Dagbladet-spalter – Page 5 – Kjetil Rolness

May 29, 2015May 29, 2015

Qarranto glapp for Barcelona

Videodømming? Ingen stor sak. Fotballspillet er allerede revolusjonert fra gutterommet.

«NÅ ER BARCELONA og Atletico Madrid interessert i Qarranto,» sa trettenåringen ved frokosten. Hm. Jeg følger litt med på internasjonal fotball. Vet forskjellen på Pogba og Drogba. Men Qarranto…? Gutten smilte stolt, og da skjønte jeg. Han snakket om sin egen spiller. Høyde: 190. Fot: Høyre. Rating: 81. Form: Glimrende. En figur han har laget på tv-spillet FIFA.

Javel, tenkte jeg. Dagbladets Esten O. Sæther, breddefotballens svar på Per Fuggeli, har bedt meg og andre fotballpappaer å glemme enhver tanke på talentutvikling i barnefotballen: «Nei, gutten din skal nok ikke bli fotballstjerne.» Så da får det være trøsten: Eldstemanns FIFA-avatar banker på døren til storklubbene.

STEINALDEREN. Slik føles i dag min ungdom på søttitallet, sånn fotballmessig. Det var intet alternativ til IRL og NRK. Jeg så målfattige engelske tippekamper sammen med far, som sovnet før pause. Jeg spilte på løkka, litt i klubb (reserve på førstelaget eller kaptein på andrelaget, pest og kolera), heiet på seniorlaget, samlet på fotballkort, hengte plakater over senga. En sommer møtte jeg Kenny Dalglish i Syden og fikk tatt bilde (framkalt etter to uker). Men Liverpool-legenden hadde ingen digital dobbeltgjenger som kunne spilles av gutter over hele verden.

For verdens største idrett er ikke til å kjenne igjen. Fotball tikker inn som nyheter på mobilen og nettavisen, og nytes mot betaling på fritt valgt skjerm, der du selv ordner reprisene, eller ser flere kamper samtidig. Fotballturer til England og Spania er den nye dannelsesreisen. Fancy sko og stjernedrakter omsettes for milliardbeløp. Løkkene ligger døde, alt er organisert og pengebasert. Mer enn noen gang er deltakelse nødvendig for å henge med sosialt i klassen og gjengen. Men for dagens unge er det øyeblikkene ved spillkonsollen som gir de mest intense fotballopplevelsene.

ET FORFALLSTEGN? Alt er relativt, og alle foreldre liker «snille» spill. I FIFA får du rødt kort for stygg takling. I GTA får du rødt kort hvis du ikke har drept noen. Det finnes mer oppløftende syn enn gutter som «gamer» fotball med fingrene, krumbøyd i kjellerhulen med nedrukket rullegardin, i stedet for å være ute, bruke kroppen, leke med ball og bidra til folkehelsa. Men FIFA er verken passivt, asosialt eller uintelligent. Det gjør barna mer opptatt av virkelig fotball. Og de blir klokere på sporten. Ikke minst taktisk, ved å delta i kampen på avstand, se hele banen, lese de andres bevegelsesmønster. Spillet bidrar til overføring av kunnskap – alt fra det fotballtrenere kaller «refleksjon» og «orientering» – helt ned til ferdigheter på finmotorisk nivå.

«Se her, pappa.» På stuegulvet demonstrerer gutta finter de har lært ved å studere Ronaldo eller Neymar på FIFA – i reprise, i nærfokus, fra ulike vinkler. Som i gamle dager må de øve og terpe for å få driblingene til å sitte, men instruksjonen og inspirasjonen kommer fra skjermen. Den samme skjermen som vi foreldre ofte ønsker å kaste ut av vinduet, for at barna skal få et liv.

«SKILLS» er det nye nøkkelordet. Det gjelder å «drible de andre på ræva.» På FIFA er du din egen favorittspiller som gjør sine signaturtricks på din kommando. Bare dette er en ny tidsregning i fotballhistorien. «Jeg kan få Zlatan til å ta brassespark når jeg vil,» sier trettisen. Vi var nylig i Barcelona og opplevde den svenske kjempen «live» for første gang. Han var meldt i toppform, forventningen var store. Vi fikk se en tung mann som jogget rundt, slo støttepasninger, og aldri hadde troen på seier. En stjernespiller. I Champions League. Da skjønner du hvorfor tv-spillet kan være å foretrekke framfor en eksklusiv kampbillett. Jeg har sett Zlatan på YouTube og lest selvbiografien. Jeg skulle gjerne kunne styre ham fra plastsetet på Camp Nou, slik at han lignet mer på seg selv.

DAGENS FOTBALLHELTER må være fornøyde med profileringen de får i sportens virtuelle parallellkultur. Men de blir også nådeløst rangert for hver eneste ferdighet i spillets statistikk. «Jeg er ikke fornøyd med hastigheten min i spillet. 83 er for lite,» sier Manchester City-vingen Nasri. «Jeg er for liten. Det mangler 3-5 centimeter», sier Eden Hazard. Begge i en lattermild video som skal promotere spillet. Jeg skulle gjerne visst hva Martin Ødegaard synes om sin egen spillefigur, som ble tilgjengelig på FIFA 1. mai i år. I et videospill som imponerer med sin grafiske realisme, helt ned gressmattas struktur og stjernenes individuelle målfeiringer, er Det Store Norske Håp knapt til å kjenne igjen. Dette bør være Ødegaards framtidsmål: Fast plass på Reals førsteellever, riktigere fjes og frisyre på FIFA.

Men både Hazard, Ødegaard og andre toppspillere elsker skjermspillet. I den grad at det kan gå over prestasjonene de er betalt for. Den engelske klubben Leyton Orient hadde vunnet åtte kamper på rad og ledet League One da FIFA 14 ble sluppet høsten 2013. Så sluttet seiersrekken. «Spillerne ble så hektet på det nye spillet at de spilte som seg selv mot Oldham, for å forberede seg til kampen neste dag,» meldte klubben. Spillerne fikk FIFA-forbud på kampdag. Men det hjalp ikke. I fjor kom den enda mer vanedannende FIFA 15. Og nå er laget rykket ned.

SISTE NYTT fra et gutterom på Nordre Aker: «QARRANTO SKINNER I DEBUTEN FOR ATLETICO». Manageren sier: «Hva mer kan jeg be om? Han er ivrig etter å spille og har vist det i dag. Han er en fantastisk ressurs for klubben. Jeg er sikker på at tilhengerne våre og fotballfans over hele landet vil får se kvalitetene som denne gutten byr på.»

Opprinnelig trykt som helgekommentar i Dagbladet, 16. mai 2015.

April 23, 2015April 23, 2015

Ingenting å spøke med

Å krenke fornuften og kneble humor. Slik bygger vi landet med puter.

MARTHA STEWART (73) er dronningen av Middle America. Tenk deg en krysning av Ingrid Espelid Hovig, Toppen Bech og et multimediaimperium. Eller bare en svært myndig, hvit og borgerlig frue. Som plutselig sier til en afroamerikaner: «Du minner meg om en pepperkakemann jeg glemte i ovnen.»

Hadde hun sagt det til en kollega eller en servitør, ville hun vært sosialt død i løpet av minutter på internett. Men hun sa det på TV. Tørt og blasert. Og offeret lo høyt. Det samme gjorde rapperen Ludacris (som har tre barn med tre kvinner) da Stewart ba ham trekke seg ut, og heller komme på det lekre, høyabsorberende sengetøyet i hennes egen kolleksjon. Komikeren Natasha Leggero fikk denne salven: «I do a lot of gardening, but you are without a doubt the dirtiest, used-up hoe I have ever seen.»

KRENKING ER GØY når den gjøres av proffene. Til proffene. Foran et innforstått publikum. Humortradisjonen «roast» setter grove personlige fornærmelser (om rase, klasse, kjønn, sex, utseende, familie, karriere) i trygt, rituelt system. Og humor burde generelt være et anarkistisk frirom, på linje med kunsten. Der man ustraffet kan drite ut alt og alle. Fordi vi fortjener det. Humor kobler av, røsker opp, flytter blikket, svekker tabuer, avslører autoriteter, bringer verden framover.

MEN TIDSÅND og teknologi har gjort humor til risikosport. «Pepperkakemannen» Hannibal Burell ble stjerne ved å oute Bill Cosby som voldtektsmann, etter at en videosnutt fra hans sceneshow skapte viral storm. Å henge ut en overgriper eller drittsekk er trygt. Men hva om standup-eren selv leker drittsekk? Kaller kvinner «fucking liars» og skjeller ut «niggerne» blant de sorte?

