Fargelegging av homofobi

Er du skeiv og føler deg utrygg på Grønland? Finn glede i veggfargene på barnehagen til en kjent homofob.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 23. juli 2019.

Oslo by har gitt årets forskningsstipend til sosiologen Fanny Sandberg Vik. Hun har skrevet masteroppgave ved UiO om hvordan unge «skeive» personer opplever byrommet, og hva de finner trygt og homovennlig. De skeive «reagerer positivt på mye fargebruk på bygg og andre elementer. Grøntområder oppleves positivt.»

Skeive reagerer altså på farger og parker omtrent på samme måte som streite.

Men det er ikke det samme om du er homo eller hetero i en bydel som Grønland. Vik er selv skeiv og sier til nettavisen VårtOslo: «De fleste vet at om de holder hender eller kysser her, så er det på eget ansvar. Selv har jeg ikke blitt utsatt for noe alvorlig hatkriminalitet, men jeg kjenner flere som har det.»

Dette har vært et offentlig tema i over ti år. I 2009 ble et homofilt par fysisk angrepet nær sitt hjem på Grønland av en mann som ropte «Dette er en muslimsk bydel. Vi tolererer ikke slikt her.»

«Homofili er ikke ok»

Året etter ble starten på Pride lagt til Grønland for «å ta bydelen tilbake». Det har vel gått sånn passe. Like før årets parade ble et regnbueflagg stjålet fra en bakgård på Grønland. Tyvene var truende, ropte «jævla rævpulere» og sa at homofile ikke skal bo på Grønland. NRK identifiserte dem som «to unge menn i 20-årene».

Hvor representative er de? Grønland har cirka 60 prosent innvandrere. Flest fra Somalia og Pakistan. Blant eldre fra disse landene mener over 60 prosent at «homofili aldri er ok», ifølge en Fafo-rapport. Over 40 prosent av de yngre er enig. Bare 3 prosent av nordmenn mener det samme. En enorm verdikonflikt midt i bydelens «kreative mangfold».

Men vi må fokusere på lyspunktene, slik sosiologen Vik gjør: «Farger og symboler kan gi små, positive opplevelser midt oppi det hele.» Og en av de positive opplevelsene for homofile, er Mosaikk barnehage i Norbygata på Grønland/Tøyen. Bygningens vegger er helt dekket av lekne, geometriske figurer i friske farger:

«Mange av Viks informanter trekker frem barnehagens fargesprakende fasade som positivt, da det bidrar til å gi gode følelser og forventninger om inkludering.»

I virkeligheten kan du ikke forvente å bli inkludert som homofil hos store deler av det som etter hvert er blitt Grønlands befolkning. Du bør heller ikke kjæle med kjæresten på spasertur gjennom bydelen. Men du kan nyte homofargene på barnehagen.

Homofili avvist i Koranen

Dette kalles forskning. Men sosiologen har ikke greid å forske seg frem til at Mosaikk barnehage har «islamsk formålsparagraf» og er hjertebarnet til den konservative muslimen Trond Ali Linstad. Hans forhold til skeive er, skal vi si, anstrengt.

Den kjente konvertitten har blant annet skrevet at homofilt ekteskap er «grotesk». I 2008 – mens han jobbet som fastlege(!) – skrev han et debattinnlegg i Aftenposten under tittelen «Deres seksualitet er et avvik.» Her fastslo han at islam lærer at kjønnslig omgang skal være mellom mann og kvinne. Punktum. Alt annet avviker fra det som er «ønskelig og naturlig».

Han minnet om at homoseksuell praksis ødela samfunnet til Lot (les: Sodoma) og avsluttet slik: «Uansett legning eller kulturell ytring, så er det å gå «med lyst» til eget kjønn, avvist i Koranen. Muslimer vil holde fast ved det.»

Linstad gjentok så sent som i fjor i Agderposten at homofili er avvik fra «naturens innbakte lover», og at «moral og holdninger synes fremmed i gay kulturen».

Mangfold på utsiden

Hva lærer barna om natur og moral i de to (av i alt seks) barnehagene som Linstad og hans kone driver på «islamsk grunnlag»? Det vet vi ikke. Men vi kan trygt gå ut fra budskapet er i tråd med Koranen, slik Linstad leser den. Og at det ikke ligner på det man lærer i vanlige barnehager: At det er normalt å forelske seg i noen av samme kjønn.

Dermed kan de påstått homovennlige veggene til homofobens barnehage stå som et slående, komisk bilde på spriket mellom ideal og virkelighet i den rådende mangfoldsideologien: Fasaden er fargerik, positiv og inkluderende. Bak dyrkes enfoldet, underkastelsen og verdier som bryter helt med dem som ellers fremmes i samfunnet.

 

10 bud til en ung kvinne som ikke vil bli en hurpe

Hvorfor er en slik avistittel umulig, mens det motsatte er helt ok?

Opprinnelig publisert som kronikk i Medier24, 24. mars 2019.

Det er bare å innse: Sexisme mot gutter og menn er blitt totalt mainstream. Noe de færreste legger merke til, og enda færre gidder på klage på.

Kvinnehets i kommentarfeltene eller antifeminisme i alternative medier trekkes stadig fram som urovekkende tegn i tiden, selv om de knapt er uttrykk for noen (mann)folkemening.

Men vi hører lite eller ingenting om at diskriminerende og stigmatiserende ytringer om kjønn er blitt et helt alminnelig syn i helt alminnelige medier. Og at de kommer fra oppegående, progressive stemmer – i likestillingens navn.

Det finnes mange eksempler på sitater om menn i norsk presse som ville vakt ramaskrik om det samme var sagt om kvinner. Og vi fikk et nytt i dag. I Aftenposten (på papir) anmelder Mari Grydeland «Respekt – en sexbok for gutter», av Inti Chavez Perez, journalist, forfatter og seksualopplyser fra Sverige. Tittelen på anmeldelsen lyder: «10 bud til en mann som ikke vil bli en drittsekk».

Som om denne skjebnen er den naturlige for menn, dersom de ikke blir korrigert av gode, profesjonelle oppdragere som kan lære dem å snakke om følelser og respektere andre. 10 bud til den som ikke vil bli som andre menn, liksom.

Er dette en vrang tolkning av tittelen? Prøv da å da å snu den om, dersom det var snakk om en bok med gode råd til jenter og kvinner:

«10 bud til en kvinne som ikke vil bli en hurpe.»

Ingen anmelder ville finne på skrive noe sånt. Ingen avis kan trykke noe sånt. Ingen avis ville heller få en mann til å anmelde en bok rettet spesifikt mot kvinner.

Men det omvendte er helt greit. Og som vanlig når en bok har en klart kjønnspolitisk budskap: Anmelder og forfatter er i utgangspunktet helt på lag, ideologisk sett. Dermed får vi en anmeldelse som ikke er kritisk til boka, men kritisk til menn.

«På temaer som maktstrukturer og kjønnsroller er Perez både streng og tydelig, og det er bra,» skriver Grydeland, og trekker fram dette sitatet:

«Som gruppe har gutter en egen plass i samfunnet. Gutter og menn har nemlig mer makt enn jenter og damer.»

Sånn. Da var dét slått fast. Uten noen diskusjon eller problematisering. Og når patriarkatet har makten, vet det også å misbruke den:

«Gutterollen bidrar til å skape maktforskjeller siden mange gutter syns det er mandig å oppføre seg sånn at man tramper på andre, for eksempel å slå andre gutter eller klå på jenter.»

Heller ikke dette sitatet finner Grydeland noen grunn til å reagere på. Tvert imot: «Styrken til Perez er nettopp det tydelige systemkritiske budskapet i kombinasjon med den muntlige, kameratslige stilen.»

Men det både forfatter og anmelder nå har fortalt oss, som om det var en selvfølgelighet, er at mange gutter bruker vold, eller trakasserer jenter.

Alle vet at dette ikke stemmer. At det bare en liten prosent av guttene som oppfører seg sånn. At de aller, aller, fleste gutter har respekt for jenter, og behandler dem bra. Eller?

Vi har nettopp hatt en debatt om de tre ungdomsskolejentenes kronikk om daglig, grov, seksualisert hets i skolegården, som straks fikk Likestillingsombudet og mange ledende politikere til å rykke ut med støtte til jentene og fordømmelse av de mannssjåvinistiske og hensynsløse «guttene».

Deretter ble skrekkbeskrivelsen imøtegått av flere elever, også jenter som ikke kjente seg igjen fra sin egen skolegård. Noen trakk også fram undersøkelser som viser at gutter er like utsatt for ikke-fysisk seksuell trakassering som jenter. Men hva har anmelder Grydeland å si om denne debatten?

«Kronikken startet en viktig debatt som dessverre raskt vendte seg vekk fra hvem som har ansvar for å for å stoppe sextrakassering på barnas arbeidsplass, til hvem som kaller jenter for «hore». Gjorde ikke også noen jenter det mot andre jenter og gutter? Kranglingen var i gang.»

Ja, det var noe herk med denne nyanseringen og realitetsorienteringen, når debatten begynte så bra. Nyansering er en god ting bare når den tar form av det svenskene kaller «normkritikk», noe som selvsagt også er en spesialdisiplin for forfatteren av sexboken for gutter:

«Boken er befriende lite heteronormativ. Sex med både menn og kvinner vies like stor plass. Hovedmålet ser ut til å være å lære unge menn både å vie ut analringen [sic] og den dominerende gutterollen, med minst mulig smerte for seg selv og andre.»

Gutter bør utvide analringen sin, slik at de blir mindre patriarkalske. Men feministiske forfattere og anmeldere trenger åpenbart ikke å utvide sitt perspektiv, uansett hvor stramrumpet det måtte være. (Beklager uttrykket, men her følger jeg bare opp metaforikken!).

Men faktum er at et negativt og ensidig mannsbilde kan påføre gutter smerte, i den grad de orker å forholde seg til det. Som far og sosialantropolog Thorgeir Kolhus skrev om debatten om metoo i skolen: «Gutter godtar grovt fortegnede framstillinger av seg selv som kjønn.»

