Dagbladet-spalter – Page 4 – Kjetil Rolness

March 10, 2016

Seksuell Rusken-aksjon

8. mars er radikalfeminismens svar på Rusken-aksjonen: Sammen om en ren by. Uten skitten sex.

Å suge pikk ti ganger i døgnet er ikke bra for deg. Hvis du er kvinne. Er du mann og prostituert, går det visstnok greit. Ingen bekymrer seg for din helse og velferd. Ingen gjør deg til offer for maktstrukturer, eller skyver deg foran seg i debatter og demonstrasjonstog.

Selv dans og akrobatikk kan være skadelig for kvinner. Dersom klærne faller. Menn som stripper, er uskyldig underholdning på norske kulturhus (Chippendales). Kvinner som stripper, er seksuelle slaver på utesteder uten offentlig støtte.

Dyktigere forskere på FAFO undersøkte strippeklubbene i 2013. Og fant ut at danserne var ressurssterke, tjente godt, ikke var utsatt for menneskehandel, og ikke solgte sex. Da hadde partiet SV, som bestilte rapporten, allerede enstemmig vedtatt et forbud mot stripping, pga. menneskehandel, prostitusjon, fattigdom og dårlige arbeidsforhold (bl.a. er alkohol involvert i denne skitne bransjen). Fakta var mindre viktig enn verdisignalet: Kvinner skal ikke gjøres til objekt og salgsvare. Det man altså forbød, var symbolsk menneskehandel konstruert i eget sinn.

HVORDAN KOM VI HIT? Bekjempelse av erotisk dans som merkesak for venstresiden og en hovedparole på kvinnedagen? Det er femti år siden den seksuelle revolusjon. Skulle ikke samfunnet bli mer liberalt med tiden? Noe rart har skjedd. Og det handler ikke om en stadig mer kynisk industri. Det handler om feminismens stadig mer sørgelige forhold til sex.

Under arbeidet med boka «Sex, løgn og videofilm» (2003) oppdaget jeg at antipornofeminister ikke kunne snakke om sex uten å mane fram en mørk pøl av mannlig makt og overgrep. Alt var ideologi og demonologi. De hadde ingen begreper om begjær, nytelse og fantasier som «et eget rom». Ingen interesse av å analysere porno som bilder, sjanger, kultur eller konsum (de hadde knapt sett en vanlig pornofilm). Ingen refleksjoner om moral, frihet og seksualpolitikk ut over den enkleste, essensialistiske for-dom: Porno er fornedring av kvinner. Selv om den lages av kvinner. Selv om den ikke engang viser kvinner. Selv om alle mann var døde.

MEN JEG OPPDAGET også en helt annen type feminister. Over there.Selverklærte «sex-positive» eller «sex-radikale» feminister mente kvinnebevegelsen sviktet sin egen sak ved å alliere seg med kristenkonservative krefter i kampen mot porno. All sensur eller kontroll av samtykkende sex mellom voksne begrenser også kvinners seksuelle frihet. I Norge målbar Wenche Mühleisen og Marit Synnevåg dette synet tidlig på 00-tallet. Så ble det stille. Vi fikk noen forsiktige liberale feminister og sexologer, men aldri noen norsk Susie Bright, Wendy McElroy, Gayle Rubin, Camille Paglia, Annie Sprinkle eller Nina Hartley. I stedet ble antipornodronningen på sytti- og åttittallet, Unni Rustad, reinkarnert som fitnesskjendis.

KARI JAQUESSON mener ikke at prostitusjon bare er pikksuging. Det er også «svette og sæd og spytt og tiss og bæsj». Mens porno er «lugging, slag, spytting, urinering, «gagging» der penis støtes så langt ned i halsen at kvinnen brekker seg eller kaster opp.» Denne selverklærte pornoeksperten, som åpenbart skyr all mainstream porno, inviterte meg til et av sine foredrag. Jeg var usikker på læringsutbyttet, og spurte først om hun hadde lest boka mi. Den grundigste analysen av pornodebatten utgitt i Norden. 416 sider, 893 fotnoter. Det kom ikke noe svar. Jeg ble hjemme.

SLADDEN FALT i Høyesterett i 2005 og internett gav brukerne makten over bildene. Feministene tapte pornokampen, men vant debatten – og fikk sin sexkjøpslov, med helhjertet kristelig støtte. Det som før var slagordene til ytre venstres kjønnskrigere, er nå hovedstrømmens retorikk. KrF-ere snakker ikke om synd og moral, men om likestilling og menneskehandel. Og de trenger ikke støtte i forskning for å knytte sexarbeid til trafficking. Det holder å appellere til en dypsittende, utbredt fordom:

Hvilken kvinne ønsker å jobbe som toppløs servitør? Stille kroppen sin til rådighet for enhver mann som betaler? Bli dobbel- eller trippelpenetrert foran kamera? Sånt gjør man av nød, eller under tvang.

DET HØRES RIMELIG UT. Men pornobransjens minste problem er rekruttering, og hvor langt folk er villig å gå, med glede, uten betaling, kan du se i amatørporno. Argumentet er også dypt sjåvinistisk. Er det ok å bruke egen avsmak til å fordømme seksuelle minoritetspraksiser? Noen kan sikkert tenke: Hvilken mann ønsker å bli knullet i r***? Men ingen bruker det som argument for bekjempelse av homofili.

Og alltid er bare det ene kjønn som kan fornedres av sex. Det radikalfeminister kaller en fornedret kvinne, kalte fortidens patriarkat en «fallen» kvinne. Hun hadde vist egen lyst, bydd seg fram, eller hatt sex utenfor moralens rammer. Kvinnens ære sitter i kroppen og kjønnet. Mannens ære sitter visst helt andre steder.

«STRIPPEFRI BY», «Stopp pornokulturen» og «Håndhev sexkjøpsloven» lyder sexparolene til 8. marskomiteen i Oslo. Sandnes kommune fikk nylig medhold i Høyesterett for å nekte strippeklubben Money Talks sjenkebevillig, slik at stedet må stenge. Her er kommunens rikholdige begrunnelse:

«I Sandnes gis det ikke skjenkebevilling til steder som har konsepter av typen stripping, erotisk dans, toppløsservering eller lignende. Slike konsepter kan virke belastende eller skadelig på grupper man ønsker å beskytte bl.a. ansatte, og barn og unge. Videre av hensyn til andre næringsdrivende i området, i kommunen for øvrig og av hensyn til lokalmiljøet/boligstrøk i nærheten av skjenkestedet. Videre også av hensyn til politimessige forhold og likestillings- og diskrimineringshensyn.»

Eller klarere tale fra Ap-ordfører Stanley Wirak: «Dette handlar om korleis me vil ha byen. Me skal ikkje vera strippebyen, me er sommarbyen.»

VOKSENUNDERHOLDNING er en plett på småbyens besteborgerlige fasade og omdømme. Det gir mening. Men ikke som feminisme. Likevel melder Kvinnegruppa Ottar: «Vi tar mye av æren for at kommunen fikk mot til å stå opp for strippebransjen.»

Forstå det, den som kan: Radikale feminister ønsker ikke å gå i 8. marstog med liberale feminister som vil ha trygghet og rettigheter for sexarbeidere. De vil heller delta i seksualmoralske Rusken-aksjoner med konservative, mannlige samfunnsstøtter. Sammen om en ren by. Uten skitt og fare.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 26. februar 2016.

February 2, 2016

Importert voldtektsrisiko

Ikke-nordmenn er sterkt overrepresentert blant voldtektsmenn. Skal vi heller snakke om «den norske voldtektskulturen»?

REAKSJONENE på gruppeovergrepene i Köln og mange andre byer fulgte et forutsigelig mønster. Rasister og høyrepopulister fikk bekreftet det de visste: Sånn er muslimske menn. De går løs på kvinnene våre. Flerkultur er en katastrofe. Deportasjon nå!

Antirasister og feminister fikk også sin bekreftelse: Sånn er menn. Over hele verden, her hjemme også. Vi kjenner oss igjen! Objektivisering, netthets, julebordtafsing, russevoldtekter. Alt tegn på kvinnefiendtlige holdninger. «Nordmenn må ikke tro de er så mye bedre.»

NEIVEL. Men jeg tør tro at de aller fleste menn, uansett bakgrunn, er ganske brukbare. Bare et lite mindretall, både blant norske, europeiske og ikke-vestlige, begår overgrep. Men – er det ingen forskjell på (mann)folk? Ingen spesielle kjennetegn på de som voldtar? Og ingen grunn til bekymring for den nye migrasjonsbølgen? Når en million menn i løpet av ett år kommer til Europa, fra land og kulturer der kvinner systematisk undertrykkes, lever utrygt, og selv risikerer straff og vanære etter å ha blitt voldtatt?

VI VET AT ikke-vestlige menn står bak nesten alle overfallsvoldtektene i Norge. Vi vet også at mange ønsker et annet fokus: De fleste voldtekter begås av noen som står offeret nær. Festvoldtekter øker mest. Mørketallene er store. Mellom 8000 og 16000 voldtekter eller voldtektsforsøk begås hvert år i Norge (ifølge et estimat fra et offentlig utvalg som tok 10-gangeren av antall anmeldelser). Er det denne voldtektskulturen innvandrere skal integreres i, spørres det syrlig på sosiale medier. I Dagbladet på onsdag kunne vi lese: «Vi ser voldtektskulturen overalt.»

Og alle ler av nyfrelste, mannlige feminister som retter sin «pekefinger mot en isolert gruppe vi ikke selv tilhører. De andre. Innvandrerne. Muslimene.», skriver bloggeren Gunnar Tjomlid. «Gud bedre så herlig ansvarlig det føles. Ta kvinnens parti. Omsider. Og samtidig kunne dyrke litt fremmedhat i samme slengen.»

TJOMLID er et interessant og typisk case. For å bekjempe fremmedhat, bekjemper han virkeligheten. Her er hans metode: Tenk på et mørketall. Og tenk bare på hvite nordmenn. Da blir påstanden: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året.» Tjomlid ber oss glemme den «unorske» overfallsvoldtekten og se på «de 99,5 prosent av voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i.»

Hans eneste dokumentasjon er politistatistikk som viser at 78 prosent av de mistenkte/siktede i voldtektsaker i Oslo i 2014 var norske statsborgere. Men statsborgerne utgjør en enda større del av hovedstadsbefolkningen. Og teller mange innvandrere. Altså er etniske nordmenn underrepresenterte som voldtektsmenn. Tjomlid snur sannheten på hodet.

DET ER PINLIG at en høyprofilert faktasjekker (med mottoet «La meg se litt nærmere på det») ikke forstår statistikk. Eller rettere sagt: Gjør seg dummere enn han er, straks emnet er innvandring. Det er også pinlig at voldtektsforskere ikke vil fortelle hva deres egne tall viser.

