Kjetil Rolness – Page 10 – Kjetil Rolness

November 9, 2016

Ekkokammeret på Marienlyst

NRK har latt en medarbeider “utvikle ekstreme holdninger” til islam og innvandring og lage en dokumentar om det. Den er blitt meget interessant. Men skjønner NRK hvorfor? Eller hva den forteller om Norges største journalistiske organisasjon?

Dokumentaren “Ekkokammeret” (som gikk i beste sendetid på NRK1, rett etter første episode av “Nobel”, 25. september), reiser mange spørsmål. Dessverre handler de fleste om dokumentaren selv: Hvorfor ble den laget? Hva forsøker den egentlig å vise? Og hvorfor ble noe som ligner på barne-TV sendt så sent på kvelden?

Dokumentaren handler om radikalisering. Men glemmer å fortelle seerne hva begrepet betyr: Prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål. Vi får heller ikke vite at denne prosessen er klart mest utbredt i muslimske miljøer, at den har gjort et tresifret antall norske statsborgere til fremmedkrigere, at PST fortsatt vurderer ekstrem islamisme som vår største terrortrussel, og nå bekymrer seg for radikalisering blant unge, enslige asylsøkere.

Nei, NRK vil heller problematisere holdningene til innfødte, hvite nordmenn. Hva de tenker om muslimer etter flyktningsstrømmen. Det skal handle om høyreekstremisme. Men ikke der risikoen er størst: blant lavt utdannede, arbeidsløse, kriminelle, marginaliserte unge menn. Nei, fokuset er underlig nok på en ung mann fra den urbane, utdannede middelklassen, som aldri har gjort en katt fortredd, aldri har tenkt noe så slemt som å stemme på FrP engang. Radikalisering skal studeres der faren er aller minst: Internt i dette huset. I selve NRK!

Da sier det seg selv at blir man nødt til å late som. P3-journalisten Ludvig Løkholm Lewin, er en blid, kvikk, sympatisk mann rundt 30, med store briller. Han har fått den fikse idé å gå igjennom en “klassisk radikaliseringsprosess”, og utvikle seg selv til å bli en “regelrett islamhater”. (Hvordan man kan hate en religion er uvisst, men Ludvig bruker begrepet synonymt med “muslimhater”. Det er i det hele tatt mange ulike ting som er synonymt i denne dokumentaren.)

Siden Ludvig ikke eier et innvandringskritisk gen i kroppen, søker han oppskriften hos en søt og snill politimannen som jobber som “radikaliseringskontakt” ved Manglerud politistasjon. Denne politimann blir en gjennomgangsfigur og sannhetsvitne i dokumentaren. Med behagelig, pedagogisk stemme, som han skulle snakke til en skoleklasse, gi han en innføring i begreper som “intoleranse for andres synspunkter” og “fiendebilde: vi og dem” og “hatretorikk”. Ludvig noterer og prøver ut det han har lært på Facebook, for å se hva som skjer.

XXX

Dette er, som vi skjønner, ikke en dokumentasjon av hvordan radikalisering faktisk foregår. Her er intet utenforskap, ingen identitetsproblemer, ingen gruppedynamikk, ingen nye venner eller karismatiske rekruttører. Det nærmeste dokumentaren kommer reele høyreekstremismer, er Odins soldater, som en lattermild Ludvig joiner for en fredelig kveldstur på byen iført sort hettegenser. Soldatene viser seg å være en jovial, lite artikulert og politisk bevisst gjeng, som egentlig er mest opptatt av grilling og sosiale aktiviteter.

Mer ubehagelig og dramatisk blir Ludvigs møte med vanlige innvandrere på Grønland i Oslo, midt på dagen. Han går rundt på gaten og spør hva de mener om homofile. Noen mener sånne burde vært straffet. En småbarnsfar sier at han kunne tenke seg å slå homser helseløse: “De er ikke som mennesker.” Ludvig bedyrer foran kamera at disse svarene ikke var representative. De fleste muslimene han snakket med, hadde ikke noe imot homofile. Men så blir han selv angrepet.

En fyr skjuler ansiktet med jakka samtidig som han kommer med et farlig svingspark mot kamera. Det kunne blitt en VG-forside. NRK-reporter utsatt for uprovosert vold på Grønland. Etterfulgt av het debatt om tendenser til parallellsamfunn. Et NRK-team har jo nylig blitt utsatt for lignende angrep i svenske forsteder. Men Ludvig blir nesten glad for volden: “Det passer veldig godt til det fiendebildet vi bygger opp nå. Midt i blinken!”

Altså: Ludvig dokumenterer virkelig vold, fiendlighet og ekstreme holdninger. Noe som kan gi berettighet grunn til uro, selv om det gjelder et lite mindretall blant muslimer. Men han dveler ikke ved dette. Han vil heller bruke episoden til å leve seg inn i det falske fiendebildet som nordmenn har av muslimer. Henger dere med på logikken? Ikke jeg heller.

XXX

Og her er problemet. Dokumentaren “Ekkokammeret” er så søkt, så uklar, full av ironier og selvmotsigelser at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Som seer føler man seg hensatt i et speilkabinett. Og plutselig ser man seg selv i forvrengt form.

Ludvig velger nemlig å starte radikalseringsprosess ved å gå inn på Facebook og å dele et innlegg av Kjetil Rolness, som “snakker om at at innvandrere er overrepresenterte blant seksualforbrytere”.

Hva mener Ludvig om dette? Er det noe man ikke bør snakke om? Er påstanden feil, misvisende, stigmatiserende? Det får vi aldri vite. Ludvig er ikke interessert i innholdet i artikkelen (som forøvrig ikke nevnte islam eller muslimer med et ord). Bare hva slags bilde vennene hans har av artikkelforfatteren. Henvendt til kamera sier Ludvig: “Jeg ser for meg at vennene mine begynner å se på meg på en ny måte: Å ja, så han er sånn han, ja (…) Jeg pleier jo ikke å mene det samme som denne fyren, men, hehe, jeg gjør det visst allikevel. Det er moderat, troverdig start.”

Tre ganger ser jeg mitt eget fjes på skjermen. Som en mulig døråpner til radikalisering: altså irrasjonell, voldelig ekstremisme. Det, kjære NRK, må man kalle en tvilsom ære! Og hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg har skrevet en saklig, faktabasert artikkel om voldtektsstatistikk i ekstremistblekka Aftenposten. Selvsagt kan artikkelen sees som et stykke innvandringskritikk. Men dokumentaren går et stykke lenger: Den ser på innvandringskritikk slik man så på narkotika i gamle, moralpaniske opplysningsfilmer. Det åpner Helvetes porter. Det fører lukt til fordervelse. Kjetil Rolness er Facebooks svar på hasj. Begynner du å lese noe av han, kan du blir avhengig av heroin.

Og Ludvig har det travel med å bli hekta. Han legger bort mainstream media, og vil bare lese høyreekstreme kilder. For ham betyr det Hege Storhaugs bok om islam og nettsiden til Human Rights Service. Der finner han en artikkel som avslører at lederen i Islam Net, Fahad Querishi, har holdt foredrag for Romerike Politidistrikt. Om radikalisering. Det er som om Fjordman skulle bli invitert av politiet til å snakke om høyreradikalisering. En aldri så liten skandale. Høyst betimelig og saklig påklaget av Nina Hjerpset-Østlie, en innvandringskritisk, men også grundig og etterettelig journalist. (Dette er damen som avslørte NRKs håndering av “romkvinnesaken”, som fikk kraftig kritikk i Kringskastingrådet.) Altså: En journalistisk artikkel om at politiet inviterer en radikal islamist for å forebygge radikalisering av muslimer. Den bruker en NRK-journalist som eksempel på høyreekstrem propaganda. Dette er ikke bare en dum saus. Det er rett og slett grisete folkeopplysning.

XXX

La meg være tydelig: “Ekkokammeret” er den første dokumentaren NRK har laget om holdninger til islam og innvandring. Et svært omstridt og betent tema, som krever kunnskap og presisisjon for ikke å trå feil. Da er det uforklarlig – nesten utilgivelig – at man ikke engang greier å skille mellom man ikke mellom og mellom kritikk av person, er, eller ikke prvrpå?s: ke mellom blir som ekstremisme. Det er en herskteknikk. Mlegitim, berettighet kritikk av islamismen, en totalitær ideologi, og kritikk islam, en mangfoldig religion. At man ikke skiller mellom kritikk av innvandringspolitikk og kritikk av innvandrere, eller menneskegruppen muslimer. At man ikke ser forskjell på fakta som vi må ha på bordet for å føre en kunnskapsbasert debatt, og rene myter basert på fordommer, frykt og fiendtlighet.

Noen av oss er vant til denne sammenblandingen, i form av en stående anklage fra det innvandringspositive laget på sosiale medier. Det man selv oppfatter som innvandringsrealisme og helt nødvendig kritikk av undertrykkende, autoritære ideer og praksiser, blir framstilt som noe høyrevridd, skadelig eller farlig. Noe som vitner om en moralsk defekt ved avsender. Dette er en hersketeknikk. Hos NRK er den et dokumentargrep.

Gjennom 40 minutter glir Ludvig mellom realisme og ekstremisme uten å ense forskjellen. Han sier i en samtale at det går en rense for hvor mange asylsøkere velferdsstaten kan tåle. Det er jo langt innafor. Sekundet etter sier han om flyktningene: “De kommer jo bare hit for å få penger.” En helt annen generalisering og mistenkeliggøring. Han snakker også om den demografiske utvikling, at hele befolkningsveksten i Norge de siste ti årene er drevet av innvandring. Det stemmer med tall fra SSB. Men så ramler dette ut av munnen hans: “De formerer seg som rotter.”

Fra befolkningstatistikk til dehumaniserende retorikk, på samme innpust. Som om det ikke er forskjell på Brochmann og Fjordman (Da snakker jeg om sosiologen Grete Brochmann, som har gitt navn til to offentlige utvalg om innvandring og bærekraft.). Som om en skeptisk holdning til innvandring er en utenkelighet eller vederstyggelighet. Dette ligger som et premiss allerede fra starten av dokumentaren, som lyder slik:

“Norge, et fredelig land, spredt befolka, langt mot nord. Plass har vi masse av, ganske ok stilt er vi med penger óg. Et bra sted å bo, og kanskje ikke overraskende, vil flere og flere bo her også.”