Spørsmålet blir da:

Hvorfor godtar avisredaksjoner dem, og setter dem på trykk, uten at noen reagerer på generaliseringene og overdrivelsene? Når de ellers ville tatt sterkt avstand fra tilsvarende beskrivelser av det andre kjønn?

Ser det «rart ut» å trykke sannheten, VG?

VG har begått et overgrep mot virkeligheten. Og mot en ung kvinne som ble nektet å formidle sin opplevelse.

Opprinnelig publisert som kronikk i Medier24, 20. mars 2019.

En regelrett presseskandale. Som setter VG i et langt verre lys enn det som hittil har blitt kjent.

Slik må man konkludere etter TV2s intervju med Sofie, den kvinnelige hovedpersonen i norgeshistoriens – og muligens verdenshistoriens – mest omdiskuterte dansevideo.

I det følgende legger jeg hennes framstilling av historien til grunn. Det er ingen grunn til å tro at hun ikke snakker sant. Versjonen får støtte av venninnen som tok opp videoen. Og det å tro på kvinnene er første bud i metoo-saker, er det ikke? Da bør samme regel gjelde også for oppdiktede Youtoo-saker.

For et forløp Sofie har vært igjennom etter det hun trodde var et morsomt og hyggelig møte med en kjent politiker på bar:

Først viser en venninne en privat video til kolleger i Fagforbundet, uten hennes samtykke.

Så skriver en leder i Fagforbundet en bekymringsmelding basert på sin egen politisk motiverte vrangforestilling av hva videoen viser, uten å ha snakket med henne.

Så blir hun intervjuet av VGs journalist Lars Joakim Skarvøy, som har bestemt seg for at det er fagforeningslederen som har rett, og at “offeret” tar feil.

Han vil ikke lytte til hennes forsikringer om at ingenting galt eller ubehagelig skjedde på Bar Vulkan. Han går så langt som å fabrikkere et sitat (det berømte “ble litt mye”), og topper det hele ved å nekte henne å fjerne sitatet under sitatsjekk, for ellers ville det «se rart ut». Ja, nettopp. Hele saken ville se rar ut. For VG.

Deretter – når mer etterrettelige og nysgjerrige journalister i NRK har snakket med Sofie og venninnen, og kan avblåse alarmen – hevder sjefredaktør Gard Steiro at hun er blitt presist sitert og at sitatet er godkjent, uten å ha snakket med henne.

Siden røyklegger han VGs fabrikkering av en metoo-hendelse ved å hevde at man etter hvert fikk informasjon som viste at den opprinnelige artikkelen gav et feilaktig bilde. Som om ikke Skarvøy fikk den relevante og avgjørende informasjon gjentatt og tydelig formidlet under det første møtet med Sofie.

Ja, Steiro og Hanne Skartveit har beklaget dypt, sagt de er lei seg og til og med innrømmet at den første artikkelen aldri burde bli publisert. Det er betydelig større ydmykhet og selvkritikk enn hva vi er vant til fra pressehold. Men fortsatt later Steiro som om det er et lite mysterium hva som har skjedd, og at det fortsatt er grunn til intern etterforskning: «Vi begynte gjennomgangen kort tid etter at saken ble publisert, og den pågår fremdeles.»

Men om det Sofie sier er riktig, kan etterforskningen avblåses. For dette handler ikke om at «det etterlatte inntrykket» ble galt. Det handler om at VG med viten og vilje forhindret Sofie å få formidlet sin opplevelse av hendelsen. For det ville ha fjernet grunnlaget for hele oppslaget. Ingen klikk til VG. Ingen ny skandale i Giske-saken.

Derfor trykket de heller – i sin helhet – en feil framstilling forfattet av en Giske-fiendtlig fagforeningsmann. De manipulerte et sitat. Og de gav en gal beskrivelse av innholdet i videoen ved å påstå av Sofie bøyde seg unna Giske, når de vi ser er det motsatte.

Lars Joakim Skarvøy har vist slett etikk som journalist ved å snu opp ned på sannheten, på tross av kildens utsagn. Men han har ikke vært alene. Tre andre VG journalister sto kreditert i den første artikkelen: Marie Melgård, Helge Mikalsen og Eirik Mosveen. Det er helt usannsynlig at disse ikke kommuniserte med overordnede om hvordan versjonen og sitatet skulle håndteres, når det nettopp sto strid om hva som var sannheten, og VG røp en betydelig risiko ved lage en metoo-sak uten grunnlag.

I tillegg har VG behandlet en kvinne uten erfaring med pressen på en nesten sjokkerende hensynsløs måte. Sandli i Fagforbundet begikk et overgrep mot Sofie, fordi han «varslet» uten å konsultere det påståtte offeret. Men å lytte til «offeret», og deretter trykke det motsatte av det hun sa, er langt verre.

Denne presseskandalen må få konsekvenser. VGs omdømme som troverdig nyhetskilde har fått en alvorlig smell. De samme har kobbelet av andre aviskommentatorer som har brukt dansevideoen som nok et bevis på Giskes «risikoatferd», uten å komme med en eneste kritisk pip om VGs journalistikk. Det er egentlig litt fantastisk:

VG har vært mye mer kritisk til sin egen journalistikk enn det kollegene i andre aviser har vært. Politisk redaktør i Vårt Land, Berit Aalborg, slo for eksempel fast at «Giskes oppførsel på Vulkan er preget av både kjønns- og makt- og aldersforskjell». Merk dette. Nå er også kjønnsforskjell under pardans blitt mistenkelig. At VG gav et fullstendig feilaktig bilde av Giskes oppførsel, kommenterte Aalborg derimot slik:

«Debatten rundt VGs første oppslag lar jeg ligge.»

Vi får se om aviskommentariatet er de eneste i landet som vil fortsette å la den debatten ligge.

 

Marie Simonsen og Hege Ulsteins tillits­krise

En dansevideo har ført til et intellektuelt og moralsk kollaps i deler av det norske aviskommentariatet.

Opprinnelig publisert som kronikk i Medier24, 28. februar 2019.

«NRK fyller studio med gamle menn som fnyser av metoo og overdøver varslerne, bokstavelig.»

Med denne setningen, som Marie Simonsen skrev på Facebook i går, er et nytt lavmål satt i debatten om Giske og metoo. Vi har en gang for alle fått demonstrert at etablerte kommentatorer i norsk presse ikke står noe tilbake for verstingene i alternativmedia når det gjelder debatteknikk og virkelighetsframstilling:

  • Det er greit å totalt forvrenge hva motdebattanter sier.
  • Det er greit å totalt forvrenge hva NRK driver med.
  • Det er greit å bruke alder og kjønn for å diskreditere og stigmatisere meningsmotstandere.
  • Det greit å gi næring til det «populistiske mediehatet» som man advarer mot.
  • Det er greit å ødelegge den offentlige samtale.

Jens Kihl sa noe lignende som Simonsen mot slutten i Debatten på onsdag:

«Jeg tenker at disse to guttene mener at metoo har gått for langt.»

Men dette var bare noe den solidariske metoo-kommentatoren fra Bergens Tidende tenkte.

For «guttene» Per Sandberg og Magne Lærø hadde ikke sagt noe i nærheten av hva Kihl påsto. Tvert imot sa de at den nye Giske-saken ødelegger for metoo, en kampanje begge uttrykkelig sa at de støttet, og syntes var positiv. Kihl har siden beklaget uttalelsen. Marie Simonsen, en langt mer erfaren og respektert kommentator, velger å gjenta den, utrolig nok i en enda drøyere versjon.

Men Simonsen er ikke alltid like skeptisk til gubber som driter i hva kvinner mener. Hun har ingenting imot at gamle menn i Fagforbundet overkjører kvinner som ikke har varslet, men bruker dem som brikker – eller nærmest sexobjekter – for å hindre Giske å komme tilbake. For han er jo – som Simonsen så subtilt har fastslått – en «kødd».

Simonsen mener også det er greit å henge ut NRK for å lage gubbe-TV, når Debatten-redaksjonen i realiteten gjorde hva de kunne for å få kvinner til å stille opp i sendingen. De spurte kvinner både i og uten for Ap, både i sentralt og lokalt. Deriblant Simonsen og hennes åndsfelle Hege Ulstein i Dagsavisen.

Dette skriver programleder Fredrik Solvang som svar til Simonsen på Facebook:

«Ble du spurt? Ble du spurt, Hege? Ble dere tilbudt å debattere mot andre kommentatorer? Svarene er: Ja, ja, ja. Ble resultatet av at alle svarte nei eller trakk seg at «NRK fyller studio med gamle menn som fnyser av metoo»? Svaret er: Ja. Er det da riktig å bruke mot NRK, som faktisk ville diskutere kvinners stilling, at oppstillingen ikke besto av kvinner? Svaret er: Nei.»

NRK ville snakke om videoen, men det ville ikke Simonsen og Ulstein, fordi den ikke lenger var en god sak for dem. Den var blitt en sak som kunne bli brukt mot dem. Derfor valgte disse representantene for den frie og uavhengig presse heller å tilbringe kvelden på pølsefest med sine politisk allierte – Giskes motstandere i Arbeiderpartiet.

Og nå fortsetter de sin kamp mot kødden, som om intet har skjedd. «Hege Ulstein fortsetter ufortrødent å sette skapet på plass», skriver Simonsen. Det virker ikke som noen av de to har fått med seg – eller finner det bemerkelsesverdig – at VG har beklaget oppslaget, og til og med innrømmet at de aldri burde ha publisert saken.

Som jeg skrev i Medier24 på tirsdag er det en total blanding av kortene å klage på Giske og andre falne metoo-menns manglende anger og hastverk med å komme tilbake, og bruke en dansevideo som bevis på problemet. Simonsen og Ulstein har bevisst brukt VGs ikke-sak som springbrett til nye angrep mot mektige og kvinnefiendtlige menn, samtidig som de hver gang noe spør, svarer at nei, selvsagt var ikke dansingen noen metoo-sak eller noe å bli forarget over i seg selv.

