Posted on

Importert voldtektsrisiko

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg

Ikke-nordmenn er sterkt overrepresentert blant voldtektsmenn. Skal vi heller snakke om «den norske voldtektskulturen»?

REAKSJONENE på gruppeovergrepene i Köln og mange andre byer fulgte et forutsigelig mønster. Rasister og høyrepopulister fikk bekreftet det de visste: Sånn er muslimske menn. De går løs på kvinnene våre. Flerkultur er en katastrofe. Deportasjon nå!

Antirasister og feminister fikk også sin bekreftelse: Sånn er menn. Over hele verden, her hjemme også. Vi kjenner oss igjen! Objektivisering, netthets, julebordtafsing, russevoldtekter. Alt tegn på kvinnefiendtlige holdninger. «Nordmenn må ikke tro de er så mye bedre.»

NEIVEL. Men jeg tør tro at de aller fleste menn, uansett bakgrunn, er ganske brukbare. Bare et lite mindretall, både blant norske, europeiske og ikke-vestlige, begår overgrep. Men – er det ingen forskjell på (mann)folk? Ingen spesielle kjennetegn på de som voldtar? Og ingen grunn til bekymring for den nye migrasjonsbølgen? Når en million menn i løpet av ett år kommer til Europa, fra land og kulturer der kvinner systematisk undertrykkes, lever utrygt, og selv risikerer straff og vanære etter å ha blitt voldtatt?

VI VET AT ikke-vestlige menn står bak nesten alle overfallsvoldtektene i Norge. Vi vet også at mange ønsker et annet fokus: De fleste voldtekter begås av noen som står offeret nær. Festvoldtekter øker mest. Mørketallene er store. Mellom 8000 og 16000 voldtekter eller voldtektsforsøk begås hvert år i Norge (ifølge et estimat fra et offentlig utvalg som tok 10-gangeren av antall anmeldelser). Er det denne voldtektskulturen innvandrere skal integreres i, spørres det syrlig på sosiale medier. I Dagbladet på onsdag kunne vi lese: «Vi ser voldtektskulturen overalt.»

Og alle ler av nyfrelste, mannlige feminister som retter sin «pekefinger mot en isolert gruppe vi ikke selv tilhører. De andre. Innvandrerne. Muslimene.», skriver bloggeren Gunnar Tjomlid. «Gud bedre så herlig ansvarlig det føles. Ta kvinnens parti. Omsider. Og samtidig kunne dyrke litt fremmedhat i samme slengen.»

TJOMLID er et interessant og typisk case. For å bekjempe fremmedhat, bekjemper han virkeligheten. Her er hans metode: Tenk på et mørketall. Og tenk bare på hvite nordmenn. Da blir påstanden: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året.» Tjomlid ber oss glemme den «unorske» overfallsvoldtekten og se på «de 99,5 prosent av voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i.»

Hans eneste dokumentasjon er politistatistikk som viser at 78 prosent av de mistenkte/siktede i voldtektsaker i Oslo i 2014 var norske statsborgere. Men statsborgerne utgjør en enda større del av hovedstadsbefolkningen. Og teller mange innvandrere. Altså er etniske nordmenn underrepresenterte som voldtektsmenn. Tjomlid snur sannheten på hodet.

DET ER PINLIG at en høyprofilert faktasjekker (med mottoet «La meg se litt nærmere på det») ikke forstår statistikk. Eller rettere sagt: Gjør seg dummere enn han er, straks emnet er innvandring. Det er også pinlig at voldtektsforskere ikke vil fortelle hva deres egne tall viser.

«Voldtekt i den globale byen», skrevet av Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal i 2011, er den mest analytiske politirapporten om voldtekt i Norge. Og tok for seg siktede/mistenktes landbakgrunn. Personer med begge foreldre født utenfor Norge utgjorde 23 prosent av Oslos befolkning (i 2010), men sto bak to tredjedeler av alle voldtektene. Personer med opprinnelse fra Afrika, Midt-Østen eller Asia utgjorde 17 prosent av Oslos befolkning, men sto bak nesten halvparten av voldtektene.

Og enda mer oppsiktvekkende: Innvandrere fra disse tre regionene (der nesten alle av dagens asylsøkere kommer fra) var overrepresentert i samtlige av politiets voldtektskategorier, ikke bare overfallsvoldtekter, men også relasjonsvoldtekter, sårbarhetsvoldtekter og festrelaterte voldtekter. Selv i denne siste og antatt mest «norske» voldtektstypen, er det større sannsynlighet for at gjerningmannen er utenlandsk enn at han er norsk.

LIKEVEL FASTSLO rapporten at «voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.» Ja, da så. Etnisitetsperspektivet ble nedtonet, bortforklart og mistenkeliggjort: «Når overrepresentasjonen av «fremmede» lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene «menn» og «unge», har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.» Men hva slags frykt ligger bak når forskere ikke vil innrømme at bakgrunn fra visse land er en risikofaktor?

For å få vite hva tallene faktisk sa om voldtektsmenns opprinnelse, måtte man lese alternative medier: Document.no, Human Rights Service eller Jan Arild Snoen i Minerva. De store avisene omtalte rapporten uten å nevne innvandrerbakgrunn. Aftenposten publiserte en nettartikkel med tittelen «Utlendinger voldtar norske». Den ble raskt fjernet og endret. NRK vinklet bare mot overfallsvoldtektene, og fikk klage fra Antirasistisk Senter og Amnesty. Slik politiet har fått kritikk hver gang de har vært tydelige på ikke-nordmenns overrepresentasjon. Hanne Kristin Rohde høstet storm da hun i 2009 påpekte at gjerningsmenn i overfallssaker kom fra land med et dårlig kvinnesyn. Ble det for ubehagelig for politiet? Fikk de politiske signaler om å unngå perspektivet?

FOR ETTER 2011 ble det stille om landbakgrunn. Kripos’ årlige rapport om «Voldtektsituasjonen» oppgir bare gjerningsmenns kjønn og alder.En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden. Hun foretrekker også variabelen statsborgerskap framfor landbakgrunn. Slik «forsvinner» innvandrere inn i det store norske «vi». Noe som er flott på 17. mai. Men som verken gavner statistikken eller politikken.

I alle andre tilfeller ønsker myndighetene å definere risikogrupper. For å sette inn tiltak, forebygge, behandle og informere. Og for å forske videre på sammenhenger. Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og «betente», som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta. Og helst brutt ned så mye som mulig. Om det viser seg at menn i en bestemt alder fra et bestemt opprinnelsessted utmerker seg særlig negativt i statistikken, så har vi en målgruppe for videre undersøkelser og oppfølging.

PROBLEMET ER AT forskningsfeltet er politisert og ideologistyrt. Med slagside mot det korrekte og berøringsangst for det kontroversielle. Alle nordiske land har overrepresentasjon av innvandrere i voldtektstatistikken. I Sverige publiserer man minst mulig om saken. I Danmark er man åpen og rett-fram. I Sverige legger man vekt på sosioøkonomiske forklaringer. I Danmark har man korrigert for dette, og mener det står igjen en betydelig kulturfaktor.

Mønsteret er som vi kjenner fra den øvrige innvandringsdebatten, med Norge midt i mellom våre naboland. Det er blitt lov å tematisere flyktningers kvinnesyn, og sette dem på antivoldskurs, men fortsatt er det mye lettere å bruke kultur som forklaring på etniske nordmenns seksualforbrytelser.

Dette er kanskje den største ironien på feltet: Man mener – på tvers av de flestes hverdagserfaring – å se et utbredt kvinnehat, ja et «massivt holdningsproblem» blant alminnelige norske menn, oppvokst i et av verdens mest moderne, likestilte og kvinnevennlige land. Mens man ikke vil ha fokus på holdningsproblemer i kjønnskonservative minoritetsmiljøer, selv hos de som setter hijab på småjenter for ikke friste menn. Vi skjønner den gode hensikt: Å ikke medvirke til økt stigmatisering og fremmedfiendlighet. Men hva har vi lært fra Köln og Sverige i år? At mørklegging og avledningsmanøvre er en kortsiktig og risikofylt strategi som nærer konspirasjonsteorier og mistillit til «elitene». Virkeligheten er ikke rasistisk. Derfor må fakta fram.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 30. januar 2016.

Posted on

David Bowie – mannen som solgte seg selv

Bowie foto

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

”Musikken burde spjåkes opp, bli en parodi på seg selv. Den burde være klovnens, Pierrots, medium.”

 

Hva var det med David Bowie? Mange peker på hans mangfoldighet, hans ”kamelon”-preg, hans evne til bruke og utnytte tidsånden. Alt dette er riktig og teller med. Men er Bowie den første og største i ? Han var ikke engang en pionér når det gjaldt seksualitet (den æren bør gå til ”The Queen of Rock’n’Roll – Little Richard). Nei, hvis David Bowie representerer en tidsskille i rockhistorien, er det fordi han brøt med en underliggende moral og ideologi om hva som skal motivere en rockartist, hva som skal gi artisten troverdiget. Bowie introduserte en tilnærmingsmåte til hele uttrykksformen som fortsatt er kontroversiell, og evner å skape strid og debatt blant rockfans og rockkritikere. Mange insisterer fortsatt på at rock skal være noe ekte, ærlig og autentisk. Ellers er den falsk, overflatisk, kommersiell – kort sagt falsk og forkastelig. Men Bowie gjorde allerede for 45 år siden narr av hele ideen. Og mer enn det: Han gjorde narrespillet til sin egen signatur.

Her er et utdrag fra min debutbok ”Vulgær og vidunderlig” (1992), der jeg plasserte Bowie i en camp-tradisjon mellom Marc Bolan (glamrock)/Alice Cooper (skrekkrock) på tidlig søttitall og new romantics/synthpop-ere på åttitallet.

 

BLØFFMAKERE, SJARLATANER OG SPEKULANTER! Reaksjonen på glam- og skrekkrockens eksesser synliggjorde hvor strengt rockens presteskap hadde blitt. Marc Bolan og Alice Cooper ble beskylt for å ha solgt seg til bransjen. Etterfølgernes deres ble utledd av seriøse rock-kritikere. Problemet med disse artistene var at de ikke gadd late som de drev med annet enn underholdning. De pyntet seg med paljetter og rustninger i stedet for edle motiver. Fjolleriet, manierismen og hele repertoaret av teatralske krumspring stred mot den romantiske inderlighetsnormen som krever feeling, engasjement og oppriktighet.