«Voldtekt i den globale byen», skrevet av Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal i 2011, er den mest analytiske politirapporten om voldtekt i Norge. Og tok for seg siktede/mistenktes landbakgrunn. Personer med begge foreldre født utenfor Norge utgjorde 23 prosent av Oslos befolkning (i 2010), men sto bak to tredjedeler av alle voldtektene. Personer med opprinnelse fra Afrika, Midt-Østen eller Asia utgjorde 17 prosent av Oslos befolkning, men sto bak nesten halvparten av voldtektene.

Og enda mer oppsiktvekkende: Innvandrere fra disse tre regionene (der nesten alle av dagens asylsøkere kommer fra) var overrepresentert i samtlige av politiets voldtektskategorier, ikke bare overfallsvoldtekter, men også relasjonsvoldtekter, sårbarhetsvoldtekter og festrelaterte voldtekter. Selv i denne siste og antatt mest «norske» voldtektstypen, er det større sannsynlighet for at gjerningmannen er utenlandsk enn at han er norsk.

LIKEVEL FASTSLO rapporten at «voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.» Ja, da så. Etnisitetsperspektivet ble nedtonet, bortforklart og mistenkeliggjort: «Når overrepresentasjonen av «fremmede» lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene «menn» og «unge», har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.» Men hva slags frykt ligger bak når forskere ikke vil innrømme at bakgrunn fra visse land er en risikofaktor?

For å få vite hva tallene faktisk sa om voldtektsmenns opprinnelse, måtte man lese alternative medier: Document.no, Human Rights Service eller Jan Arild Snoen i Minerva. De store avisene omtalte rapporten uten å nevne innvandrerbakgrunn. Aftenposten publiserte en nettartikkel med tittelen «Utlendinger voldtar norske». Den ble raskt fjernet og endret. NRK vinklet bare mot overfallsvoldtektene, og fikk klage fra Antirasistisk Senter og Amnesty. Slik politiet har fått kritikk hver gang de har vært tydelige på ikke-nordmenns overrepresentasjon. Hanne Kristin Rohde høstet storm da hun i 2009 påpekte at gjerningsmenn i overfallssaker kom fra land med et dårlig kvinnesyn. Ble det for ubehagelig for politiet? Fikk de politiske signaler om å unngå perspektivet?

FOR ETTER 2011 ble det stille om landbakgrunn. Kripos’ årlige rapport om «Voldtektsituasjonen» oppgir bare gjerningsmenns kjønn og alder.En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden. Hun foretrekker også variabelen statsborgerskap framfor landbakgrunn. Slik «forsvinner» innvandrere inn i det store norske «vi». Noe som er flott på 17. mai. Men som verken gavner statistikken eller politikken.

I alle andre tilfeller ønsker myndighetene å definere risikogrupper. For å sette inn tiltak, forebygge, behandle og informere. Og for å forske videre på sammenhenger. Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og «betente», som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta. Og helst brutt ned så mye som mulig. Om det viser seg at menn i en bestemt alder fra et bestemt opprinnelsessted utmerker seg særlig negativt i statistikken, så har vi en målgruppe for videre undersøkelser og oppfølging.

PROBLEMET ER AT forskningsfeltet er politisert og ideologistyrt. Med slagside mot det korrekte og berøringsangst for det kontroversielle. Alle nordiske land har overrepresentasjon av innvandrere i voldtektstatistikken. I Sverige publiserer man minst mulig om saken. I Danmark er man åpen og rett-fram. I Sverige legger man vekt på sosioøkonomiske forklaringer. I Danmark har man korrigert for dette, og mener det står igjen en betydelig kulturfaktor.

Mønsteret er som vi kjenner fra den øvrige innvandringsdebatten, med Norge midt i mellom våre naboland. Det er blitt lov å tematisere flyktningers kvinnesyn, og sette dem på antivoldskurs, men fortsatt er det mye lettere å bruke kultur som forklaring på etniske nordmenns seksualforbrytelser.

Dette er kanskje den største ironien på feltet: Man mener – på tvers av de flestes hverdagserfaring – å se et utbredt kvinnehat, ja et «massivt holdningsproblem» blant alminnelige norske menn, oppvokst i et av verdens mest moderne, likestilte og kvinnevennlige land. Mens man ikke vil ha fokus på holdningsproblemer i kjønnskonservative minoritetsmiljøer, selv hos de som setter hijab på småjenter for ikke friste menn. Vi skjønner den gode hensikt: Å ikke medvirke til økt stigmatisering og fremmedfiendlighet. Men hva har vi lært fra Köln og Sverige i år? At mørklegging og avledningsmanøvre er en kortsiktig og risikofylt strategi som nærer konspirasjonsteorier og mistillit til «elitene». Virkeligheten er ikke rasistisk. Derfor må fakta fram.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 30. januar 2016.

January 3, 2016January 4, 2016

Faktaresistens. Årets ord i 2016?

I 2015 lærte vi at fakta ikke hjelper. Ikke på SSB-direktøren heller.

Du må kunne lyve for å nå langt i politikken. Men noen driver det lengre enn andre. Donald Trump gidder ikke engang late som han bryr seg om fakta. Jo drøyere påstand, desto bedre mediedekning. Her noen av hans bidrag til folkeopplysningen i året som gikk:

Tusenvis av muslimer i New Jersey jublet mens tvillingtårnene falt.Trump hevder han så det på TV og at feiringen fikk bred mediedekning. Ingen andre har sett det. Politiet avviser at det skjedde.

Meksikanske myndigheter sender voldtektsmenn og narkodealere over grensen til USA. Nei, de aller fleste av migrantene er ikke kriminelle, søker legalt arbeid og blir ikke sendt av noen.

81 prosent av hvite drapsofre er drept av svarte. Nei, bare 15 prosent. De fleste blir drept av noen de kjenner, med samme hudfarge. Da Bill O?Reilly i Fox News kritiserte Trump for å retweete rasistisk propaganda, svarte han: «Bill, skal jeg sjekke alle statistikker?»

Nettstedet Politifact har sjekket 70 av Trumps påstander og rangerer tre fjerdedeler av dem som «Mostly False», «False» eller «Pants on Fire» (hvilket betyrlatterlig feilaktig). Men tro ikke at Trumpen er noe for seg selv. Hans fremste utfordrer i den republikanske nominasjonskampen, den mer dannede Ben Carson, har enda flere løgner på rullebladet, og liker å sammenligne USA under Obama med nazi-Tyskland.

Faktaforakten inngår i en nyere partitradisjon. George W. Bush disset Al Gore for hans bruk av «fussy math» (les: tall og figurer), og skrøt selv av å være en «decider», som tar avgjørelser på ren «guts». Deretter kom fenomenet Sarah Palin, som heldigvis forsvant i skam før hun rakk å ta noen beslutning på nasjonens vegne.

Hillary og Demokratene er rene revisorer i sammenligning. Og er det ikke det vi «vet»? De som står for den mest humane og siviliserte politikken har fakta på sin side. Mens høyrepopulistene må ty til rykter, myter og propaganda for å nære fremmedfrykten. Sverigedemokratenes Jimmie Åkesson advarte i sommer mot «det som holder på å skje med vårt engang så trygge land», der det nå er «sprenginger og skyting nesten hver dag.»

To professorer i kriminologi advarte straks mot dette kunnskapløse utspillet, og fastlo at både grov vold og frykten for vold har gått ned på 2000-tallet. Da SD-lederen ble konfrontert med forskningen, svarte han: «Jeg synes dels at, at … mm … Veldig mange mennesker opplever en situasjon i dag der kriminaliteten har blitt annerledes.»

Åkessons krimbløff ble nylig brukt som hovedcase i en artikkelserie om «faktaresistens» i Dagens Nyheter. Men så enkelt er det ikke. Mange svenske forskere har dokumentert økning av lovbrudd, særlig økt gjengkriminalitet. Politiet i Malmø, Sverige mest innvandringstette by, registrerte 30 sprengninger (eller -forsøk) i løpet av 75 dager i sommer. En politirapport fastlår at 55 bydeler i Sverige er delvis utenfor politiets kontroll. «Det finnes enklaver i Sverige der svensk lov ikke lenger gjelder», sier en forskningssjef ved BRÅ.

Så hvem skal man tro på, hva skal man legge vekt på? I Sverige er polariseringen nesten absolutt. SDs velgere mistror på autopilot alt som kommer fra «eliten», «etablissementet», de «politisk korrekte». Mens sentrale kommentarorer kan avfeie statistikk de ikke liker som «rasistisk». Samfunnsøkonomen Tino Sanandaji er blitt ekspert på å avsløre grove faktafeil hos sentrale aktører som SVT og statsminister Løvren. I sitt mye delte foredag «Fakta om innvandring» hevder han at debatten er blitt et spørsmål om ren tro og posisjonering: «Hvis Jimmie Åkesson sier at himmelen er blå, må jeg si at himmelen er grønn.»

Og her er vi ved kjernen. Sosialpsykologiske eksperimenter med mattetester viser at folk har tendens til å regne feil dersom rett svar ikke harmonerer med deres politiske oppfatning. Alle som har debattert et betent emne på sosiale medier vet det: Du kan ikke vinne en debatt med tall og fakta. Motparten er immun. Du kan plukke et argument fra hverandre. Motparten gjentar argumentet med nye ord. Og dette gjelder selvsagt begge parter.

Man behøver ikke tilhøre ekkokamre eller «virtuelle sekter», det holder å ha en hjertesak eller kjepphest. Så vil nettet hjelpe deg å fastholde din vinkling på verden. Det har aldri vært lettere å faktasjekke og bestride rådende oppfatninger. Og heller vært lettere å finne og dele akkurat de fakta som bekrefter ens egen oppfatning, og ignorere alt annet. Fakta er blitt en konsumvare, noe du kjøper etter egne preferanser.

Hadde vi bare hatt en overdommer! Det nærmeste vi kommer er Statistisk Sentralbyrå, «den fremste leverandøren av fakta», ifølge byråets nye sjef Christine Meyer. Men Meyer er «så positiv til innvandring at hun svekker tilliten til byrået hun leder,» ifølge Elin Ørjasæter. Meyer hevder at innvandring kan dempe konsekvensene av eldrebølgen. Uten dekning i byråets tall. Meyer vil ikke stille til debatt eller la seg intervjue av regnekyndige journalister, men sier hun gjerne ville gått i protesttog for fortsatt innvandring. Kanskje hun stoler mer på ektemannen enn sine egne ansatte? Hun er gift med Victor Norman, eks-statsråd, NHH-professor og DN-spaltist, som i høst erklærte at han ville ha 100 000 flyktninger til Norge – og det raskt!

