Posted on

En pervertert debattkultur

Jeg har følelser. Min gruppe er undertrykt. Derfor har jeg rett, og du er en eldre, heterofil mann. Slik er den nye debattlogikken.

Jakob Semb Aasmundsen, ung og framadstormende samfunnsdebattant fra Tønsberg, føler seg plassert i min «gapestokk» og mener jeg har «gått løs» på ham.

Men jeg er ikke opptatt av han som person, og har ikke for vane å slå hardt ned på kronikker i lokalaviser skrevet av 21-åringer. Men jeg fant hans «pedo-kronikk» interessant som symptom. Hvorfor denne enorme, positive responsen i sosiale medier, også hos godt voksne – deriblant erfarne kultur- og pressefolk, som Dagbladets Martine Aurdal, Dagsavisens Hege Ulstein og Samtiden-redaktør Christian Kjeldsrup. Hva sier det om dagens debattkultur at så mange kan lese en tynn tekst full av faktafeil, utdaterte/misvisende eksempler og helt urimelige slutninger, og tenke: Endelig noen som sier fra om vår tids pedofilikultur!

«Det er en grunn til at mange tusen kvinner likte og delte innlegget», skriver Aasmundsen. Ja, som jeg forsøkte å si: Folk liker det som svarer til deres bekymringer, fordommer og følelser. Om porno. Om kroppspress. Om kvinnen som offer. Og her skal visst uenigheten stoppe: «Du kan ikke benekte hva så mange føler på bare fordi du ikke kjenner deg igjen.»

Men jeg har ikke benektet noens følelser. Jeg benekter bare at noen har rett fordi de føler noe. Mulig det lyder gammeldags, men påstår man noe om vår ytre, felles verden, må man belegge det. Ta høyde for åpenbare caser som motsier tesen (f. eks. Madonna og Kim Kardashian), og ikke fuske med fakta.

Aasmundsen eget hovedbevis – om «pedofilien» til Pornhub-brukere – var et falsum hentet fra en feministisk aktivist, som igjen linket til en mormonsk antipornoorgansisasjon. Han formulerte seg «uheldig», men «det undergraver ikke argumentet mitt», hevder han nå. Fordi «teen» var den mest populære kategorien blant menn i 2016.

Men hva er det han ikke forteller? At mange av jentene som Pornhub kategoriserer som «teen (18+)» ikke ser barnlige ut. At mange pornomenn også er kjønnsbarberte. Slår du sammen kategoriene «MILF», «Mature» og «Big Tits», er det suverent mest populære gruppe. «Teen» topper visningslisten fordi tyngden av Pornhub-brukere selv er unge, ikke fordi gamle griser sikler over lolitaer. På listen over søketermer, troner «MILF» øverst, mens «Teen» nr. 6. Ingen aldergrupper over 25 år har «Teen» på topplisten. Menn over 65 foretrekker «Granny» og «Hot Granny». Både yngre og eldre menn ønsker å se kvinner på sin egen alder. Jeg er usikker på hvor skremmende dette er.

Men hva vet vel jeg? «Du er 35 år eldre enn meg og så vidt jeg skjønner heterofil», skriver Aasmundsen. «Det betyr at du ikke kan identifisere deg med de tre kategoriene jeg trekker fram: ung, homofil eller kvinne.»

Men jeg har vært ung, mens Jakob aldri har vært kvinne, eller heterofil. Likevel kan han tale vegne av heterofile kvinner, og hevde at jeg forsvarer deres undertrykkelse. Han kan se også bort fra at 26 prosent av Pornhub-brukerne er kvinner, at porno er et sted der homofile kan få bekreftet sine fantasier, og at ingen har gjort mer for fremme et usunt kvinnelig kroppsideal enn eldre, homofile moteskapere.

Slike fakta og argumenter kan vi imidlertid glemme, dersom alt skal handle om hvem vi er, hvilken gruppe vi tilhører, og hvor den befinner seg i offerhierarkiet. Identitetspolitikken er på full vei til Norge fra USA, og dens ytterste konsekvens er at vi ikke engang har noe å være uenige om. Vi har bare valgt å ikke forstå hverandre. Påståtte perversjoner i pornokulturen rammer ingen. En pervertert debattkultur vil ramme oss alle.

 

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i VG, 20. oktober 2017.

Posted on

Vi lever i en kultur der menn tenner på mødre!