Her er Ulstein:

“Ingen har hevdet at dansevideoen med Trond Giske fra Bar Vulkan viser en metoo-hendelse. Den viser bare en mann med dårlig vurderingsevne, godt etter leggetid. Likevel brukes omtalen av videoen som et eksempel på overreaksjon. Med tanke på hvor lite sjokkerende videoen egentlig er, sier det ganske mye om hvor skjør og skrøpelig tilliten til Giske var når det ikke skulle mer til for å blåse den over ende.”

Går det an å snu saken mer på hodet?

Ingen fikk noensinne sjansen til å reagere på det som faktisk skjedde på Vulkan. Vi ble presentert for et falsum. Det var den grove feiltolkningen til varsleren og VG som gjorde videosnutten «sjokkerende». Og vi tenkte alle: Å nei, nå er Giske på fylla igjen og i ferd med å tafse på unge damer.

Dette påpekte Per Sandberg under Debatten i NRK. Sandberg kan selv være en løs kanon på dekk, og rope «heksejakt» på tide og utide. Men i den nye Giske-saken framstår selv denne mannen som en fornuftig og ryddig mediekritiker. Mens de kloke kvinnene i pressen ligner blodtørstige aktivister som har glemt alt som står i Vær varsom-plakaten.

Simonsen og Ulstein har ikke sagt ett kritisk ord om VGs dekning av dansevideoen. De har heller aldri tatt avstand fra presseskandalen i Sverige der en rekke av de største mediene ødela livet til Fredrik Virtanen og senere ble dømt for brudd på god presseskikk.

Man kan spørre:

Hva skal til for at disse kommentatorene noensinne vil innrømme at en metoo-lignende pressesak bryter med journalistiske regler og verdier? Hva skal til for at de noensinne vil forsvare en mann som urettmessig er blitt hengt ut som overgriper? Må han tilhøre deres egen fløy i politikken? Må de føle at det gagner deres egen maktkamp?

«De bygger makt. De bygger ikke tillit», lyder tittelen på Ulsteins siste kommentar i Dagsavisen. Det samme kan man si om visse deler av kommentariatet.

Bortsett fra at også deres makt er i ferd med å svikte, på grunn av dårlig dømmekraft.

 

#YouToo på Bar Vulkan

MeToo-journalistikk kan nå selv bli til overgrep mot kvinner. Utført av kilder med politiske motiver, journalister som ser ubehag der det ikke finnes, og feministiske kommentatorer som vil holde «kødder» utenfor maktposisjon.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 26. februar.

En mer eller mindre tilfeldig fagforeningsmann varsler om et overgrep. Overgrepet fant ikke sted. Mannen har ikke gjort noe for å finne ut hva som skjedde. Han har ikke tatt kontakt med de påståtte ofrene. Selv om de var lett tilgjengelige, og tilhører hans egen organisasjon.

Han aner ikke hva de opplevde og følte i situasjonen, og har intet samtykke til å lage en sak på deres vegne, og bringe det ut i offentligheten. Men han har sett en seks sekunders dansevideo og er «lyn forbanna» på gjerningsmannen.

Dermed stiller Norges største avis opp og gir ham 2,5 millioner lesere til å formidle fake news fra hovedstadens uteliv, med karakterdrepende virkning på en kjent og omstridt politiker.

Dette er – all sin opprinnelige uskyldighet – MeToo-historien fra helvete.

MeToo-kampanjen var ment å gi en plattform til ofre for trakassering og seksuelle overgrep. Et trygt sted å ytre seg om vonde erfaringer som altfor lenge er blitt fortiet. Varslerne skulle tros, og ha eierskap til sin egen historie. Men hva skjedde i dette tilfelle?

Historien ble diktet opp og fortalt av andre, uten kvinnenes medvirkning, basert på noe de to stedfortredene varslerne i Fagforbundet mente å ha sett, eller noe de ønsket å se – nemlig det verste. Alt for ramme en politisk fiende. Noe de også var ærlige om. Knut Sandli om Giske til VG: «Jeg ønsker å begrense hans mulighet for å få nye verv og være i toppledelsen» – noe han til og med ønsket uavhengig av videoen. Og han og Terje Ferstad lykkes. Sistnevnte med en trusselaktig henvisning om VGs interesse for videoen. I løpet av noen timer ble Giskes comeback avlyst.

De lyktes også med sjokkere «ofrene», som føler seg brukt i et politisk spill av sin egen fagforening.

Den nye Giske-saken er i realiteten en YouToo-sak: Også du er rammet av den notorisk innpåslitne grisen. Det har vi bestemt. Varslingen innebar en fullstendig umyndiggjøring av de involverte kvinnene. En ren nedvurdering basert på kjønn. Man er åpenbart så opphengt i narrativet om hvilket kjønn som er overgriper og hvilket som er offer, at man ikke kan tenke seg at kvinner selv kan ha regien på, eller ha glede av, en scene som man selv finner «disgusting» (det var ordet Sandli brukte om innholdet i videoen i et intervju i Fagbladet).

Varslerne skjønner heller ikke at det er de – og bare de – som har utsatt kvinnene for et overgrep. Og at misbruken forutsetter at de i utgangspunktet har plassert dem i en avmektig kvinnerolle. De to fagforeningslederne ville aldri ha brukt unge menn i egen bevegelse på denne måten. Like fullt har de har mange til å framstille seg selv som riddere. Sandli sier han ville være en «lynavleder» og ta «støyten» for kvinnene. Takk for den, du.

Så blir spørsmålet: Hvorfor opptrer VG som megafon for denne feilaktige og hyklerske «bekymringsmeldingen»? Og hvorfor reagerer ikke feministiske kommentatorer – som Marie Simonsen og Hege Ulstein – på hvordan MeToo blir misbrukt i denne saken?

For la ikke være noen tvil om rammen og forutsetningen for VGs oppslag. Selv om ordet aldri ble nevnt, framstilte VG barscenen som en MeToo-hendelse. Avisen kunne aldri ha kjørt saken bare basert på videosnutten, uten at varslet forelå. «Sakens kjerne er en bekymringsmelding», sa sjefredaktør Gard Steiro i sin begrunnelse for publiseringen.

Men hvis selve meldingen var saken, kunne VG ha tematisert og problematisert hvorfor denne meldingen kom akkurat nå, hvorfor det ikke skal mer til for å spre «bekymring», osv. (Slik Trygve Aas Olsen nylig foreslo i M24.) Men VG valgte å formidle og bestyrke en feilaktig framstilling av fakta. Sakens kjerne ble hendelsen, eller rettere sagt: konstruksjonen av en ikke-hendelse på Bar Vulkan.

Dette skjedde på flere måter. For det første siterte VG varslet i sin helhet, uten kildekritikk. Sandli hadde sett en «dypt foruroligende videosnutt»: «Den viste Trond Giske, åpenbart beruset, i ferd med å beføle en ung kvinne på et utested i Oslo.»Det er en«oppførsel uforenlig med arbeiderbevegelsens verdier» og «en type opptreden som har pågått i en årrekke». En klar referanse til metoo-sakene som Giske ble felt for.

Men VG stilte ikke ett kritisk spørsmål til varsleren: Hva galt gjorde egentlig Giske under sitt barbesøk? Hvordan kan du slutte av en dansevideo at kvinnen ble utsatt for noe krenkende eller plagsomt? Og ikke minst: Hvorfor snakket du ikke med henne?

VG selv kom i «dialog» med dansepartneren. Og fikk bare ut en eneste og etter hvert berømt setning. Mange har påpekt at VG unnlot å få svar på hva som «ble det litt mye, så jeg og venninnen min dro derfra». Men langt færre har påpekt det minst like betenkelige, at avisen selv gikk langt i å besvare spørsmålet. Med desinformasjon.

Husk at videoen ikke ble publisert i artikkelen. Leserne måtte stole på VGs framstilling av innholdet. Slik lød det:

«VG har sett den aktuelle videoen. Den viser at Giske henger over ryggen på en kvinne i 20-årene og holder hånden sin på kvinnens hofteparti, mens de danser. Kvinnen bøyer seg deretter unna Giske.»

Men hun gjør ikke det. Det er Giske som bøyer seg unna henne. I det hun begynner å smile eller le. Derfor stemmer det ikke, som Steiro sier, at «VG har ikke karakterisert det som skjer på videoen, men nøkternt beskrevet det den viser.» VG beskriver noe vi ikke ser.

I tillegg la sjefredaktøren ord i munnen på kvinnen: «Vårt inntrykk etter samtalene med henne, var at kvelden var hyggelig, men på et tidspunkt syntes hun situasjonen ble noe ubehagelig.» Men det har VG ingen sitater på.

Avisen har altså laget et «skandaleoppslag» med dramatiske konsekvenser for en av Norges fremste politikere og Norges største parti, basert på et «inntrykk».

Og det måtte faktisk fire VG-journalister til for å få dette inntrykket. Det var bare det at inntrykket var feil. Og minutter senere ble korrigert av NRK, som på mystisk vis hadde fått den relevante informasjonen ut av jentene: Intet galt hadde skjedd. Det så verre ut det var. Det var de som først tok kontakt med Giske.

Faktisk har NRK korrigert VGs framstilling to ganger. Det står VG til ære at de straks har videreformidlet NRK-sakene. Og at Steiro både i M24og på Dagsnytt 18 innrømmer at den første artikkelen var «mangelfull». Men er dette selv en dekkende beskrivelse av denne type journalistikk? La oss prøve en sammenligning:

Tenk deg at en toppolitiker blir felt etter avsløringer om årelang alkoholisme som har vært en belastning for partifeller. Han lover bot og bedring, tørrlegger seg, og søker et år senere ny tillit og nye verv. Så dukker det opp en fersk snapchatvideo som viser politikeren ute på byen med en halvfull spritflaske i hånden, smilende mot kamera. Noen sender et varselbrev til partiet om at han er tatt på fersken på fylla igjen.

