Posted on

En pervertert debattkultur

Jeg har følelser. Min gruppe er undertrykt. Derfor har jeg rett, og du er en eldre, heterofil mann. Slik er den nye debattlogikken.

Jakob Semb Aasmundsen, ung og framadstormende samfunnsdebattant fra Tønsberg, føler seg plassert i min «gapestokk» og mener jeg har «gått løs» på ham.

Men jeg er ikke opptatt av han som person, og har ikke for vane å slå hardt ned på kronikker i lokalaviser skrevet av 21-åringer. Men jeg fant hans «pedo-kronikk» interessant som symptom. Hvorfor denne enorme, positive responsen i sosiale medier, også hos godt voksne – deriblant erfarne kultur- og pressefolk, som Dagbladets Martine Aurdal, Dagsavisens Hege Ulstein og Samtiden-redaktør Christian Kjeldsrup. Hva sier det om dagens debattkultur at så mange kan lese en tynn tekst full av faktafeil, utdaterte/misvisende eksempler og helt urimelige slutninger, og tenke: Endelig noen som sier fra om vår tids pedofilikultur!

«Det er en grunn til at mange tusen kvinner likte og delte innlegget», skriver Aasmundsen. Ja, som jeg forsøkte å si: Folk liker det som svarer til deres bekymringer, fordommer og følelser. Om porno. Om kroppspress. Om kvinnen som offer. Og her skal visst uenigheten stoppe: «Du kan ikke benekte hva så mange føler på bare fordi du ikke kjenner deg igjen.»

Men jeg har ikke benektet noens følelser. Jeg benekter bare at noen har rett fordi de føler noe. Mulig det lyder gammeldags, men påstår man noe om vår ytre, felles verden, må man belegge det. Ta høyde for åpenbare caser som motsier tesen (f. eks. Madonna og Kim Kardashian), og ikke fuske med fakta.

Aasmundsen eget hovedbevis – om «pedofilien» til Pornhub-brukere – var et falsum hentet fra en feministisk aktivist, som igjen linket til en mormonsk antipornoorgansisasjon. Han formulerte seg «uheldig», men «det undergraver ikke argumentet mitt», hevder han nå. Fordi «teen» var den mest populære kategorien blant menn i 2016.

Men hva er det han ikke forteller? At mange av jentene som Pornhub kategoriserer som «teen (18+)» ikke ser barnlige ut. At mange pornomenn også er kjønnsbarberte. Slår du sammen kategoriene «MILF», «Mature» og «Big Tits», er det suverent mest populære gruppe. «Teen» topper visningslisten fordi tyngden av Pornhub-brukere selv er unge, ikke fordi gamle griser sikler over lolitaer. På listen over søketermer, troner «MILF» øverst, mens «Teen» nr. 6. Ingen aldergrupper over 25 år har «Teen» på topplisten. Menn over 65 foretrekker «Granny» og «Hot Granny». Både yngre og eldre menn ønsker å se kvinner på sin egen alder. Jeg er usikker på hvor skremmende dette er.

Men hva vet vel jeg? «Du er 35 år eldre enn meg og så vidt jeg skjønner heterofil», skriver Aasmundsen. «Det betyr at du ikke kan identifisere deg med de tre kategoriene jeg trekker fram: ung, homofil eller kvinne.»

Men jeg har vært ung, mens Jakob aldri har vært kvinne, eller heterofil. Likevel kan han tale vegne av heterofile kvinner, og hevde at jeg forsvarer deres undertrykkelse. Han kan se også bort fra at 26 prosent av Pornhub-brukerne er kvinner, at porno er et sted der homofile kan få bekreftet sine fantasier, og at ingen har gjort mer for fremme et usunt kvinnelig kroppsideal enn eldre, homofile moteskapere.

Slike fakta og argumenter kan vi imidlertid glemme, dersom alt skal handle om hvem vi er, hvilken gruppe vi tilhører, og hvor den befinner seg i offerhierarkiet. Identitetspolitikken er på full vei til Norge fra USA, og dens ytterste konsekvens er at vi ikke engang har noe å være uenige om. Vi har bare valgt å ikke forstå hverandre. Påståtte perversjoner i pornokulturen rammer ingen. En pervertert debattkultur vil ramme oss alle.

