Jobblinja i nærområdene

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Asylordningen er galskap satt i system for å bedre vår samvittighet. Men alternativet finnes.

Tenk om djevelen gav følgende oppgave til sin betrodde tjener, den gale professoren: Her er verdens største humanitære utfordring. 65 millioner mennesker på flukt, 20 millioner utenfor sitt hjemland. Hva er den mest infame løsningen du kan komme opp med?

Om professoren mobiliserte all sin ondskap og intelligens, vil han kanskje foreslått dette: La rike europeere arrangere et groteskt reality-show, et dødslotteri, for fattige asiater og afrikanere! Her er konkurransereglene:

Du kan komme til oss, bli en av oss, få alle våre rettigheter, hvis du er truet og lever farlig. Men først skal du gjennom en ekstra, totalt unødvendig fare: Du skal dra over et stort hav i en rusten, overfylt fiskebåt, der du kanskje blir kvalt under dekk. Eller i en lang, spesiallaget gummibåt, like trygg som en plastleke for barn. Vi har noen skip i patrulje som høyst sannsynlig redder deg.

Er du med? Vi gir deg – under visse vilkår – trygghet, frihet og velstand, hvis du bare er villig til å utsette deg for ca. to prosents sjanse for å dø.

Nei. Du kan ikke søke om opphold der du er. Kun personlig oppmøte gjelder. Du må også donere en årslønn til en menneskesmugler som gir deg illusjoner om dine asylmuligheter, driter i om du overlever, og samarbeider med IS. Redsel, vold og fornedrelser må påregnes under reisen. Lykke til!

Djevelen ville altså ha laget nøyaktig det systemet vi har i dag, åpent for potensielt hundre millioner fattige mennesker, uten nedre aldergrense. 26 000 enslige mindreårige tok turen i fjor, dobbelt så mange som i fjor. Og her hjemme vil fortsatt velmente humanister åpne lotteriet for flere, selv om konsekvensen vil bli enda flere dødsfall.

Selv den sindige byråkraten som administrerer systemet i Norge, UDI-direktør Frode Forfang, har innrømt at det ikke fungerer. At ordningen bygger på et stort paradoks. Vi gjør alt for å hindre flyktninger å bruke asylretten vi gir dem. Vi vokter grensene, nekter å gi visum, gjør det ulovlig å ta seg hit. Vi sier velkommen, men vi mener det egentlig ikke. Vi bare overholder våre juridiske forpliktelser og sørger for at krisen rammer oss minst mulig.

Og så var det resten av paradoksene. De fattigste og svakeste har ikke penger eller krefter til reisen. Men migranter uten beskyttelsesbehov kan komme og få bli, om de er flinke nok til å lyve – eller «forsvinne». Vi bruker enorme ressurser på saksbehandling, kontrollregimer og oppbevaring av mennesker. Så bruker vi mye på integrering, men ikke for mye, for da blir vi for attraktive som destinasjon!

Hva det vil koste å utdanne nykommerne til å bli attraktive på et av verdens mest kunnskapsintensive arbeidsmarkeder, tør ingen tenke på. Men Migrationsverket i Sverige brukte i fjor 73 milliarder kroner på bare mottak, mer enn forsvaret og politiet tilsammen, og måtte kutte i bistandsbudsjettet. De mest nødlidne må subsidiere de heldige få som har vunnet i lotteriet.

Slik er ligningen: 135 dollar til en flyktning i Europa, for hver dollar til en flyktning i nærområdene. Der 90 prosent befinner seg. Flest av alle har Pakistan, ikke akkurat drømmelandet. Hele den polariserte debatten i Europa, med tilhørende politiske rystelser, handler om håndtering av en svært liten andel av verdens flyktninger.

Derfor skjønner stadig flere at asylinstituttet ikke er løsningen. Vi hører det nå fra rådgivere i Ap, fra statssekretær Fabian Stang. Hvem sa det først? FrPs Per Willy Amundsen i 2011. Det ble selvsagt avfeid som barbari. Hjelp i nærområdene betød avstand til fremmede i nød. Men kritikken hadde også noe for seg. For hva slags utsikter er det å bli plassert i årevis i «humanitære siloer» i bare litt mindre fattige og konfliktfylte naboland?

Spørsmålet settes nå på spissen av økonomiprofessoren Paul Collier, som ble omvavnet av innvandringskritikere etter boka «Exodus» i 2013. Han kaller europeiske politikere for «hodeløse høns», men etterhvert har selv Merkel søkt hans råd, og i sin nye bok «Refuge» (skrevet sammen med flyktningforskeren Alexander Betts) appellerer han vel så mye til hjertet.

Collier ble dypt sjokkert og beveget under et besøk i leiren Zaatari i Jordan i 2015. 83000 mennesker var «lagret», satt på vent, uten skole, uten jobb. 15 minutter unna lå en industrisone uten arbeidere. Koblingen var opplagt. Et storstilt pilotprosjekt har nå skapt 39000 arbeidsplasser i en vinn-vinn-situasjon der alle parter får utnyttet sine «komparative fortrinn»: Vesten har pengene og firmaene, nabolandene har jobbene og bostedene, flyktningene har ferdighetene, arbeidsviljen, ønsket om å brødfø seg selv – og på sikt ta med seg jobben til hjemlandet.

Slik kan flyktningproblemet løses, ifølge Collier. Forfang mener dette blir for enkelt, modellen ikke lar seg overføre overalt. Det er mulig. Men Uganda har også gitt flyktningene lov til å jobbe og bevege seg fritt. Resultat: 21 prosent driver en virksomhet med minst én annen ansatt. 40 prosent av disse er fra Uganda. Flyktninger kan altså skape jobber for innfødte.

Denne «jobblinja» gir nye muligheter i en fastlåst situasjon for flyktningene. Men da må vi slutte å infantilisere dem i UNCHRs leire. Og vi må innse at flyktningkonvensjonen, opprettet for individer forfulgt av myndighetene, ikke fungerer for store grupper som flykter fra myndigheters kollaps. Det skammelige, mener Collier, er ikke å angripe asylretten. Det er å verne et 60 år gammelt system som hindrer oss i gjøre vår moralske plikt til å hjelpe.

Teksten er opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 6. mai 2017.

Den gode, den onde og den fremmede

Kan man skylde på Statistisk sentralbyrå om man ønsker 1,5 mill. innvandrere til Oslo?

 «Der Rolness ser ut til å ønske å holde fremmede folk på avstand, er jeg overbevist om at noe av det viktigste vi kan gjøre i vår tid er å bli kjent med fremmede folk, slik at vi slutter å være fremmede for hverandre.»

Sitatet sto uthevet med fete typer over en halv side i VG i forrige uke. Det kunne vært skrevet av en engasjert skoleelev i Aftenpostens Si;D-spalte. Men avsender var en 55-årig professor i sosialantropologi, utsatt for kritikk.

Fordi jeg har ytret meg om negative sider ved innvandring og islam, er jeg ifølge Thomas Hylland Eriksen «negativt innstilt til innvandring», og særlig «muslimsk innvandring». Denne stråmannen havner da i bås med de redde, dumme og onde, de som frykter eller hater fremmede. I motsetning til de åpne, nysgjerrige og humane, de som ikke «deler folk i oss og dem». Bortsett fra at de gratulerer seg selv med et mye bedre menneskesyn enn de andre.

Terje Tvedt kalte det godhetstyranniet: En debattform og hersketeknikk som reduserer kompliserte saksforhold til en enkel moralsk dikotomi (empati mot kynisme), slik at reel diskusjon blir umulig. Derfor er det ekstra underlig når Hylland Eriksen skriver om vår disputt: «Det foreligger altså en uenighet, og den som ikke kan leve med uenighet, vil få vanskeligheter med å trives i et liberalt demokrati.»

Mange har kritisert meg for ulike ting, men aldri for å unngå uenighet. Derimot var Hylland Eriksen i 2011 medforfatter av en kronikk om «juridisk og moralsk uakseptable ytringer». Ytringene kom selvsagt fra «de som er innbitt skeptiske til bestemte minoriteter og til utviklingen i retning av et mer flerkulturelt samfunn». Det fantes altså grenser for levelig uenighet om Hylland Eriksens store kjepphest i tredve år.

Og den har han ridd uten respekt for grensen mellom politikk og forskning, og iblant med et nonchalant forhold til fakta og konsekvenser. I 2004 foreslo han at Oslo skulle ta i mot 1,5 millioner innvandrere fram mot 2050. Men hva skjer når jeg minner ham på om det?

