Category: Uncategorized

Hvorfor er en slik avistittel umulig, mens det motsatte er helt ok?

Opprinnelig publisert som kronikk i Medier24, 24. mars 2019.

Det er bare å innse: Sexisme mot gutter og menn er blitt totalt mainstream. Noe de færreste legger merke til, og enda færre gidder på klage på.

Kvinnehets i kommentarfeltene eller antifeminisme i alternative medier trekkes stadig fram som urovekkende tegn i tiden, selv om de knapt er uttrykk for noen (mann)folkemening.

Men vi hører lite eller ingenting om at diskriminerende og stigmatiserende ytringer om kjønn er blitt et helt alminnelig syn i helt alminnelige medier. Og at de kommer fra oppegående, progressive stemmer – i likestillingens navn.

Det finnes mange eksempler på sitater om menn i norsk presse som ville vakt ramaskrik om det samme var sagt om kvinner. Og vi fikk et nytt i dag. I Aftenposten (på papir) anmelder Mari Grydeland «Respekt – en sexbok for gutter», av Inti Chavez Perez, journalist, forfatter og seksualopplyser fra Sverige. Tittelen på anmeldelsen lyder: «10 bud til en mann som ikke vil bli en drittsekk».

Som om denne skjebnen er den naturlige for menn, dersom de ikke blir korrigert av gode, profesjonelle oppdragere som kan lære dem å snakke om følelser og respektere andre. 10 bud til den som ikke vil bli som andre menn, liksom.

Er dette en vrang tolkning av tittelen? Prøv da å da å snu den om, dersom det var snakk om en bok med gode råd til jenter og kvinner:

«10 bud til en kvinne som ikke vil bli en hurpe.»

Ingen anmelder ville finne på skrive noe sånt. Ingen avis kan trykke noe sånt. Ingen avis ville heller få en mann til å anmelde en bok rettet spesifikt mot kvinner.

Men det omvendte er helt greit. Og som vanlig når en bok har en klart kjønnspolitisk budskap: Anmelder og forfatter er i utgangspunktet helt på lag, ideologisk sett. Dermed får vi en anmeldelse som ikke er kritisk til boka, men kritisk til menn.

«På temaer som maktstrukturer og kjønnsroller er Perez både streng og tydelig, og det er bra,» skriver Grydeland, og trekker fram dette sitatet:

«Som gruppe har gutter en egen plass i samfunnet. Gutter og menn har nemlig mer makt enn jenter og damer.»

Sånn. Da var dét slått fast. Uten noen diskusjon eller problematisering. Og når patriarkatet har makten, vet det også å misbruke den:

«Gutterollen bidrar til å skape maktforskjeller siden mange gutter syns det er mandig å oppføre seg sånn at man tramper på andre, for eksempel å slå andre gutter eller klå på jenter.»

Heller ikke dette sitatet finner Grydeland noen grunn til å reagere på. Tvert imot: «Styrken til Perez er nettopp det tydelige systemkritiske budskapet i kombinasjon med den muntlige, kameratslige stilen.»

Men det både forfatter og anmelder nå har fortalt oss, som om det var en selvfølgelighet, er at mange gutter bruker vold, eller trakasserer jenter.

Alle vet at dette ikke stemmer. At det bare en liten prosent av guttene som oppfører seg sånn. At de aller, aller, fleste gutter har respekt for jenter, og behandler dem bra. Eller?

Vi har nettopp hatt en debatt om de tre ungdomsskolejentenes kronikk om daglig, grov, seksualisert hets i skolegården, som straks fikk Likestillingsombudet og mange ledende politikere til å rykke ut med støtte til jentene og fordømmelse av de mannssjåvinistiske og hensynsløse «guttene».

Deretter ble skrekkbeskrivelsen imøtegått av flere elever, også jenter som ikke kjente seg igjen fra sin egen skolegård. Noen trakk også fram undersøkelser som viser at gutter er like utsatt for ikke-fysisk seksuell trakassering som jenter. Men hva har anmelder Grydeland å si om denne debatten?

«Kronikken startet en viktig debatt som dessverre raskt vendte seg vekk fra hvem som har ansvar for å for å stoppe sextrakassering på barnas arbeidsplass, til hvem som kaller jenter for «hore». Gjorde ikke også noen jenter det mot andre jenter og gutter? Kranglingen var i gang.»

Ja, det var noe herk med denne nyanseringen og realitetsorienteringen, når debatten begynte så bra. Nyansering er en god ting bare når den tar form av det svenskene kaller «normkritikk», noe som selvsagt også er en spesialdisiplin for forfatteren av sexboken for gutter:

«Boken er befriende lite heteronormativ. Sex med både menn og kvinner vies like stor plass. Hovedmålet ser ut til å være å lære unge menn både å vie ut analringen [sic] og den dominerende gutterollen, med minst mulig smerte for seg selv og andre.»

Gutter bør utvide analringen sin, slik at de blir mindre patriarkalske. Men feministiske forfattere og anmeldere trenger åpenbart ikke å utvide sitt perspektiv, uansett hvor stramrumpet det måtte være. (Beklager uttrykket, men her følger jeg bare opp metaforikken!).

Men faktum er at et negativt og ensidig mannsbilde kan påføre gutter smerte, i den grad de orker å forholde seg til det. Som far og sosialantropolog Thorgeir Kolhus skrev om debatten om metoo i skolen: «Gutter godtar grovt fortegnede framstillinger av seg selv som kjønn.»

Spørsmålet blir da:

Hvorfor godtar avisredaksjoner dem, og setter dem på trykk, uten at noen reagerer på generaliseringene og overdrivelsene? Når de ellers ville tatt sterkt avstand fra tilsvarende beskrivelser av det andre kjønn?