 

Nei, vi lever faktisk ikke i en pedofilkultur. Selv om mange liker å bli opprørt av tanken.

Vi lever derimot i en kultur der folk applauderer når noen roper “Alarm!” på vegne av samfunnet, selv om de fusker med fakta, håndplukker bevis og fremmer helt usannsynlige teorier. Det viktigste er om advarslene stemmer med lesernes allerede etablerte bekymringer. Det hjelper også om varsleren vet å markedsføre seg på sosiale medier.

Man kan for eksempel dele kronikken sin åtte ganger på egen Facebook-vegg. Man kan tagge halve skravleklassen i statusoppdateringen, slik at vi – i dette tilfelle også jeg – blir varslet hver gang andre deler den. Underveis kan man posere på Instagram med papirversjonen av kronikken, og fortelle at interessen “har tatt helt av. En av de mest leste til nå! Har du lest den ennå?”

Jakob Semb Aasmundsen (21) er mest kjent for å holde 17. mai-talen i Tønsberg som 19-åring, ha en hel rekke spalter i Tønsberg Blad (“Jakobs jammer”, “Jakobs fordommer” og “Avkledd av Jacob”) og jobbe for bekjempelse av fordommer. Nå ser han en “skummel trend” hvor førpubertale piker er skjønnhetsidealet og ingen tør gå på byen med ubarberte legger. Unge jenter får dårlig selvbilde og psykiske problemer fordi “vi lever i kultur hvor vi ubevisst promoterer pedofili”.

Denne tidsdiagnosen er en av høstens mest likte og delte debattartikler på Facebook. Flere profilerte – og betydelig eldre – samfunnsdebattanter gir tommelen opp. Kommentarene renner over av ros og hjerter. “Fantastisk at det settes fokus på dette, særlig av en ungutt.” “Det er årets viktigste bidrag”, “sykt aktuelt” og “forferdelig sant”. Folk er rystet over hvordan “samfunnskulturen har utviklet seg.”

Men hva er ungguttens bevis for at pedotrenden faktisk eksisterer? Blant annet “Lolita”, romanen fra 1955, og Britney Spears og “Barbie Girl” fra midten av nittitallet. Her mangler bare Twiggy fra the swinging sixties. Og dette: “I Hollywood skal unge kvinner gjerne spille mot eldre menn.” Slik det har vært siden stumfilmen. Og dette: “Som ung, feminin homofil opplever jeg samme press, samme fetisjering fra eldre homofile menn. Jeg skal helst være glattbarbert, spinkel, søt og yndig.” Da er vi tilbake til antikkens Hellas. Eller kanskje ikke. Jacob ville vært for gammel for datidens gamle griser. De foretrakk gutter mellom tolv og sytten.

Hva mer? Aasmundsen bruker Madonna som sannhetsvitne, et av verdens mest kjente og utagerende sexsymboler i en alder av nesten 60. Det er også vanskelig å se at dagens største kvinnelige popstjerner – Beyonce (36), Kate Perry (32), Rihanna (29) og Taylor Swift (27) – legemliggjør det påståtte kvinneidealet: lav, syltynn, yndig, søt og beskjeden. Og da har vi ikke engang nevnt Kim Kardashian, en selverklært MILF (= “Mothers I’d Like To Fuck”, som ifølge Wikipedia betegner “seksuelt attraktive, modne kvinner, vanligvis mellom 35 og 50 år”). Hun er det mest søkte navnet blant norske brukere av nettstedet Pornohub.

For dette er kronikkens hovedcase: “Det mest påfallende beviset på denne pedofilikulturen finner vi i pornoverden. Ifølge verdens største pornonettsted «Pornhub» er de mest populære kategoriene «Barely legal», «Virgin» og «girls». Nordmenn (…) søker blant annet etter «Norwegian teen», «teen» og «step sister». I og med at gjennomsnittsalderen på siden er 38 år, er dette svært foruroligende.”

Er de tre mest populære kategoriene på verdens mest populære pornonettsted basert på en pedofil dragning? Dét ville virkelig vært et forbløffende faktum. Men her er topplisten i Pornhubs 10-årige historie: 1. Lesbian. 2. MILF. 3. Amateur. 4. Teen (18+). 5. Mature. Altså to kategorier med “modne” kvinner på Top 5. Og ingen av kategoriene som Aasmundsen nevner.