Da skriver han om historien. Han bare anslo «at 1,5 millioner innvandrere (og etterkommere) i Norge i 2050 kan være et rimelig antall. Tallet er mindre radikalt enn Rolness tror, og var den gangen i tråd med Statistisk Sentralbyrås (SSB) fremskrivninger.»

Dette er tredobbelt feil.

SSB begynte ikke med slike fremskrivninger før året etter at Hylland kom med sitt forlag. Byrået beregner antall innvandrere og deres barn født i Norge, mens Hylland Eriksens snakket om antall nye personer til Norge i perioden. Og det var uttrykkelig hans egen idé å ønske 1,5 mill. velkommen til Oslo. Det er i beste fall oppfinnsomt av Hylland Eriksen å gi SBB ansvaret for det han selv kalte en «en ambisiøs plan om innvandring», lansert på kommentarplass og i et intervju i Morgenbladet. Han fastslo at innvandring var «økonomisk lønnsomt», «godt og nødvendig for samfunnet» og avviste spørsmålet om realismen i forslaget: «Det er det ikke opp til meg å vurdere.»

Hvorfor rippe opp i dette? Vel, hadde politikerne hørt på Thomas Hylland Eriksen, ville Norge i dag lignet mer på Sverige, et land som har pådratt seg nesten uløselige «utfordringer» på grunn av rekordinnvandring fra fattige land over flere år. Slikt burde gi atskillig grunn til selvrefleksjon, men professoren velger å skyte på kritikeren: «Tenk om Kjetil Rolness hadde brukt noe av sin tid på å arbeide med løsninger, i stedet for å sutre.»

Hvis det er sutring å avvise overoptimistiske sosiale eksperimenter, og holde innvandringen på et bærekraftig nivå, så bør vi ha mer sutring. Da får vi også mindre høyrepopulistisk reaksjon. Vi bremset asylstrømmen i 2015 med innstramminger, men den demografiske utviklingen sør for Europa forteller oss at dette bare er begynnelsen. Hylland Eriksen har raljert over «den hvite diskursen» om «fattige folk og opportunister fra hele verden som står i kø ved grensen». Køen ved Europas grenser er for lengst en realitet, flertallet er økonomiske migranter, og skal vi håndtere presset på en human og realistisk måte, må vi ha en åpen, faktabasert debatt, uten ytterpunktenes anklager om rasisme eller landssvik.

Så derfor, Hylland Eriksen: Hvis du fortsatt mener at innvandring er lønnsomt, så gi oss det forskningsmessige belegget for det. Og siden du ber oss «tåle litt mer kaos og improvisasjon», vil vi også høre hva slags innvandringsnivå du nå anbefaler – og hvorfor. Helst uten å skylde på SSB.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 22. mars 2017.

Hylland Eriksens innvandringsfantasier

1,5 millioner innvandrere til Oslo? Ikke noe problem, ifølge professor i sosialantropologi, bosatt på vestkanten.

Norge bør ta inn 1,5 millioner innvandrere frem til 2050, og de bør etablere seg i Oslo-området.

Det uttalte Thomas Hylland Eriksen i 2004. Han så ingen problemer med forslaget, tvert imot: «Innvandring er godt og nødvendig for samfunnet. Det er økonomisk lønnsomt både for mottagere og avsendere, og det gjør norskheten større og viktigere. Nasjonalistene burde faktisk juble over innvandringen.»

Forslaget ble lansert i Morgenbladet. Nå har avisen intervjuet ham over fire sider om politikken og debatten etter Trump og Brexit. Men da er den gamle saken glemt.

Journalist Håkon Gundersen (som jobbet i Morgenbladet også i 2004) nevner at han intervjuet Hylland Eriksen om elitenes avstand til folket på radioen i 1996, men husker ikke hvordan professoren forsvarte seg. Og Hylland Eriksen er ikke så opptatt av akademikernes rolle: «Når han snakker om kosmopolitiske eliter i dag, sikter han til dem med penger, ikke verdens morgenbladlesere.» Han sikter i hvert fall ikke til seg selv, medforfatter av den entusiastiske boken Kosmopolitikk (2006). Og det er visst noe gåtefullt over dagens folkelige protestbølge, selv for en ekspert på fremmede kulturer: «Av grunner jeg bare delvis forstår, retter agget seg mot de kunnskapsrike og ikke mot dem som bare er rike.»

Dermed slipper Norges fremste talsmann for mangfold og kosmopolitisk holdning å svare for «kunnskapene» han selv har spredt gjennom snart tre tiår. Tanker som har mistet mye troverdighet, og bidratt til å skape den mistilliten som dagens høyrepopulister kan utnytte. I stedet får vi mer moralisering over populistene. Hylland Eriksen forstår at arbeidere som mister jobben til Kina, har grunn til frustrasjon. Men Ukip og Trump «gjør en stor feil, nemlig mistenkeliggjøring av fremmede folk. Det er sjofelt og analytisk svakt. Dårlig gjort, er det.»

Javel, så både kan og bør vi fordømme illiberale innreiseforbud, Koran-forbud og generell demonisering av fredelige hverdagsmuslimer. Men er det «dårlig gjort» å sette foten ned for fortsatt masseinnvandring av lavt kvalifisert arbeidskraft fra Asia og Afrika til Europa? Problemene med integrering og finansiering av velferdsstaten, er nå ansett som reelle og alvorlige, også på sentrum-venstresiden, men Hylland Eriksen ser «en tendens til å skape problemer som ikke finnes», og synes vi skal «tåle litt mer kaos, og mer improvisasjon». Nettopp det som bare kan verdsettes av de som føler seg trygge, og har problemene på avstand.

Hva med Brochmann-utvalget? Hylland Eriksen mener statsviteren Asle Toje har en «reaksjonær posisjon». Grete Brochmann er «dyktig», men som sosiolog «sterkt knyttet til statsprosjektet» og kravet om bekymring: «En grunn til at en del er så rasende på meg (…) tror jeg er at jeg har fremstått som relativt ubekymret. Det skal man ikke gjøre, for samfunnsviternes oppgave, og især sosiologenes, er å være bekymret.»

Ja vel, la oss da se nærmere på hvordan professoren beroliget oss i 2004, da han ønsket seg 1,5 millioner nye landsmenn – eller 32 000 hvert år – fram mot 2050. Og de aller fleste til Oslo-området. Noe som ville gitt et flertall av innbyggere med innvandrerbakgrunn. På spørsmål om ikke det ville bety et radikal annerledes samfunn, svarte han:

«Det ville bli noe annerledes. Men [i Oslo-området er det] gode muligheter for å starte ny næringsvirksomhet (…) På den ene siden viser det seg at innvandrere er flinke til å skape egne arbeidsplasser, og det kan dessuten hende at de blåser liv i industrier som vi ikke lenger har. På den andre siden vet vi av historiske eksempler at høy arbeidsledighet som følge av store folkeforflytninger er et overgangsfenomen. Som da nesten én million franskmenn vendte hjem etter Algerie-krigen, og spesielt området rundt Marseille fikk problemer med å sysselsette dem. I løpet av kort tid var arbeidsløshetstallene i regionen på landsgjennomsnittet igjen.»

Det er vanskelig å se at for eksempel teppeknytting er blitt en norsk vekstindustri. Og arbeidsledigheten i Marseille ligger markant over fransk gjennomsnitt, over 30 prosent i visse bydeler (der taxisjåfører nekter å kjøre). Men selv med svært høy innvandring fryktet ikke Hylland Eriksen den etniske underklassen som for lengst er etablert i innvandringstette europeiske byer, også i Sverige:

«Om vi i en periode får en tendens til etnisk segregering i arbeidsmarkedet, er det bedre enn å nekte dem muligheten til å få et bedre liv. Man kunne jo spørre innvandrere som bor her i dag, og som har vært her en stund, om de angrer på at de kom hit? Da ville man nok få et annet perspektiv på den saken.»

Les også: Thomas Hylland Eriksen – Vi er alle nasjonalister

Ja, mange innvandrere er nok fornøyd med både med norsk frihet og norsk trygghet, i all hovedsak betalt av andre skattebetalere. Men ingen må tro at sånt på sikt kan true velferdsstaten, ifølge professoren:

«Denne forestillingen burde man heller snu på hodet. I dag er det faktisk innvandrerne som sørger for at mange velferdsordninger kan opprettholdes. Dessuten vet vi at mange som kommer hit allerede er ferdig utdannet, og at mange reiser hjem når de blir gamle. De sparer oss dermed for de to største utgiftspostene på velferdsbudsjettet.»

