Kjetil Rolness – Page 11 – Kjetil Rolness

May 19, 2016

Et storting uten FrP

Norske medier har et større problem på innvandringsfeltet enn selvsensur.

DRIVER NORSKE JOURNALISTER selvsensur i dekningen av tidens mest omtalte og betente tema – innvandring? Nei, svarer de selv, og de har rett. Fordi problemet ikke ligger der. Er du grunnleggende positiv til at Norge skal motta mange asylsøkere, er det ingenting å sensurere. Og du kan drive kritisk journalistikk bare ved å fokusere på én person. Sylvi Listhaug.

I en ny undersøkelse der 657 journalister er intervjuet, svarer bare 6 prosent at de har lagt bånd på seg i forhold til islamkritikk, integrering eller flyktningkrise for å unngå ubehag. En større andel (15 prosent) menteandre drev selvsensur, mens 46 prosent frikjente kollegene. 30 prosent mente selvsensur var et økende journalistisk problem, men like mange var uenige. Alt i alt lav selvrapportering om selvsensur fra laugets side. 72 prosent syntes mediene hadde dekket flyktningkrisen godt eller svært godt.

AT JOURNALISTER er fornøyde med seg selv, er ingen nyhet. Heller ikke at de er mer liberale til innvandring enn befolkningen ellers. Det er 53 prosent av journalistene enige i. Bare 3 prosent mener mediene har mer restriktive holdninger enn folk flest. En egenmelding vi kan tro på. Den bekreftes også av den årlige målingen av yrkesgruppens partipreferanser. Om velgermassen bare besto av journalister, ville vi hatt helrødt flertall på Stortinget (55 prosent). FrP ville være helt ute, Rødt ville hatt 12 representanter. De innvandringsliberale småpartiene (KrF, Venstre, MDG, SV og Rødt) får tilsammen 45,2 prosent av journalistenes stemmer, mot bare 18,5 prosent blant vanlige velgere. Journalistene drømmer om et helt annet storting enn det virkelige.

Hvorfor? De tilhører kultur- og utdanningseliten, en skikt av middelklassen som utgjør under fem prosent av befolkningen. Her hører en moderne, urban, kosmopolitisk holdning til standardutrustningen. Man er for multikultur og globalisering, og anser innvandringsskepsis som dumt, harry og nasjonalistisk. Eller egoistisk, inhumant og rasistisk. Det er det siste man vil bli assosiert med.

LEGG SÅ TIL det journalistiske ethos om å være kritisk til makten og tale den lille manns sak. Makten i asylpolitikken er staten. Den svake er asylsøkeren. Med sin sterke historie. Alltid framstilt som krysning av helt og offer. Medieforskere hevder at journalistikkens egenlogikk – vridningen mot personer, følelser og melodrama – veier tyngre enn journalisters egen venstrevridning. Slik at pressen gavner populistpartiet FrP. Men i asylpolitikken er det omvendt. Forskning ved UiO har vist at store deler av publikum er misfornøyde med mediedekningen. Tre av fire mener enkelthistoriene overser temaets kompleksitet, og vil ha mer bakgrunnsinformasjon. En uvant beskjed fra folkedypet til eliten.

JOURNALISTER er påvirket av sitt eget sosiale, kulturelle og politiske ståsted. Det handler ikke om noen bevisst agenda, men en underforstått, selvfølgelig moral. Nyhets- og meningsjournalistikk er generelt tuftet på moral: Noen har sagt eller gjort noe galt! I innvandringsaker bør det helst være «en av oss». Det er riktig å være kritisk og fordømmende dersom «vi» har feilet.

Om minoritetspersoner gjør noe galt, bør vi derimot være forsiktige og forståelsesfulle, så vi ikke stigmatiserer gruppen og gjør dem til fremmede. Logikken gir seg helt konkrete utslag: Når Haddy N’jie hetses av en norsk mann på Facebook, blir medieoppslagene mange og store. Når Amal Aden og andre minoritetskvinner blir fysisk truet for sine meninger, og i årevis må leve et liv snudd opp ned, med sikkerhetsalarm og politibeskyttelse, midt i trygge Norge, er det ganske stille i avisene. Ingen kampanje, ingen krav til politikere, ingen leting etter de ansvarlige. De er ikke en av oss.

«MENINGSKORRIDOREN» ble aldri så trang i Norge som i Sverige. Og mye som ikke kunne sies for fem år siden, kan sies nå, også av muslimer selv. Det føles lenge siden flykningeuforien i fjor, da ingen turde være festbrems. NRK besøker krigssoner i Sverige. Aftenposten gjør reportasjer på islam. TV2 gransker seksualforbryteres landbakgrunn. Finansavisen gjør asylregnskap. Men det er et stykke igjen til danskenes systematiske, kritiske gravejournalistikk. Dansk TV2 brukte et år på å gjøre skjulte opptak i moskeene. Jyllands-Posten bestilte en stor meningsmåling av et representativ utvalg muslimer. Begge prosjektene avdekket formidable integreringsutfordringer. Sånt gjør vi ikke i Norge. Fordi resultatene kan bli ubehagelige? Det kan ikke handle om ressurser. Ingen norske medier greide engang å få oversatt imamens beryktede begravelselstale til morderen i Pakistan, selv om videoen er tilgjengelig. Og hvem skrev om de åtte unge Syria-farerne fra et og samme nabolag utenfor Fredrikstad? The New York Times.

Du kan også ta «høyreekstremist»-testen: Se for deg mediekjøret om en høyreekstrem organisasjon jevnlig hadde invitert utenlandske hatideologer til å tale for norske ungdommer. Om politiet hadde invitert Fjordman til å holde foredrag om radikalisering. Eller en framstående kristen predikant hadde forklart holocaust med at jødene er et urolig folk eller sagt at giftemål med en muslim er som om to sauer har seg.

DET JOBBER 1700 journalister i NRK. To – 2 – av dem, Anders Magnus og Tormod Strand, lager seriøse reportasjer på feltet. Og nå har en journalist i statskanalen lekt «muslimhater» i en kommende TV-dokumentarserie. Han delte en artikkel om homo- og kvinnefiendtlige muslimer i England. Kollegene svarte med å fryse ham ut: «Er du blitt en sånn brun type, eller?» Vanlig kritisk journalistikk om islam ble av andre NRK-journalister oppfattet som ekstremisme. I undersøkelsen svarer mange at årsaken til selvsensur er «stigmatisering fra kolleger» og at «man blir lett misforstått». Her er vi ganske langt fra den innvandringsliberale påstanden om at pendelen har svingt, slik at islam- og innvandringskritikerne er de nye «politisk korrekte».

FORTSATT BESTÅR også en velkjent «rigging» av asylpolitiske oppslag: Når en politiker foreslår restriksjoner, henter pressen inn akkurat de ekspertene som kan dømme forslagene nord og ned. Når en politiker foreslår liberalisering, kommer ingen kritiske spørsmål, selv om vedkommende hevder grunnløse ting om «lønnsom» innvandring eller «jobb fra dag 1».

Det har å gjøre med journalistenes egen kunnskapløshet på feltet. For noen dager skrev en erfaren og anerkjent journalist i denne avisen noe vi har hørt utallige ganger før: At Norge i mange år har ført en streng asyl- og innvandringspolitikk. Men hva er sannheten? At Norge i mange år har hatt en av de høyeste innvandringene i Europa i forhold til folketallet. 75 prosent av asylsøkerne har fått innvilget sin søknad, noe som er «eksepsjonelt høyt i forhold til resten av Europa», ifølge Sylo Taraku. Det har ikke vært vanskelig å få opphold i Norge, tvert i mot.

ET HELT GRUNNLEGGENDE faktum i debatten er altså snudd på hodet, slik at folk blir villedet når de skal ta stilling til den videre politikken. Hvordan skal vi få et realistisk bilde av en stor samfunnsendring, om journalistene ser seg fornøyd med å spre myter? Og siden korrigerende informasjon likevel kommer til de spesielt interesserte fra utenlandske aviser, alternative nettsteder og sosiale medier: Hvordan tror de etablerte mediene at de skal beholde tillit og troverdighet i betente politiske spørsmål? For noen ser det ut til å gå som med journalistenes elskede småpartier: Under sperregrensen.

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 14. mai 2016.

May 19, 2016September 4, 2016

Sidestiller islamkritikk med muslimhat

I NRK leker man rasist, i stedet for å lage journalistikk om islam og innvandring.

NRK har i dag mot sin egen hensikt avslørt noe svært interessant om dagens debattklima: Det er offisielt ikke lenger noen forskjell mellom legitim, rasjonell islamkritikk og muslimfiendtlighet i Norge.

Hvis du ytrer deg mot jødehat, homofobi, kvinneundertrykkelse, totalitære kontroll av tanker og handlinger, altså det du selv forbinder med høyreekstremisme, så er du i stedet selv høyreekstrem. Hvis du kritiserer slike holdninger blant folk med mørk hud. Du trodde kanskje du kritiserte islamisme utfra en liberal og rasjonell grunnholdning, slik du også kritiserer andre autoritære ideologier. Men der tar du feil. Du er faktisk radikalisert.