Hva med den norske listen? De viser først og fremst kjærligheten til fedrelandet: 1. Norwegian. 2. Norsk. 3. Step sister. 4. Step mom. 5. Lesbian. 6. MILF. 7. Teen. 8. Norwegian Teen. I statistikken for mest sette kategorier, kommer “Teen (18+)” på tredjeplass, også her bak “Lesbian” og “MILF”.

“Det mest påfallende beviset” for at vi lever i en pedokultur, viser seg altså å være et falsum. Utfra Pornhub-statistikken – der kvinnelige brukere er mer tilbøyelige til å søke etter “lesbian” enn menn – burde vi heller advare mot vår tids lesbekultur. Eller mot at menn ønsker å knulle mødre. Men det lyder kanskje ikke like urovekkende?

Slik alternative fakta om porno, seksualitet og menns lyster kommer selvsagt fra andre aktører på nettet, som dikter opp farlige trender som kan fremme deres egne moralske og politiske interesser. “Du har hørt om voldtektkultur, men har du hørt om pedofilikultur?,” spurte feministen og aktivisten Alicen Gray i en artikkel i 2015, delt av 218 000, der hun hevder at “hele vår kultur og forståelse av seksualitet er konstruert rundt det som later å være pedofile lyster”.

Denne kilden refererer Aasmundsen til: “Alice [sic] Gray sier at den eneste vei ut av pedofilikulturen, er ved å bryte ned patriarkatet. Og jeg er enig med henne.” Men Grays kilde til Pornhub-statistikk er Fight The New Drug, en mormonsk antipornoorganiasjon som hevder porno angriper hjernen som et narkotika, omprogrammerer våre seksuelle lyster og gjør oss immune mot kjærligheten. Alt basert på forvrenging av data og misbruk av forskning.

Det altså mulig å framstille en sterkt tabuisert, forraktet og (i praksis) forbudt seksuell orientering som definerende for vår kultur, og få mange til å tro på det, selv respekterte journalister og aviskommentatorer i Norge. Hva forteller dette? At folk liker å høre noe som lyder “sant” og vekker indignerte følelser: Porno er fælt, og kvinner er ofre. At internett ikke ble en plattform til å spre kunnskap og sjekke fakta (selv om det er et overlegent redskap i så måte), men til å demonisere gode fiender, lage vrengebilder av samtiden og gjøre trender til vandrehistorier.

Så kanskje unge Aasmundsen likevel var inne på noe: Intellektuelt sett lever vi i en umoden kultur.

 

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 18. oktober 2017.

 

Posted on

Kvinnen har makt som sexobjekt

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Hva vi kan lære av TV-serien “The Deuce” og Playboy-kongen Hugh Hefner.

TIMES SQUARE, NEW YORK, 1971. Byens mest sleazy strøk i byens mest sleazy periode. Vi er ved pornobransjen fødsel. I en bar sitter Abby, hippiestudent fra et møblert hjem. Hun har semesteremne om “eksistensialismen og det absurde” og spør bartenderen om han kjenner Camus. Vincent sier han kjenner Sabu, bryteren i filmen “Jungleboken”.

Hun fniser, og lurer på om det er han som har kledt servitrisene i trikot, strømper og høye hæler. Ja, svarer han, nesten stolt. “Jo bedre de ser ut, desto mer tips får de.” Abby setter blikket i han. “Har du noengang tenkt hvordan det må være for dem å bli objektifisert?” Vincent hever øyenbrynet og sender ut en røyksky. “Objecto-who? You gotta slow down, kid. I’m just a guinea from Brooklyn.”

DET ER ET MØTE mellom samfunnsklasser. Mellom akademisk teori og pragmatisme på gatenivå. I dag kan vi fastslå at kjønnsteorien vant debatten, men tapte krigen. Pornoindustrien er forbi gullalderen, men pornografiseringen er overalt. Samtidig har den begrepsbaserte og erfaringsfattige kritikken fullstendig tatt over den offentlige samtale om sex, makt og verdier. Alt handler om kvinnen som offer. For mannsamfunnet. Patriarkatet. Kjønnsmaktsordningen. Strukturer, baby. Tankemodellene gjør at vi slipper å tenke – og spørre nettopp hva aktørene selv føler.

Kanskje en ung kvinne fra trange kår, med en brokete fortid, uten sjans til noen universitetsplass, kunne fortalt at hun for en gang skyld føler makt – rollen som sexobjekt. At hun blir sett, begjært og verdsatt. At hun møter respekt på gaten. At menn i dress betaler henne for å miste kontrollen. At hun har varme følelser for sin hallik.