Ville VG ha videreformidlet denne versjonen, uten forbehold om de faktiske forhold? Uten selv sjekke omstendighetene? Det er vanskelig å tro. Og om NRK like etterpå kunne opplyse at flasken han holdt i hånden egentlig tilhørte en venn som var med på byen, og at politikeren selv ikke hadde drukket? Ville VG kommet unna med å si at deres sak var «mangelfull» og at de er glad for NRKs nye informasjon?

Steiro har ikke noen annen forklaring på VGs egen infomangel enn at den skyldes «flere omstendigheter». Og at avsløringen var i «en tidlig fase, jeg vet ikke om vi hadde full oversikt engang.» Redaktøren får dermed publiseringen til å høres ut som et forarbeid eller en kladd. På dette tynne grunnlag, og på grunn av forhistorien, som gjorde at «tilliten var skjør og han hadde lite å gå på», fortjente Trond Giske å bli framstilt som en tilbakefallende synder.

Hele affæren er pinlig for VGs nyhetsjournalistikk. Og kommentariatet har ikke sin fineste time heller.

En time etter nyhetssaken skrev VGs kommentator Astrid Meland: «Oppførselen minner om alt det Giske tidligere har beklaget og sagt han skal slutte med. Jeg begynner å lure: Har han virkelig sluttet med det?»

Med nøyaktig hva da? Meland medgikk at det ikke er «noen metoo-skandale på gang» bare man jekker en øl og danser tett på bar, men det ser ut som en sånn situasjon vi forbinder med Giske. Og det er visst nok, selv om ingen lover og regler er brutt. «For politikk handler ikke om jus. Det handler om tillit.» Det samme kan man si om inntrykksbasert nyhetsjournalistikk og hintende kommentarjournalistikk.

Men verre var oppfølgingen i andre aviser. Dagbladets Marie Simonsen har vært en markant talskvinne for MeToo i norsk presse, og flere ganger omtalt bevegelsen som et «paradigmeskifte» og en «revolusjon». Dagen etter VG-saken skrev hun:

«Toleransen for drittsekker er blitt mindre. Jeg holder en knapp på at folk ikke er så redde lenger. De tør å si fra. Stemmer som alltid har holdt kjeft, er løftet fram og fått nye plattformer. Trond Giske er ikke utsatt for en heksejakt. Han er utsatt for hva folk mener om oppførselen hans. I altfor lang tid kunne makta oppføre seg som de ville uten at noen hadde noe de skulle sagt. Det er det slutt på. De nederst på dansegulvet har fått en stemme.»

Nederst på dansegulvet? Hvem finner vi der? Kvinnen som danset med Giske på videoen? Nei, hun og venninnen er Simonsen overhodet ikke interessert i. De måtte jo si fra for å slippe å få en rolle i falsk MeToo-historie.

Sikter Simonsen til varsleren Sandli, nestleder i Fagforbundet Sykehus og helse Oslo og medlem av partiet Rødt, en mann som ellers ikke blir oppringt i utide av VG? Ja, det er visst nærmere svaret. De som hater Giske kan nå snakke enda høyere, og bør ifølge Simonsen få lov til å kalle han en «kødd».

Handlet ikke MeToo om å sette utsatte kvinner i sentrum? Simonsen fastslår at «Trond Giskes dansing sist helg skadet andre. Ikke bare ham selv.» Men igjen siktet hun ikke til skaden som rammer ofre for seksuell trakassering, men skaden påført partiet av den sleipe Giske-fløyen. «I dette underlige livet Arbeiderpartiet driver med, handler sextrakassering og dårlig oppførsel bare om maktkamp.» Det samme gjør det for Marie Simonsen. I den grad at hun bare kan unnlate å nevne at det ikke var noen som ble trakassert eller behandlet dårlig på Bar Vulkan. Det viktigste er at videoen «styrket inntrykket» av en som ikke angrer og ikke endrer seg.

Man merker seg at en sentral kommentator i det liberale og «frilynte» venstreorganet Dagbladet ikke finner noen prinsipiell grunn til å forsvare drikking og dansing på byens utsteder. På Facebook skriver riktignok Simonsen at «ingen, absolutt ingen, i mediene har ment at dette barbesøket i seg selv var en metoo-sak». Samme forsikring kommer fra Hege Ulstein i Dagsavisen. Men det er likevel maktpåliggende for begge å tilbakevise enhver mediekritikk i denne saken. Skjalg Fjellheim i Nordlys mener moralismen har blitt den nye partipressen. Han fikk passet påskrevet da han debatterte mot Ulstein i Dagsnytt 18:

«Det er veldig alvorlig det Fjellheim sier om moralisme i denne saken. MeToo handlet om å ta kvinner på alvor, ta varslere på alvor, ikke bagatellisere, ikke kalle varsler for rykter, ikke kalle kritisk journalistikk for dyneløfting. Men å lytte til de som har blitt utsatt for maktovergrep og seksuell trakassering. Det er hele poenget med MeToo. Og når vi hører ord som moralisering i denne konteksten, så er det noen som ikke har forstått hva den kampanjen gikk ut på.»

Denne tiraden er både selvfølgelig og forunderlig. Hvis poenget med kampanjen er å lytte, så er denne saken en fullstendig pervertering av MeToo. Knut Sandli gadd ikke lytte i det hele tatt. VG lyttet på det ene øret. Men verken Ulstein eller Simonsen er i stand til å ytre ett kritisk ord om varslerens rolle eller sine kollegers arbeid. De sier at danse-saken isolert sett ikke er stor, men har likefull utnyttet forargelsen som saken har skapt, til å dra i gang et nytt moralsk hardkjør, der alle på Giske-siden er skurker og alle på varslersiden er helter.

Og det å mene at Trond Giske fortjente å miste verv og tillit på bakgrunn av de tidligere sakene, og kanskje burde vente med sitt comebackforsøk, samtidig som man finner pressens rolle i den nye saken urovekkende, det er visst en umulig mellomposisjon. Man skal snakke om seksuell trakassering og uskyldige selfievideoer i samme åndedrag. Selv om man dermed – slik Fjellheim påpeker – gjør MeToo en bjørnetjeneste.

MeToo-aktivistene som ellers kaller seg aviskommentatorer havner også i et underlig lys om man kaster et sideblikk på en annen nylig sak som ikke fikk samme oppmerksomhet. For halvannen uke siden meldte NTB atkvinnelig Ap-politiker i en bydel i Oslo hadde brutt partiets retningslinjer for seksuell trakassering. En mannlig kollega sendte varsel og fikk støtte hos Oslo Ap. Hendelsen ble omtalt av blant annet VG og NRK. Men ingen av de involverte var interessert i kommentere saken. Og det var heller ikke Marie Simonsen, Hege Ulstein eller noen andre av de profesjonelle synserne.

Visse pressefolk er manisk opptatt av å mene sterkt om Arbeiderpartiets håndtering av seksuell trakassering, men åpenbart ikke når overgriper og offer har galt kjønn.

Historien om tapende gutter passer ikke inn

Tegning: Flu Hartberg.

Hva? Skal likestilling gjelde menn også?

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 23. februar 2019.

Hvordan ville debatten sett ut om norske kvinner levde kortere enn menn og begikk oftere selvmord? Og nesten bare kvinner døde i arbeidsulykker?

Hva om de hadde større sjanse for å havne i fengsel, bli rusmisbruker, eller aldri få en partner og barn? Og forskjellen var tydelig allerede i skolealder: jentene hang etter i lesing og regning, en av tre falt ut av videregående, og bare 10-25 prosent av studentene på medisin, psykologi og jus var kvinner?

Dumt spørsmål. Det ville vært ramaskrik og full alarm i alle kanaler. Om sviket mot jentene, kvinnene og likestillingen. Aktivister ville ha kledt seg i dramatiske klær foran Slottet. Politikere ville lagt ansiktet i indignerte folder. «Slik kan vi ikke ha det.»

De ville altså reagert omtrent som de gjør nå. Når kvinner ikke vinner humorpriser. Når noe ytterst få gravide kvinner må snakke med en nemnd før de får velge bort et av to fostre. Når advokatfirmaer har for lav kvinneandel blant partnerne. Når ingen herrelag i fotball trenes av kvinner. Selv om en dramaserie på TV viser at det går an!

Intet kvinneproblem er for lite eller for søkt til å bli et samfunnsproblem. Intet mannsproblem er for stort til å overses. Slik har det mer eller mindre vært inntil folkehelsedirektør Camilla Stoltenberg i 2017 utpekte utdanningsgapet i menns disfavør til «en av de store endringene i samfunnet, på linje med eldrebølgen, innvandring, urbanisering og kvinnefrigjøring.»

Guttene gjør det dårligere på skolen enn jentene i nesten alle utviklede land. Men ingen har en nasjonal politikk for å redusere kjønnsforskjellen. I Norge har gutter helt siden 70-tallet vært best i bare ett fag: Gym. Det faget som gir minst uttelling i kunnskapssamfunnet. Dette har enkelte skoler løst ved å innføre skriftlige oppgaver også i kroppsøving. Da blir jentene best der også.

For tanken på å løfte guttene er åpenbart ny og rar. Stoltenberg-utvalget har fått mye og positiv oppmerksomhet, men også påfallende mange klager: De svartmaler guttene og gjør dem til tapere. De sier at guttene må bli likere jentene. «Ungdommer er altfor ulike til at det gir mening å dele dem inn i to store grupper.»Du verden. Men ingen av kritikerne bruker slike argumenter i det omvendte tilfellet – når statistikken er dårlig for jentene.

Det stemmer heller ikke at NOU-en er unyansert eller fokuserer på ekstremer. Utvalget peker på en gjennomgripende kjønnsforskjell på alle flinkhetsnivåer. Og på tidspunktet for seleksjonen: Karakterene i 10. klasse. Da ligger guttene etter jentene i selvregulering og språkutvikling. Det gjør at inngangsbillettene til den videre utdanningen blir urettferdig fordelt. Gutta tar jentene igjen i modning senere, noen kompenserer med familieressurser, men mange – og stadig flere – faller igjennom.