Så hva gjør vi da, når selv høyt ansette fagfolk og byråkrater lar sin egne verdier og følelser overstyre fakta? Skal du ta stilling i betente debatter, må du sjekke kildene, lese deg opp og lære hva tall sier (og ikke sier). Finn ut hvem som er debatten mest sakssterke meningsbærerne, og vei deres virkelighetsbilde mot hverandre. Og tro ikke at sannheten alltid ligger midt i mellom. Til syvende og sist finnes det ikke noe alternativ til Trond-Viggos formaning: Du må tenke sjæl.

Teksten ble opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet 2. januar 2016.

December 3, 2015

Godhet for de få

Asylinnvandring er nødhjelp uten fornuft og rettferdighet. Det er ikke nok å stramme inn. Det bør legges helt om.

ASYLSTRØMMEN LØNNER SEG. For noen. Onsdag var investoren Alfred Ydstebø på forsiden av Finansavisen. Han får 233 millioner av UDI for å huse 1000 asylsøkere i et år i et kontorbygg på Forus utenfor Stavanger. Gevinsten kan bli 100 millioner. Han smilte på bildet.

Det er ikke galt å tjene penger. Det er ikke galt av staten å gjøre avtaler med private aktører. Man kan stusse over UDIs betalingsvilje, og ønske et mer kritisk søkelys på «velferdsprofitørene». Men hever vi blikket over globusen, synker det moralske ubehaget inn: Disse 233 millionene kunne vært brukt til å hjelpe mange flere flyktninger i mye større nød.

UNHCR, FNs høykomissær for flyktninger, mangler 40 prosent av finansieringen, det største gapet på femten år, og må kutte på mat og medisiner i flyktningleirene. Det har vært kjent lenge. Norge gir store bidrag. Vi vil ha giverlandskonferanse, og Erna besøker Jordan og Libanon. Likevel handler det meste nå om en annen utfordring:

Å innlosjere nyankomne velferdsklienter i overbelastede, overkjørte norske kommuner. Der frustrasjonen og bekymringen øker hos alle, unntatt asylbaronene. Krisen tvinger UDI ut på frierferd overfor landets kapitalister: «Nye asylmottak er sikret drift og god inntjening i minst fire år fremover. Dette er en bransje i vekst hvor det er gode muligheter til å tjene penger.» Trygve Hegnarkaller asylmottak for «den nye oljen». Eneste forskjell er at denne virksomheten tapper oljefondet i stedet for å fylle det.

ONSDAG VISTE DAGSREVYEN en reportasje som også setter asylordningen i perspektiv. Afghanske gutter lever på bønner og tomatsaus i norske mottak for å spare penger. De har ikke flyktet fra Taliban. De er sendt til rike Vesten av foreldrene for å sende penger tilbake til storfamilien. Hvis disse barna har beskyttelsesbehov, er det mot sine egne foresatte. Men for investorer som vil «bistå det offentlige», er asylbarn enda bedre butikk enn de voksne.

I fjor utpekte det svenske Migrationsverket enslige flyktningbarn til «den neste store milliardindustrien». Hittil i år har det kommet over 16000 til nabolandet. Private selskaper fakturerer 2000 kroner pr. barn pr. dag for å gi dem husrom. Sånt blir man rik av. En av de rikeste er Jan Emanuel Johansson (41), tidligere riksdagsmedlem for Socialdemokraterna og «Robinson»-vinner på TV. Han poserer på Facebook med sine biler, båter og motorsykler. Deriblant en Lamborghini, Ferrari og Porsche.

DU KAN LEVE I LUKSUS på skattebetalernes regning, basert på elendigheten til barn fra fjerne land. Men den virkelige elendigheten befinner seg i leirene i Pakistan, som huser 2,5 millioner afghanere. Verdens største og eldste flyktningepopulasjon. Her har UNHCR dekket bare fjerdedelen av budsjettet. Det årlige beløpet FN bruker på alle disse menneskene, bruker Sverige på bare 300 flyktningbarn. Migrationsverket beregner kostnadene for denne yngste asylgruppen til 27 milliarder neste år og 34 milliarder i 2017. Med disse pengene kunne man fullfinansiert UNHCRs arbeid i flere belastede land.

DETTE ER IKKE allokering av ressurser. Det er humanitær galskap. Og Norge har langt på vei fulgt samme oppskrift: Vi hjelper der det koster mest. Vi hjelper de få, ikke de mange. Vi hjelper de som søker noe bedre, ikke de som trenger det mest. Og jo mer vi hjelper her, desto flere ønsker seg hit. Da blir det mindre igjen til å hjelpe de der ute, noe som skaper enda flere migranter. Politikken forsterker både push- og pull-faktorene. Og fungerer verken som nødhjelp eller utviklingshjelp. Vi når ikke de mest sårbare: små barn, kvinner, eldre, syke og skadde. I stedet tapper vi krigsherjede land for en elite de sårt trenger. Så hvorfor har vi valgt en så åpenbart ufornuftig og urettferdig hovedlinje?

FORDI VI VIL DET GODE. Det gode ble synonymt med å ta imot tusenvis av asylsøkere ved vår egen grense. Mengden kom ut av kontroll, og vi strammer desperat inn. Men de nye tiltakene pirker bare i overflaten av et dysfunksjonelt asylsystem. Etter dagens praksis har millioner av mennesker rett til å bosette seg i Norge. Men asylordningen er til for de som er personlig forfulgt, ikke hele folkegrupper som vil unnslippe fattigdom, konflikter eller autoritære regimer. Dem blir det stadig flere av, og befolkningsprognosene er skremmende. Antall afrikanere vil øke fra 1,2 til 4,4 milliarder fram til 2100. 40 prosent i fattige land sier de vil emigrere hvis de har muligheten. Gjør regnestykket selv.

SÅ KANSKJE ER DET bare begynnelsen når UDI bruker 325 millioner i måneden på akuttmottak og har planer for 100 000 nye mottaksplasser neste år. Hundre tusen! Disse finnes ikke, og det koster å trylle. Deretter kommer konstadene til helsehjelp, norskopplæring, boliger, kvalifiseringstiltak, familiegjenforening, trygd for de som ikke får arbeid.

Rike Norge har råd til det, sier flyktninglobbyen. Nordmenn spiser potetgull for 2 milliarder i året. Vi kan klare oss uten chips og ny flatskjerm i noen år! «Det handler om humanitet.» Men selv den mest giverglade humanist kan bare bruke pengene én gang. Da bør de brukes der de har mest verdi og humanitær nytte. Men regjeringens «hjelp i nærområdene» ble i løpet av sommeren synonymt med egoisme, kynisme, gjerrighet og fremmedfrykt. Fordi FrP gjorde det til fanesak. Da måtte sentrum-venstresiden intensivere den omvendte form for hjertevarme og dugnadsånd. Plutselig hadde Anne Holt og andre gode krefter omdefinert nærområdene til Råde og Tøyen.

MEN SUNN FORNUFT tilhører ikke noe parti. Sylo Taraku sto på listen til Arbeiderpartiet under kommunevalget i Drammen. Han har jobbet i NOAS og UDI, og er nå generalsekretær i LIM-nettverket. Få andre kjenner asylfeltet bedre og nyter mer respekt som balansert røst i innvandringsdebatten. Han ber oss legge mer vekt på nærhetsprinsippet og regionale beskyttelseprogrammer: «Ikke som i dag, der vi bruker milliarder på ressursterke menn i sin beste alder som kommer til Europa på egen hånd, samtidig som FN må kutte i matrasjoner til de mest nødlidne i flyktningleirene i nærområdene.»

En slik kursendring ville gjøre beskyttelsen mer tilgjengelig, forhindre båttragedier, avlaste asylordningen, frigjøre ressurser og fordele dem mer rettferdig. Sylos punchline burde rammes inn og henges på veggen til enhver ansvarlig statsråd: «Det er bedre å kjøpe sykler til mange, enn Rolls-Royce til få.»

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 27. november 2015.

November 3, 2015

Kvinner som ikke vil, skal løftes fram

Kan du telle? Og si «Makan!»? Da har du en god kvinnesak.

PÅ’N I IGJEN. Nok en gang retter offentligheten sitt kritiske søkelys mot toppen av det norske samfunn, der makt utøves, penger tjenes og viktige ting diskuteres. Og hva ser man der? Grove forbrytelser? Misbruk av tillit? Udugelig ledelse? Nei. Noe langt verre. Noe vi trodde vi hadde lagt bak oss. Noe som ikke lar seg akseptere eller unnskylde i et samfunn som vårt: Færre kvinner enn menn.

FOR EKSEMPEL blant partnerne i store forretningsadvokatfirmaer. Der man jobber 14 timer om dagen og tjener 10 mill. i året (eller mer). Jusprofessor Geir Woxholth dristet seg til å skrive i Dagens Næringsliv at kvinner ikke har «rett» til å bli partnere om de i årevis har jobbet mindre enn mannlige kolleger. Det skulle han ikke gjort. Noen ble så provosert atde ikke fikk sove. Men ingen kunne peke på noen konkret diskriminering. Bransjen har hardt inntjeningpress, konkurransekriteriene er kjønnsnøytrale, kvinner når fram om de prioriterer like tøft som menn.

BESLEKTET SAK, forrige uke. Jeg deltok i debatt under Dagsnytt 18s jubileumsfest. Tema: Hvorfor deltar kvinner mindre enn menn i offentlig debatt? NRK har et måltall på 40 prosent kvinner. Dax18 er ikke langt unna, og jobber aktivt med å få kvinner i studio. Tre telefoner pr. kvinne, én telefon pr. mann. Men det er ikke nok for Jonas Gahr Støres rådgiver Astrid Huitfeldt:

«Kvinner stikker seg mindre fram enn menn i samfunnsdebatten. Men det er ikke så interessant. Målet må likevel være å løfte fram kvinner. Dere bruker det som unnskyldning at kvinner sier nei. Dere gjør for dårlig jobb!»

KVINNER VIL ALTSÅ mindre enn menn. Men andre må ta ansvar for at de likevel vil. Like muligheter holder ikke. Heller ikke ekstra tiltak mot kvinner. Resultatet skal være likt. Et underlig krav, men sånt er normalt på kjønnsfeltet. Der du ellers bør rase på vegne av andre, helst svake grupper, kan du som representant for det svake (?!) kjønn rase som ressurssterk person, på vegne av andre ressursterke personer.

