Posted on

Hanne Bjurstrøm må gå

Likestillingsombudet er blitt advokat for mørkemenn med mørk hud, i stedet for å stå opp mot kvinnediskriminering.

Opprinnelig publisert som kronikk i Aftenposten, 6. desember.

Det gjelder den muslimske lærervikaren som ikke fikk fornyet engasjement fordi han nektet å håndhilse på kvinner. Slik lød hans begrunnelse: «Tanken er å skape færre fristelser. Min forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten.»

I følge denne religiøse «forståelsen», som hører hjemme i middelalderen, er kvinnelige kolleger å anse som sexobjekter. Som forstyrrer mannens åndelige renselse. Det er den samme tankegang som krever tildekning av kvinner. En tankegang som strider mot alt som heter modernitet og likestilling. Det er det motsatte av det vi lærer barn på skolen, og det vi i dag anser som en norsk grunnverdi.

Saken er derfor prinsipielt interessant. Hva skjer nå vi står konfrontert med en åpenbart kvinnediskriminerende praksis, utøvd av en representant for en minoritet som også krever sitt «vern»?

Saken har vært oppe i Diskrimineringsnemda. Fordi mannen mente seg diskriminert. Nemnda har nå slått fast at det var han ikke. Mange er glade for vedtaket, inkludert barne- og likestillingsministeren. Men Bjurstrøm jubler ikke. Hun vil ikke engang mene noe om selve saken.

Derimot er hun opptatt av å presisere hva som er vedtatt og hva som ikke er vedtatt. Avgjørelsen gjelder ikke norsk arbeidsliv generelt. Vedtaket kunne blitt annerledes om mannen hadde vært ansatt. Eller hvis han var i en annen stilling der andre hilsemåter var mindre problematisk.

Javel, men skulle man tro at likestillingsombudet også ville anse vedtakets begrensninger som et problem. At likestilling må gjelder i alle situasjoner, stillinger og bransjer. Men Bjurstrøm understreker i stedet at nemda enstemmig fastslo at vikarlærerens måte å hilse på var vernet av religionsfriheten, og at et mindretall konkluderte med at skolen hadde diskriminert lærervikaren. Ikke med ett ord sier hun at likestilling må gå foran religionsutøvelse i arbeidslivet. Hun sier:

«Jeg har aldri uttalt meg om denne saken, men generelt at vi som flerkulturelt samfunn bør akseptere at det er andre måter å vise respekt på enn å håndhilse.»

Dette er det samme som hun sa i det famøse intervjuet i Vårt Land. Det ble hun feilsitert på det er «ok å ikke håndhilse». Men følgende sitat er oppsiktsvekkende nok: «Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er mange måter å gjøre det på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, istedenfor å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre måter.»

Ja, vi kan for eksempel være åpne for at det å la være å smile når man møter kolleger, egentlig er et uttrykk for at man er glad for å se dem. Ombudet vil at altså vi skal endre elementære, grunnfestede omgangsformer i vår kultur for å tilpasse oss en mann som vil praktisere sin fundamentalistiske tro på jobben, i stedet for å følge gjeldende skikk og regler.

Da jeg kommenterte Vårt Land-intervjuet på Facebook, svarte Bjurstrøm at hun som «ansvarlig organ for å veilede om diskrimineringsloven» bare hadde blitt bedt om å gi «rettslig vurdering». Hun viste til rettsavgjørelser i Sverige, at det handler om konkret vurderinger, og at denne saken «illustrerer et vanskelig dilemma for ombudet, fordi to av ombudets saksområder, kjønnsdiskriminering og religionsfrihet kan synes å være i konflikt».

Nettopp. Men Bjurstrøm er ikke fagjuridisk rådgiver for staten. Hun er et ombud med oppgave å fremme likestilling og hindre diskriminering på bred basis. Tidligere likestillingsombud har aldri har vært redde for å mene noe om kontroversielle saker, eller å refse de som ikke har levd opp til likestillingsidealene. Vi trenger ikke lure på hva Bjurstrøm ville sagt dersom en norsk/hvit mann hadde nektet å ta kvinner i hånden på jobben. Men i det øyeblikk han er minoritetsmann, blir ombudet til jurist. Og snakker som om hun var mannens advokat.

Bjurstrøm kvier seg for å si det opplagte: At det å nekte å håndhilse, er en avvisning og en nedvurdering av mennesker basert på kjønn. At det er uakseptabelt i Norge. At islamister ikke kan kreve at vi skal tilpasse oss dem. At samfunnet må sette ned noen stolper på verdifeltet.

Vegringen er bare nok en demonstrasjon av at feminisme må vike for hensynet til “flerkultur” eller “antirasisme”. En komplett fallitterklæring. Vi kan ikke ha et likestillingsombud som ofrer likestillingen når mørkemannen har mørk hud. Hanne Bjurstrøm har hatt mange muligheter til å vise at hun skjønner hva som står på spill i denne saken. Men hun har strøket på testen. Hun bør gå.

Posted on

Fugl Føniks i svart lær

 

Tegning: Flu Hartberg

Mandag er det 50 år siden det sterkeste og mest usannsynlige comebacket i rockhistorien.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 1. desember 2018.

En ensom sanger står og vrikker i noe som ligner en boksering. Han ligner en fisk på land – uten band, uten fans. Publikum er mer eller mindre hentet inn fra gaten.

Han er kledt i en trang, svart skinndress med pusteegenskapene til en våtdrakt. Læret klistrer seg til kroppen. Han trenger hjelp for å få den av etterpå. Svetten renner. Håret som var anlagt i perfekt bakoversveis, har falt ned i pannen.

Så er det nærmest en fallen helt som griper til mikrofonen. Han, som eide hitlistene, har ikke solgt ordentlig med plater på mange år. Enda lenger er det siden siste konsert. Han har tilbrakt tid som gissel i Hollywood, spilt inn et tjuetalls lettbente B-filmer, og gjort sin manager rikere.

Imens har en ny generasjon revolusjonert rockmusikken med kunst, politikk, syre, farger, blues og støy. Beatles utgir «White Album», Rolling Stones «Beggar’s Banquet» og Jimi Hendrix «Electric Ladyland».

Men vår mann har ingen ny musikk å promotere. Han har knapt hørt den nye musikken. Han skal bare være hovedpersonen i et underholdningsprogram på TV, sponset av en kjent symaskinfabrikant: «SINGER presents ELVIS».

Planen var å lage et juleshow for hele familien. Det ble heldigvis avverget. En TV-produsent med integritet og baller vant stirreleken mot manager Parker. Han ville vise den ekte Elvis. Ikke pappfiguren. Det skulle være et sannhetens øyeblikk.

Men det ble noe mer. En åpenbaring.

Amerika fikk oppleve Fugl Føniks i svart lær: Elvis Presley gjenfødt som The King of Rock’n’Roll – mektigere og mer karismatisk enn noensinne.

Han synger som en gud. Han ser ut som en gud. (Finnes det noen vakrere mann i verdenshistorien enn Elvis i ‘68? Jeg er heteroseksuell, men jeg tviler.) Og han slår seg løs. Det er en maktdemonstrasjon. Elvis har vært borte i sju år. Men bruker 50 minutter på å redusere alle sine etterfølgere i faget til læregutter.

Beatles hadde melodiene. Dylan hadde tekstene. Hendrix hadde gitarsoloene. Elvis hadde ikke engang egne låter. Men han hadde stemmen, leppa, blikket, kroppen, sjarmen, stilen og sex appealen.

Og selvsagt røttene, som kom best fram når han fikk sitte sammen med sine gamle medmusikanter, spille kassegitar, synge favorittlåter, dele historier og skrøner. Der og da ble konseptet Unplugged oppfunnet. Og det nærmet seg reality-TV. Mennene enser knapt publikum, de spiller for hverandre, som de pleide å gjøre i stua eller garderoben.

Men Elvis var også showmann. Han reiser seg og drar «One Night» alene på elektrisk gitar med foten på stolen. Aldri har noen rocket så rått med så spinkle midler. Han nærmest freser i sinne: It’s been too lonely to long! Greil Marcus tar fram de store ordene om denne versjonen i sin bokklassiker «Mystery Train» (1975):

«Ingen har noen gang hørt ham synge som dette. Selv ikke hans beste plater er nær den lidenskapelige dybden i denne musikken. (…) Hvis det noen gang var musikk som blør, så var det denne.»

Musikk som blør! Men rockens kanskje største skribent får ikke med seg at musikken også ler. Elvis tøyser og tuller gjennom hele nummeret. Som om han ikke tar sin egen hudløse framføring alvorlig. Han veksler mellom ekthet og spill, råskap og kødd, som om det ikke var noen forskjell.

Og apropos dobbelthet. Hvem er den svarte predikanten i hvit dress som avslutter showet? Elvis var instruert av Parker til å synge «Glade jul»(!). I stedet ble det «If I Can Dream», en nyskrevet sang om fred og forbrødring, inspirert av dødsfallene til John F. Kennedy og Martin Luther King. Elvis synger uten filter, bøyer knærne, veiver med armen. Totalt oppslukt, nesten besatt. Til slutt, etter å ha gitt alt, løfter han armene. Ikke i trumf, men i utmattet lettelse.

Men Elvis ville ikke vært Elvis om han ikke også gav seg hen til sentimentaliteten. Og kanskje er balladen «Memories» det mest bemerkelsesverdige nummeret i hele showet. Og det mest misforståtte. Greil Marcus skriver: «Det er en råtten sang. Begravelsesmusikk. Eller enda verre: Musikk til en reklamefilm for en begravelse.»

Og igjen overser kritikeren noe viktig: Lærmannen har gått til den andre siden av scenen, bort fra gutta, og satt seg ned blant jentene. Blikket han sender dem er avvæpnende og alvorlig. Som for å si: Jeg har også et ømt punkt, som dere.

Når Elvis’ følsomme, lengtende side stemples som «stupid livforenktelse» av en av verdens ledende Elvis-kjennere, skjønner vi at mannlige kritikere alt for lenge har fått forvalte Kongens musikalske arv. Uten å skjønne at lidenskap også kan ta form av ren og skjær easy listening, noe Elvis skjønte fra første stund.

Å få smektende romantikk avfeid som kitsch av rockpolitiet var ikke noe Elvis brød seg om (eller fikk med seg!). Viktigere var innsikten som sto å lese i annonsen da TV-showet ble sendt i reprise:

«More women age 18 to 49 watched his TV special than any other in ’68.»