Det skal godt gjøres å pakke så mange alternative fakta i et så kort sitat. Ingenting av dette hadde professoren forskningsmessig dekning for. Heller ikke for troen på at Norge ville beholde sitt demokratiske og egalitære preg selv om befolkningen ble sterkt endret:

«Dette har gått veldig bra så langt. Jeg kjenner mange innvandrere som er mer sosialdemokratiske enn meg, for å si det slik.»

Til slutt ble han spurt om realismen i sitt forslag:

«Det er det ikke opp til meg å vurdere. Men vi må ikke la oss stanse av en konvensjonell tenkemåte som sier at det som synes umulig nå ikke er mulig senere. Snarere tror jeg vi trenger en visjon om å være på vei et sted, og en slik ambisiøs plan om innvandring er et flott eksempel på det.»

Hylland Eriksen oppsummert: Det er ikke opp til meg å vurdere realismen i det jeg sier, selv om min visjon kan få katastrofale konsekvenser for landet og byen jeg bor i. Jeg er bare professor ved Universitetet i Oslo, en av landets ti ledende intellektuelle (ifølge en kåring i Dagbladet) og internasjonalt kjent sosialantropolog og lærebokforfatter. Jeg har lest mye og reist mye, og jeg skjønner ikke hvorfor folk i dag er så sinte på oss som er så kunnskapsrike.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 15. mars 2017.

Det innvandringsdebatten ikke handler om

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Vil vi ha økt barnefattigdom i Norge? Det er opp til oss.

BARNEFATTIGDOM er et trist ord. I norsk sammenheng høres det også ut som et gammel ord. Nesten på linje med spebarnsdødelighet. Et tilbakelagt stadium i velstandsutviklingen. Men der tok vi feil. Mens barnefamilier flest har opplevd økonomisk opptur de siste tiårene, har stadig flere barn havnet under fattigdomsgrensen.

Dette henger faktisk sammen, rent matematisk, siden fattigdomsgrensen er relativ, i EU satt til 60 prosent av medianinntekten. Får vi flere rike, får vi også flere fattige i statistikken, selv uten inntektsfall. Nå har faktisk kjøpekraften i lavinntektsgruppen sunket de siste årene, men hvor stor er gruppen, og hvem består den av?

NYE TALL FRA SSB viser at 98 000 under 18 år lever i familier med “vedvarende lavinntekt” (dvs. hadde en husholdningsinntekt på mindre enn 443 000 etter skatt i perioden 2013-15). Det utgjør 10 prosent av norske barn. I 2000 var tallet 4 prosent. Økningen skyldes nesten ene og alene innvandring. Antall fattige innvandrerbarn er doblet på ti år – fra 26000 til 52000. 5 prosent av barn uten innvandringsbakgrunn lever i lavinntektsfamilier. Blant innvandrerbarn er tallet 38 prosent. Men alt avhenger av opphavsland.

FÅ BARN MED BAKGRUNN fra Bosnia eller Filippinene er fattige. Verre er det om foreldrene kommer fra Irak, Syria eller Somalia. Mange av dem er flyktninger, mange har lite eller ingen utdanning. Somalierne peker seg ekstra ut med store barnekull og lav forsørgerevne. En somalisk familie består i snitt av 5,7 personer, og bare én av dem jobber, i snitt. 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene er sysselsatte. Familieøkonomien blir deretter: Fire av fem somaliske barn er fattige.

Økt botid bidrar lite til inntektsøkning i denne gruppen. Barnefattigdommen kan reduseres med økt målrettet barnetrygd, men vil samtidig svekke foreldres incentiv til å jobbe (slik kontantstøtten fungerer nå). Mange innvandrerbarn vil ta utdanning og få bedre levekår enn foreldrene, men uansett sosial mobilitet, vil integreringsutfordringene bestå med vedvarende innvandring av folk uten kompetanse og språkkunnskaper. Den raskest økende ikke-vestlige innvandringsgruppen er nettopp somalierne, som forlengst har passert pakistanerne i antall. For ti år siden var de 14698. Nå er de 41463. Det forklarer alene mye av økningen i barnefattigdom. Og SSBs “nye” tall dekker bare de som kom før 2013, to år før flyktningstrømmen. Det betyr at antall fattige barn i Norge i dag trolig ligger rundt 110 000, eller mer.

ØKT BARNEFATTIGDOM er en forutsigelig konsekvens av innvandring fra fattige land. Men når hørte du en politiker eller kommentator ta opp dilemmaet? De som er mest mot ulikhet, er mest for innvandring. SV-leder Audun Lysbakken mente Sverige var et “lys i Europa” med sin asylpolitikk.

Innvandringsdebatten i Norge handler underlig nok om alt annet enn hvor mange og hva slags innvandrere vi skal ta imot. Brochmann-utvalget hadde som mandat å utrede mulighetene for integrering, gitt “høy innvandring”. Erna Solberg sier at hovedårsaken til barnefattigdom er høy innvandring, men det høres ut som en utenforliggende kraft utenfor statsministerens kontroll. Og på “Debatten” på NRK1 presenterer SSB tre scenarier for framtidig innvandring som om det var værprognoser.

Vi hører nesten aldri at dette er noe vi bestemmer selv! Størrelsen og typen av innvandring er faktisk et politisk valg. Det handler om grensekontroll, signaleffekter, terskler for asylinnvilgelse, regler for familiegjenforening, osv. Sverige gikk fra åpne hjerter til stengte grenser over natten. Vi strammet også inn, men likevel ble det registrert 26400 nye landsmenn i fjor, over 90 prosent fra den gruppen SSB kaller “Afrika, Asia, etc.” Dette var på Sylvis vakt. Hun som er så kjempestreng.

SÅ BRA!, VIL NOEN SI. Ingen “fattige” mangler mat, klær og hus. Bør vi ikke applaudere at barn av utsatte og forfulgte kan komme hit, eller bli født her, og få en bedre framtid? Javisst. NAV er bedre enn krig og nød. Men Norge er også et avansert, ressurssterkt samfunn med høye krav til deltakelse. Sjansen for å falle permanent utenfor er stor, ulikheten selv kan nære bitre offernarrativer, og i verste fall fall bidra til radikalisering. Terrorforskeren Thomas Hegghammer er pessimistisk, og peker på risikoen ved stadig flere unge muslimer med dårlig økonomi. De to IS-søstrene i Åsne Seierstads bok, kom fra en somalisk lavinntektsfamilie, der moren i tillegg fryktet at døtrene ville bli for “norske”.

Hvordan møter man slikt? Integrerings- og fattigdomstiltak har det til felles at de er dyre, vi vet ikke helt vet om de virker, og de kommer på toppen av en allerede enorm regning. I følge Finansavisen gir en gjennomsnittlig somalier opphav til “statsfinansielle svekkelser” på 11 millioner kroner i perioden 2015-2100. Dette er penger som kun vært brukt på å styrke FNs underbudsjetterte flyktningprogram. Eller finansiere mottak av flyktninger i trygge mellomkostland (nei, ikke nærområdene), slik den svenske innvandringsdebattanten Tino Sanandaji foreslår i boken “Massutmaning”. Problemet er bare at slike vurderinger – som handler om allokering av ressurser, eller vilkår for en effektiv humanisme – ikke er like engasjerende som moraldebatter om statsråders smykkevaner.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. mars 2017.

Fugelli er Storhaugs speilbilde

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Den ene vil redde oss fra den andre. Men godhetstyrannen og fryktens heks har mye til felles.

Det bor en gammel mann i Urtegata på Tøyen i Oslo. Han er norsk. Naboene er for det meste innvandrere. Fra stuevinduet har han utsikt til Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat, Norges største moské. Etter terrorangrepene 11. september 2001 «ser» han plutselig panservogner i gatene. Bevæpnede soldater stormer gudshuset, midt under fredagsbønnen. Muslimene hentes ut og kjøres bort i lastebiler, lik en dyretransport.

Det var bare et mareritt. Men synet blir han ikke kvitt. Det er gått 15 år. Han burde søke behandling, men går ikke til lege. Han er selv lege. Og har utviklet sin eiendommelige form for egenterapi: Projisering av egen vrangforestilling på andre. Nå er det hans landsmenn som ser muslimene bli deportert. Og de liker det de ser! «Det uhyggelige er at dette marerittet har kommet til å likne på en drøm for mange i Norge i 2016.»

Hvor mange det kan dreie seg om, er svært uklart. Men legen tror vi står overfor en epidemi. Selve folkesjelen er rammet. Av hysteri, paranoia og massepsykose. Og bare én mann har vaksinen. Hele Norges moralske overlege, snillhetens profet, opplyseren av et formørket folk, går til oppgaven med uendelig mildhet og ydmykhet. Prestekraven ser ut som en sløyfe.