ELISABETH GRIEG er den nye stjernen i denne øvelsen. «Makan!!» skrev hun på Twitter etter at Telenor presterte å ansette en mann som ny toppsjef, selv om «alle» – inkludert næringsministeren – mente det nå var veldig på tide med en kvinne. Dermed var skipsreder Grieg ekspert på rekruttering og rettferdighet. Hun fikk likestillingspris. Og gikk fra portrettintervju til portrettintervju. NHO-leder Kristin Skogen Lund mener mange kvinner ikke er villige til å yte det som kreves for å bli næringslivsleder. Griegs motargument bør leses flere ganger: «Jeg velger å ikke tro på det. Det blir veldig feil å si at kvinnene ikke vil, da legger du skylden på kvinnene.»

NETTOPP. Vi skal ikke ha noen forklaring som gjør kvinner til selvstendige vesener, som selv må ville og satse for å hevde seg mot kompetitive menn. Likestilling handler om enkel matematikk og enkel moral. Det er bare å telle og smelle. Det du ikke trenger, er å tenke. Om du gjør det, vil du kanskje innse at:

1. KJØNN ER EN IRRELEVANT EGENSKAP. Du skal ikke representere ditt kjønn i Telenor eller på Dagsnytt 18. Kjønn gir deg ikke kompetanse eller meninger. Det trengs balanse mellom parter eller partier for å få en god debatt, men ikke mellom kjønn. Likestilling og mangfold er gode mål – men:

2. KJØNN ER BARE ÉN EGENSKAP. Personer har også alder, hudfarge, seksuell orientering, utdanning, yrke. Ingen krever at etniske eller seksuelle minoriteter skal representeres etter sin andel av befolkningen. Ingen krever balanse mellom folk fra ulike samfunnslag. Dagsnytt 18 er topptungt. Personer med makt diskuterer seg imellom. Hvorfor er moderat mannsdominans utålelig, men stor sosial ubalanse er umerkelig?

3. KJØNNSBALANSE er tydeligvis bare viktig i de gunstige, attraktive posisjonene. Menn er i flertall på toppen. Men også på bunnen av samfunnet. I de skitneste, skadeligste og farligste yrkene. Nesten alle som dør på jobb, er menn. «Flere kvinner inn i dødsyrkene!» burde være et rimelig likestillingskrav.

4. BARE MANNDOMINANS anses som problem. Tre av de fire partiene bak dagens regjering ledes av kvinner. Begge partene i arbeidslivet (LO og NHO) ledes av en kvinne. Kvinner er i flertall blant ledere i staten. De største avisene har kvinner som politiske redaktører. Dagnytt 18 har flere kvinnelige enn mannlige debattledere. Det er bare så utrolig vanskelig å se.

KJØNNSFOKUS er dermed et annet ord for tunnelsyn eller enhøydhet. Man tar ut én personlig egenskap blant mange, og noen spesielle posisjoner blant mange, krever at personene i disse posisjonene skal fordeles 50/50 (eller deromkring) etter denne egenskapen, selv om den ikke har reel betydning. Og er prosentfordelingen skjev, har man bevist eksistensen av et «glasstak», et «gubbevelde» eller et «strukturelt problem». Noe er galt. Noen lider urett.

Man kunne kalle dette kvinnelig logikk. Men så slem er jeg ikke. Det er bare en komplett mangel på logikk. Skjev fordeling sier ingenting om verken årsak eller urettferdighet. Den er i beste fall en indikasjon på mulig diskriminering. Men dette må selvsagt påvises, ellers er indignasjonen null verdt. Så hva holder det ene kjønn tilbake? Hvem er alle disse dyktige kvinnene som systematisk blir forbigått?

BERIT SVENDSEN, sjef for Telenor Norge, ble ikke spurt, sier Elisabeth Grieg. I stedet valgte Telenor, et konsern med halve verden som satsingsområde, en leder med bred internasjonal erfaring. Makan!!

Kanskje er det også gode forklaringer på sammensetningen av den nye sjefens ledergruppe, som bare teller tre kvinner mot 18 menn. Griegs forklaring til Morgenbladet – at man «driter i» kvinneandel og bare tenker «høy og mørk mann», virker lite sannsynlig. At et konsern som Telenor «velger bort veldig mye god kompetanse» eller «ikke tiltrekker seg de beste», faller på sin egen urimelighet. I det hele tatt framstår den stående anklagen om uutnyttet kvinnelig kompetanse mer som besvergelse enn som fakta.

Og pressen har sitt moralske rituale å oppføre. «En ren provokasjon!», raser Grieg og andre flinke damer. Da må den mannlige konsernsjefen bøye hodet i skam: «Det er ikke bra nok.» Etterpå jobber han videre med det han skal jobbe med.

MEN VENT NÅ LITT. Elisabeth Grieg er selv toppleder. Hvordan har hun «kjempet seg fram i en manndominert bransje»? Hun svarer: «Jeg pleier å si at at et nettverk er viktig. Noen som kan hjelpe deg å åpne en dør.»

Særlig hjelper det om nettverket er på plass fra fødselen av. Elisabeth og hennes tre søsken arvet en milliardformue og et 130 år gammelt familiekonsern. Grieg-gruppen har ikke vunnet noen likestillingspris. I to av konsernet største selskaper er 17 av 18 ledere menn. Grieg Shipbrokers har null kvinner på toppen. Hva sier hun til det? «Nei, det er jo helt skrekkelig.» Og hva er forklaringen? «Altså, vi vet ikke og vi klarer ikke helt å løse det.» Men «vi har gitt klar beskjed, som eiere, om at de (sic) skal satse på kvinner.»

SÅ LA OSS si det sånn. Vi forventer at det jobbes med likestillingen på toppen av norsk næringsliv! Når resultatet gang etter gang ikke er godt nok, blir vi veldig overrasket og veldig sinte. Men bare på det ene kjønn. Kjønnsbalansen blant de skyldige er til enhver tid 0 prosent kvinner, 100 prosent menn.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 31. oktober 2015.

October 5, 2015October 5, 2015

Hatet mot Hege

Hege Storhaug er den gode fiende for ja-siden i innvandringsdebatten. Men når skal mobbingen ta slutt?

HEGE STORHAUG. Hvordan reagerer du på navnet? Testen avgjør hvilken side du står på, hva slags menneske du er. Himler du med øynene, rynker du på nesa, holder du for nesa? Du er inne. Du viser gangsyn, omtanke og anstendighet. Du kan få en lang karriere i staten. Men prøv å si: “Hege Storhaug er litt intens og enspora, men hun sier noe fornuft…” Stopp. Det er påvist grums i holdningene dine. Du er ond – eller bare dum.

INGER-LISE LIEN, sosialantropolog og forsker, forteller om en lunsj under et seminar om radikalisering, med mange fremstående deltakere. Hun sitter ved et bord sammen med Hege Storhaug. Mange går forbi. Endelig får de selskap av en som ler: “Vi er de eneste som tør å sitte med deg, Hege.”

Journalisten Lars Akerhaug, nå aktuell med boka “En norsk terrorist”, sier at skal man “ta” Lars Akerhaug, er det bare å koble han til Hege Storhaug. Da vet alle at han er islamfob. Da er det bevist at han er en drittsekk. I mai i år kastet en jentegjeng søppel på en kvinne med hijab på en buss i Tromsø. Fahad Qureshi, leder for IslamNet, plasserte straks skylden tusen kilometer unna: “Takk til Lars Akerhaug og Hege Storhaug for å skape et så flott klima i Norge hvor selv 16-åringer hater islam og muslimer.”

MEN STORHAUG er vant til drøyere omtale fra profesjonelle antirasister. Det går en ubrudt linje fra 2005, da Thomas Hylland Eriksen sa “Hege Storhaug” og “etnisk rensning” i samme setning, til i sommer da Laila Bokhari utpekte Arfan Bhatti og Hege Storhaug til “Norges farligste stemmer” i et radioprogram. Bokhari er statssekretær ved Statsministerens Kontor.

Og da har vi ikke nevnt et anseelig antall kronikker og rapporter fra Antirasistisk Senter med samme budskap: Storhaugs arbeidplass, Human Rights Service er en rasistisk, høyreekstrem tenketanke, “en hjørnesteinsbedrift i den hjemlige hatindustrien”. Storhaug “puster stadig hissigere på hatets glør,” ifølge leder Rune Berglund Steen, som ikke kan få fullrist henne uten å ty til litterære virkemidler. Hun er ute på “et vilt og mørkt ritt gjennom en helvetesaktig og angstbitersk versjon av aftenlandet.”

VART DU SKREMT NO? Ikke det. Da får vi sitere en lederartikkel fra nord. Sist lørdag, under tittelen “Arven etter Behring Breivik” fastslo Stig Jakobsen,ny sjefsredaktør i avisen iTromsø,at “synspunktene til Norges største terrorist lever videre” hos nettrollene – og HRS. Og så kom dette: “Hadde de vært født 75 år tidligere, ville et slikt politisk ståsted gjort at de var i Nasjonal Samling og støttet nazistenes okkupasjon av Norge. At de med årene har byttet ut «jøder» med «muslimer» som fiendebilde, er det eneste nye. Og hvis du lurte på hva det norske folket mente om Nasjonal Samling, skal du vite at mesteparten av medlemmene ble fengslet etter krigen, noen sågar skutt.”

LANDSSVIK. Invasjon. Henrettelse. Dette er såvisst Breiviks univers. Bare med omvendt fiende, manet fram av en antirasist. Eller en venstreradikal versjon av nettollenes hatretorikk, løftet opp på lederplass – i en avis med over hundre års liberal, borgerlig tradisjon.

Det kom reaksjoner.Redaktøren skyldte på lesernes “oppfinnsomme” feiltolkninger:“Jeg har ikke hevdet at noen skal skytes.” Men i en ny leder gjentok han at “det kan trekkes historiske paralleller mellom det HRS driver med og hvordan det i førkrigsårene ble drevet propaganda mot jødene”.

STIG JAKOBSEN har trolig greid kunststykket å skrive to ledere på to dager som begge vil få trøbbel i Pressens Faglige Utvalg. I 2011 ble Eidsvoll Ullensaker Blad felt i PFU for å skrive at “den brune gørra” til Document-redaktør Hans Rustad “ligner veldig på nazisme”. Henvisning til landssvikoppgjør og dødsdom ved skyting, burde telle i skjerpende retning.

Stig Jakobsen er en dreven, allsidig mediamann, og tidligere adm. dir. i Bonnier Media. Han har studert hovedfag i sosialantropologi. Jeg kjenner ham personlig som en oppegående fyr med glimt i øyet. Hva hadde skjedd? Var det et symptom på et nytt forfall i innvandringsdebatten? Kan ikke engang smarte folk takle en markant motstemme uten å rammes av akutt intellektuell nedsmelting?

