Posted on

Bare kvinner kan være ofre?

«FOR ENKELT, Kjetil Rolness», sier forskerne bak Fritt Ords ytringfrihetssrapport om min kritikk av deres forskningsformidling. Men hvor vanskelig skal det være? Deres egen statistikk om kjønn og netthets er entydig: Kvinner opplever ikke mer netthets enn menn, og blir ikke mer forsiktige enn menn etter netthets.

Så enkelt, altså. Netthets er ikke et spesielt kvinneproblem, slik media har fortalt oss, noe rapportene finner «overraskende» og «interessant». Men det må du finlese deg til. Når forskerne og journalister presenterer funnene for almenheten, er igjen alt fokus på utsatte kvinner (og minoriteter).

Forskningsleder Bernard Enjolras og forsker Kari Steen-Johnsen ved Institutt for samfunnsforskning har nå skrevet to kronikker (også en i Aftenposten) uten å greie å si at netthets rammer kjønnene like mye. I stedet gjentar de åpenbare feil.

33 prosent av mennene mot 29 prosent av kvinnene har opplevd netthets. Forskjellen er såvidt innenfor statistisk feilmargin og dermed ikke signifikant, ifølge forskerne. Men: «Forskjellen mellom menn og kvinner når det gjelder om de er blitt mer forsiktige etter slike opplevelser, er derimot signifikant. 20 prosent av kvinnene og 16 prosent av mennene er blitt mer forsiktige.» Men bare 122 har svart på dette, noe som gir rundt ni prosent feilmargin.

Da er kjønnsforskjellen på fire prosent i hvert fall ikke signifikant. Den er bare påstått. Mot bedre vitende.

I første rapport står det: «For kvinner gir slike erfaringer [netthets] seg ikke utslag i større grad av tilbaketrekning fra ordskiftet enn det vi finner hos menn.»

I sluttrapporten er dette endret til: «Kvinner (…) blir oftere mer forsiktige med å uttale seg etter slike opplevelser.»

Hva står oppgitt som kilde for denne motsatte konklusjonen? Den første rapporten.

Feil, rør og skjevframstilling. Var det dette Fritt Ord bestilte? Forskerne er blitt kritisert for å trekke bastante slutninger om folks holdninger basert på abstrakte spørsmål med stort tolkningsrom. Respondentene kan også ha svært ulike oppfatninger om hva som er «ubehagelige eller nedlatende kommentarer» (netthets). Har kvinner (i snitt) lavere terskel enn menn for hva de blir såret og krenket av, gir spørreundersøkelsen et overdrevet bilde av hva kvinner utsettes for i forhold til menn.

Forskere og kommentatorer trekker så frem forskjellene i hetsens innhold. Kvinner hetses mer for kjønn og utseende. Det er ille, men neppe mer belastende enn trusler. Dobbelt så mange menn som kvinner mottar «konkrete trusler», ifølge denne og andre undersøkelser. Hvorfor er det ingen i debatten som nevner det?

Ufrivillig peker forskerne mot forklaringen i sin kronikk. De snakker om «politiske anerkjennelseskamper der noen typer av nasjonalitet, etnisitet, kultur, religion, kjønn, seksuell legning ikke gis den samme verdighet og status som andre mer verdsatte identiteter.»

Nettopp. Noen typer av kjønn(!) gis ikke samme verdighet som andre når offerstatus skal deles ut. I likestillingslandet Norge er det å være «utsatt» og «rammet» synonymt med å være kvinne (eller minoritet), uavhengig av forskning.

 

Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 28. november 2014. I sitt svar i Dagbladet 3. desember, innrømmer ISF-forsker Kari Steen-Johnsen at de tok feil om signifikans, og at kjønn ikke spiller noen rolle når det gjelder sannsynligheten for å bli utsatt for netthets – eller for å blir mer forsiktig etter å blitt utsatt for netthets.

Posted on

Fotballforbundets mann i Dagbladet?

DU SKAL HØRE MYE om du pirker borti grunnmuren i norsk barnefotball. Om du antyder at A4-modellen med tilfeldige klasselag og foreldretrenere ikke fremmer talentutvikling. Sa du ”differensiering”? At også 8-9-10 åringer i større grad bør trene og spille med andre på samme nivå, gjerne med utdannede, proffe trenere? Slik man gjør i større fotballnasjoner, som f.eks. lille Island?

Da er du en sosialdarwinist som mener at stortalentene blir ”degenerert” av å spille med ”smittefarlige” blomsterplukkere. Iallfall ifølge Dagbladets Esten O. Sæther, som åpenbart elsker drøye sykdomsmetaforer. Han advarer mot ”fedrepesten”, det vil si ”forestillingen om at du som pappa kan sutre deg til et toppet barnelag eller kjøpe deg tid på en omreisende privatskole for at sønnen din skal bli fotballstjerne.”

