Tull med voldtektstall

Hvorfor er det så viktig å «pakke inn» hvem som voldtar mest? Og peke på alt annet enn kultur og holdninger?

«GUNNAR TJOMLID er et interessant og typisk case», skrev jeg i min helgekommentar i Dagbladet om tåkelegging og bortforklaring av voldtektstall. Nå jeg villig til å ta hardere i: Tilfellet Tjomlid er fascinerende, nesten forbløffende. Men likevel bare et ekstremtilfelle av en utbredt faktavegring på den positive, liberale siden i innvandringsdebatten.

Her har vi altså en frisk og seriøs blogger som har skapt seg et navn som utrettelig faktasjekker, en fornuftens vaktbikkje mot alternativbevegelse, vaksinemotstand og annen tidsriktig humbug og bullshit. Men hver gang han skal «debunke» innvandringskritikk, går det i stå. Eller rundt grøten. Da bedriver han selv utstrakt «cherry-picking» av forskning og forholder seg så ukritisk til sine foretrukne kilder, at det tidvis bikker over i komikk.

«Mye empiri tyder på at å slippe inn mange flyktninger, såvel som immigranter, gir en positiv økonomisk effekt», skriver Tjomlid i en av sine bloggposter. Ja, hvis du tror Brochman-rapporten er knust av et makkverk fra NyAnalyse, og den flerkulturelle avisa Utrop er bedre på regnskap enn Finansavisen. Og sånt tror Tjomlid. Alltid med et nytt sitat, en ny tabell, eller en ny versjon av argumentet i forrige avsnitt. Som blogger vet Tjomlid å utnytte nettets ubegrenset spalteplass, og gir seg ikke før leseren ber om nåde. Drep meg, herre, men ikkje med graut!

OG NÅ HAR ALTSÅ Tjomlid brukt 3200 ord, eller over 20000 tegn, på å unnlate å besvare min kritikk. I stedet fortsetter han å se bort fra tallene som betyr noe. Og bare fokusere på «ikke-etniske» årsaker til ikke-vestlige overgrep. Her er Tjomlid om nyttårsaften i Köln og andre byer:

«Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.»

Stakkars overgripere. Tyskland og Sverige har ikke gitt dem pappaperm engang.

Jeg kommer tilbake til årsaksforklaringer. Men først min hovedanklage mot Tjomlid: Han henter tall ut av luften, og slenger om seg med påstander uten dekning.  Dette velger han av en eller annen grunn å ikke kommentere i sitt svar. Da er det fristende å vil følge hans eget motto: «La meg se litt nærmere på akkurat det…»

TJOMLID SKREV: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året. Du vet sånn, norske voldteker. På fest i fylla. Mot partneren som sover.» Hvor har han dette tallet fra? Det skrev han ikke. I sitt eget kommentarfelt forsvarte han seg slik: «Hvis du tror at tallet 10000 er ren gjetning, synes jeg du utviser stor blindhet. Det er ikke gjetning, men et kvalifisert estimat basert på kunnskap om mørketall i anmeldelser.»

Les det en gang til. Og du må gjerne le. Mørketall er et ord vi bruker om størrelser og antall ingen kjenner. Det er derfor det kalles mørketall. Tjomlid påstår altså at han baserer seg på kunnskap om noe man pr. def. ikke har kunnskap om. Han starter med å tenke på et mørketall. Og får det til å høres ut som eksakt vitenskap.

DET ANDRE MAN lurer på, er hvordan Tjomlid vet at samtlige gjerningsmenn bak sove- og festvoldtekter er norske. Det opplyser han heller ikke. Han har bare bestemt seg. Han medgir at det er en «massiv overvekt av ikke-vestlige innvandrere som er gjerningmenn i saker som omhandler overfallsvoldtekter». Men disse vil han ikke snakke om, selv om den er den klart mest brutale og skrekkinngytende formen for voldtekt. Han vil ikke snakke om «den unorske voldtekten». Han vil snakke om «de 99,5 prosent voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i».

La oss stoppe litt her, før vi ser på konkrete tall. Det er bra at Tjomlid snakker om over- og underrepresentasjon. Skal vi sammenligne forekomsten av et fenomen i og mellom grupper av veldig ulik størrelse, kan vi ikke bruke absolutte tall. De fleste som skader andre i trafikken er etniske nordmenn. Det betyr ikke at de er farligere bak rattet enn andre, bare at de utgjør et stort flertall blant sjåførene. Likens med voldtekt. Om vi ønsker å vite noe om voldtektsrisiko basert på gruppekjennetegn (kjønn, alder, landbakgrunn, tidligere domfellelser, osv.), må vi ta hensyn til mot gruppens relative størrelse. Vi må spørre hvor mange i gruppe X som voldtar i forhold til gruppens andel av den aktuelle befolkningen. Men det gjør ikke Tjomlid.

HAN VISER BARE TIL til en politirapport fra 2014 som sier at 73 prosent av de som er siktet eller mistenkt i voldtektssaker i Oslo er norske statsborgere. Denne statistikken skiller ikke mellom overfallsvoldtekter og andre voldtekter, som var Tjomlids poeng. Og heller ikke klart mellom innvandrere og etniske nordmenn. Andelen norske statsborgere i Oslo er 84 prosent. Det er en høyere andel enn 73 prosent. Altså er norske statsborgere underrepresenterte, og andre lands statsborgere overrepresenterte som voldtektstmenn i denne statistikken. Og 12 prosent av norske statsborgerne i Oslo er innvandrere. Noe som gjør nordmenn ytterlige underrepresentert. Tjomlid viser til et tall som sier det motsatte av hva han hevder.

I kommentarfeltet blir Tjomlid konfrontert med dette, og svarer: «Jeg skrev aldri at nordmenn var massivt overrepresenteret relativt til gruppetall. De er massivt overrepresentert i absolutte tall.»

Her må man i hvert fall le. Utsagnet er komplett meningsløst. Begrepet overrepresentasjon handler om andel, forhold, relative tall. Hva skulle det ellers handle om? Tjomlid skjønner åpenbart ikke hva han selv snakker om. Og det er ikke noe nytt at faktasjekkeren ikke skjønner statistikk. Han har tidligere skrevet to bloggposter der han avlører «myten» om at innvandring fører til mer kriminalitet, ved å vise til at kriminaliteten generelt har gått ned. Dette er på linje med å påstå at den økte fedmen i Norge ikke er farlig, fordi nordmenn lever lenger enn før. Innvandrere er overrepresenterte i krimstatistikken, og visse nasjonaliteter mer enn andre, uavhengig av Tjomlids tallmagi.

MEN HVA VERRE ER: Voldtektsforskere som kan statistikk, og som Tjomlid stadig vekk viser til, greier heller ikke bruke forholdstall, eller si tydelig hva tallene viser. Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal har studert landbakgrunnen til siktede/mistenkte gjerningsmenn i den omfattende politirapporten «Voldtekt i den globale byen» (2011). 99 av 152 hadde utenlandsk opprinnelse. Nesten halvparten stammet fra Afrika, Asia eller Midt-Østen. Dette er klare, talende tall. Men de ble aldri presentert så enkelt og greit.

I stedet fikk vi analyser som dette: «Den etniske profilen for alle voldtektstypene utenom overfallstypen, domineres av personer med norsk landbakgrunn, men er for øvrig varierende.» Jan Arild Snoen, en annen og mer tallsterk faktasjekker, har påpekt hvor tilslørende dette er. Nordmenn «dominerer» bare når de ikke-norske er splittet i tilstrekkelig mange grupper (Europa, Amerika, Afrika, Midt-Østen, Østen). Slår du sammen Afrika, Asia og Midt-Østen, dominerer denne gruppen over nordmenn i alle voldtektstypene, også festrelatert voldtekt, sårbarhetsvoldtekt og relasjonsvoldtekt.

I oppfølgingrapporten året etter, er presentasjonen enda mer misvisende: «For festrelaterte voldtekter, sårbarvoldtekter og “annet” er gjerningsmenn med norsk etnisk landbakgrunn i flertall, og utgjør henholdvis 40,7%, 37,9% og 45,%.» Hvordan kan nordmenn være i flertall, hvis de hele veien ligger under 50 prosent?