MORALSK UBEHAGELIG? Ja. Derfor bør du se “The Deuce”. Her er brutale scener der halliken risper opp jenta med kniv og hveser: “Enten du er kåt, varm eller kald, skal du tjene penger for meg!” Her er ømme, intime øyeblikk med samme par. Et slags skjebnefellesskap i en sosial felle, på utsiden av anstendigheten. Her er eldre kunder som betaler “hora” for å se film sammen. Og yngre som kommer for tidlig, og trygler om en sjanse til. Hvordan passer alt dette i kjønnsmaktskjemaet?

“The Deuce” er en leksjon i seksualrealisme, mens nesten all debatt om porno og prostitusjon er drevet av ideologi og idealisme. Serien handler om den “messy” seksualiteten, hinsides romantikken og kjernefamilien. Ikke om hvordan det kunne være, hvis ingen hadde skitne fantasier, alle fikk sine behov tilfredsstilt, og sex var det eneste i verden som var unndratt kapitalismen.

POLITISK KORREKTE FORDOMMER er også blitt utfordret med bortgangen til Playboy-grunnlegger Hugh Hefner. Det er ikke lett å felle en dom over en mann som bidro til å fremme den seksuelle revolusjon (ut med sexlover, puritanisme og fordømmelse, inn med abort, prevensjon og nytelse), men samtidig levde ut en infantil guttedrøm om å være konge med eget harem, bestående av kaniner. Nærmest en infam spøk, også på bekostning av grisen selv. Og han bare smilte av anklagen om objektivisering:

“Hva er galt med å hylle kvinnen som sexobjekt? Hvis ikke kvinner var sexobjekter ville de ikke bli noen neste generasjon. Kvinner er sexobjekter. Det betyr ikke at de ikke mennesker. Å være et sexobjekt gir en kvinne utrolig makt. Sex, og tiltrekningen mellom kjønnene, får jorden til å snurre rundt.”

CAMILLE PAGLIA, feministen som elsker å refse feminister, mener Hefner og Playboy gir et mer sannferdig bilde av seksualiteten enn dagens kvinnebevegelse. Objektivisering er et kjennetegn ved menneskearten og hele kunsttradisjonen. Hvorfor kritiserer ikke feminister motebransjen, dameblader eller homseporno for objektivisering? Hvorfor ser de ikke at pornokvinnen er aktiv, villig og utfordrende? Hun skaper illusjonen av at betrakteren selv blir begjært, ikke av å være et dødt objekt. Feminister forveksler pornografi med nekrofili.

Også her er “The Deuce” mer to the point, når den skildrer prostitusjon som tinggjøring i Marx’ forstand. Horen er arbeidskraft. Men denne reduksjonen av personen kjennetegner alt lønnsarbeid, og er kjønnsnøytral. Utnyttelse og mishandling forekommer også i mange andre bransjer, som ikke er stemplet som en samfunnsfare.

OG HVEM FORTELLER sannheten fra innsiden av The Playboy Mansion? “Varslerne” Gloria Steinem og Holly Madison? Eller takknemlige Pamela Anderson og Lillian Müller? Jaki Nett, en av første mørkhudede bunnyene, forteller til The Guardian at Playboy-klubben finansierte utdanningen hennes, at det var nulltoleranse for seksuell trakassering, og hun følte seg mer beskyttet inne i klubben enn utenfor.

Javel, kanskje stelte Hefner pent med kaninene og playmatene sine. Men lærte han ikke menn at kvinner bare duger til å være sexy? Vel. Playboy viste at selv politikvinner kunne kaste klærne for kamera, uten å miste ære eller status. Magasinet trykket tekster av Germaine Greer, Joyce Carol Oates og Margaret Atwood. På nittitallet hadde konsernet 20 prosent kvinnelige ledere, 40 prosent mellomledere, og en kvinne som toppsjef. Hefners datter Christie er den lengstsittende kvinnelige CEO og styreformann i amerikansk bedriftshistorie.

SÅ KOMPLISERT er verden der sex, makt og penger møtes. Uten at det affiserer våre hjemlige debattanter. I Morgenbladet fastslår Feministisk Initiativ at “halliken” Hefner bygde sitt imperium på kvinnehat. I Dagbladet framstiller Eirik Husby Sæther, forfatteren av romanen “Pornomania”, pornokonsum som seksuell narkomani.

