Svenskene tar feil. Volden går ned. Dagsavisen vet sannheten.

Hvis noen lurer på hvorfor tilliten til gammelmediene synker, så har jeg et case til dem.

Først noen fakta om Sverige:

  • Antall skytinger med dødelig utgang opp fra 4 pr. år på tidlig 90-tall, til 42 i fjor (og ytterligere økning hittil i år). Det er samme nivå som Sør-Italia, og fire-fem ganger mer enn Norge og Tyskland. Det skytes betydelig mer i Sverige enn i nesten alle andre europeiske land, i forhold til folkemengden.
  • 78 angrep med håndgranat siden 2011. Dette er på nivå med Mexico, et land i nærmest permanent unntakstilstand på grunn av narkokrigen.
  • Antall «särskilt utsatta områden» opp fra 15 til 23 mellom 2015 til 2017. Begrepet betegner en akutt situasjon der politiet har problemer med å utføre sine oppdrag, og folk – av redsel – avstår fra å vitne i rettsprosesser. I disse områdene frykter politiet en «kriminaliserandeprocess som med tiden får så stort genomslag att ett helt bostadsområde påverkas och en alternativ social ordning skapas».
  • Antall voldsbejaende islamister tidoblet på mindre enn ti år. Säpo – Sveriges PST – rapporterer om sterk økning i saker relatert til terrororganisasjoner, terrorfinansering, radikaliserte personer og attentatsplaner. En IS-inspirert usbeker drepte fem og skadet femten personer på gaten i Stockholm i fjor.
  • Andelen som oppgir å bli utsatt for mishandling, trusler, seksuelle overgrep, personran, bedrageri eller trakassering har økt til rekordnivåer. Andelen kvinner utsatt for seksualforbrytelser er mer enn fordoblet fra 2014 til 2016.

Dette er kriminalitetsutviklingen somhar fått den svenske rikspolitisjefen til å utbryte i frustrasjon: «Hjälp oss, hjälp oss!». Statsministeren Stefan Lövren har også innrømmet at «vi har mycket kvar att göra, det här vänder man inte på en dag».

Disse faktaene er lett tilgjengelige for alle med tilgang til internett. Også for norske journalister som dekker den svenske valgkampen.

Men i forrige uke – under tittelen – «Frykt dominerer svensk valgkamp» – presterte Dagsavisen å ignorere samtlige av disse kjensgjerningene. Og mer enn det:

Avisen hevdet at virkeligheten er det motsatte av hva disse faktaene forteller. Og enda mer enn det: Avisen greide å frakjenne alminnelige svensker innsikt i hva som foregår i deres eget land: «3 av 4 svensker tror volden øker, men sannheten er det motsatte.»

Dagsavisen vet altså sannheten. Svenskene gjør det ikke. Fra hvor har den norske avisen sin unike innsikt i nabolandets voldsutvikling?

Fra disse kildene:

  • Sosiologen og kriminologen Hanna Sahlin-Lilja ved Lund Universitet, som i et intervju med Sveriges Radio hevder at det er «historisk lav risiko for å dø eller bli skadet av vold i Skandinavia». Men saken gjaldt altså unntakslandet Sverige. Her baserte hun sin påstand på statistikk fra 1750 til 2010. Siste åtte års utvikling er ikke med. Heller ikke utviklingen i legebehandlingen av alvorlige skader – som gjør at mange flere overlever livstruende vold nå enn før.
  • Den norske voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk, som snakker svært generelt om flere land på en gang: «Skandinavia har en lang historie med ikkevoldelig kultur. Vi har vært involvert i få voldelige kriger og utviklet tidlig tanken om et velferdssamfunn.» Javel, men det jo nettopp dette som gjør voldstuviklingen i «folkhemmet» Sverige så oppsiktsvekkende. Den er negativ, mens den ellers – også i resten av Europa og USA – er positiv. Bjørnebekk sier ikke ett ord om Sverige spesielt, men det merker ikke Dagsavisen.
  • Den verdenskjente, Nobel-prisvinnende voldsforskeren Ali Esbati, ellers bedre kjent som det nærmeste vi kommer Eivind Trædal i den svenske Riksdagen. Dette er vänsterpartisten som mente at vi ikke vi måtte «tørre å ikke ta debatten» om innvandring, som er beryktet for å stemple alle meningsmotstandere som rasister og fascister, og som i alle år har skjønnmalt og bortforklart situasjonen i de innvandringstette forstedene.

