Posted on

Kvinnen har makt som sexobjekt

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Hva vi kan lære av TV-serien “The Deuce” og Playboy-kongen Hugh Hefner.

TIMES SQUARE, NEW YORK, 1971. Byens mest sleazy strøk i byens mest sleazy periode. Vi er ved pornobransjen fødsel. I en bar sitter Abby, hippiestudent fra et møblert hjem. Hun har semesteremne om “eksistensialismen og det absurde” og spør bartenderen om han kjenner Camus. Vincent sier han kjenner Sabu, bryteren i filmen “Jungleboken”.

Hun fniser, og lurer på om det er han som har kledt servitrisene i trikot, strømper og høye hæler. Ja, svarer han, nesten stolt. “Jo bedre de ser ut, desto mer tips får de.” Abby setter blikket i han. “Har du noengang tenkt hvordan det må være for dem å bli objektifisert?” Vincent hever øyenbrynet og sender ut en røyksky. “Objecto-who? You gotta slow down, kid. I’m just a guinea from Brooklyn.”

DET ER ET MØTE mellom samfunnsklasser. Mellom akademisk teori og pragmatisme på gatenivå. I dag kan vi fastslå at kjønnsteorien vant debatten, men tapte krigen. Pornoindustrien er forbi gullalderen, men pornografiseringen er overalt. Samtidig har den begrepsbaserte og erfaringsfattige kritikken fullstendig tatt over den offentlige samtale om sex, makt og verdier. Alt handler om kvinnen som offer. For mannsamfunnet. Patriarkatet. Kjønnsmaktsordningen. Strukturer, baby. Tankemodellene gjør at vi slipper å tenke – og spørre nettopp hva aktørene selv føler.

Kanskje en ung kvinne fra trange kår, med en brokete fortid, uten sjans til noen universitetsplass, kunne fortalt at hun for en gang skyld føler makt – rollen som sexobjekt. At hun blir sett, begjært og verdsatt. At hun møter respekt på gaten. At menn i dress betaler henne for å miste kontrollen. At hun har varme følelser for sin hallik.

MORALSK UBEHAGELIG? Ja. Derfor bør du se “The Deuce”. Her er brutale scener der halliken risper opp jenta med kniv og hveser: “Enten du er kåt, varm eller kald, skal du tjene penger for meg!” Her er ømme, intime øyeblikk med samme par. Et slags skjebnefellesskap i en sosial felle, på utsiden av anstendigheten. Her er eldre kunder som betaler “hora” for å se film sammen. Og yngre som kommer for tidlig, og trygler om en sjanse til. Hvordan passer alt dette i kjønnsmaktskjemaet?

“The Deuce” er en leksjon i seksualrealisme, mens nesten all debatt om porno og prostitusjon er drevet av ideologi og idealisme. Serien handler om den “messy” seksualiteten, hinsides romantikken og kjernefamilien. Ikke om hvordan det kunne være, hvis ingen hadde skitne fantasier, alle fikk sine behov tilfredsstilt, og sex var det eneste i verden som var unndratt kapitalismen.

POLITISK KORREKTE FORDOMMER er også blitt utfordret med bortgangen til Playboy-grunnlegger Hugh Hefner. Det er ikke lett å felle en dom over en mann som bidro til å fremme den seksuelle revolusjon (ut med sexlover, puritanisme og fordømmelse, inn med abort, prevensjon og nytelse), men samtidig levde ut en infantil guttedrøm om å være konge med eget harem, bestående av kaniner. Nærmest en infam spøk, også på bekostning av grisen selv. Og han bare smilte av anklagen om objektivisering:

“Hva er galt med å hylle kvinnen som sexobjekt? Hvis ikke kvinner var sexobjekter ville de ikke bli noen neste generasjon. Kvinner er sexobjekter. Det betyr ikke at de ikke mennesker. Å være et sexobjekt gir en kvinne utrolig makt. Sex, og tiltrekningen mellom kjønnene, får jorden til å snurre rundt.”

CAMILLE PAGLIA, feministen som elsker å refse feminister, mener Hefner og Playboy gir et mer sannferdig bilde av seksualiteten enn dagens kvinnebevegelse. Objektivisering er et kjennetegn ved menneskearten og hele kunsttradisjonen. Hvorfor kritiserer ikke feminister motebransjen, dameblader eller homseporno for objektivisering? Hvorfor ser de ikke at pornokvinnen er aktiv, villig og utfordrende? Hun skaper illusjonen av at betrakteren selv blir begjært, ikke av å være et dødt objekt. Feminister forveksler pornografi med nekrofili.

Også her er “The Deuce” mer to the point, når den skildrer prostitusjon som tinggjøring i Marx’ forstand. Horen er arbeidskraft. Men denne reduksjonen av personen kjennetegner alt lønnsarbeid, og er kjønnsnøytral. Utnyttelse og mishandling forekommer også i mange andre bransjer, som ikke er stemplet som en samfunnsfare.

OG HVEM FORTELLER sannheten fra innsiden av The Playboy Mansion? “Varslerne” Gloria Steinem og Holly Madison? Eller takknemlige Pamela Anderson og Lillian Müller? Jaki Nett, en av første mørkhudede bunnyene, forteller til The Guardian at Playboy-klubben finansierte utdanningen hennes, at det var nulltoleranse for seksuell trakassering, og hun følte seg mer beskyttet inne i klubben enn utenfor.

Javel, kanskje stelte Hefner pent med kaninene og playmatene sine. Men lærte han ikke menn at kvinner bare duger til å være sexy? Vel. Playboy viste at selv politikvinner kunne kaste klærne for kamera, uten å miste ære eller status. Magasinet trykket tekster av Germaine Greer, Joyce Carol Oates og Margaret Atwood. På nittitallet hadde konsernet 20 prosent kvinnelige ledere, 40 prosent mellomledere, og en kvinne som toppsjef. Hefners datter Christie er den lengstsittende kvinnelige CEO og styreformann i amerikansk bedriftshistorie.

SÅ KOMPLISERT er verden der sex, makt og penger møtes. Uten at det affiserer våre hjemlige debattanter. I Morgenbladet fastslår Feministisk Initiativ at “halliken” Hefner bygde sitt imperium på kvinnehat. I Dagbladet framstiller Eirik Husby Sæther, forfatteren av romanen “Pornomania”, pornokonsum som seksuell narkomani.

Det er en virkelighetsfjern, åndslammende skrekkpropaganda som har gått på autorepeat siden syttitallets pornobål. Faktisk synes kulturkløften fra baren i “The Deuce” å ha økt i takt med utdanningseksposjonen. Den kommersielle sexverden blir stadig vanskeligere å forstå for folk som har sittet lenge på lesesalen. Paglia må drive voksenopplæring:

“Det er definitivt ikke en verden av uvillige kvinner. Ei heller er den drevet av mannlig mishandling. Det er en verden av showgirls, av overdådig kvinnelighet, en struttende stil som har sin egen besnærende seksuelle dragning, som de fleste unge på dagens eliteuniversiteter ikke har noen som helst kontakt med.”

MEN MAN FRISTES TIL Å SPØRRE: Har ikke moderne, velutdannede kvinner kontakt med noe av denne dragningen hos seg selv? Opptil flere av dem er tross alt observert på offentlig sted med sminke, høye hæler, trange kjoler og push-up-bh. Blir det ikke kognitiv dissonans av sånt? Her er tegneserieversjonen:

Hun: – Jeg vil ikke at du skal betrakte meg som et sexobjekt.

Han: – Aldri, elskede, æresord. Jeg sverger at jeg ikke engang ville komme på tanken!

Hun: – Kan du vennligst forklare meg hva du mener med det?!?

 

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 7. oktober 2017.

Posted on

Erna betaler 200 000 mer i skatt enn Facebook

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Vi gir nettgigantene stadig mere makt, penger og data – uten å kreve noe tilbake.

Det finnes et talende foto av Erna Solberg, tatt i mai i fjor. Hun står på en scene flankert av to menn. De titter på henne med ære i blikket. Hun ser ut i salen, og virker nesten flau. Det har hun i så fall grunn til å være.