VG har begått et overgrep mot virkeligheten. Og mot en ung kvinne som ble nektet å formidle sin opplevelse.

Opprinnelig publisert som kronikk i Medier24, 20. mars 2019.

En regelrett presseskandale. Som setter VG i et langt verre lys enn det som hittil har blitt kjent.

Slik må man konkludere etter TV2s intervju med Sofie, den kvinnelige hovedpersonen i norgeshistoriens – og muligens verdenshistoriens – mest omdiskuterte dansevideo.

I det følgende legger jeg hennes framstilling av historien til grunn. Det er ingen grunn til å tro at hun ikke snakker sant. Versjonen får støtte av venninnen som tok opp videoen. Og det å tro på kvinnene er første bud i metoo-saker, er det ikke? Da bør samme regel gjelde også for oppdiktede Youtoo-saker.

For et forløp Sofie har vært igjennom etter det hun trodde var et morsomt og hyggelig møte med en kjent politiker på bar:

Først viser en venninne en privat video til kolleger i Fagforbundet, uten hennes samtykke.

Så skriver en leder i Fagforbundet en bekymringsmelding basert på sin egen politisk motiverte vrangforestilling av hva videoen viser, uten å ha snakket med henne.

Så blir hun intervjuet av VGs journalist Lars Joakim Skarvøy, som har bestemt seg for at det er fagforeningslederen som har rett, og at “offeret” tar feil.

Han vil ikke lytte til hennes forsikringer om at ingenting galt eller ubehagelig skjedde på Bar Vulkan. Han går så langt som å fabrikkere et sitat (det berømte “ble litt mye”), og topper det hele ved å nekte henne å fjerne sitatet under sitatsjekk, for ellers ville det «se rart ut». Ja, nettopp. Hele saken ville se rar ut. For VG.

Deretter – når mer etterrettelige og nysgjerrige journalister i NRK har snakket med Sofie og venninnen, og kan avblåse alarmen – hevder sjefredaktør Gard Steiro at hun er blitt presist sitert og at sitatet er godkjent, uten å ha snakket med henne.

Siden røyklegger han VGs fabrikkering av en metoo-hendelse ved å hevde at man etter hvert fikk informasjon som viste at den opprinnelige artikkelen gav et feilaktig bilde. Som om ikke Skarvøy fikk den relevante og avgjørende informasjon gjentatt og tydelig formidlet under det første møtet med Sofie.

Ja, Steiro og Hanne Skartveit har beklaget dypt, sagt de er lei seg og til og med innrømmet at den første artikkelen aldri burde bli publisert. Det er betydelig større ydmykhet og selvkritikk enn hva vi er vant til fra pressehold. Men fortsatt later Steiro som om det er et lite mysterium hva som har skjedd, og at det fortsatt er grunn til intern etterforskning: «Vi begynte gjennomgangen kort tid etter at saken ble publisert, og den pågår fremdeles.»

Men om det Sofie sier er riktig, kan etterforskningen avblåses. For dette handler ikke om at «det etterlatte inntrykket» ble galt. Det handler om at VG med viten og vilje forhindret Sofie å få formidlet sin opplevelse av hendelsen. For det ville ha fjernet grunnlaget for hele oppslaget. Ingen klikk til VG. Ingen ny skandale i Giske-saken.

Derfor trykket de heller – i sin helhet – en feil framstilling forfattet av en Giske-fiendtlig fagforeningsmann. De manipulerte et sitat. Og de gav en gal beskrivelse av innholdet i videoen ved å påstå av Sofie bøyde seg unna Giske, når de vi ser er det motsatte.

Lars Joakim Skarvøy har vist slett etikk som journalist ved å snu opp ned på sannheten, på tross av kildens utsagn. Men han har ikke vært alene. Tre andre VG journalister sto kreditert i den første artikkelen: Marie Melgård, Helge Mikalsen og Eirik Mosveen. Det er helt usannsynlig at disse ikke kommuniserte med overordnede om hvordan versjonen og sitatet skulle håndteres, når det nettopp sto strid om hva som var sannheten, og VG røp en betydelig risiko ved lage en metoo-sak uten grunnlag.

I tillegg har VG behandlet en kvinne uten erfaring med pressen på en nesten sjokkerende hensynsløs måte. Sandli i Fagforbundet begikk et overgrep mot Sofie, fordi han «varslet» uten å konsultere det påståtte offeret. Men å lytte til «offeret», og deretter trykke det motsatte av det hun sa, er langt verre.

Denne presseskandalen må få konsekvenser. VGs omdømme som troverdig nyhetskilde har fått en alvorlig smell. De samme har kobbelet av andre aviskommentatorer som har brukt dansevideoen som nok et bevis på Giskes «risikoatferd», uten å komme med en eneste kritisk pip om VGs journalistikk. Det er egentlig litt fantastisk:

VG har vært mye mer kritisk til sin egen journalistikk enn det kollegene i andre aviser har vært. Politisk redaktør i Vårt Land, Berit Aalborg, slo for eksempel fast at «Giskes oppførsel på Vulkan er preget av både kjønns- og makt- og aldersforskjell». Merk dette. Nå er også kjønnsforskjell under pardans blitt mistenkelig. At VG gav et fullstendig feilaktig bilde av Giskes oppførsel, kommenterte Aalborg derimot slik:

«Debatten rundt VGs første oppslag lar jeg ligge.»

Vi får se om aviskommentariatet er de eneste i landet som vil fortsette å la den debatten ligge.

En dansevideo har ført til et intellektuelt og moralsk kollaps i deler av det norske aviskommentariatet.

Opprinnelig publisert som kronikk i Medier24, 28. februar 2019.