Små biologiske forskjeller kan altså ha store konsekvenser for den enkeltes livsløp, for framtidens arbeids- og kjønnsmarked, for hele samfunnsutviklingen. Det er intellektuelt spennende og politisk engasjerende stoff. Bare ikke for de som driver med likestilling og kjønnsbalanse på heltid: Kjønnsforskere.

Ni av ti kjønnsforskere er kvinner. Ti av ti har et kvinneperspektiv. Mannen er normen og makten. Kvinnen er «det annet kjønn», objektet og offeret, hun som stenges inne og holdes nede. Dette er grunnfortellingen. Da passer ikke historien om tapende gutter inn, og må avvises som en «forenkling».

Harriet Bjerrum Nielsen, nestoren i fagmiljøet, som selv har forsket på skolen, har skrevet en hel serie avisinnlegg mot gutteperspektivet (se herherherher og her). Alle over samme lest: Uviljen er klar, argumentene er det ikke.

Dette skriver seg inn i en tradisjon. I 2009 kom noe så uvanlig som en stortingsmelding om menn. Det fant Mari Teigen, nåværende leder av CORE, senter for likestillingsforskning, svært betenkelig:

«Hvorfor utarbeider regjeringen, 30 år etter at likestillingsloven ble vedtatt, en likestillingspolitikk bare for menn? Hva er problemet med menn og likestilling? (…) Taperdebatt om menn og likestilling er blitt hverdagskost i det offentlige ordskiftet. Derfor kan det være lett å glemme at slike forståelser bryter med hovedlinjen i den etablerte likestillingspolitikken. Jf. likestillingslovens formålsparagraf, der lovens formål er å fremme likestilling mellom kjønnene, særlig med sikte på å bedre kvinnenes stilling.»

Dette stemmer. Loven krever faktisk at likestillingen skal ha kvinnefokus. Dermed har likestillingsloven blitt brukt til å stoppe alt fra leseprosjekt for gutter i barnehagen til kvotering av menn på kvinnedominerte studier.

I 2010 var det 135 000 kvinner ved norske universiteter og høyskoler, og kun 87 000 menn. Forbløffende? Uheldig? Nei, langt i fra, ifølge daværende forskningsminister Tora Aasland (SV): «Dette er ønsket utvikling, og en viktig del av likestillingsprosessen. Økningen av kvinnelige studenter er definitivt ikke et problem. Vi trenger mangfold av kloke hoder.»

Sterk kvinneovervekt er altså «likestilling» og «mangfold». Men statsråden så likevel ett problem: «Vi savner flere kvinner i professorstillinger, hvor mannen fremdeles dominerer.»

Javisst. Problemfokus skal alltid være på de mannsdominerte toppene. Selv om menn i alle år har «dominert» også på bunnen av samfunnet. Selv om ingen vet om lav kvinneandel blant toppledere overhodet skyldes diskriminering. Selv om noen topper er kvinnedominerte (sjekk «mangfoldet» blant lederne av regjeringspartiene). Og selv om mannens dager på andre topper er talte.

Statistikken over doktorgrader levner ingen tvil om at kvinner vil komme i flertall blant professorene. Hvis de selv vil. Utviklingen går av seg selv. Det samme gjør utviklingen som gir et økende antall gutter og menn svekket tro på samfunnet, og at politikere jobber også for dem.

 

Rolness vs. SSB – en tidslinje

Tull med tall, men håp om bedring!

Under årets utgave av Arendalsuka arrangerte IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) en paneldebatt om integrering.  Jeg var en av flere som ble bedt om å holde innledning om emnet fra eget perspektiv. Tidsrammen var fire minutter. Jeg endte med å skrive noe som ville tatt en halv time å framføre.

Hvorfor? Fordi jeg gravde meg ned i noe jeg lenge har lurt på: Integrering handler om å få folk å arbeid, hører vi, men hva slags tall skal fortelle oss hvordan vi lykkes? Man hadde jo hørt at kriteriet for å regnes som sysselsatt i SSB-statistikken er én times jobb i uka. Var det virkelig riktig? Og fantes det ikke andre og mer opplysende tall om graden av arbeidsdeltakelse? Svarene på de to spørsmålene viste seg å være: Ja, tro det eller ei. Og: Ja, men du må lete, og gjøre regnestykket selv, for å få fram de enkle, relevante tallene. Eller du kan be SSB gjøre det, men da vil det ta tid og koste penger. Noe som gir liten mening, da jobben bare tar noen timer. Hvorfor gjør ikke SSB tallene mer tilgjengelige? Særlig når de i årevis har vært kritisert for gi skjeve og mangelfulle tall på innvandringsfeltet?

Det ble det kronikk i Aftenposten av. Og en påfølgende avisdebatt med SSB. Som avslørte at noen sjefer i byrået hadde problemer med både prosentregning og mediehåndtering. Etterhvert begynte flere å lure på hva byrået holdt på med, mens andre betvilte motivene til SSB-kritikeren. To statsråder skrev innlegg i debatten og NRKs Fredrik Solvang inviterte til duell mellom SSB-direktøren og meg. Hvem som “vant” får andre avgjøre, men jeg synes Axelsen – som bare hadde vært to uker i jobben da han fikk tallstriden i fanget – viste en åpenhet og sympatisk innstilling til kritikk som bærer bud om bedring for byrået.

Her er en foreløpig oversikt av debatten så langt. I alt 23 innlegg. Med linker og og sitater.

 

KJETIL ROLNESS: Integreringsbløffen. Hvordan vi lurer oss selv med sysselsettingsstatistikk. (Aftenposten nett 15.8, papir 16.8)

“En statistikk om en bestemt aktivitet, som nesten ikke setter krav til aktivitetsnivå, ville i andre sammenhenger blitt kalt en tullestatistikk. Det opplagte spørsmålet er selvsagt: Hvor mange innvandrere har en ordinær heltidsjobb, uten tilskudd fra det offentlige?

Det vet vi ikke. Heller ikke SSB, selv om de har data til å finne det ut (…) Og enda mer forbløffende: Nesten ingen er interessert i å vite det heller. Derimot er mange interessert i å fortelle hvor bra det går bra med integreringen, basert på tall som gir et overdrevet positivt inntrykk.”

 

TONJE KØBER, seksjonssjef SSB: Gode tall på sysselsetting blant innvandrere. (Aftenposten 17.8)

“Småjobbene betyr lite for størrelsen på sysselsettingsandelen både blant innvandrere og befolkningen ellers (…)

Sysselsettingsstatistikken skal dekke mange formål, og definisjoner og avgrensninger i statistikken må sees i sammenheng med disse. (…)

SSB legger vekt på å beskrive sysselsettingen langs flere dimensjoner og med mange detaljer.”

 

CHRISTIAN SKAUG: Noen ganger må man ganske enkelt velte bordet (Document, 17.8)

“Det er i grunnen ikke så vanskelig å finne noen øvre skranker for hvor store andeler i de forskjellige gruppene av innvandrere som arbeider heltid. Man må hente ut to forskjellige tall fra en SSB-rapport og multiplisere dem – en oppgave som åpenbart er for vanskelig for hele Norges journalistkorps.”

 

EIVIND TRÆDAL, Twitter 17.8:

 

ANNIKEN HAUGLI, arbeids-og sosialminister: Jeg kjenner sysselsettingsdefinisjonene, Rolness (Aftenposten nett 20.8, papir 21.8)

“Regjeringens politikk er faktabasert, og vi tar innover oss de utfordringene vi står overfor. Det gavner ikke integreringsdebatten at man tabloidiserer seg helt vekk fra sakens kjerne. Ikke alt er svart-hvitt. Ei heller sysselsettingstall.”

 

KJETIL ROLNESS: Tallene SSB ikke gir oss.  (Aftenposten nett 20.8, papir 21. 8)

“9,5 prosent av somaliske kvinner i Norge er i arbeid. Det vår du ikke vite av SSB. Men bortforklaringer får du (…)

SSB skal «sørge for at innbyggerne i Norge kan debattere, planlegge og ta beslutninger på grunnlag av pålitelig statistisk informasjon.» Da må informasjonen være tilgjengelig, tydelig og relevant. Særlig når temaet er viktig og omstridt. Det nytter ikke å si at «SSB legger vekt å beskrive sysselsettingen langs flere dimensjoner og med mange detaljer», når man overlater til andre å finne de enkle, relevante tallene.”

 

TONJE KØBER, seksjonssjef SSB: Ja, vi har tallene, og de er publisert! (Aftenposten nett 21.8, papir 22.8)

“Her [i en SSB-rapport] får man for eksempel vite at 24,6 prosent av bosatte somaliske kvinner i alderen 15–66 år er sysselsatt, og at 38,7 % arbeider 30 timer eller mer. Altså langt flere enn de 9,5 prosentene som Rolness refererer til.”

 

KJETIL ROLNESS: Kan seksjonssjefer i SSB regne? (Aftenposten nett 22.8, papir 23.8)

“Køber bekrefter mitt regnestykke om andelen heltidsansatte somaliske kvinner totalt, samtidig som hun påstår at jeg tar feil.”

 

GEIR FAUCHALD, Østre Toten FrP: Integreringsbløffen (Oppland Arbeiderblad, 23.8)
“Det skulle ikke være vanskeligere for NAV enn for Rolness å komme med denne statistikken, så da må det skyldes uvilje mot å være åpne rundt de faktiske forhold.”
TONJE KØBER, seksjonssjef i SSB og TORSTEIN BYE, fagdirektør i SSB: Regner SSB riktig? (Aftenposten nett 24.8, papir 25.8)

“Grunnen til forskjell i prosenttallene er at man ser telleren (1047 heltidsansatte) opp mot ulike nevnere (henholdsvis alle kvinnelige somaliere, 11007, eller antall sysselsatte kvinnelige somaliere, 2707). Forskjellen på prosenttallene handler om tolkning, hva de skal brukes til og hva de skal sammenlignes med, ikke om feil eller riktig beregning.”