ELLER HADDE JEG gått glipp av en “radikalisering” hos den utrettelige menneskerettsforkjemperen Hege Storhaug? Som en realitetssjekk leste jeg “Det store intervjuet” i Nettavisen (30 sider i utskift!). Da ble jeg forbanna.Og ikke på henne.

Dette er altså en journalist og forfatter (av seks bøker) som i tjue år har kjempet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking. Hun mener muslimske jenter og kvinner skal ha samme rettigheter og friheter som andre. For dette har hun møtt aktiv motstand fra den venstresiden hun kommer fra.

Det er ingen tvil om at Storhaug er drevet av et dypt humanistisk engasjement, en sterk tro på demokratiet og en alvorlig bekymring for velferdsstatens fremtid. Lite av det hun sier er saklig sett kontroversielt. Men hun har grunner til å leve på sperret adresse.

HUN RASER MOT ISLAM som ideologi, men hater hun muslimer? De fleste av hennes nære venner er muslimer, og bor i Pakistan. Storhaug kaller seg “halvpakistaner”, har besøkt landet 17 ganger og sett patriarkalsk brutalitet på nært hold. Hun har hatt flyktninger boende hos seg i lange perioder. Hun roser Hadia Tajik og ser henne gjerne som statsminister.

Ekstremt og fremmedfiendtlig? Hadde Hege Storhaug viet sitt liv til å bekjempe overgrep og undertrykkelse i kristendommens navn, ville hun blitt hyllet av de samme anstendige menneskene som nå skyr henne eller klistrer henne til nazister og terrorister. Kritikere bryr seg verken om hennes motiver, verdier, innsikter eller argumenter. De er opptatt å ta henne. Og dessverre gir hun dem alt de trenger.

HRS HAR PUBLISERT artikler av “Julia Cæsar” (beryktet svensk psedonym, som nylig ble outet) med advarsler mot afrikaneres lave IQ. Storhaug har vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstenkning. Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for “kultursviker”. Det har hun unnskyldt, unnskyldt i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.

Men normalt skal du slite med å ta HRS i faktafeil. Og dette er den andre store blindflekken hos tenketankens kritikerne. HRS er ikke bare det overengasjerte følelsesmennesket Storhaug, men også tallknuserne og faktasjekkerne Rita Karlsen (leder) og Nina Hjerpset-Østlie (redaktør). HRS er ikke bare skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam, men også statistikk og rapporter om befolkningsutvikling,samfunnsøkonomi og integrasjon. I den hensikt å avdekke utfordringene og kostnadene ved en historisk høy innvandring.

INNVANDRINGSREGNSKAPET, som først ble stuerent med Brochmann-utvalget, ble initert av HRS. Den høye graden “henteekteskap” var ukjent før HRS gravde i statistikken. Og så videre. Mat for Frp? Eller kunnskaper alle politikere trenger? Samtlige partier på Stortinget – inkludert SV – har fått råd og data av omstridte HRS. Man snakker bare ikke så høyt om det.

HRS gjør altså en gravejobb som ikke gjøres andre steder, og i hvert fall ikke i pressen. 90 prosent av norske journalister er innvandringsliberale, fordi det stemmer med deres identitet og magefølelse. De ser ikke sammenhengene, og interesserer seg ikke for“Befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser for Oslo kommune”, selv om det er sprengkraft i tallene. Ingen journalister er spesialisert på innvandring og integrering, selv om temaet et stort, viktig, brennbart, midt i nyhetsbildet. Kritiske perspektiver finnes i nisjeaviser som Finansavisen og Dag og Tid, mens det sentrale kommentariatet har lite å tilby ut over velmente selvfølgeligheter og luftig ønsketenkning. Per Valebrokk, redaktør av E24, eid av VG, fastslår som en selvsagt økonomisk sannhet at det er god butikk for samfunnet å ta imot mange båtflyktninger fra Middelhavet. Hvorfor? Fordi Europa føder for få barn og entrepenører fra India og Kina gjør det så bra i Italia.

Bør det ikke finnes et nettsted som regelmessig korrigerer slik naivisme? Nei, utakk er verdens lønn. HRS har lenge sagt at en million migranter snart står på døren vår, noe som vil sprenge våre rause velferdsordninger. Det ble avfeid som fremmedfrykt og alarmisme. Og når asylflommen treffer lille Norge, med 300 nye asylsøkere hvert døgn? Da framstår de restriktive spåkvinnene som hjerteløse og gjerrige. For nå skal vi alle ta empatibølgen.

ENDA VIKTIGERE blir det da å demonisere HRS. Stig Jakobsen skriver at “tenketanken” går ut på (sic) å samle alt som finnes av grove overtramp gjort av muslimer i Skandinavia”. Så lett er det å annulere en enorm mengde research og journalistikk av tildels høy kvalitet. Eller man kan gjenta i det uendelige at HRS anser afrikanere som psykisk utviklinghemmede, basert på ett avsnitt i én artikkel av en ekstern svensk skribent. Negative enkelttilfeller blir sannheten om helheten. Samme uredelige generalisering som vi kjenner fra høyrepopulister.

PÅ SOSIALE MEDIER handler nå det meste om å klistre meningsmotstandere til et vedtatt onde. Jeg har selv fått klar beskjed: “Vi ser fram til at du skriver om din HRS-sympati i Dagbladet.” Værsågod! Jeg har nå stått fram som et dårlig menneske, og må ta støyten. Men folk med tynnere hud betakker seg når de merker ubehaget i debattkulturen. Mange vegrer seg for å si hva de tenker og føler om endringen som nå skjer med Europa og Norge. Du blir mistenkeliggjort. Du får uvenner. Du havner på lag Hege Storhaug og Per Sandberg.

“Vi må tørre å ta debatten”, sier Stig Jakobsen. Men hitling og brunbeising avsporer debatten, og gir næring til de virkelig tøffe HRS-sympatisørene: Er dette antirasisme? Takke meg til alternativet. Kommentarfeltet til Tromsø-avisen raser mot redaktøren. Pengegavene strømmer til HRS etter at Oslo bystyre kuttet støtten. Erfaringene fra Sverige er entydige: Sett lokk på debatten, og du skaper en trykkoker. Gjør du Hege Storhaug til busekvinne, får du ikke skremt folk til å oppføre seg pent, du gjør dem bare stillere eller sintere.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, lørdag 3. oktober 2105 (en kortere versjon sto på trykk i papiravisen).

September 10, 2015

Mitt hjem er min borg mot futen

Ap argumenterer dårlig for et godt forslag om boligskatt. Høyre argumenterer enda dårligere mot noe de burde støtte, om de hadde prinsipper.

EIENDOMSSKATT på bolig. Er det mulig å se, høre, lese en debatt om emnet uten å føle at hjernen er alene, og blir stekt på svak varme?

Oslo-borgerne har vært igjennom dette før.Skremselspropaganda, feilinformasjon, latterlig vikarierende argumenter. Nå hører vi igjen at eiendomsskatt er «særskatt», «ekstraskatt», eller, som Huseiernes Landsforbund sier: «ekstra særskatt». Hvorfor ikke ta den helt ut? Eiendomsskatt er en ekstra, unødvendig, unorsk, veldig rar og uhyre merkverdig atpåklatt av en særskatt for de helt spesielt interesserte, også kjent som misunnelige og grådige sosialister.

SLIK KAN VERDEN snus på hodet. Her er realiteten: Det lille, sære landet Norge har funnet ut av den største, dyreste og mest velutstyrte boligmassen i verden skal unndras vanlig, nasjonal beskatning.

Neida, norske boliger er ikke skattefrie og det har vært skjerpelser. Men fortsatt kunstig lav ligningsverdi gir deg liten eller ingen formueskatt på hus og heim. Kommunene med eiendomsskatt krevde tilsammen inn 3,7 milliarder i 2013. Høres det mye ut? I Danmark, som har både kommunal og statlig boligskatt, var det tilsvarende beløpet 26,1 milliarder (ja, de er flere enn oss, men med langt lavere andel eiere). Boligskatt er en normal, ukontroversiell skatt i nesten alle andre land, også de politisk høyrestyrte.

BOLIGFORMUEN er ikke bare vernet i Norge. Den er din inngang til velstand, subsidiert av staten. Du får rentefradrag på huslånet. Du slipper skatt på gevinst ved salg. Du slipper skatt på utleie av kjelleren. Villaeiere kan i praksis bo gratis og tjene penger mens de sover. Rammelån på huset finansierer hytte, båt, ferie eller utleiebolig. Alt dette skaper et enormt klasseskille mellom de som eier, arver eller får foreldrehjelp, og de andre. Det fører også til overinvestering i død kapital. Dårlig samfunnsøkonomi. Derfor ønsket Scheel-utvalget og ni av ti fagøkonomer boligskatt. Eiendom står fast, er synlig, og skatten har få skadevirkninger. En perfekt skatteform. Likevel hører vi stadig vekk i denne valgkampen:

«BOLIG ER et grunnleggende velferdsgode.» Javel. Det samme er mat, klær og bil. Alt er avgiftsbelagt. Bilen din skattlegges utfra (nåværende) markedsverdi. Og til forskjell fra bil er bolig et betydelig investeringsobjekt. Velstående kjøper gjerne en eller to til, noe som presser prisene opp for nyetablerende, slik at velferdsgodet «egen bolig» blir enda knappere.

«Skatten må betales med allerede beskattede, oppsparte midler.» Hørt på maken. Momsen må bort. Vi har jo allerede skattet av inntekten vi bruker på melk og brød.

«Skatten tar ikke hensyn til gjeld, inntekt eller betalingsevne.» Jo. De som eier, er selvsagt rikere enn de som leier. Og de rikeste eier mest. At skatten ikke tar hensyn til gjeld, er bra. De som har mest, låner mest. Og de som har lånt mye til beskjedne boliger, slipper altså boligskatt, takket være bunnfradraget (på fire mill.).

«SKATTEN VIL RAMME pensjonister og enker.» Ingen debatt uten en framskjøvet svak gruppe. Som i dette tilfelle er svært liten, og ikke lider nød. Det er ingen menneskerett å bo alene i en diger bolig. Enker som ikke kan betale en moderat boligskatt, bør leie ut hybel eller etasje. Eller selge til de som faktisk trenger en stor familiebolig.

«Oslo kommune trenger ikke pengene.» En enestående positiv nyhet. Ellers hører vi bare det motsatte. Hvilke bypolitikere sier nei til 300 mill. ekstra i året? I det minste for å sette av til dårligere tider eller til prosjekter man ellers ikke har råd til? Kun de som ser boligskatt som tyveri. Frp’s førstekandiat i Oslo, Carl I. Hagen, har sammenlignet eiendomsskatten med forfølgelse av koptiske kristne og muslimske minoriteter i Midt-Østen.