 

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i VG, 20. oktober 2017.

Posted on

Vi lever i en kultur der menn tenner på mødre!

 

Nei, vi lever faktisk ikke i en pedofilkultur. Selv om mange liker å bli opprørt av tanken.

Vi lever derimot i en kultur der folk applauderer når noen roper “Alarm!” på vegne av samfunnet, selv om de fusker med fakta, håndplukker bevis og fremmer helt usannsynlige teorier. Det viktigste er om advarslene stemmer med lesernes allerede etablerte bekymringer. Det hjelper også om varsleren vet å markedsføre seg på sosiale medier.

Man kan for eksempel dele kronikken sin åtte ganger på egen Facebook-vegg. Man kan tagge halve skravleklassen i statusoppdateringen, slik at vi – i dette tilfelle også jeg – blir varslet hver gang andre deler den. Underveis kan man posere på Instagram med papirversjonen av kronikken, og fortelle at interessen “har tatt helt av. En av de mest leste til nå! Har du lest den ennå?”

Jakob Semb Aasmundsen (21) er mest kjent for å holde 17. mai-talen i Tønsberg som 19-åring, ha en hel rekke spalter i Tønsberg Blad (“Jakobs jammer”, “Jakobs fordommer” og “Avkledd av Jacob”) og jobbe for bekjempelse av fordommer. Nå ser han en “skummel trend” hvor førpubertale piker er skjønnhetsidealet og ingen tør gå på byen med ubarberte legger. Unge jenter får dårlig selvbilde og psykiske problemer fordi “vi lever i kultur hvor vi ubevisst promoterer pedofili”.

Denne tidsdiagnosen er en av høstens mest likte og delte debattartikler på Facebook. Flere profilerte – og betydelig eldre – samfunnsdebattanter gir tommelen opp. Kommentarene renner over av ros og hjerter. “Fantastisk at det settes fokus på dette, særlig av en ungutt.” “Det er årets viktigste bidrag”, “sykt aktuelt” og “forferdelig sant”. Folk er rystet over hvordan “samfunnskulturen har utviklet seg.”

Men hva er ungguttens bevis for at pedotrenden faktisk eksisterer? Blant annet “Lolita”, romanen fra 1955, og Britney Spears og “Barbie Girl” fra midten av nittitallet. Her mangler bare Twiggy fra the swinging sixties. Og dette: “I Hollywood skal unge kvinner gjerne spille mot eldre menn.” Slik det har vært siden stumfilmen. Og dette: “Som ung, feminin homofil opplever jeg samme press, samme fetisjering fra eldre homofile menn. Jeg skal helst være glattbarbert, spinkel, søt og yndig.” Da er vi tilbake til antikkens Hellas. Eller kanskje ikke. Jacob ville vært for gammel for datidens gamle griser. De foretrakk gutter mellom tolv og sytten.

Hva mer? Aasmundsen bruker Madonna som sannhetsvitne, et av verdens mest kjente og utagerende sexsymboler i en alder av nesten 60. Det er også vanskelig å se at dagens største kvinnelige popstjerner – Beyonce (36), Kate Perry (32), Rihanna (29) og Taylor Swift (27) – legemliggjør det påståtte kvinneidealet: lav, syltynn, yndig, søt og beskjeden. Og da har vi ikke engang nevnt Kim Kardashian, en selverklært MILF (= “Mothers I’d Like To Fuck”, som ifølge Wikipedia betegner “seksuelt attraktive, modne kvinner, vanligvis mellom 35 og 50 år”). Hun er det mest søkte navnet blant norske brukere av nettstedet Pornohub.

For dette er kronikkens hovedcase: “Det mest påfallende beviset på denne pedofilikulturen finner vi i pornoverden. Ifølge verdens største pornonettsted «Pornhub» er de mest populære kategoriene «Barely legal», «Virgin» og «girls». Nordmenn (…) søker blant annet etter «Norwegian teen», «teen» og «step sister». I og med at gjennomsnittsalderen på siden er 38 år, er dette svært foruroligende.”