Avsky og vantro

Slik er premisset for en kommende TV-dokumentarsom NRK presenterte på nett i dag. P3-journalist Ludvig Løkholm Lewin (33) har i noen uker eksperimentert med å legge ut islamkritiske oppdateringer på Facebook, for å sjekke reaksjonene blant venner og kolleger. Som hans selv sier: «Jeg er selv en politisk korrekt fyr. Jeg jobber som journalist i statskanalen, hvor jeg har politisk korrekte kolleger. Jeg omgås politisk korrekte venner og har en politisk korrekt familie.»

Så hva har han lagt ut? NRKs skrekkeksempel er delingen av en artikkel om en holdningsundersøkelse blant engelske muslimer. Den viser at 52 prosent ønsker at sex blant homofil skal være ulovlig. 39 prosent mener kvinnen alltid bør adlyde sin mann. 31 prosent mener menn kan ha mer enn en kone, 23 prosent ønsker sharia-over i England. Fem prosent ønsker at utroskap skal straffes med steining. Ludvig delte saken med denne statusoppdateringen: «Dette sier en del om hvilke holdninger de tar med seg. Sånn vil ikke jeg ha det i Norge.»

Reaksjonene på Facebook ble avsky og vantro. Ikke over muslimenes holdninger, men trådstarterens holdninger: «Er dette kødd? Kødder du?» Ludvig forsøkte å svare saklig på tråden: «Jeg tror dere skjønner hva jeg mener. Det er kjipe holdninger det er snakk om her.» Men til ingen nytte. En kommenterte: «Har det rabla for deg eller? Det er jo langt flere nordmenn med slik holdninger, enn ikke-vestlige innvandrere.»

Dette er jo interessant. Ludvig delte ikke noe fra et rasistisk nettsted. Han delte en artikkel fra en seriøs engelsk avis, om en måling gjort av en seriøst institutt på oppdrag fra seriøs TV-kanal. Undersøkelsen vakte stor oppsikt i England og førte til selvransakelse. Trevor Phillips, tidligere leder av en statlig menneskerettighetskommisjon og en sterk talsmann for multikulturalisme, innrømte at politikken hadde slått feil og at “integreringen av britiske muslimer vil blir den vanskeligste oppgaven vi har stått overfor”.

En rekke lignende undersøker i Europa har gitt samme nedslående resultat: Utbredelse av illiberale og ekstreme holdninger viser seg å være utbredt blant den muslimske innvandringsbefolkningen. Når du så deler denne informasjonen (som ikke er så kjent i Norge), så får du høre at det er noe galt med deg.

Hva har skjedd?

Var det dette Ludvig forsøkte å vise? At du urettmessig blir stemplet og utstøtt når du gjør oppmerksom på urovekkende fakta i debatten? Nei, det er faktisk ikke lett å skjønne hva som var hensikten. For Ludvig skiller overhodet ikke mellom islamkritikk og muslimhat. Han delte artikkelen for selv å agere som ekstremist: «Tanken var at jeg skulle bli en muslimhater. Eller en høyreekstrem.» Han skulle selv gå igjennom en radikaliseringsprosess. Han fikk lære hvordan han skulle ordlegge seg og oppføre seg av forfatter og journalist Øyvind Strømmen, som har studert det høyreekstreme nettmiljøet i Norge. Folk skulle spørre: «Hva har skjedd med Ludvig?»

Da kan vi kanskje like gjerne spørre: Hva har skjedd med NRK? Der jobber det veldig mange journalister. Svært få av dem jobber med innvandring, integrering og islam, selv om det er av de mest omtalte og omstridte temaene i dagens offentlighet. Og enda færre driver kritisk journalistikk på dette feltet i NRK. Og de som gjør det, blir visstnok ikke mer populære i kantina.

I stedet finner man på man andre, kreative ting på Marienlyst. Som å bevisst gjøre seg upopulær ved ytre seg kritisk til islam, uten egentlig å mene det. Og med den forutsetning at det bare er ekstremister som driver med sånt. Vi snakker om et tulleprosjekt av typen: «Nå er jeg nynazist i noen uker. Folk blir sinte og bekymra. Godt å se at de har sunne reaksjoner.»

Ubehagelige holdninger?

For Ludvigs rollespill førte visstnok til opprivende diskusjoner, ensomme lunsjpauser og søvnløse netter. «Jeg er veldig overraska over hvor kort tid det tok før folk snudde ryggen til meg. Nå er jeg helt alene», sier han. Til og med moren har blitt bekymret: «Da jeg til slutt møtte henne, og fikk se desperasjonen og hjelpeløsheten i øynene hennes… Hun har måttet betale en pris for at jeg har gjort dette.»

Dette burde være en lærepenge for alle som måtte finne på si noe negativt om holdninger og praksis blant mange muslimer. Og det må være gode nyheter for Islamsk Råd Norge og en hel rekke norske eksperter og akademikere som for eksempel Lars Gule, Thomas Hylland Eriksen, Olav Elgvin, Sindre Bangstad, Ervin Kohn og Mohammad Usman Rana. Det bare noen måneder siden disse og mange andre skrev under på et opprop der de krevde at norske medier slutter å omtale debattanter som for eksempel Hege Storhaug som ‘islamkritikere’. De skal kalles islamfiendtlige, antimuslimske og høyreekstreme. Nå har NRK – selv om det ikke var meningen – gitt oss beviset på at denne kampanjen har lykkes. Hvis du kritiserer en totalitær ideologi på frammars i Europa, så viser du hat og fiendtlighet mot en svak og utsatt folkegruppe, og du må regne med å få en skittstorm fra dine omgivelser.

Det er bare én ironi her. Ludvig skriver i en oppklarende Facebook-oppdatering av han ville lage en dokumentar som «kan vise oss noe om hvorfor samfunnet har blitt så splitta, og hvorfor vi trekker oss lenger ut på hver side, i stedet for å snakke sammen». Men samtalen skal visstnok bare handle om at de «politisk korrekte» skal være litt snillere med debattens avvikerne: «Jeg tror det er viktig at man ikke skyver folk fra seg, selv om de har ubehagelige holdninger.»

Men ingenting fører til større sinne og mer splittelse, enn å få høre at man har ubehagelige holdninger når man peker på ubehagelige fakta.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i VG, 4. mai 2016.

April 18, 2016April 18, 2016

Den store feite forskningsskandalen

Kampen mot fettet. Hvordan ta feil i femti år, og enda ikke gi seg.

POLITISERING AV FORSKNING er ikke et emne som pleier å få debattanter og kommentatorer i fistel. Men så krever Per Sandberg at havforskere skal være snille mot oppdrettsnæringen. Og Sylvi Listhaug mistolker en Fafo-rapport, slik at rektor ved Universitet i Oslo, Ole Petter Ottersen, får «vondt» av å høre henne. Andre får vondt av overreaksjonen til akademikere. Enhver forbindelse til Frp synes å bringe forskning i vanry.

Joda. Alle vet at «forskningsresultater aldri må vris eller vendes, verken i forkant eller i etterkant.» (Ottersen). Alle vet også at statistikk er til for å misbrukes. At politikere plukker det de trenger, ignorerer alt annet, tolker og strekker fakta dit de vil. At venstresiden ikke er noe bedre. LO blir sure når Fafo forsker seg fram til positive konsekvenser av EU-medlemskap. SV-statsråder blir skuffet når Fafo leverer en rapport om strippeklubbene helt uten grove forbrytelser og menneskrettighetsbrudd.

PROFESSOR i statsvitenskap og tidligere maktutreder, Øyvind Østerud, sier det uten omsvøp: «Forskning på tvers av forventninger og ønsker er lite velsett. Næringsinteresser kan ha liten sans for forskning som ikke underbygger dem. Politikere vil helst ikke se sine synspunkter og sin innsats bestridt. Bare spør de forskerne som har hatt avvikende konklusjoner om Norges bidrag til fred i Midtøsten, om effektiviteten i norsk utviklingshjelp eller om politikken i Nordområdene.»

Oppdragsgiverne legger føringer på instituttsektoren. Og den frie forskningen ved universitetene blir stadig mer presset av eksterne nyttehensyn. Men styring skjer også innenfra, via faglige tankeregimer, paradigmer og moteretninger. Noe allmennheten fikk erfare gjennom «Hjernevask». Men tro ikke at så grov slagside, så tykke skylapper bare finnes i humaniora og samfunnsvitenskap, i teoritunge fag fjernt fra konsekvenser og dagligliv. Den største forskningsskandalen i moderne tid skjedde i et realfag, og grep direkte inn i vår hverdag, faktisk inn i vår kropp. Kampanjen pågikk i femti år over flere kontinenter, og er enda ikke avsluttet.

SKREMMENDE. Det finnes ikke annet ord for langlesningen i The Guardian i forrige uke: «The Sugar Conspiracy» av journalisten og forfatteren Ian Leslie. Allerede på femtitallet mente Englands mest framstående ernæringsforsker, John Yudkin, at sukker var farligere enn fett. Da han utgav boka «Pure, White and Deadly» i 1972, var han ikke lenger framstående, men utskjelt og utstøtt. Ikke fordi hans funn var erstattet av ny viten. Bare fordi en mektig og samstemt gruppe av amerikanske forskere hadde vedtatt en ny sannhet: Mettet fett fører til økt kolestrol, som fører til fedme, hjerte/karsykdommer og diabetes. Dermed ble fettet utpekt til selve Ondet i de offentlige kostholdsrådene fra åttitallet. Selv egg ble kjempefarlig. Millioner av mennesker tok advarslene alvorlig og erstattet fettet med raffinerte karbohydrater. Som gjorde folk mindre mette – og så fetere og sykere. Tusenvis døde fordi de fulgte statlige sunnhetsråd.