Men glam/horror-eksponentene hadde ingen subversive hensikter, og avvek ikke gjennomført fra normen. Bolan uttalte seg ofte som en troende rock’n’roller (han likte ikke glam-stemplet!) og lekte tydeligvis Gitarhelt på fullt alvor. Selv en Freddie Mercury kunne lede publikum i allsanger av typen ”We will, we will, rock you!” – uten snev av ironi.

David Bowie var mannen som tok det endelige farvel med romantikken. Den første som greide å stille seg på utsiden av rockens liturgi, og betrakte ritualet lidenskapsløst. For ham var ikke rock’n’roll noe man skulle ære, men noe man kunne bruke. Rock’n’roll-språket var ikke ”naturlig”, men en samling konvensjoner. Bowies distanse til vokabularet gjorde han i stand til å behandle det med en helt ny djervhet og lekenhet. ”Musikken burde spjåkes opp, bli en parodi på seg selv,” sa han. ”Den burde være klovnens, Pierrots, medium.”

Bowie hadde studert mime (hos Lindsay Kemp, en kapasitet som ikke var ukjent med camp), performance, og zen-buddhisme (en filosofi med en ganske annen personlighetsoppfatning enn rockens protestantiske variant.) Han forsto seg som ”kunstner”, men heller enn å identifisere seg med bohemfiguren, valgte han Andy Warhol som modell.

Han misunnet popguruens evne til å selge sin egen myte, til å skape teater omkring seg selv. Han så Londons-oppsetningen av ”Pork”, et skuespill basert på Warhols Factory-miljø, og ble like imponert av den utfordrende kostymeringen og kjønnrollelekten, som av oppstyret det vakte i media. Han farget håret, tok på seg kjole, og erklærte seg biseksuell. Året etterpå (1972) steg han ned fra himmelen som Ziggy Stardust, en glitter-Messias med kassegitar (og et knippe bra låter!), og sensasjonen var et faktum.

Bolan var en oppsminka hippie, Alice Cooper en helt normal psykopat. Men denne mannen (hvis det var en mann?) så ut som han kom fra framtiden.

I stedet for Warhols ”eget” band – Velvet Underground (et evig kult-fenomen, tross Warhols kommersielle ambisjoner) – ble det Bowie som skulle realisere popkunst-filosofien i rockens medium, for et massepublikum. Allerede i 1970 hadde han døpt bandet sitt ”Hype” – en skjelmsk beskjed om at denne sangeren ikke hadde tenkt å hylke ”ærlig”. Nå ville han gjøre fabrikeringen av imaget til selve kunstverket. Se hvor kløktig og elegant jeg regisserer min egen ”sellout”!

Det var samtidig en demonstrasjon av Oscar Wilde-tesen ”Livet imiterer kunsten mer enn kunsten imiterer livet”. Bowie framstilte Ziggy Stardust også off-stage. Han ble aldri sett uten bodyguard. Han kjørte limousine og drakk champagne. Manageren utnevnte en ”offisiell” Bowie-fotograf og innvilgte intervjuer kun til journalister som ikke hadde møtt Bowie tidligere. Bowie ble stjerne ved å spille stjerne!

Dette var pop inspirert av popkunst: kunst-pop. Anti-tesen til kunst-rock. Liksom Warhol fastslo at ingen kunstner kunne gjøre suksess uten å beherske markedsføring, demonstrerte Bowie at alle rockartister er innpakkede produkter. ”Han forsøkte ikke så mye å frata rockens dens uskyld, som å angripe ideen om at den noen gang hadde vært uskyldig,” skriver Roy Carr og Charles Shaar Murrey i sin Bowie-biografi. Liksom Warhol latterliggjorde den abstrakte ekspresjonismens affekterte ”spontanitet”, undergravde Bowie rockens tro på instinkt og rå seksualitet ved å eksponere rock-kliseene som klisjeer – gjerne i grotesk forvridde former.

Under Ziggy-konsertene knelte han foran gitarist Mick Ronson, tok tak rundt rumpeballene hans og begynte å kysse gitaren. Publikum visste ikke helt hva de skulle tro. Det eneste sikre ved Bowies opptreden var tvetydigheten. Når han sang Rolling Stones’ ”Let’s Spend The Night Together” låt det nesten som parodi. Når han fikk opp pulsen, virket det som han svettet dyr parfyme. I 1975, da han av mange var stemplet som en stilfull, men sjelløs posør, spitel han ikke den sterkt soul-inspirerte ”Young Americans”. Selvfølgelig kalte han den ”mitt plastikk-soul-album”. Og allikvel låt musikken emosjonelt overbevisende, nærmest … autentisk. Bowie kunne ha skrevet under læresetningen til John Gielgud i filmen ”Providence”:

”Style is feeling.”

Posted on

Faktaresistens. Årets ord i 2016?

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

I 2015 lærte vi at fakta ikke hjelper. Ikke på SSB-direktøren heller.

Du må kunne lyve for å nå langt i politikken. Men noen driver det lengre enn andre. Donald Trump gidder ikke engang late som han bryr seg om fakta. Jo drøyere påstand, desto bedre mediedekning. Her noen av hans bidrag til folkeopplysningen i året som gikk:

Tusenvis av muslimer i New Jersey jublet mens tvillingtårnene falt.Trump hevder han så det på TV og at feiringen fikk bred mediedekning. Ingen andre har sett det. Politiet avviser at det skjedde.

Meksikanske myndigheter sender voldtektsmenn og narkodealere over grensen til USA. Nei, de aller fleste av migrantene er ikke kriminelle, søker legalt arbeid og blir ikke sendt av noen.

81 prosent av hvite drapsofre er drept av svarte. Nei, bare 15 prosent. De fleste blir drept av noen de kjenner, med samme hudfarge. Da Bill O?Reilly i Fox News kritiserte Trump for å retweete rasistisk propaganda, svarte han: «Bill, skal jeg sjekke alle statistikker?»

Nettstedet Politifact har sjekket 70 av Trumps påstander og rangerer tre fjerdedeler av dem som «Mostly False», «False» eller «Pants on Fire» (hvilket betyrlatterlig feilaktig). Men tro ikke at Trumpen er noe for seg selv. Hans fremste utfordrer i den republikanske nominasjonskampen, den mer dannede Ben Carson, har enda flere løgner på rullebladet, og liker å sammenligne USA under Obama med nazi-Tyskland.

Faktaforakten inngår i en nyere partitradisjon. George W. Bush disset Al Gore for hans bruk av «fussy math» (les: tall og figurer), og skrøt selv av å være en «decider», som tar avgjørelser på ren «guts». Deretter kom fenomenet Sarah Palin, som heldigvis forsvant i skam før hun rakk å ta noen beslutning på nasjonens vegne.

Hillary og Demokratene er rene revisorer i sammenligning. Og er det ikke det vi «vet»? De som står for den mest humane og siviliserte politikken har fakta på sin side. Mens høyrepopulistene må ty til rykter, myter og propaganda for å nære fremmedfrykten. Sverigedemokratenes Jimmie Åkesson advarte i sommer mot «det som holder på å skje med vårt engang så trygge land», der det nå er «sprenginger og skyting nesten hver dag.»

To professorer i kriminologi advarte straks mot dette kunnskapløse utspillet, og fastlo at både grov vold og frykten for vold har gått ned på 2000-tallet. Da SD-lederen ble konfrontert med forskningen, svarte han: «Jeg synes dels at, at … mm … Veldig mange mennesker opplever en situasjon i dag der kriminaliteten har blitt annerledes.»

Åkessons krimbløff ble nylig brukt som hovedcase i en artikkelserie om «faktaresistens» i Dagens Nyheter. Men så enkelt er det ikke. Mange svenske forskere har dokumentert økning av lovbrudd, særlig økt gjengkriminalitet. Politiet i Malmø, Sverige mest innvandringstette by, registrerte 30 sprengninger (eller -forsøk) i løpet av 75 dager i sommer. En politirapport fastlår at 55 bydeler i Sverige er delvis utenfor politiets kontroll. «Det finnes enklaver i Sverige der svensk lov ikke lenger gjelder», sier en forskningssjef ved BRÅ.

Så hvem skal man tro på, hva skal man legge vekt på? I Sverige er polariseringen nesten absolutt. SDs velgere mistror på autopilot alt som kommer fra «eliten», «etablissementet», de «politisk korrekte». Mens sentrale kommentarorer kan avfeie statistikk de ikke liker som «rasistisk». Samfunnsøkonomen Tino Sanandaji er blitt ekspert på å avsløre grove faktafeil hos sentrale aktører som SVT og statsminister Løvren. I sitt mye delte foredag «Fakta om innvandring» hevder han at debatten er blitt et spørsmål om ren tro og posisjonering: «Hvis Jimmie Åkesson sier at himmelen er blå, må jeg si at himmelen er grønn.»

Og her er vi ved kjernen. Sosialpsykologiske eksperimenter med mattetester viser at folk har tendens til å regne feil dersom rett svar ikke harmonerer med deres politiske oppfatning. Alle som har debattert et betent emne på sosiale medier vet det: Du kan ikke vinne en debatt med tall og fakta. Motparten er immun. Du kan plukke et argument fra hverandre. Motparten gjentar argumentet med nye ord. Og dette gjelder selvsagt begge parter.

Man behøver ikke tilhøre ekkokamre eller «virtuelle sekter», det holder å ha en hjertesak eller kjepphest. Så vil nettet hjelpe deg å fastholde din vinkling på verden. Det har aldri vært lettere å faktasjekke og bestride rådende oppfatninger. Og heller vært lettere å finne og dele akkurat de fakta som bekrefter ens egen oppfatning, og ignorere alt annet. Fakta er blitt en konsumvare, noe du kjøper etter egne preferanser.