 

Posted on

Esten O. Sæther – Norges­mester i doping­relatert dobbelt­moral

Hvordan ble kommentariatets strengeste dopingmoralist til landets fremste forsvarer av dopingsdømte norske skiløpere?

Opprinnelige publisert som tilsvar på Medier24, 28. november 2018.

Mandag kom jeg skade for å skrive en kritisk kommentar om Espen O. Sæthers forunderlige rolle i Johaug-saken, ikke minst hans iherdige, men ubegripelige påstand om at hun ikke er dømt for doping.

Svaret ble som forventet: «Rolness er neppe interessert i selve saken.» Han har «egentlig aldri satt seg inn i denne debatten». Han er en«hevngjerrig samfunnsdebattant», drevet av «privat skadefryd», som lager «trist lørdagsunderholdning fra Penthouset på Oslo vest».

Sånn er det å debattere med Esten O. Sæther. Det startet på min Facebook-vegg. En vegg Sæther kaller et «tribunal» i sitt tilsvar. Hele fem ganger bruker han dette begrepet om et diskusjonsforum der han kom dårlig ut i helgen.

Men kanskje føles det slik når ens egne overbevisninger blir avslørt som «pinlige uriktigheter» av jussprofessoren som hjalp Norges idrettsforbund å få dømt Johan Mühlegg og fratatt hans to gullmedaljer i OL. Sakkyndige Geir Woxholth fastslo at Sæthers kritikere har rett, tross manglende jusskompetanse, at Sæther ikke forstår dopingreglene og Johaug-dommen, og besvarer kritikk med avledningsmanøvre. Dette besvarte Sæther med en enda større avledningsmanøver, som fortjener å gjengis i sin helhet:

«Jeg har heldigvis morsommere ting å gjøre enn å gjenta den ganske endeløse rekken av kommentarer jeg har skrevet for å forklare hvorfor det er nødvendig både med snørr og barter for å legge fram Johaug-saken korrekt. Etter å ha sett ditt første innlegg, har jeg rukket både å glede meg over Johaugs comeback, skrevet kommentar om hvorfor det er så moro at hun får svensk konkurranse, se Kåffas [les: KFUMs] mirakel mot Åsane som endte med opprykk til 1. divisjon, ledet futsallaget til tap nede i Halden og nå i kveld feiret opprykket på Sletta. Det er omtrent et slikt idrettsliv de fleste som er med på sporten kan glede seg over. Om du vil bidra til å skyggelegge slikt liv med det du mener er en korrekt juridisk term, må du faktisk lese kommentaren fra han du kaller “en sveitser”. Han er sannsynligvis enda skarpere enn deg i faget; eller i det minste mer sentral på tross av din erfaring. Gjør det, og så kan vi diskutere videre via e-mail (eos@dagbladet.no). Facebook-arenaen til Rollsnes [sic] er ikke noe værende sted for dem som bruker idrett til å få bedre liv.»

Du skal ikke «skyggelegge slikt liv». For det er så fylt av idrettsglede og imponerende aktivitet. Husk det, om du en gang skulle bli uenig med Sæther.

Er man forundret over argumentasjonsformen? Nei. Dagbladets mangeårige, høyprofilerte sportsorakel er ikke en vanlig debattant eller kommentator. Han er nærmest en egen sjanger.

Der andre kommentatorer tilbyr analyser og meninger, tilbyr Sæther sterkt retoriske, tendensiøse og forutinntatte partsinnlegg forkledd som faktabeskrivelser. Det er en gjennomgående agendadrevet journalistikk som hevder å representere allmenninteressen. Som tidligere toppidrettssjef Børge Stensbøl har påpekt i fagbladet Journalisten: Sæther er ikke idrettens vaktbikkje. Han er vokteren av riktig etikk og god moral. Eller, om du vil: Dommeren som går opp på fjellet for å dømme de levende og døde. Noe som ser ut til å falle ham naturlig, med sin kristelige bakgrunn. (Sæther har i mange år vært trener og ildsjel i Oslo-klubben KFUM.)

Når Sæther snakker om «tribunaler» bør vi derfor lytte. Her har han sin spisskompetanse.

Verre er det med logikken og empirien i hans moralprekener. Åtte av de russiske langrennsløperne som Sæther «heiet fram» før Sotsji-OL ble senere tatt for juks. Det er heller ingen sammenheng mellom de etiske krav Sæther stiller til andre, og hva han tillater seg selv. Rolleblandingene er velkjente, og påklagd av kolleger. Og etterrettelighet og redelighet betyr ingenting når han utlegger argumentene til de som taler han imot:

«Hva er gleden med å sette dopingmerket i panna på Therese Johaug?», spør han meg. Som om jeghar funnet opp dopinganklagen. Av ren ondskap. Han fortsetter:

«Det merket gjør at Johaug som skal konkurrere i flere år framover, får en ny bekreftelse på at hun uansett ikke kommer til å slippe unna sine hjemlige kritikere. Mens det finske publikumet sist helg forlot sin egen dopfortid og klappet den norske skiløperen varmt fram, minnet Rolness om at «hun har sonet sin straff, og kan gå på jobb». Og at hun for øvrig fortsatt er å regne som dopet. Betegnelsen «dopet» henter Rolness inn fra den såkalte WADA-koden som regulerer alt det idrettsjuridiske i dopingsaker.»

Men jeg har aldri brukt begrepet «dopet» om Johaug. Og jeg uttrykte både glede og takk for at «dronningen» var tilbake i langrennssirkuset. Det jeg reagerte på, var at en sentral sportskommentator ikke bare bagatelliserer, men rett og slett benekter at hun ble tatt i doping, etter idrettens egne regler. Sæther klarer ikke å skjønne at man kan minne om hva Johaug er dømt for, uten at man ønsker henne vondt eller mistenker henne for all framtid. Dette er hans ene store misforståelse.

Den andre er enda merkeligere. I Sæthers sort/hvitt-verden har vi bevisst svindel. Og så har vi ubevisst regelbrudd. Ingen moralske gråsoner imellom. Og bare det første skal anses som doping. Sæther greier derfor ikke å skille mellom hva som er gjeldende rett og hva han selv – og andre Johaug-fans – mener er rett. Han skriver: «I idrett er brudd på WADA-koden i seg selv å regne som doping. Det er dette formaljuridiske jeg visstnok ikke forstår.»

Ja visst, det er det Sæther ikke forstår når han tar dommen fra CAS til inntekt for sin egen dopingdefinisjon. Dommen sier at Johaug ikke dopet seg bevisst. Men hun fikk i seg et ulovlig stoff, fordi hun unnlot sjekke noe veldig enkelt som man forventer av erfaren toppidrettsutøver. Da er det doping, ifølge regelsettet som gjelder alle idrettsutøvere, til og med norske.

Det er også misforstått å stadig henvise til et notat av en sveitsisk advokat man tror er professor. Antonio Rigozzi kommenterer hva som er rettferdig og hva som gagner antidopingarbeidet. Han vurderer ikke om Johaug er dømt for doping eller ikke. Han konstaterer derimot at straffen er helt i tråd med gjeldende regelverk. Han og andre kan selvsagt mene at reglene burde vært annerledes. Men «bør» blir ikke til «er», selv ikke med Sæthers forsøk på ordmagi.

Høres dette ut som flisespikkeri? Nei, det er Sæthers alternativ som bryter med sunn fornuft. La oss ta en sammenligning. Tenk deg at en kjendis blir tatt i fartskontroll. Hun sier til politiet at hun ikke var klar over at hun kjørte for fort, fordi hun ikke så på speedometeret. Hun får likevel bot eller straff. Skulle bare mangle. Men hun synes det er urettferdig, og gråter. Hun er jo ingen råkjører! En av hennes sympatisører som jobber i avis benekter at hun har begått noen fartsovertredelse, fordi hun ikke mente å gjøre det. To år senere skriver han at saken er «ferdig snakka»: Hun er ikketatt for å ha kjørt for fort.

Det er dette Sæther hevder om Johaug. Og om mulig enda rarere: Han skriver at diskusjonen står om «Johaugs status som eventuelt dopingdømt.»Smak på den. «Eventuelt dopingdømt». En ny juridisk kategori er innført i det norske språk. Kanskjeer Johaug dømt for det hun fikk straff for.

Her, i surrealismen, ender Esten O. Sæthers kamp for å gjenreise Johaugs og langrennssportens ære, slik vi kjenner den gjennom en serie av Dagbladet-kommentarer de siste to årene. Selv før dommen i CAS vedtok Sæther – på vegne av flere – at Johaug var ren og uskyldig: «Uansett dom: – Therese vil bli stående som frifunnet av oss.»

Og nåde dem som mener noe annet. Sæther har refset kultur- og idrettsministeren for å «slå politisk mynt på Thereses ulykke» i stedet for å «ta vare på skisporten». Han har refset Aftenposten for «frakoble hjernecellene» i den grad at de våger å sammenligne Johaugs sjanser for vellykket comeback med andre dopingutestengte utlendinger. Han har refset det norske folk for å «unødvendig mistenke» norske skiløpere som aldri driver med bevisst juks, selv om to av våre største langrennsstjerner nylig er dopingdømt.

«Så galt går det når noen fortsatt kaller Johaugs leppesalve for doping», lyder tittelen på typisk Sæther-kommentar. For det hun er dømt for, er bare «noen minutters tankeløs bruk av en leppesalve», en «ubevisst feil der og da», et «ubevisst regelbrudd», en «ubetenksomhet».

Vi har lang tradisjon for å fnyse og le når utenlandske utøvere og idrettsledere kommer med lignende bagatelliseringer og bortforklaringer. Hormonbehandlet kjøtt på brasilianske restaurant, liksom! Og en av dem som har vist minst nåde overfor urene utøvere har vært Esten O. Sæther. Han holdt en prinsippfast og kompromissløst linje i dopingsspørsmål, og var knallhard også mot norske som testet positivt. Og her den virkelige gåten ved Sæthers utallige doping-skriverier:

Hvorfor er plutselig all logikk og etikk fullstendig på hodet i forhold til hva han har skrevet om dopingssaken til kappgjengeren Erik Tysse? For også her drev han med iherdig kampanjejournalistikk, i motsatt hensikt: Å klistre utøveren til doping, selv om Tysse hevdet seg utsatt for et justismord og 94 fagfolk (deriblant 45 professorer og én nobelprisvinner) støttet han.