«NRK fyller studio med gamle menn som fnyser av metoo og overdøver varslerne, bokstavelig.»

Med denne setningen, som Marie Simonsen skrev på Facebook i går, er et nytt lavmål satt i debatten om Giske og metoo. Vi har en gang for alle fått demonstrert at etablerte kommentatorer i norsk presse ikke står noe tilbake for verstingene i alternativmedia når det gjelder debatteknikk og virkelighetsframstilling:

• Det er greit å totalt forvrenge hva motdebattanter sier.
• Det er greit å totalt forvrenge hva NRK driver med.
• Det er greit å bruke alder og kjønn for å diskreditere og stigmatisere meningsmotstandere.
• Det greit å gi næring til det «populistiske mediehatet» som man advarer mot.
• Det er greit å ødelegge den offentlige samtale.

Jens Kihl sa noe lignende som Simonsen mot slutten i Debatten på onsdag:

«Jeg tenker at disse to guttene mener at metoo har gått for langt.»

Men dette var bare noe den solidariske metoo-kommentatoren fra Bergens Tidende tenkte.

For «guttene» Per Sandberg og Magne Lærø hadde ikke sagt noe i nærheten av hva Kihl påsto. Tvert imot sa de at den nye Giske-saken ødelegger for metoo, en kampanje begge uttrykkelig sa at de støttet, og syntes var positiv. Kihl har siden beklaget uttalelsen. Marie Simonsen, en langt mer erfaren og respektert kommentator, velger å gjenta den, utrolig nok i en enda drøyere versjon.

Men Simonsen er ikke alltid like skeptisk til gubber som driter i hva kvinner mener. Hun har ingenting imot at gamle menn i Fagforbundet overkjører kvinner som ikke har varslet, men bruker dem som brikker – eller nærmest sexobjekter – for å hindre Giske å komme tilbake. For han er jo – som Simonsen så subtilt har fastslått – en «kødd».

Simonsen mener også det er greit å henge ut NRK for å lage gubbe-TV, når Debatten-redaksjonen i realiteten gjorde hva de kunne for å få kvinner til å stille opp i sendingen. De spurte kvinner både i og uten for Ap, både i sentralt og lokalt. Deriblant Simonsen og hennes åndsfelle Hege Ulstein i Dagsavisen.

Dette skriver programleder Fredrik Solvang som svar til Simonsen på Facebook:

«Ble du spurt? Ble du spurt, Hege? Ble dere tilbudt å debattere mot andre kommentatorer? Svarene er: Ja, ja, ja. Ble resultatet av at alle svarte nei eller trakk seg at «NRK fyller studio med gamle menn som fnyser av metoo»? Svaret er: Ja. Er det da riktig å bruke mot NRK, som faktisk ville diskutere kvinners stilling, at oppstillingen ikke besto av kvinner? Svaret er: Nei.»

NRK ville snakke om videoen, men det ville ikke Simonsen og Ulstein, fordi den ikke lenger var en god sak for dem. Den var blitt en sak som kunne bli brukt mot dem. Derfor valgte disse representantene for den frie og uavhengig presse heller å tilbringe kvelden på pølsefest med sine politisk allierte – Giskes motstandere i Arbeiderpartiet.

Og nå fortsetter de sin kamp mot kødden, som om intet har skjedd. «Hege Ulstein fortsetter ufortrødent å sette skapet på plass», skriver Simonsen. Det virker ikke som noen av de to har fått med seg – eller finner det bemerkelsesverdig – at VG har beklaget oppslaget, og til og med innrømmet at de aldri burde ha publisert saken.

Som jeg skrev i Medier24 på tirsdag er det en total blanding av kortene å klage på Giske og andre falne metoo-menns manglende anger og hastverk med å komme tilbake, og bruke en dansevideo som bevis på problemet. Simonsen og Ulstein har bevisst brukt VGs ikke-sak som springbrett til nye angrep mot mektige og kvinnefiendtlige menn, samtidig som de hver gang noe spør, svarer at nei, selvsagt var ikke dansingen noen metoo-sak eller noe å bli forarget over i seg selv.

Her er Ulstein:

“Ingen har hevdet at dansevideoen med Trond Giske fra Bar Vulkan viser en metoo-hendelse. Den viser bare en mann med dårlig vurderingsevne, godt etter leggetid. Likevel brukes omtalen av videoen som et eksempel på overreaksjon. Med tanke på hvor lite sjokkerende videoen egentlig er, sier det ganske mye om hvor skjør og skrøpelig tilliten til Giske var når det ikke skulle mer til for å blåse den over ende.”

Går det an å snu saken mer på hodet?

Ingen fikk noensinne sjansen til å reagere på det som faktisk skjedde på Vulkan. Vi ble presentert for et falsum. Det var den grove feiltolkningen til varsleren og VG som gjorde videosnutten «sjokkerende». Og vi tenkte alle: Å nei, nå er Giske på fylla igjen og i ferd med å tafse på unge damer.

Dette påpekte Per Sandberg under Debatten i NRK. Sandberg kan selv være en løs kanon på dekk, og rope «heksejakt» på tide og utide. Men i den nye Giske-saken framstår selv denne mannen som en fornuftig og ryddig mediekritiker. Mens de kloke kvinnene i pressen ligner blodtørstige aktivister som har glemt alt som står i Vær varsom-plakaten.

Simonsen og Ulstein har ikke sagt ett kritisk ord om VGs dekning av dansevideoen. De har heller aldri tatt avstand fra presseskandalen i Sverige der en rekke av de største mediene ødela livet til Fredrik Virtanen og senere ble dømt for brudd på god presseskikk.