Det er en virkelighetsfjern, åndslammende skrekkpropaganda som har gått på autorepeat siden syttitallets pornobål. Faktisk synes kulturkløften fra baren i “The Deuce” å ha økt i takt med utdanningseksposjonen. Den kommersielle sexverden blir stadig vanskeligere å forstå for folk som har sittet lenge på lesesalen. Paglia må drive voksenopplæring:

“Det er definitivt ikke en verden av uvillige kvinner. Ei heller er den drevet av mannlig mishandling. Det er en verden av showgirls, av overdådig kvinnelighet, en struttende stil som har sin egen besnærende seksuelle dragning, som de fleste unge på dagens eliteuniversiteter ikke har noen som helst kontakt med.”

MEN MAN FRISTES TIL Å SPØRRE: Har ikke moderne, velutdannede kvinner kontakt med noe av denne dragningen hos seg selv? Opptil flere av dem er tross alt observert på offentlig sted med sminke, høye hæler, trange kjoler og push-up-bh. Blir det ikke kognitiv dissonans av sånt? Her er tegneserieversjonen:

Hun: – Jeg vil ikke at du skal betrakte meg som et sexobjekt.

Han: – Aldri, elskede, æresord. Jeg sverger at jeg ikke engang ville komme på tanken!

Hun: – Kan du vennligst forklare meg hva du mener med det?!?

 

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 7. oktober 2017.

Posted on

Erna betaler 200 000 mer i skatt enn Facebook

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Vi gir nettgigantene stadig mere makt, penger og data – uten å kreve noe tilbake.

Det finnes et talende foto av Erna Solberg, tatt i mai i fjor. Hun står på en scene flankert av to menn. De titter på henne med ære i blikket. Hun ser ut i salen, og virker nesten flau. Det har hun i så fall grunn til å være.

For der sto hun, statsministeren, og kastet glans over åpningen av Norge-kontoret til Facebook, et av verdens mektigste selskaper, nå verdsatt til 400 milliarder dollar. Bare i årets andre kvartal fikk Facebook et overskudd på 31 milliarder kroner, en økning på 71 prosent fra i fjor. Nesten alt kommer fra annonser på nettsamfunnet. Hvor mye de tjener på norske kunder vet ingen, for pengene bokføres i Dublin, Irland. Og forsvinner derfra til Cayman Islands.

Anslag sier 2 milliarder i reklameomsetning for Facebook i Norge i fjor. Med et overskudd på 1,35 milliarder, noe som ville gitt 337 millioner i skatt. Men Facebook Norway AS selger ikke reklame. De bare «leverer salgsstøtte og markedsføringstjenester til andre selskaper i konsernet». I sommer kom første årsregnskap. Inntekt: 13 mill. Resultat: 108000. Beregnet skatt: 468586 kroner.

For å skjønne hvor lite svimlende dette beløpet er, kan vi ta en sammenlikning: Erna Solberg er en kvinne født 1961 i Bergen, der hun fortsatt offisielt bor. I 2015 hadde hun 1500544 i inntekt, 2054896 i formue og skattet 677459 kroner. Det betyr at hun betalte 208873 mer i skatt enn Facebook.

La det synke inn. Statsministeren bidrar med sin privatøkonomi mer til fellesskapet enn en pengemaskin med 3,4 millioner aktive brukere i Norge. Hvorfor stilte hun opp for å feire en virksomhet som gir så lite tilbake? Fordi hun har vært på mange andre bedriftsåpninger: «Jeg anerkjenner at det kommer nye arbeidsplasser, som er fint, ikke minst i den omstillingsperioden vi er inne i.»

Det er søtt av en regjeringssjef å anerkjenne at Facebook Norway har skapt fire nye arbeidsplasser i landet. Antall ansatte er nå økt til sju. En rivende utvikling i prosent, men selskapet kvalifiserer fortsatt til medlemskap i Småbedriftsforbundets junioravdeling.

Kanskje Erna mente at norske firmaer kan vokse ved knytte seg til Facebook. Det er mulig, for noen. Men i andre enden kommer sluttpakkene i norske nyhetsmedier, som har mistet tre milliarder reklamekroner siden 2008 til Facebook og Google, som begge slipper skatt og offentlig innsyn. «Vi ser en situasjon der store multinasjonale aktører er på vei til å utradere den etablerte mediebransjen i Norge,» sier Tax Justice Network i Norge.