OG HER SNAKKER VI om absolutte tall. Hadde man tatt hensyn til at ikke-vestlige utgjør en relativt liten andel av befolkningen, hadde dominansen blitt mye større, men det gjorde aldri rapporten. Og ikke noe sted står det at etnisk norske gjerningsmen er gjennomgående underrepresentert i voldtektststatistikken. Christan Skaug og Nina Hjerpset-Østli i Document.no måtte gjøre jobben for politiforskerne:

«17,4% av befolkningen står altså for 48,9% av voldtektene, hvilket er en voldsom overrepresentasjon: Voldtektshyppigheten er mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra Afrika og Asia enn hos befolkningen forøvrig.»

DET ER PÅFALLENDE at to politirapporter med tittelen «Voldtekt i den globale byen» toner den globale dimensjonen ned, på tross av hva tallene i rapporten viser. Gang på gang advarer forskerne mot å anlegge «feil» perspektiv: «Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.» Det stemmer, men skal vi se bort fra at gjerningsmenn med en viss landbakgrunn dominerer statistikken, og ikke spørre hva det skyldes? Tydeligvis:

«Når overrepresentasjonen av “fremmede” lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene “menn” og “unge”, har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.»

Ja, skjønte vi det ikke. Rapporten går til og med så langt som å avfeie den etniske dimensjonen: «Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.»

EN VENN AV MEG jobber som forsker på SINTEF, og er vant til å lese rapporter og tolke tall. Han skal få være anonym, men skriver på min Facebook-side: «Rapporten fra Sætre og Grytdal er noe av det rareste jeg har lest. Hadde dette handlet om trafikkulykker, hadde konklusjonen vært helt annerledes.» Og etter å ha lest Tjomlids blogg, kommenter han til bloggeren:

«Kan ikke se annet enn at du kjøper konklusjonen til Sætre og Grytdal rått, uten at du som faktasjekker går inn i tallmaterialet. Du skriver at de har “analysert og justert for de forhold som er helt sentrale”, men det er jo nettopp det de ikke har. De justerer ikke voldtektstallene mot prosentandelene i befolkningsgrunnlaget de ønsker å studere. De sier heller ikke at de ikke gjør det, noe som er den største svakheten ved hele rapporten.»

Tjomlid refererer ikke selv til et eneste tall i rapporten, nevner ingenting om over- og underrepresentasjon, han bare siterer politiforskerne og mener jeg overser konklusjonene. Nei, jeg sier at konklusjonene ikke samvarer med fakta. Tjomlid velger pussig nok å snu på kritikken på hodet: Hør hva politiforskerne sier! Den som ikke aksepterer konklusjonene deres, aksepterer ikke fakta. Derfra går han videre til å raljere over innvandringskritikere som stoler mer på nynazistiske artikler på Facebook og nevøen som fikk frastjålet mobilen på Grønland:

«En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.»

Eller som han skrev på Facebook: «Jeg forventer ikke mer av et Nettavisen-kommentarfelt, men trodde vel Rolness lå noen IQ-poeng over det.»

Å BRUNBEISE OG IDIOTFORKLARE sine kritikere er hersketeknikker fra laveste hylle (aka «billighylla»). En annen teknikk er stråmannsargumentasjon og uredelig feilsitering. I resten av sitt utflytende tilsvar diskuterer Tjomlid årsaker til at innvandrere voldtar. «Det er for enkelt å peke på bare én faktor.» Ja, det understreket jeg også i min Dagbladet-kommentar. Men Tjomlid velger å gjengi meg slik: «Han skriver at etnistet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene.» Dette er det jeg skrev:

«Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og “betente”, som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta.»

Altså: Jeg holder det åpent. Jeg tror vi trenger mange forklaringer. Som Sigmund Aas påpeker i et debattinnlegg i Dagbladet i dag: «Ti av ni» blir lurt av statistikk. Asylsøkere er overrepresentert i grupper som allerede utmerket seg negativt i kriminalstatitikken: Menn, unge, lav sosialøkonomisk status, psykisk ustabile. Vi må unngå å straks hoppe til at kultur og islam har skylden.

SSB-rapporten om kriminalitet og innvadrere fra 2011 ber oss også ta hensyn til demografi og sosioøkonomi. Likevel viser de norske tallene at enkelte innvandringsgruppers overrepresentasjon består, selv om man justerer for kjønn, alder, bosted og sysselsetting. Den danske statistikken er mer presis på dette punktet: «En indeks som korrigerer for alder, viser at kriminaliteten er 48 prosent høyere blant mannlige innvandrere, og 140 prosent høyere blant mannlige etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn. Når det i tillegg korrigeres for sosioøkonomisk status, reduseres kriminaliteten til å være henholdsvis 22 prosent og 129 prosent høyere.»

EN BETYDELIG FORSKJELL består altså. Derfor vi må også unngå den motsatte grøften: Å diskvalifisere kulturbakgrunn som forklaringsvariabel i utgangspunktet. Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østli i HRS har tidligere skrevet en grundig kritikk av Tjomlid om dette. Og Preben Z. Møller skriver godt i boka «Voldtekt» om den politiserte og polariserte tanketradisjonen som Tjomlid skriver seg inn i.

«Høyresiden» (i løselig forstand) er rask med å peke på importert ukultur som årsak til voldtekt, mens «venstresiden» skylder på norsk kultur eller mannskultur generelt. Venstresiden liker å kulturforklare voldtekter utført av etniske nordmenn, men ikke voldtekter utført av ikke-vestlig menn. Det er litt underlig, for unge nordmenn er sosialisert inn i en (relativt sett svært) likestilt kultur, mens mange nye landsmenn har bakgrunn fra svært kvinnediskriminerende kulturer.

Men for Tjomlid er saken klar: Vi lever i en «norsk overgrepskultur» som ikke forvinner før «norske menn tør innrømme at vi selv har et massivt holdningsproblem». Og i tillegg et drikkeproblem. Innvandrere derimot, behøver ikke ta noe oppgjør med sine holdninger til kvinner. Ok, Tjomlid ser at «kvinnesyn kan være en viktig faktor» bak overgrep av Köln-typen, men det er uansett ikke så viktig som de «underliggende faktorene». Migrantene er først og fremst fattige, arbeidsledige, marginaliserte, rotløse. Og da må vi innfødte innrømme en ting til: Vi er ikke flinke nok til å integrere de fremmede. Har du hørt det før? Den hvite, vestlige mann har skylden. Alltid og uansett.

HER KUNNE MAN SI MYE om «the regressive left» og de lavere forventningers rasisme. Men før jeg fikk fordøyd Tjomlids tilsvar, kom han – dagen etter! – med nok en utflytende bloggpost om samme tema. Og med samme perspektiv: La meg se litt snevrere på akkurat det…. mens jeg later som jeg drar inn hele spekteret av faktorer. Tjomlid kan gjengi ubegrensede mengder med sitater og tabeller som bekrefter det han vet og mener. Men aldri annen forskning, slik som den ovennevnte fra Danmarks Statistik. Slagsiden blir enda tydeligere i måten han omtaler kulturvariabelen på:

«Så lenge folk er fantastisk opphengt i merkelapper som etnisitet, kultur og religion, vil vi få gjort lite for løse problemet. Det er først når vi våger å kikke bak disse merkelappene, innrømme hvorfor enkelte grupper har flere individer med slike merkelapper (sic!) enn øvrig befolkning (det de innvandringskritiske ofte så misforstått kaller “tåkelegging”), at vi kan begynne å jobbe konstruktivt.»

Merkelapper, altså. Eller «overflatiske identifikatorer (sic)». Det er Tjomlids perspektiv på en sosial dimensjon som gir mening, verdier, tilknytning og felleskap for mesteparten av jordens mennesker, ikke minst migranter til Europa. Fredrik Barth snur seg allerede i graven.

 

Opprinnelig publisert som debattinnlegg på Dagbladet.no, 3. februar 2016.

Importert voldtektsrisiko

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg

Ikke-nordmenn er sterkt overrepresentert blant voldtektsmenn. Skal vi heller snakke om «den norske voldtektskulturen»?

REAKSJONENE på gruppeovergrepene i Köln og mange andre byer fulgte et forutsigelig mønster. Rasister og høyrepopulister fikk bekreftet det de visste: Sånn er muslimske menn. De går løs på kvinnene våre. Flerkultur er en katastrofe. Deportasjon nå!

Antirasister og feminister fikk også sin bekreftelse: Sånn er menn. Over hele verden, her hjemme også. Vi kjenner oss igjen! Objektivisering, netthets, julebordtafsing, russevoldtekter. Alt tegn på kvinnefiendtlige holdninger. «Nordmenn må ikke tro de er så mye bedre.»