HVA MED AP sin argumentasjon? En by med sterk vekst trenger ekstra milder til eldresatsing og barnehagedekning. Vel og bra, men det taler ikke nødvendigvis for eiendomsskatt, og øremerkede skattepenger finnes ikke. Raymond Johansen og Jonas Gahr Støre lanserte forslaget uten et ord om bolig- eller fordelingspolitikk. Kanskje de ikke ville utfordre huseierne unødig. Eller antyde at Ap selv har lekt omvendt Robin Hood på boligfeltet i flere tiår. Men er det bedre å framstå som et parti som nok en gang bare vil ha mer til det offentlige og de mange gode formål?

ARBEIDERPARTIET kunne argumentert kraftfullt for boligskatt utfra sosial rettferdighet, partiets kjerneverdi. Slik høyresiden kunne ha argument for boligskatt utfra prinsipper om nøytralitet, valgfrihet og markedslogikk. Du skal skatte ut fra verdiene du sitter på. Alt på bordet, alt med lik skattesats, ingen favorisering. Velg fritt hvor du vil spare: i bolig, bank eller aksjer. Da vil flere investere i verdiskaping i næringslivet. Og er man mot subsidier og statlig inngripen for å hjelpe de svake på boligmarkedet, bør man også avvikle statsstøtten til rike eiere.

Altså er det både god «sosialisme» og god «kapitalisme» å heve boligskatten, på nasjonalt nivå. Og begge partiene vet det. «All toneangivende fagkunnskap argumenterer for at vi vrir skattlegging i retning av fast eiendom», skriver Støre i boka si (før han snakker seg bort). Det samme står å lese i en rapport fra Høyre-tenketanken Civita. «Høyre og Arbeiderpartiet kunne blitt enige om dette på en halv time om de hadde vilje til det,» sier sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen. I alle fall kunne de blitt enige om at boligskatt er nødvendig, fordi alternativet er urimelig og urettferdig. De kunne også blitt enige om en enkel grunnmodell – f.eks. boligskatt i stedet for formueskatt. Deretter kunne partiene delt seg på sedvanlig vis i spørsmålet om boligskattesats, kompensering ved andre skattelettelser, og generelt skattenivå.

I STEDET får vi en fordummende lokalvalgkamp der debatten om eiendomsskatt står mellom en venstreside som vil ha «mere skatt» (oi!) og en høyreside som ikke vil ha mere skatt (jøss!).

Likevel skal Oslo Ap ha honnør for endelig å gjøre det riktige, og ikke bare det smarte, taktisk sett. Ved forrige valg i 2011 lot Aps byrådslederkandidat Libe Rieber-Mohn seg presse av villageneral Peter Batta til å inngå en skriftlig «kontrakt» der hun (og SVs Marianne Borgen) «garanterte» null eiendomsskatt, mot at Huseiernes Propagandaforbund avlyste en ny svertekampanje. Ytterst pinlig og ynkelig. I år tør Ap-Raymond å fronte «Norges mest upopulære skatt», og har ridd skittstormen godt av så langt. Han fortjener støtte. Og muligens en stemme. Taper han, vil vi aldri få noen nasjonal boligskatt i Norge.

August 10, 2015September 26, 2015

Der nokon trur at alle kunne bu

IKEA-katalogen viser møbler, men handler om moral.

INGENTING GIR DEN SAMME FØLELSEN av å ha landet etter en ferie i Det Store Utland som å få årets IKEA-katalog i hende. Pakk vekk sandalene, og ta fram tøflene. Glem hvelvingen i Peterskirken eller utsikten fra Dachstein. Spør deg selv: Hva vil passe best i entreen? Den nye knaggen «Tjusig» eller knaggrekken «Kubbis»?

Du kan utvide din bevisshet og horisont på eksotiske reiser. Men IKEA-katalogen får deg til å se Det Lille Bildet. Det som sier så mye: Hvem du er, hva du har kjært og hvor du opplever dine beste øyeblikk. Da vil du også skjønne hvor mye du ligner på dine foreldre og besteforeldre.

«Gå inn i din stue, hvor liten den er, så rommer den noe ditt hjerte har kjær / Du skal ikke jage i hvileløs ring / men lær deg å elske de nære ting». Slik låt det i radioens Ønskekonsert på femtitallet. IKEA anno 2015 sier nøyaktig det samme, bortsett fra at kjøkkenet er den nye stua, og helst bør være stort. Rydd plass og tid til «de små tingene i livet – du vet, de som virkelig betyr noe».

MEN HVA SLAGS TING? IKEA lager ting for folk som ikke er opptatt av ting. Kjeden prakker tusener av tonn med formgitt materie på verdens befolkning hver eneste dag, hvorav mye vil bli kastet, ødelagt eller forlagt i løpet av få år. Alt i den gode, antimaterialistiske hensikt. IKEA er egentlig bare opptatt av emosjoner og relasjoner. Stoler som gjør «plass til enda en gjest». Et brett til å servere «den du er mest glad i». En sofa til å «denge mor i».

Neida, det var en gammel spøk fra Ole Paus.

I vår tid spøker vi ikke med IKEA. Sånt krever distanse, og vi har forlengst flyttet inn i møbelkjempens verden. Blitt hjemmeblinde i et selvsagt, praktisk, pregløst landskap av skap, bokser og skjærefjøler, helt uten flash, nesten uten farger. Her setter vertskapet sin ære i å ikke imponere gjestene med vulgære innkjøp.

Møblene er bare ramme og redskaper. De skal tilrettelegge for uformelt samkvem mellom varme, fine mennesker som deler gener eller verdier. «For det er disse øyeblikkene du deler med andre, som virkelig betyr noe.»

NETTOPP. IKEA-katalogen forteller deg hva som er viktig i livet, og – underforstått – hva som ikke er det. Den normerer og veileder på en langt mer gjennomgripende måte enn interiørblader som betoner individualisme, trender eller ulike stilretninger. Hos IKEA er estetikken underordnet etikken. Hvert år utgir kjeden en moralsk håndbok forkledt som varekatalog:

Du skal ikke bo flott eller dyrt, men «riktig», i forhold til behov, ressurser og bærekraft. Du skal ikke skille deg ut, men være «tilsammans» i et stillferdig, hjemlig felleskap. Du ikke nyte en hyggelig TV-kveld, en fin fest eller en morsom tur på bar, men «en hyggelig samtale, en fin gest eller en morsom kommentar».

Slik røper kjeden sitt opphav i brukskunstbevegelsen, funksjonalismen og den småländske puritanismen. Og derfor appellerer den til folk med mer kulturell enn økonomisk kapital. Det riktige er lik det smarte. Åpne, frittstående, flyttbare løsninger. Bare det ordet! «Løsninger.» Du må ikke ha høyere utdanning for å ha et naturlig, positivt forhold til et så usexy begrep, men du verden så det hjelper.

«IKEA-katalogen er skravleklassens mest effektive propagandaskrift»

DA KAN DU kanskje også like tanken på å gjøre ditt eget kjøkken til «et lite kulinarisk laboratorium», være «kreativ når det gjelder kildesortering», eller «skrive, skravle og sy – helt til morgengry», slik IKEA-poesien lyder om kjøkkenbordet, for anledningen omdøpt til «hjemmets sentralbord». Ordet «skravle» brukes hyppig i katalogteksten og alltid positivt. Ikke rart: Statistikken viser at eiere av IKEA-kjøkken har sitt tyngdepunkt omtrent samme sted som SV-velgere og Dagbladet-lesere (Kilde: Sosioraster). Kjeden har da også i sine annonser flørtet åpenlyst med målgruppen: «IKEA – for deg med bedre smak enn penger.»

Om IKEA-katalogen er skravleklassens mest effektive propagandaskrift, er det fordi den tilsynelatende ikke kommer fra noen bestemt sosial posisjon, og ikke engang framstår som et valg. Møbelbibelen viser bare hvordan det nå – i 2016 – ser ut i et utvunget, moderne hjem med diffus, multinasjonal adresse. Hovedbudskapet blir aldri uttalt: Kulturmiddelklassen er normen for alle – i hele verden.

Dette er den store perspektivdreiningen siden søttitallet. Klassebevissthet er erstattet av fokus på kjønn og etnisitet. Mangfold. Og IKEA-modellene utgjør et særdeles farverikt fellesskap. Det kan være strategisk, trykksaken skal brukes internasjonalt, alle kan ikke vise 100 bilder av Björn Borg og Emil i Lønneberget. Men katalogen er også svensk, og dermed pinlig politisk korrekt. Det finnes nesten ikke blonde mennesker i årets katalog. Men det er ikke så uventet som forsidebildet.

EN MANN midt i tredveårene, jødisk utseende, med bustete hår og grå hettegenser smiler i skjegget mens han serverer juice og «plättar» (små pannekaker) til sin lille sønn på tre. Ingen kvinne å se. Mildt sagt uvanlig i kommersiell kommunikasjon om hjem og interiør. Har ikke mor stått opp ennå? Tar pappa morgentørnen? Nei, forsidetittelen antyder noe annet: «Alt dere trenger for å være sammen.» Jøss. Er far skilt? Har IKEA løftet likestillingens taper opp til ny verdighet? Det skulle tatt seg ut.

Mest sannsynlig er alenepappaen et mangfoldsalibi, han også. På linje med homseparet på side 39. Det eldre paret på side 50. Den brune og blide herren med hatt på side 59. Alle vet at kvinnen har makten over hjem, barn og forbruk. Derfor kan vi unne oss å vise noe annet.

July 13, 2015July 13, 2015

Sverige – en moralpolitistat

Muslimske kvinner hadde mer frihet under Saddams diktatur enn i dagens Sverige, hevder irakisk innvandrer i ny bok.

Islamofobi. Mye har vært sagt og skrevet om dette omstridte begrepet. Men ordet gjør jobben for dem som fant det opp. Særlig i Sverige. Det brennmerker alle som kritiserer undertrykkelse og frihetsberøvelse i lukkede muslimske miljøer. Det får propaganda for en totalitær ideologi med klare rasistiske trekk (inkludert hat mot andre typer muslimer), til å framstå som antirasistisk arbeid. Kampen mot fobien gir deg penger fra staten, og talerstol og sendetid som muslimsk talsmann. Alt ansvar for radikalisering flyttes bort fra islamistene og over til et «undertrykkende» majoritetssamfunn.