For der sto hun, statsministeren, og kastet glans over åpningen av Norge-kontoret til Facebook, et av verdens mektigste selskaper, nå verdsatt til 400 milliarder dollar. Bare i årets andre kvartal fikk Facebook et overskudd på 31 milliarder kroner, en økning på 71 prosent fra i fjor. Nesten alt kommer fra annonser på nettsamfunnet. Hvor mye de tjener på norske kunder vet ingen, for pengene bokføres i Dublin, Irland. Og forsvinner derfra til Cayman Islands.

Anslag sier 2 milliarder i reklameomsetning for Facebook i Norge i fjor. Med et overskudd på 1,35 milliarder, noe som ville gitt 337 millioner i skatt. Men Facebook Norway AS selger ikke reklame. De bare «leverer salgsstøtte og markedsføringstjenester til andre selskaper i konsernet». I sommer kom første årsregnskap. Inntekt: 13 mill. Resultat: 108000. Beregnet skatt: 468586 kroner.

For å skjønne hvor lite svimlende dette beløpet er, kan vi ta en sammenlikning: Erna Solberg er en kvinne født 1961 i Bergen, der hun fortsatt offisielt bor. I 2015 hadde hun 1500544 i inntekt, 2054896 i formue og skattet 677459 kroner. Det betyr at hun betalte 208873 mer i skatt enn Facebook.

La det synke inn. Statsministeren bidrar med sin privatøkonomi mer til fellesskapet enn en pengemaskin med 3,4 millioner aktive brukere i Norge. Hvorfor stilte hun opp for å feire en virksomhet som gir så lite tilbake? Fordi hun har vært på mange andre bedriftsåpninger: «Jeg anerkjenner at det kommer nye arbeidsplasser, som er fint, ikke minst i den omstillingsperioden vi er inne i.»

Det er søtt av en regjeringssjef å anerkjenne at Facebook Norway har skapt fire nye arbeidsplasser i landet. Antall ansatte er nå økt til sju. En rivende utvikling i prosent, men selskapet kvalifiserer fortsatt til medlemskap i Småbedriftsforbundets junioravdeling.

Kanskje Erna mente at norske firmaer kan vokse ved knytte seg til Facebook. Det er mulig, for noen. Men i andre enden kommer sluttpakkene i norske nyhetsmedier, som har mistet tre milliarder reklamekroner siden 2008 til Facebook og Google, som begge slipper skatt og offentlig innsyn. «Vi ser en situasjon der store multinasjonale aktører er på vei til å utradere den etablerte mediebransjen i Norge,» sier Tax Justice Network i Norge.

Og mens Schibsted og andre klager på ulike konkurransevilkår, bidrar mediehusene selv til sin egen utradering ved å koble seg stadig tettere til trafikkdriveren Facebook. Staten og kommunene kjøper sponset innhold på Facebook. Bedrifter legger intranettet på Facebook. Nabolag låner og bytter på Facebook. Debattanter driver kampsport på Facebook. Det er enkelt, effektivt, morsomt og gratis. Alle skal med i den store dugnaden. Alle vil bidra til å gi Facebook enda flere data om oss selv.

Brukerdata er verdens viktigste ressurs og oljen i digitalalderen, ifølge The Economist. Den har gjort Facebook, Google, Amazon, Apple og Microsoft til verdens fem høyest verdsatte firmaer. For hundre år siden ble antitrustlovene brukt til å splitte monopolisten Standard Oil. Det kan man ikke med tech-gigantene. Og størrelsen gir også fordeler for forbrukerne. Men ingen vil at ens eget land skal bli en digital koloni uten kontroll på spilleregler og skatt. Så hva gjør politikerne?

De er opptatt med å drive valgkamp på Facebook, etter å vært på møte med selskapet. Kulturministeren sover, opposisjonen er taus. Og Erna selv? Hun engasjerte seg voldsomt i Facebooks sensur av napalmpike-bildet. Men under åpningen av Norge-kontoret sa hun at hun ikke var bekymret for selskapets makt.Og slik endte talen hennes: «Jeg tror vi må si at Facebook er kommet for å bli. Det er litt som fargefjernsynet. Vi har innsett at farge-TV er en god ting.»

Et fantastisk utsagn. Norges fremste folkevalgte hevet Norges største kommunikasjonsplattform over politikken. Med en spøkefull og meningsløs sammenlikning. Farge-TV og Facebook representerte begge en ny medieteknologi. Begge ble fort vanskelig å komme forbi. Men der slutter likheten. Tenk deg at farge-TV på syttitallet bare ble levert av ett amerikansk selskap, som levde av reklame. At det jobbet målrettet og effektivt med å få kontroll over informasjonsdeling, annonsering og redaksjonelt innhold.

At det lagret detaljerte opplysninger om deg mens du satt foran skjermen. At det styrte og tilpasset innholdet på måter du ikke skjønte, slik at du ikke skulle trenge andre medier. Da begynner sammenlikningen å sitte. Men den er ikke fullt så munter.

Spørsmålet er ikke bare om vi ønsker at norske medier skal lide samme skjebne som svart-hvitt TV. Spørsmålet er om vi skjønner konsekvensene av at vinneren tar alt. Hvordan det endrer betingelsene for skattlegging, åpenhet, personvern, nyheter, meningsdannelse og demokrati.

Digitaliseringen har gitt oss stadig større frihet, innenfor en stadig mer lukket verden. Vi sitter på fanget til Mark Zuckerberg og de andre nettkjempene, og leker vår egen redaktør og underholdningssjef. Å søke, dele, kjøpe, spille. Hvor som helst, når som helst, på farten og i søvne (nesten). Men vi behøver ikke oppføre oss som takknemlige unger av den grunn. I alle fall ikke politikere, som har til oppgave å lage en brukelig og rettferdig infrastruktur for framtida. En som tjener borgere i Norge og ikke aksjonærer i USA.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 26. august.

Posted on

Fri oss fra sommerferien!

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Endelig ferie, sier vi. Hvorfor vi lurer oss selv hvert eneste år?

Sommerferien er vår kulturs mest oppskrytte og selvmotsigende konsept. Et årlig ritual der vi alle tvinges til å realisere en drøm – under helt umulige betingelser.

Ferien skal liksom være fritid. Men du står ikke fritt til å bruke tiden som du vil. Du får ikke lov til å jobbe, fordi arbeidsplassen holder stengt. Selv som kunstner, frilanser eller selvstendig næringsdrivende får du en diagnose om du dropper sommerferien. Og «arbeidsnarkoman» er bare den mildeste. Meningsfull, inntektsbringende, samfunnsnyttig virksomhet – det som definerer en god borger – blir plutselig avvikende atferd, bare fordi kalenderen sier det.

Sommeren dømmer deg altså til fritid. En overflod av fritid, som det er din jobb å fylle. Og du må dra bort, langt bort. Og når jeg skriver «må», mener jeg «må». Det ligger en enorm sosial tvang under friheten. Byfolk som snakker varmt om «bysommer» er folk med dårlig råd og dårlig hud, som har på seg svarte klær og tunge sko under grilling i parken. Kort sagt barnløse satanister. Du vil ikke være en av dem.

Du aner også desperasjonen til familier som har «hjemmeferie» og forteller til VG hvor fint det er å bare spasere rundt i huset, leke i hagen, og ta med barna til den lokale svømmehallen. Fattig trøst for velstandens tapere. Barna vil til Orlando.

Vinnerne, derimot, reiser utenlands med største selvfølgelighet, klar for å utforske eksotiske steder, nyte god mat og drikke, møte interessante mennesker, oppleve storslått natur og kultur. Hva du har råd til, hva du vet og kan, hvem du kjenner og omgås – få ting er mer avslørende for din økonomiske, kulturelle og sosiale kapital enn ferievanene.

Mange gir selvsagt blaffen i forfengelighetens sommersirkus, og koser seg med sol, strand, søvn og sangria. Men ikke middelklassen, som krever at alt skal ha mening. Først gjorde de lønnsarbeidet til et spørsmål om selvrealisering. Så gjorde de selvrealisering til hensikten også med avbrekket fra arbeidet. Til slutt gjorde de selve ferien til hardt arbeid.