Man kan spørre:

Hva skal til for at disse kommentatorene noensinne vil innrømme at en metoo-lignende pressesak bryter med journalistiske regler og verdier? Hva skal til for at de noensinne vil forsvare en mann som urettmessig er blitt hengt ut som overgriper? Må han tilhøre deres egen fløy i politikken? Må de føle at det gagner deres egen maktkamp?

«De bygger makt. De bygger ikke tillit», lyder tittelen på Ulsteins siste kommentar i Dagsavisen. Det samme kan man si om visse deler av kommentariatet.

Bortsett fra at også deres makt er i ferd med å svikte, på grunn av dårlig dømmekraft.

MeToo-journalistikk kan nå selv bli til overgrep mot kvinner. Utført av kilder med politiske motiver, journalister som ser ubehag der det ikke finnes, og feministiske kommentatorer som vil holde «kødder» utenfor maktposisjon.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 26. februar.

En mer eller mindre tilfeldig fagforeningsmann varsler om et overgrep. Overgrepet fant ikke sted. Mannen har ikke gjort noe for å finne ut hva som skjedde. Han har ikke tatt kontakt med de påståtte ofrene. Selv om de var lett tilgjengelige, og tilhører hans egen organisasjon.

Han aner ikke hva de opplevde og følte i situasjonen, og har intet samtykke til å lage en sak på deres vegne, og bringe det ut i offentligheten. Men han har sett en seks sekunders dansevideo og er «lyn forbanna» på gjerningsmannen.

Dermed stiller Norges største avis opp og gir ham 2,5 millioner lesere til å formidle fake news fra hovedstadens uteliv, med karakterdrepende virkning på en kjent og omstridt politiker.

Dette er – all sin opprinnelige uskyldighet – MeToo-historien fra helvete.

MeToo-kampanjen var ment å gi en plattform til ofre for trakassering og seksuelle overgrep. Et trygt sted å ytre seg om vonde erfaringer som altfor lenge er blitt fortiet. Varslerne skulle tros, og ha eierskap til sin egen historie. Men hva skjedde i dette tilfelle?

Historien ble diktet opp og fortalt av andre, uten kvinnenes medvirkning, basert på noe de to stedfortredene varslerne i Fagforbundet mente å ha sett, eller noe de ønsket å se – nemlig det verste. Alt for ramme en politisk fiende. Noe de også var ærlige om. Knut Sandli om Giske til VG: «Jeg ønsker å begrense hans mulighet for å få nye verv og være i toppledelsen» – noe han til og med ønsket uavhengig av videoen. Og han og Terje Ferstad lykkes. Sistnevnte med en trusselaktig henvisning om VGs interesse for videoen. I løpet av noen timer ble Giskes comeback avlyst.

De lyktes også med sjokkere «ofrene», som føler seg brukt i et politisk spill av sin egen fagforening.

Den nye Giske-saken er i realiteten en YouToo-sak: Også du er rammet av den notorisk innpåslitne grisen. Det har vi bestemt. Varslingen innebar en fullstendig umyndiggjøring av de involverte kvinnene. En ren nedvurdering basert på kjønn. Man er åpenbart så opphengt i narrativet om hvilket kjønn som er overgriper og hvilket som er offer, at man ikke kan tenke seg at kvinner selv kan ha regien på, eller ha glede av, en scene som man selv finner «disgusting» (det var ordet Sandli brukte om innholdet i videoen i et intervju i Fagbladet).

Varslerne skjønner heller ikke at det er de – og bare de – som har utsatt kvinnene for et overgrep. Og at misbruken forutsetter at de i utgangspunktet har plassert dem i en avmektig kvinnerolle. De to fagforeningslederne ville aldri ha brukt unge menn i egen bevegelse på denne måten. Like fullt har de har mange til å framstille seg selv som riddere. Sandli sier han ville være en «lynavleder» og ta «støyten» for kvinnene. Takk for den, du.

Så blir spørsmålet: Hvorfor opptrer VG som megafon for denne feilaktige og hyklerske «bekymringsmeldingen»? Og hvorfor reagerer ikke feministiske kommentatorer – som Marie Simonsen og Hege Ulstein – på hvordan MeToo blir misbrukt i denne saken?

For la ikke være noen tvil om rammen og forutsetningen for VGs oppslag. Selv om ordet aldri ble nevnt, framstilte VG barscenen som en MeToo-hendelse. Avisen kunne aldri ha kjørt saken bare basert på videosnutten, uten at varslet forelå. «Sakens kjerne er en bekymringsmelding», sa sjefredaktør Gard Steiro i sin begrunnelse for publiseringen.

Men hvis selve meldingen var saken, kunne VG ha tematisert og problematisert hvorfor denne meldingen kom akkurat nå, hvorfor det ikke skal mer til for å spre «bekymring», osv. (Slik Trygve Aas Olsen nylig foreslo i M24.) Men VG valgte å formidle og bestyrke en feilaktig framstilling av fakta. Sakens kjerne ble hendelsen, eller rettere sagt: konstruksjonen av en ikke-hendelse på Bar Vulkan.

Dette skjedde på flere måter. For det første siterte VG varslet i sin helhet, uten kildekritikk. Sandli hadde sett en «dypt foruroligende videosnutt»: «Den viste Trond Giske, åpenbart beruset, i ferd med å beføle en ung kvinne på et utested i Oslo.»Det er en«oppførsel uforenlig med arbeiderbevegelsens verdier» og «en type opptreden som har pågått i en årrekke». En klar referanse til metoo-sakene som Giske ble felt for.

Men VG stilte ikke ett kritisk spørsmål til varsleren: Hva galt gjorde egentlig Giske under sitt barbesøk? Hvordan kan du slutte av en dansevideo at kvinnen ble utsatt for noe krenkende eller plagsomt? Og ikke minst: Hvorfor snakket du ikke med henne?