CHRIS ROCK vegrer seg i dag for å teste ut drøyt materiale på publikum. Ett feilskjær, og du er korsfestet på YouTube og Twitter før du har gått av scenen. Og folk er blitt mer sensitive. Særlig på andres vegne. Stadig flere krever retten til ikke å bli støtt, ikke oppleve ubehag. Rock orker ikke lenger opptre på universiteter. Han sier standuplegenden George Carlin (som døde i 2008) sa det samme: This is not as much fun as it used to be.

HVORDAN VAR DET FØR? På åttitallet trykket bladet Hustler et parodisk intervjumed Jerry Falwell, der den mektige kristenfundamentalisten bekjente å ha knullet sin mor. «- Men, din mor. Er ikke det litt ute? – Jeg synes ikke det. Jeg er ikke så opptatt av utseende til en kvinne.»

Bladet ble anmeldt, men frikjent av Høyesterett, som blant annet la til grunn at «appellen til en politisk karikatur ofte er basert på å utnytte uheldige fysiske trekk eller pinlige episoder – en utnyttelse som ofte er ment å såre følelsene til dens som blir framstilt.»

I dag høres det ikke ut som et forsvar for ytringsfrihet, men et forsvar for mobbing. Hva har skjedd?

DEN MYE OMTALTE og utskjelte bevegelse kalt «politisk korrekthet» er tilbake. Sterkere enn på nittitallet, og nå midt i mainstream. I USA kalles folk på venstresiden «liberals». PK er ideologien til «leftists» som ikke lenger vil være «liberal». Det er puritanismen og konservativismen til de radikale og progressive. Tankepolitiet til de som misliker snuten. Tante Sofie forkledt som hipster.

PK vil bekjempe farer vi ikke engang visste eksisterte, som «microaggressions» og «triggers». Den lager eksplisitte regler for samkvemmet mellom mann og kvinne, og straffer overtrederne. Den får 6000 til å protestere mot at Bill Maher skal tale på Berkley-universitetet, arnestedet for Free Speech Movement, fortroppen i studenopprøret på seksitallet. Den (høyst liberale) komikerens uttalelser om «ulike religioner» (les: islam) vil bidra til et «truende læringsmiljø».

MEN 6000 ER INGENTING. Tante Sofie kan i dag mobilisere 6 000 000 på et blunk. Millioner av sensitive bøller har gjort sosiale media til den nye globale gapestokken. En kvinne tvitrer en spøk om rase og AIDS før en flytur og får livet sitt ødelagt før ankomst (jf. #hasjustinelandedyet). Folk misforsto spøken. De ville misforstå. På andres vegne. Skadefryd forkledt som omtanke for svake grupper.

Ricky Gervais har sagt: «Bare fordi du er krenket, betyr ikke det at du har rett.» Men du får rett, slik logikken har blitt. Ingen kan bestride såre følelser. Alle må respektere dem. Si deg krenket, og du får makten til å tolke alt i verste mening. Avsender er alltid ond.

KARIKATURSTRIDEN var kollektiv vrede, helt uten hensyn til ytringers intensjon og kontekst. Hvor mange kjenner bakgrunnen for tegningen av profeten med bomben i turbanen? Eller motivene til Kurt Westergaard? En jovial, frihetselskende sekstiåtter og hedersmann lever nå på hemmelig adresse, med politiovervåkning, stemplet som mobber, oppvigler, sivilisasjonskriger.
«Han ønsket å krenke andres religiøse følelser.» Denne «dommen» er ikke bare opprørende. Den er idiotisk. Og som vismannen Poul Henningsen har sagt: Det eneste man ikke skal krenke, er fornuften.

FORNUFT og humor henger sammen. Kjenner du komikere som ikke er smarte? Ok, Tommy Steine. Eller smarte folk uten humor? Ok, Gro Harlem Brundtland. Men humor krever distanse, refleksjonsevne, å kunne leke med tanker, flytte på kategorier, spille på stereotypier. Da trengs frihet og spillerom. Norge har hittil vært forskånet for korrekthetens ytterligheter. Men Sverige har gått foran, og vi er på vei. De som spøker med samer, bruker nå samiske konsulenter for å ikke å krenke et folkeslag som «har måttet tåle veldig mye». Radioresepsjonen i P3 må stå skolerett for å tulle med downs (krenket far skapte storm) og bruke ordet «knulledukke» om en blogger som sier hun «ba om det». Og så eksploderer Trygdisgate.

Ingen klaget på spylukten fra dvergvitsen. Men den tøysevulgære sexsketsjen, med sine mange lag av ironi og selvironi, ble straks til voldtekt, hevnporno og såklart – et strukturelt problem. Dermed var disse begrepene tømt for alvorlig innhold. Og Kari Jaquesson var ikke lenger en kontroversiell rikssynser som ytrer seg med (trusler om) politianmeldelser. Hun var en sakesløs kvinne. «Det kunne vært hvilken kvinne som helst.» For eksempel din datter. Vil du virkelig at rikskrenkastingen skal straffepule din datter? Sjakk matt. 1-0 til krenkariatet.

MAN VELGER sine kamper. Og sine reaksjoner. Da Karpe Diem rappet om å få «head» av Mette Hanekamhaug, «den merra», inviterte hun seg nærmest inn i Toyotaen. «Det er bare kult at de har valgt å bruke meg og navnet mitt. Jeg skulle gjerne likt å høre både dem og den låta live.»

Mette er FrP-er og har ikke skjønt makten i offerrollen. Men det har store deler av skravleklassen, som nå har gående en orgie i annengradsforkrekning (Seltzers begrep) og selvmotsigende kjønnspolitikk. Får kvinner der ute større tro på seg selv ved å framstilles kollektivt som skjøre ofre? Over hvor mange avissider kan man påstå å være kneblet i offentligheten? Å stemple stadig mer som hets og hat, er det ment å fremme ytringsfriheten? Neppe. Folk vil legge bånd på seg. Rommet snevrer seg inn. De krenkede får diktere debatten og legge premissene for hva som er lov og ikke lov å si. Fortsett gjerne krenkefesten – og hvem var nå Charlie? Men sitt ikke der i 2025 og klag på at det var morsommere før.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 18. april 2015.

March 25, 2015March 27, 2015

SV – klasseskillets parti

Eli på vestkanten har mer bruk for SV enn Ali på østkanten.

Å HØRE SV bedrive selvkritikk er som å være flue på veggen under et oppvaskmøte i reklamebyrå eller en markedsavdeling: «Vi har feilet med brandingen av produktet.» SV skal være tuftet på en idealistisk, helhetlig visjon om et alternativt samfunn. Men ingen er mer kynisk opptatt av å pushe den velgervennlige Kjernesaken (den som bare vi, og intet annen parti, eier!). F.eks: «Skole, skole, skole.» Eller: “«Skole, skole, skolemat.» Eller: «Skole, skole, miljø». Skitt, der glapp miljøet til et nytt parti.

Dette er sosialisme redusert til salgsargument. Som om en kristen misjonær skulle rope: «Kom til oss! Jesus er best på barneomsorg.»

FØR LANDSMØTET, med ny bok i ermet, listet Audun Lysbakken igjen opp alle partiets PR- og strategitabber: SV har vært for dårlige til å prioritere, konkretisere…

Her falt jeg ut. Lysbakken ramset opp ord som rimer på «reparere». Var det et desperat forsøk på å sanke stemmer fra «Pompel og pilt»-generasjonen? Hadde selveste Gorgon Vaktmester erstattet Karl Marx som partiets ideologiske ledestjerne?

NEI. MARX er faktisk tilbake. Det oppsiktsvekkende ved Lysbakkens landsmøtetale var ikke at han gjentok mantraet «Ta kampen» tjueseks ganger. Men at hovedpåstanden lenge har vært tabu å si: Norge er et klassesamfunn.

KLASSEBEGREPET sovnet stille inn på nittitallet, til og med i mitt eget fag, sosiologien. I stedet kom tesen om samfunnets individualisering», og selv Erik Solheim så lyset. SV-lederen hevdet i 1995 at barn fra lavere sosiale lag hadde like store sjanser som andre. Det handlet bare om intellektuelle evner.

Forskning og statistikk sa noe annet. Livsjanser er fortsatt skjevt fordelt. Rikdom så vel som fattigdom går i arv. Det du mener, liker, kjøper og gjør er betinget av bakgrunn og ressurser. Like fullt fastslo Solheim ved årtusenskiftet: «Klassesamfunnet er i oppløsning og erstattet av en historisk ukjent individualisme.»

HOPP FRAM til 2004. SV-leder Kristin Halvorsen utgir sin politiske bekjennelsesbok, «Rett fra hjertet». Der skriver hun om klasseskiller. I Quatar og Brasil. I Norge ser hun bare små forskjeller, selv om «noen ramler utenfor». Halvorsens hjerte banket for kvinner, barn, homofile og fattige i U-land. Arbeiderklassen i vårt eget land ble ikke nevnt.