Hadde vi bare hatt en overdommer! Det nærmeste vi kommer er Statistisk Sentralbyrå, «den fremste leverandøren av fakta», ifølge byråets nye sjef Christine Meyer. Men Meyer er «så positiv til innvandring at hun svekker tilliten til byrået hun leder,» ifølge Elin Ørjasæter. Meyer hevder at innvandring kan dempe konsekvensene av eldrebølgen. Uten dekning i byråets tall. Meyer vil ikke stille til debatt eller la seg intervjue av regnekyndige journalister, men sier hun gjerne ville gått i protesttog for fortsatt innvandring. Kanskje hun stoler mer på ektemannen enn sine egne ansatte? Hun er gift med Victor Norman, eks-statsråd, NHH-professor og DN-spaltist, som i høst erklærte at han ville ha 100 000 flyktninger til Norge – og det raskt!

Så hva gjør vi da, når selv høyt ansette fagfolk og byråkrater lar sin egne verdier og følelser overstyre fakta? Skal du ta stilling i betente debatter, må du sjekke kildene, lese deg opp og lære hva tall sier (og ikke sier). Finn ut hvem som er debatten mest sakssterke meningsbærerne, og vei deres virkelighetsbilde mot hverandre. Og tro ikke at sannheten alltid ligger midt i mellom. Til syvende og sist finnes det ikke noe alternativ til Trond-Viggos formaning: Du må tenke sjæl.

Teksten ble opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet 2. januar 2016.

Posted on

Årets ikke-navn

Djevelkvinnens advokat oppsummerer Storhaug-året.

Morgenbladet har gitt meg stiloppgave. «Gjør rede for Storhaug-komplekset i norsk offentlighet.» Jeg går til oppgaven med pusten fra Facebooks plageånder i ryggen: Har du ikke skrevet nok om Storhaug nå? Får du betalt for å promotere henne? Hva er egentlig greia?

Greia er enkel: Hege Storhaug er Norges mest demoniserte samfunnsdebattant. Men gjør et viktig opplysningsarbeid som andre har forsømt. Norsk offentlighet trenger et brysomt, pessimistisk korrektiv til alle som vil godt og alltid tror det går godt. Utviklingen har langt på vei gitt henne rett.

Derfor ble jeg djevelkvinnens advokat. En møkkajobb, men noen må gjøre den. Jeg ante ikke at det var en fulltidsbeskjeftigelse (se her, her, her, her, her og her). Angrepene kommer døgnet rundt og fra alle mulige kanter. Det er utrolig hvor sterke følelser denne damen vekker.

Argumentene er ikke like sterke. Hylekoret avsporer debatten, og vil ikke lytte når Storhaug snakker med vanlig innestemme. Når hun for eksempel forteller om sin nære venninne fra Pakistan, som hun lenge har drømt om å få ut av landet – et brutalt patriarkat – og til et fritt Europa. Nå er venninnen kommet. Men føler seg ikke som en fri kvinne på vårt kontinent. Hun ser framveksten av den samme islam som hun flyktet fra.

Flere modige kvinner av muslimsk opprinnelse har vitnet om overvåkning, kontroll, overgrep, tvang, trusler og trakassering. Systematisk frihetsberøvelse i Allahs navn, midt i vår sekulære, moderne samfunn. Utøvd av selvoppnevnte moralpolitimenn som også forfekter hat mot homofile, jøder og Vesten. Unge lar seg hjernevaske til å ta avstand fra moderniteten og rasjonaliteten. Og parallellsamfunn vokser i takt med rekordhøy innvandring fra muslimske land.

Derfor står en sped, men steil sørlandskvinne på torget, med sin versjon av Krigsropet: Norge og Europa må våkne! Dette er ikke bare en religion. Det er et komplett sosialt og politisk system som ødelegger liv og tar liv.

Høres det hysterisk ut? At islamismen er totalitær ideologi på linje med fascisme, nazisme og kommunisme underskrives av professorene Bernt Hagtvet, Øystein Sørensen og Mehdi Mozaffari. Av Jyllands-Postens Flemming Rose og forfatteren Ayaan Hirsi Ali. Selv Storbritannias statsminister David Cameron, i sin skjellsettende Birmingham-tale. Det er disse Storhaug siterer i boken Islam – Den 11. landeplage. Ikke Fjordman eller Eurabia-fantasten Bat Ye’or.

Storhaug respekterer muslimer med et personlig, spirituelt forhold til sin tro. Men hun vil ikke skille islamisme fra islam, fordi Muhammed, som stiftet religionen i Medina, etter en mislykket periode som fredelig forkynner i Mekka, var en brutal krigsherre som krevde alles totale underkastelse. Storhaug låner derfor Hirsi Alis skille mellom fromme eller sekulære «Mekka-muslimer» (flertallet) og fundamentalistiske «Medina-muslimer». I siste gruppe plasserer hun jihadistene (Profetens Ummah), salafistene (Islam Net) og miljøer med forbindelse til Det muslimske brorskap (Rabita-moskeen). Skal vi bekjempe voldelig islam, må vi også våge å konfrontere det ideologisk støttende omlandet som har shariastyre som sitt ultimate mål.

Lett å skjønne, lett å støtte. Men de som etterlyser en «anstendig» innvandringsdebatt vil heller advare mot Hege Storhaug. Ved å stemple henne som islamofob, muslimhater, ekstremist, rasist og fascist. Hun ville vært landsviker under andre verdenskrig, ifølge en leder i en seriøs, nordnorsk avis. Mens landets største avis mener at konservative muslimer – til og med Islam Net – er aller viktigst å trekke med for å hindre radikalisering.

Stopp litt og la denne logikken synke: En kvinne som «brenner for demokrati og likestilling» og advarer mot en åpenbar samfunnsfiende, blir selv fremstilt som samfunnsfiende. Mens skjeggete mørkemenn som ønsker kjønnsapartheid og dødstraff for homofile, ansees som samfunnets gode allierte i kampen mot terrorisme.

«Et kulturelt svik» kaller Storhaug det. Dén retorikken virker kjent. Og vekker ubehag. Også djevelkvinnens advokat kan grøsse når Storhaug angriper tastaturet i affekt, uten kyndig oppsyn. Det blir for mye. Og for dumt. Som at moskeer ikke skulle blitt tillatt.

At det tidsvis koker over for en aktivist som i tjue år har stått ganske alene og fått mye dritt, lar seg likevel forstå. Det er underligere at så mange bare vil snakke om overtrampene, og ikke de andre 98 prosentene av det hun skriver. Lars Gule ble i 1977 tatt med sprengstoff på vei til å utføre en «militant aksjon» i Israel. I dag er han flittig brukt av media som ekspert på ekstremisme, terror og julebord. Da burde det være mulig å tilgi en lovlydig kvinne som gjengir en håpløs statistikk om 80 prosent IS-sympatisører fra Syria. Det riktige prosenttallet skal være 4, noe som tilsier at asylstrømmen har gitt oss flere hundre nye landsmenn med horrible og farlige holdninger. Blir du beroliget?

Storhaug og Human Rights Service har et ensidig og negativt fokus, lyder omkvedet. Si det samme til antirasister, feminister og miljøvernere. Og hva er overdrivelsene til en enslig aktivist mot alle år med velmente underdrivelser fra politikerne? «Radikal islam ikke er noen trussel for Norge.» (Støre, 2009). «Terror har ikke noe med islam å gjøre.» (Brenne, 2015). Den frie og uavhengige presse har ikke evnet å korrigere denne skjønnmalingen. Journaliststanden er full av det Norsk Monitor kaller «moderne idealister». Tre av fire stemmer Ap, SV, Rødt, MDG eller Venstre. 1 – én – prosent stemmer Frp. Og det noe idealister ikke vil, så er det å stigmatisere minoriteter og havne i bås med gjedder på ytrehøyresiden. Da blir den kritiske journalistikken om islam og innvandring deretter. Og kritisk forskning på emnet er nesten fraværende. Professor i religionshistorie Torkel Brekke kan skrive nesten komiske apologier for islam i avisene uten å bli tatt for det. Hege Storhaug derimot, må stå skolerett for Jon Hustad på TV 2 fordi hun var upresis med et tall fra Statistisk sentralbyrå og befant seg i «dårlig selskap» på internett for ti år siden.

Alternativet til demonisering og flisepikkeri er taushet. En omstridt kjendis utgir bok om et brennhett tema. Ingen intervjuer, kommentarer eller anmeldelser i noen av de store avisene. Det er mildt sagt mot normalt. NRK kjørte den ene islamdebatten etter den andre uten å invitere landets mest kjente og aktuelle islamkritiker. Insidere kan fortelle hvorfor. Det går i sort når navnet «Storhaug» nevnes i redaksjonene. Noen journalister føler også behov for å si det på trykk: «Jeg liker ikke Hege Storhaug.»

Sånt skaper mistro til meningseliten, sympati for underdog-en og økt boksalg. Mens hylekoret nøyde seg å fordømme vaskeseddelen («Europa ulmer. Er vår tid forbi?»), oppdaget leserne at boken først og fremst dokumenter hva som skjer i Europa. Tross springende fokus og en del lettvinte slutninger, gir den en levende og rystende skildring av en menneskefiendtlig ukultur. Der jøder må beskyttes med bevæpnet politi. Der tusenvis av jenter misbrukes som sexslaver i en engelsk by, uten at noen varsler, av frykt for å spre rasisme. Der ambulansepersonell i Sverige ber om skuddsikre vester for å besøke lovløse bydeler. Der muslimske ledere i Norge respekterer teologiske autoriteter som ønsker et nytt Holocaust. Hvor får man ellers en samlet framstilling av alt dette på norsk? Hos den jevne leser blir Hege Storhaug den som «tør der andre tier», og setter ord på deres egen bekymring for utviklingen.

Storhaug ble ikke Årets Navn i VG, men «vant» folkets nominasjon. Og boken gikk unna. Du kan fortie en «ytterliggående» debattant, men ikke en bestselger og snakkis. «Dagbladet kryper til korset og anmelder herved høstens sakprosafenomen,» skrev Aage Borchgrevink og ga 4 på terningen. Et par dager senere var hun avisens forsidepike og snakket ut om «ISLAM-BRÅKET». Si hva du vil om tabloidpressen, men hore kan den.