Sæther var helt døvhør for forklaringene til Tysse og hans støttespillere. Ikke bare mente han at Tysse fortjente to års utestengelse. Han mente også at synderen ikke skulle få komme tilbake på landslaget etter sonet straff. Tysses deltakelse under Rio-OL i 2016 var en skandale for antidopingarbeidet:

«Jeg mener det er helt håpløst at Norge, som en selverklært antidopingnasjon, skal ønske å vinne medaljer med utøvere som er dopingdømte.»

Og i dette tilfelle var det ikke snakk om å skille mellom moral og juss, mellom et uheldig regelbrudd og bevisst juks:

«Det avgjørende er at han er dømt i idrettens høyeste domstol (CAS) for bloddoping. Det er den dommen vi må forholde oss til. Ikke om vi tror Tysse er skyldig eller ikke.»

Sæther framholdt også at «Tysse-saken er en test på norske holdninger til juks i vår egen idrett». Det samme mener han om Johaug-saken. Men da er testen helt motsatt: Skjønner nordmenn at vi ikkemå fordømme regelbruddet som juks, ikke må mistro utøveren, ikke må bruke «D-ordet»?

To idretter, to moraler. Misforholdet er himmelstormende, men har trolig en enkel forklaring. Sæther liker ikke sporten Tysse bedriver: «Kappgang er en perifer idrettsgren i det norske sportslandskapet med en rar, tilgjort tilnærming til det å bevege seg fort som i seg selv gir øvelsen små sjanser til å begeistre et stort publikum.»

Klar og ærlig tale. Langrenn, derimot, er selve nasjonalsporten. Den er det alle nordmenns plikt å forsvare og støtte, ifølge Sæther. I den forventede støttegruppen inkluderer han – fantastisk nok – også journalister.

«Vi som står rundt Therese Johaug» er ikke tittelen på en fanside på Facebook. Det er faktisk slik Sæther omtaler seg og sine likesinnede i tilsvaret til meg. Samtidig som han bedyrer sin profesjonalitet:«Jeg gjør bare jobben min som uavhengig kommentator.»

Det er fristende å hevde at den uavhengige Esten O. Sæther ikke kunne gjort jobben bedre omhan faktisk var lønnet av Norges Skiforbund. Men det ville være feil. Sæthers ordrike og kreative forsvarstaler til dopingdømte skiløpere går så langt ut absurditeten at det svekker deres sak. Og ikke bare det. Å spre forvirring og uklarhet rundt hva som er idrettens egne definisjoner, regler og praksis på området, er neppe noe som styrker verken antidopingarbeidet eller det norske idrettsfellesskapet.

For ikke å snakke om at det gir norsk sportsjournalistikk enda dårligere rykte enn den fortjener.

Posted on

Esten O. Sæther skjønner ikke hva doping er, men gjør en god jobb som Skiforbundets mann i Dagbladet

I praksis fungerer Sæther som pressetalsmann for Norges Skiforbund, og mistenkeliggjør journalister som dekker norske dopingsaker i egenskap av uavhengige, kritiske pressefolk.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 26. november 2018.

Therese Johaug er tilbake som langrennssportens dronning. Og takk for det. Hun har sonet sin straff, og kan igjen gå på jobb og gjøre det hun elsker å gjøre – og vi elsker å se på: Stor idrett og norske seire – i selveste nasjonaløvelsen.

I forkant skrev en slem svensk avis at  «jukserne» er tilbake i skisporten, noe vi selvsagt ikke likte.

Men langt mer oppsiktvekkende var påstanden i Dagbladet to dager før Johaugs comeback i Finland. På ingressplass fastslo sportskommentator Esten O. Sæther at: «Therese er faktisk aldri blitt dømt for å dope seg.»

Det er en utrolig setning. Eller rettere sagt: Det ville vært en utrolig setning, om man ikke hadde lest setninger av Sæther før, og dermed er blitt vant til det meste.

Esten O. Sæther er ingen hvem som helst i Dagbladet. Han vært tilknyttet avisen i 34 år. Som sportsreporter, sportsredaktør, politisk reporter, redaksjonssjef, nyhetsredaktør og redaktør for Dagbladet.no (2000-2008).

Men mannen som hever å «brukt det meste av yrkeslivet mitt fra midt på 1970-tallet til å beskytte norsk idrett mot dopingsvindelen», har de siste årene blitt mer opptatt av å beskytte norsk idrett mot enhver dopinganklage. Dette samtidig som en serie saker har svekket både nordmenns og utlendingers tillit til våre utøveres «renhet».

Sæther mener at angrep er det beste forsvar. Alle som tillater seg å «mistro» det han kaller «vår folkelige, verdibaserte skisport» får høre det. Han har flere ganger arrestert VGs sportskommentator Leif Welhaven for å bruke ordet doping om Therese Johaugs «ubetenksomhet». Og før sesongstart på Beitostølen i år la han an en bredside mot «norske sportsjournalister».

To av Norges største langrennsstjerner har nylig vært utestengt etter dopingdommer. Likevel mener Sæther at journalistene har sviktet sitt samfunnsoppdrag ved sin mistro og manglende evne til å innrømme sine feil om vår nå «fulltallige og renvaskede» norske langrennssport. «Hvordan er det mulig for de nådeløse kritikere å juble over de norske triumfene denne vinteren?»

Man skulle tro en slik salve var skrevet av kommunikasjonsjefen i Norsk Skiforbund på en dårlig dag. Men mannen som har stillingen, Espen Graff, har trolig større forståelse for pressens oppdrag enn Dagbladets mest erfarne sportskommentator. Sæther ba rett og slett sine kolleger om å slutte å gjøre jobben sin, og antydet at de hadde opptrådt som landssvikere ved å stille kritiske spørsmål til langrennsledelsen:

«Hva da med dem som ikke stolte på nasjonalsporten vår da den var i trøbbel?»

Så man er vant til Esten O. Sæthers tordentaler og hyllesttaler – i den ene eller den andre retning. Noen ganger er han knallhard og kompromissløs mot dopingdømte norske utøvere, som Erik Tysse. Men så er jo kappgang ingen nasjonalgren. Andre ganger – som for eksempel to uker før skandale-OL i Sotsji –   roser han Russlands antidopingarbeid under den friske tittelen «Hei gjerne på en russer».

Men direkte kontrafaktiske utsagn er tross alt noe nytt i Sæthers repertoar. Therese Johaug er faktisk er dømt for å dope seg. Noe vi ikke trodde det hersket tvil om. Men nei, Sæther er like skråsikker på det motsatte: «Denne saken virker mer og mer ferdig snakka. I hvert fall om vi alle klarer å erkjenne hva som egentlig er doping.»

Så hva er Sæthers erkjennelse? At vi må «ta konsekvensen av at all doping fortsatt ikke er doping.» Særlig ikke dopingen som nordmenn blir tatt for. Dette er helt i tråd med Skiforbundets linje. Vi hørte det også etter dommen mot Martin Johnsrud Sundby: Dette var regelbrudd, ingen dopingsak.

Og påstår du noe annet om vårt kvinnelige langrennsikon, får Sæther utslett: «Jeg som har brukt det meste av yrkeslivet mitt til å skrive mot doping på tvers av alle landegrenser, reagerer ganske allergisk på de som klistrer dopingmerket på Johaug.»

Men allergiske reaksjoner er ikke særlig rasjonelle. Selv om Sæthers følelser er enkle og forståelige: Han tror ikke Johaug har drevet med bevisst juks. Dermed er hun «rent moralsk aldri har dopet seg.» Det kan man selvsagt si og mene. Jeg tror heller ikke Johaug er en juksemaker.

Men dette handler ikke om hva Sæther eller jeg tror. Heller ikke om hva som regnes som «doping» på folkemunne, eller hva folkedomstolen sier. Det handler om hva idrettens høyeste rettsinstans, den internasjonale voldgiftsdomstolen, CAS, legger i begrepet og hvordan den dømmer.

På min Facebook-vegg skriver Sæther: «Du får starte med å lese dommen. Der framgår det at Therese Johaug har brutt dopingreglene ved å ikke lese forpakningen slik det forventes av en utøver med hennes erfaring. Når det gjelder begrepet “doping” understreker CAS-dommerne på s, 30 og 32 at hun ikke har gjort dette bevisst. Hun er altså ikke dømt for å dope seg.»

Jo, hun er nok det. Dommen baserer seg på den såkalte WADA-koden, altså kodeksen til Verdens antidopingbyrå. Den definerer doping som brudd på en eller flere av antidoping-reglene. Og understreker at det er utøverens personlige plikt å sikre at hun ikke får forbudte stoffer i kroppen.

Og ifølge WADA er det ikke nødvendig å bevise en intensjon eller forsett om å bruke stoffet. Johaug ble dømt for ikke å ha tatt tilstrekkelig ansvar. Så kan man mene at det er urettferdig eller for strengt, men man kan ikke bestride at hun er dømt for doping etter idrettens definisjoner og regler.

«For mange roper i flokk uten en gang å ha lest de mest elementære dokumentene», hevdet Sæther i vår Facebook-debatt i helgen. Men da jeg siterte WADA-kodens artikkel 2.1.1, og etterlyste gyldige argumenter i hans serie av gretne og avfeiende kommentarer, fikk jeg høre dette:

«Hvem er du til å snakke om gyldige argumenter i en sak du ikke kan, og du forøvrig bare drar opp fordi jeg en gang for noen år siden irriterte deg litt for mye. Her er du en liten unge. Slik du pleier å være når du skriver om meg.»

Dermed fikk Sæther demonstrert sin vante debatteknikk når han blir utsatt for kritikk. En teknikk som for lengst er blitt materiale for komikere. Are Kalvø skrev en hel artikkel om den. For Sæther vet ikke bare best om saken til enhver tid. Han vet også best hvilke motiver som driver motparten, og de er aldri gode. Den som kritiserer Esten O. Sæther er alltid ond, dum eller vil ha revansj for en barnefotballdebatt for fire år siden.

Men i dette tilfelle kom den virkelige sakkyndigheten på banen. Geir Woxholth er professor i jus ved Universitetet i Oslo. Han var en de to advokatene som i årene 2002-03 førte saken mot Johann Mühlegg på vegne av Norsk Idrettsforbund for CAS. Det endte med at den spansk-tyske langrennsløperen ble fratatt sine gullmedaljer fra OL i Salt Lake City.

Woxholth kommenterte Sæthers utspill slik på Facebook: «Det er interessant å observere når personer uten faglig kompetanse på et område uttaler seg med stor grad av skråsikkerhet, og enda mer interessant å observere når de deler ut karakterer og karakteristikker til andre.»