FRA 2005 skrifter moten igjen, med klassereise-litteratur, Marsdals «FrP-koden» og Bourdieu-for-begynnere i tabloidpressen: «Vis meg din bil…». SV begynner igjen å snakke om klasse, samtidig som partiet kom i regjering. Men ble det mindre ulikhet med SV i posisjon?

SV HEVDER inntektsforskjellene gikk ned da partiet styrte Finansdepartementet og skjerpet skatten for rike og lettet for de lavlønte. Men forslaget om utbytteskatt kom fra Høyres Per-Kristian Foss i forrige regjering. Under finansminister Halvorsen fikk en førskolelærer 100 kroner i årlig skattelette, mens en statsråd fikk 7000. Finanskrisen, som SV ikke kan ta æren for, svekket aksjene, men før de rødgrønne takket av, hadde Norge fire ganger så mange rike pr. innbygger som USA. «Sosialdemokratiet skaper en større overklasse enn den amerikanske modellen,» ifølge professor Kalle Moene.

Da hjelper det lite å skremme med «amerikanske» tilstander under de blåblå. Gode økonomiske tider skaper større ulikhet. Det samme gjør innvandring, som SV liker. Uten innvandring ville vi nesten ikke hatt barnefattigdom. Velferdsstaten ville vært mindre presset, Oslo ville vært en mindre delt by. Det finnes gode argumenter for innvandring, og mot «fremmedfrykt», men rekordstor tilflytting av mennesker uten utdanning til et avansert kunnskapssamfunn fører med nødvendighet til økte forskjeller og økte sosiale spenninger. De rike tjener på innvandring, de fattige taper.

SV HAR enda mindre å skryte av som skoleparti, etter åtte års bestyring av kunnskapsdepartementet. Lysbakken bruker to barn som eksempel: Eli på Oslo vest, med advokatfar og lærermor, vil bli lege. Det vil også Ali på østkanten, med sjåførpappa og hjemmemamma som kom hit som flyktninger. Begge barna har talent og stå-på-vilje, men foreldrenes lommebok og vitnemål gir dem svært ulike muligheter til å oppfylle drømmen. Og Lysbakken må, som Djupedal og Halvorsen før ham, innrømme at skolen fortsatt ikke utjevner forskjeller, men forsterker dem. SV-løsningen er som vanlig heldagsskole, leksehjelp, skolemat og flere lærere. Men hva med bedre lærere? Og hvorfor fungerer skolen så dårlig for mindre priviligerte barn, og ekstra dårlig for guttene?

FORDI skolepolitikere og -byråkrater i flere tiår har nedprioritert struktur, disiplin, krav, sanksjoner og lærerstyring, nettopp det barn uten sterk indrestyring og støtte fra hjemmet trenger. SV har innrømmet svikt og diltet etter Høyres «kunnskapsløft». Men det slår aldri feil. Om SV ikke vil ha «koseskole», så vil de ha en «skole for nysgjerrige unger som driver seg selv framover.» Dette er og blir skolen for selvdrevne, kreative, teoriflinke middelklassebarn. Skolen for Eli. Og i beste fall søstera til Ali. Broren vil mest sannsynlig ikke fullføre videregående.

Og det finnes ingen annen drøm enn klassereisen til Blindern. Lykken er å bli lege. Å ikke ta høyere utdanning, å forbli i arbeiderklassen, er avvikende og skamfullt.

DET ER HER SV selv framstår som klasseparti. Ingen partier har velgere med høyere husstandsinntekt. Men dagens klassesamfunn er vel så basert på forskjeller i kultur, forbruk og moral. Og her er SV-eren fullstendig suveren. Ingen lever mer anstendig.

Hvem snakker vi om? Typisk en velutdannet kvinne i 40-50 årene, ansatt i offentlig sektor. En «moderne idealist», ifølge Norsk Monitor: altruistisk, tolerant, likestilt, antiautoritær, antimaterialistisk. I motsatt ende har vi egoisten, materialisten, hedonisten, kort sagt harryen, et legitimt objekt for forakt.

Idealismens bakside er nemlig moralisme – over den dårlige kunnskapen, den dårlige smaken, de dårlige verdiene og de dårlige valgene til vanlige arbeidsfolk. Du skal ha dårlig samvittighet for å røyke, sitte i sofaen, svenskehandle, kjøre SUV, kjøpe hjemmekino, dra på pakketur, se på porno, bake cupcakes, stemme FrP, spise ferdigpizza, like dansemusikk, glemme å kildesortere, lese andre ukeblader enn Morgenbladet, gi barna dataspill i stedet for bøker, og bygge familielivet på et «tradisjonellt kjønnsrollemønster». Nordre Aker SV, geografisk plassert i utdanningselitens episentrum, bruker valgparoler av typen: «Større flatskjermer eller bedre eldreomsorg?” Ingen spør: “Flere Toscana-turer eller bedre eldreomsorg?»

FOR SV er arbeiderklassen «et annet sted». Da kan barske, folkelige gleder få noe av den samme dragningen som Toscana. I et Dagbladet-intervju sier Lysbakken at han har «en romantisk idé om å gå på fjellet med hagle.» Romantisk idé? Jeg siterte dette for min far — nordlending, pensjonert kokk, sønn av en lastebilsjåfør, glad i rypejakt. Han bare fnøs: “For no’ piss!”

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet 21. mars 2015.

February 25, 2015February 25, 2015

Sverdet og blomsten

Kan både terror og veien ut av terror ha noe med islam å gjøre?

«OFFENTLIG DEBATT bærer stadig mer preg av en fotballkamp. Folk heier på sine lag og sine spillere uavhengig av prestasjoner, det holder at man er enige om hvem som skal vinne.»

Det skrev en venn på en av de mange, intense diskusjonstrådene på Facebook om islam og terrorisme. Og trenger vi å låne stjernespillere for å vinne kampen, er det bare å gå til internasjonal debatt. Vil du ha knallhard essensialisme eller total relativisme? Ateisten og filosofen Sam Harris, alle rasjonalisters helt, kaller islam «the mother lode of bad ideas» og mener hatet mot vantro er Koranens klare hovedbudskap. ReligionsviterReza Aslan, poster boy for muslimer og antirasister, hevder at alle religiøse tekster kan tolkes som du vil. Islam er verdens mest mangfoldige religion. Pakistan er et moderne og sofistikert land. Og kvinner er 100 prosent likestilte i Indonesia.

Slik snakker vitenskapelige tungvektere. Når de har egne kjepphester og skyggelapper, og stanger mot hverandre som alle oss andre kranglefanter på nettet: «Jeg kritiserer islam, ikke muslimer.» «Jo, du stempler en femtedel av menneskeheten.» Eller: «Vi er i krig med ekstremister og må forsvare vårt samfunns verdier.» «Nå snakker du selv som ekstremist, og angriper vårt samfunns verdier.»

ER DET NOE ALTERNATIV til dette fiendespeilet, denne evig uavgjorte fotballkampen? Kan man rette pekefingeren mot voldspotensialet i en religion, uten å lukke hånden for dens fredelige tilhengere?

Det virker ikke lett etter helgens redsler i København. «Islamofobene» kjører ny intensiv mot religiøs fascisme, multikultur og masseinnvandring. «Islam-apologetene» raser mot rasisme, utstøting og alarmisme. Alle framstiller motparten som ondskapens advokat, og seg selv som sivilisasjonens siste skanse.

Selv gremmes jeg over de siste utblåsningene til Per Sandberg og Hege Storhaug, som forveksler nødvendig religions- og innvandringskritikk med uthenging av syndebukker. Jeg forbløffes også av velmenende akademikere som ved hvert nytt tilfelle av jihad-terror straks leter etter årsaker alle andre steder enn i ideologien. Her noen vanlige eksempler på feilinformasjon og bortforklaringer:

BARE 0,7 PROSENT (eller under 2 prosent) av terrorangrep i Europa er utført av muslimer. Slike tall får du om du velger en periode som ikke omfatter bombene i Madrid (2004) og London (2005). Og bruker Europol-statistikk med en terrordefinisjon som omfatter vindusknusing. Teller vi terrordødsofre i Europa og Nord-Amerika mellom 2000 og 2010, ble hele 97 prosent drept av islamister. Ser vi på Vest-Europa og perioden 2001-2015 (inkludert Breiviks massive «bidrag») er andelen på 58 prosent. Militant islam er den klart største terrortrusselen i Europa. Og enda mer på verdensbasis. 80 prosent av all terror finner sted i fem land med muslimsk majoritet, stort sett utøvd av islamister.