Morgenbladet ga anmelderoppdraget til islamforsker Olav Elgvin, som presterte å avskilte forfatteren som debattant: «Med denne boken har Storhaug meldt seg ut av debatten om islam og muslimer i Norge.» Hvorfor? Fordi det står noe noe feil på s. 16, s. 201, s. 204, og s. 206. Og hun ikke er «balansert» nok. Hadde Storhaug skrevet bok om skandaløst dårlig sikring mot ras og skred, hadde Elgvin arrestert henne for ikke å skrive mer om de vakre norske fjellene.

Men vinden snur over fjord og fjell når verden endrer seg. En ny, stor terroraksjon rammet Europa. Flyktningeuforien fikk et ublidt møte med ukontrollert folkevandring. På sju måneder gikk vi fra KrF-Dagruns T-skjorte («Velkommen til Norge, alle 10000!») til Sylvi Listhaug som innvandringsminister. Asylforliket strammet grensene og integreringsavtalen foreslo oppholdsnekt for ekstreme imamer. Utskjelt og utmeldt? Politisk gikk det Storhaugs vei, og vi bremset før vi kræsjet like stygt som svenskene.

Og en mediahendelse vil bli husket. 3. desember møtte Hadia Tajik Hege Storhaug i Aftenpostens tv-studio. På førstnevntes initiativ. At politikere fra Frp til SV i årevis har samtalt med Human Rights Service, er en velkjent hemmelighet. Men aldri før har en sentral politiker ønsket å bli sett offentlig i tospann med Storhaug.

Men så sitter de der, Arbeiderpartiets svarte juvel og innvandringsmørkets dronning. Og er enige om det meste. Barnehijab bør forbys. Muslimske kvinner må ut av hjemmet og inn i samfunnet. Kampen mot islamismen må styrkes. Vi skal være «dønn tydelig» på hvilke verdier som er norske! «Du snakker som en HRS-ansatt», sier Storhaug, og Tajik ler. Ap-nestlederen sier Storhaug maler med bred pensel, men tar opp viktige problemer som andre ikke har turt å røre. Et befriende øyeblikk, og et lite gjennombrudd for en sivilisert, ikke-polarisert islam og innvandringsdebatt i Norge. Noen av oss har forsøkt å si det hele tiden: Det ikke noe verdimessig skille mellom «samfunnsfiendtlige» Human Rights Service og samfunnsbærende Ap. Roll over Støre, and tell Hareide the News.

 

Teksten ble opprinnelig publisert som kronikk i Morgenbladet, 24. desember 2014.

 

Posted on

Ingen kan beskylde Nils August Andresen for å skrive kort og klart. Del 2.

Så har jeg blitt til Stalin og et helt nytt fag – sektforskningen – er introdusert i den evige, elleville Storhaug-debatten.

Det skal blir vanskelig å overgå metanivået som nå er satt av den som vanlig svært ordrike debattoverdommer Nils August Andresen. Hans artikkel ”Hvis du er i en sekt, stiller du ikke spørsmål” er egentlig lite annet enn en inflatert megaultraextrautgave av den forrige artikkelen han skrev omStorhaug og meg i Morgenbladet, der han også greide å konstruere en ”kuvending” hos meg som visstnok var svært inkonsekvent.

Jeg ser at artikkelen tas imot med begeistring av the usual suspects. Min argeste Facebook-klegg, Erik Honoré, kaller den presis. Da skjønner jeg at jeg ikke har tatt feil når jeg oppfattet den som det reneste rør. Og det mest rørete av Andresen er vel å gi hederlig omtale til et av de dårligste revolverintervjuer som er gjort på norsk fjernsyn. Siden vi snakker om sekten, tillater jeg meg å sitere fra Halvor Foslis anmeldelse på Facebook:

”Jon gjorde dessverre et mislykket forsøk på å være en kritisk journalist i et program der også programlederen sviktet fatalt. I sum ble det et selsomt, merkverdig program, i anti-opplysningens ånd: flisespikkeri, overrumpling, anonyme anklager, guilt by association, nedlatende, belærende behandling av en voksen studiogjest, som var aktuell med høstens store boksnakkis, men som ble behandlet som en blanding av et uansvarlig barn og manipulerende røy.”

Andresen derimot fikk bare med seg at gode, ”kritiske spørsmål” ble stilt fra en som er ”genuint opptatt av tall”. Finansavisens Kjell Erik Eilertsten er om mulig mer opptatt av SSB-tall enn Hustad. Han kaller Hustads kritikk for ”flisespikkeri”. Og Hustad sier at tallene er mer alarmerende enn Storhaug gav inntrykk av. Skal hun da ”tas” for å være for mild? Dette gir jo ingen mening, hvis problemet er at hun er for alarmistisk, eller drar fakta i sin retning, slik Hustad påstår.

Jeg skjønner ikke engang overskriften på Andresens artikkel. Sekt meg her og sekt der. Jeg er frittsvevende intellektuell (hoho!) og skyter dit det trengs, når det trengs. Jeg kritiserte Storhaug skarpt for hennes moské-kronikk i Dagbladet. Og jeg har selvsagt ingenting imot at Hustad griller Storhaug. Men er alle måter like gode? Er alle emner like sentrale og viktige? Hustad trakk fram tallrusk og gammalt grums, når hun nettopp har ute bok smekkfull av harde og urovekkende fakta. Fant han ikke noe å særlig å ta henne på der?

Ellers er det mye man kunne ta fatt i Andresens artikkel. Det er mange åpenbare og avgjørende forskjeller mellom Hege Storhaug og Bent Jensen (hvis man leser flere av hans artikler). Det som Storhaug anser som umistelige verdier – ytringsfriheten, demokratiet – anser Jensen for å være noe som allerede har ødelagt Europa. Selv stemmeretten er et endetidstegn i hans verden. Og han mener forfallet er noe eliten har regissert med viten og vilje. Hans idé om ”den europeiske kulturens overlegenhet” utelukker noe av verdi fra alle andre kulturer. Han ser alle flyktninger som snyltere og raljerer grovt over alle gode som drysser over dem straks de kommer over Middelhavet. Intet av dette finner du hos Storhaug.

Jeg registerer også at Andresen tre ganger må fortelle at jeg har omtalt Storhaug som en ”utrettelig menneskrettsforskjemper”. Her er setningen jeg skrev i min Dagbladet-kommentar: ”Eller hadde jeg gått glipp av en ”radikalisering” hos den utrettelige menneskerettsforkjemperen Hege Storhaug?” Dette er altså en kontekst der jeg diskuterer hvor hun står, ikke der jeg med dette uttrykket oppsummerer hvor hun står. Hadde djevelkvinnens advokat visst at formuleringen ville blitt brukt av aktoratet, ville han nok ha skrevet den i anførselstegn.

I samme artikkel kalte jeg også Storhaug for et «overengasjert følelsesmenneske» som fylte HRS med «skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam». Det var ikke fullt så aktuelt for Andresen å sitere. Man imponeres ikke av redeligheten.

Andresens artikkel innholder også direkte feil: ”Og i intervjuet med FrontPage Magazine skulle Storhaug [ifølge meg] visstnok ha sagt at vi måtte gi vår fulle støtte til frihetselskende muslimer, skjønt det er umulig å gjenfinne noe slikt i utsagnene hennes der (hun har sagt noe i den retning senere).” Nei hun sa det da. Andresen har ikke greid å lese hele artikkelen. Den er på to sider. Storhaug sier: ”But I think it is very important now to listen to Ayyan Hirsi Ali, whom I will label as the leading freedom fighter in contemporary Europe: don’t let us Muslims down. Give us a Voltaire. We have to support the secular Muslims a hundred percent. They are still in majority, according to many surveys in different European countries.”

Et par observasjoner til: Andresen mener Storhaug feilaktig tillegger muslimske debattanter en ”taqiyya”-strategi: at de bevisst taler med to tunger. Det kan godt være at mistanken er urimelig i de aktuelle tilfellene. Men i boken gir hun flere dokumenterte eksempler på enorme kontraster mellom intern og ekstern kommunikasjon fra islamske ledere. Men Andresen gir ikke inntrykk av å ha lest boken. Derimot mistror han selv hva Storhaug sier: «Hvor dypt denne beklagelsen stikker, kan man stille spørsmål ved.» Det kan man sikkert.

Andresens artikkel kan vel leses som en forsvar for Jon Hustad. Hustad takker i alle fall dypt på Facbook. Men hvis Andresen først skal skrive Facebook-Høyre-versjonen av striden mellom «The People’s Front Of Judea» og ”The Judean People’s Front”, så bør han få med seg den ypperste tildragelsen: At Jon Hustad brøt med sin venn Halvor Fosli, hans normalt nærmeste våpendrager, fordi han fikk så dårlig omtale for sin TV-opptreden. Etter to dager ville Jon bli Facebook-venn igjen, og Halvor svarte ja.

Og alle var enige om at dette var en riktig så hyggelig agurkdebatt i vintertiden.

 

Teksten ble opprinnelig publisert på Minervas nettsider 17. desember 2015.

Posted on

Revolverjournalisten som skjøt på seg selv

Islamkritikeren Jon Hustad arresterer Hege Storhaug for å ha samme virkelighetsbilde som han selv.

Jon Hustad forsøker i Aftenposten å imøtegå kritikken etter sitt famøse revolverintervju av Hege Storhaug på TV2s «Underhuset» på fredag. Han hevder han korrigerte henne for å styrke «saken» – å overbevise «det moderate sentrum» med «rette tal, relevante døme og med låg innestemme» om at innvandringspolitikken må strammes inn.

Men det var ikke det han gjorde, og ikke det han oppnådde. Hustad blåste opp irrelevante filleting og gammal grums, og lot som han hadde parkert henne. Hustad ville leke Martin Krasnik, danskenes tøffe, konfronterende TV-journalist. Men ble bare en amatørversjon av Skavlan, da han intervjuet Jimmy Åkesson. Og som i dette tilfelle, går seernes sympati til underdogen som ikke fikk fair behandling.

Et underlig skuespill

For hva skjedde på TV? Hustad greide så visst å overrumple Norges mest populære hoggestabbe, som aldri fikk sjans til å framlegge et eneste fornuftig poeng fra sin nye bok, «Islam – den 11. Landeplage». Men han greide ikke å påpeke noen tall- eller faktafeil som rokker ved bokprosjektet. Eller hennes mangeårige korstog for «frihetsverdiene». Derimot hadde han mage til å sitte i TV-studio og motsi fakta og synspunkter som han selv har hevdet med stor styrke som islam- og innvandringskritiker.