 

ODD BUSMUNDRUD, pensjonert forsker: Kan SSB prosentregning? (Aftenposten 28.8)

“Jeg har litt problemer med å forstå hvorfor SSB mener at Rolness regner feil, men jeg er jo bare en skarve fysiker som har jobbet med tall i litt over 50 år, så SSBs argumentasjon i deres innlegg ligger nok litt for høyt for meg.”

 

KJETIL ROLNESS: Kan vi stole på Statistisk sentralbyrå? (VG nett 28.8, papir 30.8)

“Men det denne historien først og fremst sår tvil om, er SSBs evne og vilje til å gjøre også ubehagelige tall tilgjengelige. Noe som er alvorlig i en tid der høyrepopulister – med stadig større gjennomslag – fremmer en teori om at offentlige institusjoner bevisst fører befolkningen bak lyset for å legge til rette for masseinnvandring.

Det kunne derfor vært interessant å høre den nye SSB-direktørens tanker om denne saken: Hva vil Geir Axelsen gjøre for å gjenreise byråets tillit som en nøytral og troverdig leverandør av fakta på innvandrings- og integreringsfeltet?”

 

CHRISTIAN SKAUG: Kjetil Rolness vasser videre i SSB-sumpen (Document 30.8)

“Rolness spør hva SSB vil gjøre for å gjenopprette tilliten. Svaret er ingenting. For den politiske kulturen på demografifeltet hos SSB, fremmet gjennom årtier av blant andre Lars Østby og Helge Brunborg, sitter i veggene. Yngre personer med ansvar for de samme saksfeltene er oppdratt til å skjønnmale innvandringen og dens konsekvenser like mye som disse to politiske kommissærene har gjort.

Det finnes mer enn nok grunnlag til å gjøre hele avdelinger hos SSB til gjenstand for granskning med sikte på å avdekke en manipulasjon med offentlig statistikk som overskrider grensen for tjenesteforsømmelse, for konsekvensen er at norske politikere – også takket være udugelige journalister – ikke vet de mest grunnleggende tingene på innvandrings- og integreringsfeltet.”

 

GEIR AXELSEN, adm. dir. i SSB: SSB-uavhengig og troverdig (VG nett 30.8, papir 31.8)

“Etterlysningen fra Rolness om mer tilgjengelige og utfyllende tall som kan vise integrering av innvandrere, herav hvor mange som jobber heltid og deltid blant ulike innvandringsgrupper, er helt klart relevant. Vi jobber hele tiden med å utvikle statistikken, og å gjøre den mer tilgjengelig, også på dette området.

Rolness har utfordret meg til å klargjøre mitt syn på byråets rolle som nøytral og troverdig leverandør av fakta på innvandrings- og integreringsfeltet. Svaret er at jeg er enig i at SSB må opptre både uavhengig og troverdig. Siden tiltredelsen som SSB-direktør for litt over to uker siden, har jeg møtt medarbeidere og ledere som legger stor vekt faglig kvalitet, uavhengighet og med ønske om å levere stadig bedre og mer statistikk.”

 

RITA KARLSEN: Kan regjeringen rydde opp i SSB? (Human Rights Service, 30.9)

“Nok en gang blir Statistisk sentralbyrå (SSB) kritisert for slagside på innvandrings- og integreringsfeltet, men denne gangen er det ikke HRS som påpeker manglene og det som kan oppfattes som politisk slagside fra byråets side. Men SSB opptrer nok en gang arrogant. Kanskje det er på tide at Regjeringen tar situasjonen alvorlig?”

 

ERIK STEPHANSEN: Statistisk sentralbyrå som demokratisk problem (Nettavisen 30.8)

“Samfunnsdebattant Kjetil Rolness driver en slags enmannskrig mot Statistisk sentralbyrå (SSB). Det gjør han så bra at byrået snart må få krisehjelp.”

 

GEIR AXELSEN, adm. dir. i SSB: SSB skal levere fakta som alle kan stole på (Nettavisen 31.8)

“Etterlysningen fra Stephansen og Rolness om mer tilgjengelige og utfyllende tall som kan vise integrering av innvandrere, herav hvor mange som jobber heltid og deltid blant ulike innvandringsgrupper, er helt klart relevant.”

 

GUNNAR STAVRUM:  Nye SSB-tall: Så få innvandrerkvinner jobber (Nettavisen 6.9)

“De nye tallene dokumenterer at sosiolog Kjetil Rolness hadde rett i tallkrangelen med SSB. Det er enorme avvik mellom inntrykket fra den offisielle statistikken og virkeligheten.”

 

KJETIL ROLNESS og OLAV AXELSEN: Duell om SSB-tall i Debatten (NRK1, 7.9)

Kjetil Rolness om 9,5 prosent somaliske kvinner i helttidsarbeid: – Det er det enkle tallet om er opplysende og relevant. Og det må man altså jobbe for å få ut. Mens SSB pakker det bort.

Fredrik Solvang: – Er du enig i at dette er et interessant tall?

Geir Axelsen: – Absolutt. Og vi selv…

– Har du publisert det selv noen gang?

–  Ikke akkurat det tallet, men…

–  Hvorfor ikke?

– … vi er i ferd med å utvikle statistikk på dette området som vil gi dette og lignende tall.

– Hvorfor har du ikke gjort det enkle regnestykket da?

– Vi har laget rapporter hvor akkurat denne type sammenligninger er gjort, men vi har ikke publisert en generell statistikk som alle lett kan få tilgang til, fordi rett og slett ikke har hatt datakilder som har gjort det mulig. Men det Rolness ber om, er vi i ferd med å levere. I løpet av få måneder vil han kunne gå inn på våre hjemmesider og finne en bredere statistikk.

Solvang: – Og det er vel bra?

Rolness: – Det bra. Men det er rart at vi må mase for å få ut de enkle tallene som kan gjøre oss klokere (…) SSBs tidligere leder sa at vi må være veldig varsomme med forskning og statistikk som kan stigmatisere grupper.

Solvang: – Hva er det du antyder? Snakk tydelig nå.

Rolness: – Det har vært god grunn til å mistenke SSB for å være alt for forsiktig med å komme ut med ubehagelige tall som kanskje noen politiske aktører kan misbruke.

Axelsen: – Der kan jeg svare veldig klart og tydelig: Nei, vi har ikke noe ønske om å holde tilbake informasjon. SSB er hele Norges faktaleverandør. Vi ønsker å levere fakta på hele bredden av dette feltet. Vi utvikler oss hele tiden. Jeg vil også si at det å få kritikk kan være bra for oss, for å utvikle oss videre.

Solvang: – Forklar hvorfor denne runden har vært viktig og riktig.

Rolness: – Fordi vi må ha gode tall for å vise i hvilken grad innvandrere kommer i arbeid. Folk som jobber i NAV, f.eks. har klagd på at de ikke får tall fra SSB som forteller om folk blir selvhjulpet når de kommer ut av introduksjonsprogrammet. Det er dårlig for politikere, som ikke vet hvor raus denne statistikken er. Og det er dumt for dere [SSB], fordi det er ganske mange som tenker at SSB er en del av den innvandringsliberale eliten som skjuler fakta for folket, og de får vann på mølla hvis dere holder tall tilbake.

Axelsen: – Motivet som du prøver å formidler er viktig. Men hvem som helst kan gå inn på våre hjemmesider og undersøke nyansen og bredden i det vi leverer av statistikk på dette området, og man vil se at vi har mye mer  å tilby enn denne ene 65 prosent som her er forsøkt karikert.

 

RITA KARLSENDet SSB vil skjule (Human Rights Service, 7.9)

“Statistisk sentralbyrå har den siste tiden vært i hardt vær, og da tenker jeg ikke først og fremst på den offentlige skittentøyvasken rundt forhenværende SSB-direktør Christine Meyer – selv om det tangerer, da (også) Meyer utøvde rollen med en sterk politisk slagside – men på den offentlige debatten om sysselsettingstallene, denne gangen satt i gang av Kjetil Rolness. Det skal Rolness ha all ære for – for det har ikke vært så mange som har turt å utfordre “gudene” i SSB.”

 

JAN TORE SANNER, kunnskaps- og integreringsminister: Sysselsettingen er for lav (Aftenposten nett 8.9, papir 9.9)

“Rolness føyer seg inn i den lange rekken av dem som med god grunn belyser utfordringene med integrering. En opplyst debatt krever imidlertid nyanser og ikke bare tabloide enkelttall. Vi må også være ærlige om det som går i riktig retning.”
ANNE AASE ROKKANMasterstudent ved NHH: En lettvint fornærmelse (Bergens Tidende, 10.9)
“Jeg har selv slitt over økonometri-leksene de siste ukene, og synes derfor det er en anelse artig å se en nasjonal debatt om grunnleggende prosentregning. Jeg kan også, i utgangspunktet, forstå at SSB ønsker å presentere mer helhetlige rapporter enn enkeltstatistikken Rolness etterspør, når vi vet at tall enkelt kan tas ut av kontekst og fremstilles etter eget forgodtbefinnende.”
SHARAM ALGHASIsosiolog, Høyskolen Kristiania: Fri fugl eller høyrepopulist? (Dagbladet, 14.9)
“Nå nylig stiller en av våre samfunnsdebattanter spørsmål ved om vi kan stole på SSB (…) Denne frie stemme, stemmer ikke Frp, får vi vite. Han vil gjerne ha «fakta på bordet», slik at høyreekstreme ikke får vann på mølla, blir vi fortalt (…) 

Altså påstår mannen vår seg ikke å være Frp-er eller høyrepopulist, men paradoksalt nok etterlyser han samme fakta som både Frp og andre høyrepopulister, og til dels høyreekstreme, i flere tiår flittig har anvendt i salg av sin fullkommenhet og berettigelse til folket; at det er nettopp de som besitter sannheten når det gjelder norsk innvandring. Han, Frp og andre høyrepopulister deler samme ideologi, og den samme posisjonen i kampen om å bli sett.”