Woxholth måtte dermed drive voksenopplæring. Forklare at begrepet doping, slik det anvendes av WADA og CAS, handler om brudd på handlingsregler, verken mer eller mindre. Johaug ble ikke dømt for å ha utvist forsett, men uaktsomhet. Og da foretar ikke dommerne noen moralsk vurdering. De vurderer hva utøveren kjente til, burde ha kjent til, hvilke handlingsalternativer hun hadde, hva hun hadde tid og anledning til å overveie, osv. Woxholth fortsatte:

Det er på denne bakgrunn ikke noen som helst tvil om at Johaug er dømt for doping, slik WADA-koden og CAS og vi jurister ellers gjør bruk av begrepet. Om du [Sæther] ønsker å operere med en slags folkelig definisjon av begrepet, får være opp til deg. Men ved å gjøre det, feilinformerer du allmenheten om hva Johaug er dømt for og hvordan WADA-reglene er, samt hvordan CAS dømmer etter gjeldende rett. Og det blir ganske patetisk å se på at du deler ut kritikk og karakteristikker til personer som Leif Welhaven og Kjetil Rolness som, til tross for at de ikke er jurister, faktisk har forstått hva dette dreier seg om (…)  Jeg kan føye til at både norske og sveitsiske jusprofessorer – og selvsagt journalister og andre – kan diskutere om gjeldende rett her er slik man ut fra rettspolitiske og idrettspolitiske betraktninger mener at retten BØR være. Men det er altså en helt annen diskusjonen enn hva gjeldende rett ER – og hva Johaug ER dømt for.

Dette besvarte Sæther ved å si at «det er blant folk dopingkampen står», og at dopstemplet på Johaug «gir de egentlige svindlerne en mulighet til å forvirre oss om at alle egentlig jukser.» Men Woxholth mente dette var en avledning, og at Sæther selv var forvirret: «Du viser at du ikke forstår WADAs regler om doping og dommen fra CAS.»

Da kan vi avslutningsvis fastslå at en av landets mest sentrale sportskommentatorer, som har skrevet mellom 60 og 70 kommentarartikler om doping i idretten, i følge han selv – mangler elementær forståelse av hva doping er. Og at han sprer fake news og villeder Dagbladets lesere ved å hevde at Norges beste langrennskvinne ikke er dømt for doping.

Vi kan også fastslå at Sæther i praksis fungerer som pressetalsmann for Norges Skiforbund, og mistenkeliggjør journalister som dekker norske dopingsaker i egenskap av uavhengige, kritiske pressefolk. Noe som er desto mer påfallende, siden Sæther tidligere har fått kritikk for å blande rollen som idrettspolitisk aviskommentator og landslagsjef i futsal, lønnet av Norges Fotballforbund. Og for å hylle den norske idrettsmodellen samme dag som han fikk hotell, middag og nachspiel betalt av Norsk Idrettsforbund.

Det er også åpenbart at Sæther sliter med å forsvare sine skråsikre påstander når han  blir utfordret, og derfor rutinemessig må ty til hersketeknikker, gjerne fra laveste skuff. Det er vel som i andre debatter om betente temaer: Noen kan tillate seg å være usaklig og ufin bare de er hellig overbevist om å representere de gode fellesverdiene. Som han kommenterte til meg:

Posted on

Er klåing på julebord verre enn vold?

Tydeligvis, skal vi tro VG og statsråd Linda H. Helleland. Og leger er viktigere enn vernepleiere.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 6. november 2018.

Metoo har skapt større oppmerksomhet omkring seksuell trakassering. Og takk for det. Dessverre har kampanjen også ført til at mindre alvorlige overtramp får mer oppmerksomhet enn alvorlige forbrytelser. Et nytt eksempel på dette får i VG i dag:

« – Julebord ingen frisone» lyder tittelen på VGs nettfront. Barne- og likestillingsminister Helleland frykter at fulle mannlige julebordsgjester vil gjøre arbeidssituasjonen utrygg for kvinnelige servitører. «Slik kan vi ikke ha det».

Foranledningen for bekymringen er en ny artikkel fra SSB, som VG presenterer med denne tittelen: «SSB: Servitører mest utsatt for trakassering på jobb». Ingressen lyder slik: «En av fem unge kvinner blir utsatt for vold, trusler og seksuell trakassering på jobb, viser nye SSB- tall».

Her er det mye man kan bemerke. For det første er ikke tallene nye. Det stammer fra Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø i 2016.

For det andre er det ingen nyhet at servitører er mest utsatt for trakassering. Det fastslo FAFO i en rapport i fjor basert på de samme SSB-tallene, og VG intervjuet da arbeidsminister Anniken Haugli som var «bekymret for ukene vi går inn i». Nyheten må være at VG skifter statsråd som kilde for den årlige julebordsbekymringen.

For det tredje – og mer interessant: VG velger en helt annen vinkling på saken enn SSB selv.

«Kvinner og menn i helseyrkermøter mest vold og trusler».Det var SSBs overskrift på artikkelen i går. Fokus var altså på en annen bransje. Og en annen form for overgrep. For hvis noe er oppsiktvekkende med SSB-tallene, så er det hvor utsatt norske arbeidstakere – og særlig kvinner –  er for direkte lovstridige handlinger. Her er tallene:

  • 6 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene har blitt utsatt for vold på jobben det siste året.
  • 5 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene har opplevd trusler så alvorlige av de ble redde (også dette gjelder det siste året).
  • 7 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene blir utsatt for seksuell trakassering på jobb minst én gang i måneden.

Merk at man ikke kan sammenligne forekomsten av vold og trusler med forekomsten av seksuell trakassering, siden det siste er basert på en mer jevnlig utsatthet (én gang i måneden, mot én gang i året).

Men – man bør også merke seg noe annet, som ingen journalister eller politikere ser ut til å ha fått med seg. SSB spør ikke folk om de er blitt utsatt for seksuell trakassering. De spør slik: «Hender det at du blir utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende på din arbeidsplass?»

Men dette er ikke tilstrekkelig for at noe skal defineres som seksuell trakassering, ifølge  likestillings- og diskrimineringslovens §13. Den presiserer at «uønsket seksuell oppmerksomhet» er trakassering bare når den har «som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom». Og ifølge lovproporsjonen skal det legges vekt på objektive forhold, og ikke bare fornærmedes subjektive opplevelse. SSB tar ingen av disse forbeholdene, og vil få bekreftende svar fra f.eks. en servitør har opplevd rumpeklaps eller ufrivillige klemmer som kanskje er uønskede, men som ikke var «vondt» ment, og heller ikke ble oppfattet slik.

Med en så vid definisjon på seksuell trakassering er en offer-andel på 4 prosent (tilsammen begge kjønn) ikke spesielt alarmerende. Fokuserer man kun på sysselsatte kvinner i alderen 18-30, blir tallet 13 prosent. Som selvsagt er ille høyt. Men er det virkelig mer urovekkende enn at 6 prosent kvinner årlig utsettes for vold, og 5 prosent utsettes for alvorlige trusler? Dette er overgrep eller belastninger av en langt mer «objektiv» og fryktinngytende karakter. Det er også snakk om rene lovbrudd. Men de kommer likevel helt i bakgrunnen i VGs artikkel, som baserer seg på metoo-vinklingen.

SSB trekker også fram utsattheten til ansatte i helse- og sosialsektoren. Og går man inn i tabellene, er det én yrkesgruppe som peker seg ut: Vernepleierne. De som jobber med mennesker som har fysiske, psykiske eller sosiale funksjonsvansker, ofte utviklingshemmede. 23 prosent av vernepleierne har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet. 29 prosent har vært utsatt for trusler som har gjort dem redde. Og 46 prosent har vært utsatt for vold.

Dette siste er et ekstremt tall. Ingen andre yrkesgrupper er i nærheten. Man skulle tro «sikkerhetsarbeidere, militære, tollere, politi» hadde en tøff arbeidshverdag i møte med aggressive kriminelle. Men bare 19 prosent i denne gruppen har vært utsatt for vold siste år. Vernepleierne lever over dobbelt så farlig.

Men hvem taler vernepleiernes sak? Ikke statsråd Helleland. Og i hvert fall ikke VG, som i stedet utstyrer saken på papir med denne tilleggsopplysningen i en rød «kule»:

«PSSST! Én av fem kvinnelige leger har opplevd seksuell trakassering på jobb, viser en Fafo-undersøkelse for Legeforeningen.Av 8657 leger som svarte, sier 16 prosent at de har blitt utsatt for sex-trakassering.»

Hva kan man lære av dette? I alle fall to ting: Moraldrevne kampanjer kan føre til at bekymringer kommer helt ut av proporsjon. Man bekymrer seg mest for de man ligner på.

Posted on

Da varslet terror ble en gåte

Tegning: Flu Hartberg.

Siktelsen i Nygaard-saken er en knusende dom over politi, presse og politikere.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 20. oktober 2018.

En politiskandale. Dét er ordet som brukes om Nygaard-saken, nå når politiet har siktet flere utlendinger fra et «fundamentalistisk miljø», og fastslått at drapsforsøket var knyttet til utgivelsen av «Sataniske vers», og intet annet.

Siktelsen kom i tolvte time, takket være den mangeårige gravejobben til én eneste journalist, Odd Isungset, som har laget tre TV-dokumentarer og to bøker om saken. Og pressefolkene som ikke gjorde jobben sin? De snur kappen etter vinden. Her er Harald Stanghelle i Aftenposten:

«Oslo-politiets blikk ble lenge rettet i så mange andre retninger at Iran-sporet ble for utydelig for etterforskerne. Der ligger Nygaard-sakens politiskandale.»

Dette er samme mann som i 1993 mente det var et «et tegn på politifaglig profesjonalitet» at man ikke satset for fullt på Iran-sporet. Aftenpostens politiske redaktør advarte også mot «hysteri» og mot å «finne opp en ny fiende»: Islam. Selv om det var en islamsk leder som i 1989 fant opp en ny fiende, og skapte hysteri blant millioner av tilhengere. Store folkemengder i mange land deltok i voldsomme, dels voldelige, demonstrasjoner mot en roman de ikke hadde lest. 3000 muslimer gikk i tog i Oslos gater for å forby den «blasfemiske» boken. Flere norske muslimer sa seg villig til å drepe «Satans Rushdie».