TERRORISME skyldes utenforskap, fattigdom, mangel på jobb og utdanning.Nei, de fleste terrorister kommer fra velstående familier og er høyt utdannet, ofteingeniører. Alle 19 flykaprerne i 9/11 hadde studert ved vestlige universiteter. «Ensomme ulver» som ser lyset på sosiale medier, «taperne» som drepte i Paris og Køben, og PSTs rapport om norske Syria-krigerne, endrer ikke hovedbildet av terror som middelklassesyssel. «Å spørre ‘Hvem blir terrorist?’ er nesten som å spørre: ‘Hvem eier en Volvo?’», ifølge en av verdens fremste terroreksperter, Peter Bergen. Han ber oss innse at den virkelige driveren er religiøs ideologi.

TERRORISME skyldes Israels okkupasjon, USAs krigføring, Vestens utnyttelse av den arabiske verden. Tibetanere har lidd under en langt mer brutal okkupasjon enn palestinerne, uten at buddistiske munker blir selvmordbombere i Kina. De to islamistiske studentene som hugget i hjel i en soldat på åpen gate i London, ropte hevn over «vårt» land og «våre» kvinner. Slik snakker engelskmenn som mentalt bor i et hellig land lenger sør, besatt av vantro. De tenker religiøst. Og de fleste vantro som må bøte med livet, er selv muslimer, som morderne ikke finner islamske nok. De tenker religiøst.

NÅ HAR DE VERSTE massemorderne laget sin egen terrorstat, på størrelse med England, i Syria og Irak. De har også proklamert et nytt kalifat som gjør IS-lederen til hersker over all verdens muslimer. Da det ble kjent, strømmet tusenvis av begeistrede immigranter til. Fordi IS er «u-islamsk»? Tilhengerne er over-islamske eller ur-islamske. De finleser ikke bare Koranens beryktede sverdvers, men vender tilbake til tekster som har støvet ned siden middelalderen. Halshugging. Korsfestelse. Slaveri. Ifølge Princeton-professor Bernard Haykel er hele IS? barbari nøye basert på islamske skrifter og Muhammeds eksempel som brutal krigsherre.

Det betyr ikke at islam generelt, eller i sitt vesen, er en «voldelig religion». Men noen av de kanoniske tekstene legitimerer og inspirerer til vold. Koblet til ideene om martyret, hellig krig og blodig apokalypse blir det en farlig, perverst fristende cocktail for disponerte sjeler med internetttilgang. IS er tidenes mest populære terrorgruppe, målt etter rekruttering. Minst 150 av krigerne kommer fra Norge. PST forventer økt radikalisering og regner sjansen for terror på norsk jord i 2015 som«sannsynlig».

SÅ HVORDAN HINDRE radikalisering? Uten å gå til frontalangrep på muslimske miljøer, og uten å frikjenne islam? Via bladet Utrop kom jeg over skriveriene til Alan Johnson, redaktør, forsker, professor. Han er møkklei av «nothing-to-do-with-islam»-tilsløringen. Men har også i fire år studert avradikalisering av ungdom på nært hold, og gjort intervjuer med 25 tidligere ekstremister.

Han sier avradikalisering handler om å bruke islam på en positiv måte mot ondartet islamisme. Å erstatte en politisert Koran-tolkning basert på nag, harme og grandiose utopier, med begrepet og praksisen som i Koranen kalles «sakinah». Sjelefred, samkvem, måtehold, rettferdighet. På denne måten kan avradikaliserte muslimer beholde og utvikle sin religiøse identitet, og samtidig knytte an til sitt statsborgerskap, siden denne islamske tradisjonen resonerer med britiske dyder. Vi er ikke et veldig hissig folkeslag,sier Johnson spøkefullt.

DET ER IKKE vi nordmenn heller, tradisjonelt. Vi liker fred og ro. Det enkle og ærlige. Å slappe av, være oss selv, sammen med våre nærmeste. Den vakre dag da sinte islamister kan finne en fredeligere versjon av seg selv i den norske kosen, er ikke situasjonen så truende lenger. Men da må kanskje vi nordmenn også åpne hagen eller hytta for fremmede?

Publisert i Dagbladet, 21. februar 2015.

February 2, 2015February 2, 2015

Fred over islam

Islam er fredens religion. Og må fredes. Om så med trusler og drap.

FÅ REAGERTE da Otto Jespersen satte fyr på Det Gamle Testamentet i 2006. Hvorfor brente han ikke Koranen? «Jeg blitt 52 år, og vurderte det slik at jeg fortsatt kan ha tjue gode år til å leve,» svarte komikeren, som senere ble felt i PFU for jødehets.

Det finnes ingen likhet for satireloven. Alt jøde- og kristendom har måttet tåle av refs, hån, kritikk og latterliggjøring, skal islam få slippe. Finn Graff, Dagbladets store karikaturtegner, spiste kristenfolk til frokost, men nektet å tegne Muhammed. Graff var ikke bare glad i livet. Han ville vise «respekt for muslimenes religiøse forestilling».

TRUSLER OG DRAP burde få oss til å miste respekten for en religion. I stedet er vi blitt komisk respektfulle, av hensyn til egen helse og rikets sikkerhet. Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra all vestens gudløse regjeringer om at islam er fredens religion.

Budskapet gjentas hver gang menn med skaut kutter hodet av folk på gaten, massakrerer skoleelever eller utsletter landsbyer. De ansvarlige kaller seg muslimer (ikke jihadister eller islamister). De mener å handle på vegne av 1,6 milliarder trosfeller. De påkaller Allah, hevner Muhammed, siterer Koranen, drømmer om kalifatet. Men de har misforstått sin egen religion. Terror har ingenting med islam å gjøre.

Dette er fastslått av en rekke religionsvitere: Børge Brende. Barack Obama.Francois Hollande. David Cameron. Tony Abbott. Den framstående teologen George W. Bush proklamerte fra en moské i Washington, bare en uke etter 9/11: «Terroristene bryter med grunnsetningene i den islamske tro. Islam er fred.»

FREDENS religion må selvsagt fredes. Også fordi tilhengerne er helt usedvanlig følsomme. Terroristene er kanskje bittelitt ufølsomme, men det ser mange muslimer ut til å tåle. Det de ikke tåler, er vitsetegninger. Særlig de som er trykt i obskure franske satireblader eller skandinaviske dagsaviser. Normalt ville disse være lett å unngå og ignorere. Men noen tjener på å gjøre et blodig, globalt nummer av dem, og provosere fram sine trosfellers raseri, under påskudd av å beskytte deres følelser og identitet.

Da er det godt å vite at vi har norske statsråder som ikke forsøker å forklare tegningenes kontekst (at de må forstås som kritikk av maktmisbruk eller selvsensur, ikke som hat eller hets). Det gjelder å snakke så barbarene forstår, og dreper færrest mulig. Si unnskyld og gi dem rett: Tegningene er i seg selv krekende. Slik en hammer gjør vondt. Og se, der borte står en kristen bladfyk med rar frisyre. Det var han – og bare han – som gjorde det!

Når så syndebukken fortsatt lever, påviser løgnen, presiserer at han ble hengt ut for vanlig journalistisk praksis (å bruke faksimile for å vise hva striden handler om), og kaller den særnorske krisehånderingen for et svik, så må man ikke innrømme å ha sagt noe galt. Bare beklage om mannen opplevde en belastning. Det får holde. Radikal islam er dessuten ikke noe problem i Norge, ifølge vår mest sannsynlige neste statsminister.

«JE SUIS CHARLIE». All ære til tydelige Erna, unntaket Solhjell, fortvilte Rossavik, og modige, moderate muslimer som Sylo Taraku [se note nedenfor] og Yousef Bartho Assidiq. Men Jyllands-Postens Flemming Rose minner om at drapet på Theo van Gogh også utløste festtaler for ytringsfriheten. Så kom stillheten. Politiet har avverget nesten ti terrorforsøk mot J-P. Nå ligger avisen lavt. «Er ikke det å gi islamske fundamentalister makten over redaksjonelle beslutninger,» ble Rose spurt på dansk TV. «Ja,» lød svaret. Etterpå ble programlederen kalt inn på teppet fordi han løftet opp tegningene i noen sekunder.

VI TRENGER ingen blasfemilover så lenge profetens ære voktes med vold, og 50 norske statsborgere har fersk kamptrening fra Syria. Vi trenger ikke skjeggete mørkemenn når opplyste, norske kulturbærere spør hva som er så høyverdig medCharlie Hebdos rasistiske mobbing, og dermed godtar satiredefinisjonen til de følsomme og voldsomme. «Jeg er for full ytringsfrihet, men…» «Jeg forsvarer ikke trusler eller vold, men…» Veien til helvete, les: en innsnevret frykt- og krenkelseskultur, er brolagt med disse velmente «men»-ene.