Det er som å høre en Barne-TV-onkel fastslå at det bare skulle mangle at vi ikke tar imot 30000 flyktninger hvert år. Men så opplyser Ludvig at strømmen har ført til “steile fronter” og polarisering av debatten, mellom ekstremistene og det miljøet han selv tilhører, som vil “ta i mot innvandrere og deres kultur med åpne armer, og det er nærmest tabubelagt å mene noe annet.”

XXX

Tabuer er alltid interessant! Og dette er den andre delen av Ludvigs prosjekt. Han vil ikke bare finne ut hvordan man blir radikalisert. Men hvordan andre reagerer på det. Han sier i et forhåndsintervju:

“Jeg er selv en politisk korrekt fyr. Jeg jobber som journalist i statskanalen, hvor jeg har politisk korrekte kolleger. Jeg omgås politisk korrekte venner og har en politisk korrekt familie. Alle har reagert veldig sterkt – og veldig fort – på radikaliseringen.”

Dette stemmer ikke helt med det vi ser i dokumentaren. Faktisk er reaksjonene ganske skuffende i forhold til forhåndshypen. Det går en og en halv uke fra han begynner å poste kritiske artikler på Facebook til noen sier i fra. Og de reagerer først og fremst når han skjerper retorikken, og snakker om invasjon og rotter. Og reaksjonen er mest stillhet, oppgitte smil og rare blikk. Det er et interessant i seg selv. Men drukner helt i Ludvigs egne tårer og svette. Han blir nemlig veldig stressa av å flagge falske holdninger i en hel måned, og det blir etterhvert hovedfokus i dokumentaren. “JEG FØLER MEG SÅ JÆVLIG DUM, JÆVLIG DUM”. “NÅ ER JEG KVALM.” “JEG SKJELVER, “NÅ ER JEG REDD. “HERREGUD.”

Og som han selv sier: “Det er umulig for meg å vurdere hva som er paranoia og hva som er reelt.” Nettopp. Ludvig er sin egen oppkonstruerte boble. Da blir dokumentasjonsverdien begrenset. Vi blir sittende å se på en narsisstisk tulledokumentar om en P3-parodi av Günter Walraff som ikke tåler presset og må gjemme seg i NRK-kjelleren fordi han får angst.

Hva så med tabuene i selve NRK? Ludvig utfordrer faktisk kollegene på et redaksjonsmøte, der han sier det ikke er klima for å stille spørsmålstegn ved innvandringen. Og han drar skikkelig på: “NRK står i fare for å bli stempla som ARK, en enhet liksom, sosialistenes håndlanger, blablabla, liksom. Da er det en fordel at man mener forskjellige ting. At det er en meningsflora. Og særlig når kanalen skjønnmaler, og snakker om flyktninger som et gode hele tida. Noe de ikke nødvendigvis er.”

Dette sier Ludvig vel og merke i rollen. Kanskje han mener det er sånn ekstremister tenker? For ganske riktig – to minutter senere i dokumentaren blir enhver tanke på at NRK skulle ha noen slagside avfeid som konspirasjonsteorier, av vår venn politimannen. Det at NRK og andre medier skulle være styrt av et bestemt parti eller en tankegang, er “tanker som ikke har rot i virkeligheten”. Så bra. Da er teorien om politisk korrekthet i NRK dementert. Av en politimann på Manglerud som pleier å ha bekymringssamtaler med utsatt ungdom.

Og nettopp slik samtaler er det vi selv bør ha med forvillede sjeler, ifølge dokumentarens avsluttende moral: Hvis du oppdager at en venn eller kollaga er i ferd med å utvikle ekstreme holdninger, skal du ikke støte han fra deg eller trekke deg unna. Du skal si: “Jeg har lagt merke til ting. Jeg blir litt urolig av det. Kan du forklare hvorfor du har begynt å snakke sånn, å lenke til sånne ting på Facebook” osv. Du skal snakke slik du ville ha snakket til en venn som var i ferd med å blir narkoman. Det du ikke skal gjøre, er spørre om det kan være noe i det han sier.

XXX

Dette er følgelig en dokumentar der kritikk av innvandringpolitikk og flyktningsjournalistikken framstår som et ideologisk avvik. Du har da verdensbilde som ikke harmonerer med virkeligheten, eller hvordan resten av verden tenker. Du er ute å kjøre både rasjonelt, moralsk og politisk. Men ironisk nok har jo dokumentaren både nevnt og vist at meningskorridoren faktisk eksisterer. Og skulle ikke dette utilsiktede budskap være tydelig nok i selve dokumentaren, så er det bare å se reaksjonene etterpå. “For en lettelse!” utbryer Ludvig i det han forteller at at det hele har vært et prosjekt. Og det går et gikk lettelsen sukk over slekt, venner og kolleger. Og Ludvig druknes i ros for å være tøff og modig. Tenk at han har turt å late som han er innvandringskritisk.

Vår kjære Ludvig var ikke sånn likevel. Han var ikke en av “dem”, han er fortsatt en av “oss”. Alle hans argumenter mot innvandring var bare oppspinn. Han pekte ikke på ubehagelige fakta. Han bare lot som han hadde ubehagelige holdninger. Men en slik av argumenter, en slik ensidighet, en slik tro på at man forvalter den objektive sannheten og mener de eneste riktige som et menneske kan mene, har altså blitt framstilt som kjennetegn som radikalsering i dokumentaren.

Så hva blir konklusjonen da, etter denne serien av ironier? Det foregår nok radikalsering blant heilnorske rebeller i kjellerleiligheter. Eller blant såkalte nordiske motstandkjempere i tømmerhuggerskjorter. Jeg tror ikke Odins Soldater bare er kos heller. Men det var ikke det dokumentaren “Ekkokammeret” viste. Den vi viste at det finnes et stort ekkokammer på Marienlyst, fullt av velmenende, samstemte og oppgitt smilende journalister som nå har lært å gå i dialog med eventuelle nye avvikere.

Innlegg holdt i Kringkastingsrådet, 20. oktober. Publisert på mediedebatt.no samme dag.

September 30, 2016September 30, 2016

Grønn framtid med flere biler

Bilismen burde dø ut i byen. Men politikere, miljøbevegelse og teknologioptimister holder dinosauren i live.

«Biler med forbrenningsmotor vil ikke bli produsert etter 2025, sier en amerikansk guru til Teknisk Ukeblad. Elbiler med lang rekkevidde er snart så billige at de tar over. Dessuten vil Uber, bildeling og førerløse biler gjøre bileierskap til historie: «Å eie en bil kommer om 15 år til å bli som å eie en hest i dag.»

Dette er overoptimisme, i en verden der det knapt finnes strømnett til å lade en svær elbilpark. Men også logikken halter. Blir elbiler billigere, vil flere kjøpe dem. Hvis selvgående blir vil rulle og gå 60-80 prosent av tiden, vil denne utnyttelsen også senke prisene og øke salget av transporttjenester – med bil. Dermed kan framtiden like gjerne bli flere “hester” – i ustanselig aktivitet.

Høres det forlokkende ut? Hester passer best på landet. Det gjør biler også. I bysentrum gjør føtter og sykler (herunder transportsykler) en bedre jobb. Selv om biler går på strøm, og av seg selv, skaper de støy, skader, slitasje, svevestøv og fedme. De krever plass og hindrer andres framkommelighet. Alle biler er i veien. For hverandre, for myke trafikanter. Og for alle som ønsker et trygt, levende, menneskevennlig bymiljø.

Er biler i veien? Hørt sånt! Bilen får oss av sted. Bilen gir frihet. Bilen er en nødvendighet, bare spør barnefamiliene. Fotgjengere og syklister, derimot, er i veien. Ja, nettopp. «»Tut, tut,» sier onkels bil. Bilismen er ikke bare en enorm, samfunnsmessig realitet, men en ideologi. Og ideologier skjenker selvfølgelighet til tvilsomme ting. Skal vi minske biltettheten, må vi utfordre et tenkesett som har preget to generasjoner vokst opp under demokratiseringen av den private firhjulingen.

Derfor så synd at en av årets viktigste artikler forsvant i sommervarmen – «La inntauingen begynne» av Ulrik Eriksen, frilansskribent og kritiker i Morgenbladet. (Artikkelen er tilgjengelig på samtiden.no og i kronikkversjon i Aftenposten.) Det som burde blitt en omfattende, selvransakende debatt som angår alle urbane nordmenn, ble et innslag på Dagsnytt 18. Ellers var det stille som en Tesla.

Eriksen viser hvordan bilens hegemoni er blitt prentet inn i oss. Hvordan vi fortsatt anser bilen – selv under «det grønne skiftet» – anses som en del av løsningen. Bilbransjen, trafikksikkerhetsinteresser, helseorganisjoner og miljøbevegelsen har på magisk vis gjort bilens problemer til argument for å selge enda flere. Men bedre sikkerhet, mindre støy, lavere utslipp, nulltslipp, selvkjøring – alt er behandling av symptomer, mens pasienten er blitt stadig sykere:

Mellom 1984 og 2014 sank andelen daglige reiser til fots eller på sykkel med 26 prosent, bilbruken økte tilsvarende. Biltrafikken inn til Oslo økte med to prosent i 2015, største årlig økning i dette årtusen. Norge har den fjerde største biltettheten i Europa, og ligger på topp 10 i verden. Antall elbiler er økt med 60 000 siden 2010. I samme periode kjøpte vi 240 000 nye bensin- og dieselbiler. Og bilene blir større og tyngre, gjennomsnittsvekten har økt med 30 prosent de siste 20 årene. Det bidrar til utslipp av helsefarlige partikler på grunn av større slitasje på bremseklosser, dekk og asfalt. Elbiler er i snitt 24 prosent tyngre enn vanlige biler.

Alle politikere snakker om å begrense bilbruk, satse kollektivt og bygge sykkelveier. Byrådet i Oslo vil ha et bilfritt sentrum innen 2019. Men de gir folk insentiver til å kjøpe flere biler og kjøre mer med sin elbilpolitikk. Tøffe prioriteringer og ubehagelige tiltak unngås, som ellers i miljøpolitikken. Hva skulle man så ha gjort?

Man kunne sagt at bilen har en plass i byen, men ikke bør ha en dominerende plass. Man kunne sagt at de 20 000 bilene som passerer Kirkeveien hvert døgn skal reduseres til 10 000. Og begynt med å fjerne de 500 gratis p-plassene ved NRK. Hvilket signal sender en arbeidsgiver med dette tilbudet, når buss, trikk og bane er umiddelbart tilgjengelig?