Det var underlig å bivåne dette skuespillet – og etterspillet på sosiale medier. Folk på venstresiden som alltid har mislikt «Facebook-Høgre» generelt og Jon Hustad spesielt, elsker at han «rævkjørte» Storhaug på TV. Og plutselig fikk antirasistene et nytt og uventet sannhetsvitne på at det ikke er noen sammenheng mellom innvandring og kriminalitet. Hvaforno’? Hustad har alltid hevdet det motsatte.

For bare to måneder siden skrev han en svært dyster artikkel på Medier24, med denne lange overskriften: «Hvorfor skriver vi så mye om asylstrømmen? Jeg tror svaret er islam, og trusselen det utgjør mot vår kulturkrets.»

Her kunne vi lese at økt islamsk innvandring vil skape «meir kriminalitet (personar frå muslimske land er mykje meir kriminelle enn andre, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå)».

Dette er klarere og beskere tale enn det Storhaug serverer i boka. Hun viser mest til lovløse forhold i Marsielles og Malmø, og advarer oss mot å havne der vi også. Men da skal plutselig TV 2s revolverjournalist Jon Hustad belære henne om hvor lite kriminalitet det er i Groruddalen. At den er like lav som på Vestkanten. I artikkelen hans var tonen litt annerledes:

«Vi som har råd til det, trekkjer ut i dei trygge forstadene og lever livet vårt vidare, alt medan vi kjem til å forlanga lægre skattar av di vi ikkje maktar å finansiera den stadig auka innvandringsbylgja av personar som i liten grad vil gje avkall på eigen religion og kultur og ikkje har utdaning.»

Merkelig tallkrangel

For Hustad er mest bekymret for velferdsbudjsettet. Han skriver at «ein somaliar utløyser eit investeringsbehov på 6 millionar nesten med ein gong han eller ho kjem til Noreg». Og videre at «gjennomsnittssomaliaren påfører Noreg ein nettokostnad i tenester og overføringar på ti millionar – altså rundt 16 millionar pluss pluss i framtidige kostnader, berre ved å koma hit.»

På TV filleristet han Storhaug for overdrivelser, selv om hun brukte laveretall enn dette.

Uansett er denne tallkrangelen en skinndiskusjon. Kjell Erik Eilertsen, journalist i Finansavisen, som har jobbet med disse SBB-tallene, mener Hustad bedriver «flisespikkeri» mot Storhaug. Tallene sier uansett at innvandring fra de såkalte R3-landene på sikt medfører betydelige kostnader for en allerede presset norsk velferdsstat.

Det har både Storhaug og Hustad sagt i mange år. Men på TV gav han inntrykk av at hun hadde misforstått hele regnskapet.

En kvartsannhet

Hva hadde den strenge faktasjekkeren ellers å fare med på TV? At Storhaug skriver i boka at 27 prosent av unge franskmenn støtter i IS: «Det er ikke en reell meningsmåling, men gjort av en Putin-organisasjon for å bruke den i propagandaen i Russland.»

Dette er i beste fall en kvartsannhet. Oppdragsgiver var det russiske nyhetsbyrået Rossiya Segodnya, men et seriøs britisk byrå, ICM Unlimited, utførte målingen, og resultatene ble gjengitt i flere store vestlige medier, for eksempel Newsweek. Storhaug er altså like upålitelig som et av verdens fremste nyhetsmagasiner.

Tallene om Frankrike fra denne spesielle undersøkelsen er det god grunn til å ta med noen klyper av salt. Men hva så? Nok av andre meningsmålinger forteller at IS-sympatien blant unge muslimer i Europa er urovekkende høy. Storhaug har altså rett i det vesentlige også her. Noe Hustad vet, men later på TV som han ikke vet.

Gamle viser om igjen

Det var alt skolemester Hustad hadde av innvendinger mot boka. Og så kom «Underhuset»s programleder Yama Wolasmal med de gamle historiene om innvandrerjentene som føler seg sviktet av Storhaug og HRS. Med en blanding av anonyme kilder og en gammel sak som er lagt død for lenge siden. Det er ingen som kjenner den fulle og hele sannheten om hva som skjedde den gang (begge parter føler seg sviktet). Men alle skjønner at Storhaug ikke kan å sitte på TV og forsvare seg mot anklagene uten å utlevere andre personer enda mer. Og emnet har ingenting å gjøre i en debatt med utgangspunkt i hennes islam-bok.

Så hvordan skal Storhaug behandles i debatter? Blir hennes forsvarere aldri bli fornøyd med hva slags kritikk eller anmeldelser hun får? Skjønner vi ikke hva som er jobben til journalisten Jon Hustad? Joda, selv om jeg fniser litt når han skriver at han «alltid stiller kritiske spørsmål» i arbeidet sitt, både til de han er enig med og de han er uenige med. Jeg har fulgt Hustad i mange år, og har aldri sett han ha noen kritisk distanse til sine egne helter (f. eks. Niall Ferguson). Derimot blir han fort krakilsk og mannevond om noen er kritisk til Jon Hustad.

Kritikken må ha kontekst, relevans og redelighet

Jeg skulle gjerne sett en knallhard konfrontasjon mellom en kunnskapsrik, faktagravende journalist og den ikke alltid like edruelige aktivisten Storhaug. Men da må den handle om hovedsaken i hennes islamkritikk og virke opplysende. Kritikken må ha kontekst, relevans og redelighet.

Vi må slippe at uvesentlige småfeil blir løftet fram som gedigne, graverende funn. Vi må slippe de evige henvisningene til ting som ble sagt og gjort for snart ti år siden, gjerne av andre (les:tidligere, eksterne bidragsytere til HRS). Hege Storhaug sitter i TV 2-studio og sier hun ikke tror på den konspiratoriske Eurabia-teorien (som sier at vestlige og muslimske ledere har laget en hemmelig plan for å islamifisere Europa). Hvorfor kunne ikke Hustad bare ta fram boken hennes og bruke sitater som motbevis? Fordi de ikke finnes der.

Storhaug er moderat i sammenligning med en mann som Hustad beundrer

Dermed måtte han til en artikkel fra 2006 i perifert amerikansk nettmagasin, der Storhaug var med i et fellesintervju der bl.a. Fjordman deltok, hver fra sin datamaskin. Hun sa ikke det samme som de andre. Hun sa blant annet at vi måtte gi får fulle støtte frihetselskende muslimer. Men hun sa det i dårlig selskap. Og det var nok for Hustad.

Ellers, når han ikke skal «ta» Hege Storhaug, har ikke Jon Hustad noen problemer med dårlig selskap. Han hyller Bent Jensen, en dansk historiker og kulturkriger som visstnok har vært vertskap for Fjordman under hans eksil, og som selv har luftet noen svært drøye undergangsvisjoner for Europa på kronikkplass i Jyllands-Posten. Storhaug er moderat i sammenligning med en mann som Hustad beundrer. Og som skriver til forveksling som Fjordman. Men sier du det til Hustad, blir han rasende.

Så hva er Hustad ute etter når han nå skal sette Storhaug på plass? Han er i egne øyne bare en faderlig vismann som viser omtanke med en kvinne som har gått seg vill. Dette presterte han å si til henne på TV: «Eg vil vise deg at du må reflektere mykje meir over kvar du står i terrenget, ka du ønske å oppnå og ka slags selskap du vil være i.»

Usaklig, nedlatende moralisering

Dette er ikke kritisk journalistikk. Dette er usaklig, nedlatende moralisering. Av den typen som Jon Hustad ellers bare nærer forrakt for. Men den overrasker ikke. Årets debatt om islam, innvandring og asylstrøm har til fulle vist hvor mye moral og følelser enkelte debattanter er i stand til å oppdrive, på bekostning av elementær, sunn fornuft.

Og jeg har selv analysert det absurde «Hege-hatet» i en helgekommentar i Dagbladet: Når fenomenet Hege Storhaug bringes på banen, kan selv de mest sindige og fornuftige mennesker blir veldig rare og kjipe versjoner av seg selv.

Det er også en av grunnene til at fenomenet stadig vokser. Folk ser en bekymret, litt overspent dame som sier noen ganske opplagte, men urovekkende ting om hva som nå skjer med Europa og Norge. Og så ser de noen gå løs på damen, i stedet for å gå løs på problemet. Og så tenker de sitt og bestiller bok de også.

 

Teksten ble opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 15. desember (på nett) og 16. desember (på papir).

Posted on

Dagbladet og Hege Storhaug. En trist historie.

storhaug faksimile

I dag ble jeg forbanna på Dagbladet. Hvordan kan en erklært “frisinnet” avis ønske å lukke islamdebatten?

MIDT I EN OPPHETET DEBATT om islam, som engasjerer brede lag av folket, kommer en meningssterk og faktatung bok om emnet. Skrevet av en kjent og omstridt person. Normalt ville dette fått de store mediene til å rykke ut, rydde plass og kjøre debatt for alt det er verdt.

Men Dagbladet tier boken i hjel. Ingen dekning av lanseringen, intet intervju, ingen kommentarer, ingen anmeldelse. (Og la det være helt klart: Dette har ingenting å gjøre med at ”Islam: Den 11. landeplage” er såkalt selvpublisert. Aune Sand utgav sin bok på eget forlag. ”Jordbærmus” ble anmeldt og omtalt som om den skulle være en verdensbegivenhet.)

På dette punkt skiller ikke ikke Dagbladet seg fra VG, Aftenposten eller NRK, som også har valgt å ikke gi boka noen oppmerksomhet. Men så blir boka en bestselger og forfatteren stemmes fram som Årets Navn i VG. Da kommer artikkelen i Dagbladet. Og hvilken artikkel!

ALLEREDE I INGRESSEN framheves Storhaugs ”forenklede syn på islam”. Vi får også vite at Storhaug ”setter fram påstander om at Europa er i en sivilisasjonskamp, og at vestlige verdier trues av islam.” ”Setter fram påstander”, gjør hun altså. Og om du skulle være i tvil: ”Hege Storhaug er kjent som en kontroversiell samfunnsdebattant og islamkritiker. For tida er kontroversene rundt henne mange.”