Per Fugelli har samlet sine skriverier om frykt, terror og rasisme. Under lesningen er det lett å glemme at «Vaksinen» er utgitt på Universitetsforlaget, og skrevet av en professor i samfunnsmedisin med høy anerkjennelse som forfatter og samfunnsdebattant. Fugellis tidsdiagnose lar seg ikke vurdere etter akademiske kriterier eller vanlige krav til sakprosa: «Med stjerna Erna bak rattet styrer Norge mot mer menneskekulde, mer frykt, mer rasisme – mens Anders Behring Breivik smiler sitt Mona Lisa-smil.» Les setningen en gang til. Skjønner du mer av Norge nå?

Sammenkoblingene, overdrivelsene, selvmotsigelsene, vranglesningene og utelatelsene er så mange og grove, at man etterhvert bare reagerer når noe riktig og relevant dukker opp i strømmen av indignasjon og formaninger. Som dette: «Jeg ser ikke bort fra at jeg ved min retorikk har vært med på hisse opp den polariserte stemningen jeg advarer mot.»

Fugelli dyrker i hovedsak to stemningsleier i boka. Enten hisser han seg opp av sitt eget skremmebilde, sin egen frykt for fremmedfrykt. Eller så holder han åpent hus på legekontoret i sitt globale Kardemomme By:

«99,7 prosent av kroppenes gener er felles, uavhengig av guder og land og skikker.» Altså bare marginalt mer enn de 98,8 prosentene vi har genetisk til felles med apene. Fugelli fortsetter: «Jeg tror 99,7 av sjelenes basale instinkter er felles: driften etter kjærlighet, verdighet, mening og trygghet i flokk. Når vi ikke oppdager disse likhetene, er det fordi vi ikke møter hverandre, levende, ansikt til ansikt – på en onsdag.»

Men er Fugelli utendørs på en onsdag? Moskeen i nabolaget har flere ganger vært åsted for mafialignende oppgjør og voldsepisoder. Har han truffet imamen? Øverste religiøse leder i Norges største moské snakker ikke norsk, etter 30 år i Norge. Han har åpent hyllet en morder og terrorist. Han synes dødsstraff for blasfemi er «fredsbevarende». Han mener jødene styrer media, og at holocaust fant sted fordi jødene er et «urolig folk i verden». Dette kan man lese i VG. Men Fugelli sitter i skrivestua og får ideer: «VG er avisen for folk flest. Hva med Imamens spalte – hver fredag?»

Lytt til språksvake mørkemenn. Så vil du bedre forstå kulturen til «de fremmede». «Mer ydmykhet i forhold til norske verdier vil også fremme integrering,» bedyrer Fugelli. Vaksinen gjør vondt i hjernen.
Bør man være snillere med en dødssyk gammel mann? Nei. Fugelli er en kriger og bruker sykdommen som våpen. Allerede i første avsnitt gir han Hege Storhaug og Fjordman skylden for en innlegging på Akuttmottaket. Jepp. Per Fugelli fikk artieflimmer av «uhyggens tekstlesning» og trengte elektrosjokk for å gjenvinne hjerterytmen.
At Fugellis redaktør lar sånt passere, som selve anslaget i et høyprofilert debattbok, er forlagsetikk på lavmål. Alt for en “fiffig” metaforisk overgang: “Men er nå dette den rette behandling mot rasisme? Er det ikke et tenkesett som bør elektrokonverteres i stedet for mitt hjerte? Det er hva jeg håper på med denne boken.”

Fugelli mangler ikke sjarm og selvironi, men er i sitt alvor et direkte speilbilde av sine fiender. Han grøsser over Fjordmans boktittel «Vitne til vanvidd», men advarer selv mot et «psykopolitisk vanvidd» som kan føre til holocaust for muslimene.

Der Storhaug skriver om «landeplage» og «uår i folket», skriver Fugelli om «frykt og frost i folkesjelen» og «hatets skjelett i Norge». Storhaug kaller Fugelli vår tids Chamberlain. Han kaller henne «en norsk Jeanne d’Arc» som «i mange år ble “brent på bålet”, av gode grunner (sic!), fordi hun bit for bit sammen med Anders Behring Breivik og Fjordman og et stort følge i Fremskrittspartiet bygget opp et fiendebilde av islam, den religionen 1,2 milliarder bra folk i verden henter fred, kjærlighet og trygghet fra. Nå blir «heksen» Storhaug sett på som Norges klarsynte redningskvinne, av flere og flere.”

Men Fugelli har skrevet et selvportrett på 170 sider av en klarsynt redningsmann. Og er den personen – etter Kong Harald – som nordmenn flest ser opp til, ifølge en fersk Dagbladet-måling. Og hvorfor vil han vekke dem? «Fordi her er fare nå. Fordi nå må hver eneste av oss slåss for grunnverdiene i landet vårt: likeverd og frihet.» Det er som å lese Storhaug: «Vi må verne friheten. Det haster.» Samme alarmistiske patos. Samme krigsretorikk. Samme verdier!

De to følelsesmenneskene begår også samme intellektuelle kardinalfeil: Ingen av dem skiller mellom islam og islamisme. Ordet eksisterer ikke for Fugelli. All kritikk av islamisme (en totalitær ideologi) blir misforstått som kritikk av islam (en mangslungen religion) og kritikk av muslimer (som personer). Men hva med de unge modige muslimene som reiser seg mot sine «egne» reaksjonære ledere? De får ingen hjelp av Fugelli. Men det får lederne.

Storhaugs skille mellom Mekka- og Medina-muslimer er på sin side halvhjertet. Hun skriver sterkt om ekstremistene og ømt om sine nære muslimske venner, men 90 prosent av norske muslimer, hvorav mange aldri har besøkt en moské, forblir ubeskrevne blad, etterlatt i et mistankens halvmørke. Enten står de ikke fram med sine udemokratiske holdninger, eller så har de ennå ikke blitt radikalisert av den ekstremislam som når inntar Europa.

Mot dette kan Fugelli tilby en parodisk omvendt rasisme. Muslimene er ikke en ensartet farlig gruppe, skjønner dere. De er en ensartet herlig gruppe:

«Kanskje vi bør balansere alle de negative meldingene om «de fremmede» med en TAKK til innvandrerne, især muslimene, for at de følger mottoet «Alt for Norge», for alle de harde og dårlig betalte jobbene de utfører, og ikke minst for den rause og verdige måten de tåler Ola Nordmann på, når han kaster skam og mistanke på Muhammed og hans flokk. Allah må i sannhet være stor, når han har skapt sitt folk med så kloke og fredelige sjeler.»

Her er det vel bare sitere NRKs Ole Torp igjen: «Takk, Fugelli. Klokt som alltid.»

Heldigvis finnes et alternativ mellom glansbildet og fiendebildet. Under Arendalsuka viste Deeyah Kahn sin film «Jihad», der hun kommer tett innpå tidligere «hellige krigere». Voksne, fryktede menn med langt skjegg sitter foran kamera og gråter. Det går an å forstå deres utenforskap, sårbarhet og tiltrekning mot karismatiske rekruttører, uten å fornekte ideologiens giftige rolle.

Som Kahn understreket i debatten etterpå: Islam er kommet for å bli i Norge og Europa. Vi er forlengst et flerkulturelt samfunn. Ingen vei tilbake. Desto viktigere å bekjempe islam som en politisk bevegelse, og tørre å tematisere det hun kalte the ugliness i muslimske miljøer. Skal man se muslimer som mennesker, må man erkjenne at de er både flotte, fæle, vanlige, verdige, steile og usikre – noen ganger alt i én og samme person. Så enkelt og så vanskelig. Og på dette punkt er det liten hjelp å få fra en Fugelli eller en Storhaug. Vi trenger nye, yngre stemmer med mindre patos og mer egenerfaring. Vi trenger noen som kan forene realisme, nygjerrighet og humanitet.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 27. august. 2016.

Når antirasismen aper etter rasismen

 

Tegning: Thomas Knarvik
Tegning: Thomas Knarvik

Er Ali Esbati en “innvandrer” eller en likemann?

Norge og Sverige har fått sin egen karikaturstrid. Ingen ambassader er foreløpig antent, men streker på papir setter sinnene i brann. Og igjen er reaksjonene mer interessante enn tegningen. For ikke å snakke om reaksjonene på reaksjonene. Sier du at apestreker er noe man bør tåle, er det slutt på leken.

Islamister i Midt-Østen brukte måneder på å hisse seg opp over Kurt Westergaards tegning av Muhammed med bombe i turbanen. Norske kommentatorer på venstresiden trengte bare sekunder på å gå synkront bananas over Thomas Knarviks apetegning. Det var ikke tid til å tenke, forstå eller analysere. Det var – som en av dem skrev – “tid for å slå tilbake”. Med ti hammere og én spiker banket de anstendige fast det alle måtte skjønne: Det er ikke greit å tegne en politiker med minoritetsbakgrunn som ape.