Ved et annet kollektivknutepunkt, på Skøyen, et av Oslo mest attraktive næringsområder, er 15 prosent av arealet viet parkering. Som om noen hadde skuet ut over 80000 kvadratmeter, tilsvarende tomten til tre operahus, og sagt: Her skal vi ikke ha noen produktivitet og innovasjon. Her skal våre ansatte plassere hver sine 2,2 tonn med stål, gummi og glass. (Fossilbilen Porsche Cayenne Turbo S ble 179 000 kroner billigere på siste statsbudsjett.)

BEBOERPARKERING vil hjelpe, men parkeringnormen sier at alle større nye leiligheter i Oslo ha en parkeringsplass. Småhus utenfor Ring 2 skal ha to! Her skal de stå, fars Tesla og mors e-Golf. Velsignet av stat, kommune og klimalobbyistene. Zero jobber aktivt for å fremme bilismen, bare kjerrene går på hydrogen. Fredric Hauge i Bellona stilte ut sin nye Tesla Model X under Arendalsuka. Med falkevingedørene åpne. Ren bilreklame. Som om et bilkonsum i verdenstoppen ikke skader miljø og mennesker i Norge, bare vi slipper CO2-en.

Men hva skriver grønn skattekommisjon? “Å subsidiere bruk av elbiler er et lite målrettet virkemiddel i klimapolitikken siden det også bidrar til kø, støy, lokale utslipp, ulykker og veislitasje.” Disse “marginale eksterne utgiftene” som bilistene påfører samfunnet, er mye høyere enn avgiftene de betaler. Derfor foreslo kommisjonen å gjøre bilbruk dyrere, basert på antall kjørte kilometer, samt hvor og når kjøringen finner sted. Et glimrende forslag. Som Siv Jensen syntes var “krevende”. Siden har vi ikke hørt noe.

Teksten ble opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 24. september 2016.

September 4, 2016September 4, 2016

Alle hersketeknikkers mor

Å være kvinne betyr å bli konstant krenket, hetset og kneblet. Er du uenig, bekrefter du bare at kvinners vitnesbyrd ikke tas på alvor.

DU SKAL HØRE MYE som aktiv og omstridt debattant. Det mest bizarre kom etter en tråd på min Facebook-vegg i april i fjor. Aftenpostens hadde trykket en kronikk av en førskolelærerstudent som beskrev sitt liv med menn som et seksualisert helvete. Hun ble glodd på, klådd på, ledd av, utskjelt, hetset, slått og voldtatt. Dette, mente hun, var “et helt vanlig jenteliv” i dagens Norge.

Flere enn meg reagerte på de drøye generaliseringene (“Det er risikabelt å ha kontakt med menn”), mens andre mente problemet var stort og skambelagt. Det ble en livlig og nyansert facebook-diskusjon. Jeg skrev: “Mye bra kommentarer her! Ulike meninger, saklig tone, begge kjønn. En av de beste trådene om betente “kvinnesaker” på denne veggen. Så takk!” Men så var helvete løs.

HEIDI HELENE SVEEN, feminist og samfunnsdebattant, hadde nemlig funnet fire sitater i tråden som viste at “Facebook er en pøl av hat og forakt”, og at kvinner møter “enorm motvilje” og “knebles” når de forteller om overgrep. Aftenposten premierte funnet med et oppslag på fire helsider. Illustrert med et foto av mitt alter ego, Jens Pikenes, Alle Kvinners Drøm. Men det skulle bli mer surrealistisk.

Noen i bladet FETT hadde også sett at “vanligheten” til kronikkforfatterens kvinneliv ble betvilt på min Facebook-vegg. Dermed startet de kampanjen #jegharopplevd, til enorm respons og mediedekning. Jeg syntes kampanjen var flott. Men jeg skjønte fortsatt ikke hvorfor skrekkeeksemplet på fortielse og bagattelisering var en tråd hvor kvinner allerede hadde fortalt om lignende opplevelser. Og hvor jeg skrev: “Ja, kanskje vi menn ikke ordentlig har har skjønt omfanget og alvorligheten av seksuell hverdagstrakassaring, og hvordan den preger livet til mange kvinner.”

ALT KAN REPETERES. Og ytterligere generaliseres. Heidi Helene Sveen er nå ute med boka “Såpass må du tåle”, der hun gir seg fore å “belyse” debattene fra ifjor, inkludert Trygdekontoret vs. Kari Jaquesson. Sveen mener at visse “hersketeknikker” og “meningsposisjoner” i mediedebatten “bidrar til å usynliggjøre et alvorlig samfunnsproblem”.

Dette altså etter siste års omfattende tematisering av netthets, trakassering og voldtekt (f.eks. “1 av 100”-kampanjen). Etter at vi har vent oss til seksuelle krenkelser som tema selv i glossy dameblader, på avisenes ungdomsdebattsider, i TV-serier. Etter at sextrakassering har stått høyt på den internasjonale, kvinnepolitiske dagsorden i tre tiår. Og professorer i England og USA forlengst har lært å på tå, fordi en klein vits eller en hånd på feil skulder kan føre til avskjed i skam og ruinert karriere.

NOEN VIL HA STRENGE, KLARE REGLER på et felt av menneskelivet som er diffust og tvetydig – og bør være det. Alle vet at kommunikasjonen mellom kjønnene ikke er stoff for regneark, men romaner. Alle vet at tilnærmelser fra en attraktiv mann er flørting, mens tilnærmelser fra en lite attraktiv mann er “uønsket seksuell oppmerksomhet”. Som igjen er synonymt med trakassering i flere forskningsrapporter og statlige utredninger. Der problemet alltid forutsettes å være kollektivt, kulturelt og strukturelt.t”, som igjen er en definisjon psom igjen er en definisjon p vordan visse “meningsposisjoner”. At hun selv har en svært, faller

It takes two to tango, men denne offentlige samtalen er fullstendig dominert av kvinner, og kvinners definisjoner. Eller mer presist: Noen kvinners definisjoner. Menn har bare to roller å spille: Forståelsesfull ridder eller skamfull representant for eget kjønn. Prøv noe annet, og du kan bli hatets fyrste i landets største avis.

“SÅPASS MÅ DU TÅLE”, sier du. Javisst, jeg er en elefant. Men det er altså menn som pleier å høre dette. Sveen påstår det er kvinner. Som blir sårbare og stille av det. Kari Jacquesson, en utagerende, medievant Ottar-feminist, ellers kjent for å be Unge Venstre-jenter suge pikk ti ganger om dagen, er i Sveens og mange andre kommentatorers øyne en nobel representant for sitt svake kjønn. Kvinner kan bli skremt bort fra offentligheten av en pornosketsj.

Kvinner som mener kvinner må tåle satire, som jurist Anine Kierulf, lider ifølge Sveen av Stockholm-syndromet: “Motparten i debatter om seksuelle krenkelser er nesten alltid menn, enten representert ved en mann, eller ved en kvinne som taler mennenes sak.”

Dagbladets Inger Merete Hobbelstad har i debatt med Sveen forsikret at hun anser sextrakassering som et alvorlig og utbredt fenomen, men Sveen insisterer på at hun “avskriver seksuell trakassering som erfaring” og at hennes sympati med ofrene “fremstår først og fremst som retorisk”. I følge en kommentar på Sveens Facebook-vegg er Hobbelstad en av dem som “skriver hva som helst for å bli likt av menn”.

HØRTE VI “HERSKETEKNIKK”? Sveen er selv storbruker av skitne debattricks: Uredelig cherry-picking. Stråmenn og stråkvinner. Mistenkeliggjøring av motiver. Mistro av ærlighet. Og alle hersketeknikkers mor: Er du ikke med meg, er du mot meg (og alle kvinner). Et skoleeksempel på Catch-22: Hvis du ikke anser kvinner som permanente ofre for menns seksuelle aggresjon og latterliggjøring, har du bare bekreftet at kvinners vitnesbyrd ikke tas på alvor.

HER ER SANNHETEN: Ingen debattredaksjon sier nei til en anklagende, indignert skolestil om kjønn skrevet av en jente på 16 eller en kvinne på 46. Og handler den om kvinners problem med å slippe til i debatten, desto bedre. Det er et særegent kvinnelig privilegium: Du kan hevde deg ved å hevde at du holdes nede av ditt kjønn.

Imens fortsetter debattanter som Kierulf og Hobbelstad å skrive skarpt, presist, nyansert og tankevekkende om ting de har greie på, og føler for. Ikke fordi de er “en av gutta”, men fordi de deltar i en intellektuell kultur der man blir bedømt etter sitt skjønn og ikke sitt kjønn. Burde ikke heller de være forbilder for unge jenter? Burde ikke heller dette være et feministisk ideal?

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 3. september 2016.

September 4, 2016September 4, 2016

Fugelli er Storhaugs speilbilde

Den ene vil redde oss fra den andre. Men godhetstyrannen og fryktens heks har mye til felles.

Det bor en gammel mann i Urtegata på Tøyen i Oslo. Han er norsk. Naboene er for det meste innvandrere. Fra stuevinduet har han utsikt til Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat, Norges største moské. Etter terrorangrepene 11. september 2001 «ser» han plutselig panservogner i gatene. Bevæpnede soldater stormer gudshuset, midt under fredagsbønnen. Muslimene hentes ut og kjøres bort i lastebiler, lik en dyretransport.

Det var bare et mareritt. Men synet blir han ikke kvitt. Det er gått 15 år. Han burde søke behandling, men går ikke til lege. Han er selv lege. Og har utviklet sin eiendommelige form for egenterapi: Projisering av egen vrangforestilling på andre. Nå er det hans landsmenn som ser muslimene bli deportert. Og de liker det de ser! «Det uhyggelige er at dette marerittet har kommet til å likne på en drøm for mange i Norge i 2016.»

Hvor mange det kan dreie seg om, er svært uklart. Men legen tror vi står overfor en epidemi. Selve folkesjelen er rammet. Av hysteri, paranoia og massepsykose. Og bare én mann har vaksinen. Hele Norges moralske overlege, snillhetens profet, opplyseren av et formørket folk, går til oppgaven med uendelig mildhet og ydmykhet. Prestekraven ser ut som en sløyfe.

Per Fugelli har samlet sine skriverier om frykt, terror og rasisme. Under lesningen er det lett å glemme at «Vaksinen» er utgitt på Universitetsforlaget, og skrevet av en professor i samfunnsmedisin med høy anerkjennelse som forfatter og samfunnsdebattant. Fugellis tidsdiagnose lar seg ikke vurdere etter akademiske kriterier eller vanlige krav til sakprosa: «Med stjerna Erna bak rattet styrer Norge mot mer menneskekulde, mer frykt, mer rasisme – mens Anders Behring Breivik smiler sitt Mona Lisa-smil.» Les setningen en gang til. Skjønner du mer av Norge nå?