Er de tre mest populære kategoriene på verdens mest populære pornonettsted basert på en pedofil dragning? Dét ville virkelig vært et forbløffende faktum. Men her er topplisten i Pornhubs 10-årige historie: 1. Lesbian. 2. MILF. 3. Amateur. 4. Teen (18+). 5. Mature. Altså to kategorier med “modne” kvinner på Top 5. Og ingen av kategoriene som Aasmundsen nevner.

Hva med den norske listen? De viser først og fremst kjærligheten til fedrelandet: 1. Norwegian. 2. Norsk. 3. Step sister. 4. Step mom. 5. Lesbian. 6. MILF. 7. Teen. 8. Norwegian Teen. I statistikken for mest sette kategorier, kommer “Teen (18+)” på tredjeplass, også her bak “Lesbian” og “MILF”.

“Det mest påfallende beviset” for at vi lever i en pedokultur, viser seg altså å være et falsum. Utfra Pornhub-statistikken – der kvinnelige brukere er mer tilbøyelige til å søke etter “lesbian” enn menn – burde vi heller advare mot vår tids lesbekultur. Eller mot at menn ønsker å knulle mødre. Men det lyder kanskje ikke like urovekkende?

Slik alternative fakta om porno, seksualitet og menns lyster kommer selvsagt fra andre aktører på nettet, som dikter opp farlige trender som kan fremme deres egne moralske og politiske interesser. “Du har hørt om voldtektkultur, men har du hørt om pedofilikultur?,” spurte feministen og aktivisten Alicen Gray i en artikkel i 2015, delt av 218 000, der hun hevder at “hele vår kultur og forståelse av seksualitet er konstruert rundt det som later å være pedofile lyster”.

Denne kilden refererer Aasmundsen til: “Alice [sic] Gray sier at den eneste vei ut av pedofilikulturen, er ved å bryte ned patriarkatet. Og jeg er enig med henne.” Men Grays kilde til Pornhub-statistikk er Fight The New Drug, en mormonsk antipornoorganiasjon som hevder porno angriper hjernen som et narkotika, omprogrammerer våre seksuelle lyster og gjør oss immune mot kjærligheten. Alt basert på forvrenging av data og misbruk av forskning.

Det altså mulig å framstille en sterkt tabuisert, forraktet og (i praksis) forbudt seksuell orientering som definerende for vår kultur, og få mange til å tro på det, selv respekterte journalister og aviskommentatorer i Norge. Hva forteller dette? At folk liker å høre noe som lyder “sant” og vekker indignerte følelser: Porno er fælt, og kvinner er ofre. At internett ikke ble en plattform til å spre kunnskap og sjekke fakta (selv om det er et overlegent redskap i så måte), men til å demonisere gode fiender, lage vrengebilder av samtiden og gjøre trender til vandrehistorier.

Så kanskje unge Aasmundsen likevel var inne på noe: Intellektuelt sett lever vi i en umoden kultur.

 

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 18. oktober 2017.

 

Posted on

Kvinnen har makt som sexobjekt

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Hva vi kan lære av TV-serien “The Deuce” og Playboy-kongen Hugh Hefner.

TIMES SQUARE, NEW YORK, 1971. Byens mest sleazy strøk i byens mest sleazy periode. Vi er ved pornobransjen fødsel. I en bar sitter Abby, hippiestudent fra et møblert hjem. Hun har semesteremne om “eksistensialismen og det absurde” og spør bartenderen om han kjenner Camus. Vincent sier han kjenner Sabu, bryteren i filmen “Jungleboken”.

Hun fniser, og lurer på om det er han som har kledt servitrisene i trikot, strømper og høye hæler. Ja, svarer han, nesten stolt. “Jo bedre de ser ut, desto mer tips får de.” Abby setter blikket i han. “Har du noengang tenkt hvordan det må være for dem å bli objektifisert?” Vincent hever øyenbrynet og sender ut en røyksky. “Objecto-who? You gotta slow down, kid. I’m just a guinea from Brooklyn.”