Vi snakker om måneder med ferieplanlegging, som arter seg akkurat som kontorarbeid foran skjerm. Noen blir sittende på reisemålet og finlese Lonely Planet før de kan gå seg en tur. Jeg har selv brukt en halv time på mobilen (med innloggingsproblemer på Tripadvisor) under et kort besøk i fransk landsby. Da jeg endelig løftet blikket, og erklærte for en utålmodig familie at egnet restaurant var funnet, oppdaget jeg at den lå rett over gaten.

Kanskje er det eneste eller siste gang du og dere er i dette fjerntliggende, opplevelsesrike området. Dagene må utnyttes, og du vil ikke gå glipp av noe! Effektiv fritid. Maksimering av inntrykk. Alle den nyttetenkning og pliktetikk som du rømte fra, er blitt med på ferielasset.

Og trenger jeg å minne om at feriedrømmen bare kan realiseres i virkeligheten? Det betyr køer, venting, tråkking, svetting, krangling. Lange transportetapper. Utmattende shopping. Solen du oppsøker, men må beskytte seg mot. Stranden som enten har klebrig sand eller steiner vonde å gå på. Leiebilen du manøvrerer med angst i trange gater, fordi du ikke lot seg lure til å tegne ekstra, dyr forsikring. Utsikten eller severdigheten som akkurat nå er skjult bak en omfangsrik japansk dame som ikke bare har selfiestang, men et selfiestativ (look, no hands!) – og all tid i verden.

Helvete er De Andre, skrev Sartre, og han hadde ikke engang opplevd masseturismen. Og heller ikke flukten fra massene og kitschen – antiturismen – det tragiske prosjekt som består i å jage etter det «ekte» og «unike», som selvsagt mister sin autentisitet i samme øyeblikk som det får nettopp det stemplet. Her opptrer lokalbefolkningen som kuene i Larssons vitsetegninger. (Til vanlig går de oppreist, men er raskt ned på alle fire når biler nærmer seg.) Her kan de reisende føle seg utvalgt. Helt til naboen fra Tåsen setter seg ved nabobordet, eller foreldrene dine forteller at de var der på guidet tur i fjor.

Spør deg selv: Hvorfor dra til andre siden av kloden for å besøke et vertskap som betrakter deg med undring, likegyldighet eller forakt, bortsett fra pengene dine? Prøver du å snakke deres eget språk, får du kanskje poeng, men framstår som lett tilbakestående. Det er bare de andre langveisfarne du har noe til felles med: Dere hører ikke hjemme her, og står i veien for hverandre. Imens går du deg vill, leter etter varer i butikkene og strever med venstrekjøringen. Jada, vi vokser på utfordringer, og øvelse gir mestring – middelklassen elsker mestring! – men akkurat når du begynner å mestre lokale forhold, er det tid for hjemreise.

Dette absurde ritualet har vi bestemt oss for å bruke masse tid og penger på. Denne enorme, globale maskinen har vi gjort til en verdens største, mest voksende og minst bærekraftige næringer. Selv miljøvernere bidrar entusiastisk til energisløsing og klimaavtrykk, bare flyturen går til et sted der folk lever mer i pakt med naturen.

Bare en overutviklet dyreart kan komme opp med en så søkt og skadelig idé som turismen. Ingenting er naturlig eller opplagt ved det populære ønsket om å feriere utenlands, skriver Yuval Noah Harari i boka «Sapiens»: «En sjimpanse-alfahann ville aldri finne på å bruke makten sin til å reise på ferie til en sjimpanseflokk i naboterritoriet.»

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet,  

Posted on

Ensomhetens sirkus

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

På tide å se mørket fra tidenes mest fargerike rockalbum.

Årets kunstopplevelse? Jeg har sett Stefan Herheims overdådige, campy «Askepott» i Operaen. Jeg har sett forbløffende, ukjente Munch-malerier, hentet fram av Knausgård. Jeg har sett Gene Simmons i Kiss vise tunga og blåse flammer i Oslo Spektrum. Jeg har sett brassesparket til Liverpools Emre Can utallige ganger, fra ulike kameravinkler, hver reprise et gudsbevis. Men intet slår gjenhøret med popmesterverket som fylte 50 forrige fredag.

«Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» i nyutgave oppleves ikke som en nostalgitripp. Litt mer som en syretripp, selvsagt, men skulle ikke The Summer of Love være hyggelig? Her havner vi på berg-og-dalbanetur inn i et mørkt og kakofonisk indre landskap. Albumet er like mye en eksistensiell studie som et tidsdokument. Sjelens ubotelige ensomhet skildret i technicolor.

Lenge var «Sgt. Pepper» en plate man aktet og æret som et historisk monument, en utvidelse av rockens muligheter, gjennombruddet for albumformatet, omslagskunsten og platestudioet som laboratorium. Men alle med peil foretrakk «Revolver», «Abbey Road» og «White Album», om ikke annet fordi det var kledelig kontrært.

Dessuten sto «Pepper» for enkelte som kronbeviset på at Beatles – eller rettere sagt: McCartney – var søt, flink og nysgjerrig, men uten kjerne, sjel eller røtter. At alt bare var en lek. Eller et konsept. Skulle Beatles på toppen av sin karriere ta på artige uniformer og late som de var et annet band? Skulle rock’n’roll være teatralsk, eklektisk og vimsete? Det var å gjøre dyd av den ultimate synd: Mangel på autentisitet. Og hvem fan ønsket å bli sammenlignet med Schubert!

Tenk så på det ufattelige: At dette banebrytende, mangslungne, vellydende og på alle måter modne verket, ble skapt av 25-åringer. Bare fire år etter «She Loves You». I det gruppen gled fra hverandre. Ringo lærte å spille sjakk under innspillingen. George befant seg mentalt i India. John var mentalt redusert, og spilte mellomfornøyd annenfiolin. Paul dro det kunstneriske lasset inn i evigheten.

Fikk han kred for det? Nei. Har de fleste skjønt det nå? Ja. Og så kan nerdene strides om remixene på 50-årsutgaven. Jeg synes de gir klarhet, balanse og trøkk til musikken, og kommer aldri til å savne fenomenet «Beatles-stereo» (trommer eller vokal isolert i én av høyttalerne). Det var monomixen som gjaldt. Eller? Min personlige Beatles-rådgiver, musikkjournalist-veteran Yan Friis, kjøper ikke monomyten: «Det var ikke én monoutgave på Lefdal på Bekkestua da jeg kjøpte LPen på første salgsdag.» Han mener Beatles selvsagt hørte stereomixen, og kunne satt foten ned, hvis de mislikte det de hørte. Han fnyser av tanken på å oppdatere lyden av Beatles for «kidsa», og ber meg melde meg inn i bevegelsen «Repainting the Mona Lisa» (RML).

Men jeg er Friis takknemlig for at han i sin praktbok «Beatles og jeg» (2014) fikk meg til å se det åpenbare: hva som står skrevet i tittelen og på tvers over stortromma på coveret: «Lonely Hearts». Ifølge Friis er Beatles mest solgte og mest berømte album både «misforstått og undervurdert», fordi det handler om ensomhet. Hjemløshet. Meningsløshet. Et lirumlarum av lyder, navn og figurer. Et skrekkabinett av lirekasser, akrobater, mystiske avisdrosjer og en jente med forrykte øyne som roper navnet ditt. Ingen fornøyelsespark for naive hippier. Alt oppsummert i «A Day in The Life», den mest gåtefulle, overumplende og illevarslende epilogen til noen popplate.