INGEN NY HISTORIE. Men først nylig fikk vi vite hvor utrolig sviktende det vitenskapelig grunnlaget var, og hvor tvilsomme metoder ekspertene brukte for å befeste sin skråsikkerhet og maktposisjon. Det ligger åtte års research bak «The Big Fat Surprise» (2014) der journalisten Nina Teicholz debunker alt du har lært om lavfett-dietter. Da hun i fjor skrev en artikkel for BMJ (tidligere British Medical Journal), reagerte ernæringseliten med kollektiv harme: 173 vitenskapsmenn, mange av dem kritisert i boka, krevde at artikkelen skulle trekkes tilbake! De listet opp «11 feil», uten at noen var særlig rammende. Leslie kontaktet flere av dem. Ingen kunne konkretisere kritikken, men alle fordømte artikkelen på generelt grunnlag og angrep Teicholz som person. Hun var ikke forsker. Hun hadde en bok å selge.

NORSKE KJETTERE som Fedon Lindberg og Sofie Hexeberg har også fått nedlatende respons fra ernæringens lærde. Kaare R. Norum mener lavkarbo er «uanstendig», og at veien til salighet, unnskyld: sunnhet – er å spise potet til middag og grovbrød til frokost, lunsj og kvelds. Helsedirektoratets kostholdsråd betoner fortsatt det magre. I stedet for å prioritere krigen mot sukkeret, vil helseminister Høie redusere mettet fett i kosten fra 15 til 10 energiprosent. Selv om stadig nye studier viser at mettet fett ikke er helsefarlig.

Men hva så? Verken politikere, forskere eller leger har noen spesiell autoritet i internettalderen. Hvorfor skal folket stole på statlig ekspertise, som beviselig har tatt feil? De gjør heller dissidentene til bestselgere, og kjøper godt smør igjen.

Kaoset av motstridende og ytterliggående kostholdsråd i media – også i denne avisen – er nesten helsefarlig i seg selv. Men neppe mer skadelig enn et diettpoliti som har gjort et ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår, basert på dårlig vitenskap. Som det heter i Guardian-artikkelen: Hvis kostholdforskningens historie har lært oss noe, så er det at et informasjonsdemokrati – selv et som ligner på anarki – er å foretrekke framfor et informasjonsoligarki.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 16. april 2016.

April 18, 2016April 18, 2016

Jeg er ikke myndig. Jeg er muslim.

rana tegning — Tegning: Tim Ng Tvedt/Morgenbladet

Lurer du på om dødsstraff for frafall er en god idé i 2016, og trenger hjelp av de lærde, har du et stykke igjen til opplysningstiden og moderniteten.

Mohammad Usman Rana er Det Store Håpet for alle som ønsker en forsoning mellom islam og det moderne, norske samfunn. Aslak Nore kaller ham «en ekstremt viktig stemme». Han er gjenganger i NRK-debatter og holder foredrag i Det Norske Videnskaps-Akedemi. Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, inviterer ham til tre kvarters hyggeprat i sin podcast. Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen, skriver på Facebook at han ble grepet av å lese Ranas bokNorsk islam. Hvordan elske Norge og Koranen samtidig.

Det siste er rart. Boken er gjerrig på følelser. Vi ledes ikke inn i den åndeligheten som forfatteren ser som religionens kjerne. Derimot er det mye innlevelse i skildringen av «storslåtte og glamorøse» ballsaler i USA som «utstråler en blanding av nyklassisme og modernitet», der gjester med «beundrende og svært forventningsfulle blikk» og «litt knekk i ryggen» får håndhilse på religiøse ledere (mennene får det i hvert fall), før de donerer et større pengebeløp.

Det er lett å like en dannet middelklassemuslim med sans for verdslige gleder. Som snakker penere enn de fleste nordmenn – om det sekulære, liberale demokratiet! All ære til en islamsk talsmann som sverger lojalitet til Norge, Europa, Vesten og erklærer kamp mot pan-islamsk offermentalitet og hatideologi. Men Rana mener egentlig ikke at «det brenner i islams hus». Det brenner bare i uthuset.

Det nemlig ingen ting i veien med religionen islam, hverken læren, praksisen eller historien, skal vi tro Rana. Bare med vranglæren til nåtidens puritanske og bokstavtro bevegelser (dem vi ellers kaller islamistene). Rana advarer mot reform av islam. Og som «tradisjonalist» hevder han å representere den sanne islam, akkurat som totalitære islamister. Spørsmålet er bare hvorfor en ung, identitetssøkende muslim skal høre mer på Usman Rana enn på Islam Net, imam Shah eller IS.

Bokanmelderne har kommentert «det kalde gufset» fra boken og raljert over «komiske Rana». Men hvorfor klør det i hjernen under lesningen? At Rana erklærer alkohol, føreekteskapelig sex og homofil praksis som synd, er som ventet fra en konservativ muslim. Men Rana gir seg fore å være noe mer. En som driver intellektuell, akademisk basert virksomhet, som fremmer «kritisk tenkning». Men han gjør det motsatte.

For ingen skal stille spørsmål ved islams prinsipper. Det er «overtramp mot Guds ord». Og dessuten upopulært blant 1,5 milliarder mennesker, ifølge Rana. Han bruker liberale Walid al-Kubaisi i Norge og Maajid Nawaz i England som negative eksempler. Skal du få troverdighet hos «de muslimske massene» må all integrering og antiradikalisering skje «innenfor islams rammer». Det er «urokkelig innenfor norsk islam at Koranen er Guds direkte ord og at Profeten Muhammad er ufeilbarlig.» Men selvsagt må man… «kontekstualisere»!

Kontekstualisere. Rana gjentar ordet like ofte som Gorgon Vaktmester gjentar ordet «reparere» i Pompel og Pilt. Men hva betyr det? At islam påbyr hijab, men ikke nødvendigvis den helsvarte. Fritt fargevalg. Det er jo noe. Men hvorfor skal en ytre maktinstans i det hele tatt bestemme over moderne kvinners klesvalg? Holder det ikke med Jan Thomas?

Det får vi aldri noe utenom-muslimsk svar på. Men i USA har Rana latt seg fascinere av teologer som har fasit på vestlig islam, og som kan veilede den norske studenten: «Jeg vil vite hvor stort eller lite rommet for kontekstualisering er.» «Jeg vil gjerne vite hva hun [en kvinnelig teolog] synes om hijaben og niqabens posisjon.» «Et annet spørsmål jeg ivrer etter å få svar på, er dødsstraff for frafall fra islam.»

La oss stoppe litt der. Vi skriver 2016. En profilert og respektert norsk debattant «ivrer» etter å få vite om et menneske som har mistet (eller endret) sin religiøse tro fortjener å dø. Sånt ville normalt diskvalifisert en person fra deltakelse i norsk offentlighet for all fremtid. Men lite er normalt i islamdebatten.

Apostasi (religionsfrafall) er en forbrytelse uten offer. Dødstraffen handler om avskrekking og hevn. Et moderne menneske makter å ta avstand fra dette uten betenkningstid. Ut fra medfølelse og samvittighet. Eller verdier som nestekjærlighet, menneskerettighetene eller religionsfriheten. For Rana er derimot dødsstraff et teologisk spørsmål. Av den kompliserte typen. Det må hentes inn mangfoldige argumenter fra en serie «mektige islamske lærde». Som alt i alt konkluderer mot dødsstraff. Vi puster lettet ut. Men hvor stor var marginen fra barbariet? Kunne konklusjonen blitt motsatt om utvalget av teologer bare hadde vært litt annerledes?

Eksempelet er ekstremt, men viser grunnproblemet, også med det kjente «Open Letter to Al-Baghdadi», der over hundre islamske lærde, deriblant Tariq Ramadan, tar et oppgjør med IS. Alt basert på hva de anser som «forbudt i islam». Men grusomhetene til IS finner støtte i de samme skriftene. Og hva da? Vi noterer stillingen 1–1 mellom tradisjonalitetene og ekstremistene.

Trenger man virkelig referanse til eldgamle bøker, angivelig gitt ved åpenbaring, for å kunne ta avstand fra halshugging, korsfestelser og sexslaveri i vår tid, i vår del av verden? Rana støtter seg til Ramadans idé om «euromuslimen» – som praktiserer sin religion og samtidig er europeer og barn av opplysningstiden (min uthevelse). Men hva er opplysning? Her er Immanuel Kants berømte svar:

«Opplysning er menneskets vei ut av dets selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er manglende evne til å bruke sin egen forstand uten en annens ledelse. Selvforskyldt er denne umyndigheten når årsaken ikke skyldes mangel på forstand, men på besluttsomhet og mot […] Ha mot til å bruke din egen forstand er altså opplysningens valgspråk.»

Usman Rana har mot nok til å forsvare den sekulære staten, ytringsfriheten og «syndige» homofile. Men han er intet barn av opplysningstiden. Han flagger ut tanke- og identitetsarbeidet til teologer i USA og England: «For meg har det vært grunnleggende å forstå disse lederskikkelsene for å forstå hva vestlig islam dreier seg om.» Hele hans teologiske dannelsesreise er basert på autoritet. Autoriteten i tekstene. Autoriteten til lederne.