DET ER ET MØTE mellom samfunnsklasser. Mellom akademisk teori og pragmatisme på gatenivå. I dag kan vi fastslå at kjønnsteorien vant debatten, men tapte krigen. Pornoindustrien er forbi gullalderen, men pornografiseringen er overalt. Samtidig har den begrepsbaserte og erfaringsfattige kritikken fullstendig tatt over den offentlige samtale om sex, makt og verdier. Alt handler om kvinnen som offer. For mannsamfunnet. Patriarkatet. Kjønnsmaktsordningen. Strukturer, baby. Tankemodellene gjør at vi slipper å tenke – og spørre nettopp hva aktørene selv føler.

Kanskje en ung kvinne fra trange kår, med en brokete fortid, uten sjans til noen universitetsplass, kunne fortalt at hun for en gang skyld føler makt – rollen som sexobjekt. At hun blir sett, begjært og verdsatt. At hun møter respekt på gaten. At menn i dress betaler henne for å miste kontrollen. At hun har varme følelser for sin hallik.

MORALSK UBEHAGELIG? Ja. Derfor bør du se “The Deuce”. Her er brutale scener der halliken risper opp jenta med kniv og hveser: “Enten du er kåt, varm eller kald, skal du tjene penger for meg!” Her er ømme, intime øyeblikk med samme par. Et slags skjebnefellesskap i en sosial felle, på utsiden av anstendigheten. Her er eldre kunder som betaler “hora” for å se film sammen. Og yngre som kommer for tidlig, og trygler om en sjanse til. Hvordan passer alt dette i kjønnsmaktskjemaet?

“The Deuce” er en leksjon i seksualrealisme, mens nesten all debatt om porno og prostitusjon er drevet av ideologi og idealisme. Serien handler om den “messy” seksualiteten, hinsides romantikken og kjernefamilien. Ikke om hvordan det kunne være, hvis ingen hadde skitne fantasier, alle fikk sine behov tilfredsstilt, og sex var det eneste i verden som var unndratt kapitalismen.

POLITISK KORREKTE FORDOMMER er også blitt utfordret med bortgangen til Playboy-grunnlegger Hugh Hefner. Det er ikke lett å felle en dom over en mann som bidro til å fremme den seksuelle revolusjon (ut med sexlover, puritanisme og fordømmelse, inn med abort, prevensjon og nytelse), men samtidig levde ut en infantil guttedrøm om å være konge med eget harem, bestående av kaniner. Nærmest en infam spøk, også på bekostning av grisen selv. Og han bare smilte av anklagen om objektivisering:

“Hva er galt med å hylle kvinnen som sexobjekt? Hvis ikke kvinner var sexobjekter ville de ikke bli noen neste generasjon. Kvinner er sexobjekter. Det betyr ikke at de ikke mennesker. Å være et sexobjekt gir en kvinne utrolig makt. Sex, og tiltrekningen mellom kjønnene, får jorden til å snurre rundt.”

CAMILLE PAGLIA, feministen som elsker å refse feminister, mener Hefner og Playboy gir et mer sannferdig bilde av seksualiteten enn dagens kvinnebevegelse. Objektivisering er et kjennetegn ved menneskearten og hele kunsttradisjonen. Hvorfor kritiserer ikke feminister motebransjen, dameblader eller homseporno for objektivisering? Hvorfor ser de ikke at pornokvinnen er aktiv, villig og utfordrende? Hun skaper illusjonen av at betrakteren selv blir begjært, ikke av å være et dødt objekt. Feminister forveksler pornografi med nekrofili.

Også her er “The Deuce” mer to the point, når den skildrer prostitusjon som tinggjøring i Marx’ forstand. Horen er arbeidskraft. Men denne reduksjonen av personen kjennetegner alt lønnsarbeid, og er kjønnsnøytral. Utnyttelse og mishandling forekommer også i mange andre bransjer, som ikke er stemplet som en samfunnsfare.

OG HVEM FORTELLER sannheten fra innsiden av The Playboy Mansion? “Varslerne” Gloria Steinem og Holly Madison? Eller takknemlige Pamela Anderson og Lillian Müller? Jaki Nett, en av første mørkhudede bunnyene, forteller til The Guardian at Playboy-klubben finansierte utdanningen hennes, at det var nulltoleranse for seksuell trakassering, og hun følte seg mer beskyttet inne i klubben enn utenfor.