Sammenkoblingene, overdrivelsene, selvmotsigelsene, vranglesningene og utelatelsene er så mange og grove, at man etterhvert bare reagerer når noe riktig og relevant dukker opp i strømmen av indignasjon og formaninger. Som dette: «Jeg ser ikke bort fra at jeg ved min retorikk har vært med på hisse opp den polariserte stemningen jeg advarer mot.»

Fugelli dyrker i hovedsak to stemningsleier i boka. Enten hisser han seg opp av sitt eget skremmebilde, sin egen frykt for fremmedfrykt. Eller så holder han åpent hus på legekontoret i sitt globale Kardemomme By:

«99,7 prosent av kroppenes gener er felles, uavhengig av guder og land og skikker.» Altså bare marginalt mer enn de 98,8 prosentene vi har genetisk til felles med apene. Fugelli fortsetter: «Jeg tror 99,7 av sjelenes basale instinkter er felles: driften etter kjærlighet, verdighet, mening og trygghet i flokk. Når vi ikke oppdager disse likhetene, er det fordi vi ikke møter hverandre, levende, ansikt til ansikt – på en onsdag.»

Men er Fugelli utendørs på en onsdag? Moskeen i nabolaget har flere ganger vært åsted for mafialignende oppgjør og voldsepisoder. Har han truffet imamen? Øverste religiøse leder i Norges største moské snakker ikke norsk, etter 30 år i Norge. Han har åpent hyllet en morder og terrorist. Han synes dødsstraff for blasfemi er «fredsbevarende». Han mener jødene styrer media, og at holocaust fant sted fordi jødene er et «urolig folk i verden». Dette kan man lese i VG. Men Fugelli sitter i skrivestua og får ideer: «VG er avisen for folk flest. Hva med Imamens spalte – hver fredag?»

Lytt til språksvake mørkemenn. Så vil du bedre forstå kulturen til «de fremmede». «Mer ydmykhet i forhold til norske verdier vil også fremme integrering,» bedyrer Fugelli. Vaksinen gjør vondt i hjernen.

Bør man være snillere med en dødssyk gammel mann? Nei. Fugelli er en kriger og bruker sykdommen som våpen. Allerede i første avsnitt gir han Hege Storhaug og Fjordman skylden for en innlegging på Akuttmottaket. Jepp. Per Fugelli fikk artieflimmer av «uhyggens tekstlesning» og trengte elektrosjokk for å gjenvinne hjerterytmen.

At Fugellis redaktør lar sånt passere, som selve anslaget i et høyprofilert debattbok, er forlagsetikk på lavmål. Alt for en “fiffig” metaforisk overgang: “Men er nå dette den rette behandling mot rasisme? Er det ikke et tenkesett som bør elektrokonverteres i stedet for mitt hjerte? Det er hva jeg håper på med denne boken.”

Fugelli mangler ikke sjarm og selvironi, men er i sitt alvor et direkte speilbilde av sine fiender. Han grøsser over Fjordmans boktittel «Vitne til vanvidd», men advarer selv mot et «psykopolitisk vanvidd» som kan føre til holocaust for muslimene.

Der Storhaug skriver om «landeplage» og «uår i folket», skriver Fugelli om «frykt og frost i folkesjelen» og «hatets skjelett i Norge». Storhaug kaller Fugelli vår tids Chamberlain. Han kaller henne «en norsk Jeanne d’Arc» som «i mange år ble “brent på bålet”, av gode grunner (sic!), fordi hun bit for bit sammen med Anders Behring Breivik og Fjordman og et stort følge i Fremskrittspartiet bygget opp et fiendebilde av islam, den religionen 1,2 milliarder bra folk i verden henter fred, kjærlighet og trygghet fra. Nå blir «heksen» Storhaug sett på som Norges klarsynte redningskvinne, av flere og flere.”

Men Fugelli har skrevet et selvportrett på 170 sider av en klarsynt redningsmann. Og er den personen – etter Kong Harald – som nordmenn flest ser opp til, ifølge en fersk Dagbladet-måling. Og hvorfor vil han vekke dem? «Fordi her er fare nå. Fordi nå må hver eneste av oss slåss for grunnverdiene i landet vårt: likeverd og frihet.» Det er som å lese Storhaug: «Vi må verne friheten. Det haster.» Samme alarmistiske patos. Samme krigsretorikk. Samme verdier!

De to følelsesmenneskene begår også samme intellektuelle kardinalfeil: Ingen av dem skiller mellom islam og islamisme. Ordet eksisterer ikke for Fugelli. All kritikk av islamisme (en totalitær ideologi) blir misforstått som kritikk av islam (en mangslungen religion) og kritikk av muslimer (som personer). Men hva med de unge modige muslimene som reiser seg mot sine «egne» reaksjonære ledere? De får ingen hjelp av Fugelli. Men det får lederne.

Storhaugs skille mellom Mekka- og Medina-muslimer er på sin side halvhjertet. Hun skriver sterkt om ekstremistene og ømt om sine nære muslimske venner, men 90 prosent av norske muslimer, hvorav mange aldri har besøkt en moské, forblir ubeskrevne blad, etterlatt i et mistankens halvmørke. Enten står de ikke fram med sine udemokratiske holdninger, eller så har de ennå ikke blitt radikalisert av den ekstremislam som når inntar Europa.

Mot dette kan Fugelli tilby en parodisk omvendt rasisme. Muslimene er ikke en ensartet farlig gruppe, skjønner dere. De er en ensartet herlig gruppe:

«Kanskje vi bør balansere alle de negative meldingene om «de fremmede» med en TAKK til innvandrerne, især muslimene, for at de følger mottoet «Alt for Norge», for alle de harde og dårlig betalte jobbene de utfører, og ikke minst for den rause og verdige måten de tåler Ola Nordmann på, når han kaster skam og mistanke på Muhammed og hans flokk. Allah må i sannhet være stor, når han har skapt sitt folk med så kloke og fredelige sjeler.»

Her er det vel bare sitere NRKs Ole Torp igjen: «Takk, Fugelli. Klokt som alltid.»

Heldigvis finnes et alternativ mellom glansbildet og fiendebildet. Under Arendalsuka viste Deeyah Kahn sin film «Jihad», der hun kommer tett innpå tidligere «hellige krigere». Voksne, fryktede menn med langt skjegg sitter foran kamera og gråter. Det går an å forstå deres utenforskap, sårbarhet og tiltrekning mot karismatiske rekruttører, uten å fornekte ideologiens giftige rolle.

Som Kahn understreket i debatten etterpå: Islam er kommet for å bli i Norge og Europa. Vi er forlengst et flerkulturelt samfunn. Ingen vei tilbake. Desto viktigere å bekjempe islam som en politisk bevegelse, og tørre å tematisere det hun kalte the ugliness i muslimske miljøer. Skal man se muslimer som mennesker, må man erkjenne at de er både flotte, fæle, vanlige, verdige, steile og usikre – noen ganger alt i én og samme person. Så enkelt og så vanskelig. Og på dette punkt er det liten hjelp å få fra en Fugelli eller en Storhaug. Vi trenger nye, yngre stemmer med mindre patos og mer egenerfaring. Vi trenger noen som kan forene realisme, nygjerrighet og humanitet.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 27. august. 2016.

August 15, 2016August 15, 2016

De lave forventningers sexisme

Frifinnelsen av de voldtektstiltalte fra Hemsedal strider mot alminnelig moral, mot alminnelig rettsoppfatning og mot alminnelig fornuft.

For å presisere det første og selvsagte: Det er fundamentalt forkastelig at tre voksne menn tar med seg en fremmed, 18-årig jente på nachspiel, gir henne tungt dop og har sex med henne.

Det trengs ingen millimeterjuss for å ta avstand fra handlingen, og føle med ei jente som sliter ikke bare med ettervirkningene av opplevelsen, men nå også sjokket etter dommen.

MENNENE ER ALTSÅ frikjent selv om juryflertallet fant dem skyldig, og dømte dem til å betale offeret erstatning. De er frikjent selv om taxisjåføren gjennom rekonstruksjon har vist hvordan jenta ble båret over skuldrene som en potetsekk, og det virket som hun hadde «absolutt ingen kontakt med livet».

En overlege ved Folkehelseinstituttet anslo at MDMA-dosen kunne medført «alvorlig forgiftning og død» (og da la hun, på grunn av vitenskapelig usikkerhet, «til grunn det gunstigste anslaget for de tiltalte»).

DOMMEN ER ENDELIG, men det virker bare desto mer provoserende på folk. Plutselig vil mange ha endringer av både beviskrav og juryordning. Men dommen kan være gal, uten at systemet er galt. Vi kan ikke tilpasse rettsprinsipper etter utfallet i enkeltsaker.

Det skal være rettssikkerhet også for tiltalte. Det skal være strenge beviskrav for å bli straffedømt. Lekmannsordningen er til for gi retten demokratisk forankring. Regelen om kvalifisert flertall (minst 5 mot 2) fungerer som ekstra forsikring mot justismord.

Men det er selvsagt krevende å hevde det vakre prinsipp om å heller la ti skyldige gå fri enn å dømme én uskyldig, når det lyder som en hån mot et konkret offer – som i tillegg framstår som taper i rettssystemet.

Saken handler også om viktige sosiologiske skillelinjer som etnisitet, kjønn og klasse:

INNVANDRINGSASPEKTET. Hege Storhaug tabbet seg ut ved å antyde at de tiltalte var innvandrere, uten å sjekke fakta. Hun har rett i at innvandrere er overrepresenterte i voldtektsstatistikken, at asylsøkere står bak mange av de nylige masseovergrepene, og at medier (særlig svenske) ofte har unnlatt å gi fullstendig signalement av de mistenkte, selv om identiteten har vært kjent.

Men derfra til å mene at sannsynligheten for at gjerningsmenn er innvandrere er større når mediene ikke opplyser om etnisitet? En logisk kortslutning.

Vi bør heller se på en annen «folkevandring». Skidestinasjonen Hemsedal fylles hver vinter av «veldig mye folk med en litt annen livsstil enn vi er vant med oppe i bygda», sier journalist Arne O. Hindahl i Hallingdølen. Det har vært flere voldtekter, og de involverte er tilreisende som liker fart både i og utenfor bakken. «Det har gjort at bygdefolket er blitt litt skremt, rett og slett.»

Norske bygdefolk kan altså bli skremt av annet enn muslimer med patriarkalsk kultur. Egne landsmenn med utagerende festkultur er ikke helt ufarlige de heller.