NEIVEL. Men jeg tør tro at de aller fleste menn, uansett bakgrunn, er ganske brukbare. Bare et lite mindretall, både blant norske, europeiske og ikke-vestlige, begår overgrep. Men – er det ingen forskjell på (mann)folk? Ingen spesielle kjennetegn på de som voldtar? Og ingen grunn til bekymring for den nye migrasjonsbølgen? Når en million menn i løpet av ett år kommer til Europa, fra land og kulturer der kvinner systematisk undertrykkes, lever utrygt, og selv risikerer straff og vanære etter å ha blitt voldtatt?

VI VET AT ikke-vestlige menn står bak nesten alle overfallsvoldtektene i Norge. Vi vet også at mange ønsker et annet fokus: De fleste voldtekter begås av noen som står offeret nær. Festvoldtekter øker mest. Mørketallene er store. Mellom 8000 og 16000 voldtekter eller voldtektsforsøk begås hvert år i Norge (ifølge et estimat fra et offentlig utvalg som tok 10-gangeren av antall anmeldelser). Er det denne voldtektskulturen innvandrere skal integreres i, spørres det syrlig på sosiale medier. I Dagbladet på onsdag kunne vi lese: «Vi ser voldtektskulturen overalt.»

Og alle ler av nyfrelste, mannlige feminister som retter sin «pekefinger mot en isolert gruppe vi ikke selv tilhører. De andre. Innvandrerne. Muslimene.», skriver bloggeren Gunnar Tjomlid. «Gud bedre så herlig ansvarlig det føles. Ta kvinnens parti. Omsider. Og samtidig kunne dyrke litt fremmedhat i samme slengen.»

TJOMLID er et interessant og typisk case. For å bekjempe fremmedhat, bekjemper han virkeligheten. Her er hans metode: Tenk på et mørketall. Og tenk bare på hvite nordmenn. Da blir påstanden: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året.» Tjomlid ber oss glemme den «unorske» overfallsvoldtekten og se på «de 99,5 prosent av voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i.»

Hans eneste dokumentasjon er politistatistikk som viser at 78 prosent av de mistenkte/siktede i voldtektsaker i Oslo i 2014 var norske statsborgere. Men statsborgerne utgjør en enda større del av hovedstadsbefolkningen. Og teller mange innvandrere. Altså er etniske nordmenn underrepresenterte som voldtektsmenn. Tjomlid snur sannheten på hodet.

DET ER PINLIG at en høyprofilert faktasjekker (med mottoet «La meg se litt nærmere på det») ikke forstår statistikk. Eller rettere sagt: Gjør seg dummere enn han er, straks emnet er innvandring. Det er også pinlig at voldtektsforskere ikke vil fortelle hva deres egne tall viser.

«Voldtekt i den globale byen», skrevet av Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal i 2011, er den mest analytiske politirapporten om voldtekt i Norge. Og tok for seg siktede/mistenktes landbakgrunn. Personer med begge foreldre født utenfor Norge utgjorde 23 prosent av Oslos befolkning (i 2010), men sto bak to tredjedeler av alle voldtektene. Personer med opprinnelse fra Afrika, Midt-Østen eller Asia utgjorde 17 prosent av Oslos befolkning, men sto bak nesten halvparten av voldtektene.

Og enda mer oppsiktvekkende: Innvandrere fra disse tre regionene (der nesten alle av dagens asylsøkere kommer fra) var overrepresentert i samtlige av politiets voldtektskategorier, ikke bare overfallsvoldtekter, men også relasjonsvoldtekter, sårbarhetsvoldtekter og festrelaterte voldtekter. Selv i denne siste og antatt mest «norske» voldtektstypen, er det større sannsynlighet for at gjerningmannen er utenlandsk enn at han er norsk.

LIKEVEL FASTSLO rapporten at «voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.» Ja, da så. Etnisitetsperspektivet ble nedtonet, bortforklart og mistenkeliggjort: «Når overrepresentasjonen av «fremmede» lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene «menn» og «unge», har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.» Men hva slags frykt ligger bak når forskere ikke vil innrømme at bakgrunn fra visse land er en risikofaktor?

For å få vite hva tallene faktisk sa om voldtektsmenns opprinnelse, måtte man lese alternative medier: Document.no, Human Rights Service eller Jan Arild Snoen i Minerva. De store avisene omtalte rapporten uten å nevne innvandrerbakgrunn. Aftenposten publiserte en nettartikkel med tittelen «Utlendinger voldtar norske». Den ble raskt fjernet og endret. NRK vinklet bare mot overfallsvoldtektene, og fikk klage fra Antirasistisk Senter og Amnesty. Slik politiet har fått kritikk hver gang de har vært tydelige på ikke-nordmenns overrepresentasjon. Hanne Kristin Rohde høstet storm da hun i 2009 påpekte at gjerningsmenn i overfallssaker kom fra land med et dårlig kvinnesyn. Ble det for ubehagelig for politiet? Fikk de politiske signaler om å unngå perspektivet?

FOR ETTER 2011 ble det stille om landbakgrunn. Kripos’ årlige rapport om «Voldtektsituasjonen» oppgir bare gjerningsmenns kjønn og alder.En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden. Hun foretrekker også variabelen statsborgerskap framfor landbakgrunn. Slik «forsvinner» innvandrere inn i det store norske «vi». Noe som er flott på 17. mai. Men som verken gavner statistikken eller politikken.

I alle andre tilfeller ønsker myndighetene å definere risikogrupper. For å sette inn tiltak, forebygge, behandle og informere. Og for å forske videre på sammenhenger. Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og «betente», som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta. Og helst brutt ned så mye som mulig. Om det viser seg at menn i en bestemt alder fra et bestemt opprinnelsessted utmerker seg særlig negativt i statistikken, så har vi en målgruppe for videre undersøkelser og oppfølging.

PROBLEMET ER AT forskningsfeltet er politisert og ideologistyrt. Med slagside mot det korrekte og berøringsangst for det kontroversielle. Alle nordiske land har overrepresentasjon av innvandrere i voldtektstatistikken. I Sverige publiserer man minst mulig om saken. I Danmark er man åpen og rett-fram. I Sverige legger man vekt på sosioøkonomiske forklaringer. I Danmark har man korrigert for dette, og mener det står igjen en betydelig kulturfaktor.

Mønsteret er som vi kjenner fra den øvrige innvandringsdebatten, med Norge midt i mellom våre naboland. Det er blitt lov å tematisere flyktningers kvinnesyn, og sette dem på antivoldskurs, men fortsatt er det mye lettere å bruke kultur som forklaring på etniske nordmenns seksualforbrytelser.

Dette er kanskje den største ironien på feltet: Man mener – på tvers av de flestes hverdagserfaring – å se et utbredt kvinnehat, ja et «massivt holdningsproblem» blant alminnelige norske menn, oppvokst i et av verdens mest moderne, likestilte og kvinnevennlige land. Mens man ikke vil ha fokus på holdningsproblemer i kjønnskonservative minoritetsmiljøer, selv hos de som setter hijab på småjenter for ikke friste menn. Vi skjønner den gode hensikt: Å ikke medvirke til økt stigmatisering og fremmedfiendlighet. Men hva har vi lært fra Köln og Sverige i år? At mørklegging og avledningsmanøvre er en kortsiktig og risikofylt strategi som nærer konspirasjonsteorier og mistillit til «elitene». Virkeligheten er ikke rasistisk. Derfor må fakta fram.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 30. januar 2016.

Faktaresistens. Årets ord i 2016?

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

I 2015 lærte vi at fakta ikke hjelper. Ikke på SSB-direktøren heller.

Du må kunne lyve for å nå langt i politikken. Men noen driver det lengre enn andre. Donald Trump gidder ikke engang late som han bryr seg om fakta. Jo drøyere påstand, desto bedre mediedekning. Her noen av hans bidrag til folkeopplysningen i året som gikk:

Tusenvis av muslimer i New Jersey jublet mens tvillingtårnene falt.Trump hevder han så det på TV og at feiringen fikk bred mediedekning. Ingen andre har sett det. Politiet avviser at det skjedde.

Meksikanske myndigheter sender voldtektsmenn og narkodealere over grensen til USA. Nei, de aller fleste av migrantene er ikke kriminelle, søker legalt arbeid og blir ikke sendt av noen.