«Her hjemme hadde ikke Oslo-politiet innsikt nok til å begripe at en norsk forlegger skulle bli skutt av religiøst-ideologiske grunner,» skriver Stanghelle. Men den innsikten hadde han og resten av kommentariatet. De kunne pekt på knivangrepene på den japanske og italienske oversetteren av boka, hotellbrannen i Tyrkia som drepte 37, bombene mot bokhandlere i London, og påtenningen av to bokhandlere i Oslo og i Bærum som hadde utstilt «Sataniske vers». Men det var viktigere å unngå generalisering, stigmatisering og nye krenkelser av en minoritet. Pressen, politiet, politikere, akademikere, Kirken, Forfatterforeningen – ingen ville konfrontere islamske miljøer.

Men unnfallenheten sitter langt inne å innrømme. Leif A. Lier, eneveldig etterforskningsleder i den første fasen, sier i dag: «Vi en gjorde kjempejobb.» I fem år avfeide han Iran-sporet som Nygaards privatmening eller noe pressen hadde funnet opp. Han kontaktet ikke Rushdie-komiteene eller andre med kjennskap til fatwaen. Han holdt POT (datidens PST) utenfor, selv om de overvåket de iranske miljøene i Oslo. Han drev med det han var vant til: Undersøke offerets privatliv og omgangskrets. Det kunne jo være et sjalusidrap.

Politiet ville unngå tabben i Palmesaken, der man hang seg opp i kurdersporet. Men PKK hadde ikke direkte truet Palme. I Nygaard-saken var derimot trusselbildet overtydelig. Det forelå en drapsordre og en belønning. Målskiven var alle som hadde bidratt til utgivelsen av «Sataniske vers».

Politiet beskyttet Nygaard og Aschehoug ved utgivelsen av den norske oversettelsen, og ved Rushdies overraskelsesbesøk i 1992, da han møtte to statsråder og «sensasjonelt» deltok på forlagets hagefest. Bildene gikk verden rundt. William Nygaard var nå verdens mest profilerte forlegger av en bok med et kjølvann av blod. En god nr. 2 på fanatikernes dødsliste.

Et år senere lå han og blødde i sin egen hage, truffet av tre ekspanderende kuler som var millimeter fra å drepe. Og politiet lurte på hva i all verden som kunne være drapsmotiv.

Senest på TV2-nyhetene i forrige uke gjentok Lier at de sto på bar bakke etter skuddene i Dagaliveien: «På det tidspunktet, 1993, var det ikke snakk om at vi etterforsket med henblikk på Iran eller noen andre land i det hele tatt. Vi visste ikke bedre. Men det hadde ingenting med etterforskningen å gjøre, som dreide seg om å gå bredt ut.»

Men hadde mangelen på fokus også andre årsaker? I samme TV2-innslag fortalte Liers kollega Finn Abrahamsen om hemmeligholdet i etterforskningen. Selv ikke politiledelsen visste hvor saken sto, eller hvor man kunne sette inn ressurser. «Vi har undret oss veldig på hvorfor dette skjedde. Vi lurte på om det var noe politisk, rett og slett. Hvem var det som styrte dette?» Det samme spørsmålet stilte tidligere politimester Willy Haugli: «Man kunne lure på om det lå utenrikspolitiske interesser i dette. Det er mange ganger land holder seg unna for ikke å få internasjonale komplikasjoner.»

Spekulasjoner og konspirasjonsteorier? Kanskje. Men vi vet at noen på høyere hold grep inn og saboterte politiarbeidet på et avgjørende punkt. En sjiamuslimsk norsk-pakistaner hadde i flere år vært i politiets søkelys. Indisiene var etter hvert mange og sterke. Politiet forberedte seg grundig før de arresterte mannen. Kvelden før avhøret ble han løslatt. Uten forklaring, uten at etterforskerne ble rådspurt. De lurer fortsatt på hva som skjedde.

Jo mer man setter seg inn i Nygaard-saken, desto mørkere og merkeligere blir den. En kulturpersonlighet og ytringfrihetskjemper utsettes for et attentat ved sitt hjem i Oslo. Politiet bruker 25 år på å fastslå at angrepet var rettet mot «det trykte ords frihet» og dermed mot «betydelige samfunnsinteresser». Selv om bevisene forelå minst ti år tidligere. Etterforskningsskandalen gir grunn til å spørre om den norske stat virkelig var innstilt på beskytte demokratiske grunnverdier, eller om andre realpolitiske interesser veide tyngre.

Spørsmålet er bare blitt mer ubehagelig i tidens løp – med 9/11, karikaturstriden, serien av terroraksjoner i Europa. William Nygaard ble forsøkt drept fordi han utga en roman. Vebjørn Selbekk ble drapstruet fordi han lagde journalistikk. I den første saken vegret myndighetene seg mot å se forleggeren som terroroffer. I det andre saken bidro myndighetene selv – igjennom UDs famøse skriv til den muslimske verden – til å definere redaktøren som terrormål.

Hva skjer neste gang islamister finner ut av en nordmann har ytret seg på en måte som fortjener dødsstraff? Eller har vi allerede akseptert voldsmannens veto, og skjønt at «religiøse følelser» ikke bør utfordres?

Posted on

Hva vil den irriterte professoren?

Professor Jostein Gripsrud har brukt åtte måneder på å forveksle Terje Tvedt med Hege Storhaug, og skrevet en hel bok om en bok som ikke finnes.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 10.10.18 (nett) og 11.10.18 (papir).

Medieprofessor ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, hadde i går to nesten identiske kronikker på trykk – i VG og i avisen Klassekampen – der han tilsynelatende går hardt til angrep på professor Terje Tvedt og hans uventede bestselger «Det internasjonale gjennombruddet».

Jeg skriver tilsynelatende, fordi Gripsrud angriper en forfatter og en bok som ikke finnes. Han går hardt ut mot sin egen versjon av Terje Tvedt. En person som han innrømmer «irriterer» han så mye at han har sett seg nødt til skrive en bok på 281 sider om en bok på 289 sider. Da skal du være veldig irritert.

Men Gripsrud har lånt sin versjon av Tvedt fra en debattant som han om mulig har enda mindre til overs for: Hege Storhaug, leder i organisasjonen Human Rights Service. Gripsrud skrev på en Facebook-tråd i går: «Jeg krediterer henne faktisk for å gi en brukbar sammenfatning av hva som er Tvedts hovedtese.»

Storhaug er altså den akademiske autoriteten som Gripsrud tyr til når han skal gi sin professorkollega «faglig motstand». Da blir omkvedet slik: «Tvedts historieskrivning er i realiteten en konspirasjonsteori om svikere som undergraver nasjonen.» Det er en «fortelling om politisk lureri og svik». Om «forrædere» som «fører det norske folk bak lyset» og forårsaker en «nasjonal katastrofe». Eller som han skriver i boken, kalt «Norsk hamskifte?»:

«En bok, skrevet av en professor i historie ved landets største universitet, i hovedstaden (sic), hevder at nasjonalstaten er gått ad undas som resultat av en eller flere eliters planmessige arbeid med å forføre folket ved å skape en helt ny tenkemåte og selvforståelse i det norske folk på autoritært vis (tyrannisk, gjennom et diskursivt regime, etc.), slik at de helt frivillig marsjerer mot egen selvutslettelse som nasjon.»

Ikke rart at Gripsrud mener at dette er «gefundenes Fressen for de mest alarmistiske innvandringsmotstandere». For dette er fortellingen til de mest alarmistiske innvandringsmotstanderne. Men dessverre for Gripsrud, og heldigvis for norsk offentlighet, er Tvedts populære fortelling ganske annerledes og mer kompleks. Han snakker verken om en plan eller en skjult agenda. Han hevder ikke engang at nasjonalstaten er avviklet.

Tvedt hevder at den type nasjonalstat som historikerkjempen Jens Arup Seip skildret i 1962, ikke lenger finnes. Fordi statsbyggingsideologien er endret til multikulturalisme, og nordmenn til «majoritetsbefolkning». Det vi før tok for gitt, er blitt til åpne spørsmål: Hva er nasjonen? Hvem er norske? Hva er norsk kultur?

Tvedt sier ikke at det er umulig å skape et nytt fellesskap i samfunn der folk er ulike. Eller at alt var bedre før. Han sier bare at vi står overfor en historisk helt ny og krevende utfordring som politikere ikke har noe svar på, ikke engang Støre, som forsøkte hardt med sitt «store vi». Selv kosmopolittene blant oss mangler begreper for å forstå tenkemåter som er vesensforskjellig fra våre egne. Vi trodde at andre folk og kulturer egentlig, eller på sikt, ville tenke som oss, for eksempel om individets rettigheter. Derfor blir vi språkløse og rådløse stilt overfor klantenkning og religiøs fundamentalisme.

Tvedts analyser av hvordan Norge ble sterkt endret i løpet av få tiår, er originale, kunnskapsrike og tankevekkende. Såpass at mange av oss kan se igjennom fingrene med gjentakelser, tunge setninger (med uklart subjekt), rotete og ufullstendige kildehenvisninger, osv. Men i Gripsruds utflytende pamflett forsvinner skogen for bare trær, jakten på neste mulige feil blir viktigere enn de gode funnene. Selv om det helst er han selv som tar feil. I blant til de grader. For eksempel hevder han at menneskerettighetene ble kjempet fram «ikke minst av land i den 3. verden».

Gripsrud vil ha oss til å tro at Tvedt ikke vet at det fantes utenrikspolitikk eller misjonvirksomhet før på 60-tallet. Men han har selv ikke oppdaget hensikten med «Det internasjonale gjennombruddet»: Å beskrive to internasjonale prosesser sammen: Da staten ble en del av et internasjonalt bistandssystem, påvirket av globale ideologiske trender, hovedsakelig fra USA. Og da Norge i samme periode ble et migrasjonland, først nærmest mot sin vilje, senere gjennom press fra lokale aksjonsgrupper med humanitært engasjement. I Gripsruds versjon blir dette til at «massiv innvandring» var noe eliten fant på «for å fremme sine egen interesser». Igjen en påstand som alarmister vil like. Men som ikke finnes i Tvedts bok.

Det forteller litt om Gripsruds irritasjonsnivå at han har brukt «åtte måneders temmelig intens arbeid», uten å greie å presentere hovedtrekkene i Tvedts bok på en noenlunde ryddig og redelig måte. Eller spandere noen direkte sitater som oppsummerer prosjektet. Når Gripsrud gjengir «Tvedts teser» – tre stykker i boka, seks i VG (hvorav ingen er like!) – er det hans egne vrange, banale, misvisende eller delvis meningsløse utlegninger vi må stole på. Akkurat samme grep som han kritiserer Tvedt for. Han anklager også Tvedt for å skrive gjennomgående «retorisk», samtidig som hans eget angrep er et kompendium av de simpleste argumentasjonsfeil: stråmann, guilt-by-association og ad hominem.