Islamistenes vold virker. Mens vestens svar – unnfallenhet og særbehandling – virker mot sin hensikt. Den edle løgnen om islams godhet gjør jobben lett for høyreekstreme, og vanskelig for religionens egne reformister. Å utelate islam fra humor og kritikk er nedvurdering og infantilisering, misforstått som integreringstiltak. Mennesker man ikke kan le av, kan man ikke ta på alvor. Før de løfter automatvåpenet.

ET SISTE HJERTESUKK. På søndag døde NRK-legenden Kjell Arnljot Wig, som med rette hevdet å ha «utvidet ytringsfriheten i Norge». På sekstitallet oppfant han den konfronterende TV-debatten, og tok røykepauser under direkte sending. Etter hans bortgang sitter vi igjen med Ole Torp.

Programlederen av «Aktuelt» har mage til å kalle Wig en stor inspirasjonskilde, men inviterer terrorsympatisører til høflighetsprat. 12 franskmenn ligger nedslaktet, og lederen i Islam Net får nesten uimotsagt gi ofrene skylden. De hadde jo vanæret verdenhistoriens mest fullkomne menneske.

Også vår egen sekulære profet, Per Fugelli, ble invitert til samme studio for å berolige nasjonen. Anders Behring Breivik ble skapt av et ideologisk klima, ifølge Fugelli. Islamske terrorister er derimot «religiøse uteliggere uten bro til islams grunnstoff», rene «fremmedelegemer», «isolert» i sitt eget «vanvidd». Analysen ble framlagt med vismannens sedvanlige patos, uten dokumentasjon, uten motdebattant, til en beundrende Torp: «Takk, Fugelli, klokt som alltid.»

KANSKJE HAR IKKE karikaturstriden gitt oss ny forståelse for grunnverdiene i et liberalt demokrati, men heller brakt oss nærmere nytalen: Idioti er klokskap. Taushet er respekt. Brutalitet er fromhet. Krig er fred.

[Note: Sylo Taraku, som er generalsekretær i LIM (likestilling, integrering, mangfold), har gjort meg oppmerksom på at han har muslimsk bakgrunn, men han siden 2006 ikke har regnet seg “personlig muslim”.]

Publisert som helgekommentar i Dagbladet, 26. januar 2015.

February 2, 2015February 2, 2015

De som ikke pynter til jul

Flu-pynter til jul — Tegning: Flu Hartberg

«En enkel gren med kongler på gir fin julestemning.» Nei, den gjør ikke det.

VI HAR ALLE VÅRE hemmelige, lett perverse gleder. En av mine mest uskyldige sådanne, er å nyte interiørporno. Jeg foretrekker den aller kjedeligste og mest kjønnsløse sorten: De norske eller nordiske magasinene, som er glanset bare på papiret.

Favorittene heter Bonytt og Bo Bedre, interiørpressens moralestetiske svar på Playboy og Penthouse, garantert fri for alt som kan være sexy, moro eller dunkelt. Alt du ser i disse bladene er sunt for deg. Stjel ideene – og bli et bedre menneske. Helt til du går på veggene og skriker som en unge: Går det ikke i HELVETE an å få det litt KOSELIG her?

Jeg har nå sikkert sett 10000 «inspirerende» hjem «preget av en typisk skandinavisk enkelhet». Der de «ulike matte gråtonene gir karakter til rommene», slik at man slipper å ty til noe så desperat som veggfarger eller familiebilder. I denne verdenen er hele spekteret av menneskelige følelser representert. Fra A til B.

HVEM BOR i disse hjemmene? En svært behersket rase. Når de er glade, er de «glade i rene linjer». Når de viser svakhet, er det bare sin «svakhet for designklassikere». Når jula kommer, kniper de sammen i heroisk motstand mot pyntepresset: «Rødt er fraværende, nissene bor på barnerommet og resten av Kristinas leilighet er bare helt diskré julepyntet med skarpe grafiske linjer og et streif av pasteller og metaller.»

Eller: «Du finner verken nisser eller julekrybbe hjemme hos familien Schmidt. En helt enkel sølvstjerne, masse levende lys, og litt sølvstøv drysset over det dekkede bordet er imidlertid noe helt annet. — Stilen vår er gjennomgående minimalistisk, forteller Marie Louise.» Les: Stilen vår er gjennomgående på tvers av vanlige folks «julete» utskeielser. Se hvor overlegent vi holder igjen.

JEG BLE KJENT med denne spesielle avarten av landsmenn – pyntevegrerne – da jeg jobbet i Norsk Form, og daglig møtte designere, arkitekter og interiørarkitekter. Fagfolk som var hyggelige og interesserte, helt til du nevnte folks behov for kos, og skjønte at ordet var tabu. Ble noen ble nødt til å utsi ordet «koselig», var det som om de fikk et garnnøste i munnen.

Brekningsfornemmelsen hadde både sosiale og estetiske årsaker. Og sender form- og funksjonseliten i indre eksil hver desember, da det stunder til maksimalistisk folkefest. Folk flest koser seg hele året. Når jula kommer, da råkoser de seg. Kosen bygger helt og fullt på konvensjoner, et annet estetisk fy-ord. Og konvensjonene er sterke. Jeg viste engang mora mi et interiørfoto fra et lekkert Frogner-hjem pyntet utelukkende med røde silkebånd og tulipaner. Hun ble underimponert: «Det er jo stilig. Men kanskje ikke så koselig. Jeg får ikke den helt store julestemningen.»

SLIK ER DET. Men interiørmagasinene tar andre hensyn: Kulturmiddelklassens smak for de enkle og naturlige. Fagfolkenes vedtatte modernisme og funksjonalisme. Produsenter og leverandørers krav til nyhetsverdi og trendaktualitet. Da blir det ingen tradisjonell og koselig jul i Norges mest populære bladsjanger. Men julestoff må de ha. Konflikten er uløselig, og gjør julenumrene til kostelige studier i dobbelkommunikasjon. De utkommer i oktober, med bilder tatt i august, tilrettelagt av stylister med et svært distansert eller anstrengt forhold til nissen, Jesus og Elvis.

Overskrifter som «Nedtonet førjulspynt», «Et hint av jul» eller «En anelse jul» forteller hva det handler om: Grangrener, kanelstenger og fjær. Naturmaterialer. Nakne kvister i hvite krukker, påhengt hvite, stilisert papirpynt. Mot hvit bakgrunn. Stjerner av tre. Svarte kuler. Grafiske elementer. Veggskulpturer i papp som kunne passet i hovedkvarteret til en Bond-skurk.

DE LEDSAGENDE tekstene innbyr heller ikke til annet enn lattermilde dementier: «En liten dose juledekor er nok til å skape den gode stemningen». Nei. Og dere har selv laget bildebevisene! «En enkel gren med kongler på gir fin julestemning.» Nei, den ser mager og trist ut! «Det er ikke alltid så mye som skal til for å få den rette julestemningen.» Javel, kan vi da starte med å fjerne den «effektfulle» fototapeten av et grantre fra kjøkkenveggen?

JULETREET er enkel biff for de fleste. Men ikke for yrkesgruppen som ynder å seg selv som «problemløsere». Bo Bedre besøkte for et par år siden en ung kvinnelig arkitekt som åpenbart hadde lett lenge før hun fant det mest ynkelige og pistrete grantreet i skauen. Så hadde hun plukket av alle barnålene, og «pyntet» de ribba grenene med rød hyssing, bittesmå hvite hjerter og noe som lignet stygt på brukte kondomer.

Og selvsagt sto ikke treet ned i noe så konvensjonelt som en juletrefot. Det hang i en snor fra taket, en meter over gulvet. Ingen fare, grana veide nesten ingenting. Men for et syn. Et dinglende monument over den anorektiske arkitektsmaken, forkledt som juletre i en hvitmalt retroleilighet i København. Hva skjer når arkitekten feirer jul? Juletreet henger seg.

GREIT NOK, alle har ikke samme behov for pynt og glitter. Og det må være lov å tenke annerledes også i desember. Det er til og med lov til å protestere eller å gi fan. Men man kan ikke være festinspirator og festbrems på én gang. Interiørbladjulen minner om alternative julebord, der raw food skal erstatte alkohol og fettmat. Eller barneselskapene i Knausgårds «Min kamp», der politisk korrekte foreldre serverer gulrøtter som «godis». Barn vil ha skikkelige slikkerier. Og ordentlig jul. Og alle bør ha barneøyne i jula. Men – et poeng skal pyntevegrerne ha: De får mindre jobb å ta ned pynten på nyåret, og slipper å ha sju fulle kartonger på loftet. Kongle- og kondompynt får plass i en skoeske.

Publisert som helgekommentar i Dagbladet, 27. desember 2014.

December 15, 2014December 15, 2014

Kjønn ingen hindring. Kjør debatt!