Og mens Schibsted og andre klager på ulike konkurransevilkår, bidrar mediehusene selv til sin egen utradering ved å koble seg stadig tettere til trafikkdriveren Facebook. Staten og kommunene kjøper sponset innhold på Facebook. Bedrifter legger intranettet på Facebook. Nabolag låner og bytter på Facebook. Debattanter driver kampsport på Facebook. Det er enkelt, effektivt, morsomt og gratis. Alle skal med i den store dugnaden. Alle vil bidra til å gi Facebook enda flere data om oss selv.

Brukerdata er verdens viktigste ressurs og oljen i digitalalderen, ifølge The Economist. Den har gjort Facebook, Google, Amazon, Apple og Microsoft til verdens fem høyest verdsatte firmaer. For hundre år siden ble antitrustlovene brukt til å splitte monopolisten Standard Oil. Det kan man ikke med tech-gigantene. Og størrelsen gir også fordeler for forbrukerne. Men ingen vil at ens eget land skal bli en digital koloni uten kontroll på spilleregler og skatt. Så hva gjør politikerne?

De er opptatt med å drive valgkamp på Facebook, etter å vært på møte med selskapet. Kulturministeren sover, opposisjonen er taus. Og Erna selv? Hun engasjerte seg voldsomt i Facebooks sensur av napalmpike-bildet. Men under åpningen av Norge-kontoret sa hun at hun ikke var bekymret for selskapets makt.Og slik endte talen hennes: «Jeg tror vi må si at Facebook er kommet for å bli. Det er litt som fargefjernsynet. Vi har innsett at farge-TV er en god ting.»

Et fantastisk utsagn. Norges fremste folkevalgte hevet Norges største kommunikasjonsplattform over politikken. Med en spøkefull og meningsløs sammenlikning. Farge-TV og Facebook representerte begge en ny medieteknologi. Begge ble fort vanskelig å komme forbi. Men der slutter likheten. Tenk deg at farge-TV på syttitallet bare ble levert av ett amerikansk selskap, som levde av reklame. At det jobbet målrettet og effektivt med å få kontroll over informasjonsdeling, annonsering og redaksjonelt innhold.

At det lagret detaljerte opplysninger om deg mens du satt foran skjermen. At det styrte og tilpasset innholdet på måter du ikke skjønte, slik at du ikke skulle trenge andre medier. Da begynner sammenlikningen å sitte. Men den er ikke fullt så munter.

Spørsmålet er ikke bare om vi ønsker at norske medier skal lide samme skjebne som svart-hvitt TV. Spørsmålet er om vi skjønner konsekvensene av at vinneren tar alt. Hvordan det endrer betingelsene for skattlegging, åpenhet, personvern, nyheter, meningsdannelse og demokrati.

Digitaliseringen har gitt oss stadig større frihet, innenfor en stadig mer lukket verden. Vi sitter på fanget til Mark Zuckerberg og de andre nettkjempene, og leker vår egen redaktør og underholdningssjef. Å søke, dele, kjøpe, spille. Hvor som helst, når som helst, på farten og i søvne (nesten). Men vi behøver ikke oppføre oss som takknemlige unger av den grunn. I alle fall ikke politikere, som har til oppgave å lage en brukelig og rettferdig infrastruktur for framtida. En som tjener borgere i Norge og ikke aksjonærer i USA.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 26. august.

Posted on

Fri oss fra sommerferien!

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Endelig ferie, sier vi. Hvorfor vi lurer oss selv hvert eneste år?

Sommerferien er vår kulturs mest oppskrytte og selvmotsigende konsept. Et årlig ritual der vi alle tvinges til å realisere en drøm – under helt umulige betingelser.

Ferien skal liksom være fritid. Men du står ikke fritt til å bruke tiden som du vil. Du får ikke lov til å jobbe, fordi arbeidsplassen holder stengt. Selv som kunstner, frilanser eller selvstendig næringsdrivende får du en diagnose om du dropper sommerferien. Og «arbeidsnarkoman» er bare den mildeste. Meningsfull, inntektsbringende, samfunnsnyttig virksomhet – det som definerer en god borger – blir plutselig avvikende atferd, bare fordi kalenderen sier det.