I VG-kronikken starter han med å raljere over «tvedtianere», før han gir ordet til Storhaug og sosiologen Halvor Fosli som anmeldte boken på nettstedet document.no. Dermed er tonen satt, og mistanken etablert. Når sånne folk er så begeistret, skjønner vi at dette er en tvilsom bok. Selv om Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen og eks-SV-statsråd Bård Vegar Solhjell er nesten like begeistret for den, noe Gripsrud ikke finner grunn til å nevne. I stedet minner han om forfatterens ml-fortid, og hevder at man kan kjenne igjen «melodramatiske undergangsfantasier og jakt på svikere».

Gripsrud får seg også til å si at Tvedt beskriver eliten som «noe svært likt et leninistisk parti». Her er han langt inne i sine egne fantasier. Samtidig som han konstaterer at Tvedt ikke er en «taler med solide kunnskaper som vil sine lesere vel.»

Men hva er det den erklært irritasjonsdrevne Jostein Gripsrud vil? Er det å «ta» Terje Tvedt, eller å heve nivået på innvandringsdebatten? I begge tilfeller har han brukt alt for mye tid og alt for mange sider på noe han ikke har fått til. For å vri på hans eget utsagn: Innvandringsliberalerne hadde fortjent en bedre bok.

Posted on

Dagbladet sprer fake news fra Russland under egen logo

Dagbladet setter rekord i manglende kildekritikk og mangel på motforestillinger mot kjønnspolitisk propaganda.

Opprinnelig publisert på Medier24, 30. september 2018.

Å lage videoer som kan gå «viralt», er blitt en egen industri. Eller kunstart, om du vil. Og klikkagnet har stadig oftere politisk innhold.

Du har kanskje fått den siste «hiten» i din egen nyhetstrøm på Facebook: En ung jente går rundt på trikken og heller vann i skrittet på mannlige passasjer som aner fred og ingen fare.

Aksjonen skal ha funnet sted i St. Peterburg i Russland, og presenteres som en protest mot fenomenet «manspreading»: At menn skrever med beina i det offentlige rom. Dette er en overtredelse eller forbrytelse som ble oppfunnet av feminister for et par år siden, inspirert av begrepet «mansplaining».

Og aksjonistene har fått gjennomslag. På offentlig transport i Madrid er det innført skreveforbud for menn med egne skilt, etter at gruppa “Kvinner i kamp” overbeviste det venstreorienterte byrådet om at overdreven vinkel på mannelår er et et alvorlig samfunnsproblem.

Problemet er selvsagt ikke at mennene tar plassen til passasjer som sitter ved siden av. Da kunne man like gjerne aksjonert mot feite folk på trikken. Problemet med «manspreading» er symbolsk og kjønnspolitisk, ifølge aksjonistene. Når menn skrever på offentlig sted gjør de det som en maktdemonstrasjon på vegne av sitt kjønn. Som initiativtaker til vannaksjonen, jusstudenten Anna Dovgalyuk (20), forklarer i videoen:

«Menn som demonstrerer sin alfa-manndom med kvinner og barn rundt seg, fortjener forakt. Om du, i all offentlighet, prøver å vise hvilken macho-mann du er, vil vi kjøle deg ned!»

Anna understreker også at «kjølevesken» ikke bare er vann, men inneholder blekemiddel som er tretti ganger mer konsentrert enn det som brukes når husfruer (sic) tar klesvasken: «Det spiser fargen i stoffet i klærne på bare noen minutter, og etterlater flekker som ikke kan fjernes.»

Faksimile fra Dagbladet
Faksimile fra Dagbladet.

Å helle væske over intetanende medpassasjerer, og ødelegge klærne deres, ligner mer på et ulovlig overfall enn en politisk aksjon. Man kan jo prøve å forestille seg en mannaksjonist som heller vann ned i utringningen på kvinner i protest mot at de demonstrerer sin seksuelle tiltrekningskraft med brystene sine. Han ville blitt lagt i bakken, arrestert og stemplet som en taper og kvinnehater med behov for terapi.

Både kjønnstenkningen og aksjonsformen i denne videoen er ytterliggående. Og jeg skal glatt innrømme at dette et medieinnhold av en type jeg selv kunne delt på Facebook, som et eksempel på hva som nå kan passere som bidrag til å fremme likestilling mellom kjønnene.

Men så var altså flere ting ved videoen som jeg stusset over, allerede ved første titt. De mannlige ofrene reagerer med langt mindre sjokk og vrede enn man kunne forvente. Flere av dem skrever dessuten ikke så mye, og noen ser ut til å sitte å sove. Skulle de straffes for sin alfa-adferd i søvne? Aksjonisten selv – en ung, pen jente rundt 20 – ser ut som en modell, og utfører sitt oppdrag med påfallende letthet, uten å ense risikoen som hun åpenbart utsetter seg for. Og kvinne på trikken er enn hun som står på gaten og forklarer aksjonens hensikt.

Jeg googlet litt. Og ganske riktig. Dette kunne ikke stemme. Videoen på min feed var en original Facebook-video publisert av «In The Now». De presenterer seg slik: «In the Now is social-first video platform for the smart phone generation. We feature real-talk politics, in-your-face opinions, gripping social issues and shareable human stories.” Ikke et ord om det vi hadde hatt mest bruk for å vite: At plattformen er en forlenget arm for russiske myndigheter.

In The Now var opprinnelig et fast innslag på nyhetskanalen RF, bedre kjent som Russia Today, eid av den russiske stat. Nå er det kanalen for å spre Russland-vennlig og Vesten-kritisk nyhetsinnhold til yngre folk som bruker smarttelefon og sosiale medier. For eksempel saker om at Dalai Lama var CIA-agent eller at de Hvite Hjelmene i Syria «resirkulerer» barn som trekkes ut fra bombede ruiner.

Så hva er motivet for å spre en video med en provoserende «feministisk» aksjon som rammer uskyldige menn? Å vekke anti-feministiske reaksjoner i Vesten? Å skape splittelse mellom de som umiddelbart vil elske og hate en slik video, og dermed øke polariseringen i Vesten? Uansett dette: Å tiltrekke oppmerksomhet og trafikk til kanalen, og tjene penger på spredninger.

Og hvem er denne Anna Dovgalyuk, som også ser ut som en modell? Åpenbart en politisk aktivist av det heller spesielle slaget. Hun representerer ingen gruppe eller organisasjon, men har over 58.000 følgere på Instagram, der hun først og fremst publiserer glamorøse bilder av seg selv med lite klær.

Hva mer svekker troverdigheten til denne aksjonen? At en mennene som ble utsatt for «vanningen» på trikken, Stanislav Kudrin, hevder på sin Facebook-profil at videoen er fake, og profesjonelt produsert av My Duck’s Vision, et russisk selskap spesialisert på virale videoer: «De helte vann på oss (…) Selvfølgelig regissert. Den følelsen når du ankommer et filmsett med to ekstra bukser og forlater det med et honorar.»

Å skjønne at videoen ikke viser en reel hendelse og ikke kommer fra en troverdig kilde, krever ikke mer enn alminnelig skepsis, internetttilgang og en halv times innsats. Men Dagbladet går rett på. Eller gir blaffen. Flere dager etter at videoen er spredt i sosiale medier, og avslørt som bløff i sosiale medier, løfter avisen den fram på nettfronten, og presenterer det som en blanding av politisk nyhet og morsom kuriositet.

Vi får inntrykk av at «russiske Anna (20)» er en modig og bevisst jusstudent i et god og legitimt ærend: «Hun og noen venner satt i gang en aksjon for å stanse «manspreading» i Russland.»

Riktignok anonymiserer Dagbladet de mannlige ofrene i videoen og legger inn dette forbeholdet: «Det russke (sic) nyhetsbyrået Rosbalt hevder at videoen er falsk, og at hun har leid inn skuespillere.» Men straks etter kommer dette: «Jusstudenten avviser påstandene: – Handlingene min er absolutt ekte.» Selv om det ikke hun som begår handlingen på trikken en gang.

Dagbladet tar Annas parti, og gjør ingenting selv for å sjekke ektheten til aksjonen. I stedet for plasserer de Dagbladet-logoen oppe i venstre hjørne på videoen.

Avisen setter dermed sitt godkjentstempel på russisk klikkagns-propaganda. Og heller ingen motforestillinger mot å spre et budskap som ellers ville vært ansett som grovt kjønnsdiskriminerende. Dette sier Anna om «vanningen» av mennenes bukseskritt: «Vi fikk ikke bare kjølt dem ned. Vi fikk også markert dem slik at folk umiddelbart ser hvilken kroppsdel der er som styrer oppførselen til disse mennene.»

Menn er styrt av kuken. Dét er premisset for videoen. Og Dagbladet på nett legger på lystig balalaika-musikk.

For å oppsummere: Russiske troll kan nå spre falske nyhetsvideoer i Vesten, ikke bare på sosiale medier, men i tradisjonelle, etablerte medier, med disse medienes egen logo som velsignelse.

Til overmål har kanskje Dagbladet også betalt for å spre dette utspekulerte søppelet på sin egen nettavis. I alle fall avslutter avisen videoen med denne meldingen over hele ruta:

«Vi betaler for dine videoer. Send inn til videotips@dagbladet.no»

 

Posted on

Rolness vs. SSB – en tidslinje

Tull med tall, men håp om bedring!

Under årets utgave av Arendalsuka arrangerte IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) en paneldebatt om integrering.  Jeg var en av flere som ble bedt om å holde innledning om emnet fra eget perspektiv. Tidsrammen var fire minutter. Jeg endte med å skrive noe som ville tatt en halv time å framføre.

Hvorfor? Fordi jeg gravde meg ned i noe jeg lenge har lurt på: Integrering handler om å få folk å arbeid, hører vi, men hva slags tall skal fortelle oss hvordan vi lykkes? Man hadde jo hørt at kriteriet for å regnes som sysselsatt i SSB-statistikken er én times jobb i uka. Var det virkelig riktig? Og fantes det ikke andre og mer opplysende tall om graden av arbeidsdeltakelse? Svarene på de to spørsmålene viste seg å være: Ja, tro det eller ei. Og: Ja, men du må lete, og gjøre regnestykket selv, for å få fram de enkle, relevante tallene. Eller du kan be SSB gjøre det, men da vil det ta tid og koste penger. Noe som gir liten mening, da jobben bare tar noen timer. Hvorfor gjør ikke SSB tallene mer tilgjengelige? Særlig når de i årevis har vært kritisert for gi skjeve og mangelfulle tall på innvandringsfeltet?