Men fasiten finnes ikke. Beatles i sin sene periode dyrket tvisynet og dobbeltkommunikasjonen. De elsket å punktere egne poenger, både tekstlig og musikalsk. De blandet satire og sentimentalitet, sødme og syrlighet, horror og humor, klassisme og avantgarde. Som engelskprofessoren og litteraturkritikeren Richard Poirier skrev i den aller første “intellektuelle” analysen av bandet, «Learning from The Beatles», i Partisian Review høsten -67: Beatles formidler aldri bare én følelse. Der det er patos, er det også komedie. Harrisons belærende filosofileksjon «Within You, Without You» ender med publikumslatter. Lystige «Getting Better» framføres av en tidligere konemishandler. «Lovely Rita» ser ut som en mann i uniform.

Men skal du nyte denne mixen av detaljer og stemninger, må du setter deg ned. Bruke tid. Lytte. Med tekstene i hendene. Husker du? Konsentrasjon og fordypelse. Til og med ordene føles daterte. Den legendariske sluttakkorden på «A Day in The Life» faller som et kistelokk i en katedral. Og kanskje markerer 50-årsjubileet for «Sgt. Pepper» avslutningen på en æra – for albumformatet, for musikklytting som høystemt rituale, for den massekommunikasjonen som samlet og engasjerte millioner av mennesker rundt samme kulturelle begivenhet. Tilbake står vi med tilværelsens uutholdelige letthet, filer og fragmenter, funksjonell bakgrunnsmusikk til hverdag og fest. Harrison-visken «Here Comes The Sun» har flere strømminger på Spotify enn alle låtene fra «Sgt. Pepper» tilsammen.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 3. juni 2017.

Posted on

Jobblinja i nærområdene

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Asylordningen er galskap satt i system for å bedre vår samvittighet. Men alternativet finnes.

Tenk om djevelen gav følgende oppgave til sin betrodde tjener, den gale professoren: Her er verdens største humanitære utfordring. 65 millioner mennesker på flukt, 20 millioner utenfor sitt hjemland. Hva er den mest infame løsningen du kan komme opp med?

Om professoren mobiliserte all sin ondskap og intelligens, vil han kanskje foreslått dette: La rike europeere arrangere et groteskt reality-show, et dødslotteri, for fattige asiater og afrikanere! Her er konkurransereglene:

Du kan komme til oss, bli en av oss, få alle våre rettigheter, hvis du er truet og lever farlig. Men først skal du gjennom en ekstra, totalt unødvendig fare: Du skal dra over et stort hav i en rusten, overfylt fiskebåt, der du kanskje blir kvalt under dekk. Eller i en lang, spesiallaget gummibåt, like trygg som en plastleke for barn. Vi har noen skip i patrulje som høyst sannsynlig redder deg.

Er du med? Vi gir deg – under visse vilkår – trygghet, frihet og velstand, hvis du bare er villig til å utsette deg for ca. to prosents sjanse for å dø.

Nei. Du kan ikke søke om opphold der du er. Kun personlig oppmøte gjelder. Du må også donere en årslønn til en menneskesmugler som gir deg illusjoner om dine asylmuligheter, driter i om du overlever, og samarbeider med IS. Redsel, vold og fornedrelser må påregnes under reisen. Lykke til!

Djevelen ville altså ha laget nøyaktig det systemet vi har i dag, åpent for potensielt hundre millioner fattige mennesker, uten nedre aldergrense. 26 000 enslige mindreårige tok turen i fjor, dobbelt så mange som i fjor. Og her hjemme vil fortsatt velmente humanister åpne lotteriet for flere, selv om konsekvensen vil bli enda flere dødsfall.

Selv den sindige byråkraten som administrerer systemet i Norge, UDI-direktør Frode Forfang, har innrømt at det ikke fungerer. At ordningen bygger på et stort paradoks. Vi gjør alt for å hindre flyktninger å bruke asylretten vi gir dem. Vi vokter grensene, nekter å gi visum, gjør det ulovlig å ta seg hit. Vi sier velkommen, men vi mener det egentlig ikke. Vi bare overholder våre juridiske forpliktelser og sørger for at krisen rammer oss minst mulig.

Og så var det resten av paradoksene. De fattigste og svakeste har ikke penger eller krefter til reisen. Men migranter uten beskyttelsesbehov kan komme og få bli, om de er flinke nok til å lyve – eller «forsvinne». Vi bruker enorme ressurser på saksbehandling, kontrollregimer og oppbevaring av mennesker. Så bruker vi mye på integrering, men ikke for mye, for da blir vi for attraktive som destinasjon!

Hva det vil koste å utdanne nykommerne til å bli attraktive på et av verdens mest kunnskapsintensive arbeidsmarkeder, tør ingen tenke på. Men Migrationsverket i Sverige brukte i fjor 73 milliarder kroner på bare mottak, mer enn forsvaret og politiet tilsammen, og måtte kutte i bistandsbudsjettet. De mest nødlidne må subsidiere de heldige få som har vunnet i lotteriet.

Slik er ligningen: 135 dollar til en flyktning i Europa, for hver dollar til en flyktning i nærområdene. Der 90 prosent befinner seg. Flest av alle har Pakistan, ikke akkurat drømmelandet. Hele den polariserte debatten i Europa, med tilhørende politiske rystelser, handler om håndtering av en svært liten andel av verdens flyktninger.

Derfor skjønner stadig flere at asylinstituttet ikke er løsningen. Vi hører det nå fra rådgivere i Ap, fra statssekretær Fabian Stang. Hvem sa det først? FrPs Per Willy Amundsen i 2011. Det ble selvsagt avfeid som barbari. Hjelp i nærområdene betød avstand til fremmede i nød. Men kritikken hadde også noe for seg. For hva slags utsikter er det å bli plassert i årevis i «humanitære siloer» i bare litt mindre fattige og konfliktfylte naboland?

Spørsmålet settes nå på spissen av økonomiprofessoren Paul Collier, som ble omvavnet av innvandringskritikere etter boka «Exodus» i 2013. Han kaller europeiske politikere for «hodeløse høns», men etterhvert har selv Merkel søkt hans råd, og i sin nye bok «Refuge» (skrevet sammen med flyktningforskeren Alexander Betts) appellerer han vel så mye til hjertet.

Collier ble dypt sjokkert og beveget under et besøk i leiren Zaatari i Jordan i 2015. 83000 mennesker var «lagret», satt på vent, uten skole, uten jobb. 15 minutter unna lå en industrisone uten arbeidere. Koblingen var opplagt. Et storstilt pilotprosjekt har nå skapt 39000 arbeidsplasser i en vinn-vinn-situasjon der alle parter får utnyttet sine «komparative fortrinn»: Vesten har pengene og firmaene, nabolandene har jobbene og bostedene, flyktningene har ferdighetene, arbeidsviljen, ønsket om å brødfø seg selv – og på sikt ta med seg jobben til hjemlandet.

Slik kan flyktningproblemet løses, ifølge Collier. Forfang mener dette blir for enkelt, modellen ikke lar seg overføre overalt. Det er mulig. Men Uganda har også gitt flyktningene lov til å jobbe og bevege seg fritt. Resultat: 21 prosent driver en virksomhet med minst én annen ansatt. 40 prosent av disse er fra Uganda. Flyktninger kan altså skape jobber for innfødte.

Denne «jobblinja» gir nye muligheter i en fastlåst situasjon for flyktningene. Men da må vi slutte å infantilisere dem i UNCHRs leire. Og vi må innse at flyktningkonvensjonen, opprettet for individer forfulgt av myndighetene, ikke fungerer for store grupper som flykter fra myndigheters kollaps. Det skammelige, mener Collier, er ikke å angripe asylretten. Det er å verne et 60 år gammelt system som hindrer oss i gjøre vår moralske plikt til å hjelpe.

Teksten er opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 6. mai 2017.

Posted on

Fisting i Valdres

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Finnes det et filter mot pornofrykt og skremselspropaganda?

KAMPEN MOT PORNO er tilbake, slik vi kjenner den: Kunnskaps- og refleksjonsnivået er skandaløst lavt. Pornografien framstilles som en simpel, ond og allestedsnærværende kraft. Kvinner og barn er i fare. Trusselen må stoppes med filtre etter kinesisk eller nordkoreansk forbilde: «Så jeg spør dere, norske partiledere: Trine, Audun, Rasmus, Jonas, Siv, Erna, Terje og Bjørnar – er dere med på å stenge Pornhub?» Det er som å si: Barn tar skade av TV og mobiler, skal vi stenge Elkjøp?