Dermed blir også hans egen norske islam autoritær. Og komisk i møte med vanlig kildekritikk og debatt. En ung lege som mener Profeten er ufeilbarlig, skal belære oss om den historiske Muhammad. Da blir krigsherren til verdenshistoriens første multikulturalist, en forkjemper for pluralisme, rettferdighet og religionsfrihet – også for jødene! At han senere massehenrettet dem, nevnes ikke.

Rana får vill skjønnmaling og historieforfalskning til å lyde som eksakt vitenskap: «I et historisk perspektiv vil det være presist å slå fast at islam har fremstått som vennligsinnet overfor fremmede kulturer.» Ok, vi glemmer erobringen av Persia. Og den erfarne historiker og forfatter Halvor Tjønn, som har gått til kildene og skrevet 500 sider om Muhammed – slik samtiden så ham, er ifølge Rana ingen ekspert på saken.

Hvis Ranas bok viser noe, så er det – stikk i strid med hensikten – behovet for en grunnleggende reform av islam. Kant var kristen, men satte fornuften fri. Etter reformasjonen fikk enkeltmennesket ansvar for å tolke Bibelen. Gud ble privatisert, det hellige og det politiske atskilt. Som kjent skjedde dette aldri med islam. Derfor har vi dagens problem, spissformulert av den dansk-iranske islameksperten Mehdi Mozaffari: «Generelt ønsker muslimer å forandre verden (eller dominere den) på en slik måte at verden kommer til å passe inn i islam. De kristne reformister tilpasset derimot kristendommen til den nye verden. Det er en stor forskjell.»

«Moderne» Rana er i så måte en tradisjonell muslim. Han sier rett ut at norsk islam er en idé som «utfordrer storsamfunnet og majoritetsbefolkningen» og «skaper flere stridspunkter i møtet det med det seksualiserte, verdiliberale norske samfunnet». Og da, mener han, bør storsamfunnet tilpasse seg, for eksempel ved å tillate politihijab og muslimske privatskoler. Et av verdens mest moderne samfunn skal legge til rette for en førmoderne ideologi.

Heldigvis har over hundre tusen norske «hverdagsmuslimer» valgt en annen og enklere løsning enn Ranas sirkulære kvadratur. I stedet for å «elske» Koranen, tar de den ikke fullt så alvorlig.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet, 15. april 2016.

April 18, 2016April 18, 2016

Forskningsredaktør mot bedre viten

Trekker man rasekortet, har man ikke mye på hånden.

I Aftenpostens Uviten-spalte 30. mars kom Nina Kristiansen med grunnløs kritikk av TV 2s dyktige gravearbeid om seksualforbrytere dømt Norge i fjor. Hun stemplet innvandringsbakgrunn som en «ganske ubrukelig opplysning», lanserte sin egen en-cellede-voldtektsteori, og diktet opp en dømt svenske.

Når jeg dokumenterer at menn fra Nord-Afrika, Midtøsten og Vest-Asia dominerer statistikken, kommer dette:

«Så vidt jeg kan se er det hudfargen disse mennene har til felles (…) Men jeg har aldri sett forskning på sammenhengen mellom hudfarge og seksualforbrytelse.»

Rase, der altså. Men det er Kristiansens eget fokus. Debatten blir så meget bedre med en rasistisk stråmann.

Hun fortsetter: «Flertallet av de dømte i fjor er dessuten hvite nordmenn, som jo saboterer den teorien.» Men hvite nordmenn utgjør over 80 prosent av befolkningen. Flertallet av dem som ble drept på norske veier i fjor var upåvirket av alkohol. Har vi da sabotert teorien om at alkohol er farlig i trafikken?

«Kjetil Rolness kunne hatt et poeng dersom alle var nye i Norge, om de er ukjente med norske normer eller syn på voldtekt. Men de er ikke nyankomne.» Nei, de har kanskje beholdt patriarkalske holdninger fra hjemlandet selv etter lang botid i likestillingslandet. Det er ikke egnet til å berolige.

Importert kultur er ikke eneste forklaring. Men Kristiansen spør «Hvem er egentlig seksualforbryterne?» og «Henger voldtekt og innvandring sammen?», som om vi ikke aner hvor vi skal begynne, det ikke allerede finnes forskning som bekrefter overrepresentasjonen eller tallrike rapporter om negativt kvinnesyn og seksuelle overgrep i de aktuelle opprinnelseslandene. Hvorfor? Hun gir svaret selv: «Forskning som handler om overgrep og mishandling i innvandrermiljøene kan være kontroversielt. I forskning.no har vi opplevd at forskerkilder blir særlig forsiktige rundt slike temaer.»

Nå har redaktøren selv vist forsiktighet på grensen til selvvalgt uvitenhet. Kanskje Aftenposten kunne tilby henne en egen Mot-bedre-viten-spalte?

Opprinnelig publisert i Aftenposten 11. april 2016.

March 31, 2016April 6, 2016

Enda mer uviten om innvandring og seksualovergep

Det er flaut når Norges største avis skal korrigere tull og fusk, og selv lager mere tull.

Aftenpostens ”Uviten”-spalte er til for å påpeke ”mangelfull forskning, flau formidling, kunnskapsløs politikk eller ren fusk”. Men når emnet blir politisk betent nok, går det åpenbart i ball for enkelte av spaltens ellers pålitelige skribenter.

TV2 gjorde tidligere i år et grundig arbeid med å undersøke de som ble dømt for seksualforbytelser i 2015. I forbindelse med debatten etter overgrepene i Köln, ville man bl.a. sjekke om personer med innvandrerbakgrunn er overrepresenterte som gjerningsmenn i statistikken. En gruppe journalister med Kadafi Zahman i spissen jobbet med saken på fulltid i en måned, og presenterte funnene på en ryddig og balansert måte. Men nå har Nina Kristiansen, til daglig redaktør i forskning.no, funnet ut at TV2 leverte ”svak journalistikk”. Hennes egen begrunnelse er oppsiktvekkende svak.

Hun er særlig opptatt av TV2s overskrift, og skriver:

“”Hver fjerde seksualforbryter i 2015 har innvandringsbakgrunn”, var hovedoppslaget fra TV2, som ble gjengitt i mange medier.”

Nei. Tittelen lød: “Hver fjerde dømte seksualforbryter i fjor hadde innvandringsbakgrunn.” Det handlet altså om de faktisk dømte, ikke de faktiske gjerningsmennene, som selvsagt er langt flere.

399 ble dømt. Av dem hadde 88 innvandringsbakgrunn (etter SBBs definisjon: Begge foreldre født i utlandet). Det tilsvarer 22 prosent. Altså har TV2 dekning full dekning for tittelen sin. (Innenfor rimelig slingsmonn.)

Men siden gruppen er liten og spredt over 50 nasjonaliteter, mener Kristiansen at ”overskriften svekkes betraktelig”:

”For hva har en ung svensk mann til felles med en eldre nyankommen afghaner? Hva er likhetene mellom en middelaldrende nordlending med chilensk opphav og en ung pakistaner i Oslo? “Innvandrerbakgrunn” blir en ganske ubrukelig opplysning når en såpass liten gruppe menn er delt på så mange nasjonaliteter.”

Dette svekker ikke overskriften i det hele tatt, fordi den ikke påsto noe om fellesstrekk blant de dømte med innvandringsbakgrunn. Den bare dokumenterte deres overrepresentasjon, siden innvandringsmenn utgjør bare 16 prosent av den mannlige befolkningen over 16 år, noe TV2 opplyste. Dette ignorerer Kristiansen helt.

En overrepresentasjon er et funn som gir grunn til videre forskning. Men Kristiansen mener – uten å vise til forskning – at ”disse 50 nasjonalitetene har mindre til felles enn den norske majoriteten har”. Hvordan vet hun det? Hun har ikke engang sett nærmere på hvilke kontinenter eller land de dømte har bakgrunn fra. Så la oss gjøre det.

TV2 har laget en database over alle sakene i alle tingrettene landet rundt, men ingen god oversikt over de dømtes landbakgrunn. Men ser vi nærmere på tallene fra Oslo tingrett, finner vi 50 saker og 21 nasjonaliteter. Flere av nasjonene er representert i flere saker. Til sammen er innvandrere dømt i 32 av sakene. Det tilsvarer 64 prosent. Slik er fordelingen på landbakgrunn:

Somalia 5

Pakistan 2

Rwanda 2

Irak 2

Tyrkia 2

Romania 2

Vietnam 2

Irak 2

Libya

Makedonia

Hellas

India

Mexico

Sri Lanka

Etiopia

Eritrea

Iran

Jordan

Nigeria

Algeria

Syria

Ingen svensker her. Ingen chilenere heller. Derimot mange saker som involverer menn fra Nord-Afrika, Vest-Asia og Midt-Østen. Det samme bilde tegnes nasjonalt. Som TV2 skriver: ”Av de 88 dømte med innvandrerbakgrunn, har 42 bakgrunn fra Asia. 25 har bakgrunn fra Afrika, mens 14 har europeisk bakgrunn. De siste syv har bakgrunn fra det amerikanske kontinentet.”

Oppsummert: Menn med innvandringsbakgrunn er overrepresentert blant dømte seksualforbrytere. Og menn fra Afrika, Asia og Midt-Østen er ekstra overrepresenterte. Dette mønsteret er kjent fra forskning i mange land. I Sverige er for eksempel innvandrere fem ganger overrepresenterte blant seksualforbytere. Det er derfor vi nå har en debatt om hvorvidt dette skyldes bakgrunn fra kvinneundertrykkende og seksualfiendtlige kulturer.