KJØNNSASPEKTET. Vi hører ofte at de mange frifinnelsene i voldtektssaker skyldes kjønnssynet til mannlige dommere.

Men i denne saken, var altså to av de tre lekdommerne som stemte for frifinnelse, kvinner. Dette overrasker ikke. I en undersøkelse fra 2011 der jurymedlemmer i voldtektssaker ble intervjuet, var kvinnene var mest fordømmende mot offeret. Noen skilte mellom «tøyter» og «ordentlige jenter» (les: de som ikke blir igjen på nachspielet).

Hvorfor? Noen har pekt på at juryene tiltrekker seg middelklassekvinner som ser ned på løsaktige kvinner av folket Dermed er vi over på:

KLASSEASPEKTET. Advokaten til en av de tiltalte, Arne Seland, er tilfreds over at selv menn fra «Harryhytta» kan få rettferdighet: «Dette viser hvor viktig meddommerfunksjonen er, og at det ikke er «overklasse som skal dømme tiltalte ovenfra og ned».

Andre med mindre kjennskap til rettssystemet virker nærmest sjokkert på sosiale medier over at mannen i gata med alle sine «fordommer» kan få det avgjørende ord i voldtektssaker.

Men fordommer har vi alle, og profesjonelle dommere kan lett utvikle yrkessykdommer. Ifølge Marius Dietrichson, leder av Forsvarergruppen, viser til internasjonal forskning, og sier lekmenn er like dyktige til å vurdere bevis som fagdommere. Fordi det handler om fakta. Hva som har skjedd.

MEN GJØR DET virkelig det i voldtektssaker som denne?

Mennene var tiltalt etter straffelovens §192, for «seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen». For å vurdere subjektiv skyld, må juryen ta hensyn til mennenes oppfatning av kvinnens tilstand. Det gjør nesten fysisk vondt å lese det avgjørende mindretallets vurdering: «Mindretallet finner det ikke tilstrekkelig bevist at [jenta] opptrådte på en slik måte at de tiltalte hadde grunn til å tro at hun var ute av stand til å motsette seg de seksuelle handlingene.»

Det finnes nemlig mobilbilder der hun ifølge mindretallet «opptrer aktivt» i handlingene. Men det hjalp ikke at hun framsto som fullstendig passiv heller: «Det forhold at hun ble båret ut og inn av taxien, er etter mindretallets syn ikke tilstrekkelig for at de tiltalte skulle forstå hvilken tilstand hun var i.»

HVA SKAL MAN SI? Det er vanskelig å forstå hvilken tilstand mindretallet var i, da de kom fram til at en kvinnes tilstand skulle være uforståelig for dem som bar henne som en potetsekk. Kanskje vi likevel må tematisere kjønnsynet til meddommerne – synet på menn.

Vi kan innføre et nytt begrep: De lave forventningers sexisme: Er du mann? Ok. Dop ned ei jente til hun ikke kan gå. Si etterpå at du oppfattet henne som «den aktive parten» i gruppesex. Du går fri.

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 6. august 2016.

August 4, 2016August 4, 2016

Alle kan ikke leve i Norden

Den nordiske modellen er vakker. Og tror alle kan bli som henne.

“JAG VIL LEVA, JAG VIL DÖ I NORDEN”, lyder den berømte siste strofen i Sveriges nasjonalsang. Ja, sangen handler om Norden, og originalversjonen nevner faktisk ikke Sverige. (Det gjør derimot den polske nasjonalsangen, men det er en annen historie.)

Både finner, dansker og nordmenn kan underskrive på mottoet. Vi trives i det nordiske hus. Det har attraktiv beliggenhet, effektiv planløsning, god oppvarming og avskjermet uteområde. Vi scorer best på de fleste internasjonale rankinger over utvikling og levestandard. Dette har etterhvert fått oss til å tro at alle bør leve og dø i Norden.

Her sikter jeg ikke til at flest mulig unge menn fra fattige land skal bo i Sverige. Selv om også dén generøse ideen var knyttet til en følelse av å være best. Jeg sikter til tanken på at den nordiske samfunnsmodellen bør stå modell for alle andre land.

“THE NORDIC EXPERIENCE” ble promotert som den nye vinen under toppmøtet i Davos i 2011: Se hvordan vi har kommet oss ut av kriser og stagnasjon! Se hvordan vi kombinerer trygghet og fleksibilitet, rettferdig fordeling og økonomisk effektivitet. Høye skatter, stor offentlig sektor og rause velferdsordninger hemmer ikke næringslivets dynamikk, men fremmer det. Vi har alt dere ønsker: Høy sysselsetting, høy kvinnelig yrkesdeltakelse, høyt utdanningsnivå, høy produktivitet, høy konkurranseevne og høy grad av likhet. Det eneste vi ikke er høye på, er oss selv. Som statsminister Stoltenberg sa: Den nordiske modellen lar seg ikke uten videre kopiere av andre. Men vi håper å være til inspirasjon!

OG JAMMEN BLE IKKE den nordiske utopi et tema under den amerikanske nominasjonskampen, da Bernie Sanders ikke bare erklærte seg som “demokratisk sosialist”, men som tilhenger av den skandinavisk velferdsstaten. Begge deler burde normalt bety en sikker politisk død for enhver kandidat. For store velgermasser er “sosialist” fortsatt synonymt med “ikke-valgbar ekstremist, trolig i ledtog med djevelen”. Og hvilken stolt supermakt søker råd fra små, kalde, avsidesliggende land som amerikanere knapt kan skille – eller finne på verdenskartet?

Men Bernie gav altså Hillary kamp til døren. En gammel, nevehyttende gubbe ble et politisk idol, selv for unge kvinner. De har ingen minner om Stalin, Sovjet, Gulag eller den kalde krigen. Derimot husker de finanskrisen og Occupy Wall Street, og tilhører første etterkrigsgenerasjon som ikke kan regne med å få det bedre enn sine foreldre. For dem betyr “sosialisme” rettferdighet og humanitet, mens “kapitalisme” betød grådighet og grotesk ulikhet.

MEN SÅ LEVER ALTSÅ kapitalister godt i “sosialistiske” Norden, og skandinaver tenker også på seg selv. I den mye delte artikkelen “What Americans Don’t Get About Nordic Countries” skriver journalisten Anu Partonen at Sanders bidro til skape et inntrykk av Norden som små “nanny states” hvor alle er like, tenker likt, føler seg som en familie og er villig til å ofre egne interesser for fellesskapet. Men det som ser ut som altruisme er egentlig egeninteresse:

“Nordiske nasjoner tilbyr sin borgere høykvalitets tjenester som gjør at folk sparer mye penger, tid og problemer. Det er dette amerikanere ikke forstår: Mine skatter blir brukt til å betale for top-notch tjenester for meg.”

Men denne egoismen er til alles beste, og Pertonen vil også misjonere for sosialdemokratiet: Det er i Norden, og ikke i USA, at individet opplever ekte frihet, ekte uavhengiget, ekte muligheter.

ANU PERTONEN falt for en amerikansk kollega og har bodd sju år i USA. Hun mener vanlige folk i hennes nye hjemland er mer prisgitt betingelser utenfor egen kontroll enn i Finland. Dyre barnehager gjør at mor blir hjemme. Sykeforsikring knyttet til arbeidsplassen gjør at man ikke skifter jobb. Og systemene er kompliserte. I sin nye bok “The Nordic Theory of Everything” kollapser hun i ektemannens armer etter et forsøk på å skjønne ordningene for privat helseforsikring: “Tårene strømmet nedover ansiktet mitt. Trevor betraktet meg stille en stund, og spurte så ømt: “Har jeg sagt til deg i det siste at jeg er vilt forelsket i deg?” Vi omfavnet hverandre tett. To kjærester, plaget av det amerikanske helsesystemet.”

SOM OM MICHAEL MOORE skulle vært ghostwriter på en kjærlighetsroman av Judith Krantz. Skriver Michael Moynihan i en anmeldelse av Pertonens bok i Wall Street Journal. Og kanskje trengs det litt motgift til skandi-hypen. Moynihan har den motsatte historien: Han fulgte kjærligheten til Sverige og bodde fire år i Stockholm, der hver eneste middagsselskap var som et tribunal der han, som amerikaner, ble holdt personlig ansvarlig for USAs utallige synder og forbrytelser. Kritikk av Sverige, derimot, ble straks stemplet som utidig høyreavvik av den innfødte intelligensiaen.

Nettopp denne overbevisningen om egen moralsk overlegenhet preger det nordiske selvbildet, ifølge Moynihan. Han er enig i at Amerika har håpløse systemer (ikke minst innen helse og offentlig transport), at Norden har lykkes med mye. Men like gjerne fordi landene er blitt mindre “nordiske” gjennom avregulering, privatisering og skattelettelser. Og det er en grunn til at IKEA er eid av et non-profit(!) selskap, basert i Nederland.

MOYNIHAN VISER TIL til forskningsartikler som avviser muligheten for å kopiere Norden. Han kunne også referert til den svensk-kurdiske økonomen Nima Sanandaji, som understreker at sosial tillit, moralsk ansvar og arbeidsetikk var godt etablerte kulturfaktorer forut for velferdsstaten. I det hele tatt: Modellens sterke, tverrpolitiske forankring ville vært umulig uten befolkningens tro på Den Gode Stat, som du knapt finner noe annet sted i verden og som ikke lar seg eksportere.

Og hva med immigrasjon og fattigdom? Moynihan forteller at en svensk økonom engang skrøt overfor Milton Friedman, den kjente talsmann for fri markedsøkonomi: “I Skandinavia har vi ingen fattigdom.” Hvorpå Friedman svarte: “Det er interessant, for blant skandinaver i USA har vi heller ingen fattigdom.”

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 16. juli 2016.

June 27, 2016

Skamløs med hijab

Hijabdebatten er stedet der de liberale blir autoritære.

EN SPESIALSYDD HIJAB med bunad-mønster. Så braker debatten løs i igjen. De hijabliberale trekker på skuldrene og smiler. “Jeg har sett mange konetørkler som ligner på hijaber,” sier Erna Solberg. “Hæ, hører ikke hijab og bunad sammen?” spør Martine Aurdal, deler bilder av norske bunadskaut og får 4300 “likes” på Facebook. Folk humrer av historien om “Solør-hijaben” og andre lokale hodeplagg på 1800-tallet, som om det hele var et spørsmål om mote, form eller praktisk funksjon, men glemmer at det var et religiøst press for å bruke dem.