Den bekymrede, rasende forelder har fått en ny vår i nettpornoens tid. Ta forfatteren Tore Renberg. På åttitallet, som tolvåring, var han fan av lærhomsebandet Frankie Goes To Hollywood. Nå er han fireogførr, far og forbanna på russelåtene, som «savner anstendighet». Den pornografiserte offentligheten “ødelegger innsiden av hodet til unge mennesker” og «spytter på det fineste som finnes. Kjærligheten. Nærheten.»

DÉT HAR VI HØRT FØR. Det vi aldri hører, er hva de unge selv mener. I moralpanikkens skuespill har de bare én rolle: Som passive, sårbare ofre for en kynisk industri. Det spiller ingen rolle om forskning viser at barn ikke tar skade av seksuelle bilder, eller sexologer ber foreldrene holde seg unna. Det gjelder å “beskytte de som trenger det mest”.

Vi er enige om at barn og porno ikke hører sammen. Og det går som regel greit. Barn synes sånt er «Æsj!». Men når voksne føler avsky, tror de reaksjonen gir dem rett til å fordømme ytringer og handlinger som bryter med deres bilde av den «riktige» seksualiteten. Da greier de ikke å se russelåter som humor, lek eller provokasjon. Bare som bokstavelige uttrykk for et forferdelig kvinnesyn. Da blir heller ikke porno iscenesettelse av skitne fantasier. Bare misvisende, skadelig seksualopplysning. Ungdom skjønner at «Hey My Grandma Is a Whore» ikke er realisme eller skolefjernsyn, men i pornodebatten må vi ta umodne voksne og deres følelser på alvor. Også når de selv driver utstrakt desinformasjon.

«BARNA VÅRE BLIR BOMBARDERT med porno gjennom hele oppveksten,» hevder Kjell Ingolf Ropstad (KrF), nestleder i justiskomiteen. Han forklarte på Twitter hvordan det skjer: «Vel, ta et kjapt bildesøk på fisking. Så skriver du litt feil, f.eks. fisting. Synes ikke det som kommer opp passer for barn.»

Dermed kom vitsene om cuntantstøtten og Paulus’ brev til fisterne. Noen påpekte at bokstavene «k» og «t» ikke ligger faretruende nær hverandre på tastaturet. Men av uforklarlige grunner blir alltid de anstendige mest eksponert for smusset. «Det er ikke mulig å åpne nettet uten å få sex rett i fleisen,» ifølge Renberg. «Det er ikke mulig å slå på tv-en uten å få sex, i en eller annen variant, rett i øynene. Det er ikke mulig å åpne smart-telefonen uten å få tilbud om å ligge med en kvinne; jeg kan velge alder og fasong selv.» Javel, men nettannonser baserer seg på nettbrukerens historikk. Vil Renberg ha færre sextilbud, bør han kanskje begrense sin egen pornosurfing. Slik tenåringer gjør det.

MEDIETILSYNET skriver at “relativt få barn bruker/besøker pornosider”. To av tre har aldri vært innom. Bare 19 prosent i 13-16-årsalderen besøker pornosider ukentlig eller oftere. Ropstad linker til en undersøkelse som viser at 34 prosent av norske barn har sett porno på nett, mens EU-snittet er 14 prosent. Men han siterer ikke dette: «77% av de norske barna som har sett porno sier at dette ikke har plaget dem, mens 23% av de som har sett slike bilder (dvs. 9% av alle barn) følte seg opprørt eller ukomfortable etterpå. For de fleste gikk dette over i løpet av noen dager.»

Barn blir mer skremt av å se virkelig vold og ulykker på YouTube og nyhetene. Og mange barn som er redd for porno, sier de er det fordi foreldrene har sagt at porno ikke er bra.

NETTOPP. Verdens største pornonettsted, Pornhub, vises videoer av ulike folk, særlig kvinnfolk, som har ulike former for utagerende sex. Det ser mer ut som nytelse enn tortur. Ingen blir drept. (Alt dette har jeg fra en venn.) Men når trebarnsmoren Kjersti Cecilie Jensen beskriver Pornhub i VG eller på Dagsnytt 18, høres det sånn ut: «For min del fremstår dette innholdet som overgrepsbilder av barn (…) Pornhub er en versting (…) i mainstream-pornoen spres det et budskap om vold mot kvinner og barn.» Og så kommer linken til virkeligheten: «Hemsedalsaken viser oss at denne utbredte pornobruken både har store individuelle omkostninger og samfunnsmessige konsekvenser.»

Selv lurer jeg på om en jurist kan si hva som helst uten konsekvenser for henne selv. Jensen, som til daglig jobber i Advokatfirmaet Hjort, fremmer altså løse anklager om grove lovbrudd gjengitt på film, og bruker en betent voldtektssak uten forbindelse med porno, til å kreve at Kripos blokkerer et populært nettsted. Hvorfor? Fordi hun deler pornosyn med Kari Jaquesson og Kvinnegruppa Ottar, og har bistått dem med å finne ut hvordan lovverket kan brukes til å «stoppe pornokulturen».

DÅRLIGERE TIL Å SKREMME er ikke Norges nye antipornostjerne, Ulrikke Falch (20), aka «Skam-Vilde», som på 8. mars ble hyllet av alle gamle og nye feminister. Hun hevder at «90 prosent av alle scenene i de mestselgende pornofilmene inneholder en voldelig handling,» og at hun selv som sjuåring brukte incest- og dyreporno som seksualundervisning før skoletid. Hvis noen tror dette er representativt for noe som helst, er det fordi de selv vil tro det verste om pornografi. Falch advarer mot «konsekvensene for de neste generasjonene som blir oppfostret på hardcore porno». Vel, hardporno har vært lovlig og stadig mer tilgjengelig i Norge siden 2005. Samtidig har den seksuelle debutalderen stått stille, unge er fortsatt opptatt av forelskelse og kjærlighet, og de aller fleste har et åpent, positivt forhold til seksualitet og seksuelt mangfold. Og finnes det noen annen periode i norgeshistorien der gutter har hatt større respekt for jenter og kvinner, så har vi til gode å høre om den.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 8. april 2017.

Posted on

Det innvandringsdebatten ikke handler om

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Vil vi ha økt barnefattigdom i Norge? Det er opp til oss.

BARNEFATTIGDOM er et trist ord. I norsk sammenheng høres det også ut som et gammel ord. Nesten på linje med spebarnsdødelighet. Et tilbakelagt stadium i velstandsutviklingen. Men der tok vi feil. Mens barnefamilier flest har opplevd økonomisk opptur de siste tiårene, har stadig flere barn havnet under fattigdomsgrensen.

Dette henger faktisk sammen, rent matematisk, siden fattigdomsgrensen er relativ, i EU satt til 60 prosent av medianinntekten. Får vi flere rike, får vi også flere fattige i statistikken, selv uten inntektsfall. Nå har faktisk kjøpekraften i lavinntektsgruppen sunket de siste årene, men hvor stor er gruppen, og hvem består den av?

NYE TALL FRA SSB viser at 98 000 under 18 år lever i familier med “vedvarende lavinntekt” (dvs. hadde en husholdningsinntekt på mindre enn 443 000 etter skatt i perioden 2013-15). Det utgjør 10 prosent av norske barn. I 2000 var tallet 4 prosent. Økningen skyldes nesten ene og alene innvandring. Antall fattige innvandrerbarn er doblet på ti år – fra 26000 til 52000. 5 prosent av barn uten innvandringsbakgrunn lever i lavinntektsfamilier. Blant innvandrerbarn er tallet 38 prosent. Men alt avhenger av opphavsland.