Storhaug siteres ikke på noe som har å gjøre med hennes perspektiver på islam og dens utfordringer for vår samtid. Hun sier at hun er glad for støtten fra grarota men er ”oppgitt over at vi har fått lite drahjelp av media.” Da kvitterer journalisten:

– Men du skjønner at ikke alle deler din oppfatning av sannheten?

SOM OM BOKEN hadde fortjent mer oppmersksomet om alle var enige i innholdet. Journalisten nevner at det er debattmøte om boka på Cosmopolite i kveld, der jeg og stortingsrepresentant Snorre Valen (SV) skal delta. (Linda Noor også.) Hun nevner også at jeg har forsvart Storhaug og at Valen har angrepet henne, men linker bare til Valens kronikk. Jeg får ingen henvendelse fra journalisten. Det får Valen, som gjentar sin vise om at Storhaug har et ytterligående verdenssyn styrt av konspirasjoner, som vi må møte med ”sober og rolig saklighet og tålmodighet”.

Jeg vet om flere sobre og dyktige forskere som mener ”hysteriske Storhaug” gjør en viktig jobb i norsk offentlighet, nettopp fordi så få andre tør og vil kritisere verdensreligionen, av frykt for å bli stemplet som islamofobe eller fremmedfiendtlige. Men Dagbladet vil heller snakke med seniorforsker Wilhelmsen (NUPI) som er enige med Valen:

”Jeg tror at hennes konstante utspill som gjør islam og muslimer til en utgruppe, er populære fordi de tilbyr denne enkle framstillingen av «de andre».  Som samfunnsdebattant tegner hun en enkel historie om hvem som er det største problemet i samfunnet. Det er godt å ha noen å definere som vår motpart, noen man kan skylde på og henge ut som annerledes og kanskje til og med som farlig for oss.”

Dette altså om en forfatter som har mange, nære muslimske venner og som skiller mellom autoritær/voldelig islam og den fredelige varianten hele veien gjennom i boka. Men ”eksperten” Wilhelmsen har ikke lest den.

OG DE SOM LESER DAGBLADET har nå fått klar beskjed om at det bør heller ikke de. Alle deler ikke Storhuags oppfatning av sannheten. Men alle som jobber i Dagbladet og alle som Dagbladet ønsker å snakke med, deler oppfatningen av at Storhaug er en farlig dame. Og jeg – en ekstern skribent som altså har dristet meg til redusere farenivået noe – har har fått beskjed av avisens seniorkommentator, John Olav Egeland, at jeg har gjort henne til Mor Theresa.

EN TING ER I ALLE FALL SIKKERT:  Det finnes i Norge og Europa i dag ikke noen mer reaksjonær, totalitær og barbarisk ideologi enn islamismen. Den har dessverre får solid fotfeste også blant hjemlige muslimer, og blir forfektet i flere av våre store moskeer og muslimske organisasjoner, noe Storhaug dokumenterer godt i boka. Dagbladet som tradisjonsrikt ”organ for frisinnet og framskrittsvennlig politikk” burde være det første og fremste mediet i Norge til å angripe denne ideologien head-on, og advare mot dens urovekkende utbredelse. I stedet synes det viktigere å advare mot Hege Storhaug, en journalist som skrev sin første og banebrytende artikler om kvinnefiendelige religiøse praksiser nettopp i Dagbladet.

Denne fortsatte stigmatiseringen og utdefineringen av vår mest profilerte islamkritiker er nedslående og forstemmende. Og et sykdomstegn i norsk offentlighet. Ingen krever at Dagbladet eller andre skal kjøpe Storhaugs virkelighetsoppfatning, men når hun utgir en hel bok om saken, bør de kanskje kunne sette seg inn i den, og i det minste forklare hvorfor den er så riv ruskende gal. De kunne kanskje til og med selv forsøke å finne ut hva som sannheten? Hvor er Dagbladets kritiske journalistikk om islam, nå når den er et brennaktuelt stridstema?

EN ANNEN TING ER OGSÅ SIKKERT: Denne blandingen av fortielse og fortegnelse av høyst legitim og viktig islamkritikk, er noe folk får med seg – og reagerer på. Det er noe som skaper avstand til meningseliten, og frustrasjon og aggresjon over at ting ikke kan diskuteres åpent. Denne aggresjonen kan Storhaugs kritikere i neste omgang bruke som bevis på den farlige stemningen Storhaug pisker opp. Og sånn fortsetter det.

Posted on

Godhet for de få

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Asylinnvandring er nødhjelp uten fornuft og rettferdighet. Det er ikke nok å stramme inn. Det bør legges helt om.

ASYLSTRØMMEN LØNNER SEG. For noen. Onsdag var investoren Alfred Ydstebø på forsiden av Finansavisen. Han får 233 millioner av UDI for å huse 1000 asylsøkere i et år i et kontorbygg på Forus utenfor Stavanger. Gevinsten kan bli 100 millioner. Han smilte på bildet.

Det er ikke galt å tjene penger. Det er ikke galt av staten å gjøre avtaler med private aktører. Man kan stusse over UDIs betalingsvilje, og ønske et mer kritisk søkelys på «velferdsprofitørene». Men hever vi blikket over globusen, synker det moralske ubehaget inn: Disse 233 millionene kunne vært brukt til å hjelpe mange flere flyktninger i mye større nød.

UNHCR, FNs høykomissær for flyktninger, mangler 40 prosent av finansieringen, det største gapet på femten år, og må kutte på mat og medisiner i flyktningleirene. Det har vært kjent lenge. Norge gir store bidrag. Vi vil ha giverlandskonferanse, og Erna besøker Jordan og Libanon. Likevel handler det meste nå om en annen utfordring:

Å innlosjere nyankomne velferdsklienter i overbelastede, overkjørte norske kommuner. Der frustrasjonen og bekymringen øker hos alle, unntatt asylbaronene. Krisen tvinger UDI ut på frierferd overfor landets kapitalister: «Nye asylmottak er sikret drift og god inntjening i minst fire år fremover. Dette er en bransje i vekst hvor det er gode muligheter til å tjene penger.» Trygve Hegnarkaller asylmottak for «den nye oljen». Eneste forskjell er at denne virksomheten tapper oljefondet i stedet for å fylle det.

ONSDAG VISTE DAGSREVYEN en reportasje som også setter asylordningen i perspektiv. Afghanske gutter lever på bønner og tomatsaus i norske mottak for å spare penger. De har ikke flyktet fra Taliban. De er sendt til rike Vesten av foreldrene for å sende penger tilbake til storfamilien. Hvis disse barna har beskyttelsesbehov, er det mot sine egne foresatte. Men for investorer som vil «bistå det offentlige», er asylbarn enda bedre butikk enn de voksne.

I fjor utpekte det svenske Migrationsverket enslige flyktningbarn til «den neste store milliardindustrien». Hittil i år har det kommet over 16000 til nabolandet. Private selskaper fakturerer 2000 kroner pr. barn pr. dag for å gi dem husrom. Sånt blir man rik av. En av de rikeste er Jan Emanuel Johansson (41), tidligere riksdagsmedlem for Socialdemokraterna og «Robinson»-vinner på TV. Han poserer på Facebook med sine biler, båter og motorsykler. Deriblant en Lamborghini, Ferrari og Porsche.

DU KAN LEVE I LUKSUS på skattebetalernes regning, basert på elendigheten til barn fra fjerne land. Men den virkelige elendigheten befinner seg i leirene i Pakistan, som huser 2,5 millioner afghanere. Verdens største og eldste flyktningepopulasjon. Her har UNHCR dekket bare fjerdedelen av budsjettet. Det årlige beløpet FN bruker på alle disse menneskene, bruker Sverige på bare 300 flyktningbarn. Migrationsverket beregner kostnadene for denne yngste asylgruppen til 27 milliarder neste år og 34 milliarder i 2017. Med disse pengene kunne man fullfinansiert UNHCRs arbeid i flere belastede land.

DETTE ER IKKE allokering av ressurser. Det er humanitær galskap. Og Norge har langt på vei fulgt samme oppskrift: Vi hjelper der det koster mest. Vi hjelper de få, ikke de mange. Vi hjelper de som søker noe bedre, ikke de som trenger det mest. Og jo mer vi hjelper her, desto flere ønsker seg hit. Da blir det mindre igjen til å hjelpe de der ute, noe som skaper enda flere migranter. Politikken forsterker både push- og pull-faktorene. Og fungerer verken som nødhjelp eller utviklingshjelp. Vi når ikke de mest sårbare: små barn, kvinner, eldre, syke og skadde. I stedet tapper vi krigsherjede land for en elite de sårt trenger. Så hvorfor har vi valgt en så åpenbart ufornuftig og urettferdig hovedlinje?

FORDI VI VIL DET GODE. Det gode ble synonymt med å ta imot tusenvis av asylsøkere ved vår egen grense. Mengden kom ut av kontroll, og vi strammer desperat inn. Men de nye tiltakene pirker bare i overflaten av et dysfunksjonelt asylsystem. Etter dagens praksis har millioner av mennesker rett til å bosette seg i Norge. Men asylordningen er til for de som er personlig forfulgt, ikke hele folkegrupper som vil unnslippe fattigdom, konflikter eller autoritære regimer. Dem blir det stadig flere av, og befolkningsprognosene er skremmende. Antall afrikanere vil øke fra 1,2 til 4,4 milliarder fram til 2100. 40 prosent i fattige land sier de vil emigrere hvis de har muligheten. Gjør regnestykket selv.

SÅ KANSKJE ER DET bare begynnelsen når UDI bruker 325 millioner i måneden på akuttmottak og har planer for 100 000 nye mottaksplasser neste år. Hundre tusen! Disse finnes ikke, og det koster å trylle. Deretter kommer konstadene til helsehjelp, norskopplæring, boliger, kvalifiseringstiltak, familiegjenforening, trygd for de som ikke får arbeid.