81 prosent av hvite drapsofre er drept av svarte. Nei, bare 15 prosent. De fleste blir drept av noen de kjenner, med samme hudfarge. Da Bill O?Reilly i Fox News kritiserte Trump for å retweete rasistisk propaganda, svarte han: «Bill, skal jeg sjekke alle statistikker?»

Nettstedet Politifact har sjekket 70 av Trumps påstander og rangerer tre fjerdedeler av dem som «Mostly False», «False» eller «Pants on Fire» (hvilket betyrlatterlig feilaktig). Men tro ikke at Trumpen er noe for seg selv. Hans fremste utfordrer i den republikanske nominasjonskampen, den mer dannede Ben Carson, har enda flere løgner på rullebladet, og liker å sammenligne USA under Obama med nazi-Tyskland.

Faktaforakten inngår i en nyere partitradisjon. George W. Bush disset Al Gore for hans bruk av «fussy math» (les: tall og figurer), og skrøt selv av å være en «decider», som tar avgjørelser på ren «guts». Deretter kom fenomenet Sarah Palin, som heldigvis forsvant i skam før hun rakk å ta noen beslutning på nasjonens vegne.

Hillary og Demokratene er rene revisorer i sammenligning. Og er det ikke det vi «vet»? De som står for den mest humane og siviliserte politikken har fakta på sin side. Mens høyrepopulistene må ty til rykter, myter og propaganda for å nære fremmedfrykten. Sverigedemokratenes Jimmie Åkesson advarte i sommer mot «det som holder på å skje med vårt engang så trygge land», der det nå er «sprenginger og skyting nesten hver dag.»

To professorer i kriminologi advarte straks mot dette kunnskapløse utspillet, og fastlo at både grov vold og frykten for vold har gått ned på 2000-tallet. Da SD-lederen ble konfrontert med forskningen, svarte han: «Jeg synes dels at, at … mm … Veldig mange mennesker opplever en situasjon i dag der kriminaliteten har blitt annerledes.»

Åkessons krimbløff ble nylig brukt som hovedcase i en artikkelserie om «faktaresistens» i Dagens Nyheter. Men så enkelt er det ikke. Mange svenske forskere har dokumentert økning av lovbrudd, særlig økt gjengkriminalitet. Politiet i Malmø, Sverige mest innvandringstette by, registrerte 30 sprengninger (eller -forsøk) i løpet av 75 dager i sommer. En politirapport fastlår at 55 bydeler i Sverige er delvis utenfor politiets kontroll. «Det finnes enklaver i Sverige der svensk lov ikke lenger gjelder», sier en forskningssjef ved BRÅ.

Så hvem skal man tro på, hva skal man legge vekt på? I Sverige er polariseringen nesten absolutt. SDs velgere mistror på autopilot alt som kommer fra «eliten», «etablissementet», de «politisk korrekte». Mens sentrale kommentarorer kan avfeie statistikk de ikke liker som «rasistisk». Samfunnsøkonomen Tino Sanandaji er blitt ekspert på å avsløre grove faktafeil hos sentrale aktører som SVT og statsminister Løvren. I sitt mye delte foredag «Fakta om innvandring» hevder han at debatten er blitt et spørsmål om ren tro og posisjonering: «Hvis Jimmie Åkesson sier at himmelen er blå, må jeg si at himmelen er grønn.»

Og her er vi ved kjernen. Sosialpsykologiske eksperimenter med mattetester viser at folk har tendens til å regne feil dersom rett svar ikke harmonerer med deres politiske oppfatning. Alle som har debattert et betent emne på sosiale medier vet det: Du kan ikke vinne en debatt med tall og fakta. Motparten er immun. Du kan plukke et argument fra hverandre. Motparten gjentar argumentet med nye ord. Og dette gjelder selvsagt begge parter.

Man behøver ikke tilhøre ekkokamre eller «virtuelle sekter», det holder å ha en hjertesak eller kjepphest. Så vil nettet hjelpe deg å fastholde din vinkling på verden. Det har aldri vært lettere å faktasjekke og bestride rådende oppfatninger. Og heller vært lettere å finne og dele akkurat de fakta som bekrefter ens egen oppfatning, og ignorere alt annet. Fakta er blitt en konsumvare, noe du kjøper etter egne preferanser.

Hadde vi bare hatt en overdommer! Det nærmeste vi kommer er Statistisk Sentralbyrå, «den fremste leverandøren av fakta», ifølge byråets nye sjef Christine Meyer. Men Meyer er «så positiv til innvandring at hun svekker tilliten til byrået hun leder,» ifølge Elin Ørjasæter. Meyer hevder at innvandring kan dempe konsekvensene av eldrebølgen. Uten dekning i byråets tall. Meyer vil ikke stille til debatt eller la seg intervjue av regnekyndige journalister, men sier hun gjerne ville gått i protesttog for fortsatt innvandring. Kanskje hun stoler mer på ektemannen enn sine egne ansatte? Hun er gift med Victor Norman, eks-statsråd, NHH-professor og DN-spaltist, som i høst erklærte at han ville ha 100 000 flyktninger til Norge – og det raskt!

Så hva gjør vi da, når selv høyt ansette fagfolk og byråkrater lar sin egne verdier og følelser overstyre fakta? Skal du ta stilling i betente debatter, må du sjekke kildene, lese deg opp og lære hva tall sier (og ikke sier). Finn ut hvem som er debatten mest sakssterke meningsbærerne, og vei deres virkelighetsbilde mot hverandre. Og tro ikke at sannheten alltid ligger midt i mellom. Til syvende og sist finnes det ikke noe alternativ til Trond-Viggos formaning: Du må tenke sjæl.

Teksten ble opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet 2. januar 2016.

Ingen kan beskylde Nils August Andresen for å skrive kort og klart

Morgenbladet hadde forrige uke et dobbelsideoppslag under tittelen: «Ingen kan beskylde Kjetil Rolness for å være konsekvent». Tegningen var herlig. Teksten var lang.

Nils August Andresen fatter seg aldri i korthet. Dessverre også sjelden i klarhet. Først konstruerer han en falsk inkonsekvens: Jeg kritiserte mine «meningsfeller» i det såkalte «Facebook-høyre» – deriblant Jon Hustad – for å omfavne en Fjordman-lignende kronikk av danske Bent Jensen. Så ble det antydet på sosiale medier jeg hadde bukket under for presset om å være «anstendig» i innvandringsdebatten. «Det stemplet ville Rolness ikke ha på seg,» ifølge Andresen. Derfor omfavnet jeg plutselig Hege Storhaug, «en innvandringskritiker som får Jon Hustad til å fremstå som en godslig Sjonkel Rolf».

Andresen leker tankeleser og logiker. Empiriker er han ikke. Og ikke så veldig redelig heller. Han vet godt at jeg har kritisert Storhaug på samme måte som jeg har kritisert Hustad. Her fra min kommentar i Dagbladet:

«HRS har publisert artikler av Julia Cæsar med advarsler mot afrikanernes lave IQ. Storhaug har vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstekning. Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for «kultursviker». Det har hun unnskyldt, i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.»

I samme artikkel omtalte jeg Storhaugs «skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam». Jeg har tidligere kritisert henne for å henge ut syndebukker, og ha en krakilsk og overspent form som støter folk bort.

Men så var det dette med to tanker i hodet. Overtrampene gir ikke grunn til å demonisere og mistenkeliggjøre hele hennes vesen og alt som kommer fra Human Rights Service (som har to andre aktive og mer moderate bidragsytere). Mye av det «pessimistiske» og «alarmistiske» HRS har skrevet, er gått i oppfyllelse. Og fortsatt formidler Storhaug & Co ubehagelige fakta vi ikke leser andre steder.

Andresen lager et ren karikatur av mitt Storhaug-forsvar: «Se, hun har jo så bra engasjement». Ja, engasjementet er sterkt og åpenbart. Men det som er «bra» er at hun representerer et uredd og standhaftig korrektiv til den overflatiske ønsketekningen som preger øvrig presse og offentlighet.

Likens med Jon Hustad. Også han kan være ensidig, krakilsk og for ukritisk til kilder han liker. Men han er også en av Norges skarpeste journalister og kommentatorer. Hadde noen brukt min kritikk av hans Jensen-flørt til å ta avstand fra alt Jon Hustad skriver og står for, så ville jeg tatt han kraftig i forsvar. Slik jeg har gjort med Storhaug. Så hvor er inkonsekvensen?