Kristne mørkemenn fikk motstand. Derfor slipper norske kvinner i dag presset. Men mange minoritetskvinner slipper ikke. Og teokratier som Iran, Saudi-Arabia og Afghanistan har grusomme straffer for brudd på kleskodene. Noen er veldig opptatt av retten til å bære hijab uten å bli utsatt for rasistisk mobbing. Men mange, mange flere muslimske kvinner rundt i verden opplever langt verre ting enn mobbing. Fra andre muslimer. Fordi de tar seg friheten til å vise håret.

AT VENSTRESIDEN og feminister fungerer som islamismens “nyttige idioter” er intet nytt. Det spesielle med hijabdebatten, er at den motsatte siden, islamkritikerne, plutselig glemmer at de er liberale og blir enøyde og autoritære. Hijaben skal sees som fanden på høylys dag. Punktum. Det er en totalitær, fascistisk ideologi. Det er kvinneundertrykking, seksualkontroll, kjønnsapartheid. Man sammenligner med hakekorset. Og vet alltid hva kvinnen i hijab sier: “Jeg vil ikke bli integrert.” Uten å spørre henne.

Hvis du sier til en innbitt hijabmotstander at mange kvinner med slør er fullintegrerte, moderate i sin tro, glad i Norge og demokratiet, får du høre at de vet for lite om plaggets betydning. Hvis du sier det ikke er symbolet, men tvangen som må bekjempes, får du høre at plagget er et symbol på tvangen. Hvis du peker på modige muslimske kvinner som protesterer mot islamismen, men selv går med hijab, får du høre at de gjør det vanskelige for andre kvinner å motstå presset. Hijab kan bare symbolisere én ting som vi alle er imot, så da må alle være imot hijab. Men er det så enkelt?

MALALA. Hvordan skal vi i så fall plassere henne? Nobelprisvinneren begynte å blogge for BBC som 11-åring, kjempet for jenters utdanning, mot religiøs ekstremisme, og ble skutt i hodet av Taliban. Hege Storhaug har beskrevet Malala som en “frihetskjemper” og en “helt spesiell ressursperson” som burde fått flyktningstatus og gjerne måtte bli hennes nabo. Men Malala går med hijab, et plagg Storhaug kaller en “krigsmaskin” – selve symbolet for aggressiv, politisk islam. Er da den slørbehengte, verdenskjente Malala en levende propagandaplakat for den ideologien som nesten drepte henne? Logikken glipper for meg. De argeste islamkritikere gnir inn den samme tolkningen av hodeplagget som de verste islamistene.

DE SELVERKLÆRTE “SKAMLØSE arabiske jentene” som i vår har utfordret sine egne miljøer, er like umulige å passe inn i skjemaet. Sofia Srour skriver på Facebook: “Sosial kontroll, den forbanna æreskulturen, skammen de vil skylle over oss i bølger … F**K moralen de bruker mot oss, de sosiale normene de setter for oss kun fordi vi er født jenter, og nei – jeg eier ikke DIN skam!”

Er dette talen til en undertrykt jente? Nei, men det er talen til en jente med hijab. Som valgte hijaben som 11-åring, av egen stahet, mot foreldrenes vilje. Må hun ta av seg den “islamistiske uniformen” før hun kan snakke om urett mot kvinner? Selv ønsker hun å forene islam og feminisme. Er det ikke dette islamkritikere har etterlyst hele tiden: en reform av religionen innenfra?

FATEN Mahdi Al-Hussainis budskap på Facebook er enda råere:

“For alle irakere i Norge som har vært med på å ødelegge mitt liv, pine meg dag for dag, så ille at jeg selv ønsker å tie og gjøre det de ønsker…

Listen bitches, tell people something they don’t already know about me!

Vil kjempe mot deres sosialkontroll mot meg, mine søsken og alle andre jenter til siste dag i mitt liv, og helt til dere hater meg så hardt at den eneste måten å få meg til å tie på er å drepe meg, om det er imorgen eller om 50 år!”

En svært sterk melding. Fra en jente med hijab. Den er blitt delt på Facebook av sekulære muslimer for å vise kjønnskontrollen som hijaben symboliserer. Logikken glipper igjen. Hvis Faten kan gi fingeren til moralpolitiet med hijaben på, behøver vi da å advare mot hodeplaggets farer?

ALTERNATIVET til å bekjempe et symbol, er å tømme symbolet for mening. Nancy Herz, Haugesund-jenta som først sto fram som “skamløs”, skriver: “Vi er skamløse arabiske jenter, enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, burka eller nakne. Vi er ikke et konsept. Vi er vår egen person.” Den ene eller andre personen kan ikke bestemme at en burka er like nøytral som en bukse. Dette er tunge betydninger og sterke, sosiale konvensjoner. Men kanskje har Sofia og Faten som konfronterer islamister iført hijab, nettopp en styrke. De er vanskeligere å avfeie (som vestlig eller frafallen). De blir hørt av sine egne. Alle kan se at holdningen ikke sitter i hodeplagget, men i hodet.

HIJAB ELLER IKKE HIJAB? Poenget er om man selv kan velge. Islamister fratar kvinnen retten til å velge. Islamkritikere mistror kvinnens evne til å velge. Storhaug har kalt hijaben for “pornografisk”, og hijabmotstandere minner meg iblant om pornomotstandere. Der de sistnevnte fnyser av myten om “den lykkelige horen”, fnyser de førstnevnte av myten om “den uskyldige hijaben”. Men slik låser de debatten, og skaper selv myter. Hijabbrukere befinner seg i ulike situasjoner, har ulik selvforståelse og ulike motiver. Spørsmålet er om vi vil lytte til hva de selv sier, og prøve å skjønne et valg som kan virke uforståelig eller provoserende.

DET ER VÅRT ansvar å påse at mennesker ikke blir utsatt for press, tvang, trusler eller vold, og bruke lovverket som finnes. Det ikke vår jobb å fastslå på forhånd at “hijab er kvinneundertrykkelse” eller at “prostitusjon er vold mot kvinner.” Å si at en ellers frigjort kvinne med hijab lider av selvfornektelse, falsk bevissthet eller Stockholm-syndromet, er like nedlatende og umyndiggjørende som å pakke henne inn som sin egen eiendom. Vi må gi de skamløse jentene definisjonsmakten og selvråderetten til å være akkurat så utringet eller tildekket som de vil. Ellers innfører vi synden igjen, og havner i den aller dummeste grøfta: “Flott at dere bryter med æreskulturen, jenter! Bare synd at dere ikke er skamløse på den rette måten.”

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 25. juni 2016.

June 6, 2016June 6, 2016

Hun som ikke kan gripes

Sophie Elise er en kulturpersonlighet for vår tid. Ingen kultiverte folk skjønner henne.

“I’M JUST SO TIRED of being Elvis Presley.” Hjertesukket glapp ut av rockekongen da han sto på plenen foran Graceland, sent på kvelden, etter åtte dagers plateinnspilling i egen stue (han orket ikke lenger dra til platestudio). Det var februar, 1976. Elvis sleit med vekten, helsa og lysten på livet. Halvannet år senere var det slutt.

“JEG VIL IKKE LENGER være Sophie Elise.” Setningen ramlet ut av superbloggeren på scenen denne uka, i intervju med Harald Eia, som underla henne en personlighetstest på en litteraturfestival (det er sånne ting skravleklassens forbinder med “underholdning”). Sophie Elise Isachsen skriver bok om seg selv. Hun virket litt plaget og livstrett. Lei av “greia”, lei av seg selv som merkevare. Det har vært en lang reise. Hun er 21 år gammel.

DET KAN VIRKE urimelig å sammenligne Årets Blogger med The King of Rock’n’Roll. Men ingenting er rimelig eller sannsynlig ved denne jentas karriere og posisjon, utfra vanlige kriterier. Man kan følge bloggen hennes i flere måneder og likevel lure: Hva er det hun egentlig … gjør? Hva er det hun … eh … kan?

Sophie Elise har ingen utdanning, jobb, yrke eller tittel. Da hun nylig ble spurt om hun kunne tenke seg å studere, svarte hun: “Jeg tror ikke jeg trenger studier. De har oppgaver om meg på Markedshøyskolen, liksom. Jeg tror ikke jeg trenger å gå der for å lære om meg selv.”

Nei, hun kan heller holde en gjesteforelesning med tittelen: “Hvordan gjøre merkevaren mer interessant ved å erklære at du er lei av å være din egen merkevare.”

SOPHIE ELISE har egen manager og tjener så mye penger at hun ikke trenger å tenke på penger. I fjor ble hun – utfra sin innflytelse – rangert som medie-Norges mektigste kvinne, foran Aller/Se&Hør-sjef Ellen Arnstad, kulturminister Helleland og Dagbladets Marie Simonsen. Maktbasen er 300 000 ukentlige blogglesere. Men hvor kom den horden i fra? Og hva er det de finner i den digitale billeddagboken til en (tross alt!) enkel jente fra Harstad?

Populære blogger er gjerne basert på egen kunnskap og erfaring (med mat eller interiør), ens egen livssituasjon (med barn eller sykdom) eller tidligere status (eks-motebladredaktør). Men Sophie Elise er ikke engang fruen til noen. Det hun er god til, er å være Sophie Elise. Det er det hun har gjort til jobb: Å leve – og skildre – sitt eget liv, med alt det innbærer av slitsom posering, shopping, sminking, festing og kafébesøk.

Hvem er Norges mest postmoderne person, spurte Morgenbladet nylig. Og trakk fram Sophie Elise som kandidat. For folk med kultur og dannelse er hun en legemliggjøring av narsissisme, overflatiskhet, kjendiseri og intimitetstyranni. “Sophie Elise er mørket,” sa en klok venn av meg. “Hun er manifestasjonen av en tid der fremstillingen av virkeligheten trumfer virkeligheten. Hun fremstår som stokk dum, og likevel er hun ‘generasjonens stemme’.”

HER MÅ JEG TA ta litt dissens. Da Sophie Elise møtte Jonas Gahr Støre, Norges mest velutdannede politiker, til en samtale om livsvalg (se opptak på YouTube), var det han som famlet, med sine floskler og abstraksjoner. Og det var hun som kom med det subtile spørsmålet: “Har du alltid vært “en flink pike”?

Samme hos Ole Torp, i hans “aktuelle og dyptpløyende” samtaleprogram som ellers inviterer folk som Per Fugelli og Bernt Hagtvet. Sophie Elise framsto ikke som en gjest fra Paradise Hotel. Hun fikk heller Torp til å virke litt enfoldig, med sitt innstendige, men diffuse, fokus på hennes ansvar som “forbilde”. Hun forklarte rolig at dette er et flytende begrep, at leserne også kan tenke selv, at hun ikke kan ta ansvaret for en hel generasjon. Så fortalte hun om boka. Torp spurte hva den het. “Forbilde”, svarte Sophie Elise.