VG selv kom i «dialog» med dansepartneren. Og fikk bare ut en eneste og etter hvert berømt setning. Mange har påpekt at VG unnlot å få svar på hva som «ble det litt mye, så jeg og venninnen min dro derfra». Men langt færre har påpekt det minst like betenkelige, at avisen selv gikk langt i å besvare spørsmålet. Med desinformasjon.

Husk at videoen ikke ble publisert i artikkelen. Leserne måtte stole på VGs framstilling av innholdet. Slik lød det:

«VG har sett den aktuelle videoen. Den viser at Giske henger over ryggen på en kvinne i 20-årene og holder hånden sin på kvinnens hofteparti, mens de danser. Kvinnen bøyer seg deretter unna Giske.»

Men hun gjør ikke det. Det er Giske som bøyer seg unna henne. I det hun begynner å smile eller le. Derfor stemmer det ikke, som Steiro sier, at «VG har ikke karakterisert det som skjer på videoen, men nøkternt beskrevet det den viser.» VG beskriver noe vi ikke ser.

I tillegg la sjefredaktøren ord i munnen på kvinnen: «Vårt inntrykk etter samtalene med henne, var at kvelden var hyggelig, men på et tidspunkt syntes hun situasjonen ble noe ubehagelig.» Men det har VG ingen sitater på.

Avisen har altså laget et «skandaleoppslag» med dramatiske konsekvenser for en av Norges fremste politikere og Norges største parti, basert på et «inntrykk».

Og det måtte faktisk fire VG-journalister til for å få dette inntrykket. Det var bare det at inntrykket var feil. Og minutter senere ble korrigert av NRK, som på mystisk vis hadde fått den relevante informasjonen ut av jentene: Intet galt hadde skjedd. Det så verre ut det var. Det var de som først tok kontakt med Giske.

Faktisk har NRK korrigert VGs framstilling to ganger. Det står VG til ære at de straks har videreformidlet NRK-sakene. Og at Steiro både i M24og på Dagsnytt 18 innrømmer at den første artikkelen var «mangelfull». Men er dette selv en dekkende beskrivelse av denne type journalistikk? La oss prøve en sammenligning:

Tenk deg at en toppolitiker blir felt etter avsløringer om årelang alkoholisme som har vært en belastning for partifeller. Han lover bot og bedring, tørrlegger seg, og søker et år senere ny tillit og nye verv. Så dukker det opp en fersk snapchatvideo som viser politikeren ute på byen med en halvfull spritflaske i hånden, smilende mot kamera. Noen sender et varselbrev til partiet om at han er tatt på fersken på fylla igjen.

Ville VG ha videreformidlet denne versjonen, uten forbehold om de faktiske forhold? Uten selv sjekke omstendighetene? Det er vanskelig å tro. Og om NRK like etterpå kunne opplyse at flasken han holdt i hånden egentlig tilhørte en venn som var med på byen, og at politikeren selv ikke hadde drukket? Ville VG kommet unna med å si at deres sak var «mangelfull» og at de er glad for NRKs nye informasjon?

Steiro har ikke noen annen forklaring på VGs egen infomangel enn at den skyldes «flere omstendigheter». Og at avsløringen var i «en tidlig fase, jeg vet ikke om vi hadde full oversikt engang.» Redaktøren får dermed publiseringen til å høres ut som et forarbeid eller en kladd. På dette tynne grunnlag, og på grunn av forhistorien, som gjorde at «tilliten var skjør og han hadde lite å gå på», fortjente Trond Giske å bli framstilt som en tilbakefallende synder.

Hele affæren er pinlig for VGs nyhetsjournalistikk. Og kommentariatet har ikke sin fineste time heller.

En time etter nyhetssaken skrev VGs kommentator Astrid Meland: «Oppførselen minner om alt det Giske tidligere har beklaget og sagt han skal slutte med. Jeg begynner å lure: Har han virkelig sluttet med det?»

Med nøyaktig hva da? Meland medgikk at det ikke er «noen metoo-skandale på gang» bare man jekker en øl og danser tett på bar, men det ser ut som en sånn situasjon vi forbinder med Giske. Og det er visst nok, selv om ingen lover og regler er brutt. «For politikk handler ikke om jus. Det handler om tillit.» Det samme kan man si om inntrykksbasert nyhetsjournalistikk og hintende kommentarjournalistikk.

Men verre var oppfølgingen i andre aviser. Dagbladets Marie Simonsen har vært en markant talskvinne for MeToo i norsk presse, og flere ganger omtalt bevegelsen som et «paradigmeskifte» og en «revolusjon». Dagen etter VG-saken skrev hun:

«Toleransen for drittsekker er blitt mindre. Jeg holder en knapp på at folk ikke er så redde lenger. De tør å si fra. Stemmer som alltid har holdt kjeft, er løftet fram og fått nye plattformer. Trond Giske er ikke utsatt for en heksejakt. Han er utsatt for hva folk mener om oppførselen hans. I altfor lang tid kunne makta oppføre seg som de ville uten at noen hadde noe de skulle sagt. Det er det slutt på. De nederst på dansegulvet har fått en stemme.»

Nederst på dansegulvet? Hvem finner vi der? Kvinnen som danset med Giske på videoen? Nei, hun og venninnen er Simonsen overhodet ikke interessert i. De måtte jo si fra for å slippe å få en rolle i falsk MeToo-historie.

Sikter Simonsen til varsleren Sandli, nestleder i Fagforbundet Sykehus og helse Oslo og medlem av partiet Rødt, en mann som ellers ikke blir oppringt i utide av VG? Ja, det er visst nærmere svaret. De som hater Giske kan nå snakke enda høyere, og bør ifølge Simonsen få lov til å kalle han en «kødd».

