsteins krevde i Dagsavisen i går at de som har anklaget Skarvøy for løgn og juks må beklage overfor han. Det er en rop om hjelp fra et ideologisk bakvendtland. Hun forsvarer VG mer enn avisen gjør selv. Men er man for metoo og mot Giske, så må man holde linjen.

Den eneste som står igjen med æren i behold i denne medieskandalen, er hun som ikke hadde noen medieerfaring. Hun som hele som hele veien har sagt ting som er forståelig, konsistent og troverdig.

I motsetning til medieproffene som har sagt – og gjentatt – ting som ikke har gjort noen klokere, bortsett fra at vi har skjønt at de har avsløringer som yrke, har noe å skjule. De har forsøkt å redde sitt eget skinn, men står igjen ribbet for tillit.

Et mulig lyspunkt er selvfølgelig at dansevideoskandalen har fått de store mediene til å bedrive noe så elementært som mediekritikk, en øvelse som hittil har vært ansett som kollegialt upassende. Det er faktisk lov å rette søkelyset mot andre aviser, og stille ubehagelig spørsmål til andre i lauget. Det står til og med i Vær varsom-plakaten at det kan være en god idé.

Men vendingen skjedde først etter at TV 2 gjorde jobben sin. Da kastet de andre seg på. Og husfreden forsvant til og med i Schibsted-huset. Vel og bra. Men vi fikk også bekreftet det visste fra før: Journalister jobber i flokk, og går etter blodlukta. De er fullsynkroniserte, selv når de skifter retning, og ikke lenger vil kaste Giske men Steiro.

Men hva tenker folk utenfor presseverden? Som bivåner hvordan fornuften og etikken svikter hos dem som lever av å finne feil og umoral hos andre maktmennesker?

Jeg antar at de vil fortsette å kjøpe VG. Og pengene vil fortsette å rulle inn. Men den aggressive politiske journalistikken, den som intervenerer i pågående prosesser og selv ønsker å skape konsekvenser, har pådratt seg et alvorlig troverdighetsproblem. Ikke minst når den selv later til å tro at notater på en blokk er bevis for hva kilden har sagt. Ekspert på avhørsteknikk og vitenspsykolog hos politiet, Ivar Fasting, sier til Aftenposten:

«Å stole på det som er notert på en blokk er et så klart brudd på grunnleggende kunnskap om menneskelig simultankapasitet og informasjonsbehandling at det rett og slett kan være farlig (…)

Det er blitt avdekket en metodisk svakhet i norsk journalistikk som er skremmende. Er kunnskapsnivået i VG så lavt, kan ingen føle seg trygg.»

Folk spør hvorfor i all verden journalister ikke gjør opptak under intervjuer. Svaret er enkelt: VG har aldri fått noe intervju med Sofie. Som hun sier til TV 2 om sitt møte Skarvøy på McDonalds: «Den samtalen var fullt og helt uformell, og jeg skulle ikke siteres fra starten av.» Resten av prosessen kan best sammenlignes med utpressing.

Redaktørene også mistet troverdighet ved å stryke i faget krisehåndtering. Det meste kunne ha vært unngått om Steiro hadde hatt vett og mot til å trekke hele saken etter samtalene med Sofie, da det klart framgikk at hun var misbrukt. Det var allerede dagen etter publisering. Retretten ville vært pinlig og pinefull for VG, men klart å foretrekke framfor seigpining. Steiro kunne ha framstått som en kraftfull redaktør som forsvarer journalistikken formål: Sannhetssøking.

Det er lov å gå seg vill i skandalejakt. Men det er utilgivelig å avgi falsk rapport, la den bli stående mot bedre vitende, og først trekke den når man er presset helt inn i hjørnet.