SELVFØLGELIG. Sophie Elise skjønner at “forbilde”-problematikken setter sterke følelser i sving, reiser store moralske spørsmål, gir anledning til å diskutere alvorlige samfunnsproblemer (kroppspress, kjønnsroller, kommersialisme), hele tiden med henne selv i sentrum. Og når skarpe hoder som Anki Gerhardsen framstiller henne som en helsefare for påvirkelige unge jenter, kan hun gråte på bloggen, og så bade i støtteerklæringer og medieoppslag om mobbingen hun utsettes for. Forbilderollen gjør henne til både til trussel og offer.

Faktisk er det meste ironisk eller paradoksalt ved Sophie Elise: Hun er blondinen og “knulledukken” som snakker om dårlig selvtillit og destruktive tanker. Den skjønnhetsopererte som advarer andre mot å gjøre det samme. Rosabloggeren som tematiserer palmeolje, pelsoppdrett, flyktninger og valgdeltakelse(fl Fr at , er at personen fortansprsmål. Og hun er ler programleder. Det hun er selv jobben.sist gjør at , er at personen forta. Hun bader i både blitzregn og netthets. Hun blotter puppen i protest mot kjønnsfokus. Hun dukker stadig opp i sosiale sammenhenger, men liker egentlig ikke folk.

“Jeg har en dødfin rumpe når jeg står i rett vinkel,” skriver hun. Men Harald Eias personlighetstest (basert på The Big Five) avslørte en innadvendt, lukket og litt mystisk grubler. Jeg spurte Eia om hans eget inntrykk. Han svarte: “Jeg skjønner at kidsa liker henne. Hun fremstår som så ærlig. Hun smisker ikke. Pynter ikke på ting. Prøver ikke å virke bedre enn hun er.”

IKKE LE. Ja, hun har pyntet på pupper, nese, lepper og det meste. Men bare tenk på Dolly Parton, den kvinnelige Elvis: Du kan ta selvskapingen til drøye høyder, så lenge du ellers er dønn “jorda” som person.

Derfor kan man godt si at postmodernismen ikke kom til Norge på åttitallet (som annet enn seminarøvelse), men først på 2010-tallet, i form av en superblogger som blandet høyt og lavt, seriøst og useriøst, og overflate og dybde på måter som nesten ikke fant ut av. Men du kan også si at Sophie Elise lever opp til en av de trauseste norske dyder: Vær deg selv i alt du gjør.

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 4. juni.

June 6, 2016

Når antirasismen aper etter rasismen

Er Ali Esbati en “innvandrer” eller en likemann?

Norge og Sverige har fått sin egen karikaturstrid. Ingen ambassader er foreløpig antent, men streker på papir setter sinnene i brann. Og igjen er reaksjonene mer interessante enn tegningen. For ikke å snakke om reaksjonene på reaksjonene. Sier du at apestreker er noe man bør tåle, er det slutt på leken.

Islamister i Midt-Østen brukte måneder på å hisse seg opp over Kurt Westergaards tegning av Muhammed med bombe i turbanen. Norske kommentatorer på venstresiden trengte bare sekunder på å gå synkront bananas over Thomas Knarviks apetegning. Det var ikke tid til å tenke, forstå eller analysere. Det var – som en av dem skrev – “tid for å slå tilbake”. Med ti hammere og én spiker banket de anstendige fast det alle måtte skjønne: Det er ikke greit å tegne en politiker med minoritetsbakgrunn som ape.

Å tegne politikere som dyr er ellers en vanlig dag på jobben for politisk tegnere. Noen tegner tøffere enn andre, og folk har ulik tålegrense. Men klager du på grov satire, kan du like gjerne ta et oppgjør med bråkete rock. Knarvik lager punk med penn. Vulgær, konfronterende satire i tradisjonen fra Hara-Kiri Hebdo (forløperen til Charlie). Ikke alles tekopp. Noen ganger blir det for krasst eller plumpt selv for min smak, og noen ganger bommer han stygt, som med Haddy-tegningen.

Men satire ikke til for å gjøre folk komfortable. Den er til for å håne og henge ut. Nesten alle midler er tillatt: Fordommer og stereotypier. Lyter og skavanker. Kroppsdeler og avføring. Dagbladets høyt aktede Finn Graff har tegnet muslimer som kneler rundt imamer med sauehode. Han elsker pikker, promp og rumpehull. Og har utallige ganger “dehumanisert” Carl I. Hagen som gris, basert på offerets neseform. Partifellen Jan Simonsen ble til et egg fyllt med dritt. Erna ble purke, bedekket av Carl. Hun tålte det: “Jeg er ikke spesielt prippen av meg og har ikke problemer med slike tegninger.”

Men venstresiden har nå fostret en ny Generasjon Prippen. Magnus E. Marsdal i Manifest Tankesmie er oppbrakt over over at hans eks-kollege Ali Esbati, en “tindrende stjerne” i partipolitikken, er blitt utsatt for en “respektløs karikatur”. Hørt sånt. Ikke engang i satiren er det respekt å få!

Men hva var utgangspunktet for debatten? En kunstner og karikaturtegner som har valgt å bruke Facebook som medium, er utestengt fra verdens største nettsamfunn av en anonym, taus og gåtefull sensurinstans. Etter å ha blitt “rapportert” av meningsmotstandere. At han ofte skildrer nakenhet og “seksuell aktivitet” kan ikke være grunnen. Facebooks regler gjør eksplisitt unntak for satire.

Og hva så, vil noen si. Rasisme er rasisme, selv om det kalles satire. Er det så enkelt? En “injurerende” eller “stigmatiserende” avistegning er beskyttet av sine egne konvensjoner. Det samme er et kunstverk. Bjarne Melgaard kan utforme en stol som kroppen til en “negerhore”, uten å pådra seg mere bråk enn det som kler en profesjonell provokatør. En apetegning av en svensk-iransk riksdagspolitiker derimot, spredt, “likt” og kommentert i sosiale medier, er rasistisk mobbing og trakassering. Ferdig snakka.

Hva blir da verre enn tegningen? Enkelte mannlige debattanters forsvar for den. Særlig mitt, som sluttet slik: “Spør du meg, er rutinemessig, grunnløs brunbeising av motdebattanter primitivt, mens satiriske apetegninger tilhører sivilisasjonen.” Jeg siktet til satirens stolte tradisjon i vestlig kulturhistorie. At satiren selv har hatt siviliserende effekt som kritikk av autoritære religioner, ideologer og regimer. Satiren er noe av det første diktaturer forbyr og straffer. Nylig ble en kvinne i Iran fengslet for å ha tegnet politikere som aper og geiter.

850 av mine venner og følgere “likte” statusen. Men det gjorde ikke Esbati: “Nidbilder i välkänd nazi-tradition är en uppbygglig grej, “civilisation” till och med.” Det var ingen forskjell på ape-tegninger og antisemittiske kroknese-karikaturer av jøder. Snorre Valen (SV) krevde at jeg og “heiagjengen” skulle be om unnskyldning og slutte å forgifte debatten og demokratiet. Dagbladets John Olav Egeland hørte lyden av “Facebook-høyres ukronede konge” som “gikk gjennom isen”. Aftenpostens Mala Wang-Naveen, fastslo at Rolness finner “stadig nye måter å formulere sin fremmedfrykt på” i sitt debattmiljø. Mest kreativ var Marit K. Slotnæs i Morgenbladet, som så for seg gutter som onanerer sammen til porno, og blir tatt på fersken av foreldrene:

“Homoerotiske eksperimenter på gutterommet er ikke ulovlig, og meta-rasisme på Facebook er selvsagt innenfor ytringsfriheten. Men hvis man vil bli tatt alvorlig, inne i stua sammen med de voksne, må man ta på seg buksa først. Det gjelder deg og, Kjetil Rolness.”

Fy skamme meg. Jeg fikk selv bilder i hodet: “Tante Sofie og guttegjengen.” En pornofarse tegnet av Knarvik. Men sant og si følte jeg meg mer svimmel enn skamfull, hensatt i en alternativ virkelighet, foran et tribunal av antirasistiske billedstormere med overdreven sans for melodrama. Kjersti Bergstø, stortingsrepresentant for SV, skrev: “Det er vanskelig å finne ord. Det er vanskelig å ta del i en slik offentlighet. Det begynner å bli vanskelig å leve i et sånt land.”

“Helt utrolig!” sa de anstendige om ethvert forsøk på å forklare tegningen som annet enn rasisme. For en måned siden tenkte jeg selv “Helt utrolig!” da en musikkanmelder kalte Beyonce for “svarting”. Dét syntes jeg var rasistisk (selv om Arild Rønsen mente det godt). Nå satt jeg selv med svarteper, i en “pøl av hat og forakt”, med buksa nede og Morgenbladets homofantasier i fanget. Hvordan havnet jeg der? Og hvor ble det av tegninga?

Å ta tegninga. Uttrykket har en grunn. Bilder sier ikke noe. De viser noe, som vi kan lese ting inn i. Ser du et bilde og blir krenket, blir du krenket av din egen billedtolkning. Skal karikaturer vekke raseri, må de først verbaliseres. I tilfellet Westergaard: Muhammed er en terrorist. Eller: Muslimer er terrorister. I tilfellet Knarvik: Ali Esbati er en ape. Eller: Innvandrere er aper.

Er dette rimelige utlegninger av bildenes budskap? Knarvik har bidratt til å bygge et kultursenter for Masai-kvinner i Kenya. Han tar uttrykkelig avstand fra rasisme, og hevder seg misforstått. Tegningen kan fortsatt være rasistisk, uavhengig av kunstnerens intensjon. Men det krever en begrunnet tolkning av bildet. Det holder ikke si: Det finnes en tradisjon for å framstille svarte som aper. Knarvik vet det. Han spiller på det. Og bruker klisjeen til å si noe annet. Selv et barn kan se at bildet er rasistisk. Nei, påstanden er selv barnslig. Som å peke på Magritts berømte pipe, uten å lese billedteksten: “Dette er ikke en pipe.” Snorre Valen fordømte heiagjengens “kavalkade av uredelighet”, men var ikke selv redelig nok til å nevne hva apen sa, og som gav nøkkelen til tegningen:

“Ni är rasister, ni, ni, ni är rasister, ni är rasister allihopa är rasister, n n ni, ni ni är rasister, ni är allihopa …”

Esbatis eget refreng i overdreven satireform. Det som for nordmenn lyder som drøye, urimelige eller stigmatiserende karakteristikker, er for den svenske vänsterpartisten rene saksopplysinger: HRS er en “rasistisk tenketank”. FrP er et “rasistisk parti”. Norge har et “rasistisk samfunnsklima”. Sylvi Listhaug er en “hatpropagandist”. Torbjørn Røe Isaksen “fisker etter fremmedfiendtlige stemmer”. Hilde Sandvik “låter som et eko av konspirative SD-sajter”.