Enkelte debattanter, som politiforsker Marianne Sætre og bloggeren Gunnar Tjomlid, har innstendig bedt oss om ikke forfølge kultursporet, selv om tallene tilsier noe annet. Og nå gjør forskningsredaktør Nina Kristiansen noe lignende. Hun vil ha mer forskning på årsakene til voldtekt: ”Er det noe i den norske kulturen som gjør at norske menn voldtar? Eller i andre kulturer?” Men ser altså ingen grunn til å forske mer på noen grupper enn på andre, selv om de dominerer statistikken. Og hun har heller ingen problemer med å servere egne teorier om voldtekt, uten noen som helst støtte i forskning:

”Problemet med voldtektsmenn er at de er som encellede terrorister. De tenker, planlegger og utfører helt alene. Med offeret som eneste vitne.”

Jeg vet ikke om ofrene i Køln eller andre europeiske byer på nyttårsaften opplevde at de ble overfalt av slike én-celler. Heller ikke alle mennene som blir anmeldt for festvoldtekter etter at begge parter drakk seg hinsides og knapt husker noe av hva som skjedde. Det eneste jeg vet, er at koblingen mellom voldtekt og innvandring, møter en påfallende, ubegrunnet motstand – også fra folk som ellers er flinke på fakta.

March 29, 2016March 29, 2016

Vil du virkelig bli skremt av Donald Trump? Se hans vakre drømmehjem.

Slik bor en amerikansk diktator.

VIDEOSNUTTER med Donald Trump er blitt en egen skrekksjanger på sosiale medier. Vi har sett ham skryte av penisstørrelsen, hetse kvinner for utseende og alder, sammenligne migranter med slanger, og oppfordre tilhengerne til å bruke vold mot politiske demonstranter. Vi har til og med sett ham bli fysisk selv: overfalle en mann bakfra, legge ham i bakken, slå ham flere ganger i ansiktet, og etterpå barbere håret av hodet hans, mens mannen skriker og en annen holder ham fast.

Det siste er et opptak fra et ellevillt wrestling-show i 2007. Alt sammen «fake» og avtalt spill, slik opplegget er i denne liksomvoldelige stunt- og teatersporten. Men likevel. Trump stiller helhjertet opp. Nyter rollen som bølle. Pisker opp publikum. Og nå har han gjort amerikansk politikk til et verbalt wrestling-sirkus. Alle som ikke kan sporten, ser ut til å tape.

MANGE DONALD-VIDEOER er brutalt krøsskleppa og ute av kontekst. Det var rivalen Marco Rubio som først satte spørsmålstegn ved «utstyret» hans, og Trump bare svarte. Trump bruker faktisk mer taletid på handel og arbeidsplasser enn på hets og fornærmelser (derav appellen til folk som ikke behøver å være evneveike eller rasister). Men likevel: Mannen er åpenbart uegnet som politiker og statsmann. President Trump som militær øverstkommanderende for en atommakt? Man ser etter nødutgangen. Trump på statsbesøk i Europa? Man griper etter puten. «The Don» vil falle helt igjennom i dialogue med Jonas Gahr Støre.

trump1 Men det finnes enda mer skremmende uttrykk for Donald Trumps personlighet og verdisyn enn hans taler og tweets. Jeg har sittet på billedbevisene i stua mi i nesten tjue år. De viser ikke en orangehudet skrikeape med hentesveis og fæle grimaser. De viser ikke engang Donald Trump.

PÅ NITTITALLET hadde jeg et oppheng på coffee-table-bøker om interiør og arkitektur. Store, tykke, glansede. Innbundet eyecandy som raskt ble støvsamlere i hylla. En av bøkene, «New York Interiors» (Taschen 1997), viste de omhyggelig innredete hjemmene til Manhattans kulturelite, særlig «boboene». Men midt i denne kavalkaden av urban kreativitet og minimalisme kom oddsbomben:

Et hjem for en konge. En eiendomskonge. Som ville bo som en annen konge: Ludvig XIV av Frankrike. Selv om byggeåret var 1983. Og leiligheten (på 3000 kvm) befant seg i en moderne skyskraper.

Donald Trump hadde omskapt de tre øverste etasjene i Trump Tower til en slags filial av Versailles. Med gull, marmor og speil overalt. Fullstendig løsrevet fra bygningen, fra byen og fra tidsepoken. En barokk boble med utsikt til Central Park.

SÅNNE BOBLER kan ha sin eiendommelige sjarm. Ta Graceland, med sitt berømte «jungelrom», der Elvis Presley oppfant en ny stilart: polynestisk postordremodernisme. Eller pianist-entertaineren Liberaces hjem med flygelformer overalt og et soverom med takmaleri basert på freskene i det sixtinske kapell. Eller eventyrslottene til den «gale» kong Ludvig II av Bayern, laget i ren eksistensiell nød: «Å, det er helt nødvendig å skape slike paradiser, slike poetiske tilfluktssteder hvor man for en stund kan glemme den forferdelige tiden vi lever i.»

Jeg har skrevet en hel bok til forsvar for sånne drømmere. De som er skamløse og smakløse inntil det makeløse. De som hensetter tilskueren i en blanding av svimmelhet og ærefrykt, selv når hele skuet byr en imot: Uimotståelig redselsfullt! Så jeg er ikke akkurat prippen.
trump2
MEN BOLIGEN TIL TRUMP var annerledes. Vulgær, men på ingen måte vidunderlig. Jeg husker jeg reagerte på det allerede den gang. Det fantes ikke snev av sjarm, romantikk eller eksentrisitet i disse overlessede, men mennesketomme rommene. Her var noe kaldt og bastant, nesten uhyggelig. Interiøret var rett og slettautoritært. Det lignet hjemmet til en diktator. Slik vi kjenner det fra vår nære historie: Ceausescu. Saddam. Gadaffi.

Denne kitschen er dermed ikke bare estetisk, men politisk, slik forfattere som Hermann Broch og Milan Kundera har beskrevet. Fasaden skjuler og sminker realitetene, som gjerne er grå, kanskje ubehagelige, i verste fall grusomme. Trumps interiør er «great» på samme måte som hans eget slagsord lover å gjøre Amerika «great» igjen. En vakker besvergelse, svak på innhold og realisme. Og man aner at noen andre må ta risikoen og regningen.

MEN TRUMP BOR altså med familien midt i sin allerede realiserte utopi. Dengang som nå. Han har skiftet kone, men ikke stil. Penthouse-versjonen av solkongens palass er nesten uforandret siden 80-tallet. På et av bildene i boken har noen plassert to lekebamser i en av barokklenestolene i stua. Virkningen er mer hjerteskjærende enn koselig. Bamsene påminner om det enorme fraværet av alt vi forbinder med et hjem. Ingen ser ut til å bruke sittegruppen i stuen. Stolene står metervis fra hverandre, i symmetri, uten noe menneskelig sentrum. Dette er boligen til en mann som nærmest har dehumanisert seg selv. Donald Trump lever i et glitrende kabinett, et storslått monument over kapitalisten og imperiebyggeren Donald Trump. Man trenger ikke noen voksdukke i Madame Tussauds med et slikt hjem.

Det er allerede skrevet dystopier om Trump både som «Amerikas første diktator» og «Amerikas siste president». Interiørperspektivet gjør slike visjoner livaktige. Om Trump inntar Det Hvite Hus, må totalrenovering påregnes. Nancy Reagan brukte en million dollar på oppussing da hun og Ronald flyttet inn i 1981. Donald og Melania vil bruke de tidobbelte, om de får muligheten. Og hva vi skje etter at en fornærmet og forbannet Trump har tuklet med atomknappen? Selv har jeg ingen problemer med å se for meg en post-apokalyptisk scene der opprørere eller vandaler inntar dikatorens hjem, stjeler det dyreste løsøret og raserer resten. I trappeløpet mellom etasjene i Trumps leilighet er det allerede et enormt veggmaleri av antikke ruiner. Men du merker ikke at du går tett på undergangen. Teppene i trappa er fire cm tykke.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 18. mars 2016.

March 10, 2016

Seksuell Rusken-aksjon

8. mars er radikalfeminismens svar på Rusken-aksjonen: Sammen om en ren by. Uten skitten sex.

Å suge pikk ti ganger i døgnet er ikke bra for deg. Hvis du er kvinne. Er du mann og prostituert, går det visstnok greit. Ingen bekymrer seg for din helse og velferd. Ingen gjør deg til offer for maktstrukturer, eller skyver deg foran seg i debatter og demonstrasjonstog.

Selv dans og akrobatikk kan være skadelig for kvinner. Dersom klærne faller. Menn som stripper, er uskyldig underholdning på norske kulturhus (Chippendales). Kvinner som stripper, er seksuelle slaver på utesteder uten offentlig støtte.

Dyktigere forskere på FAFO undersøkte strippeklubbene i 2013. Og fant ut at danserne var ressurssterke, tjente godt, ikke var utsatt for menneskehandel, og ikke solgte sex. Da hadde partiet SV, som bestilte rapporten, allerede enstemmig vedtatt et forbud mot stripping, pga. menneskehandel, prostitusjon, fattigdom og dårlige arbeidsforhold (bl.a. er alkohol involvert i denne skitne bransjen). Fakta var mindre viktig enn verdisignalet: Kvinner skal ikke gjøres til objekt og salgsvare. Det man altså forbød, var symbolsk menneskehandel konstruert i eget sinn.