Det ble det kronikk i Aftenposten av. Og en påfølgende avisdebatt med SSB. Som avslørte at noen sjefer i byrået hadde problemer med både prosentregning og mediehåndtering. Etterhvert begynte flere å lure på hva byrået holdt på med, mens andre betvilte motivene til SSB-kritikeren. To statsråder skrev innlegg i debatten og NRKs Fredrik Solvang inviterte til duell mellom SSB-direktøren og meg. Hvem som “vant” får andre avgjøre, men jeg synes Axelsen – som bare hadde vært to uker i jobben da han fikk tallstriden i fanget – viste en åpenhet og sympatisk innstilling til kritikk som bærer bud om bedring for byrået.

Her er en foreløpig oversikt av debatten så langt. I alt 23 innlegg. Med linker og og sitater.

 

KJETIL ROLNESS: Integreringsbløffen. Hvordan vi lurer oss selv med sysselsettingsstatistikk. (Aftenposten nett 15.8, papir 16.8)

“En statistikk om en bestemt aktivitet, som nesten ikke setter krav til aktivitetsnivå, ville i andre sammenhenger blitt kalt en tullestatistikk. Det opplagte spørsmålet er selvsagt: Hvor mange innvandrere har en ordinær heltidsjobb, uten tilskudd fra det offentlige?

Det vet vi ikke. Heller ikke SSB, selv om de har data til å finne det ut (…) Og enda mer forbløffende: Nesten ingen er interessert i å vite det heller. Derimot er mange interessert i å fortelle hvor bra det går bra med integreringen, basert på tall som gir et overdrevet positivt inntrykk.”

 

TONJE KØBER, seksjonssjef SSB: Gode tall på sysselsetting blant innvandrere. (Aftenposten 17.8)

“Småjobbene betyr lite for størrelsen på sysselsettingsandelen både blant innvandrere og befolkningen ellers (…)

Sysselsettingsstatistikken skal dekke mange formål, og definisjoner og avgrensninger i statistikken må sees i sammenheng med disse. (…)

SSB legger vekt på å beskrive sysselsettingen langs flere dimensjoner og med mange detaljer.”

 

CHRISTIAN SKAUG: Noen ganger må man ganske enkelt velte bordet (Document, 17.8)

“Det er i grunnen ikke så vanskelig å finne noen øvre skranker for hvor store andeler i de forskjellige gruppene av innvandrere som arbeider heltid. Man må hente ut to forskjellige tall fra en SSB-rapport og multiplisere dem – en oppgave som åpenbart er for vanskelig for hele Norges journalistkorps.”

 

EIVIND TRÆDAL, Twitter 17.8:

 

ANNIKEN HAUGLI, arbeids-og sosialminister: Jeg kjenner sysselsettingsdefinisjonene, Rolness (Aftenposten nett 20.8, papir 21.8)

“Regjeringens politikk er faktabasert, og vi tar innover oss de utfordringene vi står overfor. Det gavner ikke integreringsdebatten at man tabloidiserer seg helt vekk fra sakens kjerne. Ikke alt er svart-hvitt. Ei heller sysselsettingstall.”

 

KJETIL ROLNESS: Tallene SSB ikke gir oss.  (Aftenposten nett 20.8, papir 21. 8)

“9,5 prosent av somaliske kvinner i Norge er i arbeid. Det vår du ikke vite av SSB. Men bortforklaringer får du (…)

SSB skal «sørge for at innbyggerne i Norge kan debattere, planlegge og ta beslutninger på grunnlag av pålitelig statistisk informasjon.» Da må informasjonen være tilgjengelig, tydelig og relevant. Særlig når temaet er viktig og omstridt. Det nytter ikke å si at «SSB legger vekt å beskrive sysselsettingen langs flere dimensjoner og med mange detaljer», når man overlater til andre å finne de enkle, relevante tallene.”

 

TONJE KØBER, seksjonssjef SSB: Ja, vi har tallene, og de er publisert! (Aftenposten nett 21.8, papir 22.8)

“Her [i en SSB-rapport] får man for eksempel vite at 24,6 prosent av bosatte somaliske kvinner i alderen 15–66 år er sysselsatt, og at 38,7 % arbeider 30 timer eller mer. Altså langt flere enn de 9,5 prosentene som Rolness refererer til.”

 

KJETIL ROLNESS: Kan seksjonssjefer i SSB regne? (Aftenposten nett 22.8, papir 23.8)

“Køber bekrefter mitt regnestykke om andelen heltidsansatte somaliske kvinner totalt, samtidig som hun påstår at jeg tar feil.”

 

GEIR FAUCHALD, Østre Toten FrP: Integreringsbløffen (Oppland Arbeiderblad, 23.8)
“Det skulle ikke være vanskeligere for NAV enn for Rolness å komme med denne statistikken, så da må det skyldes uvilje mot å være åpne rundt de faktiske forhold.”
TONJE KØBER, seksjonssjef i SSB og TORSTEIN BYE, fagdirektør i SSB: Regner SSB riktig? (Aftenposten nett 24.8, papir 25.8)

“Grunnen til forskjell i prosenttallene er at man ser telleren (1047 heltidsansatte) opp mot ulike nevnere (henholdsvis alle kvinnelige somaliere, 11007, eller antall sysselsatte kvinnelige somaliere, 2707). Forskjellen på prosenttallene handler om tolkning, hva de skal brukes til og hva de skal sammenlignes med, ikke om feil eller riktig beregning.”

 

ODD BUSMUNDRUD, pensjonert forsker: Kan SSB prosentregning? (Aftenposten 28.8)

“Jeg har litt problemer med å forstå hvorfor SSB mener at Rolness regner feil, men jeg er jo bare en skarve fysiker som har jobbet med tall i litt over 50 år, så SSBs argumentasjon i deres innlegg ligger nok litt for høyt for meg.”

 

KJETIL ROLNESS: Kan vi stole på Statistisk sentralbyrå? (VG nett 28.8, papir 30.8)

“Men det denne historien først og fremst sår tvil om, er SSBs evne og vilje til å gjøre også ubehagelige tall tilgjengelige. Noe som er alvorlig i en tid der høyrepopulister – med stadig større gjennomslag – fremmer en teori om at offentlige institusjoner bevisst fører befolkningen bak lyset for å legge til rette for masseinnvandring.

Det kunne derfor vært interessant å høre den nye SSB-direktørens tanker om denne saken: Hva vil Geir Axelsen gjøre for å gjenreise byråets tillit som en nøytral og troverdig leverandør av fakta på innvandrings- og integreringsfeltet?”

 

CHRISTIAN SKAUG: Kjetil Rolness vasser videre i SSB-sumpen (Document 30.8)

“Rolness spør hva SSB vil gjøre for å gjenopprette tilliten. Svaret er ingenting. For den politiske kulturen på demografifeltet hos SSB, fremmet gjennom årtier av blant andre Lars Østby og Helge Brunborg, sitter i veggene. Yngre personer med ansvar for de samme saksfeltene er oppdratt til å skjønnmale innvandringen og dens konsekvenser like mye som disse to politiske kommissærene har gjort.

Det finnes mer enn nok grunnlag til å gjøre hele avdelinger hos SSB til gjenstand for granskning med sikte på å avdekke en manipulasjon med offentlig statistikk som overskrider grensen for tjenesteforsømmelse, for konsekvensen er at norske politikere – også takket være udugelige journalister – ikke vet de mest grunnleggende tingene på innvandrings- og integreringsfeltet.”

 

GEIR AXELSEN, adm. dir. i SSB: SSB-uavhengig og troverdig (VG nett 30.8, papir 31.8)

“Etterlysningen fra Rolness om mer tilgjengelige og utfyllende tall som kan vise integrering av innvandrere, herav hvor mange som jobber heltid og deltid blant ulike innvandringsgrupper, er helt klart relevant. Vi jobber hele tiden med å utvikle statistikken, og å gjøre den mer tilgjengelig, også på dette området.

Rolness har utfordret meg til å klargjøre mitt syn på byråets rolle som nøytral og troverdig leverandør av fakta på innvandrings- og integreringsfeltet. Svaret er at jeg er enig i at SSB må opptre både uavhengig og troverdig. Siden tiltredelsen som SSB-direktør for litt over to uker siden, har jeg møtt medarbeidere og ledere som legger stor vekt faglig kvalitet, uavhengighet og med ønske om å levere stadig bedre og mer statistikk.”

 

RITA KARLSEN: Kan regjeringen rydde opp i SSB? (Human Rights Service, 30.9)

“Nok en gang blir Statistisk sentralbyrå (SSB) kritisert for slagside på innvandrings- og integreringsfeltet, men denne gangen er det ikke HRS som påpeker manglene og det som kan oppfattes som politisk slagside fra byråets side. Men SSB opptrer nok en gang arrogant. Kanskje det er på tide at Regjeringen tar situasjonen alvorlig?”

 

ERIK STEPHANSEN: Statistisk sentralbyrå som demokratisk problem (Nettavisen 30.8)

“Samfunnsdebattant Kjetil Rolness driver en slags enmannskrig mot Statistisk sentralbyrå (SSB). Det gjør han så bra at byrået snart må få krisehjelp.”

 

GEIR AXELSEN, adm. dir. i SSB: SSB skal levere fakta som alle kan stole på (Nettavisen 31.8)

“Etterlysningen fra Stephansen og Rolness om mer tilgjengelige og utfyllende tall som kan vise integrering av innvandrere, herav hvor mange som jobber heltid og deltid blant ulike innvandringsgrupper, er helt klart relevant.”

 

GUNNAR STAVRUM:  Nye SSB-tall: Så få innvandrerkvinner jobber (Nettavisen 6.9)

“De nye tallene dokumenterer at sosiolog Kjetil Rolness hadde rett i tallkrangelen med SSB. Det er enorme avvik mellom inntrykket fra den offisielle statistikken og virkeligheten.”

 

KJETIL ROLNESS og OLAV AXELSEN: Duell om SSB-tall i Debatten (NRK1, 7.9)

Kjetil Rolness om 9,5 prosent somaliske kvinner i helttidsarbeid: – Det er det enkle tallet om er opplysende og relevant. Og det må man altså jobbe for å få ut. Mens SSB pakker det bort.

Fredrik Solvang: – Er du enig i at dette er et interessant tall?

Geir Axelsen: – Absolutt. Og vi selv…

– Har du publisert det selv noen gang?

–  Ikke akkurat det tallet, men…

–  Hvorfor ikke?