Jeg forsøker å gjøre det Andresen etterlyser: Å lese det folk skriver for det det er, å ha fokus på argumenter og ikke avsender, og gi blaffen i «hvem man bør holde med». Midtveis i artikkelen ser Andresen ut til å innse dette: «Kanskje jeg burde være vennligere innstilt til den inkonsekvente Rolness».

Men til slutt er overdommeren gretten igjen: «Rolness er villig til å bytte lag, men han opprettholder logikken som sier at man enten må fordømme eller støtte laget: Hustad løper Fjordmans ærend, mens Storhaug er en utrettelig menneskerettighetsforkjemper.»

Dette er Andresens egen polarisering. Og en billig stråmann. Hvorfor? Når han burde vite bedre, og vi begge ønsker mindre heiagjeng-stemning i innvandringsdebatten? La meg ty til hans egen «logikk»:

Som redaktør i Minerva gjorde Nils August Andresen nylig et intervju med HRSs Nina Hjerpset-Østlie. Han fikk kjeft på sosiale medier for ikke å være kritisk nok. Han svarte med en lengre omstendelig forklaring, og en lang liste med linker til alle sine «muslimvennlige» artikler. Etter at jeg i en ny Dagbladet-kronikk siterte positive ting han og andre Minerva-medarbeidere (som Lars Akerhaug og Jan Arild Snoen) har sagt om HRS, ble det kanskje enda viktigere å ta avstand fra den virkelige pariaen – Hege Storhaug: «Se, jeg er like avvisende til Storhaug som deg, Aksel Braanen Sterri!»

Inkonsekvent, godeste Andresen. Og sånn går nu dagan i norsk islamdebatt. Saksdiskusjonen er utsatt på ubestemt tid.

 

Debattinnlegget ble publisert på Morgenbladets nettsider 20. oktober 2015 (og i papirutgaven 23. oktober)

Fossen full av oppgulp

Erling Fossen (foto fra hans egen Facebook-profil)
Erling Fossen (foto fra hans egen Facebook-profil)

Masterstudent Erling Fossens forsøk på “dissekering” står til stryk. Kandidaten må lære å lese tekster han ikke liker med begge øynene, og i det minste prøve å fortelle hva de handler om.

“JEG NILESER for harde livet til eksamen i masterkurs SGO4201 om byens struktur og strømninger, og har egentlig ikke tid til å skrive denne bloggposten. Men siden kløen over Kjetil Rolness og hans nesegruse omfavnelse av Human Rights Service, og siden segregering er ett av temaene i masterkurset mitt, må jeg bare få det ut. Derfor denne dissekering.”

Denne statusoppdateringen havnet på min Facebook-vegg på søndag. Jeg setter stor pris på at unge studenter leser det jeg skriver, og blir inspirert til å studere kildene nærmere. Ikke minst når de egentlig skal lese til eksamen. Ekstra gledelig er det at ens oppfordringer blir tatt på alvor:

“JEG HAR TATT Kjetil Rolness på ordet. Framfor å spre rundt meg med adjektiver om Human Rights Service har jeg gått til roten av ondet, dvs. rapportene deres. Siden ingen kjenner Oslo bedre enn meg (sic) valgte jeg meg derfor ut en ”rapport” som omhandlet Oslo: ”HRS 3:14. Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen”.”

Her vil kanskje leseren merke seg en viss ubeskjedenhet hos kandidaten. Det bør man se stort på. Ungdommelig hybris har sin sjarm.

MEN TIL SAKEN. I sin bloggpost, med den sterke tittelen “Hatet mot fornuften”, skriver Fossen at han “ikke vet hvilken sjanger denne “rapporten” befinner seg i”. Det er en ærlig sak å bekjenne sin forvirring. Det finnes imidlertid en rekke ledetråder. Rapporten er, som kandidaten har merket seg, utgitt av Human Rights Service, som er en politisk tenketank. Følgelig ville det være naturlig å sammenligne rapporten med tilsvarende publikasjoner fra andre lignende tenketanker, som f.eks. Civita. Dvs. rapporter som er motivert av en politisk agenda, men som også søker å være nøkterne, saklige, fakta- og kildebaserte, slik at de kan etterprøves og kritiseres.

Men det gjør ikke Fossen. Siden han leser mye annen forskning nå, bestemmer han seg for at dette også må være en “forskningsrapport”. Og da er det visse kriterier som gjelder: “Forskningsspørsmålene skal defineres, metode skal velges, data skal samles inn,” osv. Fossen mener HRS-rapporten ikke gjør dette. Den lever ikke opp til hans egen feilaktig definisjon av hva slags rapport dette er. Han kritiserer en spurv for ikke være en trost.

OG SÅ STEMMER det jo likevel ikke HRS har glemt definisjoner, data, osv. Fossen hevder at “”rapporten” snakker om segregering uten å ha snøring på hva segregering er for noe.” Men den sier klart og tydelig, helt fra starten, hva den legger i begrepet segregering:

“Er Oslo en delt by, i betydningen at befolkningen med innvandrerbakgrunn og nordmenn bor hver for seg? Og om så er; har det noen betydning? Dette er to spørsmål som de siste årene med jevnlige mellomrom blir diskutert i offentligheten. Men spørsmålene er av helt ulik karakter. For det bør være fullt mulig å gi et rimelig konkret svar på om bosettingsmønsteret i Oslo er av en slik karakter at vi kan snakke om segregering, altså i betydningen geografisk separering av spesifikke populasjonsgrupper innen en større populasjon, eller ikke. Om det derimot har noen betydning, av positiv eller negativ karakter, vil det antakelig være langt vanskeligere å gi noe konkret svar på. Det kommer an på øyet som ser.”

Rapporten søker altså dokumentere endringer av befolkningssammesetning i ulike bydeler og deretter vurdere dens konsekvenser. Så kunne vi forvente av student Fossen at han gjorde rede for empirien og diskusjonen, slik at vi selv kunne vurdere om den hadde noe for seg. Men neida. Han linket ikke engang til rapporten, da han postet sin blogg. Fossen var mest oppsatt på å få oss til å skjønne hvilken dum og stinkende trykksak han har fått i hende: “Alle oppstillingene av data er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin sjokkartede konklusjon om at flere av Oslos bydeler snart er som Rosengård i Malmø.” Siden Fossen slik foregriper sin dom over rapporten, skal jeg gjør det samme med hans bloggpost:

ALLE FOSSENS oppstillinger av påståtte feil og mangler, er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin ikke akkurat sjokkartede (tvert imot svært forutsigelige) konklusjon om at HRS rapporten er et “makkverk”, at den “knapt duger som opptenningspapir”, at den er “tilgriset av oppgulp”.

Oppgulp, intet mindre. Det er her kandidaten misforstår sin store inspirasjonskilde, magister Rolness. Det er vel å bra å “ta meg på ordet” ved å gå til de saklige/faglige delene av HRS. Men det hjelper jo lite om han ikke har fulgt min andre og viktigere oppfordring: Å lese og gjengi materiale publisert av den påståtte “hatfabrikken” HRS med et minstemål av åpenhet, redelighet og velvillighet. Fossen gjør det samme som alle de andre HRS-kritikerne: Han leter etter det verste. Han leker “finn feilen”. Men selv ikke den øvelsen gjennomfører han til laud.

HAN NÆRMEST fnyser: “Hvilken datainnsamling har de utført? Absolutt ingen.” Så pinlig. Dermed kan vi skylle Brochmann-utvalget og 100 andre NOU-er i dass. Fossen fortsetter: “Da bortsett fra å samle inn 7 tabeller og 19 figurer som er kjent for alle som leser Statistisk Årbok for Oslo kommune og Oslo-speilet.” Her har sensor litt problemer med å holde seg alvorlig. Hvor mange lesere har disse publikasjonene? Er det folkelesning. Tenker folk når de ser tabellene: “Jez. Hvor mange ganger må jeg se de stolpene?” Nei. Mange folk vet ikke engang at Norge er landet med høyest innvandring pr. innbygger i Europa (ifølge OECD 2011). Kunnskapsløsheten er stor. Og ingen andre enn HRS gjør mer for å formidle tall og fakta på dette feltet.