JEG KJENNER INGEN som svarer til diagnosen. Derimot kjenner jeg dyktige pappatrenere som bruker mye tid på å tilrettelegge for eget og andres barn, med tanke på mestring, glede og samhandling. Takken de ofte får, er sutring fra foreldre som ikke er interessert i fotball, men veldig opptatt av at deres sønn, som dumper innom på trening annenhver uke, skal få nøyaktig samme behandling som de ivrige og motiverte.

Jeg kjenner heller ingen som er mot breddefotball, eller for topping av laget for å vinne kamper. Selv støtter jeg 4-målsregelen, og fraværet av resultatlister og tabeller. Det viktigste er utvikling, ikke resultat. Men hva er best for utviklingen? At barn i hele sin motoriske gullalder (6-12 år) skal spille på et klasselag med enormt sprik i motivasjon og ferdighet? Mange fotballkretser har nå nivådelte serier, basert på om laget trener mye, noe eller lite. Hvorfor kunne det ikke også fungere som kriterium for inndeling av lag, f.eks. fra 8 årsalderen?

SÆTHER GIR OSS ingen andre svar enn at ting er som er. Og jekker oss ned med statistikk: Bare én promille i hvert årskull ender i Tippeligaen. Så ”gutten din blir nok ikke en fotballstjerne.” Billig retorikk. Og dårlig logikk. Svært få blir professor eller stjernefiolinist. Men vi lager likevel organiserte tilbud til spesielt talentfulle barn.

Hvorfor er ellers sindige og lesverdige Sæther er så opptatt av å ta mannen og legge ballen død? Jeg har polemisert mot NFF, Norges Fotballforbund, i Dagbladet. Så blir jeg refset av en Dagbladet-kommentator – som tilfeldigvis også er ansatt i NFF. Landslagstrener i futsal, Esten O. Sæther, er forpliktet til å følge og støtte forbundets retningslinjer og verdier. Hvordan vet vi da at han ytrer seg som representant for en fri og uavhengig presse, og ikke som representant for sin andre arbeidsgiver?

Debattinnlegget ble publisert i Dagbladet, 25. september 2014.

 

Posted on

Også du, Per-Willy!

Min lørdagsspalte i Dagbladet om boligpolitikk (14. juni) har fått svar fra statssekretær Per Willy-Amundsen (FrP) (24. juni). Han gir meg kred for å være harstadværing (som han selv), men hevder ellers at ”jeg tar feil”. Nøyaktig hvor og hvordan jeg tar feil, greier han ikke påvise. Derimot tar han selv grundig feil.

Amundsen ramser opp diverse tiltak regjeringen har foreslått, og påstår at jeg ikke nevner noen av dem. Nei, jeg tok dem ikke i detalj. Noe må regjeringen greie selv. Men jeg skrev da vitterlig at regjeringen ”forenkler byggeregler og saksbehandling. Den samordner og effektiviserer. Bra!” Du fikk altså ros, Amundsen. Er det så uvant at du ikke merket det?

Alle som ikke sitter i regjering og kan noe om boligfeltet, skjønner at disse tiltakene ikke er i nærheten av å utgjøre en ”offensiv boligpolitikk”, slik Amundsen hevder. Og forskere har vist at kombinasjonen av uredusert egenkapitalkrav og innstramming av startlån vil gjøre det enda vanskelige for unge å skaffe egen bolig. Snakker vi ikke her om løftebrudd? Fremskrittspartiet har til og med programfestet å fjerne egenkapitalkravet helt. Før valget sto Peter Batta, direktør i Huseiernes Landsforbund, på Stortingstrappa sammen med representanter for alle de borgerlige partiene og erklærte at kravet ville reduseres fra 15 til 10 prosent straks vi fikk ny regjering. Batta kaller tilbaketoget for ”et svært alvorlig løftebrudd”. Og legger til: ”Svært mange unge velgere vil nå føle en berettiget skuffelse.”

Ellers kommer Amundsen med formuleringer som viser hvor kjapt en kontroversiell FrP-er kan bli en helt vanlig politiker. Og som vanlig i boligpolitikken er det mest interessante det som ikke nevnes. Et hovedpoeng i min spalte var at boligeierne har store, særnorske skattefordeler som både er prisdrivende og dypt urettferdige. Amundsen skriver at selveierdemokratiet er selve ”adelsmerket ved norsk boligpolitikk”. Vel, kjennetegnet på en adel er at den har privilegier som andre klasser ikke har. Så kan vi få et klart svar på dette, fra det nærmeste vi kommer en boligminister i Norge: Hvorfor er subsidier til uformuende ungdom (med betalingsevne) så ille, mens langt større subsidier til eldre, velstående boligeiere er bra?

 

Replikken ble først publisert i Dagbladet 28. juni 2014.