HVORDAN KOM VI HIT? Bekjempelse av erotisk dans som merkesak for venstresiden og en hovedparole på kvinnedagen? Det er femti år siden den seksuelle revolusjon. Skulle ikke samfunnet bli mer liberalt med tiden? Noe rart har skjedd. Og det handler ikke om en stadig mer kynisk industri. Det handler om feminismens stadig mer sørgelige forhold til sex.

Under arbeidet med boka «Sex, løgn og videofilm» (2003) oppdaget jeg at antipornofeminister ikke kunne snakke om sex uten å mane fram en mørk pøl av mannlig makt og overgrep. Alt var ideologi og demonologi. De hadde ingen begreper om begjær, nytelse og fantasier som «et eget rom». Ingen interesse av å analysere porno som bilder, sjanger, kultur eller konsum (de hadde knapt sett en vanlig pornofilm). Ingen refleksjoner om moral, frihet og seksualpolitikk ut over den enkleste, essensialistiske for-dom: Porno er fornedring av kvinner. Selv om den lages av kvinner. Selv om den ikke engang viser kvinner. Selv om alle mann var døde.

MEN JEG OPPDAGET også en helt annen type feminister. Over there.Selverklærte «sex-positive» eller «sex-radikale» feminister mente kvinnebevegelsen sviktet sin egen sak ved å alliere seg med kristenkonservative krefter i kampen mot porno. All sensur eller kontroll av samtykkende sex mellom voksne begrenser også kvinners seksuelle frihet. I Norge målbar Wenche Mühleisen og Marit Synnevåg dette synet tidlig på 00-tallet. Så ble det stille. Vi fikk noen forsiktige liberale feminister og sexologer, men aldri noen norsk Susie Bright, Wendy McElroy, Gayle Rubin, Camille Paglia, Annie Sprinkle eller Nina Hartley. I stedet ble antipornodronningen på sytti- og åttittallet, Unni Rustad, reinkarnert som fitnesskjendis.

KARI JAQUESSON mener ikke at prostitusjon bare er pikksuging. Det er også «svette og sæd og spytt og tiss og bæsj». Mens porno er «lugging, slag, spytting, urinering, «gagging» der penis støtes så langt ned i halsen at kvinnen brekker seg eller kaster opp.» Denne selverklærte pornoeksperten, som åpenbart skyr all mainstream porno, inviterte meg til et av sine foredrag. Jeg var usikker på læringsutbyttet, og spurte først om hun hadde lest boka mi. Den grundigste analysen av pornodebatten utgitt i Norden. 416 sider, 893 fotnoter. Det kom ikke noe svar. Jeg ble hjemme.

SLADDEN FALT i Høyesterett i 2005 og internett gav brukerne makten over bildene. Feministene tapte pornokampen, men vant debatten – og fikk sin sexkjøpslov, med helhjertet kristelig støtte. Det som før var slagordene til ytre venstres kjønnskrigere, er nå hovedstrømmens retorikk. KrF-ere snakker ikke om synd og moral, men om likestilling og menneskehandel. Og de trenger ikke støtte i forskning for å knytte sexarbeid til trafficking. Det holder å appellere til en dypsittende, utbredt fordom:

Hvilken kvinne ønsker å jobbe som toppløs servitør? Stille kroppen sin til rådighet for enhver mann som betaler? Bli dobbel- eller trippelpenetrert foran kamera? Sånt gjør man av nød, eller under tvang.

DET HØRES RIMELIG UT. Men pornobransjens minste problem er rekruttering, og hvor langt folk er villig å gå, med glede, uten betaling, kan du se i amatørporno. Argumentet er også dypt sjåvinistisk. Er det ok å bruke egen avsmak til å fordømme seksuelle minoritetspraksiser? Noen kan sikkert tenke: Hvilken mann ønsker å bli knullet i r***? Men ingen bruker det som argument for bekjempelse av homofili.

Og alltid er bare det ene kjønn som kan fornedres av sex. Det radikalfeminister kaller en fornedret kvinne, kalte fortidens patriarkat en «fallen» kvinne. Hun hadde vist egen lyst, bydd seg fram, eller hatt sex utenfor moralens rammer. Kvinnens ære sitter i kroppen og kjønnet. Mannens ære sitter visst helt andre steder.

«STRIPPEFRI BY», «Stopp pornokulturen» og «Håndhev sexkjøpsloven» lyder sexparolene til 8. marskomiteen i Oslo. Sandnes kommune fikk nylig medhold i Høyesterett for å nekte strippeklubben Money Talks sjenkebevillig, slik at stedet må stenge. Her er kommunens rikholdige begrunnelse:

«I Sandnes gis det ikke skjenkebevilling til steder som har konsepter av typen stripping, erotisk dans, toppløsservering eller lignende. Slike konsepter kan virke belastende eller skadelig på grupper man ønsker å beskytte bl.a. ansatte, og barn og unge. Videre av hensyn til andre næringsdrivende i området, i kommunen for øvrig og av hensyn til lokalmiljøet/boligstrøk i nærheten av skjenkestedet. Videre også av hensyn til politimessige forhold og likestillings- og diskrimineringshensyn.»

Eller klarere tale fra Ap-ordfører Stanley Wirak: «Dette handlar om korleis me vil ha byen. Me skal ikkje vera strippebyen, me er sommarbyen.»

VOKSENUNDERHOLDNING er en plett på småbyens besteborgerlige fasade og omdømme. Det gir mening. Men ikke som feminisme. Likevel melder Kvinnegruppa Ottar: «Vi tar mye av æren for at kommunen fikk mot til å stå opp for strippebransjen.»

Forstå det, den som kan: Radikale feminister ønsker ikke å gå i 8. marstog med liberale feminister som vil ha trygghet og rettigheter for sexarbeidere. De vil heller delta i seksualmoralske Rusken-aksjoner med konservative, mannlige samfunnsstøtter. Sammen om en ren by. Uten skitt og fare.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 26. februar 2016.

February 10, 2016February 10, 2016

Slangen i harryparadiset

Det er ikke harryens skyld at du sliter med høyt selvbilde på Grand Canaria.

Foreldrene mine er på ferie i Arguineguin på Gran Canaria for tiden. For femte gang eller noe sånt. De soler seg, svømmer, går tur, danser, prater, spiser og drikker godt og – slapper av. Men ikke alle greier å slappe av der nede. Noen har høye tanker om seg selv og finner ikke selvbildet gjenspeilet i omgivelsene. Det begynner å klø i forfengeligheten.

Sanna Sarromaa har feriert i «det norske harryparadiset» og er kommet hjem med rystende avsløringer: ««Reisebyråenes pittoreske småbyer med lokalt liv er i virkeligheten turistgettoer der livet føres på norsk.» Les setningen med musikken fra en gjennomsnittlig «Brennpunkt»-dokumentar for ditt indre øre.

Charteroperatør Ving påstår nemlig at Arguineguin har «beholdt mye av sin lokale sjarm og sitt kanariske hverdagsliv.» Men stemmer det? Absolutt ikke, ifølge Sarromaa: «Det jeg møter er ikke mye sjarmerende og ganske langt ifra kanarisk hverdagsliv.» Og ikke bare det: «Byen ser ut som et høl.»

Sånn blir man lurt. Nå kan man altså ikke stole på turistreklamen engang. Hva blir det neste? At eiendomsmeglere bruker ordet «sjarmerende» når det egentlig betyr «ikke pusset opp siden 70-tallet, må totalrenoveres»?

Jeg vet ikke helt når det var vanlig å tro på reklamen. Kanskje på sekstitallet, i masseturismens barndom. Men da charterreisen ble like demokratisert som skinnsofaen, fikk plutselig Sartre rett: Helvete de andre. De andre turistene. De velutdannede mellomlagenes lengsel etter det «ekte» Hellas, eller det «virkelige» Toscana, som straks blir ødelagt når naboen setter sin fot på stedet, er en tretti år gammel klisjé.

Derfor er det nesten forfriskende når en selverklært finne, feminist (attpåtil «superfeminist»), skribent, historiker, avdanket akademiker, eks-folkevalgt, PhD, eggdonor og professorfrue (!) målbærer samme holdning i 2016. Sarromaa har etter eget sigende «bodd mesteparten av sitt norske liv på besteborgerlige Lillehammer» og får dermed «kultursjokk» av å befinne seg i «det norske harrybeltets høyborg», der man starter drikkinga kl. 11 om formiddagen:

«Arguineguin er som om Halden ble flyttet til Syden. De fleste ser ut som de spiller i et danseband (…) Jeg pleide å kalle nordmennene for verdens vakreste folkeslag. Jeg tar det tilbake i Arguineguin. Nordmennene har åpenbart noen estetiske utfordringer, de også.»

Her er det fristende å nevne at finskefylla er et enda sørgeligere syn. Og faktisk skyldes genetiske utfordringer, ifølge nyere forskning: En mutasjon (som finnes blant 100 000 finner), gjør dem ekstra gærne i fylla. Men så gjør Sanna Sarromaa en dreining i teksten:

«Ved å harselere over og ta avstand fra øldrikkende og røykende nordmenn med godt synlige rumpesprekker, understreker jeg min egen kulturelle og sosiale posisjon som jeg anser som høyere enn deres. Middelklassen reiser også på charter, men må tilintetgjøre det eller ironisere over det. «Jeg skal til selveste Playa del Inglés» eller «Det er bare charter», sier vi til kollegaene og snakker ned vår egen tur. Ekte glede over en tur til Gran Canaria må dempes for at vi for all del ikke skal framstå som harry selv.»