Netthets rammer et mindretall. Og menn mer enn kvinner. Hvorfor hører vi bare det motsatte?

NETTHETS er utpekt som en alvorlig trussel mot demokratiet. Og kvinner skal være særlig rammet. Faktisk er begrepet nesten blitt synonymt med kvinnehat. TV-dokumentarene ”Menn som netthater kvinner” (SVT) og ”Kvinne jeg hater deg” (TV2), samt flere alarmerende NRK-oppslag har skapt inntrykk av at kvinnelige samfunnsdebattanter må ”regne med” trusler og sextrakassering.

Men nå foreligger en forskningsbasert undersøkelse om ytringskultur i regi av Fritt Ord, og tallene er udramatiske: Bare 31 prosent har opplevd ubehagelige eller nedlatende kommentarer etter å ha sagt sin mening offentlig. Forskjellen mellom kjønnene framstår som ”ubetydelig”, og peker i motsatt retning av forventet:

FLERE MENN enn kvinner har opplevd ubehagelige kommentarer: 33 mot 29 prosent. Menn har også i større grad opplevd gjentatt hetsing. Lignende finner vi i en amerikansk undersøkelse: 44 prosent menn mot 37 prosent kvinner sier seg trakassert på nettet. Både i Norge og USA oppgir langt flere menn enn kvinner at de har mottatt konkrete trusler.

Uventet, ifølge forskerne: ”Sett i lys av den kritikken som har vært rettet mot den digitale offentlige debatten, kan forekomsten av nedlatende kommentarer kanskje synes lavere enn forventet.” Og: ”I lys av det spesielle fokuset som har vært rettet mot kvinners og minoriteters utsatte posisjon i nettdebattene, er det også overraskende at disse gruppene ikke oppgir å ha mottatt flere ubehagelige kommentarer enn andre.”

DISSE HOVEDPOENGENE er gjemt bort på s. 174 i sluttrapporten. Og utelatt i lanseringen og i sammendraget. Ingen sier høyt at menn opplever like mye eller mer netthets enn kvinner. Vi hører heller ikke om et annet funn: at personer ytterst til høyre politisk (oftest: menn) sensurerer seg selv for å unngå mobbing og reaksjoner fra arbeidsgiver. I stedet skriver tre forskere fra Institutt for Samfunnsforskning en Aftenposten-kronikk om kvinners særegne ytringsproblemer.

Kvinner risikerer å bli møtt med kommentarer om kjønn og utseende. I tillegg kommer kvinners ”selvbegrensning”. De legger mer bånd på seg, for ikke å såre og støte noen, eller selv bli latterliggjort. Det kan igjen føre til ”stillhetsspiraler”, at man tier desto mer, om man oppfatter debattklimaet som ubehagelig.

MEN IGJEN trekker statistikken i motsatt retning: Bare 20 prosent kvinner (og 16 prosent menn) er blitt mer forsiktig med å ytre seg etter ubehagelige erfaringer. Liten kjønnforskjell også her. Men kommer det fram? Nei, kronikken ender i moll: ”Våre funn antyder at det er en fare for at kvinners meninger blir svakere representert i det norske ordskiftet.”

Antydninger om mulige farer. Dermed får vi, tross tallenes beroligende tale, bekreftet våre dystre antakelser om nettets mørke og kvinner utsatthet. Og trenger vi mere svartmaling, kan vi alltid stole på våre kvinnepolitisk profilerte aviskommentatorer.

”ENDELIG VET VI hvorfor kvinner og minoriteter er underrepresentert i den offentlige debatten,” skriver Martine Aurdal i Dagbladet. Hun kaller Fritt Ord-rapporten en ”grundig empirisk gjennomgang”, men ignorerer all empiri som gjør netthets til et mindre kvinneproblem enn antatt. Aurdal kjenner nemlig en fiktiv dame som heter Kari. Når Kari skriver leserbrev om fotball i lokalavisen, får hun sexkommentarer, vegrer seg for å uttale seg igjen, og dermed fortsetter ”de hvite mennene” å dominere debatten.

Kvinner ”behandles systematisk ulikt av publikum”, ifølge Aurdal. Diskriminering er altså eneforklaringen på underrepresentasjonen. Det er det vi pleier å høre. Før la man skylden på avisredaksjonene, men etter at de aktivt begynte å søke kronikker og debattinnlegg fra kvinner, er nå hetsen utpekt til problemet. Alt kan brukes som forklaring. Bare ikke kvinners manglende vilje, behov og interesse.

I FØLGE EN internasjonal undersøkelse fra i fjor vet kvinner mindre om politikk enn menn. Og kjønnsgapet var størst i likestillingslandet Norge. Bare 20 prosent av kvinnene visste hva handlingsregelen var. Derimot visste 77,5 prosent hva ekskjæresten til Tone Damli Aaberge het.

Er kvinner dumme? Nei. Men de er mindre opptatt av politikk. Kjønnene har også (på gruppenivå) litt ulike samværsformer og livsprioriteringer. Selv høyt utdannede kvinner er mindre glad i å diskutere og polemisere enn menn, i hvert fall om ”upersonlige” emner utenfor eget fagfelt. Kanskje finner kvinner mening, nytte, hygge og bekreftelse i andre ting enn å være uenige om formueskatt, islamisme og platelister? Hun deler feriebilder på Facebook, han kjører debatt på Twitter. Det er et personlig valg. Men da er det ikke dårlig ytringskultur eller hvite menn som hindrer meningssterke kvinner å nå fram i offentligheten. Martine Aurdal kan spørre seg selv hvor lang og tornefull ferden har vært. Hun ble sjefredaktør for ukeavisa Ny Tid da hun var 27.

HUN KAN OGSÅ spørre hvilken rolle hun selv spiller som meningsbærer i den påståtte stillhetsspiralen. Spiralen starter med folks oppfattelse av debattklimaet. De aller fleste kjenner netthets bare fra media, der fenomenet er blåst opp til avskrekkende størrelse. Jo mer synsere, eksperter og politikere framstiller debattdeltakelse som en risikosport for det ene kjønn, desto mer vil kvinner begrense sin egen ytringsfrihet.

Det er en gåte at denne svartmalingen skal være god feminisme. Hvorfor ikke heller si: Jenter, det er ikke så ille som dere tror. Det er ikke verre å være kvinne enn mann der ute. Men meningsbryting er ikke noe venninneselskap. Du tar på deg tykkere klær når du skal ut i kulden. Da bør du også ta på deg tykkere hud når du skal mene i offentligheten. Og møter du et nett-troll, la deg ikke skremme. Len deg heller tilbake, og kjenn selvtilliten øke: Han greide ikke å møte mine argumenter saklig. Den debatten vant jeg. Kanskje jeg skal ta en til?

Kommentaren sto på trykk i Dagbladet 22. november 2014.

November 4, 2014November 4, 2014

Kampen for tålmodigheten

Flu-Ullevål hageby — Tegning: Flu Hartberg

TV-serien fra Ullevål Hageby har endt opp med dyresex i Sverige. Kringkastingssjefen må gå. Mvh Hagebyboer.

JEG BOR i et belastet borettslag. Norges første, største, mest kjente og mest uthengte. Det eneste boligstrøket i landet som media legitimt, ja faktisk politisk korrekt, kan stigmatisere. Fordi man liksom slår oppover. Nærmest på vegne av ”folk flest”, som nok ville foretrukket jaktstoff eller strikkeoppskrifter framfor flere ikke-nyheter fra en stillferdig del av bydel Nordre Aker i Oslo.

“ULLEVÅL HAGEBY fremstår som en ghetto for de intellektuelle samfunnstoppene” har den intellektuelle samfunnstoppen Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet, fastslått fra sin idyll på Kampen, en velkjent østkant-enklave for journalister og akademikere med dårlig samvittighet for eget inntekt- og utdanningsnivå. “Hagebybeboerne er tolerante nettopp fordi de ikke blir utfordret,” sier sosiologiprofessor Fredrik Engelstad, bosatt i Øvre Smestadvei på Oslo vest, der man åpenbart har problemer med sine håndverkere, au pairer og vaskehjelper.

Og slik er det blitt. Selv folk som gjerne skulle bodd her, synes de som gjør det, er suspekte. ”Landets dyreste, hviteste og likeste nabolag” der ”eliten rotter seg sammen i en fredet pepperkakelandsby”. Ullevål Hageby er det nye ”Blærum”. Et stempel det er tungt å leve med. Noen av oss gråter hele veien til hammocken.