Fossen skriver at det vanskelig å få øye på hva slags teori rapporten støtter seg på. Nei, det er ikke vanskelig i det hele tatt. Fordi teoretikerne refereres tydelig til i teksten, med sitater og fotnoter. Fossen mener HRS “låner autoritet” fra Paul Collier, Robert Putnam, Jaap Dronker. Men det er bedre å låne autoritet, enn å skryte på seg autoritet. Student Fossen vet altså mer om enn Oslo enn noen andre, i følge ham selv. I tillegg har han “lest side opp og side ned om sosial kapital og nabolagseffekter”. Dermed har han skjønt at dette med integrasjon ikke er så vanskelig: “Når mennesker utsettes for heterogenitet tar det lengre tid å knytte sterke relasjoner. Framfor umiddelbar bonding med likesinnede må de først gå veien om ”social bridging” med mennesker som er forskjellige fra seg selv.” Litt sosial brobygging, altså. Så har vi et vellykket multietnisk samfunn. Studenten har talt.

FOSSEN SIER at HRS “hopper rett på konklusjonen om at like barn leker best”. Nei, det er han selv som hopper over nesten alt som står i rapporten. “Tallene viser at Oslo får flere etniske minoriteter, og hvis det fortsetter vil de bli i flertall i mange bydeler om 20 år. Det vet vi fra før. Men hvorfor dette skal være så problematisk sier ”rapporten” intet om.” Det er akkurat det rapporten sier noe om. Skal jeg ta Fossen på ordet, betyr altså dette at kandidaten ikke kan eller vil lese. Her dokumenteres det ikke bare grundig at nordmenn flytter ut og innvandrere flytter inn fra bydeler som Groruddalen og Søndre Nordstrand. Det pekes på årsaker, ikke minst knyttet til skolevalg. Og det handler om språk- og verdiproblemer som ikke så lett kan reduseres til rasisme og fremmedfrykt.

Og her er vi ved kjernepunktet. Kandidat Fossen er overhodet ikke interessert i å fortelle hva rapporten faktisk formidler, og at den bruker ulike kilder. Fossen påstår at at de eneste kildene er “to avisartikler der en blond skolejente føler seg mobbet bort fra skolen, og en familie som flytter fordi det er for mange innvandrere i Groruddalen”. Hvorfor er han opptatt av å trekke fram akkurat disse avisartiklene? Fordi det kan brukes til å diskrediterte: “Det sier vel noe om den faglige kvaliteten til denne ”rapporten” at den bruker avisartikler som sannhetsbevis.” Det sier mer om kandidaten at han bruker bare en liten flik av sannheten som bevis.

“SETT MED akademiske forskningsbriller et denne rapporten et makkverk.” Sier mannen som ennå ikke har mastergrad. Verre er det at han er blind på det ene øyet, av ren avsky for rapportens opphav. Fossen framstår som en litt kjepphøy og breial avart av den svenske kyklopen, som Knausgård har gitt et strålende signalement av. En person som ikke vil forholde seg til negative utviklingstrekk som bryter med egen identitet og egne forestillinger. “Urbanist” og “bydoktor” Fossen “vet´” at byer blir innmari kule, levende, mangfoldige og framgangsrike ved ubegrenset innvandring – også av folk med lav utdanning. Han har også store historiske kunnskaper:

“Nordmenn har alltid fått moralsk panikk i møte med fremmede. Enhver ansamling av andre farger enn bleke ansiktet fører til statlig innvandringsstopp, forbud mot prostitusjon eller tiggerforbud.”

DUMME, DUMME nisselandet! Ja, ja. Fossens egen ensidighet betyr ikke at han ikke også har rett i noe. Rapporten bruker skremmeeksemplet Rosengård alt for lett. Og konklusjonen om innvandringstopp er dum, både faktisk og taktisk. Men rapporten innholder likevel tankevekkende informasjon, og kan leses av mange med utbytte. Den mangler “profesjonaliteten” til f.eks. en Civita-rapport, men fungerer bra i forhold til målgruppen: Beslutningstakere, byråkrater, journalister, det almenne publikum. At en vrangvillig, innvandringsvennlig masterstudent tøffer seg litt, tror jeg HRS statistikk-ansvarlige Rita Karlsen kan leve med. Og i det jeg skriver dette, ser jeg at hun faktisk selv har svart Fossen. Der kan dere selv lese hvordan HRS har vært pådrivere i forhold til SSB og Brochmannutvalget for å få fram viktige tall om innvandring.

Hatet mot Hege

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Hege Storhaug er den gode fiende for ja-siden i innvandringsdebatten. Men når skal mobbingen ta slutt?

HEGE STORHAUG. Hvordan reagerer du på navnet? Testen avgjør hvilken side du står på, hva slags menneske du er. Himler du med øynene, rynker du på nesa, holder du for nesa? Du er inne. Du viser gangsyn, omtanke og anstendighet. Du kan få en lang karriere i staten. Men prøv å si: “Hege Storhaug er litt intens og enspora, men hun sier noe fornuft…” Stopp. Det er påvist grums i holdningene dine. Du er ond – eller bare dum.

INGER-LISE LIEN, sosialantropolog og forsker, forteller om en lunsj under et seminar om radikalisering, med mange fremstående deltakere. Hun sitter ved et bord sammen med Hege Storhaug. Mange går forbi. Endelig får de selskap av en som ler: “Vi er de eneste som tør å sitte med deg, Hege.”

Journalisten Lars Akerhaug, nå aktuell med boka “En norsk terrorist”, sier at skal man “ta” Lars Akerhaug, er det bare å koble han til Hege Storhaug. Da vet alle at han er islamfob. Da er det bevist at han er en drittsekk. I mai i år kastet en jentegjeng søppel på en kvinne med hijab på en buss i Tromsø. Fahad Qureshi, leder for IslamNet, plasserte straks skylden tusen kilometer unna: “Takk til Lars Akerhaug og Hege Storhaug for å skape et så flott klima i Norge hvor selv 16-åringer hater islam og muslimer.”

MEN STORHAUG er vant til drøyere omtale fra profesjonelle antirasister. Det går en ubrudt linje fra 2005, da Thomas Hylland Eriksen sa “Hege Storhaug” og “etnisk rensning” i samme setning, til i sommer da Laila Bokhari utpekte Arfan Bhatti og Hege Storhaug til “Norges farligste stemmer” i et radioprogram. Bokhari er statssekretær ved Statsministerens Kontor.

Og da har vi ikke nevnt et anseelig antall kronikker og rapporter fra Antirasistisk Senter med samme budskap: Storhaugs arbeidplass, Human Rights Service er en rasistisk, høyreekstrem tenketanke, “en hjørnesteinsbedrift i den hjemlige hatindustrien”. Storhaug “puster stadig hissigere på hatets glør,” ifølge leder Rune Berglund Steen, som ikke kan få fullrist henne uten å ty til litterære virkemidler. Hun er ute på “et vilt og mørkt ritt gjennom en helvetesaktig og angstbitersk versjon av aftenlandet.”

VART DU SKREMT NO? Ikke det. Da får vi sitere en lederartikkel fra nord. Sist lørdag, under tittelen “Arven etter Behring Breivik” fastslo Stig Jakobsen,ny sjefsredaktør i avisen iTromsø,at “synspunktene til Norges største terrorist lever videre” hos nettrollene – og HRS. Og så kom dette: “Hadde de vært født 75 år tidligere, ville et slikt politisk ståsted gjort at de var i Nasjonal Samling og støttet nazistenes okkupasjon av Norge. At de med årene har byttet ut «jøder» med «muslimer» som fiendebilde, er det eneste nye. Og hvis du lurte på hva det norske folket mente om Nasjonal Samling, skal du vite at mesteparten av medlemmene ble fengslet etter krigen, noen sågar skutt.”  

LANDSSVIK. Invasjon. Henrettelse. Dette er såvisst Breiviks univers. Bare med omvendt fiende, manet fram av en antirasist. Eller en venstreradikal versjon av nettollenes hatretorikk, løftet opp på lederplass – i en avis med over hundre års liberal, borgerlig tradisjon.

Det kom reaksjoner.Redaktøren skyldte på lesernes “oppfinnsomme” feiltolkninger:“Jeg har ikke hevdet at noen skal skytes.” Men i en ny leder gjentok han at “det kan trekkes historiske paralleller mellom det HRS driver med og hvordan det i førkrigsårene ble drevet propaganda mot jødene”.

STIG JAKOBSEN
har trolig greid kunststykket å skrive to ledere på to dager som begge vil få trøbbel i Pressens Faglige Utvalg. I 2011 ble Eidsvoll Ullensaker Blad felt i PFU for å skrive at “den brune gørra” til Document-redaktør Hans Rustad “ligner veldig på nazisme”. Henvisning til landssvikoppgjør og dødsdom ved skyting, burde telle i skjerpende retning.