Handlet ikke MeToo om å sette utsatte kvinner i sentrum? Simonsen fastslår at «Trond Giskes dansing sist helg skadet andre. Ikke bare ham selv.» Men igjen siktet hun ikke til skaden som rammer ofre for seksuell trakassering, men skaden påført partiet av den sleipe Giske-fløyen. «I dette underlige livet Arbeiderpartiet driver med, handler sextrakassering og dårlig oppførsel bare om maktkamp.» Det samme gjør det for Marie Simonsen. I den grad at hun bare kan unnlate å nevne at det ikke var noen som ble trakassert eller behandlet dårlig på Bar Vulkan. Det viktigste er at videoen «styrket inntrykket» av en som ikke angrer og ikke endrer seg.

Man merker seg at en sentral kommentator i det liberale og «frilynte» venstreorganet Dagbladet ikke finner noen prinsipiell grunn til å forsvare drikking og dansing på byens utsteder. På Facebook skriver riktignok Simonsen at «ingen, absolutt ingen, i mediene har ment at dette barbesøket i seg selv var en metoo-sak». Samme forsikring kommer fra Hege Ulstein i Dagsavisen. Men det er likevel maktpåliggende for begge å tilbakevise enhver mediekritikk i denne saken. Skjalg Fjellheim i Nordlys mener moralismen har blitt den nye partipressen. Han fikk passet påskrevet da han debatterte mot Ulstein i Dagsnytt 18:

«Det er veldig alvorlig det Fjellheim sier om moralisme i denne saken. MeToo handlet om å ta kvinner på alvor, ta varslere på alvor, ikke bagatellisere, ikke kalle varsler for rykter, ikke kalle kritisk journalistikk for dyneløfting. Men å lytte til de som har blitt utsatt for maktovergrep og seksuell trakassering. Det er hele poenget med MeToo. Og når vi hører ord som moralisering i denne konteksten, så er det noen som ikke har forstått hva den kampanjen gikk ut på.»

Denne tiraden er både selvfølgelig og forunderlig. Hvis poenget med kampanjen er å lytte, så er denne saken en fullstendig pervertering av MeToo. Knut Sandli gadd ikke lytte i det hele tatt. VG lyttet på det ene øret. Men verken Ulstein eller Simonsen er i stand til å ytre ett kritisk ord om varslerens rolle eller sine kollegers arbeid. De sier at danse-saken isolert sett ikke er stor, men har likefull utnyttet forargelsen som saken har skapt, til å dra i gang et nytt moralsk hardkjør, der alle på Giske-siden er skurker og alle på varslersiden er helter.

Og det å mene at Trond Giske fortjente å miste verv og tillit på bakgrunn av de tidligere sakene, og kanskje burde vente med sitt comebackforsøk, samtidig som man finner pressens rolle i den nye saken urovekkende, det er visst en umulig mellomposisjon. Man skal snakke om seksuell trakassering og uskyldige selfievideoer i samme åndedrag. Selv om man dermed – slik Fjellheim påpeker – gjør MeToo en bjørnetjeneste.

MeToo-aktivistene som ellers kaller seg aviskommentatorer havner også i et underlig lys om man kaster et sideblikk på en annen nylig sak som ikke fikk samme oppmerksomhet. For halvannen uke siden meldte NTB atkvinnelig Ap-politiker i en bydel i Oslo hadde brutt partiets retningslinjer for seksuell trakassering. En mannlig kollega sendte varsel og fikk støtte hos Oslo Ap. Hendelsen ble omtalt av blant annet VG og NRK. Men ingen av de involverte var interessert i kommentere saken. Og det var heller ikke Marie Simonsen, Hege Ulstein eller noen andre av de profesjonelle synserne.

Visse pressefolk er manisk opptatt av å mene sterkt om Arbeiderpartiets håndtering av seksuell trakassering, men åpenbart ikke når overgriper og offer har galt kjønn.

Hva? Skal likestilling gjelde menn også?

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 23. februar 2019.

Hvordan ville debatten sett ut om norske kvinner levde kortere enn menn og begikk oftere selvmord? Og nesten bare kvinner døde i arbeidsulykker?

Hva om de hadde større sjanse for å havne i fengsel, bli rusmisbruker, eller aldri få en partner og barn? Og forskjellen var tydelig allerede i skolealder: jentene hang etter i lesing og regning, en av tre falt ut av videregående, og bare 10-25 prosent av studentene på medisin, psykologi og jus var kvinner?

Dumt spørsmål. Det ville vært ramaskrik og full alarm i alle kanaler. Om sviket mot jentene, kvinnene og likestillingen. Aktivister ville ha kledt seg i dramatiske klær foran Slottet. Politikere ville lagt ansiktet i indignerte folder. «Slik kan vi ikke ha det.»

De ville altså reagert omtrent som de gjør nå. Når kvinner ikke vinner humorpriser. Når noe ytterst få gravide kvinner må snakke med en nemnd før de får velge bort et av to fostre. Når advokatfirmaer har for lav kvinneandel blant partnerne. Når ingen herrelag i fotball trenes av kvinner. Selv om en dramaserie på TV viser at det går an!

Intet kvinneproblem er for lite eller for søkt til å bli et samfunnsproblem. Intet mannsproblem er for stort til å overses. Slik har det mer eller mindre vært inntil folkehelsedirektør Camilla Stoltenberg i 2017 utpekte utdanningsgapet i menns disfavør til «en av de store endringene i samfunnet, på linje med eldrebølgen, innvandring, urbanisering og kvinnefrigjøring.»