Gjentakelsene avspeiler et verdensbilde der rasismen er strukturell, allestedsnærvænde og alltid økende. Hersketeknikken deler han med andre gjengangere i Knarviks persongalleri: Lars Gule, Rune Berglund Steen, Henrik Arnstad. Forskjellen er bare at Esbati med iransk opphav lettere slipper unna med å dra rasistkortet. Derfor apeframstillingen. Apen er Esbatis egne rasistanklager, vendt mot han selv. Offerrollen som en hardtslående debattant ikler seg ved behov. En drakt, og ikke en hud. Noe Knarvik elegant viste ved å tegne Esbati en gang til, med apekostymet på armen: ” – Här kan ni se! Jag är ingen apa.”

Så sier tribunalet: Vet du ikke at Esbati nesten ble offer for en fascistisk massemorder på Utøy? Ja, det er forferdelig, og jeg håper han har fått bearbeidet opplevelsen. Men vi bør ta Esbati på ordet. Han trekker ikke fram Utøya når han sier seg krenket av karikaturen. Han betoner sin gruppetilhørighet:

“Inte blir jag så värst ledsen att bli tecknad som apa. Däremot blir jag förskräckt och förbannad över den politiska strömning som teckningen är en del av – och förstärker. Dehumaniseringen är inte gjord för att lyfta fram andra karaktärsdrag hos mig eller göra en faktisk politisk poäng, utan just för att säga att jag – och framför allt: alla av min typ – är icke-människor i samhällelig mening.” (min uth.)

Esbati, som ellers klager over at høyresiden “etnifiserer” samfunnsproblemer, etnifiserer altså seg selv, når han skal bruke bildet antirasistisk. “Alle av min type.” Plutselig er han ikke en framgangsrik politiker, debattant og sosialøkonom som har bodd i Sverige (og Norge) i tredve år. Han er heller ikke en kontroversiell riksdagsmann som må regne med å bli nådeløst karikert, som alle andre i samme posisjon. Han er ikke engang Ali fra Iran, en representant for perserne, som holdt afrikanere som slaver helt til 1930-tallet. Nei, Esbati plasserer seg i en større sekkekategori: De Ikke-Hvite. Innvandrerne. De Fremmede. En stor, generalisert masse, fratatt sin menneskelighet av De Hvite. Dette er såvisst en rasistisk karikatur, men den er Esbatis egen, som han projiserer på alle som ikke tar avstand fra Knarviks tegning:

“Den [tegningen] är gjord i en urgammal rasistisk tradition i syfte att skapa samförstånd bland de egna om etniska hierarkier och om gränsdragningar för vad en “uppity nigger” ska vara (socialt) tillåten att göra. Tecknaren förstår detta. Jag förstår detta. Och inte minst: de som är tänkta att få en boost av teckningen förstår alldeles uppenbart också detta.”

Noen idioter har kalt Esbati for ape på Twitter i etterkant av tegningen. Har vi som forsvarer Knarvik dermed oppnådd litt av det vi ville: å bekrefte vår rases overlegenhet? Det er litt av en teori. Samme konspiratoriske anklage rettet Esbati mot NRK. Og her er den direkte foranledningen til apetegningen, som forties i alle indignerte aviskommentarene om saken. Knarvik svarte på tiltale, en stygg og absurd sådan: Ifølge Esbati hadde Norges største journalistiske organisasjon laget et “rasistisk propagandaklipp” og det var meningen med sverigebesøket: “Jag konstaterar dock att NRKs exceptionellt missvisande reportage om svenska förorter, som gjorts i en uppenbart rasistisk, amatörantropologisk tradition, har fyllt sin funktion: att etablera en mystisk och grundfalsk bild av Sverige …”

Et team fra Dagsreyven drar altså til innvandringstette Husby og Rinkeby for å lage en kritisk reportasje av den typen du sjelden ser på svensk TV. De blir først truet og jagd bort av lokale bøller, for deretter å bli stemplet av riksdagsbøllen Esbati, som nærmest anklager Anders Magnus og NRK for lovbrudd, etter rasismeparagrafen. Nordmennene hadde i alle fall brutt Esbatis første bud for en god innvandringsdebatt: “Våga vägra ta debatten.”

Esbati har ennå til gode å føre bevis for NRKs rasisme. Selvsagt var TV-innslaget vinklet og ladet. Selvsagt viste den ikke hele sannheten om bydelene. Men hva var feil eller misvisende ved det som ble sagt i reportasjen (politiet selv innrømte at de er i ferd med å miste kontrollen over de mest utsatte bydelene, noe som også dokumentes i nasjonale politrapporter)? Jeg stilte spørsmålet flere ganger til Esbati på Facebook, og fikk svar som handlet om “innramming” og “proporsjoner”. Ingenting konkret. Lite imponerende var også forsøket på å diskreditere NRKs hovedkilde: “Tino Sanandaji är en välkänd faktaförvrängare älskad av den nya “identitära” rörelsen.” Nei, Sanandaji er kjent som svært faktasterk. Esbati har ikke tatt ham i en eneste feil, og må derfor gi ham “skyld ved forbindelse”.

Selvsagt skal Esbati møtes med argumenter, og ikke bare karikaturer. Men det ene utelukker ikke det andre. Og noen av oss har prøvd den saklige tilnærmingen med begrenset hell. Det går til et punkt. Så kommer karakteristikkene. Du får spørsmål om du er “korkad”. Du avfeies som “fanatiker” eller “propagandist”. Du lider av “etnopanik”. Du plasseres i gruppen “hvite menn”, slik at det eneste som høres når du prater, er din redsel for å miste privilegier. Sånt er litt slitsomt, men erfaringen gjør at man bedre forstår apekarikaturer som maktkritikk, og må le av tanken på å mildne debattklimaet, slik at sånne som Esbati vil delta.

Samtidig lurer man på logikken til hans støttespillere. De mener altså at hva han sier og hva han står for ikke spiller noen rolle for vurderingen av karikaturen. En minoritetspolitiker som ape er ugreit uansett. Javel. Da har vi denne situasjonen: Team Knarvik (hvori opptatt djeveltegnerens forsvarer og hans følge) ser Esbati som debattant, på lik linje med andre. Team Esbati ser han som innvandrer, med særlig krav på beskyttelse mot krenkende framstillinger. Hvilket av lagene er mest rasistisk?

Opprinnelig publisert i Morgenbladet, 3. juni.

June 6, 2016June 6, 2016

Han som kom innom

Er det en spøk? Er det en scene fra en komiserie? Nei, det er et debattinnlegg.

En mann ingen har hørt om, stikker hodet innom debatten for å si at han dessverre ikke kan delta i debatten.

Hvorfor ikke?

Fordi den domineres av noen få hissige stemmer som sier ting de ikke har dekning for.

Hva da?

Det vil han ikke si. Men han lar oss forstå at han selv kunne ha bidratt med mye. Og så forsvinner han ut døren igjen.

Dette er kort oppsummert innholdet i et debattinnlegg i Aftenposten med tittelen: «Rolness – en grunn til å holde seg unna debatten» (24. mai).

Selv hadde jeg ikke engang registrert at en mann ved navn Christopher Bratt ikke deltar i innvandringsdebatten (for det er selvsagt den vi snakker om). Og enda mindre visste jeg at fraværsgrunnen var meg og min «spisse penn».

Riksmålsforbundet har nemlig hedret meg med «Gullpennen» og sier i sin begrunnelse at jeg «kombinerer akademisk etterrettelighet med en slående, velformulert retorikk».

Bratt innrømmer at mine tekster kan være slående, men beklager det. Fordi han aldri har sett dem som uttrykk for akademisk etterrettelighet.

Fair enough. Hr. Bratt er kritisk. Han fremmer en frisk påstand. Men så skjer noe rart. Han glemmer helt begrunnelsen. Ikke et eneste eksempel. Absolutt ingenting. At Bratt er forsker, tilknyttet Universitetet i Kent, gjør det hele enda rarere. Han burde kjenne regelen «show, don’t tell» og forskjellen mellom en forsker og en amatør: Den første viser, den andre hevder.

Muligens mener Bratt at gode holdninger kan erstatte dokumentasjon. At det holder å ta avstand fra «fordommer», «frykt» og «ensidig kritikk av «de andre»», og ønske seg en «åpen, søkende og fordomsfri diskusjon» som også omfatter et «kritisk blikk på oss selv, både våre fordommer og ubehagelige sider ved vår egen kultur».

Dette siste mener Bratt mangler. Thomas Hylland Eriksen, Lars Gule og mange andre utgjør i Bratts hode en taus minoritet: «Jeg er blant dem som forsker på noen av de forholdene Rolness uttaler seg om. Men jeg er taus, som så mange andre som har akademisk bakgrunn for å drøfte emnet.»

Heldigvis vet han hvem som knebler ham: «For meg personlig er Kjetil Rolness en grunn til å holde meg langt unna den offentlige debatten, nettopp fordi jeg savner den akademiske etterretteligheten.»

Problemet er så visst personlig, for ikke å si psykologisk: Å savne noe godt hos andre uten å påvise mangelen, og uten å vise egenskapen selv. For Bratts egen etterrettelighet står til stryk. Han påstår at jeg «nå i lengre tid har uttalt meg kritisk til personer med innvandrerbakgrunn».

Dette medfører ikke riktighet. Jeg har ikke engang uttalt meg kritisk om personer fra Valdres eller Østfold. Men jeg er litt skeptisk til personer som kritiserer uten grunn, og gir andre skylden for egen feighet.

Opprinnelig publisert i Aftenposten, 26. mai 2016.

Christoper Bratt svarte i Aftenposten, fortsatt uten å konkretisere kritikken, annet enn å vise til politiforsker Marianne Sætre.

“Det er bra at Rolness gir forskere motstand,” skrev Anne-Lise Lien i en kommentar i forskning.no.

Forsker Randi Lavik mener både Marianne Sætre og Christopher Bratt er uetterettelig.