– … vi er i ferd med å utvikle statistikk på dette området som vil gi dette og lignende tall.

– Hvorfor har du ikke gjort det enkle regnestykket da?

– Vi har laget rapporter hvor akkurat denne type sammenligninger er gjort, men vi har ikke publisert en generell statistikk som alle lett kan få tilgang til, fordi rett og slett ikke har hatt datakilder som har gjort det mulig. Men det Rolness ber om, er vi i ferd med å levere. I løpet av få måneder vil han kunne gå inn på våre hjemmesider og finne en bredere statistikk.

Solvang: – Og det er vel bra?

Rolness: – Det bra. Men det er rart at vi må mase for å få ut de enkle tallene som kan gjøre oss klokere (…) SSBs tidligere leder sa at vi må være veldig varsomme med forskning og statistikk som kan stigmatisere grupper.

Solvang: – Hva er det du antyder? Snakk tydelig nå.

Rolness: – Det har vært god grunn til å mistenke SSB for å være alt for forsiktig med å komme ut med ubehagelige tall som kanskje noen politiske aktører kan misbruke.

Axelsen: – Der kan jeg svare veldig klart og tydelig: Nei, vi har ikke noe ønske om å holde tilbake informasjon. SSB er hele Norges faktaleverandør. Vi ønsker å levere fakta på hele bredden av dette feltet. Vi utvikler oss hele tiden. Jeg vil også si at det å få kritikk kan være bra for oss, for å utvikle oss videre.

Solvang: – Forklar hvorfor denne runden har vært viktig og riktig.

Rolness: – Fordi vi må ha gode tall for å vise i hvilken grad innvandrere kommer i arbeid. Folk som jobber i NAV, f.eks. har klagd på at de ikke får tall fra SSB som forteller om folk blir selvhjulpet når de kommer ut av introduksjonsprogrammet. Det er dårlig for politikere, som ikke vet hvor raus denne statistikken er. Og det er dumt for dere [SSB], fordi det er ganske mange som tenker at SSB er en del av den innvandringsliberale eliten som skjuler fakta for folket, og de får vann på mølla hvis dere holder tall tilbake.

Axelsen: – Motivet som du prøver å formidler er viktig. Men hvem som helst kan gå inn på våre hjemmesider og undersøke nyansen og bredden i det vi leverer av statistikk på dette området, og man vil se at vi har mye mer  å tilby enn denne ene 65 prosent som her er forsøkt karikert.

 

RITA KARLSEN:  Det SSB vil skjule (Human Rights Service, 7.9)

“Statistisk sentralbyrå har den siste tiden vært i hardt vær, og da tenker jeg ikke først og fremst på den offentlige skittentøyvasken rundt forhenværende SSB-direktør Christine Meyer – selv om det tangerer, da (også) Meyer utøvde rollen med en sterk politisk slagside – men på den offentlige debatten om sysselsettingstallene, denne gangen satt i gang av Kjetil Rolness. Det skal Rolness ha all ære for – for det har ikke vært så mange som har turt å utfordre “gudene” i SSB.”

 

JAN TORE SANNER, kunnskaps- og integreringsminister: Sysselsettingen er for lav (Aftenposten nett 8.9, papir 9.9)

“Rolness føyer seg inn i den lange rekken av dem som med god grunn belyser utfordringene med integrering. En opplyst debatt krever imidlertid nyanser og ikke bare tabloide enkelttall. Vi må også være ærlige om det som går i riktig retning.”
ANNE AASE ROKKAN, Masterstudent ved NHH: En lettvint fornærmelse (Bergens Tidende, 10.9)
“Jeg har selv slitt over økonometri-leksene de siste ukene, og synes derfor det er en anelse artig å se en nasjonal debatt om grunnleggende prosentregning. Jeg kan også, i utgangspunktet, forstå at SSB ønsker å presentere mer helhetlige rapporter enn enkeltstatistikken Rolness etterspør, når vi vet at tall enkelt kan tas ut av kontekst og fremstilles etter eget forgodtbefinnende.”
SHARAM ALGHASI, sosiolog, Høyskolen Kristiania: Fri fugl eller høyrepopulist? (Dagbladet, 14.9)
“Nå nylig stiller en av våre samfunnsdebattanter spørsmål ved om vi kan stole på SSB (…) Denne frie stemme, stemmer ikke Frp, får vi vite. Han vil gjerne ha «fakta på bordet», slik at høyreekstreme ikke får vann på mølla, blir vi fortalt (…) 

Altså påstår mannen vår seg ikke å være Frp-er eller høyrepopulist, men paradoksalt nok etterlyser han samme fakta som både Frp og andre høyrepopulister, og til dels høyreekstreme, i flere tiår flittig har anvendt i salg av sin fullkommenhet og berettigelse til folket; at det er nettopp de som besitter sannheten når det gjelder norsk innvandring. Han, Frp og andre høyrepopulister deler samme ideologi, og den samme posisjonen i kampen om å bli sett.”

 

 

 

 

 

 

 

Posted on

Leder med lederegenskaper søkes. Må kunne utøve ledelse.

Tegning: Flu Hartberg.

Kan en ungarsk general bli vår neste riksantikvar?

Helgekommentar i Dagbladet, 8. september 2018.

Stillingsannonser kan være artige. «Det er ledig stilling som Riksantikvar ved Riksantikvaren», opplyser Klima- og miljødepartementet. Stillingen heter også «Direktør for Direktoratet for kulturminneforvaltning». Det er litt sånn: «Vi søker Statsminister ved Statsministerens kontor. Vedkommende må også være Minister for Ministeriet.»

Men seriøst: Riksantikvaren har et stort og viktig ansvar. Hun eller han leder vernet av fysiske kulturminner i Norge – bygninger, kulturmiljø, arkeologi. Beslutninger om fredning eller rivning av eldre hus, krever klok og modig opptreden på et felt der sterke følelser og interessekonflikter rår. Og nettopp ledelsesaspektet er noe departementet tar på ytterste alvor:

«Vi søker en person med solide lederegenskaper som kan lede og utvikle Riksantikvaren som en helhetlig moderne virksomhet i forvaltningen.» (mine uth.)

Med den siste presiseringen blir man kvitt alle som måtte ønske å utvikle Riksantikvaren som en oppsplittet gammeldags virksomhet. Det er kanskje ikke mange, men det er da noe. «Solide lederegenskaper» burde ellers være tydelig tale. Men ikke tydelig nok, for slik fortsetter det:

«Det legges avgjørende vekt på den nye direktørens lederegenskaper og samarbeidsevner.»

Altså: Solide lederegenskaper. Avgjørende vekt på lederegenskaper. Klart nok nå? Nei, departementet hiver ut denne brannfakkelen i neste setning: «Direktøren må være en inspirerende og inkluderende leder for egne medarbeidere.»

Man skulle tro at en søker med solide og avgjørende lederegenskaper selv visste sånn noenlunde hva disse egenskapene består i. Men det tror ikke departementet:

«Viktige egenskaper vil i tillegg [sic] være handlekraft, beslutningsdyktighet og gode kommunikasjonsferdigheter. Det kreves god rolleforståelse og nødvendig innsikt og kunnskaper for å kunne utøve ledelse og treffe strategiske valg på hele ansvarsfeltet.»

Og det var hele stillingsannonsen i Aftenposten. Gjentakelser og selvfølgeligheter. Ikke ett ord om utdanning, relevant erfaring eller engasjement på feltet. (Det står litt om kvalifikasjoner i utlysningen på departementets nettside, men ingenting i avisannonsen). Departementet søker en leder som kan lede.

Er vi overrasket? Nei. Vi har dessverre måttet venne oss til at «ledelse» er blitt et selvstendig fag, viktigere enn alle andre. Selv om denne vitenskapen er så lite eksakt at det nærmer seg kvakksalveri. Vi har også skjønt at ledelse springer ut av sjeldne, personlige (og medfødte?) egenskaper. Dette er næringslivet svar på genidyrkelsen på kunstfeltet.

Når vi likevel lar oss forbløffe av utlysningsteksten, er det fordi mange hadde forhåpninger til Ola Elvestuen (V) som ny statsråd fra januar i år. At han kanskje ville markere seg og sitt parti slik Grande forsøker i kulturdepartementet.

Dessuten har vi ni års erfaring med forrige riksantikvar. De tilsier ikke at man burde vektlegge ledelsesaspektet sterkere. Heller at man burde advare mot autoritær og tilfeldig toppstyring uten faglig forankring.

Jørn Holme skapte frustrasjon og fortvilelse hos de fleste rundt seg: Medarbeidere, fylkeskonservatorer, Fortidsminneforeningen. Han unngikk riktige, men kontroversielle avgjørelser til fordel for «gladfredninger». Blant annet presterte han å frede Den Norske Opera, som da var fem år gammel. Ingen hadde foreslått å rive Snøhettas mesterverk. Eller å endre på arkitekturen. Hvorfor da frede? Fordi «alle er enige» i fredningen, ifølge Holme.

Fredningen har ikke bedret renholdet og vedlikeholdet, eller hindret at bygget er blitt pakket inn av nabobygg, selv om Holme påsto at «en fredning vil sikre dens plass i omgivelsene.» Det handlet nok mer om å sikre Riksantikvarens plass i mediebildet i anledning direktoratets 100-årsjubileum.

Samtidig som Holme brukte store ressurser på en populær absurditet, lot han flere verdifulle lokale og regionale bygninger bli til pinneved, blant annet sveitservillaen Furuheim på Gol. Han tillot også en skandaløs rivning av Rødskolen i Melbu, med sine unike veggmalerier, tross faglige protester, fordi han ikke ville tillegge den «nasjonal verdi».

Man får lyst til å frede minnet over Stephan Tschudi-Madsen, riksantikvar mellom 1978 og 1991, som i egenskap av fagmann, formidler og ildsjel greide gjøre mye mer for kulturvernet, selv om hans mandat var snevrere (den gang var det departementet og ikke direktoratet som vedtok fredninger).

Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C. Stang, har satt opp sju punkter om hva slags person hun helst ser som ny riksantikvar. Det første punktet sier litt om direktøren som går: «Noen som kjenner og forstår feltet.»

Men denne elementære forutsetningen nevnes ikke engang i stillingsannonsen. Ved forrige utlysning var det bare én annen søker, etter at Holme sa han ønsket et nytt åremål. Det var en tyrkisk offiser. Det skal bli spennende å se hvem som nå søker, etter at departementet nå har etterlyst en lederskikkelse som ikke trenger å kunne noe. Tør vi håpe på en ungarsk general?