DEN ÅRLIGE HAGEBY-ARTIKKELEN i Dagbladet, VG eller Aftenposten vil aldri vinne pris for fremragende journalistikk. Avisene prøver ikke engang. Formelen er gitt: Bruk kjendisfokus og sosiale stereotypier. Sitér noen som har lest Bourdieu. Intervju en halvkjent beboer som synes det er så homogent der. Og en som synes det ikke så homogent der. Rams opp kjente navn. Men selv ikke det lykkes. På de “artige” collagene som skal illustrere teksten, finner vi alltid fjes som bor utenfor hagebyen (f.eks. Jon Øigarden). Ullevål Hageby sett fra Akersgata er omtrent som Norge sett fra Amerika. Landet blir til Scandinavia.

EN ANTROPOLOG fra Madagaskar kunne kanskje gjort oss klokere på eksotiske stammeritualer i hagebyen. I stedet kom et TV-team fra NRK, rett ned i gata. Det er for så vidt dristig. ”Hvem er det egentlig som definerer kulturlivet? Jo, de bor i Ullevål hageby,” sa daværende dramassjef Hans Rossiné da ”Kampen for tilværelsen” ble lansert. Men vi har ikke tenkt å misbruke vår enorme makt. Vi er åpne og fordomsfrie. Vi stiller opp for rikskringkastingen, som for nasjonen i krig.

I flere måneder har vi, med store personlige forsakelser, tilrettelagt for filmopptak i nærmiljøet. Vi har syklet omveier, flyttet på bilen, dempet konversasjonen i hagene. Alt for at NRK skal få optimale innspillingforhold for en dramatisk, gjerne satirisk (bare festlig!), skildring av velutdannet hjemmekos. Men hva skjer, når vi endelig benker oss med et godt glass vin for å se oss selv i TV-ens narrespeil?

Vi blir hensatt til Polen. Ikke Polet på Ullevål Stadion. Landet Polen, der folk krangler i trøstesløse høyblokker. Temaet blir familiegjenforening, arbeidsinnvandring og diakron lingvistikk (et utrolig spennende fag, for all del, men alt til sin tid, på sitt rette sted). Dette er ikke det vi beboere har blitt forespeilet. Hvor er vår kamp for tilværelsen? Kringkastingsjefen må gå.

Etter første episode har hagebyfolket trådt mer fram. Men har langt større grunn enn polakkene til å klage på fremstillingen. På vegne av alle heldige og mektige andelseiere vil jeg presisere følgende: Vi er ikke alle sammen sosialt uintelligente, ni av ti jobber selv som terapeuter. Vi trygler ikke barna om klem ved kjøkkenbordet, men gir dem fortjent (dog ikke ukritisk!) ros når de lager nye apper. Vi har ikke enorme stuer og kjøkkener (her er vi forvekslet med Ullern Villahageby), men trange rom fylt med eksklusiv design som ser gammel og billig ut. Vi gir ikke bananer til trengende på døren, men speltlompelasagne, lagd fra bunnen. I kjelleren under Åpent Bakeri er det ikke sovesal for polske arbeidere, men et enormt, underjordisk skianlegg med kunstsnø, der vi trener barna til å bli morgendagens birkenvinnere.

”KAMPEN FOR TILVÆRELSEN” er solgt inn som portrett av ”det vellykkede Norge”. Men serieskapernes premiss er like enkelt som journalistenes: All idyll er falsk. Bak ”den glatte fasaden” skal det rå tomhet, ensomhet, frustrasjon og desperasjon. Gjesp. Dette bygger ikke på research, men fordom: Gammaldags kulturradikal ”avsløring” av borgerskapet, som i vår tid er kulturradikalerne selv. Too close to home for manusforfatterne. Erlend Loe har til og med vært på boligvisning i hagebyen.

Selv ikke via den polske akademikeren i hovedrollen får vi noe gjennomborende skråblikk. Thomasz er glimrende spilt, men labber rundt som en enfoldig, storøyd Ivo Caprino-dukke, utsatt for vær, vind og vrange folk.

JEG TROR manusforfatterne prøvde å lage noe satirisk eller sosiologisk relevant, men ikke fikk det til. Så valgte de å forlate virkeligheten, til fordel for en dunkel, dvelende raritetskavalkade: Dvergmegler, synsk kvinne, forsvunnet lykketroll, valp tatt av måke, gjemsel i skittentøykurv, onani og penismåling i håndverksøyemed. Men vil vi absolutt se kleine runkescener, velger vi heller ”Broen” og får story og spenning på kjøpet. Og unnskyld meg: Organisert dyresex i Sverige, med neddopet tiger, etterfulgt av livstruende infeksjon? Der forsvant familieunderholdningen. Og man spør seg: Hva har egentlig tannleger gjort Erlend Loe?

Det er to episoder igjen, men bare én ting å gjøre: glemme konseptet ”norsk drama med svart humor,” og vende blikket mot ”Solsidan”. Der kan vi le av oss selv.

Teksten sto først på trykk som helgekommentar i Dagbladet 18. oktober.

October 6, 2014

Norsk talentavvikling

Norsk fotball gjør seg selv en bjørnebye-tjeneste. Likhetsmodellen er som skapt for å hindre barn å bli gode spillere.

ULLEVÅL STADION, tirsdag. Norge-Italia 0-2. Vi klamrer oss til håpet i 16 minutter. Så er følelsen tilbake. Underlegenheten. Gjestene er sterke, raske, presise og effektive. Våre gutter ligner mer på filosofene i Monty Pytons fotballsketsj. «Der fikk jeg ballen. Skal vi se. Hva gjør jeg nå?”

Samtidig, på en forblåst øy i Atlanteren: Island moser Tyrkia med 3-0. Målene er vakre og dødelige. Island har 300 000 innbyggere. De slo oss i VM-kvalik og har tre ganger så mange utenlandsproffer. Et resultat av systematisk satsing på talentutvikling.

ALLE VET AT nivået på fysikk, teknikk og taktikk i internasjonal fotball i dag er så høyt at ferdigheter må tilegnes tidlig. Motorisk er du mest mottakelig for læring i 6-12 årsalderen. Det er da du må trene flere timer hver dag, med høy kvalitet. Hvis ikke, kan du glemme å bli toppspiller.

Det låter barskt. Vi snakker om barn. Men nå er det lov å si det. Skal Norge gjenreises som fotballnasjon, må vi reformere barnefotballen, en bastion for norske likhetsverdier. Eller hva sier Norges Fotballforbund?

NFF-SJEFENE Alf Hansen og Stig Inge Bjørnebye hadde mandag en kronikk på Aftenpostens nettsider, med tittelen “Å legge til rette for flere vinnere”. Teksten var bortimot uleselig: “God fotball handler om flest mulige riktige valg og utførelser av flest mulig spillere. For å utvikle dette bør det tilsvarende treffes flest mulig riktige valg av spillerne ellers i livet også. Autonomi, eller selvbestemmelse som ferdighet er avgjørende for et sterkt eierforhold til egen utvikling.”

Eller: “Som trener (…) kan det i utgangspunktet holde med sunn fornuft (eller for den som må finne trygghet i litteraturen for å kunne omsette noe i praksis kan det vises til Kant Kategoriske Imperativ, der man alltid handler slik at andre mennesker er et mål og ikke et middel).”

Folk som skriver slik, har høye tanker om seg selv, men ingen klare tanker om emnet. De kan også ha noe å skjule. Something is rotten in the state of norsk barnefotball.

BJØRNEBYE ereks-profil på landslaget og Liverpool. Han kommer stadig tilbake til sitt eget eksempel som «late bloomer». Vi kan ikke prioritere beste 8-åringene, når vi ikke vet hvem som er best som 18-åring. Som om skolelæreren ikke kan gi ekstra stimuli til et ivrig mattetalent, fordi andre elever kanskje er like flinke om ti år.

Enhetsskolen driver med tilpasset læring. Også NFF sier at tilbudet skal tilpasses barnets “behov, modning og ferdigheter”. Det de ikke sier, men bør vite, er at barnefotballens organisering legger to store hindringer i veien: Klasselaget og foreldretreneren.

FOTBALL ER SOSIALT VIKTIG, og alle som vil, skal med. Dermed havner fotballgale Ola og Per som er med for moroa og vennenes skyld, på samme lag fordi de går i samme skoleklasse. Det er en oppskrift på frustrasjon. NFF vil ha jevnbyrdighet. Lag som ligger under med fire mål kan sette inn en ekstra spiller. Men elefanten på banen er skjevheten innad i lagene. At driblefantene har ballen 80 prosent av tiden, mens “blomsterplukkerne” fungerer som rundingsbøyer. Hvem tror at så ulike fotballbarn vil få en bra utvikling ved å trene og spille sammen i seks år?