Javel, kanskje stelte Hefner pent med kaninene og playmatene sine. Men lærte han ikke menn at kvinner bare duger til å være sexy? Vel. Playboy viste at selv politikvinner kunne kaste klærne for kamera, uten å miste ære eller status. Magasinet trykket tekster av Germaine Greer, Joyce Carol Oates og Margaret Atwood. På nittitallet hadde konsernet 20 prosent kvinnelige ledere, 40 prosent mellomledere, og en kvinne som toppsjef. Hefners datter Christie er den lengstsittende kvinnelige CEO og styreformann i amerikansk bedriftshistorie.

SÅ KOMPLISERT er verden der sex, makt og penger møtes. Uten at det affiserer våre hjemlige debattanter. I Morgenbladet fastslår Feministisk Initiativ at “halliken” Hefner bygde sitt imperium på kvinnehat. I Dagbladet framstiller Eirik Husby Sæther, forfatteren av romanen “Pornomania”, pornokonsum som seksuell narkomani.

Det er en virkelighetsfjern, åndslammende skrekkpropaganda som har gått på autorepeat siden syttitallets pornobål. Faktisk synes kulturkløften fra baren i “The Deuce” å ha økt i takt med utdanningseksposjonen. Den kommersielle sexverden blir stadig vanskeligere å forstå for folk som har sittet lenge på lesesalen. Paglia må drive voksenopplæring:

“Det er definitivt ikke en verden av uvillige kvinner. Ei heller er den drevet av mannlig mishandling. Det er en verden av showgirls, av overdådig kvinnelighet, en struttende stil som har sin egen besnærende seksuelle dragning, som de fleste unge på dagens eliteuniversiteter ikke har noen som helst kontakt med.”

MEN MAN FRISTES TIL Å SPØRRE: Har ikke moderne, velutdannede kvinner kontakt med noe av denne dragningen hos seg selv? Opptil flere av dem er tross alt observert på offentlig sted med sminke, høye hæler, trange kjoler og push-up-bh. Blir det ikke kognitiv dissonans av sånt? Her er tegneserieversjonen:

Hun: – Jeg vil ikke at du skal betrakte meg som et sexobjekt.

Han: – Aldri, elskede, æresord. Jeg sverger at jeg ikke engang ville komme på tanken!

Hun: – Kan du vennligst forklare meg hva du mener med det?!?

 

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 7. oktober 2017.

Posted on

Fisting i Valdres

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Finnes det et filter mot pornofrykt og skremselspropaganda?

KAMPEN MOT PORNO er tilbake, slik vi kjenner den: Kunnskaps- og refleksjonsnivået er skandaløst lavt. Pornografien framstilles som en simpel, ond og allestedsnærværende kraft. Kvinner og barn er i fare. Trusselen må stoppes med filtre etter kinesisk eller nordkoreansk forbilde: «Så jeg spør dere, norske partiledere: Trine, Audun, Rasmus, Jonas, Siv, Erna, Terje og Bjørnar – er dere med på å stenge Pornhub?» Det er som å si: Barn tar skade av TV og mobiler, skal vi stenge Elkjøp?

Den bekymrede, rasende forelder har fått en ny vår i nettpornoens tid. Ta forfatteren Tore Renberg. På åttitallet, som tolvåring, var han fan av lærhomsebandet Frankie Goes To Hollywood. Nå er han fireogførr, far og forbanna på russelåtene, som «savner anstendighet». Den pornografiserte offentligheten “ødelegger innsiden av hodet til unge mennesker” og «spytter på det fineste som finnes. Kjærligheten. Nærheten.»

DÉT HAR VI HØRT FØR. Det vi aldri hører, er hva de unge selv mener. I moralpanikkens skuespill har de bare én rolle: Som passive, sårbare ofre for en kynisk industri. Det spiller ingen rolle om forskning viser at barn ikke tar skade av seksuelle bilder, eller sexologer ber foreldrene holde seg unna. Det gjelder å “beskytte de som trenger det mest”.