Helgardering der, altså. Noen er posisjon til å nyte det doble privilegum: Først betrakte klassemessig laverestående landsmenn omtrent slik misjonærene betraktet «hottentottene» i Afrika for over hundre år siden. Så ta et steg tilbake, med Bourdieu i reisebagasjen, og lett kokett avsløre ens eget behov for å ha noen å se se ned på. Kort sagt: Først pisker du harryene. Så pisker du seg selv for å piske harryene.

Dette er kulturmiddelklassens svøpe. Selvrefleksjonen. Distinksjonsbehovet. Alltid den negative defineringen av egen identitet: Jeg som ikke er sånn som dem. Jeg som aldri gjør som dem, uten å ha en bedre grunn enn dem. Jeg som til og med tar avstand fra meg selv når jeg tar avstand fra andre.

Og den virkelige gleden? Den er alltid et annet sted. Hos harryen som nyter sydens sun & fun med all inclusive, uten engang å kunne stave ordet autentisitet. Harryen gir blaffen i det sosiale spillet. Derfor er han mer ekte enn noen av sine kritikere, som jeg faktisk mistenker for å misunne ham i hemmelighet.

Men før jeg rekker å avslutte disse betrakninger, har jeg fått skype-kontakt med foreldrene mine på hotellrommet i Arguineguin, der de har lest VG-artikkelen om det kulturelt sorte hullet de ferierer i. De føler seg ikke truffet, og kjenner seg ikke igjen i stedsbeskrivelsen. Jeg får et lite foredrag om fiskerne, garnene og naustene i havnen, om helspanske fiskerestauranter, flamencodans på hotellet, om turer i fjellet for å beskue mandelblomstringen, og foredrag av Per Egil Hegge i sjømannskirken.

Om VGs harryrapport sier mor: «Det var harry skrevet. Så dumt. Hun hadde bestemt seg på forhånd. Man velger selv hvor man går, og hva man vil se. Vi har ikke sett fulle folk i Arguineguin engang. Men det er nok annerledes i Puerto Rico, dit de fleste nordmenn drar.»

Hører du, Sanna? Arguineguin er full av formildende trekk som du ikke så, fordi ditt sinn var vrangt og mørkt. Nabobyen Puerto Rico, derimot. Dét er et harryhøl, det!

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i VG, 8. februar 2016.

February 5, 2016February 5, 2016

Tull med voldtektstall

Hvorfor er det så viktig å «pakke inn» hvem som voldtar mest? Og peke på alt annet enn kultur og holdninger?

«GUNNAR TJOMLID er et interessant og typisk case», skrev jeg i min helgekommentar i Dagbladet om tåkelegging og bortforklaring av voldtektstall. Nå jeg villig til å ta hardere i: Tilfellet Tjomlid er fascinerende, nesten forbløffende. Men likevel bare et ekstremtilfelle av en utbredt faktavegring på den positive, liberale siden i innvandringsdebatten.

Her har vi altså en frisk og seriøs blogger som har skapt seg et navn som utrettelig faktasjekker, en fornuftens vaktbikkje mot alternativbevegelse, vaksinemotstand og annen tidsriktig humbug og bullshit. Men hver gang han skal «debunke» innvandringskritikk, går det i stå. Eller rundt grøten. Da bedriver han selv utstrakt «cherry-picking» av forskning og forholder seg så ukritisk til sine foretrukne kilder, at det tidvis bikker over i komikk.

«Mye empiri tyder på at å slippe inn mange flyktninger, såvel som immigranter, gir en positiv økonomisk effekt», skriver Tjomlid i en av sine bloggposter. Ja, hvis du tror Brochman-rapporten er knust av et makkverk fra NyAnalyse, og den flerkulturelle avisa Utrop er bedre på regnskap enn Finansavisen. Og sånt tror Tjomlid. Alltid med et nytt sitat, en ny tabell, eller en ny versjon av argumentet i forrige avsnitt. Som blogger vet Tjomlid å utnytte nettets ubegrenset spalteplass, og gir seg ikke før leseren ber om nåde. Drep meg, herre, men ikkje med graut!

OG NÅ HAR ALTSÅ Tjomlid brukt 3200 ord, eller over 20000 tegn, på å unnlate å besvare min kritikk. I stedet fortsetter han å se bort fra tallene som betyr noe. Og bare fokusere på «ikke-etniske» årsaker til ikke-vestlige overgrep. Her er Tjomlid om nyttårsaften i Köln og andre byer:

«Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.»

Stakkars overgripere. Tyskland og Sverige har ikke gitt dem pappaperm engang.

Jeg kommer tilbake til årsaksforklaringer. Men først min hovedanklage mot Tjomlid: Han henter tall ut av luften, og slenger om seg med påstander uten dekning. Dette velger han av en eller annen grunn å ikke kommentere i sitt svar. Da er det fristende å vil følge hans eget motto: «La meg se litt nærmere på akkurat det…»

TJOMLID SKREV: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året. Du vet sånn, norske voldteker. På fest i fylla. Mot partneren som sover.» Hvor har han dette tallet fra? Det skrev han ikke. I sitt eget kommentarfelt forsvarte han seg slik: «Hvis du tror at tallet 10000 er ren gjetning, synes jeg du utviser stor blindhet. Det er ikke gjetning, men et kvalifisert estimat basert på kunnskap om mørketall i anmeldelser.»

Les det en gang til. Og du må gjerne le. Mørketall er et ord vi bruker om størrelser og antall ingen kjenner. Det er derfor det kalles mørketall. Tjomlid påstår altså at han baserer seg på kunnskap om noe man pr. def. ikke har kunnskap om. Han starter med å tenke på et mørketall. Og får det til å høres ut som eksakt vitenskap.

DET ANDRE MAN lurer på, er hvordan Tjomlid vet at samtlige gjerningsmenn bak sove- og festvoldtekter er norske. Det opplyser han heller ikke. Han har bare bestemt seg. Han medgir at det er en «massiv overvekt av ikke-vestlige innvandrere som er gjerningmenn i saker som omhandler overfallsvoldtekter». Men disse vil han ikke snakke om, selv om den er den klart mest brutale og skrekkinngytende formen for voldtekt. Han vil ikke snakke om «den unorske voldtekten». Han vil snakke om «de 99,5 prosent voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i».

La oss stoppe litt her, før vi ser på konkrete tall. Det er bra at Tjomlid snakker om over- og underrepresentasjon. Skal vi sammenligne forekomsten av et fenomen i og mellom grupper av veldig ulik størrelse, kan vi ikke bruke absolutte tall. De fleste som skader andre i trafikken er etniske nordmenn. Det betyr ikke at de er farligere bak rattet enn andre, bare at de utgjør et stort flertall blant sjåførene. Likens med voldtekt. Om vi ønsker å vite noe om voldtektsrisiko basert på gruppekjennetegn (kjønn, alder, landbakgrunn, tidligere domfellelser, osv.), må vi ta hensyn til mot gruppens relative størrelse. Vi må spørre hvor mange i gruppe X som voldtar i forhold til gruppens andel av den aktuelle befolkningen. Men det gjør ikke Tjomlid.

HAN VISER BARE TIL til en politirapport fra 2014 som sier at 73 prosent av de som er siktet eller mistenkt i voldtektssaker i Oslo er norske statsborgere. Denne statistikken skiller ikke mellom overfallsvoldtekter og andre voldtekter, som var Tjomlids poeng. Og heller ikke klart mellom innvandrere og etniske nordmenn. Andelen norske statsborgere i Oslo er 84 prosent. Det er en høyere andel enn 73 prosent. Altså er norske statsborgere underrepresenterte, og andre lands statsborgere overrepresenterte som voldtektstmenn i denne statistikken. Og 12 prosent av norske statsborgerne i Oslo er innvandrere. Noe som gjør nordmenn ytterlige underrepresentert. Tjomlid viser til et tall som sier det motsatte av hva han hevder.

I kommentarfeltet blir Tjomlid konfrontert med dette, og svarer: «Jeg skrev aldri at nordmenn var massivt overrepresenteret relativt til gruppetall. De er massivt overrepresentert i absolutte tall.»

Her må man i hvert fall le. Utsagnet er komplett meningsløst. Begrepet overrepresentasjon handler om andel, forhold, relative tall. Hva skulle det ellers handle om? Tjomlid skjønner åpenbart ikke hva han selv snakker om. Og det er ikke noe nytt at faktasjekkeren ikke skjønner statistikk. Han har tidligere skrevet to bloggposter der han avlører «myten» om at innvandring fører til mer kriminalitet, ved å vise til at kriminaliteten generelt har gått ned. Dette er på linje med å påstå at den økte fedmen i Norge ikke er farlig, fordi nordmenn lever lenger enn før. Innvandrere er overrepresenterte i krimstatistikken, og visse nasjonaliteter mer enn andre, uavhengig av Tjomlids tallmagi.