FÅ BARN MED BAKGRUNN fra Bosnia eller Filippinene er fattige. Verre er det om foreldrene kommer fra Irak, Syria eller Somalia. Mange av dem er flyktninger, mange har lite eller ingen utdanning. Somalierne peker seg ekstra ut med store barnekull og lav forsørgerevne. En somalisk familie består i snitt av 5,7 personer, og bare én av dem jobber, i snitt. 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene er sysselsatte. Familieøkonomien blir deretter: Fire av fem somaliske barn er fattige.

Økt botid bidrar lite til inntektsøkning i denne gruppen. Barnefattigdommen kan reduseres med økt målrettet barnetrygd, men vil samtidig svekke foreldres incentiv til å jobbe (slik kontantstøtten fungerer nå). Mange innvandrerbarn vil ta utdanning og få bedre levekår enn foreldrene, men uansett sosial mobilitet, vil integreringsutfordringene bestå med vedvarende innvandring av folk uten kompetanse og språkkunnskaper. Den raskest økende ikke-vestlige innvandringsgruppen er nettopp somalierne, som forlengst har passert pakistanerne i antall. For ti år siden var de 14698. Nå er de 41463. Det forklarer alene mye av økningen i barnefattigdom. Og SSBs “nye” tall dekker bare de som kom før 2013, to år før flyktningstrømmen. Det betyr at antall fattige barn i Norge i dag trolig ligger rundt 110 000, eller mer.

ØKT BARNEFATTIGDOM er en forutsigelig konsekvens av innvandring fra fattige land. Men når hørte du en politiker eller kommentator ta opp dilemmaet? De som er mest mot ulikhet, er mest for innvandring. SV-leder Audun Lysbakken mente Sverige var et “lys i Europa” med sin asylpolitikk.

Innvandringsdebatten i Norge handler underlig nok om alt annet enn hvor mange og hva slags innvandrere vi skal ta imot. Brochmann-utvalget hadde som mandat å utrede mulighetene for integrering, gitt “høy innvandring”. Erna Solberg sier at hovedårsaken til barnefattigdom er høy innvandring, men det høres ut som en utenforliggende kraft utenfor statsministerens kontroll. Og på “Debatten” på NRK1 presenterer SSB tre scenarier for framtidig innvandring som om det var værprognoser.

Vi hører nesten aldri at dette er noe vi bestemmer selv! Størrelsen og typen av innvandring er faktisk et politisk valg. Det handler om grensekontroll, signaleffekter, terskler for asylinnvilgelse, regler for familiegjenforening, osv. Sverige gikk fra åpne hjerter til stengte grenser over natten. Vi strammet også inn, men likevel ble det registrert 26400 nye landsmenn i fjor, over 90 prosent fra den gruppen SSB kaller “Afrika, Asia, etc.” Dette var på Sylvis vakt. Hun som er så kjempestreng.

SÅ BRA!, VIL NOEN SI. Ingen “fattige” mangler mat, klær og hus. Bør vi ikke applaudere at barn av utsatte og forfulgte kan komme hit, eller bli født her, og få en bedre framtid? Javisst. NAV er bedre enn krig og nød. Men Norge er også et avansert, ressurssterkt samfunn med høye krav til deltakelse. Sjansen for å falle permanent utenfor er stor, ulikheten selv kan nære bitre offernarrativer, og i verste fall fall bidra til radikalisering. Terrorforskeren Thomas Hegghammer er pessimistisk, og peker på risikoen ved stadig flere unge muslimer med dårlig økonomi. De to IS-søstrene i Åsne Seierstads bok, kom fra en somalisk lavinntektsfamilie, der moren i tillegg fryktet at døtrene ville bli for “norske”.

Hvordan møter man slikt? Integrerings- og fattigdomstiltak har det til felles at de er dyre, vi vet ikke helt vet om de virker, og de kommer på toppen av en allerede enorm regning. I følge Finansavisen gir en gjennomsnittlig somalier opphav til “statsfinansielle svekkelser” på 11 millioner kroner i perioden 2015-2100. Dette er penger som kun vært brukt på å styrke FNs underbudsjetterte flyktningprogram. Eller finansiere mottak av flyktninger i trygge mellomkostland (nei, ikke nærområdene), slik den svenske innvandringsdebattanten Tino Sanandaji foreslår i boken “Massutmaning”. Problemet er bare at slike vurderinger – som handler om allokering av ressurser, eller vilkår for en effektiv humanisme – ikke er like engasjerende som moraldebatter om statsråders smykkevaner.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. mars 2017.

Posted on

Likestillingsloven er en vits. På menns bekostning.

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

I Norge er det likhet for loven, bare ikke i likestillingsloven.

DET FINNES MANGE RARE LOVER. Og noen er nye. F.eks. loven som forbyr kjøp av en tjeneste det er lov å selge (sex). Eller loven som forbyr butikker å vise fram en vare de har lov å selge (tobakk).

Dette er klossete forsøk på regulere synden. Men en annen raritetslov har mye større rekkevidde, og handler om noe eksistensielt ved mennesket. Verdien loven bygger på, har tverrpolitisk oppslutning, anses som en menneskerettighet, og hører til kjennetegnene på et moderne, demokratisk samfunn. Vi snakker om kjønn, og loven som likestiller mann og kvinne.

ELLER GJØR DEN DET? Slik lyder første avsnitt: “Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn. Likestilling innebærer a) likeverd, b) like muligheter og rettigheter, c) tilgjengelighet og d) tilrettelegging. Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling.”

Jeg kødder ikke. Kjønnsdiskriminering er innskrevet i selve likestillingsloven. Prøv å se for deg en lov mot etnisk eller religiøs diskriminering som “tar særlig sikte på å bedre jøders stilling”. Jeg tror muslimer ville slite med å føle seg beskyttet av en slik lov. Eller tenk deg et forbud mot pengespill som “tar særlig sikte på å bedre Norsk Tippings stilling”. Denne loven finnes, men lovgiver har klokelig valgt en annen ordlyd.

LIKESTILLINGSLOVEN er uttrykkelig kjønnsnøytral, og like uttrykkelig kvinnefavoriserende. Det var liten tvil om hvilket kjønn som fortjente prioritering i 1978, da loven ble vedtatt. Men førti år har gått. Kvinnens stilling er dramatisk bedret. De fleste har skjønt at også gutter og menn kan bli kjønnsdiskriminert. Likevel har formuleringen overlevd. Så kan man spørre: Gjør det noen forskjell? Menns stilling blir vel ikke svekket av en ekstra påminnelse om barrierene som kvinner fortsatt møter?

SVARET ER ENKELT. Det gjør nesten hele forskjellen, om man er opptatt av reell likestilling – for begge kjønn. Har man et kvinnefokus som utgangspunkt, blir urett og skjevheter som rammer menn vanskeligere å få øye på, og vanskeligere ta på alvor. Menn kan toppe elendighetsstatistikkene, og befolke de skitneste, farligste og mest dødelige yrkene. Men det er åpenbart viktigere å sikre at styrene i almennaksjeselskaper har minst 40 prosent kvinner.

Og motsatt: I mange år har kvinneandelen blant studenter i høyere utdanning ligget rundt 60 prosent. På flere prestisjestudier er den over 80 prosent. Svært få av de som jobber med og for likestilling, ser denne kvinnedominansen som noe likestillingsproblem. Tvert imot anser de skjevheten som en seier for likestillingen. Men de er ikke fornøyd. Kvinner skal ha kjønnspoeng, mentorordninger, øremerkede professorstillinger. Og likestillingstiltak for menn stoppes ved henvisning til – jeps – likestillingsloven.

PSYKOLOGISTUDIET i Oslo og Bergen, der gutteandelen har ligget ned mot 10 prosent, ønsket en guttekvote på 30 prosent. Men “det er ikkje er i samsvar med gjeldane lov om likestilling å særbehandle menn i same grad som kvinner.” Dermed må psykologene akseptere at klienter i framtiden kan få problemer med å finne en mannlig terapeut: “Vi må jo forholde oss til de lover og regler som finnes i Norge.”

Dagbladets Inger Merete Hobbelstad skrev en god kommentar om saken på onsdag. Men nevnte ikke at veterinærstudiet har innført ekstra kjønnpoeng for gutter. Lovligheten av tiltaket er visstnok ikke vurdert, men viser at moderat mannskvotering er mulig uten at likestillingslandet blir rasert.