Å tegne politikere som dyr er ellers en vanlig dag på jobben for politisk tegnere. Noen tegner tøffere enn andre, og folk har ulik tålegrense. Men klager du på grov satire, kan du like gjerne ta et oppgjør med bråkete rock. Knarvik lager punk med penn. Vulgær, konfronterende satire i tradisjonen fra Hara-Kiri Hebdo (forløperen til Charlie). Ikke alles tekopp. Noen ganger blir det for krasst eller plumpt selv for min smak, og noen ganger bommer han stygt, som med Haddy-tegningen.

Men satire ikke til for å gjøre folk komfortable. Den er til for å håne og henge ut. Nesten alle midler er tillatt: Fordommer og stereotypier. Lyter og skavanker. Kroppsdeler og avføring. Dagbladets høyt aktede Finn Graff har tegnet muslimer som kneler rundt imamer med sauehode. Han elsker pikker, promp og rumpehull. Og har utallige ganger “dehumanisert” Carl I. Hagen som gris, basert på offerets neseform. Partifellen Jan Simonsen ble til et egg fyllt med dritt. Erna ble purke, bedekket av Carl. Hun tålte det: “Jeg er ikke spesielt prippen av meg og har ikke problemer med slike tegninger.”

Men venstresiden har nå fostret en ny Generasjon Prippen. Magnus E. Marsdal i Manifest Tankesmie er oppbrakt over over at hans eks-kollege Ali Esbati, en “tindrende stjerne” i partipolitikken, er blitt utsatt for en “respektløs karikatur”. Hørt sånt. Ikke engang i satiren er det respekt å få!

Men hva var utgangspunktet for debatten? En kunstner og karikaturtegner som har valgt å bruke Facebook som medium, er utestengt fra verdens største nettsamfunn av en anonym, taus og gåtefull sensurinstans. Etter å ha blitt “rapportert” av meningsmotstandere. At han ofte skildrer nakenhet og “seksuell aktivitet” kan ikke være grunnen. Facebooks regler gjør eksplisitt unntak for satire.

Og hva så, vil noen si. Rasisme er rasisme, selv om det kalles satire. Er det så enkelt? En “injurerende” eller “stigmatiserende” avistegning er beskyttet av sine egne konvensjoner. Det samme er et kunstverk. Bjarne Melgaard kan utforme en stol som kroppen til en “negerhore”, uten å pådra seg mere bråk enn det som kler en profesjonell provokatør. En apetegning av en svensk-iransk riksdagspolitiker derimot, spredt, “likt” og kommentert i sosiale medier, er rasistisk mobbing og trakassering. Ferdig snakka.

Hva blir da verre enn tegningen? Enkelte mannlige debattanters forsvar for den. Særlig mitt, som sluttet slik: “Spør du meg, er rutinemessig, grunnløs brunbeising av motdebattanter primitivt, mens satiriske apetegninger tilhører sivilisasjonen.” Jeg siktet til satirens stolte tradisjon i vestlig kulturhistorie. At satiren selv har hatt siviliserende effekt som kritikk av autoritære religioner, ideologer og regimer. Satiren er noe av det første diktaturer forbyr og straffer. Nylig ble en kvinne i Iran fengslet for å ha tegnet politikere som aper og geiter.

850 av mine venner og følgere “likte” statusen. Men det gjorde ikke Esbati: “Nidbilder i välkänd nazi-tradition är en uppbygglig grej, “civilisation” till och med.” Det var ingen forskjell på ape-tegninger og antisemittiske kroknese-karikaturer av jøder. Snorre Valen (SV) krevde at jeg og “heiagjengen” skulle be om unnskyldning og slutte å forgifte debatten og demokratiet. Dagbladets John Olav Egeland hørte lyden av “Facebook-høyres ukronede konge” som “gikk gjennom isen”. Aftenpostens Mala Wang-Naveen, fastslo at Rolness finner “stadig nye måter å formulere sin fremmedfrykt på” i sitt debattmiljø. Mest kreativ var Marit K. Slotnæs i Morgenbladet, som så for seg gutter som onanerer sammen til porno, og blir tatt på fersken av foreldrene:

“Homoerotiske eksperimenter på gutterommet er ikke ulovlig, og meta-rasisme på Facebook er selvsagt innenfor ytringsfriheten. Men hvis man vil bli tatt alvorlig, inne i stua sammen med de voksne, må man ta på seg buksa først. Det gjelder deg og, Kjetil Rolness.”

Fy skamme meg. Jeg fikk selv bilder i hodet: “Tante Sofie og guttegjengen.” En pornofarse tegnet av Knarvik. Men sant og si følte jeg meg mer svimmel enn skamfull, hensatt i en alternativ virkelighet, foran et tribunal av antirasistiske billedstormere med overdreven sans for melodrama. Kjersti Bergstø, stortingsrepresentant for SV, skrev: “Det er vanskelig å finne ord. Det er vanskelig å ta del i en slik offentlighet. Det begynner å bli vanskelig å leve i et sånt land.”

“Helt utrolig!” sa de anstendige om ethvert forsøk på å forklare tegningen som annet enn rasisme. For en måned siden tenkte jeg selv “Helt utrolig!” da en musikkanmelder kalte Beyonce for “svarting”. Dét syntes jeg var rasistisk (selv om Arild Rønsen mente det godt). Nå satt jeg selv med svarteper, i en “pøl av hat og forakt”, med buksa nede og Morgenbladets homofantasier i fanget. Hvordan havnet jeg der? Og hvor ble det av tegninga?

Å ta tegninga. Uttrykket har en grunn. Bilder sier ikke noe. De viser noe, som vi kan lese ting inn i. Ser du et bilde og blir krenket, blir du krenket av din egen billedtolkning. Skal karikaturer vekke raseri, må de først verbaliseres. I tilfellet Westergaard: Muhammed er en terrorist. Eller: Muslimer er terrorister. I tilfellet Knarvik: Ali Esbati er en ape. Eller: Innvandrere er aper.

Er dette rimelige utlegninger av bildenes budskap? Knarvik har bidratt til å bygge et kultursenter for Masai-kvinner i Kenya. Han tar uttrykkelig avstand fra rasisme, og hevder seg misforstått. Tegningen kan fortsatt være rasistisk, uavhengig av kunstnerens intensjon. Men det krever en begrunnet tolkning av bildet. Det holder ikke si: Det finnes en tradisjon for å framstille svarte som aper. Knarvik vet det. Han spiller på det. Og bruker klisjeen til å si noe annet. Selv et barn kan se at bildet er rasistisk. Nei, påstanden er selv barnslig. Som å peke på Magritts berømte pipe, uten å lese billedteksten: “Dette er ikke en pipe.” Snorre Valen fordømte heiagjengens “kavalkade av uredelighet”, men var ikke selv redelig nok til å nevne hva apen sa, og som gav nøkkelen til tegningen:

“Ni är rasister, ni, ni, ni är rasister, ni är rasister allihopa är rasister, n n ni, ni ni är rasister, ni är allihopa …”

Esbatis eget refreng i overdreven satireform. Det som for nordmenn lyder som drøye, urimelige eller stigmatiserende karakteristikker, er for den svenske vänsterpartisten rene saksopplysinger: HRS er en “rasistisk tenketank”. FrP er et “rasistisk parti”. Norge har et “rasistisk samfunnsklima”. Sylvi Listhaug er en “hatpropagandist”. Torbjørn Røe Isaksen “fisker etter fremmedfiendtlige stemmer”. Hilde Sandvik “låter som et eko av konspirative SD-sajter”.

Gjentakelsene avspeiler et verdensbilde der rasismen er strukturell, allestedsnærvænde og alltid økende. Hersketeknikken deler han med andre gjengangere i Knarviks persongalleri: Lars Gule, Rune Berglund Steen, Henrik Arnstad. Forskjellen er bare at Esbati med iransk opphav lettere slipper unna med å dra rasistkortet. Derfor apeframstillingen. Apen er Esbatis egne rasistanklager, vendt mot han selv. Offerrollen som en hardtslående debattant ikler seg ved behov. En drakt, og ikke en hud. Noe Knarvik elegant viste ved å tegne Esbati en gang til, med apekostymet på armen: ” – Här kan ni se! Jag är ingen apa.”