Vi er enige om at barn og porno ikke hører sammen. Og det går som regel greit. Barn synes sånt er «Æsj!». Men når voksne føler avsky, tror de reaksjonen gir dem rett til å fordømme ytringer og handlinger som bryter med deres bilde av den «riktige» seksualiteten. Da greier de ikke å se russelåter som humor, lek eller provokasjon. Bare som bokstavelige uttrykk for et forferdelig kvinnesyn. Da blir heller ikke porno iscenesettelse av skitne fantasier. Bare misvisende, skadelig seksualopplysning. Ungdom skjønner at «Hey My Grandma Is a Whore» ikke er realisme eller skolefjernsyn, men i pornodebatten må vi ta umodne voksne og deres følelser på alvor. Også når de selv driver utstrakt desinformasjon.

«BARNA VÅRE BLIR BOMBARDERT med porno gjennom hele oppveksten,» hevder Kjell Ingolf Ropstad (KrF), nestleder i justiskomiteen. Han forklarte på Twitter hvordan det skjer: «Vel, ta et kjapt bildesøk på fisking. Så skriver du litt feil, f.eks. fisting. Synes ikke det som kommer opp passer for barn.»

Dermed kom vitsene om cuntantstøtten og Paulus’ brev til fisterne. Noen påpekte at bokstavene «k» og «t» ikke ligger faretruende nær hverandre på tastaturet. Men av uforklarlige grunner blir alltid de anstendige mest eksponert for smusset. «Det er ikke mulig å åpne nettet uten å få sex rett i fleisen,» ifølge Renberg. «Det er ikke mulig å slå på tv-en uten å få sex, i en eller annen variant, rett i øynene. Det er ikke mulig å åpne smart-telefonen uten å få tilbud om å ligge med en kvinne; jeg kan velge alder og fasong selv.» Javel, men nettannonser baserer seg på nettbrukerens historikk. Vil Renberg ha færre sextilbud, bør han kanskje begrense sin egen pornosurfing. Slik tenåringer gjør det.

MEDIETILSYNET skriver at “relativt få barn bruker/besøker pornosider”. To av tre har aldri vært innom. Bare 19 prosent i 13-16-årsalderen besøker pornosider ukentlig eller oftere. Ropstad linker til en undersøkelse som viser at 34 prosent av norske barn har sett porno på nett, mens EU-snittet er 14 prosent. Men han siterer ikke dette: «77% av de norske barna som har sett porno sier at dette ikke har plaget dem, mens 23% av de som har sett slike bilder (dvs. 9% av alle barn) følte seg opprørt eller ukomfortable etterpå. For de fleste gikk dette over i løpet av noen dager.»

Barn blir mer skremt av å se virkelig vold og ulykker på YouTube og nyhetene. Og mange barn som er redd for porno, sier de er det fordi foreldrene har sagt at porno ikke er bra.

NETTOPP. Verdens største pornonettsted, Pornhub, vises videoer av ulike folk, særlig kvinnfolk, som har ulike former for utagerende sex. Det ser mer ut som nytelse enn tortur. Ingen blir drept. (Alt dette har jeg fra en venn.) Men når trebarnsmoren Kjersti Cecilie Jensen beskriver Pornhub i VG eller på Dagsnytt 18, høres det sånn ut: «For min del fremstår dette innholdet som overgrepsbilder av barn (…) Pornhub er en versting (…) i mainstream-pornoen spres det et budskap om vold mot kvinner og barn.» Og så kommer linken til virkeligheten: «Hemsedalsaken viser oss at denne utbredte pornobruken både har store individuelle omkostninger og samfunnsmessige konsekvenser.»

Selv lurer jeg på om en jurist kan si hva som helst uten konsekvenser for henne selv. Jensen, som til daglig jobber i Advokatfirmaet Hjort, fremmer altså løse anklager om grove lovbrudd gjengitt på film, og bruker en betent voldtektssak uten forbindelse med porno, til å kreve at Kripos blokkerer et populært nettsted. Hvorfor? Fordi hun deler pornosyn med Kari Jaquesson og Kvinnegruppa Ottar, og har bistått dem med å finne ut hvordan lovverket kan brukes til å «stoppe pornokulturen».