Stig Jakobsen er en dreven, allsidig mediamann, og tidligere adm. dir. i Bonnier Media. Han har studert hovedfag i sosialantropologi. Jeg kjenner ham personlig som en oppegående fyr med glimt i øyet. Hva hadde skjedd? Var det et symptom på et nytt forfall i innvandringsdebatten? Kan ikke engang smarte folk takle en markant motstemme uten å rammes av akutt intellektuell nedsmelting?

ELLER HADDE JEG gått glipp av en “radikalisering” hos den utrettelige menneskerettsforkjemperen Hege Storhaug? Som en realitetssjekk leste jeg “Det store intervjuet” i Nettavisen (30 sider i utskift!). Da ble jeg forbanna.Og ikke på henne.

Dette er altså en journalist og forfatter (av seks bøker) som i tjue år har kjempet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking. Hun mener muslimske jenter og kvinner skal ha samme rettigheter og friheter som andre. For dette har hun møtt aktiv motstand fra den venstresiden hun kommer fra.

Det er ingen tvil om at Storhaug er drevet av et dypt humanistisk engasjement, en sterk tro på demokratiet og en alvorlig bekymring for velferdsstatens fremtid. Lite av det hun sier er saklig sett kontroversielt. Men hun har grunner til å leve på sperret adresse.

HUN RASER MOT ISLAM som ideologi, men hater hun muslimer? De fleste av hennes nære venner er muslimer, og bor i Pakistan. Storhaug kaller seg “halvpakistaner”, har besøkt landet 17 ganger og sett patriarkalsk brutalitet på nært hold. Hun har hatt flyktninger boende hos seg i lange perioder. Hun roser Hadia Tajik og ser henne gjerne som statsminister.

Ekstremt og fremmedfiendtlig? Hadde Hege Storhaug viet sitt liv til å bekjempe overgrep og undertrykkelse i kristendommens navn, ville hun blitt hyllet av de samme anstendige menneskene som nå skyr henne eller klistrer henne til nazister og terrorister. Kritikere bryr seg verken om hennes motiver, verdier, innsikter eller argumenter. De er opptatt å ta henne. Og dessverre gir hun dem alt de trenger.

HRS HAR PUBLISERT artikler av “Julia Cæsar” (beryktet svensk psedonym, som nylig ble outet) med advarsler mot afrikaneres lave IQ. Storhaug har vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstenkning. Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for “kultursviker”. Det har hun unnskyldt, unnskyldt i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.

Men normalt skal du slite med å ta HRS i faktafeil. Og dette er den andre store blindflekken hos tenketankens kritikerne. HRS er ikke bare det overengasjerte følelsesmennesket Storhaug, men også tallknuserne og faktasjekkerne Rita Karlsen (leder) og Nina Hjerpset-Østlie (redaktør). HRS er ikke bare skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam, men også statistikk og rapporter om befolkningsutvikling,samfunnsøkonomi og integrasjon. I den hensikt å avdekke utfordringene og kostnadene ved en historisk høy innvandring.

INNVANDRINGSREGNSKAPET, som først ble stuerent med Brochmann-utvalget, ble initert av HRS. Den høye graden “henteekteskap” var ukjent før HRS gravde i statistikken. Og så videre. Mat for Frp? Eller kunnskaper alle politikere trenger? Samtlige partier på Stortinget – inkludert SV – har fått råd og data av omstridte HRS. Man snakker bare ikke så høyt om det.

HRS gjør altså en gravejobb som ikke gjøres andre steder, og i hvert fall ikke i pressen. 90 prosent av norske journalister er innvandringsliberale, fordi det stemmer med deres identitet og magefølelse. De ser ikke sammenhengene, og interesserer seg ikke for“Befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser for Oslo kommune”, selv om det er sprengkraft i tallene. Ingen journalister er spesialisert på innvandring og integrering, selv om temaet et stort, viktig, brennbart, midt i nyhetsbildet. Kritiske perspektiver finnes i nisjeaviser som Finansavisen og Dag og Tid, mens det sentrale kommentariatet har lite å tilby ut over velmente selvfølgeligheter og luftig ønsketenkning. Per Valebrokk, redaktør av E24, eid av VG, fastslår som en selvsagt økonomisk sannhet at det er god butikk for samfunnet å ta imot mange båtflyktninger fra Middelhavet. Hvorfor? Fordi Europa føder for få barn og entrepenører fra India og Kina gjør det så bra i Italia.

Bør det ikke finnes et nettsted som regelmessig korrigerer slik naivisme? Nei, utakk er verdens lønn. HRS har lenge sagt at en million migranter snart står på døren vår, noe som vil sprenge våre rause velferdsordninger. Det ble avfeid som fremmedfrykt og alarmisme. Og når asylflommen treffer lille Norge, med 300 nye asylsøkere hvert døgn? Da framstår de restriktive spåkvinnene som hjerteløse og gjerrige. For nå skal vi alle ta empatibølgen.

ENDA VIKTIGERE blir det da å demonisere HRS. Stig Jakobsen skriver at “tenketanken” går ut på (sic) å samle alt som finnes av grove overtramp gjort av muslimer i Skandinavia”. Så lett er det å annulere en enorm mengde research og journalistikk av tildels høy kvalitet.  Eller man kan gjenta i det uendelige at HRS anser afrikanere som psykisk utviklinghemmede, basert på ett avsnitt i én artikkel av en ekstern svensk skribent. Negative enkelttilfeller blir sannheten om helheten. Samme uredelige generalisering som vi kjenner fra høyrepopulister.

PÅ SOSIALE MEDIER handler nå det meste om å klistre meningsmotstandere til et vedtatt onde. Jeg har selv fått klar beskjed: “Vi ser fram til at du skriver om din HRS-sympati i Dagbladet.” Værsågod! Jeg har nå stått fram som et dårlig menneske, og må ta støyten. Men folk med tynnere hud betakker seg når de merker ubehaget i debattkulturen. Mange vegrer seg for å si hva de tenker og føler om endringen som nå skjer med Europa og Norge. Du blir mistenkeliggjort. Du får uvenner. Du havner på lag Hege Storhaug og Per Sandberg.

“Vi må tørre å ta debatten”, sier Stig Jakobsen. Men hitling og brunbeising avsporer debatten, og gir næring til de virkelig tøffe HRS-sympatisørene: Er dette antirasisme? Takke meg til alternativet. Kommentarfeltet til Tromsø-avisen raser mot redaktøren. Pengegavene strømmer til HRS etter at Oslo bystyre kuttet støtten. Erfaringene fra Sverige er entydige: Sett lokk på debatten, og du skaper en trykkoker. Gjør du Hege Storhaug til busekvinne, får du ikke skremt folk til å oppføre seg pent, du gjør dem bare stillere eller sintere.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, lørdag 3. oktober 2105 (en kortere versjon sto på trykk i papiravisen).

Sverige – en moralpolitistat

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Muslimske kvinner hadde mer frihet under Saddams diktatur enn i dagens Sverige, hevder irakisk innvandrer i ny bok.

Islamofobi.  Mye har vært sagt og skrevet om dette omstridte begrepet. Men ordet gjør jobben for dem som fant det opp. Særlig i Sverige. Det brennmerker alle som kritiserer undertrykkelse og frihetsberøvelse i lukkede muslimske miljøer. Det får propaganda for en totalitær ideologi med klare rasistiske trekk (inkludert hat mot andre typer muslimer), til å framstå som antirasistisk arbeid. Kampen mot fobien gir deg penger fra staten, og talerstol og sendetid som muslimsk talsmann. Alt ansvar for radikalisering flyttes bort fra islamistene og over til et «undertrykkende» majoritetssamfunn.

Sveriges bolig- og byutviklingsminister Mehmet Kaplan (fra Miljöpartiet) har sammenliknet syriafarere med svenske frihetskjempere under vinterkrigen. I fjor høstuttalte han at en viktig grunn til at ungdommer slutter seg til IS, er den utbredte islamofobien i Europa. Derfor burde moskeene få mer penger til å bekjempe radikalisering. Ingen lo. Få reagerte overhodet. Og de fikk klar beskjed fra statsråden: Dere mistenkeliggjør muslimer. Dere reduserer dem til annenrangs borgere. Dere «fratar muslimer deres menneskelighet».