Guttene gjør det dårligere på skolen enn jentene i nesten alle utviklede land. Men ingen har en nasjonal politikk for å redusere kjønnsforskjellen. I Norge har gutter helt siden 70-tallet vært best i bare ett fag: Gym. Det faget som gir minst uttelling i kunnskapssamfunnet. Dette har enkelte skoler løst ved å innføre skriftlige oppgaver også i kroppsøving. Da blir jentene best der også.

For tanken på å løfte guttene er åpenbart ny og rar. Stoltenberg-utvalget har fått mye og positiv oppmerksomhet, men også påfallende mange klager: De svartmaler guttene og gjør dem til tapere. De sier at guttene må bli likere jentene. «Ungdommer er altfor ulike til at det gir mening å dele dem inn i to store grupper.»Du verden. Men ingen av kritikerne bruker slike argumenter i det omvendte tilfellet – når statistikken er dårlig for jentene.

Det stemmer heller ikke at NOU-en er unyansert eller fokuserer på ekstremer. Utvalget peker på en gjennomgripende kjønnsforskjell på alle flinkhetsnivåer. Og på tidspunktet for seleksjonen: Karakterene i 10. klasse. Da ligger guttene etter jentene i selvregulering og språkutvikling. Det gjør at inngangsbillettene til den videre utdanningen blir urettferdig fordelt. Gutta tar jentene igjen i modning senere, noen kompenserer med familieressurser, men mange – og stadig flere – faller igjennom.

Små biologiske forskjeller kan altså ha store konsekvenser for den enkeltes livsløp, for framtidens arbeids- og kjønnsmarked, for hele samfunnsutviklingen. Det er intellektuelt spennende og politisk engasjerende stoff. Bare ikke for de som driver med likestilling og kjønnsbalanse på heltid: Kjønnsforskere.

Ni av ti kjønnsforskere er kvinner. Ti av ti har et kvinneperspektiv. Mannen er normen og makten. Kvinnen er «det annet kjønn», objektet og offeret, hun som stenges inne og holdes nede. Dette er grunnfortellingen. Da passer ikke historien om tapende gutter inn, og må avvises som en «forenkling».

Harriet Bjerrum Nielsen, nestoren i fagmiljøet, som selv har forsket på skolen, har skrevet en hel serie avisinnlegg mot gutteperspektivet (se her, her, her, her og her). Alle over samme lest: Uviljen er klar, argumentene er det ikke.

Dette skriver seg inn i en tradisjon. I 2009 kom noe så uvanlig som en stortingsmelding om menn. Det fant Mari Teigen, nåværende leder av CORE, senter for likestillingsforskning, svært betenkelig:

«Hvorfor utarbeider regjeringen, 30 år etter at likestillingsloven ble vedtatt, en likestillingspolitikk bare for menn? Hva er problemet med menn og likestilling? (…) Taperdebatt om menn og likestilling er blitt hverdagskost i det offentlige ordskiftet. Derfor kan det være lett å glemme at slike forståelser bryter med hovedlinjen i den etablerte likestillingspolitikken. Jf. likestillingslovens formålsparagraf, der lovens formål er å fremme likestilling mellom kjønnene, særlig med sikte på å bedre kvinnenes stilling.»

Dette stemmer. Loven krever faktisk at likestillingen skal ha kvinnefokus. Dermed har likestillingsloven blitt brukt til å stoppe alt fra leseprosjekt for gutter i barnehagen til kvotering av menn på kvinnedominerte studier.

I 2010 var det 135 000 kvinner ved norske universiteter og høyskoler, og kun 87 000 menn. Forbløffende? Uheldig? Nei, langt i fra, ifølge daværende forskningsminister Tora Aasland (SV): «Dette er ønsket utvikling, og en viktig del av likestillingsprosessen. Økningen av kvinnelige studenter er definitivt ikke et problem. Vi trenger mangfold av kloke hoder.»

Sterk kvinneovervekt er altså «likestilling» og «mangfold». Men statsråden så likevel ett problem: «Vi savner flere kvinner i professorstillinger, hvor mannen fremdeles dominerer.»

Javisst. Problemfokus skal alltid være på de mannsdominerte toppene. Selv om menn i alle år har «dominert» også på bunnen av samfunnet. Selv om ingen vet om lav kvinneandel blant toppledere overhodet skyldes diskriminering. Selv om noen topper er kvinnedominerte (sjekk «mangfoldet» blant lederne av regjeringspartiene). Og selv om mannens dager på andre topper er talte.

Statistikken over doktorgrader levner ingen tvil om at kvinner vil komme i flertall blant professorene. Hvis de selv vil. Utviklingen går av seg selv. Det samme gjør utviklingen som gir et økende antall gutter og menn svekket tro på samfunnet, og at politikere jobber også for dem.

Den nordiske modellen er vakker. Og tror alle kan bli som henne.

 “JAG VIL LEVA, JAG VIL DÖ I NORDEN”, lyder den berømte siste strofen i Sveriges nasjonalsang. Ja, sangen handler om Norden, og originalversjonen nevner faktisk ikke Sverige. (Det gjør derimot den polske nasjonalsangen, men det er en annen historie.)

Både finner, dansker og nordmenn kan underskrive på mottoet. Vi trives i det nordiske hus. Det har attraktiv beliggenhet, effektiv planløsning, god oppvarming og avskjermet uteområde. Vi scorer best på de fleste internasjonale rankinger over utvikling og levestandard. Dette har etterhvert fått oss til å tro at alle bør leve og dø i Norden.

Her sikter jeg ikke til at flest mulig unge menn fra fattige land skal bo i Sverige. Selv om også dén generøse ideen var knyttet til en følelse av å være best. Jeg sikter til tanken på at den nordiske samfunnsmodellen bør stå modell for alle andre land.