Sveriges bolig- og byutviklingsminister Mehmet Kaplan (fra Miljöpartiet) har sammenliknet syriafarere med svenske frihetskjempere under vinterkrigen. I fjor høstuttalte han at en viktig grunn til at ungdommer slutter seg til IS, er den utbredte islamofobien i Europa. Derfor burde moskeene få mer penger til å bekjempe radikalisering. Ingen lo. Få reagerte overhodet. Og de fikk klar beskjed fra statsråden: Dere mistenkeliggjør muslimer. Dere reduserer dem til annenrangs borgere. Dere «fratar muslimer deres menneskelighet».

Hanna Gadban, som i forrige uke utga boka «Min jihad», hørte aldri uttrykket «islamofobi» da hun vokste opp i Irak. Hun gikk uten hodeplagg. Først i Sverige fikk hun høre at det var «ikke-muslimsk», og kunne lede til helvete. Hun undret seg over sitt nye hjemland, begynte å studere innvandrermiljøene, og så hvordan jenter i forsteder som Rinkeby fikk sitt daglige handlingsrom innsnevret av et uformelt, men effektivt shariapoliti, med kusiner som angivere. Hun skrev debattinnlegg. Mot æresvold og tvangsekteskap. Mot hijab på småjenter, som hun anså som angrep på barns rettigheter og en paradoksal seksualisering av mindreårige. Etter kort tid var hun – en sterkt troende muslim – utpekt som islamofob. Av sinte trosfeller og naive antirasister, på trygg avstand i middelklassens bydeler.

Slektningene hennes i Irak trodde det var en spøk da de fikk høre nyheten, og brakte den videre til måpende naboer: «I Sverige har man noe som kalles islamofob, som brukes om alle som kritiserer religionen.» Selv kritiserte de IS og radikale islamister hele tiden, som så mange andre i Midtøsten.

Men Sverige er, som Gadban skriver, «veldig spesielt». Da hun i 2013 fikk en pris av Södertörns høyskole som «förebild för andra studenter» ble hun sammenliknet med rasister og nazister av meningsbærere i Feministisk Initiativ og Aftonbladet, Sveriges største avis. Slikt er Sverigedemokratene vant med. Men Gadban er erklært feminist, tidligere medlem av Vänsterpartiet (tilsvarende SV i Norge) og en tydelig talskvinne for barns og flyktningers menneskerettigheter. Hva var hennes forbrytelse? Å foreslå inndragning av statsborgerskap til dem som begår æresforbrytelser? Sånt kan man være uenig i. Men stemplingen handlet mer om identitetspolitikk. Gadban var ikke muslim på den rette måten verken for islamister, rasister eller kulturrelativister.

Hun oppdaget at venstresiden og høyrepopulistene tenker likt: Begge parter låser personer som henne i en etnisk-religiøs identitet. Om hun som innvandrer, kvinne og muslim ikke oppfører seg i tråd med stereotypien om islam, er hun en sviker. Minoriteten er å anse som et enhetlig kollektiv – enten en usvensk gruppe, med en kultur som ikke lar seg endre, eller, eller en svak gruppe, med krav på kulturvern. «Vänstern» tillater bare kritikk av overgrep mot gruppen, ikke av overgrep innad i gruppen. Da er man en fiende av de svake.
Heldigvis ble Gadban bare mer tent av svertekampanjen. I «Min jihad» skildrer hun sin kamp mot religiøse mørkemenn og «ljusets riddare» på debatt- og kultursidene. Men mer oppsiktsvekkende er hennes grundige avsløring av det svenske nettverket av islamistisk misjonsvirksomhet – såkalt dawah.

Hver helg, på gatehjørner i byer som Malmö, Göteborg, Stockholm, Gävle, Farsersta og Örebro står unge forkynnere i fargerike klær. På overflaten like harmløse som Jehovas vitner, med omtrent samme oppslutning. Men de støtter halshogging og massedrap, og vinner stadig flere tilhengere. Justisministeren sier det haster med å kriminalisere deltakelse i terrorkrig. Men staten, politikerne og journalistene har indirekte bidratt til radikaliseringen, ifølge Gadban.

Sverige har sett en annen vei når islamske organisasjoner åpent har invitert utenlandske hatpredikanter, knyttet bånd til Det Muslimske Brorskap eller latt iERA (Islamic Education and Research Academy), en ekstrem engelsk misjonsorganisasjon, slå rot i landets største byer. Staten gir radikale islamister betydelig pengestøtte for å drive informasjonsarbeid. Hussein Hamad, redaktøren av nettstedet islamofobi.nu, mottok i fjor 575 000 kroner for sitt eget prosjekt «Under ytan», der han holder foredrag og seminarer på videregående skoler. Sverige har også gitt fundamentalistene monopol på å representere muslimer i offentligheten, og ignorert mer moderate, alternative stemmer som kunne vise bredden og mangfoldet i islam.

Selv ønsker Gadban å utbre «liberal islam», der religion er et privat anliggende, tekster kan tolkes og tilpasses livet i et sekulært, moderne samfunn. Hun trekker fram liberale tradisjoner og forbilder i islams historie, men innser at reformering à la kristendommen vil ta minst 30-50 år. Men vi har ifølge henne ikke noe valg. Om vi ikke løfter eller dyrker fram alternativer til politisk islam, vil ikke muslimsk ungdom få noen mulighet til å bli integrert uten å «svikte« sin religion og sine røtter. Positive, forsonende motbilder er den eneste kuren mot shariapoliti og terrorreiser. Men Gadban vet også at motpropaganda har sin pris. Hun lanserte boka med politibeskyttelse.

Hva med Norge? Vi har hatt mindre innvandring, bedre integrering og en mer åpen debatt, med ulike stemmer på kryss og tvers. Veien til posisjon har sivilisert «fascistpartiet» FrP. Modige varslere som Shabana Rehman, Amal Aden, Kadra Yusof og Deeyah Khan har gått foran. Human Rights Service har satt undertrykkelse av muslimske kvinner på dagsorden. Sekulære organisasjoner som LIM og Minotenk kritiserer reaksjonær islam. Men samtidig er mye av det Gadban skriver, relevant også her hjemme.

Moralpolitiet patruljerer langs gatene i innvandringstette bydeler, mer aggressivt nå enn for ti år siden. Innvandrere fra Marokko opplever Grønland som mer muslimsk enn hjemlandet. Enhver intern kritiker i muslimske miljøer får svært ubehagelige trusler og sjikane fra sinte menn med skjegg. Noen av disse driver med terrorrekruttering finansiert av Nav. Islam Net, en organisasjon med stort nedslag blant muslimsk ungdom, dødsstraff for karikaturtegninger og henter foredragsholdere på iREAs anbefaling. Lederen av iREA, Abdur Raheem Green, som mener jøder stinker og homser bør steines, har flere ganger deltatt på islam Nets store, årlige «fredskonferanse».

Norske islamister kan ikke rope «islamofobi» med samme gehør som de svenske. Og mangler et «referanseverk» som Mattias Gardells høyst kontroversielle «Islamofobi». Men Islam Net kan bruke ordet til å stemple kritiske journalister, med henvisning til forskere som Cora Alexa Døving og Sindre Bangstad. I deres bok «Hva er rasisme?» (som inngår i Universitetsforlagets anerkjente «hva er»-serie) kan vi lære at damen som visker «stakkars barn» til ektemannen når hun ser et barn med hijab, ikke har empati med et barn ikledd et sterkt religiøst symbol. Hun lider av islamofobi, en form for rasisme.

8. mars er ellers helt vanlig dag for norske minoritetskvinner. Også de som lever stille, døde liv under islamsk diktatur i eget hjem, uten å vite at «det personlige er politisk». Parolene vender blikket bort fra patriarkatet der det er verst: «Kampen mot rasisme er også kvinnekamp!».

Og apropos verst: Som i Sverige skal alle muslimer representeres av de religiøse organisasjonene eller moskeene. Når Dronning Sonja og Erna Solberg vil ha dialog med vanlige muslimer, blir de geleidet til fundamentalistiske Islamic Cultural Center av Islamsk Råd Norge, og blir fotografert ved siden av lederen, som sammenlikner våpentrening i Syria med førstegangstjenesten i det norske forsvaret. Ville Erna tatt en utenlandsk statsleder med til Sarons dal for å møte vanlige kristne nordmenn? Slike medieopptrinn sender et nedslående signal til det store flertall av norske muslimer, som verken er konservative eller radikale, og som teller mange som aldri har satt sin fot i en moské: Dette er lederne deres. Det forsterker også konspirasjonsteoriene til hvite nettkrigere: Lederne våre står i ledtog med lederne deres.

«Vi er muslimer. Vi er ikke islam» skriver Hanna Gadban. Med det sier hun også: Vi er mennesker og individer. Vi ønsker frihet, som alle andre. Både religionsfrihet, og friheten fra religiøs undertrykkelse. Dette høres selvsagt og ukontroversielt ut. Demokratiske verdier som deles av alle. Men absurd nok – og nesten ufattelig: Når en muslimsk kvinne sier dette i 2015, i et av verdens mest moderne, progressive og likestilte land, så gjør hun seg selv til dissident.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. juli 2015 (kortere versjon i papiravisen).

June 15, 2015June 15, 2015

Mett på moralsk kapital

Godhetsentrepenørene mener business. Og du kan ikke kritisere dem.

FORRIGE UKE fikk jeg erfare effekten av sosiale medier. Jeg skrev på Facebook hva jeg mente om mediefenomenet Gunhild Stordalen og hennes hjertebarn EAT. Spontant, spisset, lett satirisk. Ved frokostbordet. Jeg kom til å nevne kjønn, utseende, rikdom og sykdom. Fordi det hører til bildet og fortellingen. Plutselig var jeg selv i stormens øye. Iført slåbrokk.

Andedammen delte seg. Heiagjengen: Endelig er det noen som sier fra! Medienes, politikernes, kongehusets logring for Stordalene er pinlig, frastøtende og prinsippløs. Hylekoret: Sånt kan du ikke si! Dette er smålig dritt, misunnelig sinne,mannsjåvinistisk hersketeknikk. Du er trist. En gretten gubbe. En søppelmann.

DRITTJOBBEN burde selvsagt gjøres av de som har de som har til yrke å grave, undersøke, opplyse. Men journalister vil ikke skitne seg til i møte med Gunhilds renhet og skjørhet. Ta foranledningen for min ventilering – konferansedekningen til Aftenposten. På nett serverte landet største avis en glatt, veldesignet videoreportasje fra et vekkelsesmøte med tårer, floskler og håp. Ikke ett kritisk spørsmål fra reporter, selv ikke når kjøttmotstander Gunhild og kjøttelsker Erna pludret samforent foran kamera.