Hanna Gadban, som i forrige uke utga boka «Min jihad», hørte aldri uttrykket «islamofobi» da hun vokste opp i Irak. Hun gikk uten hodeplagg. Først i Sverige fikk hun høre at det var «ikke-muslimsk», og kunne lede til helvete. Hun undret seg over sitt nye hjemland, begynte å studere innvandrermiljøene, og så hvordan jenter i forsteder som Rinkeby fikk sitt daglige handlingsrom innsnevret av et uformelt, men effektivt shariapoliti, med kusiner som angivere. Hun skrev debattinnlegg. Mot æresvold og tvangsekteskap. Mot hijab på småjenter, som hun anså som angrep på barns rettigheter og en paradoksal seksualisering av mindreårige. Etter kort tid var hun – en sterkt troende muslim – utpekt som islamofob. Av sinte trosfeller og naive antirasister, på trygg avstand i middelklassens bydeler.

Slektningene hennes i Irak trodde det var en spøk da de fikk høre nyheten, og brakte den videre til måpende naboer: «I Sverige har man noe som kalles islamofob, som brukes om alle som kritiserer religionen.» Selv kritiserte de IS og radikale islamister hele tiden, som så mange andre i Midtøsten.

Men Sverige er, som Gadban skriver, «veldig spesielt». Da hun i 2013 fikk en pris av Södertörns høyskole som «förebild för andra studenter» ble hun sammenliknet med rasister og nazister av meningsbærere i Feministisk Initiativ og Aftonbladet, Sveriges største avis. Slikt er Sverigedemokratene vant med. Men Gadban er erklært feminist, tidligere medlem av Vänsterpartiet (tilsvarende SV i Norge) og en tydelig talskvinne for barns og flyktningers menneskerettigheter. Hva var hennes forbrytelse? Å foreslå inndragning av statsborgerskap til dem som begår æresforbrytelser? Sånt kan man være uenig i. Men stemplingen handlet mer om identitetspolitikk. Gadban var ikke muslim på den rette måten verken for islamister, rasister eller kulturrelativister.

Hun oppdaget at venstresiden og høyrepopulistene tenker likt: Begge parter låser personer som henne i en etnisk-religiøs identitet. Om hun som innvandrer, kvinne og muslim ikke oppfører seg i tråd med stereotypien om islam, er hun en sviker. Minoriteten er å anse som et enhetlig kollektiv – enten en usvensk gruppe, med en kultur som ikke lar seg endre, eller, eller en svak gruppe, med krav på kulturvern. «Vänstern» tillater bare kritikk av overgrep mot gruppen, ikke av overgrep innad i gruppen. Da er man en fiende av de svake.  
Heldigvis
ble Gadban bare mer tent av svertekampanjen. I «Min jihad» skildrer hun sin kamp mot religiøse mørkemenn og «ljusets riddare» på debatt- og kultursidene. Men mer oppsiktsvekkende er hennes grundige avsløring av det svenske nettverket av islamistisk misjonsvirksomhet – såkalt dawah.

Hver helg, på gatehjørner i byer som Malmö, Göteborg, Stockholm, Gävle, Farsersta og Örebro står unge forkynnere i fargerike klær. På overflaten like harmløse som Jehovas vitner, med omtrent samme oppslutning. Men de støtter halshogging og massedrap, og vinner stadig flere tilhengere. Justisministeren sier det haster med å kriminalisere deltakelse i terrorkrig. Men staten, politikerne og journalistene har indirekte bidratt til radikaliseringen, ifølge Gadban.

Sverige har sett en annen vei når islamske organisasjoner åpent har invitert utenlandske hatpredikanter, knyttet bånd til Det Muslimske Brorskap eller latt iERA (Islamic Education and Research Academy), en ekstrem engelsk misjonsorganisasjon, slå rot i landets største byer. Staten gir radikale islamister betydelig pengestøtte for å drive informasjonsarbeid. Hussein Hamad, redaktøren av nettstedet islamofobi.nu, mottok i fjor 575 000 kroner for sitt eget prosjekt «Under ytan», der han holder foredrag og seminarer på videregående skoler. Sverige har også gitt fundamentalistene monopol på å representere muslimer i offentligheten, og ignorert mer moderate, alternative stemmer som kunne vise bredden og mangfoldet i islam.

Selv ønsker Gadban å utbre «liberal islam», der religion er et privat anliggende, tekster kan tolkes og tilpasses livet i et sekulært, moderne samfunn. Hun trekker fram liberale tradisjoner og forbilder i islams historie, men innser at reformering à la kristendommen vil ta minst 30-50 år. Men vi har ifølge henne ikke noe valg. Om vi ikke løfter eller dyrker fram alternativer til politisk islam, vil ikke muslimsk ungdom få noen mulighet til å bli integrert uten å «svikte« sin religion og sine røtter. Positive, forsonende motbilder er den eneste kuren mot shariapoliti og terrorreiser. Men Gadban vet også at motpropaganda har sin pris. Hun lanserte boka med politibeskyttelse.

Hva med Norge? Vi har hatt mindre innvandring, bedre integrering og en mer åpen debatt, med ulike stemmer på kryss og tvers. Veien til posisjon har sivilisert «fascistpartiet» FrP. Modige varslere som Shabana Rehman, Amal Aden, Kadra Yusof og Deeyah Khan har gått foran. Human Rights Service har satt undertrykkelse av muslimske kvinner på dagsorden. Sekulære organisasjoner som LIM og Minotenk kritiserer reaksjonær islam. Men samtidig er mye av det Gadban skriver, relevant også her hjemme.

Moralpolitiet patruljerer langs gatene i innvandringstette bydeler, mer aggressivt nå enn for ti år siden. Innvandrere fra Marokko opplever Grønland som mer muslimsk enn hjemlandet. Enhver intern kritiker i muslimske miljøer får svært ubehagelige trusler og sjikane fra sinte menn med skjegg. Noen av disse driver med terrorrekruttering finansiert av Nav. Islam Net, en organisasjon med stort nedslag blant muslimsk ungdom, dødsstraff for karikaturtegninger og henter foredragsholdere på iREAs anbefaling. Lederen av iREA, Abdur Raheem Green, som mener jøder stinker og homser bør steines, har flere ganger deltatt på islam Nets store, årlige «fredskonferanse».

Norske islamister kan ikke rope «islamofobi» med samme gehør som de svenske. Og mangler et «referanseverk» som Mattias Gardells høyst kontroversielle «Islamofobi». Men Islam Net kan bruke ordet til å stemple kritiske journalister, med henvisning til forskere som Cora Alexa Døving og Sindre Bangstad. I deres bok «Hva er rasisme?» (som inngår i Universitetsforlagets anerkjente «hva er»-serie) kan vi lære at damen som visker «stakkars barn» til ektemannen når hun ser et barn med hijab, ikke har empati med et barn ikledd et sterkt religiøst symbol. Hun lider av islamofobi, en form for rasisme.

8. mars er ellers helt vanlig dag for norske minoritetskvinner. Også de som lever stille, døde liv under islamsk diktatur i eget hjem, uten å vite at «det personlige er politisk». Parolene vender blikket bort fra patriarkatet der det er verst: «Kampen mot rasisme er også kvinnekamp!».

Og apropos verst: Som i Sverige skal alle muslimer representeres av de religiøse organisasjonene eller moskeene. Når Dronning Sonja og Erna Solberg  vil ha dialog med vanlige muslimer, blir de geleidet til fundamentalistiske Islamic Cultural Center av Islamsk Råd Norge, og blir fotografert ved siden av lederen, som sammenlikner våpentrening i Syria med førstegangstjenesten i det norske forsvaret. Ville Erna tatt en utenlandsk statsleder med til Sarons dal for å møte vanlige kristne nordmenn? Slike medieopptrinn sender et nedslående signal til det store flertall av norske muslimer, som verken er konservative eller radikale, og som teller mange som aldri har satt sin fot i en moské: Dette er lederne deres. Det forsterker også konspirasjonsteoriene til hvite nettkrigere: Lederne våre står i ledtog med lederne deres.

«Vi er muslimer. Vi er ikke islam» skriver Hanna Gadban. Med det sier hun også: Vi er mennesker og individer. Vi ønsker frihet, som alle andre. Både religionsfrihet, og friheten fra religiøs undertrykkelse. Dette høres selvsagt og ukontroversielt ut. Demokratiske verdier som deles av alle. Men absurd nok – og nesten ufattelig: Når en muslimsk kvinne sier dette i 2015, i et av verdens mest moderne, progressive og likestilte land, så gjør hun seg selv til dissident.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. juli 2015 (kortere versjon i papiravisen).