Rike Norge har råd til det, sier flyktninglobbyen. Nordmenn spiser potetgull for 2 milliarder i året. Vi kan klare oss uten chips og ny flatskjerm i noen år! «Det handler om humanitet.» Men selv den mest giverglade humanist kan bare bruke pengene én gang. Da bør de brukes der de har mest verdi og humanitær nytte. Men regjeringens «hjelp i nærområdene» ble i løpet av sommeren synonymt med egoisme, kynisme, gjerrighet og fremmedfrykt. Fordi FrP gjorde det til fanesak. Da måtte sentrum-venstresiden intensivere den omvendte form for hjertevarme og dugnadsånd. Plutselig hadde Anne Holt og andre gode krefter omdefinert nærområdene til Råde og Tøyen.

MEN SUNN FORNUFT tilhører ikke noe parti. Sylo Taraku sto på listen til Arbeiderpartiet under kommunevalget i Drammen. Han har jobbet i NOAS og UDI, og er nå generalsekretær i LIM-nettverket. Få andre kjenner asylfeltet bedre og nyter mer respekt som balansert røst i innvandringsdebatten. Han ber oss legge mer vekt på nærhetsprinsippet og regionale beskyttelseprogrammer: «Ikke som i dag, der vi bruker milliarder på ressursterke menn i sin beste alder som kommer til Europa på egen hånd, samtidig som FN må kutte i matrasjoner til de mest nødlidne i flyktningleirene i nærområdene.»

En slik kursendring ville gjøre beskyttelsen mer tilgjengelig, forhindre båttragedier, avlaste asylordningen, frigjøre ressurser og fordele dem mer rettferdig. Sylos punchline burde rammes inn og henges på veggen til enhver ansvarlig statsråd: «Det er bedre å kjøpe sykler til mange, enn Rolls-Royce til få.»

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 27. november 2015.

Posted on

Kvinnekamp med PDF

Aksel Braanen Sterri er en ideologisk gammelfeminist forkledt som ung mann med forskningsinteresse.

PIRKER MAN BORTI likestillingsdogmer, må man regne med å høre mye rart. Aksel Braanen Sterri, lederskribent i Dagbladet og selverklært feminist, har lest min sistehelgekommentar i hans egen avis, og fastslår at jeg har «avlyst kvinnekampen».

Det visste jeg ikke. Kvinnekampen handler om mange ting. Jeg skrev bare om den aktuelle debatten om kjønnsrepresentasjon – i toppledelsen i store konserner, blant partnere i advokatfirmaer, og blant gjestene på Dagsnytt 18. Mer eller mindre skjev kjønnsbalanse over hele linja.

MEN STATISTISKE FORDELINGER sier ingenting om årsak eller urett. Og er kun et likestillingsproblem dersom kvinner har dårlige muligheter eller møter større motstand enn menn. Lar det seg dokumentere at dugelige, villige kvinner ikke slipper til, vil jeg selvsagt støtte en kamp mot dette, slik jeg vil støtte kampen mot enhver annen diskriminering. Jeg stiller bare et elementært krav: at diskrimineringen må påvises før den kan bekjempes.

Og her er det tynt. Man retter en moralsk pekefinger mot selve statistikken. Og det er det. Selv den mest indignerte debattanten, Elisabeth Grieg, har til nå ikke pekt på en eneste konkret forskjellsbehandling eller strukturell mekanisme som har rammet kvinnelige sjefkandidater. Hun har ikke engang gjort noe med manndominansen i sjefssjiktet av sitt eget firma.

STERRI TILLEGGER MEG altså en politisk agenda jeg ikke har. Og karikerer mine ankepunkter mot feminismen. Pleier jeg å «ironisere over de «gærne feministene» som kritiserer H&M-reklamer og seksualiserte dameblader»? Jeg har aldri brukt uttrykket, eller ironisert over slik kritikk. Derimot har jeg formidlet mange kuriøse «genus-nyheter» fra Sverige. Disse sakene kan man ikke ironisere over, fordi de er ferdigparodiert.

For eksempel: Jus-fakultetet ved Universitetet i Stockholm fjernet nylig bildene av tidligere professorer fra veggene. Hvorfor? Fordi de forestilte «vita äldre män» og man ønsket at alle besøkende «ska känna sig inkluderade.»

Nyheten skapte latter og hoderysting da jeg delte saken på Facebook. Bare én brukte mye energi på å forsvare tiltaket. Aksel Braanen Sterri. Han viste til forskning om såkalt «stereotype threat» som gjør miljøer mindre attraktive for kvinner. At jusfakultetene både i Sverige og Norge forlengst har et solid flertall kvinnelige studenter, nevnte han ikke.

KVINNEREVOLUSJONEN som nå pågår i høyere utdanning er allerede i ferd med å bedre kvinneandelen i toppsjiktet. Og lederstatistikken skyldes et naturlig etterslep. Aktuelle kandidater til sjefsjobber i næringslivet er i 50-årsalderen. Og har utdanning som økonomer, jurister eller ingeniører. Få kvinner startet en slik utdannelse for 30 år siden. Derfor er det foreløpig få kvinnelige kandidater til slike jobber. Enkel matematikk.

Men Sterri er ikke opptatt av slike nærliggende, åpenbare fakta om norske forhold. Han er opptatt av amerikanske forskningsartikler med titler som «The Perceptual Determinants of Person Construal: Reopening the Social—Cognitive Toolbox» Eller: «The afterglow of construct accessibility: The behavioral consequences of priming men to view women as sexual objects.»

Disse artiklene skal visstnok lære meg en lekse: «Hadde Rolness vært så glad i fakta som han utgir seg for å være, kunne han gått til forskningen på området og fått svar. Den viser tydelig at kvinner fortsatt møter store barrierer på vei mot toppen, selv om de nå tar mer skjulte former enn før.»

MEN DET STERRI kaller «forskningen» – i entall – er bare nøye utvalgte studier som bekrefter hans egen oppfatning. Ren cherry-picking basert på egen ideologi. En stor og økende mengde forskning viser at glasstaket i dag er en myte (se her, her,her, her og her), og at kvinner har like gode karrieremuligheter som menn, om de jobber mye. Denne forskningen eksisterer ikke i Sterris verden. Og den forskningen han viser til, er fjern fra denne verden.

Det dreier seg i hovedsak om eksperimentelle studier i konstruerte situasjoner, og som regel gjort med ønske om å bekrefte en hypotese om diskriminering. Dette gjelder også studien fra Markedshøyskolen, som Sterri og mange andre bruker som bevis på at «menn ikke liker karrierekvinner». Studien er svært begrenset, ikke publisert i noe tidsskrift, og har et høyst tvilsomt premiss. Studenter ble forelagt en tekst om en suksessrik og kompromissløs forretningsperson. Personen overlater med lett hjerte barna til au pairen og sekretæren, og ordlegger seg slik:

«Det er viktig å hevde seg, og man må jo ha litt spisse albuer. Noen må overgi seg for at andre må vinne, og jeg bestem meg tidlig for å vinne (…) Det er vanskelig å unngå å tråkke på noen tær når man skal opp og frem, men det er ikke personlig. Det er et maktspill og man må lære seg spillereglene.»

Hvem snakker slik? Gordon Gekko? Flere studenter – og særlig de mannlige – mislikte denne lederen når hun het Hanna enn når han het Hans. Det er ikke overraskende. Hva om Hanna hadde vært framstilt mer realistisk, hatt litt mer empati, noe som i dag regnes som en viktig lederegenskap? Det sier studien ingenting om. Og den har heller ikke avdekket en mer negativ holdning til kvinnelige ledere generelt, slik forskerne påtår. Det er heller ikke studenter som ansetter toppledere. Vi befinner oss svært langt unna hodejegerjakten på ny Telenor-sjef.

SELVSAGT ER INGEN kjønnsblind. Selvsagt finnes tvilsomme holdninger og fordommer. Selvsagt forekommer favorisering av det ene kjønn i ulike sektorer og bransjer. Men dette kan gå begge veier, og er uansett langt fra å kunne forklare den store kjønnsdelingen mellom privat og offentlig sektor, eller den lave kvinneprosenten på toppen av næringslivet. Det er ikke gjort noen felteksperimenter om kjønnsdiskrimeringen under ansettelser i Norge (f.eks. ved å sende inn like jobbsøknader med ulikt kjønn). Det er smått med forskning om rekrutteringsprosedyrer. Men det finnes kunnskapsrike folk som kjenner det mannsdominerte næringslivet innenfra. Som eks-hodejeger Elin Ørjaseter, BI-rektorTom Colbjørnsen og NHO-sjef Kristin Skogen Lund. Hva sier de?

At kjønnsfordelingen på toppen har å gjøre med ulike livsvalg. Langt flere menn enn kvinner er villig til å jobbe svært hardt og forsake mye for å nå langt i yrkeskarrieren. Kvinnene ønsker i større grad et mer balansert liv, spesielt etter at barna kommer. Kvinnene blir ikke tvunget ut av karrieren og inn i rollen som «primær omsorgsperson». De vil være mor for sine barn og følge dem tett opp. VG hadde nylig en reportasje om statsekretærparet som valgte to ulike veier videre. Han elsker å jobbe, hun ville være mer med familien. Skal man ta «kvinners perspektiver på alvor», slik Sterri ønsker, så må man også ta dem på alvor også når de gjør slike «kjønnstradisjonelle» valg.

STERRI GJØR SOM ANDRE kjønnskjempere. Han ignorerer kvinners egne interesser og prioriteringer, selv om dette er den enkleste og mest åpenbare forklaring på kjønnsubalansen. Kvinner framstilles som viljeløse vesener, prisgitt krefter utenfor dem selv. Og disse er alltid diffuse og abstrakte. Sterris overgang fra strukturer til konkrete eksempler er i blant komisk:

«Menn har i lang tid fått lage rammer som favoriserer mannen på mange områder av samfunnet hvor menn fortsatt dominerer. Så lenge kvinner fortsatt har hovedansvaret for ungene, vil Dagsnytt 18 fortsatt ha problemer med å få kvinner til å stille opp mellom seks og sju på ettermiddagen.»

Mangel på barnevakt, altså. Som om man ikke – i verste fall – kan ta barn med til NRK, og la dem kose seg med twisten i sofaen utenfor studio! Dagsnytt 18 selv peker på andre årsaker: Kvinner har høyere mental terskel for å stille. De blir stresset med tanken på å få kritikk og motstand. De vil ikke snakke om noe som ligger en centimeter utenfor deres spesialfelt. De vil heller at du spør sjefen. Redaksjonen jobber bevisst og aktivt for å få kvinner til å stille, men greier likevel ikke å oppnå 40 prosent-målet. Så da er kanskje problemet noe annet enn gubbeveldet i krinken?