Så sier tribunalet: Vet du ikke at Esbati nesten ble offer for en fascistisk massemorder på Utøy? Ja, det er forferdelig, og jeg håper han har fått bearbeidet opplevelsen. Men vi bør ta Esbati på ordet. Han trekker ikke fram Utøya når han sier seg krenket av karikaturen. Han betoner sin gruppetilhørighet:

“Inte blir jag så värst ledsen att bli tecknad som apa. Däremot blir jag förskräckt och förbannad över den politiska strömning som teckningen är en del av – och förstärker. Dehumaniseringen är inte gjord för att lyfta fram andra karaktärsdrag hos mig eller göra en faktisk politisk poäng, utan just för att säga att jag – och framför allt: alla av min typ – är icke-människor i samhällelig mening.” (min uth.)

Esbati, som ellers klager over at høyresiden “etnifiserer” samfunnsproblemer, etnifiserer altså seg selv, når han skal bruke bildet antirasistisk. “Alle av min type.” Plutselig er han ikke en framgangsrik politiker, debattant og sosialøkonom som har bodd i Sverige (og Norge) i tredve år. Han er heller ikke en kontroversiell riksdagsmann som må regne med å bli nådeløst karikert, som alle andre i samme posisjon. Han er ikke engang Ali fra Iran, en representant for perserne, som holdt afrikanere som slaver helt til 1930-tallet. Nei, Esbati plasserer seg i en større sekkekategori: De Ikke-Hvite. Innvandrerne. De Fremmede. En stor, generalisert masse, fratatt sin menneskelighet av De Hvite. Dette er såvisst en rasistisk karikatur, men den er Esbatis egen, som han projiserer på alle som ikke tar avstand fra Knarviks tegning:

“Den [tegningen] är gjord i en urgammal rasistisk tradition i syfte att skapa samförstånd bland de egna om etniska hierarkier och om gränsdragningar för vad en “uppity nigger” ska vara (socialt) tillåten att göra. Tecknaren förstår detta. Jag förstår detta. Och inte minst: de som är tänkta att få en boost av teckningen förstår alldeles uppenbart också detta.”

Noen idioter har kalt Esbati for ape på Twitter i etterkant av tegningen. Har vi som forsvarer Knarvik dermed oppnådd litt av det vi ville: å bekrefte vår rases overlegenhet? Det er litt av en teori. Samme konspiratoriske anklage rettet Esbati mot NRK. Og her er den direkte foranledningen til apetegningen, som forties i alle indignerte aviskommentarene om saken. Knarvik svarte på tiltale, en stygg og absurd sådan: Ifølge Esbati hadde Norges største journalistiske organisasjon laget et “rasistisk propagandaklipp” og det var meningen med sverigebesøket: “Jag konstaterar dock att NRKs exceptionellt missvisande reportage om svenska förorter, som gjorts i en uppenbart rasistisk, amatörantropologisk tradition, har fyllt sin funktion: att etablera en mystisk och grundfalsk bild av Sverige …”

Et team fra Dagsreyven drar altså til innvandringstette Husby og Rinkeby for å lage en kritisk reportasje av den typen du sjelden ser på svensk TV. De blir først truet og jagd bort av lokale bøller, for deretter å bli stemplet av riksdagsbøllen Esbati, som nærmest anklager Anders Magnus og NRK for lovbrudd, etter rasismeparagrafen. Nordmennene hadde i alle fall brutt Esbatis første bud for en god innvandringsdebatt: “Våga vägra ta debatten.”

Esbati har ennå til gode å føre bevis for NRKs rasisme. Selvsagt var TV-innslaget vinklet og ladet. Selvsagt viste den ikke hele sannheten om bydelene. Men hva var feil eller misvisende ved det som ble sagt i reportasjen (politiet selv innrømte at de er i ferd med å miste kontrollen over de mest utsatte bydelene, noe som også dokumentes i nasjonale politrapporter)? Jeg stilte spørsmålet flere ganger til Esbati på Facebook, og fikk svar som handlet om “innramming” og “proporsjoner”. Ingenting konkret. Lite imponerende var også forsøket på å diskreditere NRKs hovedkilde: “Tino Sanandaji är en välkänd faktaförvrängare älskad av den nya “identitära” rörelsen.” Nei, Sanandaji er kjent som svært faktasterk. Esbati har ikke tatt ham i en eneste feil, og må derfor gi ham “skyld ved forbindelse”.

Selvsagt skal Esbati møtes med argumenter, og ikke bare karikaturer. Men det ene utelukker ikke det andre. Og noen av oss har prøvd den saklige tilnærmingen med begrenset hell. Det går til et punkt. Så kommer karakteristikkene. Du får spørsmål om du er “korkad”. Du avfeies som “fanatiker” eller “propagandist”. Du lider av “etnopanik”. Du plasseres i gruppen “hvite menn”, slik at det eneste som høres når du prater, er din redsel for å miste privilegier. Sånt er litt slitsomt, men erfaringen gjør at man bedre forstår apekarikaturer som maktkritikk, og må le av tanken på å mildne debattklimaet, slik at sånne som Esbati vil delta.

Samtidig lurer man på logikken til hans støttespillere. De mener altså at hva han sier og hva han står for ikke spiller noen rolle for vurderingen av karikaturen. En minoritetspolitiker som ape er ugreit uansett. Javel. Da har vi denne situasjonen: Team Knarvik (hvori opptatt djeveltegnerens forsvarer og hans følge) ser Esbati som debattant, på lik linje med andre. Team Esbati ser han som innvandrer, med særlig krav på beskyttelse mot krenkende framstillinger. Hvilket av lagene er mest rasistisk?

 

Opprinnelig publisert i Morgenbladet, 3. juni.

 

 

 

 

 

 

 

Han som kom innom

Er det en spøk? Er det en scene fra en komiserie? Nei, det er et debattinnlegg.

En mann ingen har hørt om, stikker hodet innom debatten for å si at han dessverre ikke kan delta i debatten.

Hvorfor ikke?

Fordi den domineres av noen få hissige stemmer som sier ting de ikke har dekning for.

Hva da?

Det vil han ikke si. Men han lar oss forstå at han selv kunne ha bidratt med mye. Og så forsvinner han ut døren igjen.

Dette er kort oppsummert innholdet i et debattinnlegg i Aftenposten med tittelen: «Rolness – en grunn til å holde seg unna debatten» (24. mai).

Selv hadde jeg ikke engang registrert at en mann ved navn Christopher Bratt ikke deltar i innvandringsdebatten (for det er selvsagt den vi snakker om). Og enda mindre visste jeg at fraværsgrunnen var meg og min «spisse penn».

Riksmålsforbundet har nemlig hedret meg med «Gullpennen» og sier i sin begrunnelse at jeg «kombinerer akademisk etterrettelighet med en slående, velformulert retorikk».

Bratt innrømmer at mine tekster kan være slående, men beklager det. Fordi han aldri har sett dem som uttrykk for akademisk etterrettelighet.

Fair enough. Hr. Bratt er kritisk. Han fremmer en frisk påstand. Men så skjer noe rart. Han glemmer helt begrunnelsen. Ikke et eneste eksempel. Absolutt ingenting. At Bratt er forsker, tilknyttet Universitetet i Kent, gjør det hele enda rarere. Han burde kjenne regelen «show, don’t tell» og forskjellen mellom en forsker og en amatør: Den første viser, den andre hevder.

Muligens mener Bratt at gode holdninger kan erstatte dokumentasjon. At det holder å ta avstand fra «fordommer», «frykt» og «ensidig kritikk av «de andre»», og ønske seg en «åpen, søkende og fordomsfri diskusjon» som også omfatter et «kritisk blikk på oss selv, både våre fordommer og ubehagelige sider ved vår egen kultur».

Dette siste mener Bratt mangler. Thomas Hylland Eriksen, Lars Gule og mange andre utgjør i Bratts hode en taus minoritet: «Jeg er blant dem som forsker på noen av de forholdene Rolness uttaler seg om. Men jeg er taus, som så mange andre som har akademisk bakgrunn for å drøfte emnet.»

Heldigvis vet han hvem som knebler ham: «For meg personlig er Kjetil Rolness en grunn til å holde meg langt unna den offentlige debatten, nettopp fordi jeg savner den akademiske etterretteligheten.»

Problemet er så visst personlig, for ikke å si psykologisk: Å savne noe godt hos andre uten å påvise mangelen, og uten å vise egenskapen selv. For Bratts egen etterrettelighet står til stryk. Han påstår at jeg «nå i lengre tid har uttalt meg kritisk til personer med innvandrerbakgrunn».

Dette medfører ikke riktighet. Jeg har ikke engang uttalt meg kritisk om personer fra Valdres eller Østfold. Men jeg er litt skeptisk til personer som kritiserer uten grunn, og gir andre skylden for egen feighet.