 

 

 

 

 

 

 

Tallene SSB ikke gir oss

Bare 9,5 prosent av somaliske kvinner i Norge jobber i heltid. Det får du ikke vite av SSB. Men bortforklaringen får du.

Forrige uke ringte jeg rådgiver Bjørn Olsen i Statistisk sentralbyrå (SSB), som har skrevet flere gode rapporter om innvandrere og flyktningers situasjon på arbeidsmarkedet. Han var imøtekommende, men kunne ikke svare på mitt enkle spørsmål: Hvor mange har ordinær heltidsjobb?

Men han sa at SSB kunne finne det ut. Om noen bestilte og betalte for arbeidet. Jeg påpekte at han allerede hadde formidlet statistikk som viser arbeidstiden til asylinnvandrerne som faktisk er sysselsatt. Jo, men han måtte likevel regne på det.

Tallene om flyktningers arbeidstidfinnes ikke i den vanlige Statistikkbanken, men i vedleggene til en ukjent rapport (nr. 2018/1). Her er heldagsarbeid satt til 30 timer eller mer i uken (noe som fortsatt er én arbeidsdag mindre enn en norsk normaluke på 37,5 timer). Ved å multiplisere to tall og dele på hundre kan vi fastslå andel heltidsarbeidende i de ulike gruppene, fordelt på kjønn og landbakgrunn.

Ta somalierne, Norges største og raskest voksende ikke-vestlige innvandringsgruppe. Dette er også en gruppe som samlet har relativt lang botid. 33 prosent av somaliske flyktninger og familieinnvandrede er i jobb, ifølge SSB. Men bare 18,3 prosent jobber heltid. 26,1 prosent av mennene, og 9,5 prosent av kvinnene.

Disse tallene burde vært nyhetsstoff, og fått alarmklokker til å ringe. Men SSB presenterer dem ikke. Du må selv lete og regne. Det er sånt som Rita Karlsen i HRS og Christian Skaug i Document driver med. Imens publiserer SSB artikler med titler som «60 prosent av innvandrerne er i arbeid», eller til og med «Flere innvandrere i arbeid», når tallene i realiteten er dystre. Sysselsettingsgapet er stort, stabilt, og ingen vet hvordan det skal minkes.

Det er disse «positive» tallene journalister, byråkrater, politikere og debattanter forholder seg til, og videreformidler. Selv IMDi, som skal «gjennomføre regjeringens integreringspolitikk». Men få vet at det holde å jobbe en time i uken for å regnes som sysselsatt i statistikken. Alle skal med. Også langtidssykemeldte og de på arbeidsmarkedstiltak.

Dette skrev jeg en kronikk om i Aftenposten 16. august. Og fikk straks svar fra Olsens sjef, Tonje Køber. Hun avviser at en-times-kriteriet er noe problem:

«Det er svært få sysselsatte med lave arbeidstider. Under 2 prosent av sysselsatte innvandrere har en avtalt arbeidstid i intervallet 1–6 timer i uken. Det at så små jobber er med, betyr følgelig lite for størrelsen på sysselsettingsandelen både blant innvandrere og befolkningen ellers.»

Svaret tildekker mer enn det oppklarer. For hva med det store omfanget av lengre deltid (over 6 timer) blant innvandrere? Denne er langt mer ufrivillig enn deltiden blant norske kvinner. Og mest utbredt i de innvandringsgruppene som i utgangspunktet har færrest i jobb.

Dette vet alle som forsker på feltet, også SSB. Derfor burde også Køber innse at statistikk basert på et svært lavt aktivitetskrav, gir et overdrevet positivt bilde av disse gruppenes arbeidsdeltagelse og selvforsørgingsevne. I stedet skriver hun at SSB har «gode tall på sysselsetting blant innvandrere», uten å se ironien.

Køber mener listen bør ligge lavt fordi statistikken skal brukes til så mangt. Og «målsettinger om økt deltagelse i arbeidsmarkedet gjør det nødvendig å gi tall også for dem over pensjonsalder.» Men nettopp dette skapte i flere tiår en kunstig skjevhet når SSB sammenlignet sysselsettingen til innvandrerne og en innfødt befolkning med stor og økende pensjonistandel.

Fra fjerde kvartal 2017 kuttet SSB selv ut personer over 66 år for å korrigere statistikken. Jeg vet ikke om Køber fikk dette med seg. Eller om hun så hva som skjedde: Sysselsettingsgapet økte fra 6 til 12 prosent. Og ligger på 16 prosent for de mest yrkesaktive aldersgruppene i midten.

Gapet minsker heller ikke når integreringen får «gått seg til», slik hun hevder på vegne av byrået: «Vi viser også hvordan økt botid i Norge gir økt deltagelse i arbeidsmarkedet.» Dette gjelder bare de første årene. Både FAFO, SSB og Frischsenteret har påvist at etter 5–10 års botid flater arbeidsaktiviteten ut og mange går over i trygd.

Købel påstår altså flere ting som blir motsagt av hennes egne fagfolk. Og mener åpenbart at SSB skal fortsette å underkommunisere innvandrernes lave arbeidsdeltagelse. Det mulig dette er i tråd med prinsippene til byråets forrige direktør, Christine Meyer: «Jeg mener at vi alltid skal være varsomme med forskning og statistikk som potensielt kan stigmatisere grupper.» Men det er ikke i tråd med SSBs samfunnsoppdrag.

SSB skal «sørge for at innbyggerne i Norge kan debattere, planlegge og ta beslutninger på grunnlag av pålitelig statistisk informasjon.» Da må informasjonen være tilgjengelig, tydelig og relevant. Særlig når temaet er viktig og omstridt. Det nytter ikke å si at «SSB legger vekt å beskrive sysselsettingen langs flere dimensjoner og med mange detaljer», når man overlater til andre å finne de enkle, relevante tallene.

Det burde være en smal sak for SSB å lage en samlet, årlig oversikt som viser hvilke innvandringsgrupper som er i arbeid, hvor mye de arbeider, hvor avhengig de er av velferdsstaten (les: hvor mye av inntekten som kommer fra det offentlige), og hvor mye de betaler i skatt.

Svaret på det siste spørsmålet ga SSB først i fjor, på etterlysning fra en stortingsrepresentant fra Senterpartiet. Heller ikke disse tallene var oppløftende. Men hvorfor skal det være opp til «brysomme» politikere å komme med slike bestillinger, i stedet for at SSB selv gjør oss klokere?

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 21. august.

Alle hersketeknikkers mor

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Å være kvinne betyr å bli konstant krenket, hetset og kneblet. Er du uenig, bekrefter du bare at kvinners vitnesbyrd ikke tas på alvor.

DU SKAL HØRE MYE som aktiv og omstridt debattant. Det mest bizarre kom etter en tråd på min Facebook-vegg i april i fjor. Aftenpostens hadde trykket en kronikk av en førskolelærerstudent som beskrev sitt liv med menn som et seksualisert helvete. Hun ble glodd på, klådd på, ledd av, utskjelt, hetset, slått og voldtatt. Dette, mente hun, var “et helt vanlig jenteliv” i dagens Norge.

Flere enn meg reagerte på de drøye generaliseringene (“Det er risikabelt å ha kontakt med menn”), mens andre mente problemet var stort og skambelagt. Det ble en livlig og nyansert facebook-diskusjon. Jeg skrev: “Mye bra kommentarer her! Ulike meninger, saklig tone, begge kjønn. En av de beste trådene om betente “kvinnesaker” på denne veggen. Så takk!” Men så var helvete løs.

HEIDI HELENE SVEEN, feminist og samfunnsdebattant, hadde nemlig funnet fire sitater i tråden som viste at “Facebook er en pøl av hat og forakt”, og at kvinner møter “enorm motvilje” og “knebles” når de forteller om overgrep. Aftenposten premierte funnet med et oppslag på fire helsider. Illustrert med et foto av mitt alter ego, Jens Pikenes, Alle Kvinners Drøm. Men det skulle bli mer surrealistisk.

Noen i bladet FETT hadde også sett at “vanligheten” til kronikkforfatterens kvinneliv ble betvilt på min Facebook-vegg. Dermed startet de kampanjen #jegharopplevd, til enorm respons og mediedekning. Jeg syntes kampanjen var flott. Men jeg skjønte fortsatt ikke hvorfor skrekkeeksemplet på fortielse og bagattelisering var en tråd hvor kvinner allerede hadde fortalt om lignende opplevelser. Og hvor jeg skrev: “Ja, kanskje vi menn ikke ordentlig har har skjønt omfanget og alvorligheten av seksuell hverdagstrakassaring, og hvordan den preger livet til mange kvinner.”

ALT KAN REPETERES. Og ytterligere generaliseres. Heidi Helene Sveen er nå ute med boka “Såpass må du tåle”, der hun gir seg fore å “belyse” debattene fra ifjor, inkludert Trygdekontoret vs. Kari Jaquesson. Sveen mener at visse “hersketeknikker” og “meningsposisjoner” i mediedebatten “bidrar til å usynliggjøre et alvorlig samfunnsproblem”.

Dette altså etter siste års omfattende tematisering av netthets, trakassering og voldtekt (f.eks. “1 av 100”-kampanjen). Etter at vi har vent oss til seksuelle krenkelser som tema selv i glossy dameblader, på avisenes ungdomsdebattsider, i TV-serier. Etter at sextrakassering har stått høyt på den internasjonale, kvinnepolitiske dagsorden i tre tiår. Og professorer i England og USA forlengst har lært å på tå, fordi en klein vits eller en hånd på feil skulder kan føre til avskjed i skam og ruinert karriere.