Til Dagsavisen sier han – jøsses! – at vi må «anerkjenne at det har vært noen år med uvanlig mange drap med skytevåpen og oppgjør i kriminelle miljøer, og at det får mye oppmerksomhet».

Men så kommer han til poenget: Volden blir et tema i valgkampen fordi høyresiden vil snakke om den –  og skylde på innvandringen: «Det å snakke om vold og kriminalitet og begrunne det med en trussel utenfra, er et klassisk narrativ. Det er slik høyresiden høres ut i mange land.»

Tre ganger kobler Esbati voldspratet til høyresiden i løpet av et kort intervju. Selv vil han heller snakke om hvor godt det går med svensk økonomi (noe som også er en sannhet med betydelige modifikasjoner).

Dagsavisen utviser ingen kildekritikk i møte med disse tre personene. Avisen snakker ikke med politiet, ikke med BRÅ (Brottsförebyggende Rådet), eller med noen som har forsket på nyere voldsstatistikk. Og heller ikke med den debattanten som kanskje er best orientert på feltet.

Sosialøkonomen Tino Sanandaji har plukket fra hverandre bløffentil forskeren i Lund på Facebook. Men han befinner seg på høyresiden, så da kan man kanskje ikke stole på hans fakta, selv om ingen har motsagt dem.

Dagsavisen presterer også å referere til den nasjonale trygghetsundersøkelsen til BRÅ, uten overhodet å nevne hovedfunnene: At uroen for kriminalitet er økende, at tilliten til rettsvesenet er synkende, at en tredjedel av kvinnene føler seg utrygge ved å gå alene i nabolaget på kveldstid.

I følge forskeren i Lund er alt dette et uttrykk for «okunskap» og «inte verkliga faror». Og dette groteske premisset – som er en direkte hån mot både voldsofre og de som opplever utryggheten i egen nabolag – kjøper Dagsavisen med hud og hår. Artikkelen spør ikke hvorfor volden øker i Sverige, men om dette: «Hvorfor frykter så mange kriminalitet når tallene viser fredelige tider?»

Fredelige tider. I dagens Sverige. Basert på tall. Hvilke tall, journalist Heidi Taksdal Skjeseth? Og hvilke erfaringer? Opptil flere TV-team har opplevd å bli utsatt for vold og trusler bare de har forsøkt å gjøre intervjuer i Tensta eller Rinkeby.

Slike opplevelser forteller ikke sannheten om Sverige, som selvsagt stort sett er et fredelig land – ikke minst i de velstelte bydelene der journalister og kriminologer bor. Men de vitner om en ny og skremmende virkelighet, som ikke fantes i Sverige før den rekordhøye innvandringen, og som ikke ville ha vært der uten den.

Ingen vet hvordan man skal stoppe gjengvolden og utviklingen av parallellsamfunn i de mest utsatte forstedene. Og imens fortsetter innvandringen i Sverige på høyt nivå.

Det er altså ikke den folkelige frykten som er irrasjonell, det er denne type skrivebordsjournalistikk som er irrasjonell. Og desinformasjonen er skadelig for debatten og problemforståelsen også her hjemme.

Hvis nordmenn får inntrykk av at volden går ned selv i Sverige, så vil de enda lettere kunne bagatellisere tendensene til lignende «tilstander» her hjemme, og ikke se poenget med de helt nødvendige tiltakene som for eksempel Jan Bøhler har etterlyst i alle år.

Da har i så fall Dagsavisen gjort sitt lille bidrag for å øke utryggheten i Norge.

Opprinnelig publisert på Medier24, 8. august 2018.