 

Opprinnelig publisert i Aftenposten, 26. mai 2016.

Christoper Bratt svarte i Aftenposten, fortsatt uten å konkretisere kritikken, annet enn å vise til politiforsker Marianne Sætre. 

“Det er bra at Rolness gir forskere motstand,” skrev Anne-Lise Lien i en kommentar i forskning.no.

Forsker Randi Lavik mener både Marianne Sætre og Christopher Bratt er uetterettelig.

 

Et storting uten FrP

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Norske medier har et større problem på innvandringsfeltet enn selvsensur.

DRIVER NORSKE JOURNALISTER selvsensur i dekningen av tidens mest omtalte og betente tema – innvandring? Nei, svarer de selv, og de har rett. Fordi problemet ikke ligger der. Er du grunnleggende positiv til at Norge skal motta mange asylsøkere, er det ingenting å sensurere. Og du kan drive kritisk journalistikk bare ved å fokusere på én person. Sylvi Listhaug.

I en ny undersøkelse der 657 journalister er intervjuet, svarer bare 6 prosent at de har lagt bånd på seg i forhold til islamkritikk, integrering eller flyktningkrise for å unngå ubehag. En større andel (15 prosent) menteandre drev selvsensur, mens 46 prosent frikjente kollegene. 30 prosent mente selvsensur var et økende journalistisk problem, men like mange var uenige. Alt i alt lav selvrapportering om selvsensur fra laugets side. 72 prosent syntes mediene hadde dekket flyktningkrisen godt eller svært godt.

AT JOURNALISTER er fornøyde med seg selv, er ingen nyhet. Heller ikke at de er mer liberale til innvandring enn befolkningen ellers. Det er 53 prosent av journalistene enige i. Bare 3 prosent mener mediene har mer restriktive holdninger enn folk flest. En egenmelding vi kan tro på. Den bekreftes også av den årlige målingen av yrkesgruppens partipreferanser. Om velgermassen bare besto av journalister, ville vi hatt helrødt flertall på Stortinget (55 prosent). FrP ville være helt ute, Rødt ville hatt 12 representanter. De innvandringsliberale småpartiene (KrF, Venstre, MDG, SV og Rødt) får tilsammen 45,2 prosent av journalistenes stemmer, mot bare 18,5 prosent blant vanlige velgere. Journalistene drømmer om et helt annet storting enn det virkelige.

Hvorfor? De tilhører kultur- og utdanningseliten, en skikt av middelklassen som utgjør under fem prosent av befolkningen. Her hører en moderne, urban, kosmopolitisk holdning til standardutrustningen. Man er for multikultur og globalisering, og anser innvandringsskepsis som dumt, harry og nasjonalistisk. Eller egoistisk, inhumant og rasistisk. Det er det siste man vil bli assosiert med.

LEGG SÅ TIL det journalistiske ethos om å være kritisk til makten og tale den lille manns sak. Makten i asylpolitikken er staten. Den svake er asylsøkeren. Med sin sterke historie. Alltid framstilt som krysning av helt og offer. Medieforskere hevder at journalistikkens egenlogikk – vridningen mot personer, følelser og melodrama – veier tyngre enn journalisters egen venstrevridning. Slik at pressen gavner populistpartiet FrP. Men i asylpolitikken er det omvendt. Forskning ved UiO har vist at store deler av publikum er misfornøyde med mediedekningen. Tre av fire mener enkelthistoriene overser temaets kompleksitet, og vil ha mer bakgrunnsinformasjon. En uvant beskjed fra folkedypet til eliten.

JOURNALISTER er påvirket av sitt eget sosiale, kulturelle og politiske ståsted. Det handler ikke om noen bevisst agenda, men en underforstått, selvfølgelig moral. Nyhets- og meningsjournalistikk er generelt tuftet på moral: Noen har sagt eller gjort noe galt! I innvandringsaker bør det helst være «en av oss». Det er riktig å være kritisk og fordømmende dersom «vi» har feilet.

Om minoritetspersoner gjør noe galt, bør vi derimot være forsiktige og forståelsesfulle, så vi ikke stigmatiserer gruppen og gjør dem til fremmede. Logikken gir seg helt konkrete utslag: Når Haddy N’jie hetses av en norsk mann på Facebook, blir medieoppslagene mange og store. Når Amal Aden og andre minoritetskvinner blir fysisk truet for sine meninger, og i årevis må leve et liv snudd opp ned, med sikkerhetsalarm og politibeskyttelse, midt i trygge Norge, er det ganske stille i avisene. Ingen kampanje, ingen krav til politikere, ingen leting etter de ansvarlige. De er ikke en av oss.

«MENINGSKORRIDOREN» ble aldri så trang i Norge som i Sverige. Og mye som ikke kunne sies for fem år siden, kan sies nå, også av muslimer selv. Det føles lenge siden flykningeuforien i fjor, da ingen turde være festbrems. NRK besøker krigssoner i Sverige. Aftenposten gjør reportasjer på islam. TV2 gransker seksualforbryteres landbakgrunn. Finansavisen gjør asylregnskap. Men det er et stykke igjen til danskenes systematiske, kritiske gravejournalistikk. Dansk TV2 brukte et år på å gjøre skjulte opptak i moskeene. Jyllands-Posten bestilte en stor meningsmåling av et representativ utvalg muslimer. Begge prosjektene avdekket formidable integreringsutfordringer. Sånt gjør vi ikke i Norge. Fordi resultatene kan bli ubehagelige? Det kan ikke handle om ressurser. Ingen norske medier greide engang å få oversatt imamens beryktede begravelselstale til morderen i Pakistan, selv om videoen er tilgjengelig. Og hvem skrev om de åtte unge Syria-farerne fra et og samme nabolag utenfor Fredrikstad? The New York Times.

Du kan også ta «høyreekstremist»-testen: Se for deg mediekjøret om en høyreekstrem organisasjon jevnlig hadde invitert utenlandske hatideologer til å tale for norske ungdommer. Om politiet hadde invitert Fjordman til å holde foredrag om radikalisering. Eller en framstående kristen predikant hadde forklart holocaust med at jødene er et urolig folk eller sagt at giftemål med en muslim er som om to sauer har seg.

DET JOBBER 1700 journalister i NRK. To – 2 – av dem, Anders Magnus og Tormod Strand, lager seriøse reportasjer på feltet. Og nå har en journalist i statskanalen lekt «muslimhater» i en kommende TV-dokumentarserie. Han delte en artikkel om homo- og kvinnefiendtlige muslimer i England. Kollegene svarte med å fryse ham ut: «Er du blitt en sånn brun type, eller?» Vanlig kritisk journalistikk om islam ble av andre NRK-journalister oppfattet som ekstremisme. I undersøkelsen svarer mange at årsaken til selvsensur er «stigmatisering fra kolleger» og at «man blir lett misforstått». Her er vi ganske langt fra den innvandringsliberale påstanden om at pendelen har svingt, slik at islam- og innvandringskritikerne er de nye «politisk korrekte».

FORTSATT BESTÅR også en velkjent «rigging» av asylpolitiske oppslag: Når en politiker foreslår restriksjoner, henter pressen inn akkurat de ekspertene som kan dømme forslagene nord og ned. Når en politiker foreslår liberalisering, kommer ingen kritiske spørsmål, selv om vedkommende hevder grunnløse ting om «lønnsom» innvandring eller «jobb fra dag 1».

Det har å gjøre med journalistenes egen kunnskapløshet på feltet. For noen dager skrev en erfaren og anerkjent journalist i denne avisen noe vi har hørt utallige ganger før: At Norge i mange år har ført en streng asyl- og innvandringspolitikk. Men hva er sannheten? At Norge i mange år har hatt en av de høyeste innvandringene i Europa i forhold til folketallet. 75 prosent av asylsøkerne har fått innvilget sin søknad, noe som er «eksepsjonelt høyt i forhold til resten av Europa», ifølge Sylo Taraku. Det har ikke vært vanskelig å få opphold i Norge, tvert i mot.

ET HELT GRUNNLEGGENDE faktum i debatten er altså snudd på hodet, slik at folk blir villedet når de skal ta stilling til den videre politikken. Hvordan skal vi få et realistisk bilde av en stor samfunnsendring, om journalistene ser seg fornøyd med å spre myter? Og siden korrigerende informasjon likevel kommer til de spesielt interesserte fra utenlandske aviser, alternative nettsteder og sosiale medier: Hvordan tror de etablerte mediene at de skal beholde tillit og troverdighet i betente politiske spørsmål? For noen ser det ut til å gå som med journalistenes elskede småpartier: Under sperregrensen.