STERRI INNRØMMER at kvinner er mindre kompetitive og mer trygghetssøkende enn menn.  Men da blir oppgaven i følge ham å gjøre samfunnet mindre «kvinneuvennlig». Vi kan ikke fjerne konkurransen, men kvinner må få spesielle fordeler. Jada, Sterri synes kvotering er et «lovende virkemiddel».   Argumentasjonen er forutsigelig. Men likevel litt uventet, siden Aksel Braanen Sterri er en skarp ung kommentator som har vist evne til å tenke utenfor boksen. Men straks han tar på seg feminist-trøya, er det tilbake til 70-tallet. Han bruker ikke begrepet «patriarkatet», men det er likevel hans grunnleggende og eneste teori i denne diskusjonen. Klasse og etnisitet forsvinner helt som barrierer mot toppen. Det handler bare om kjønn. Det ene kjønnet som samfunnet ikke har lagt nok til rette for. Som vil ha akkurat de samme preferansene og posisjonene som mennene den vakre dagen da de usynlige barrierene har forsvunnet.

Dette gode, gamle budskap går altså hjem hos en ny generasjon feminister av begge kjønn. Aksel får skyt på Facebook fordi han er så flink til å henvise til forskning og pdf-er. At mange av linkene fører til uklare abstracter eller tunge artikler med høyst uklar beviskraft i denne debatten, er ikke så nøye. Kvinnekampen skal fortsette. De som står i veien må settes på plass. Før hadde vi hardtslående paroler. Nå har vi pdf-er.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg på Dagbladet.no, 13. november 2015.

 

 

Posted on

Kvinner som ikke vil, skal løftes fram

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Kan du telle? Og si «Makan!»? Da har du en god kvinnesak.

PÅ’N I IGJEN. Nok en gang retter offentligheten sitt kritiske søkelys mot toppen av det norske samfunn, der makt utøves, penger tjenes og viktige ting diskuteres. Og hva ser man der? Grove forbrytelser? Misbruk av tillit? Udugelig ledelse? Nei. Noe langt verre. Noe vi trodde vi hadde lagt bak oss. Noe som ikke lar seg akseptere eller unnskylde i et samfunn som vårt: Færre kvinner enn menn.

FOR EKSEMPEL blant partnerne i store forretningsadvokatfirmaer. Der man jobber 14 timer om dagen og tjener 10 mill. i året (eller mer). Jusprofessor Geir Woxholth dristet seg til å skrive i Dagens Næringsliv at kvinner ikke har «rett» til å bli partnere om de i årevis har jobbet mindre enn mannlige kolleger. Det skulle han ikke gjort. Noen ble så provosert atde ikke fikk sove. Men ingen kunne peke på noen konkret diskriminering. Bransjen har hardt inntjeningpress, konkurransekriteriene er kjønnsnøytrale, kvinner når fram om de prioriterer like tøft som menn.

BESLEKTET SAK, forrige uke. Jeg deltok i debatt under Dagsnytt 18s jubileumsfest. Tema: Hvorfor deltar kvinner mindre enn menn i offentlig debatt? NRK har et måltall på 40 prosent kvinner. Dax18 er ikke langt unna, og jobber aktivt med å få kvinner i studio. Tre telefoner pr. kvinne, én telefon pr. mann. Men det er ikke nok for Jonas Gahr Støres rådgiver Astrid Huitfeldt:

«Kvinner stikker seg mindre fram enn menn i samfunnsdebatten. Men det er ikke så interessant. Målet må likevel være å løfte fram kvinner. Dere bruker det som unnskyldning at kvinner sier nei. Dere gjør for dårlig jobb!»  

KVINNER VIL ALTSÅ mindre enn menn. Men andre må ta ansvar for at de likevel vil. Like muligheter holder ikke. Heller ikke ekstra tiltak mot kvinner. Resultatet skal være likt. Et underlig krav, men sånt er normalt på kjønnsfeltet. Der du ellers bør rase på vegne av andre, helst svake grupper, kan du som representant for det svake (?!) kjønn rase som ressurssterk person, på vegne av andre ressursterke personer.

ELISABETH GRIEG er den nye stjernen i denne øvelsen. «Makan!!» skrev hun på Twitter etter at Telenor presterte å ansette en mann som ny toppsjef, selv om «alle» – inkludert næringsministeren – mente det nå var veldig på tide med en kvinne. Dermed var skipsreder Grieg ekspert på rekruttering og rettferdighet. Hun fikk likestillingspris. Og gikk fra portrettintervju til portrettintervju. NHO-leder Kristin Skogen Lund mener mange kvinner ikke er villige til å yte det som kreves for å bli næringslivsleder. Griegs motargument bør leses flere ganger: «Jeg velger å ikke tro på det. Det blir veldig feil å si at kvinnene ikke vil, da legger du skylden på kvinnene.»

NETTOPP. Vi skal ikke ha noen forklaring som gjør kvinner til selvstendige vesener, som selv må ville og satse for å hevde seg mot kompetitive menn. Likestilling handler om enkel matematikk og enkel moral. Det er bare å telle og smelle. Det du ikke trenger, er å tenke. Om du gjør det, vil du kanskje innse at:

1. KJØNN ER EN IRRELEVANT EGENSKAP. Du skal ikke representere ditt kjønn i Telenor eller på Dagsnytt 18. Kjønn gir deg ikke kompetanse eller meninger. Det trengs balanse mellom parter eller partier for å få en god debatt, men ikke mellom kjønn. Likestilling og mangfold er gode mål – men:

2. KJØNN ER BARE ÉN EGENSKAP. Personer har også alder, hudfarge, seksuell orientering, utdanning, yrke. Ingen krever at etniske eller seksuelle minoriteter skal representeres etter sin andel av befolkningen. Ingen krever balanse mellom folk fra ulike samfunnslag. Dagsnytt 18 er topptungt. Personer med makt diskuterer seg imellom. Hvorfor er moderat mannsdominans utålelig, men stor sosial ubalanse er umerkelig?

3. KJØNNSBALANSE er tydeligvis bare viktig i de gunstige, attraktive posisjonene. Menn er i flertall på toppen. Men også på bunnen av samfunnet. I de skitneste, skadeligste og farligste yrkene. Nesten alle som dør på jobb, er menn. «Flere kvinner inn i dødsyrkene!» burde være et rimelig likestillingskrav.

4. BARE MANNDOMINANS anses som problem. Tre av de fire partiene bak dagens regjering ledes av kvinner. Begge partene i arbeidslivet (LO og NHO) ledes av en kvinne. Kvinner er i flertall blant ledere i staten. De største avisene har kvinner som politiske redaktører. Dagnytt 18 har flere kvinnelige enn mannlige debattledere. Det er bare så utrolig vanskelig å se.  

KJØNNSFOKUS er dermed et annet ord for tunnelsyn eller enhøydhet. Man tar ut én personlig egenskap blant mange, og noen spesielle posisjoner blant mange, krever at personene i disse posisjonene skal fordeles 50/50 (eller deromkring) etter denne egenskapen, selv om den ikke har reel betydning. Og er prosentfordelingen skjev, har man bevist eksistensen av et «glasstak», et «gubbevelde» eller et «strukturelt problem». Noe er galt. Noen lider urett.

Man kunne kalle dette kvinnelig logikk. Men så slem er jeg ikke. Det er bare en komplett mangel på logikk. Skjev fordeling sier ingenting om verken årsak eller urettferdighet. Den er i beste fall en indikasjon på mulig diskriminering. Men dette må selvsagt påvises, ellers er indignasjonen null verdt. Så hva holder det ene kjønn tilbake? Hvem er alle disse dyktige kvinnene som systematisk blir forbigått?

BERIT SVENDSEN, sjef for Telenor Norge, ble ikke spurt, sier Elisabeth Grieg. I stedet valgte Telenor, et konsern med halve verden som satsingsområde, en leder med bred internasjonal erfaring. Makan!!

Kanskje er det også gode forklaringer på sammensetningen av den nye sjefens ledergruppe, som bare teller tre kvinner mot 18 menn. Griegs forklaring til Morgenbladet – at man «driter i» kvinneandel og bare tenker «høy og mørk mann», virker lite sannsynlig. At et konsern som Telenor «velger bort veldig mye god kompetanse» eller «ikke tiltrekker seg de beste», faller på sin egen urimelighet. I det hele tatt framstår den stående anklagen om uutnyttet kvinnelig kompetanse mer som besvergelse enn som fakta.

Og pressen har sitt moralske rituale å oppføre. «En ren provokasjon!», raser Grieg og andre flinke damer. Da må den mannlige konsernsjefen bøye hodet i skam: «Det er ikke bra nok.» Etterpå jobber han videre med det han skal jobbe med.

MEN VENT NÅ LITT. Elisabeth Grieg er selv toppleder. Hvordan har hun «kjempet seg fram i en manndominert bransje»? Hun svarer: «Jeg pleier å si at at et nettverk er viktig. Noen som kan hjelpe deg å åpne en dør.»

Særlig hjelper det om nettverket er på plass fra fødselen av. Elisabeth og hennes tre søsken arvet en milliardformue og et 130 år gammelt familiekonsern. Grieg-gruppen har ikke vunnet noen likestillingspris. I to av konsernet største selskaper er 17 av 18 ledere menn. Grieg Shipbrokers har null kvinner på toppen. Hva sier hun til det? «Nei, det er jo helt skrekkelig.» Og hva er forklaringen? «Altså, vi vet ikke og vi klarer ikke helt å løse det.» Men «vi har gitt klar beskjed, som eiere, om at de (sic) skal satse på kvinner.»

SÅ LA OSS si det sånn. Vi forventer at det jobbes med likestillingen på toppen av norsk næringsliv! Når resultatet gang etter gang ikke er godt nok, blir vi veldig overrasket og veldig sinte. Men bare på det ene kjønn. Kjønnsbalansen blant de skyldige er til enhver tid 0 prosent kvinner, 100 prosent menn.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 31. oktober 2015.