MEN HVA VERRE ER: Voldtektsforskere som kan statistikk, og som Tjomlid stadig vekk viser til, greier heller ikke bruke forholdstall, eller si tydelig hva tallene viser. Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal har studert landbakgrunnen til siktede/mistenkte gjerningsmenn i den omfattende politirapporten «Voldtekt i den globale byen» (2011). 99 av 152 hadde utenlandsk opprinnelse. Nesten halvparten stammet fra Afrika, Asia eller Midt-Østen. Dette er klare, talende tall. Men de ble aldri presentert så enkelt og greit.

I stedet fikk vi analyser som dette: «Den etniske profilen for alle voldtektstypene utenom overfallstypen, domineres av personer med norsk landbakgrunn, men er for øvrig varierende.» Jan Arild Snoen, en annen og mer tallsterk faktasjekker, har påpekt hvor tilslørende dette er. Nordmenn «dominerer» bare når de ikke-norske er splittet i tilstrekkelig mange grupper (Europa, Amerika, Afrika, Midt-Østen, Østen). Slår du sammen Afrika, Asia og Midt-Østen, dominerer denne gruppen over nordmenn i alle voldtektstypene, også festrelatert voldtekt, sårbarhetsvoldtekt og relasjonsvoldtekt.

I oppfølgingrapporten året etter, er presentasjonen enda mer misvisende: «For festrelaterte voldtekter, sårbarvoldtekter og “annet” er gjerningsmenn med norsk etnisk landbakgrunn i flertall, og utgjør henholdvis 40,7%, 37,9% og 45,%.» Hvordan kan nordmenn være i flertall, hvis de hele veien ligger under 50 prosent?

OG HER SNAKKER VI om absolutte tall. Hadde man tatt hensyn til at ikke-vestlige utgjør en relativt liten andel av befolkningen, hadde dominansen blitt mye større, men det gjorde aldri rapporten. Og ikke noe sted står det at etnisk norske gjerningsmen er gjennomgående underrepresentert i voldtektststatistikken. Christan Skaug og Nina Hjerpset-Østli i Document.no måtte gjøre jobben for politiforskerne:

«17,4% av befolkningen står altså for 48,9% av voldtektene, hvilket er en voldsom overrepresentasjon: Voldtektshyppigheten er mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra Afrika og Asia enn hos befolkningen forøvrig.»

DET ER PÅFALLENDE at to politirapporter med tittelen «Voldtekt i den globale byen» toner den globale dimensjonen ned, på tross av hva tallene i rapporten viser. Gang på gang advarer forskerne mot å anlegge «feil» perspektiv: «Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.» Det stemmer, men skal vi se bort fra at gjerningsmenn med en viss landbakgrunn dominerer statistikken, og ikke spørre hva det skyldes? Tydeligvis:

«Når overrepresentasjonen av “fremmede” lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene “menn” og “unge”, har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.»

Ja, skjønte vi det ikke. Rapporten går til og med så langt som å avfeie den etniske dimensjonen: «Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.»

EN VENN AV MEG jobber som forsker på SINTEF, og er vant til å lese rapporter og tolke tall. Han skal få være anonym, men skriver på min Facebook-side: «Rapporten fra Sætre og Grytdal er noe av det rareste jeg har lest. Hadde dette handlet om trafikkulykker, hadde konklusjonen vært helt annerledes.» Og etter å ha lest Tjomlids blogg, kommenter han til bloggeren:

«Kan ikke se annet enn at du kjøper konklusjonen til Sætre og Grytdal rått, uten at du som faktasjekker går inn i tallmaterialet. Du skriver at de har “analysert og justert for de forhold som er helt sentrale”, men det er jo nettopp det de ikke har. De justerer ikke voldtektstallene mot prosentandelene i befolkningsgrunnlaget de ønsker å studere. De sier heller ikke at de ikke gjør det, noe som er den største svakheten ved hele rapporten.»

Tjomlid refererer ikke selv til et eneste tall i rapporten, nevner ingenting om over- og underrepresentasjon, han bare siterer politiforskerne og mener jeg overser konklusjonene. Nei, jeg sier at konklusjonene ikke samvarer med fakta. Tjomlid velger pussig nok å snu på kritikken på hodet: Hør hva politiforskerne sier! Den som ikke aksepterer konklusjonene deres, aksepterer ikke fakta. Derfra går han videre til å raljere over innvandringskritikere som stoler mer på nynazistiske artikler på Facebook og nevøen som fikk frastjålet mobilen på Grønland:

«En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.»

Eller som han skrev på Facebook: «Jeg forventer ikke mer av et Nettavisen-kommentarfelt, men trodde vel Rolness lå noen IQ-poeng over det.»

Å BRUNBEISE OG IDIOTFORKLARE sine kritikere er hersketeknikker fra laveste hylle (aka «billighylla»). En annen teknikk er stråmannsargumentasjon og uredelig feilsitering. I resten av sitt utflytende tilsvar diskuterer Tjomlid årsaker til at innvandrere voldtar. «Det er for enkelt å peke på bare én faktor.» Ja, det understreket jeg også i min Dagbladet-kommentar. Men Tjomlid velger å gjengi meg slik: «Han skriver at etnistet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene.» Dette er det jeg skrev:

«Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og “betente”, som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta.»

Altså: Jeg holder det åpent. Jeg tror vi trenger mange forklaringer. Som Sigmund Aas påpeker i et debattinnlegg i Dagbladet i dag: «Ti av ni» blir lurt av statistikk. Asylsøkere er overrepresentert i grupper som allerede utmerket seg negativt i kriminalstatitikken: Menn, unge, lav sosialøkonomisk status, psykisk ustabile. Vi må unngå å straks hoppe til at kultur og islam har skylden.

SSB-rapporten om kriminalitet og innvadrere fra 2011 ber oss også ta hensyn til demografi og sosioøkonomi. Likevel viser de norske tallene at enkelte innvandringsgruppers overrepresentasjon består, selv om man justerer for kjønn, alder, bosted og sysselsetting. Den danske statistikken er mer presis på dette punktet: «En indeks som korrigerer for alder, viser at kriminaliteten er 48 prosent høyere blant mannlige innvandrere, og 140 prosent høyere blant mannlige etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn. Når det i tillegg korrigeres for sosioøkonomisk status, reduseres kriminaliteten til å være henholdsvis 22 prosent og 129 prosent høyere.»

EN BETYDELIG FORSKJELL består altså. Derfor vi må også unngå den motsatte grøften: Å diskvalifisere kulturbakgrunn som forklaringsvariabel i utgangspunktet. Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østli i HRS har tidligere skrevet en grundig kritikk av Tjomlid om dette. Og Preben Z. Møller skriver godt i boka «Voldtekt» om den politiserte og polariserte tanketradisjonen som Tjomlid skriver seg inn i.

«Høyresiden» (i løselig forstand) er rask med å peke på importert ukultur som årsak til voldtekt, mens «venstresiden» skylder på norsk kultur eller mannskultur generelt. Venstresiden liker å kulturforklare voldtekter utført av etniske nordmenn, men ikke voldtekter utført av ikke-vestlig menn. Det er litt underlig, for unge nordmenn er sosialisert inn i en (relativt sett svært) likestilt kultur, mens mange nye landsmenn har bakgrunn fra svært kvinnediskriminerende kulturer.

Men for Tjomlid er saken klar: Vi lever i en «norsk overgrepskultur» som ikke forvinner før «norske menn tør innrømme at vi selv har et massivt holdningsproblem». Og i tillegg et drikkeproblem. Innvandrere derimot, behøver ikke ta noe oppgjør med sine holdninger til kvinner. Ok, Tjomlid ser at «kvinnesyn kan være en viktig faktor» bak overgrep av Köln-typen, men det er uansett ikke så viktig som de «underliggende faktorene». Migrantene er først og fremst fattige, arbeidsledige, marginaliserte, rotløse. Og da må vi innfødte innrømme en ting til: Vi er ikke flinke nok til å integrere de fremmede. Har du hørt det før? Den hvite, vestlige mann har skylden. Alltid og uansett.

HER KUNNE MAN SI MYE om «the regressive left» og de lavere forventningers rasisme. Men før jeg fikk fordøyd Tjomlids tilsvar, kom han – dagen etter! – med nok en utflytende bloggpost om samme tema. Og med samme perspektiv: La meg se litt snevrere på akkurat det…. mens jeg later som jeg drar inn hele spekteret av faktorer. Tjomlid kan gjengi ubegrensede mengder med sitater og tabeller som bekrefter det han vet og mener. Men aldri annen forskning, slik som den ovennevnte fra Danmarks Statistik. Slagsiden blir enda tydeligere i måten han omtaler kulturvariabelen på:

«Så lenge folk er fantastisk opphengt i merkelapper som etnisitet, kultur og religion, vil vi få gjort lite for løse problemet. Det er først når vi våger å kikke bak disse merkelappene, innrømme hvorfor enkelte grupper har flere individer med slike merkelapper (sic!) enn øvrig befolkning (det de innvandringskritiske ofte så misforstått kaller “tåkelegging”), at vi kan begynne å jobbe konstruktivt.»

Merkelapper, altså. Eller «overflatiske identifikatorer (sic)». Det er Tjomlids perspektiv på en sosial dimensjon som gir mening, verdier, tilknytning og felleskap for mesteparten av jordens mennesker, ikke minst migranter til Europa. Fredrik Barth snur seg allerede i graven.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg på Dagbladet.no, 3. februar 2016.