ALTERNATIVET er like opplagt som kontroversielt: Å dele barna i grupper, etter ferdighet og treningsiver. Å gi alle utfordringer på sitt eget nivå. Det vil ikke hindre, men lette breddesatsingen. Det er ikke elitesortering, som uskyldige bør beskyttes mot. Barn lever i og med et hierarki i skolegården, og vet hvem som er god og dårlig med ball. Det er heller ikke topping, ensidig prioritering av de beste. Det er differensiering, et ord NFF bare tør å bruke om hospitering (spilleren får tidvis trene/spille på eldre lag), og ulike øvelser til ulike barn på trening. Det første er bare for supertalenter. De andre er ren teori, knyttet til foreldreproblemet.

FORELDRENE er ryggraden i frivillighetssystemet – som oppmenn, støttekontakter, sjåfører og vaffelstekere. I mangel på klubbressurser må de også fungere som trenere, selv om ferdighetsspriket er like stort som blant barna. Noen er tidligere elitespillere. Andre tror en overstegsfinte er noe du blir skadet av, og at en møkkakamp bør premieres med skryt. Johan Cruyff har sagt at de beste trenerne bør trene de yngste spillerne. Her hjemme får naboen jobben.

DENNE MODELLEN er som skapt for talentavvikling. Den legger til rette for færre vinnere. I den viktigste læringsfasen fra 6 til 12 år er norske fotballspillere henvist til en tilfeldig gruppe, trent av en tilfeldig person. Som kanskje har lest Kant. Laget blir heiet på – og kontrollert av – samfunnsbevisste foreldre med allergi mot forskjellsbehandling. Ambisiøse trenere med fokus på ferdighet, risikerer stempel som fotballidiot, kynisk prestasjonsjeger, egoist som prioriterer eget barn, kort sagt en dårlig nordmann uten respekt for felleskapsverdier.

ET SLIKT REGIME skaper sin egen undergrunnbevegelse. Foreldre – fedre, selvsagt! – av unge talenter søker seg til private fotballakademier. De danner i det stille egne lag som får spille mot eldre (like gode) barn, og utvikle seg raskere. Forbundet lar det skje, og kan høste fruktene etterpå. Men hvorfor må morgendagens vinnere dyrkes fram nærmest på tross av, eller på siden av, breddesystemet? Hvor mange Dæhlier, Ødegaarder og Caroline Graham Hansener kunne vi fått med et tilpasset tilbud til alle fra starten av?

Differensiert barnefotball ville minsket frafallet i 13-årsalderen, ved å dempe sjokket når alvoret og toppingen begynner. Det ville også motvirket sosialt skjev rekruttering. Undergrunnsbevegelsen har nettverk og betalingsevne. Det koster 2500 å ha poden på privat fotballskole i fire dager. Fire slike i året, pluss trening to ganger i uka, pluss treningsleir i utlandet. Og med flere barn? Uaktuelt for lavinntektsfamilier. De som trodde framtidens norske landslagspillere ville ha eksotiske navn, må kanskje tro om igjen. De vil i stedet komme fra den hvite, øvre middelklassen.

Kommentaren sto først på trykk i Dagbladet, 13. september 2014.

August 11, 2014August 11, 2014

Kapital i det grønne

Nå vet jeg hva Amerikas rikeste bruker pengene på. Kopier av europeiske slott. Uten utsikt til forfallet i nabolaget.

DET VAR IKKE MENINGEN å dra på rikingsafari. Eller på befaring i ulikhetens geografi med ”Kapital i det 21. århundre” av Thomas Piketty under armen. Vi var bare på ferie. Den landlige versjonen av storbyferie, i ”upstate” New York. Og snart var vi tom for bensin.

Vi tok av fra Merritt, den gamle motorveien nydelig anlagt gjennom et skogsmaleri. Og straks var vi omgitt av høye trær, hekker og porter. Ingen høydedrag, ingen utsikt noen steder. Smale veier med lav fartsgrense. Den typiske velstelte, privatiserte, uoversiktligheten på disse kanter. Svære, sonede områder der arbeidssomme folk som ikke er arbeidere trekker seg komfortabelt tilbake i god avstand fra naboen.

HUSENE til disse individualistene er forbløffende ensartet. Det går i tradisjonell herskapelighet med saltak, arker, søyler og obligatoriske sprosser og skodder på vinduene. En av modernismens mest ikoniske villaer, Philip Johnsons ”Glass House”, befinner seg i nærheten, men lokale eiendomsmeglere anser funkis som uselgelig. Folk vil heller ha engelsk tudorstil. Det flunkende nye drømmehuset skal ha stått der i fire hundre år.

VI KJØRTE INN i den hyggelige herskapelighetens hovedstad. Greenwich, Connecticut. Der medlemskap i nærmeste country club må til for å ”telle” sosialt. Der ”resident sticker” kreves for å få tilgang til stranden. Vi snakker om preppy landsbygd. Gamle New England. Ralph Lauren-land. Dressmennene togpendler til Wall Street. Blonde fruer fyller Range Rover’n (årets modell) med organisk naturlighet fra Whole Foods. Meksikanere kjører gressklipper i traktor-size for å rekke over plenene. Svenske au pairer tar seg av kvalitetstiden med barna.

SAMBOEREN MIN var en av dem som tenåring på nittitallet. Og møtte en livsstil som var like hedonistisk som puritansk. Man jobbet mye, og unnet seg mye. Hun hevet derfor ikke øyenbrynene da ungene våre begynte å hyle i baksetet: ”Se der!” North Street er en helt uglamorøs gate, bortsett palassene som åpenbarer seg i innkjørslene. Et lett surrealistisk skue. Som å få servert bryllupskaker under piknikk i parken. Et av husene viste seg å være en kopi av et slott i Versailles, gjort med tillatelse fra den franske stat. Vi fant bensinstasjonen. Og hadde kjørt igjennom det rikeste boligstrøket i USA.

NORTH STREET utgjør en side av et ”gyldent triangel” med høyest gjennomsnittlig husholdningsinntekt. Historien om strøkets rikdom kunne vært hentet fra Pikettys bestselger. Industriherrer som madrasskongen Simmons bygde seg store mansions under gullalderen på 1920-tallet. Depresjonen ødela formuene, mange solgte eller stykket opp eiendommen. Høye skatter dempet overdådigheten fram til 80-tallet, før reaganomics og finanskapitalisme overtok, og universets nye herskere – fondforvalterne – flyttet kontoret nær heimen. Plutselig var Greenwich ”Hedge Fond Capital of the World”. En liten hageflekk på kartet med 63 000 innbyggere bestyrte i 2006 en tiendedel av verdens hedgefondsmidler på 1200 milliarder dollar.

Hva med finanskrisen? Historie. Børsrekord og fortsatt bonusfest har skapt ”ny tiltro til økonomien”. Les: Gullalderen er tilbake. I vår ble en strandeiendom i Greenwich solgt for 120 millioner. Amerikansk rekord. Kjøperen fikk 200 dekars hage, hus på 4120 m2, tolv soverrom, ni bad, foajé i tre etasjes høyde, sekstenkantet basseng og panoramautsikt til Long Island, med egen privat øy i forgrunnen.

SÅ VAR DET den andre historien.En halvtimes togtur unna ultraidyllen ligger Brigdeport, New Englands svar på Detroit, eller bortimot. Engang en stolt industriby, nå et tidsbilde på urbant forfall, preget av ledighet, working poor, skrumpende middelklasse, hvit flukt, barnefattigdom og ungdommer som skyter hverandre. 35 prosent av husholdningene tjener mindre enn 25000 dollar i året, 2 prosent tjener mer enn 200 000. Tallene i Greenwich (som også har fattigstrøk) er omvendt: 10 prosent tjener mindre enn 25000, mens 35 prosent tjener mer enn 200 000. Her, i den sørvestlige tuppen av Connecticut, hjem for 14 av statens 15 dollarmilliardærer, finner vi den største ulikheten i hele USA.

NOEN VIL MENE at slike forskjeller er innlysende urimelige og urettferdige. Andre synes investorer i private palasser fortjener både høy inntekt og lav skatt (20 prosent) fordi de bidrar til arbeidsplasser, skatteinntekter og veldedighet av typen ”Chocolate, Dessert and Wine Lover’s Tasting Evening” på Hotel Hilton, til inntekt for hjemløse.

Vi kan likevel enes om at alle skal ha samme mulighet til å jobbe seg opp. Men mobiliteten i USA har gått ned, hardt arbeid lønner seg bare for de få, og de rikes forsprang starter før du aner. Gode foreldre i Greenwich har nemlig fokus på tidlig kognitiv utvikling. En av de sterkt læringsorienterte barnehagene (som tar barn fra 6 ukers alder) har priser som begynner på 21 000 dollar. Ventelistene er lange, og noen på lista er ikke engang gravide. Dette må muligens være den ultimate pervertering av den amerikanske drømmen: Å gjøre forskjell på folk før unnfangelsen.

Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 9. august 2014.