Alle kan ikke leve i Norden

Den nordiske modellen er vakker. Og tror alle kan bli som henne.

 “JAG VIL LEVA, JAG VIL DÖ I NORDEN”, lyder den berømte siste strofen i Sveriges nasjonalsang. Ja, sangen handler om Norden, og originalversjonen nevner faktisk ikke Sverige. (Det gjør derimot den polske nasjonalsangen, men det er en annen historie.)

Både finner, dansker og nordmenn kan underskrive på mottoet. Vi trives i det nordiske hus. Det har attraktiv beliggenhet, effektiv planløsning, god oppvarming og avskjermet uteområde. Vi scorer best på de fleste internasjonale rankinger over utvikling og levestandard. Dette har etterhvert fått oss til å tro at alle bør leve og dø i Norden.

Her sikter jeg ikke til at flest mulig unge menn fra fattige land skal bo i Sverige. Selv om også dén generøse ideen var knyttet til en følelse av å være best. Jeg sikter til tanken på at den nordiske samfunnsmodellen bør stå modell for alle andre land.

“THE NORDIC EXPERIENCE” ble promotert som den nye vinen under toppmøtet i Davos i 2011: Se hvordan vi har kommet oss ut av kriser og stagnasjon! Se hvordan vi kombinerer trygghet og fleksibilitet, rettferdig fordeling og økonomisk effektivitet. Høye skatter, stor offentlig sektor og rause velferdsordninger hemmer ikke næringslivets dynamikk, men fremmer det. Vi har alt dere ønsker: Høy sysselsetting, høy kvinnelig yrkesdeltakelse, høyt utdanningsnivå, høy produktivitet, høy konkurranseevne og høy grad av likhet. Det eneste vi ikke er høye på, er oss selv. Som statsminister Stoltenberg sa: Den nordiske modellen lar seg ikke uten videre kopiere av andre. Men vi håper å være til inspirasjon!

OG JAMMEN BLE IKKE den nordiske utopi et tema under den amerikanske nominasjonskampen, da Bernie Sanders ikke bare erklærte seg som “demokratisk sosialist”, men som tilhenger av den skandinavisk velferdsstaten. Begge deler burde normalt bety en sikker politisk død for enhver kandidat. For store velgermasser er “sosialist” fortsatt synonymt med “ikke-valgbar ekstremist, trolig i ledtog med djevelen”. Og hvilken stolt supermakt søker råd fra små, kalde, avsidesliggende land som amerikanere knapt kan skille – eller finne på verdenskartet?

Men Bernie gav altså Hillary kamp til døren. En gammel, nevehyttende gubbe ble et politisk idol, selv for unge kvinner. De har ingen minner om Stalin, Sovjet, Gulag eller den kalde krigen. Derimot husker de finanskrisen og Occupy Wall Street, og tilhører første etterkrigsgenerasjon som ikke kan regne med å få det bedre enn sine foreldre. For dem betyr “sosialisme” rettferdighet og humanitet, mens “kapitalisme” betød grådighet og grotesk ulikhet.

MEN SÅ LEVER ALTSÅ kapitalister godt i “sosialistiske” Norden, og skandinaver tenker også på seg selv. I den mye delte artikkelen “What Americans Don’t Get About Nordic Countries” skriver journalisten Anu Partonen at Sanders bidro til skape et inntrykk av Norden som små “nanny states” hvor alle er like, tenker likt, føler seg som en familie og er villig til å ofre egne interesser for fellesskapet. Men det som ser ut som altruisme er egentlig egeninteresse:

“Nordiske nasjoner tilbyr sin borgere høykvalitets tjenester som gjør at folk sparer mye penger, tid og problemer. Det er dette amerikanere ikke forstår: Mine skatter blir brukt til å betale for top-notch tjenester for meg.”

Men denne egoismen er til alles beste, og Pertonen vil også misjonere for sosialdemokratiet: Det er i Norden, og ikke i USA, at individet opplever ekte frihet, ekte uavhengiget, ekte muligheter.

ANU PERTONEN falt for en amerikansk kollega og har bodd sju år i USA. Hun mener vanlige folk i hennes nye hjemland er mer prisgitt betingelser utenfor egen kontroll enn i Finland. Dyre barnehager gjør at mor blir hjemme. Sykeforsikring knyttet til arbeidsplassen gjør at man ikke skifter jobb. Og systemene er kompliserte. I sin nye bok “The Nordic Theory of Everything” kollapser hun i ektemannens armer etter et forsøk på å skjønne ordningene for privat helseforsikring: “Tårene strømmet nedover ansiktet mitt. Trevor betraktet meg stille en stund, og spurte så ømt: “Har jeg sagt til deg i det siste at jeg er vilt forelsket i deg?” Vi omfavnet hverandre tett. To kjærester, plaget av det amerikanske helsesystemet.”

SOM OM MICHAEL MOORE skulle vært ghostwriter på en kjærlighetsroman av Judith Krantz. Skriver Michael Moynihan i en anmeldelse av Pertonens bok i Wall Street Journal. Og kanskje trengs det litt motgift til skandi-hypen. Moynihan har den motsatte historien: Han fulgte kjærligheten til Sverige og bodde fire år i Stockholm, der hver eneste middagsselskap var som et tribunal der han, som amerikaner, ble holdt personlig ansvarlig for USAs utallige synder og forbrytelser. Kritikk av Sverige, derimot, ble straks stemplet som utidig høyreavvik av den innfødte intelligensiaen.

Nettopp denne overbevisningen om egen moralsk overlegenhet preger det nordiske selvbildet, ifølge Moynihan. Han er enig i at Amerika har håpløse systemer (ikke minst innen helse og offentlig transport), at Norden har lykkes med mye. Men like gjerne fordi landene er blitt mindre “nordiske” gjennom avregulering, privatisering og skattelettelser. Og det er en grunn til at IKEA er eid av et non-profit(!) selskap, basert i Nederland.

MOYNIHAN VISER TIL til forskningsartikler som avviser muligheten for å kopiere Norden. Han kunne også referert til den svensk-kurdiske økonomen Nima Sanandaji, som understreker at sosial tillit, moralsk ansvar og arbeidsetikk var godt etablerte kulturfaktorer forut for velferdsstaten. I det hele tatt: Modellens sterke, tverrpolitiske forankring ville vært umulig uten befolkningens tro på Den Gode Stat, som du knapt finner noe annet sted i verden og som ikke lar seg eksportere.

Og hva med immigrasjon og fattigdom? Moynihan forteller at en svensk økonom engang skrøt overfor Milton Friedman, den kjente talsmann for fri markedsøkonomi: “I Skandinavia har vi ingen fattigdom.” Hvorpå Friedman svarte: “Det er interessant, for blant skandinaver i USA har vi heller ingen fattigdom.”

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 16. juli 2016.