NOEN VIL HA STRENGE, KLARE REGLER på et felt av menneskelivet som er diffust og tvetydig – og bør være det. Alle vet at kommunikasjonen mellom kjønnene ikke er stoff for regneark, men romaner. Alle vet at tilnærmelser fra en attraktiv mann er flørting, mens tilnærmelser fra en lite attraktiv mann er “uønsket seksuell oppmerksomhet”. Som igjen er synonymt med trakassering i flere forskningsrapporter og statlige utredninger. Der problemet alltid forutsettes å være kollektivt, kulturelt og strukturelt.t”, som igjen er en definisjon psom igjen er en definisjon p vordan visse “meningsposisjoner”. At hun selv har en svært, faller

It takes two to tango, men denne offentlige samtalen er fullstendig dominert av kvinner, og kvinners definisjoner. Eller mer presist: Noen kvinners definisjoner. Menn har bare to roller å spille: Forståelsesfull ridder eller skamfull representant for eget kjønn. Prøv noe annet, og du kan bli hatets fyrste i landets største avis.

“SÅPASS MÅ DU TÅLE”, sier du. Javisst, jeg er en elefant. Men det er altså menn som pleier å høre dette. Sveen påstår det er kvinner. Som blir sårbare og stille av det. Kari Jacquesson, en utagerende, medievant Ottar-feminist, ellers kjent for å be Unge Venstre-jenter suge pikk ti ganger om dagen, er i Sveens og mange andre kommentatorers øyne en nobel representant for sitt svake kjønn. Kvinner kan bli skremt bort fra offentligheten av en pornosketsj.

Kvinner som mener kvinner må tåle satire, som jurist Anine Kierulf, lider ifølge Sveen av Stockholm-syndromet: “Motparten i debatter om seksuelle krenkelser er nesten alltid menn, enten representert ved en mann, eller ved en kvinne som taler mennenes sak.”

Dagbladets Inger Merete Hobbelstad har i debatt med Sveen forsikret at hun anser sextrakassering som et alvorlig og utbredt fenomen, men Sveen insisterer på at hun “avskriver seksuell trakassering som erfaring” og at hennes sympati med ofrene “fremstår først og fremst som retorisk”. I følge en kommentar på Sveens Facebook-vegg er Hobbelstad en av dem som “skriver hva som helst for å bli likt av menn”.

HØRTE VI “HERSKETEKNIKK”? Sveen er selv storbruker av skitne debattricks: Uredelig cherry-picking. Stråmenn og stråkvinner. Mistenkeliggjøring av motiver. Mistro av ærlighet. Og alle hersketeknikkers mor: Er du ikke med meg, er du mot meg (og alle kvinner). Et skoleeksempel på Catch-22: Hvis du ikke anser kvinner som permanente ofre for menns seksuelle aggresjon og latterliggjøring, har du bare bekreftet at kvinners vitnesbyrd ikke tas på alvor.

HER ER SANNHETEN: Ingen debattredaksjon sier nei til en anklagende, indignert skolestil om kjønn skrevet av en jente på 16 eller en kvinne på 46. Og handler den om kvinners problem med å slippe til i debatten, desto bedre. Det er et særegent kvinnelig privilegium: Du kan hevde deg ved å hevde at du holdes nede av ditt kjønn.

Imens fortsetter debattanter som Kierulf og Hobbelstad å skrive skarpt, presist, nyansert og tankevekkende om ting de har greie på, og føler for. Ikke fordi de er “en av gutta”, men fordi de deltar i en intellektuell kultur der man blir bedømt etter sitt skjønn og ikke sitt kjønn. Burde ikke heller de være forbilder for unge jenter? Burde ikke heller dette være et feministisk ideal?

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 3. september 2016.

 

 

 

Alle kan ikke leve i Norden

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Den nordiske modellen er vakker. Og tror alle kan bli som henne.

 “JAG VIL LEVA, JAG VIL DÖ I NORDEN”, lyder den berømte siste strofen i Sveriges nasjonalsang. Ja, sangen handler om Norden, og originalversjonen nevner faktisk ikke Sverige. (Det gjør derimot den polske nasjonalsangen, men det er en annen historie.)

Både finner, dansker og nordmenn kan underskrive på mottoet. Vi trives i det nordiske hus. Det har attraktiv beliggenhet, effektiv planløsning, god oppvarming og avskjermet uteområde. Vi scorer best på de fleste internasjonale rankinger over utvikling og levestandard. Dette har etterhvert fått oss til å tro at alle bør leve og dø i Norden.

Her sikter jeg ikke til at flest mulig unge menn fra fattige land skal bo i Sverige. Selv om også dén generøse ideen var knyttet til en følelse av å være best. Jeg sikter til tanken på at den nordiske samfunnsmodellen bør stå modell for alle andre land.

“THE NORDIC EXPERIENCE” ble promotert som den nye vinen under toppmøtet i Davos i 2011: Se hvordan vi har kommet oss ut av kriser og stagnasjon! Se hvordan vi kombinerer trygghet og fleksibilitet, rettferdig fordeling og økonomisk effektivitet. Høye skatter, stor offentlig sektor og rause velferdsordninger hemmer ikke næringslivets dynamikk, men fremmer det. Vi har alt dere ønsker: Høy sysselsetting, høy kvinnelig yrkesdeltakelse, høyt utdanningsnivå, høy produktivitet, høy konkurranseevne og høy grad av likhet. Det eneste vi ikke er høye på, er oss selv. Som statsminister Stoltenberg sa: Den nordiske modellen lar seg ikke uten videre kopiere av andre. Men vi håper å være til inspirasjon!

OG JAMMEN BLE IKKE den nordiske utopi et tema under den amerikanske nominasjonskampen, da Bernie Sanders ikke bare erklærte seg som “demokratisk sosialist”, men som tilhenger av den skandinavisk velferdsstaten. Begge deler burde normalt bety en sikker politisk død for enhver kandidat. For store velgermasser er “sosialist” fortsatt synonymt med “ikke-valgbar ekstremist, trolig i ledtog med djevelen”. Og hvilken stolt supermakt søker råd fra små, kalde, avsidesliggende land som amerikanere knapt kan skille – eller finne på verdenskartet?

Men Bernie gav altså Hillary kamp til døren. En gammel, nevehyttende gubbe ble et politisk idol, selv for unge kvinner. De har ingen minner om Stalin, Sovjet, Gulag eller den kalde krigen. Derimot husker de finanskrisen og Occupy Wall Street, og tilhører første etterkrigsgenerasjon som ikke kan regne med å få det bedre enn sine foreldre. For dem betyr “sosialisme” rettferdighet og humanitet, mens “kapitalisme” betød grådighet og grotesk ulikhet.

MEN SÅ LEVER ALTSÅ kapitalister godt i “sosialistiske” Norden, og skandinaver tenker også på seg selv. I den mye delte artikkelen “What Americans Don’t Get About Nordic Countries” skriver journalisten Anu Partonen at Sanders bidro til skape et inntrykk av Norden som små “nanny states” hvor alle er like, tenker likt, føler seg som en familie og er villig til å ofre egne interesser for fellesskapet. Men det som ser ut som altruisme er egentlig egeninteresse:

“Nordiske nasjoner tilbyr sin borgere høykvalitets tjenester som gjør at folk sparer mye penger, tid og problemer. Det er dette amerikanere ikke forstår: Mine skatter blir brukt til å betale for top-notch tjenester for meg.”

Men denne egoismen er til alles beste, og Pertonen vil også misjonere for sosialdemokratiet: Det er i Norden, og ikke i USA, at individet opplever ekte frihet, ekte uavhengiget, ekte muligheter.

ANU PERTONEN falt for en amerikansk kollega og har bodd sju år i USA. Hun mener vanlige folk i hennes nye hjemland er mer prisgitt betingelser utenfor egen kontroll enn i Finland. Dyre barnehager gjør at mor blir hjemme. Sykeforsikring knyttet til arbeidsplassen gjør at man ikke skifter jobb. Og systemene er kompliserte. I sin nye bok “The Nordic Theory of Everything” kollapser hun i ektemannens armer etter et forsøk på å skjønne ordningene for privat helseforsikring: “Tårene strømmet nedover ansiktet mitt. Trevor betraktet meg stille en stund, og spurte så ømt: “Har jeg sagt til deg i det siste at jeg er vilt forelsket i deg?” Vi omfavnet hverandre tett. To kjærester, plaget av det amerikanske helsesystemet.”

SOM OM MICHAEL MOORE skulle vært ghostwriter på en kjærlighetsroman av Judith Krantz. Skriver Michael Moynihan i en anmeldelse av Pertonens bok i Wall Street Journal. Og kanskje trengs det litt motgift til skandi-hypen. Moynihan har den motsatte historien: Han fulgte kjærligheten til Sverige og bodde fire år i Stockholm, der hver eneste middagsselskap var som et tribunal der han, som amerikaner, ble holdt personlig ansvarlig for USAs utallige synder og forbrytelser. Kritikk av Sverige, derimot, ble straks stemplet som utidig høyreavvik av den innfødte intelligensiaen.

Nettopp denne overbevisningen om egen moralsk overlegenhet preger det nordiske selvbildet, ifølge Moynihan. Han er enig i at Amerika har håpløse systemer (ikke minst innen helse og offentlig transport), at Norden har lykkes med mye. Men like gjerne fordi landene er blitt mindre “nordiske” gjennom avregulering, privatisering og skattelettelser. Og det er en grunn til at IKEA er eid av et non-profit(!) selskap, basert i Nederland.

MOYNIHAN VISER TIL til forskningsartikler som avviser muligheten for å kopiere Norden. Han kunne også referert til den svensk-kurdiske økonomen Nima Sanandaji, som understreker at sosial tillit, moralsk ansvar og arbeidsetikk var godt etablerte kulturfaktorer forut for velferdsstaten. I det hele tatt: Modellens sterke, tverrpolitiske forankring ville vært umulig uten befolkningens tro på Den Gode Stat, som du knapt finner noe annet sted i verden og som ikke lar seg eksportere.

Og hva med immigrasjon og fattigdom? Moynihan forteller at en svensk økonom engang skrøt overfor Milton Friedman, den kjente talsmann for fri markedsøkonomi: “I Skandinavia har vi ingen fattigdom.” Hvorpå Friedman svarte: “Det er interessant, for blant skandinaver i USA har vi heller ingen fattigdom.”

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 16. juli 2016.