DÅRLIGERE TIL Å SKREMME er ikke Norges nye antipornostjerne, Ulrikke Falch (20), aka «Skam-Vilde», som på 8. mars ble hyllet av alle gamle og nye feminister. Hun hevder at «90 prosent av alle scenene i de mestselgende pornofilmene inneholder en voldelig handling,» og at hun selv som sjuåring brukte incest- og dyreporno som seksualundervisning før skoletid. Hvis noen tror dette er representativt for noe som helst, er det fordi de selv vil tro det verste om pornografi. Falch advarer mot «konsekvensene for de neste generasjonene som blir oppfostret på hardcore porno». Vel, hardporno har vært lovlig og stadig mer tilgjengelig i Norge siden 2005. Samtidig har den seksuelle debutalderen stått stille, unge er fortsatt opptatt av forelskelse og kjærlighet, og de aller fleste har et åpent, positivt forhold til seksualitet og seksuelt mangfold. Og finnes det noen annen periode i norgeshistorien der gutter har hatt større respekt for jenter og kvinner, så har vi til gode å høre om den.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 8. april 2017.

Posted on

Seksuell Rusken-aksjon

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

8. mars er radikalfeminismens svar på Rusken-aksjonen: Sammen om en ren by. Uten skitten sex.

Å suge pikk ti ganger i døgnet er ikke bra for deg. Hvis du er kvinne. Er du mann og prostituert, går det visstnok greit. Ingen bekymrer seg for din helse og velferd. Ingen gjør deg til offer for maktstrukturer, eller skyver deg foran seg i debatter og demonstrasjonstog.

Selv dans og akrobatikk kan være skadelig for kvinner. Dersom klærne faller. Menn som stripper, er uskyldig underholdning på norske kulturhus (Chippendales). Kvinner som stripper, er seksuelle slaver på utesteder uten offentlig støtte.

Dyktigere forskere på FAFO undersøkte strippeklubbene i 2013. Og fant ut at danserne var ressurssterke, tjente godt, ikke var utsatt for menneskehandel, og ikke solgte sex. Da hadde partiet SV, som bestilte rapporten, allerede enstemmig vedtatt et forbud mot stripping, pga. menneskehandel, prostitusjon, fattigdom og dårlige arbeidsforhold (bl.a. er alkohol involvert i denne skitne bransjen). Fakta var mindre viktig enn verdisignalet: Kvinner skal ikke gjøres til objekt og salgsvare. Det man altså forbød, var symbolsk menneskehandel konstruert i eget sinn.

HVORDAN KOM VI HIT? Bekjempelse av erotisk dans som merkesak for venstresiden og en hovedparole på kvinnedagen? Det er femti år siden den seksuelle revolusjon. Skulle ikke samfunnet bli mer liberalt med tiden? Noe rart har skjedd. Og det handler ikke om en stadig mer kynisk industri. Det handler om feminismens stadig mer sørgelige forhold til sex.

Under arbeidet med boka «Sex, løgn og videofilm» (2003) oppdaget jeg at antipornofeminister ikke kunne snakke om sex uten å mane fram en mørk pøl av mannlig makt og overgrep. Alt var ideologi og demonologi. De hadde ingen begreper om begjær, nytelse og fantasier som «et eget rom». Ingen interesse av å analysere porno som bilder, sjanger, kultur eller konsum (de hadde knapt sett en vanlig pornofilm). Ingen refleksjoner om moral, frihet og seksualpolitikk ut over den enkleste, essensialistiske for-dom: Porno er fornedring av kvinner. Selv om den lages av kvinner. Selv om den ikke engang viser kvinner. Selv om alle mann var døde.

MEN JEG OPPDAGET også en helt annen type feminister. Over there.Selverklærte «sex-positive» eller «sex-radikale» feminister mente kvinnebevegelsen sviktet sin egen sak ved å alliere seg med kristenkonservative krefter i kampen mot porno. All sensur eller kontroll av samtykkende sex mellom voksne begrenser også kvinners seksuelle frihet. I Norge målbar Wenche Mühleisen og Marit Synnevåg dette synet tidlig på 00-tallet. Så ble det stille. Vi fikk noen forsiktige liberale feminister og sexologer, men aldri noen norsk Susie Bright, Wendy McElroy, Gayle Rubin, Camille Paglia, Annie Sprinkle eller Nina Hartley. I stedet ble antipornodronningen på sytti- og åttittallet, Unni Rustad, reinkarnert som fitnesskjendis.