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 14. mai 2016.

Forskningsredaktør mot bedre viten

Trekker man rasekortet, har man ikke mye på hånden.

I Aftenpostens Uviten-spalte 30. mars kom Nina Kristiansen med grunnløs kritikk av TV 2s dyktige gravearbeid om seksualforbrytere dømt Norge i fjor. Hun stemplet innvandringsbakgrunn som en «ganske ubrukelig opplysning», lanserte sin egen en-cellede-voldtektsteori, og diktet opp en dømt svenske.

Når jeg dokumenterer at menn fra Nord-Afrika, Midtøsten og Vest-Asia dominerer statistikken, kommer dette:

«Så vidt jeg kan se er det hudfargen disse mennene har til felles (…) Men jeg har aldri sett forskning på sammenhengen mellom hudfarge og seksualforbrytelse.»

Rase, der altså. Men det er Kristiansens eget fokus. Debatten blir så meget bedre med en rasistisk stråmann.

Hun fortsetter: «Flertallet av de dømte i fjor er dessuten hvite nordmenn, som jo saboterer den teorien.» Men hvite nordmenn utgjør over 80 prosent av befolkningen. Flertallet av dem som ble drept på norske veier i fjor var upåvirket av alkohol. Har vi da sabotert teorien om at alkohol er farlig i trafikken?

«Kjetil Rolness kunne hatt et poeng dersom alle var nye i Norge, om de er ukjente med norske normer eller syn på voldtekt. Men de er ikke nyankomne.» Nei, de har kanskje beholdt patriarkalske holdninger fra hjemlandet selv etter lang botid i likestillingslandet. Det er ikke egnet til å berolige.

Importert kultur er ikke eneste forklaring. Men Kristiansen spør «Hvem er egentlig seksualforbryterne?» og «Henger voldtekt og innvandring sammen?», som om vi ikke aner hvor vi skal begynne, det ikke allerede finnes forskning som bekrefter overrepresentasjonen eller tallrike rapporter om negativt kvinnesyn og seksuelle overgrep i de aktuelle opprinnelseslandene. Hvorfor? Hun gir svaret selv: «Forskning som handler om overgrep og mishandling i innvandrermiljøene kan være kontroversielt. I forskning.no har vi opplevd at forskerkilder blir særlig forsiktige rundt slike temaer.»

Nå har redaktøren selv vist forsiktighet på grensen til selvvalgt uvitenhet. Kanskje Aftenposten kunne tilby henne en egen Mot-bedre-viten-spalte?

 

Opprinnelig publisert i Aftenposten 11. april 2016.

Enda mer uviten om innvandring og seksualovergep

Faksimile fra Aftenposten 31. mars.
Faksimile fra Aftenposten 31. mars.

Det er flaut når Norges største avis skal korrigere tull og fusk, og selv lager mere tull.

Aftenpostens ”Uviten”-spalte er til for å påpeke ”mangelfull forskning, flau formidling, kunnskapsløs politikk eller ren fusk”. Men når emnet blir politisk betent nok, går det åpenbart i ball for enkelte av spaltens ellers pålitelige skribenter.

TV2 gjorde tidligere i år et grundig arbeid med å undersøke de som ble dømt for seksualforbytelser i 2015. I forbindelse med debatten etter overgrepene i Köln, ville man bl.a. sjekke om personer med innvandrerbakgrunn er overrepresenterte som gjerningsmenn i statistikken. En gruppe journalister med Kadafi Zahman i spissen jobbet med saken på fulltid i en måned, og presenterte funnene på en ryddig og balansert måte. Men nå har Nina Kristiansen, til daglig redaktør i forskning.no, funnet ut at TV2 leverte ”svak journalistikk”. Hennes egen begrunnelse er oppsiktvekkende svak.

Hun er særlig opptatt av TV2s overskrift, og skriver:

“”Hver fjerde seksualforbryter i 2015 har innvandringsbakgrunn”, var hovedoppslaget fra TV2, som ble gjengitt i mange medier.”

Nei. Tittelen lød: “Hver fjerde dømte seksualforbryter i fjor hadde innvandringsbakgrunn.” Det handlet altså om de faktisk dømte, ikke de faktiske gjerningsmennene, som selvsagt er langt flere.

399 ble dømt. Av dem hadde 88 innvandringsbakgrunn (etter SBBs definisjon: Begge foreldre født i utlandet). Det tilsvarer 22 prosent. Altså har TV2 dekning full dekning for tittelen sin. (Innenfor rimelig slingsmonn.)

Men siden gruppen er liten og spredt over 50 nasjonaliteter, mener Kristiansen at ”overskriften svekkes betraktelig”:

”For hva har en ung svensk mann til felles med en eldre nyankommen afghaner? Hva er likhetene mellom en middelaldrende nordlending med chilensk opphav og en ung pakistaner i Oslo? “Innvandrerbakgrunn” blir en ganske ubrukelig opplysning når en såpass liten gruppe menn er delt på så mange nasjonaliteter.”

Dette svekker ikke overskriften i det hele tatt, fordi den ikke påsto noe om fellesstrekk blant de dømte med innvandringsbakgrunn. Den bare dokumenterte deres overrepresentasjon, siden innvandringsmenn utgjør bare 16 prosent av den mannlige befolkningen over 16 år, noe TV2 opplyste. Dette ignorerer Kristiansen helt.

En overrepresentasjon er et funn som gir grunn til videre forskning. Men Kristiansen mener – uten å vise til forskning – at ”disse 50 nasjonalitetene har mindre til felles enn den norske majoriteten har”. Hvordan vet hun det? Hun har ikke engang sett nærmere på hvilke kontinenter eller land de dømte har bakgrunn fra. Så la oss gjøre det.

TV2 har laget en database over alle sakene i alle tingrettene landet rundt, men ingen god oversikt over de dømtes landbakgrunn. Men ser vi nærmere på tallene fra Oslo tingrett, finner vi 50 saker og 21 nasjonaliteter. Flere av nasjonene er representert i flere saker. Til sammen er innvandrere dømt i 32 av sakene. Det tilsvarer 64 prosent. Slik er fordelingen på landbakgrunn:

Somalia 5

Pakistan 2

Rwanda 2

Irak 2

Tyrkia 2

Romania 2

Vietnam 2

Irak 2

Libya

Makedonia

Hellas

India

Mexico

Sri Lanka

Etiopia

Eritrea

Iran

Jordan

Nigeria

Algeria

Syria

Ingen svensker her. Ingen chilenere heller. Derimot mange saker som involverer menn fra Nord-Afrika, Vest-Asia og Midt-Østen. Det samme bilde tegnes nasjonalt. Som TV2 skriver: ”Av de 88 dømte med innvandrerbakgrunn, har 42 bakgrunn fra Asia. 25 har bakgrunn fra Afrika, mens 14 har europeisk bakgrunn. De siste syv har bakgrunn fra det amerikanske kontinentet.”

Oppsummert: Menn med innvandringsbakgrunn er overrepresentert blant dømte seksualforbrytere. Og menn fra Afrika, Asia og Midt-Østen er ekstra overrepresenterte. Dette mønsteret er kjent fra forskning i mange land. I Sverige er for eksempel innvandrere fem ganger overrepresenterte blant seksualforbytere. Det er derfor vi nå har en debatt om hvorvidt dette skyldes bakgrunn fra kvinneundertrykkende og seksualfiendtlige kulturer.

Enkelte debattanter, som politiforsker Marianne Sætre og bloggeren Gunnar Tjomlid, har innstendig bedt oss om ikke forfølge kultursporet, selv om tallene tilsier noe annet. Og nå gjør forskningsredaktør Nina Kristiansen noe lignende. Hun vil ha mer forskning på årsakene til voldtekt: ”Er det noe i den norske kulturen som gjør at norske menn voldtar? Eller i andre kulturer?” Men ser altså ingen grunn til å forske mer på noen grupper enn på andre, selv om de dominerer statistikken. Og hun har heller ingen problemer med å servere egne teorier om voldtekt, uten noen som helst støtte i forskning:

”Problemet med voldtektsmenn er at de er som encellede terrorister. De tenker, planlegger og utfører helt alene. Med offeret som eneste vitne.”

Jeg vet ikke om ofrene i Køln eller andre europeiske byer på nyttårsaften opplevde at de ble overfalt av slike én-celler. Heller ikke alle mennene som blir anmeldt for festvoldtekter etter at begge parter drakk seg hinsides og knapt husker noe av hva som skjedde. Det eneste jeg vet, er at koblingen mellom voldtekt og innvandring, møter en påfallende, ubegrunnet motstand – også fra folk som ellers er flinke på fakta.