Såkalt “positiv særbehandling” av menn er likevel tillatt i skole-, barnehage- og barnevernsstillinger, ifølge en egen forskrift i lovverket. Men Stortinget presiserte tidlig på nittitallet at dette unntaket er “uttømmende”. Og slik er saken foreløpig låst. Med artige utslag. Likestillingsombudet viser til forskriften når de skal forsvare mannunderskuddet i sin egen organisasjon: Vi trenger ikke være likestilt, fordi vi ikke driver med undervisning eller omsorg for barn!

NÅR LIKESTILLINGSLOVEN hindrer at menn blir likebehandlet med kvinner, skjønner man behovet for en lovendring. Og den er på gang. Regjeringen ønsker en universell og kjønnsnøytral likestillingslov. En lov som ikke setter kjønn foran andre diskrimineringsgrunnlag, og ikke setter kvinner foran menn. Dette er upopulært hos kvinneorganisjonene, hos Avdeling for kvinnerett ved UiO, hos LO, Ap og SV, og hos Likestillingsombudet. I sitt høringssvar argumenterer ombudet iherdig for at loven er til for å “bedre kvinners stilling”. Fordi kvinner “i overskuelig framtid” er “den gruppen som står svakt” når det gjelder kjønn. Fordi FNs kvinnekonvensjon og EUs diskrimineringsregler også prioriterer kvinner. Da er også Norge forpliktet til å ha en innbygd skjevhet i lovverket.

Dette ressonmentet er også interessant: “En kjønnsnøytral lov signaliserer at likestillingsproblemer er kjønnsnøytrale. Det kan styrke en oppfatning av at menn og kvinner er like utsatt for diskriminering, både individuelt og strukturelt. Det kan da bli vanskeligere å få øye på konkret diskriminering som skjer, både direkte og indirekte.”

Tvert imot. Det er dagens lov som skaper skylapper og blindsoner. Endes loven, vil man nettopp bli nødt til å vise konkret hvordan kjønnsdiskriminering foregår i det enkelte tilfelle. Man kan ikke lenger bare forutsette at kvinner er det diskriminerte kjønn. Det betyr at kvinnekampen går inn i en ny fase, der man faktisk må jobbe litt ved dokumentasjon og argumentasjon.

 

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. februar 2017.

Posted on

Helt kanon for eliten

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Overlat liste-nerdingen til kulturfolket, og lag heller en verdikanon.

Hvilke kunstnere og kunstverk betyr mest for oss som nasjon? Går det i det hele tatt an å lage en sånn liste? Og hvilke verk ville du hatt med på en sånn liste?

Jeg merker jeg blir veldig engasjert av disse spørsmålene. På vegne av minst 10 prosent av befolkningen: Vi som allerede er veldig engasjert i kunst og kultur. Vi som minst trenger en sånn liste. Men det er vi som blir spurt, når det plutselig rykker i den kulturkonservative Høyre-foten og kunnskapsministeren vil fylle en støvete kanon med verdig innhold.

Hva svarer vi? Først varmer vi opp med noen kritiske dypsindigheter: «Kanon er dynamisk.» «Kultur kan ikke konserveres på et Norges-glass.» «Det finnes ingen fasit». Så kjører vi på med egne kjepphester og favoritter. Erlend Loe mener «Ragnar Hovland bør står sentralt». Arkitekt Gisle Løkken vil kanonisere Hausmania og Svartlamoen. «Berre dei døde bør vere med», sier gledessprederen Jon Fosse, men det liker ikke Cecilie Løveid: «Ein ber på ein måte om ei komfortsone då.»

Nei, vi skal ikke ha noen komfortsone, men en endeløs nachspieldiskusjon på kultursidene. Prosessen er det viktigste! Som om rangering av navn og verker bidrar til folkeopplysning og dannelse. Som om leselyst, kunstinteresse eller kulturforståelse vekkes av en Idol-kåring av døde kunstnere.

La oss innse det: De fleste dødelige, nålevende nordmenn synes Ibsen er kjedelig, og har knapt lest ham. Da blir kanondebatten om «Vildanden eller Brand?» enda mer fremmedgjørende. Som om kulturfolket skulle bivåne kåringen av «Tidenes vakreste cupcake», eller en karslig krangel om de ti beste riflene for avliving av ulv.

«Sagaen om isfolket» og «Morgan Kane»-serien vil neppe nå opp i kåringen, selv om begge var folkelesning i to generasjoner. Det er like greit, om kriteriet er kvalitet og viktighet. Kritikerfavoritter, prisvinnere, klassikere og pensumbøker utpekes av dem som til enhver tid har kompetanse, posisjon og makt på sitt felt. I den grad disse smaksdommerne tar hensyn til folkemeningen, er det for å distansere seg fra den.

Derfor vil en kulturkanon slett ikke vise hva «hva som er felles for det norske samfunnet», men heller synliggjøre kulturkløften som statistikk, sosiologi og hverdagserfaring stadig bekrefter. Nordmenn deler nettopp ikke det samme syn på kunst, litteratur, film, teater, musikk, design og arkitektur. Tvert imot skaper kulturkonsum forskjell på folk. Du kan si mye pent om en som liker Solstad, Nordheim, Fehn og Melgaard. Men ikke at hun er en typisk nordmann.

Selv klassekampen kan intervjue 18 kunstnere, kritikere og kulturledere om kanonen, uten overhodet å tematisere klassedimensjonen. Sånt må vi overlate til FrP, partiet som alltid er forut for sin tid. Da de foreslo en norsk kulturkanon i 2006, ønsket de ikke fagjuryer fra kultureliten, etter dansk modell, men folkeavstemning og en «kanon for folk flest». Du må gjerne fnise, eller gjøre som Jon Fosse – advare mot «ei populistisk liste» som «styrkjer kommersialiseringa – og trumpifiseringa» av kulturen.

Frp mente også at «norsk kultur er under press». Sånn er akseptabelt å si om presset kommer fra ny teknologi, kommersialisering og anglifisering. Men da kulturministeren i Danmark omtalte sin kanonidé som et vern mot enkelte minoriteters «middelalderske normer og udemokratiske tankegang», var helvete løs. Og det husker fortsatt norske politikere: «Norsk kultur er altfor viktig til å bli offer i en kulturkamp,» sier Bård Vegar Solhjell. «Som et lite land i en globalisert verden har Norge store utfordringer med å utvikle og bevare kulturen og språket. Skal vi klare det, kreves framfor alt en vilje til å danne et sterkt og inkluderende fellesskap rundt kulturen.»

Nettopp. Derfor bør en kanon ikke handle om en snever kultursektor, men om kultur i den vide, dype, antropologiske forstand. Ikke en liste av vedtatt viktige verker fra fortiden, men av levende verdier og tradisjoner som folk faktisk opplever som felles og viktige. Det er rart at Høyre vil kopiere en gammel dansk kanon som ikke virker (den fikk aldri autoritet), i stedet for den nye «Danmarkskanonen» bestående av 10 sentrale verdier, utvalgt av både folk og fagfolk: Velferdsamfunnet, frihet, tillit, likhet for loven, likestilling, det danske språk, foreningsliv og frivillighet, frisinn, hygge (!) og den kristne kulturarv.

Ja visst, denne listen er langt på vei nordisk eller europeisk, og selvsagt kan den diskuteres. Det var noe av poenget: Ikke lage en «danskhetskanon», men skape bevissthet om hvilke verdier man ofte tar for gitt.

En tilsvarende norsk liste kunne tydeliggjøre kvalitetene ved vårt eget samfunn, få oss til å sette mer pris på dem, forsvare dem og utvikle dem videre. Det ville fremme en inkluderende verdipatriotisme, til forskjell fra både en ekskluderende nasjonalpatriotisme og en normløs multikulturalisme. Det ville gi nye landsmenn et første samlet svar på spørsmålet: «Hva skal til for å bli norsk?» På nettsida til Danmarkskanonen finnes interessante tekster om de ulike verdiene, også skrevet av vanlige folk. Det er lett å tenke seg en norsk videreføring – med konferanser, utstillinger, dokumentarer og bokutgivelser. Hver av verdiene kunne bli tolket, belyst og kritisert av Norges fremste forskere, kunstnere og forfattere (skulle gjerne lest Knausgård om likestilling). Selv melder jeg meg til å skrive et varmt forsvar for den norske kosen.