KARI JAQUESSON mener ikke at prostitusjon bare er pikksuging. Det er også «svette og sæd og spytt og tiss og bæsj». Mens porno er «lugging, slag, spytting, urinering, «gagging» der penis støtes så langt ned i halsen at kvinnen brekker seg eller kaster opp.» Denne selverklærte pornoeksperten, som åpenbart skyr all mainstream porno, inviterte meg til et av sine foredrag. Jeg var usikker på læringsutbyttet, og spurte først om hun hadde lest boka mi. Den grundigste analysen av pornodebatten utgitt i Norden. 416 sider, 893 fotnoter. Det kom ikke noe svar. Jeg ble hjemme.

SLADDEN FALT i Høyesterett i 2005 og internett gav brukerne makten over bildene. Feministene tapte pornokampen, men vant debatten – og fikk sin sexkjøpslov, med helhjertet kristelig støtte. Det som før var slagordene til ytre venstres kjønnskrigere, er nå hovedstrømmens retorikk. KrF-ere snakker ikke om synd og moral, men om likestilling og menneskehandel. Og de trenger ikke støtte i forskning for å knytte sexarbeid til trafficking. Det holder å appellere til en dypsittende, utbredt fordom:

Hvilken kvinne ønsker å jobbe som toppløs servitør? Stille kroppen sin til rådighet for enhver mann som betaler? Bli dobbel- eller trippelpenetrert foran kamera? Sånt gjør man av nød, eller under tvang.

DET HØRES RIMELIG UT. Men pornobransjens minste problem er rekruttering, og hvor langt folk er villig å gå, med glede, uten betaling, kan du se i amatørporno. Argumentet er også dypt sjåvinistisk. Er det ok å bruke egen avsmak til å fordømme seksuelle minoritetspraksiser? Noen kan sikkert tenke: Hvilken mann ønsker å bli knullet i r***? Men ingen bruker det som argument for bekjempelse av homofili.

Og alltid er bare det ene kjønn som kan fornedres av sex. Det radikalfeminister kaller en fornedret kvinne, kalte fortidens patriarkat en «fallen» kvinne. Hun hadde vist egen lyst, bydd seg fram, eller hatt sex utenfor moralens rammer. Kvinnens ære sitter i kroppen og kjønnet. Mannens ære sitter visst helt andre steder.

«STRIPPEFRI BY», «Stopp pornokulturen» og «Håndhev sexkjøpsloven» lyder sexparolene til 8. marskomiteen i Oslo. Sandnes kommune fikk nylig medhold i Høyesterett for å nekte strippeklubben Money Talks sjenkebevillig, slik at stedet må stenge. Her er kommunens rikholdige begrunnelse:

«I Sandnes gis det ikke skjenkebevilling til steder som har konsepter av typen stripping, erotisk dans, toppløsservering eller lignende. Slike konsepter kan virke belastende eller skadelig på grupper man ønsker å beskytte bl.a. ansatte, og barn og unge. Videre av hensyn til andre næringsdrivende i området, i kommunen for øvrig og av hensyn til lokalmiljøet/boligstrøk i nærheten av skjenkestedet. Videre også av hensyn til politimessige forhold og likestillings- og diskrimineringshensyn.»

Eller klarere tale fra Ap-ordfører Stanley Wirak: «Dette handlar om korleis me vil ha byen. Me skal ikkje vera strippebyen, me er sommarbyen.»

VOKSENUNDERHOLDNING er en plett på småbyens besteborgerlige fasade og omdømme. Det gir mening. Men ikke som feminisme. Likevel melder Kvinnegruppa Ottar: «Vi tar mye av æren for at kommunen fikk mot til å stå opp for strippebransjen.»

Forstå det, den som kan: Radikale feminister ønsker ikke å gå i 8. marstog med liberale feminister som vil ha trygghet og rettigheter for sexarbeidere. De vil heller delta i seksualmoralske Rusken-aksjoner med konservative, mannlige samfunnsstøtter. Sammen om en ren by. Uten skitt og fare.

 

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 26. februar 2016.