Åpnet du papiravisen samme dag, fikk du en helside med tittelen «Derfor er Gunhild Stordalens Eat-konferanse viktig». Journalist Arild Færaas ramset opp sine funn: «Viktige maktmennesker deltar på konferansen.» Og: «Konferansen utfordrer myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn.» Fastslått på forhånd. Stordalen trenger ikke annonsere. Den frie presse er engasjert i saken – som tekstforfattere og kopimaskiner.

HVORFOR SÅ LITE skepsis i utgangspunktet? Veien mot en varmere klode er brolagt med konferanser. Trenger vi én til, der verdensledende forskere får lov til å sitte i arbeidsgrupper med skandinaviske kronprinsesser?

EAT er altså et privat initativ, utformet som en krysning av Davos-toppmøtet og Nobelkonserten uten musikk. Det er en investor og hotellmillionærs bryllupsgave til sin legekone, som ikke ville ha «diamanter og skit», men heller «redde verden», som hun har drømt om siden hun var barn. Det er en appell om et mer fornuftig og ansvarlig forbruk, initert av et par som selv har råd til både å forbruke i den helt store stil – og kjøpe seg fri fra ansvaret med CO2-kvoter. Petter Stordalen har nærmest gitt sløsing et godt rykte, og flyr privatjet til sine elleville åpningsfestermed bunnsolid samvittighet. Hvordan forholder pressen seg til dette?

Ingen sjekker klimaregnskapet til miljøforkjemperens hotelldrift og eiendomsmasse. Familiens juleferier på Mauritus (pris: 5 millioner) og hyppige leie av den ekstreme luksusyachten Maltese Falcon (ukespris: 3,2 millioner) er ikke tema for Dagens Næringsliv, Klassekampen eller NRK Brennpunkt. Bare for Her og Nå og Se og Hør.

FORUTEN kjendisjournalistikken har den «seriøse» mediedekningen av EAT-prosjektet bestått i å la eventmakeren legge ut om forbedelsene, vise fram sitt imponerende nettverk («Her er stjernelaget») og bli hyllet av sine støttespillerne. Alt timet og tilrettelagt av hennes eget pr-apparat. «Man må ha et halvfabrikat for å få journalistene interessert», forklarer EATs kommunikasjonssjef Beate Nossum. Vinklingen er gitt, betingelsene er klare, hovedpersonen er stylet til tennene og taler godt for sin sak. Det er ingen grunn til å betvile Gunhild Stordalens sterke engasjement og store kunnskaper. Og nei – det er ikke galt å bruke verken kjendisstatus eller skjønnhet til å fokusere på menneskehetens store utfordringer.

Men har medieoppslagene om EAT lært oss noe nytt om kosthold, helse og miljø? Gjort oss klokere på hva som er problemet med dagens globale matproduksjon og handelsregime? Stordalen kunne gitt oss bedre innsikt i vanskelige spørsmål bare ved å skrive en eneste aviskronikk. Men det gjør hun ikke lenger. Det blir for smått. Og hvem leser vel norsk?

I STEDET for tørr informasjon og argumentasjon får vi derfor historien om en sterk og flott kvinnes kamp for å redde verden. Sykdommen som først truet hele prosjektet, hevet etterhvert fortellingen til melodrama: Vil heltinnen redde seg selv lenge nok til å redde de kommende generasjoner? Assosiasjonen går til en katastrofefilm, noe heltinnen selv spiller opp til: Hun har gitt seg selv et år på å gjøre en global forskjell, og ber alle om å hjelpe henne: «2015 er året for endringer som på en dramatisk måte vil påvirke kommende generasjoner.» Sterke ord, sterke følelser. Det var vanskelig å forbli uberørt av hennes tale, livestreamet av NRK. «Jeg har byttet hestehalen med ny beinmarg.» Selv kyniske meg fant øyeblikket hjerteskjærende.

Hvordan få kritisk distanse til noe sånt? Og hvorfor bør man ha det, i stedet for bare å rose et «utrolig positivt initiatitiv» fra en kvinne som «bruker hele helsa på å gjøre verden til et bedre sted»? Fordi det ikke er journalisters, kommentatorers eller sosiologers oppgave å rope halleluja. Det er vår jobb å forstå. EAT ønsker å være en politisk aktør, en maktfaktor, og må derfor forstås på andre premisser enn de som er satt av raushetskulturen eller prosjektets egenreklame. «What is EAT?» Så mange flotte svar. La oss heller spørre: «What is it?»

MED EAT er et nytt, stort samfunnsfenomen introdusert i Norge: Koblingen mellom Business, Charity & Celebrity. Og nå i tillegg: Science.

På en felles plattform av positivitet, uegennytte, kunnskapstørst og framtidssansvar skal disse kreftene danne en høyere enhet. Da er det ikke lenger forskjell på merkevarebygging og kloderedning, på profitthensyn og miljøomtanke, på glamour og aktivisme, på egoisme og altruisme. Det er heller ingen forskjell mellom ulike interesser og verdisyn i verden, eller mellom ulike sektorer som næringsliv, stat og sivilsamfunn. Alle kan stikke sitt sugerør ned i det store reservoaret av godhet. Alle kan investere i moralsk kapital.

Som man deretter kan profitere på i egen virksomhet, uavhengig av hva man har gjort tidligere, og hva man kommer til gjøre. Matindustrielle giganter som før har vært ansett som en del av problemet, blir plutselig en del av løsningen, som ved magi. Fordi Gunhild sier det. Hun sier at hun gjerne også skulle invitert Coca-Cola og McDonald’s.

VIL NESTLÉ slutte å tappe flaskevann fra uttørkede California, etter en kraftig moralsk oppvåkning i EAT-loungen? Hvem vet. Ingen av sponsorene eller deltakerne trenger å forplikte seg til noe, eller forsake noe. De trenger bare å vise sin gode vilje, sitt ønske om å lære, diskutere, mingle med toppene i Stordalens hotell. Vi som står utenfor kan heller ikke kritisere det som skjer innenfor, fordi alt lar seg begrunne i den gode sak. Er du imot å gjøre verden bedre? Skjønner du ikke hva «the creation of shared values along the entire value chain» betyr! Lurer du på tidsaspektet og suksesskriteriene! Vil du ha konkrete løsninger! La nå dette initiativet vokse, fri for negativitet. Gunhild & co prøver i hvert fall! Hva har DU gjort for miljøet!!!?

GODHETSTYRANNIET. Det var ordet professor Terje Tvedt brukte i Maktutredningen om bistandsfeltet. «Alt måles med én moralsk målestokk» og «stillingstagen til verdens kompleksitet reduseres til i bunn og grunn ett suverent prinsipp – godhetens.» Beskrivelsen passer like godt på atmosfæren rundt EAT, som tiltrekker seg alle som liker å tenke nytt og høyt, fra en uangripelig moralposisjon.
Jonas Gahr Støre fløy Gunhild til Geneve for å spleise henne med sin gamle sjef i WHO, og sitter i det rådgivende styre for EAT. Sånt kalles «politikk 2.0» i Støre-språket. Det kunne også kalles politikkens avvikling under et kamuflert rikmannsinitiativ. Rikmannen sier: «Gunhild utfordret meg og fikk meg til å tenke. Er det penger som driver meg? Er målet å tjene mest mulig? Jeg kom til at det ikke er det.» Arbeiderpartiets leder sier: «Det er fint å leve i et samfunn der penger fra folk som Stordalen blir satt inn i en slik tjeneste.»

SLIK SNAKKER FOLK som ikke er så opptatt av sosio-økonomiske konflikter og strukturer. Som heller vil tjene et høyere gode. Sammen for livet, på toppen av samfunnet. EAT er tvers igjennom et eliteforum. Med en elefant i konferansesalen: Klasseskillet i kosthold og matmarked. Tross alt trendmas om sunn, økologisk og kortreist mat, blir rask og usunn mat stadig billigere og mer tilgjenglig. «Bondens marked» øker, men McDonalds øker enda mer i Norge. Og hva gjør EAT? Det eliten pleier å gjøre: Sender byrdene nedover. Det er den vanlige forbruker, som med mer «bevisste» valg skal tvinge industrien til endringer. Erna Solberg sa til Dagsrevyen i Stockholm: «Konsumermakten (sic) kan brukes veldig sterkt framover.»

Hva regjeringsmakten kan brukes til, er mer uklart. Statsministeren kommer ikke til å innføre sukkerskatt eller fjerne subsidier til kjøttlandsbruket med det første. Rema 1000-sjef og EAT-sponsor Odd Reitan kommer heller ikke til å pensjonere grillkongen Craig eller slutte med tilbud på fire-pack mega-Cola. Det er du som har ansvaret for å skjerpe deg, med inspirasjon fra de sunne og vellykkede forbildene som deltar på EAT. Reaksjonen i kommentarfeltene har ikke latt vente på seg: Folk spyr av økofiffen.

MEN« THE DO-GOODERS» lar seg ikke merke. The show must go on. Og alle vil med på laget til driftige Gunhild. Folkehelsa.Forskningsrådet. Fotballforbundet. Landbrukssamvirket. Ifølge Nationen er Dr. Stordalen «en særdeles viktig alliert» for landbruket.
Rolledelingen og utvekslingen i EAT-nettverket synes dermed omsnudd. I starten rekrutterte man autoriteter for å få autoritet til det nye og uvante prosjektet. Nå søker etablerte institusjoner kontakt med EAT for å få glans, trøkk og oppmerksomhet til sine prosjekter. Og de som måtte tro at Petter Stordalen har tenkt å leke miljømesén, må tro om igjen. Nå gir bedriftene penger til team Stordalen for å bedre miljøprofilen. Tetra Pak, SEB, Rema, Nestlé, Bama og Oat donerer 1,25 millioner årlig til EAT. Altså kan økonomisk kapital konverteres til moralsk kapital, som igjen kan veksles i penger. Over 20 millioner i omsetning er brukbar omsetning for en nystartet virksomhet, tuftet på 100 prosent idealisme.

DA SPILLER DET mindre rolle at EAT har generert null presse internasjonalt, og framstår som en kuriositet i den akademiske verden. Med EAT har Gunhild Stordalen skapt seg en misjon, et levebrød og en smått genial foretningsmodell som aldri kan mislykkes. Godheten sikrer legitimitet til evig tid, og hva som er godt, kan hele tiden omdefineres. Om EATs forslag til tiltak og løsninger ikke virker, viser det bare behovet for ny kunnskap, nye diskusjoner, nye allianser, nye strategier, nye EAT-konferanser i nye Choice-hoteller! For en godhetsentrepenør er alle tider gode, så lenge helsa holder. Gunhild Stordalen kan bli for matfeltet det Jan Egeland er for nødhjelpen. Snart kommer Ylvis-videoen.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 13. juni 2015.