Opprinnelige publisert som helgekommentar i Dagbladet 14. januar 2017.

Posted on

Ikke alle vil være verdensborgere

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Det som ligner rasisme kan ha med moral å gjøre. Og oder til mangfold kan føre til mer intoleranse.

«Imagine» med John Lennon lyder som søt musikk. En verden uten land og religioner, der alle, uansett bakgrunn, lever sammen i gudløs harmoni. Låten var ifølge opphavsmannen en «anti-religiøs, anti-nasjonalistisk, anti-kapitalistisk, anti-konvensjonell sang. Det politiske budskapet blir akseptert bare man “strør litt sukker på”.»

Det politiske budskapet ble ikke bare akseptert. Den antiautoritære, kosmopolittiske sekstiåtter-ånden ble ideologien til en ny herskende klasse. En verden uten grenser og tradisjoner gavnet kapitalismen, og fikk velsignelse fra moderne sosialdemokrater. Til slutt kunne man ikke skille sangens appell om universell solidaritet fra prekene til norske biskoper.

Men så kom 2016. Brexit, Trump – og hva blir det neste? Folket har stemplet sukkeret som falsk glasur, og finner drømmen virkelighetsfjern og provoserende. Plutselig husker man filmen «Imagine», «verdens dyreste hjemmevideo», der Lennon og Yoko Ono, to borgerlige bohemer, dyrker kjærligheten og kunsten i et sparsomt møblert, slottlignende country house utenfor London. «Imagine no possessions,» liksom. Det lett å være i rebell i kjellerleiligheten din. Men det er mye lettere å være det i herskapshuset ditt.

Jonatan Haidt, amerikansk professor og sosialpsykolog, kaller «Imagine» for «en visjon om paradis for multikulturelle globalister». Og visjonen er blitt til norm. I 2007 kom Gordon Brown, daværende statsminister for Labour, i skade for å snakke om «engelske jobber for engelske arbeidere». Hans mer «progressive» partifeller reagerte med sjokk og raseri. Det som var et selvsagt, ukontroversielt standpunkt bare et par tiår tidlige, var nå tabuisert. Å sette interessene til sitt eget lands borgere først! Det var «rasisme, rett og slett.»

Haidt forsker på de dype følelsene og moralforestillingene bak politiske ståsteder. Han mener det er eliten og ikke folket som har endret sine verdier. En urban og velutdannet sentrum-venstre-elite vedtok på et tidspunkt at nasjonalisme er skadelig, og lokale bånd noe provinsielt. At bare enfoldige er mot mangfold. At de som ikke ser innvandring som en berikelse, er redde, dumme, gjerrige og muligens onde.

Men høyrepopulismens velgere har ikke drukket brunt grums eller blitt smittet av et politisk Zeka-virus. Alle er ikke like «left behind» økonomisk av globaliseringen. De er ikke bare sinte, hvite menn heller. Men de er patrioter. Som deres foreldre og besteforeldre. De føler for slekta, bygda, nabolaget og fotballaget. De ser det som borgernes plikt å elske og tjene sitt land. Og politikernes plikt å ta ansvar for landets borgere (den stagnerte arbeiderklassen), ikke de som kommer alle fra alle land (den nye underklassen).

Fotfolket i rustbeltet tar ikke bølgen når Obama taler til «verdensborgerne» og ber oss ta imot «migranten med sine talenter og drømmer». I 1995 holdt president Bill Clinton en engasjert tale om nødvendigheten å hive ut illegale meksikanske immigranter, og fikk stående applaus. Det er det ingen som husker.

Og hva skjer i Europa når en allerede historisk høy innvandring følges av en enorm flyktningstrøm? Haidt skriver: «Sommeren 2015 var den nasjonalistiske siden allerede ved kokepunktet og ropte “Nok er nok, steng kranen!”. Da proklamerte globalistene: “La oss åpne slusene, det er det eneste empatiske vi kan gjøre, og er du imot, er du rasist.” Kan ikke sånt gjøre selv ganske fornuftige folk forbannet?»

Rasisme finnes, men er en lat og overflatisk diagnose på millioner av ellers hederlige og alminnelige folk. De nærer ikke et irrasjonelt hat mot fremmede, de som er annerledes, eller har mørkere hud, ifølge Haidt. Men de kan frykte og avsky dem som har helt andre verdier enn dem selv, som oppfører seg på en måte de finner uakseptabel, eller framstår som en trussel mot noe de holder kjært.

Denne følelsen bunner ikke i egoisme, men et ønske om å forsvare en moralsk orden, et felleskap bygd på nærhet, tillit og likhet. Opplevelsen av fare trenger ikke samsvare med realitetene, og den forsterkes av demagoger som Trump, Farage og Le Pen. Autoritære impulser som ellers ikke kommer til overflaten, blir trigget av en opplevd, normativ trussel.

På denne bakgrunn anbefaler Haidt å tenke nøye igjennom hva slags innvandringspolitikk vi vil ha: Hvor mange som kommer, hvem som kommer, og hvordan de integreres. Den farligste mixen er 1) svært høy immigrasjon, 2) fra land med et et helt annet verdisyn, og 3) multikulturalisme framfor assimilering i vertskulturen. Dette vil nesten garantere en autoritær motreaksjon.

Så kan antirasister med god grunn innvende: Skal vi overta høyrepopulistenes politikk for å hindre framveksten av høyrepopulisme? Skal vi svikte mennesker på flukt for ikke å provosere de som mangler medmenneskelighet? Nei, Haidt ber oss bare balansere hensynet til vårt eget samfunns integritet med plikten til å åpne seg for fremmede, særlig de som trenger hjelp.

Men han tror ikke folket kan oppdras. Vi må ta utgangspunkt i hva slags moralske instinkter folk har, ikke hvilke de burde ha. Å promotere mangfold er ikke egnet til å berolige eller begeistre de som allerede er intolerante. Paradoksalt nok fremmer vi heller toleranse ved å vise fram, snakke om, hylle vår likhet.

Kanskje har Norge greid balansen bra. Vi har en høyt aktet konge med et raust nasjonsbegrep. Vi har en utskjelt minister som skryter av å sende barn tilbake til Afghanistan, men 59 prosent synes hun håndterer innvandringen bra. Den muslimske nestlederen i landets største parti ber oss – etter Trump-sjokket – om å lytte til de som vil «høre til et sted», og ikke glemme «de usynlige båndene som gjør oss til et samfunn og en nasjon: Flagget, nasjonalsangen, kjærligheten til landet.»

Nabolandet i øst har derimot gjort alt Haidt advarer mot. En ny meningsmåling viser at Jimmy Åkesson er den partilederen som flest (48 prosent) mener forstår «vanlige velgeres» situasjon. Nettopp det bilde som Trump skapte av seg selv under valgkampen.

Sverigedemokraterna, som ingen vil samarbeide med i Riksdagen, som dagens statsminister vekselvis kaller nazistisk eller fascistisk, er blitt landets største parti på målingene. En storkoalisjon kan holde partiet utenfor regjering etter valget i 2018. Men i 2022 kan Åkesson være Sveriges statsminister. Det som i så fall bringer han dit, er ikke bare propagandaen til hans eget parti og alle landets «hatsajter» og enda flere dårlige nyheter fra forsteder og festivaler, men like mye «elitvänsterns» fortsatte, hjertevarme allsang til «Imagine», i gods på landet verdt 50 millioner (slik bor en sosialistisk eks-statsminister) eller i ulastelig retro-møblerte leiligheter på Södermalm. Ingenting fremmer gode holdninger bedre enn en trygg jobb og et trygt nabolag.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 19. november 2016.