“THE NORDIC EXPERIENCE” ble promotert som den nye vinen under toppmøtet i Davos i 2011: Se hvordan vi har kommet oss ut av kriser og stagnasjon! Se hvordan vi kombinerer trygghet og fleksibilitet, rettferdig fordeling og økonomisk effektivitet. Høye skatter, stor offentlig sektor og rause velferdsordninger hemmer ikke næringslivets dynamikk, men fremmer det. Vi har alt dere ønsker: Høy sysselsetting, høy kvinnelig yrkesdeltakelse, høyt utdanningsnivå, høy produktivitet, høy konkurranseevne og høy grad av likhet. Det eneste vi ikke er høye på, er oss selv. Som statsminister Stoltenberg sa: Den nordiske modellen lar seg ikke uten videre kopiere av andre. Men vi håper å være til inspirasjon!

OG JAMMEN BLE IKKE den nordiske utopi et tema under den amerikanske nominasjonskampen, da Bernie Sanders ikke bare erklærte seg som “demokratisk sosialist”, men som tilhenger av den skandinavisk velferdsstaten. Begge deler burde normalt bety en sikker politisk død for enhver kandidat. For store velgermasser er “sosialist” fortsatt synonymt med “ikke-valgbar ekstremist, trolig i ledtog med djevelen”. Og hvilken stolt supermakt søker råd fra små, kalde, avsidesliggende land som amerikanere knapt kan skille – eller finne på verdenskartet?

Men Bernie gav altså Hillary kamp til døren. En gammel, nevehyttende gubbe ble et politisk idol, selv for unge kvinner. De har ingen minner om Stalin, Sovjet, Gulag eller den kalde krigen. Derimot husker de finanskrisen og Occupy Wall Street, og tilhører første etterkrigsgenerasjon som ikke kan regne med å få det bedre enn sine foreldre. For dem betyr “sosialisme” rettferdighet og humanitet, mens “kapitalisme” betød grådighet og grotesk ulikhet.

MEN SÅ LEVER ALTSÅ kapitalister godt i “sosialistiske” Norden, og skandinaver tenker også på seg selv. I den mye delte artikkelen “What Americans Don’t Get About Nordic Countries” skriver journalisten Anu Partonen at Sanders bidro til skape et inntrykk av Norden som små “nanny states” hvor alle er like, tenker likt, føler seg som en familie og er villig til å ofre egne interesser for fellesskapet. Men det som ser ut som altruisme er egentlig egeninteresse:

“Nordiske nasjoner tilbyr sin borgere høykvalitets tjenester som gjør at folk sparer mye penger, tid og problemer. Det er dette amerikanere ikke forstår: Mine skatter blir brukt til å betale for top-notch tjenester for meg.”

Men denne egoismen er til alles beste, og Pertonen vil også misjonere for sosialdemokratiet: Det er i Norden, og ikke i USA, at individet opplever ekte frihet, ekte uavhengiget, ekte muligheter.

ANU PERTONEN falt for en amerikansk kollega og har bodd sju år i USA. Hun mener vanlige folk i hennes nye hjemland er mer prisgitt betingelser utenfor egen kontroll enn i Finland. Dyre barnehager gjør at mor blir hjemme. Sykeforsikring knyttet til arbeidsplassen gjør at man ikke skifter jobb. Og systemene er kompliserte. I sin nye bok “The Nordic Theory of Everything” kollapser hun i ektemannens armer etter et forsøk på å skjønne ordningene for privat helseforsikring: “Tårene strømmet nedover ansiktet mitt. Trevor betraktet meg stille en stund, og spurte så ømt: “Har jeg sagt til deg i det siste at jeg er vilt forelsket i deg?” Vi omfavnet hverandre tett. To kjærester, plaget av det amerikanske helsesystemet.”

SOM OM MICHAEL MOORE skulle vært ghostwriter på en kjærlighetsroman av Judith Krantz. Skriver Michael Moynihan i en anmeldelse av Pertonens bok i Wall Street Journal. Og kanskje trengs det litt motgift til skandi-hypen. Moynihan har den motsatte historien: Han fulgte kjærligheten til Sverige og bodde fire år i Stockholm, der hver eneste middagsselskap var som et tribunal der han, som amerikaner, ble holdt personlig ansvarlig for USAs utallige synder og forbrytelser. Kritikk av Sverige, derimot, ble straks stemplet som utidig høyreavvik av den innfødte intelligensiaen.

Nettopp denne overbevisningen om egen moralsk overlegenhet preger det nordiske selvbildet, ifølge Moynihan. Han er enig i at Amerika har håpløse systemer (ikke minst innen helse og offentlig transport), at Norden har lykkes med mye. Men like gjerne fordi landene er blitt mindre “nordiske” gjennom avregulering, privatisering og skattelettelser. Og det er en grunn til at IKEA er eid av et non-profit(!) selskap, basert i Nederland.

MOYNIHAN VISER TIL til forskningsartikler som avviser muligheten for å kopiere Norden. Han kunne også referert til den svensk-kurdiske økonomen Nima Sanandaji, som understreker at sosial tillit, moralsk ansvar og arbeidsetikk var godt etablerte kulturfaktorer forut for velferdsstaten. I det hele tatt: Modellens sterke, tverrpolitiske forankring ville vært umulig uten befolkningens tro på Den Gode Stat, som du knapt finner noe annet sted i verden og som ikke lar seg eksportere.

Og hva med immigrasjon og fattigdom? Moynihan forteller at en svensk økonom engang skrøt overfor Milton Friedman, den kjente talsmann for fri markedsøkonomi: “I Skandinavia har vi ingen fattigdom.” Hvorpå Friedman svarte: “Det er interessant, for blant skandinaver i USA har vi heller ingen fattigdom.”

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 16. juli 2016.