Sommeren dømmer deg altså til fritid. En overflod av fritid, som det er din jobb å fylle. Og du må dra bort, langt bort. Og når jeg skriver «må», mener jeg «må». Det ligger en enorm sosial tvang under friheten. Byfolk som snakker varmt om «bysommer» er folk med dårlig råd og dårlig hud, som har på seg svarte klær og tunge sko under grilling i parken. Kort sagt barnløse satanister. Du vil ikke være en av dem.

Du aner også desperasjonen til familier som har «hjemmeferie» og forteller til VG hvor fint det er å bare spasere rundt i huset, leke i hagen, og ta med barna til den lokale svømmehallen. Fattig trøst for velstandens tapere. Barna vil til Orlando.

Vinnerne, derimot, reiser utenlands med største selvfølgelighet, klar for å utforske eksotiske steder, nyte god mat og drikke, møte interessante mennesker, oppleve storslått natur og kultur. Hva du har råd til, hva du vet og kan, hvem du kjenner og omgås – få ting er mer avslørende for din økonomiske, kulturelle og sosiale kapital enn ferievanene.

Mange gir selvsagt blaffen i forfengelighetens sommersirkus, og koser seg med sol, strand, søvn og sangria. Men ikke middelklassen, som krever at alt skal ha mening. Først gjorde de lønnsarbeidet til et spørsmål om selvrealisering. Så gjorde de selvrealisering til hensikten også med avbrekket fra arbeidet. Til slutt gjorde de selve ferien til hardt arbeid.

Vi snakker om måneder med ferieplanlegging, som arter seg akkurat som kontorarbeid foran skjerm. Noen blir sittende på reisemålet og finlese Lonely Planet før de kan gå seg en tur. Jeg har selv brukt en halv time på mobilen (med innloggingsproblemer på Tripadvisor) under et kort besøk i fransk landsby. Da jeg endelig løftet blikket, og erklærte for en utålmodig familie at egnet restaurant var funnet, oppdaget jeg at den lå rett over gaten.

Kanskje er det eneste eller siste gang du og dere er i dette fjerntliggende, opplevelsesrike området. Dagene må utnyttes, og du vil ikke gå glipp av noe! Effektiv fritid. Maksimering av inntrykk. Alle den nyttetenkning og pliktetikk som du rømte fra, er blitt med på ferielasset.

Og trenger jeg å minne om at feriedrømmen bare kan realiseres i virkeligheten? Det betyr køer, venting, tråkking, svetting, krangling. Lange transportetapper. Utmattende shopping. Solen du oppsøker, men må beskytte seg mot. Stranden som enten har klebrig sand eller steiner vonde å gå på. Leiebilen du manøvrerer med angst i trange gater, fordi du ikke lot seg lure til å tegne ekstra, dyr forsikring. Utsikten eller severdigheten som akkurat nå er skjult bak en omfangsrik japansk dame som ikke bare har selfiestang, men et selfiestativ (look, no hands!) – og all tid i verden.

Helvete er De Andre, skrev Sartre, og han hadde ikke engang opplevd masseturismen. Og heller ikke flukten fra massene og kitschen – antiturismen – det tragiske prosjekt som består i å jage etter det «ekte» og «unike», som selvsagt mister sin autentisitet i samme øyeblikk som det får nettopp det stemplet. Her opptrer lokalbefolkningen som kuene i Larssons vitsetegninger. (Til vanlig går de oppreist, men er raskt ned på alle fire når biler nærmer seg.) Her kan de reisende føle seg utvalgt. Helt til naboen fra Tåsen setter seg ved nabobordet, eller foreldrene dine forteller at de var der på guidet tur i fjor.

Spør deg selv: Hvorfor dra til andre siden av kloden for å besøke et vertskap som betrakter deg med undring, likegyldighet eller forakt, bortsett fra pengene dine? Prøver du å snakke deres eget språk, får du kanskje poeng, men framstår som lett tilbakestående. Det er bare de andre langveisfarne du har noe til felles med: Dere hører ikke hjemme her, og står i veien for hverandre. Imens går du deg vill, leter etter varer i butikkene og strever med venstrekjøringen. Jada, vi vokser på utfordringer, og øvelse gir mestring – middelklassen elsker mestring! – men akkurat når du begynner å mestre lokale forhold, er det tid for hjemreise.

Dette absurde ritualet har vi bestemt oss for å bruke masse tid og penger på. Denne enorme, globale maskinen har vi gjort til en verdens største, mest voksende og minst bærekraftige næringer. Selv miljøvernere bidrar entusiastisk til energisløsing og klimaavtrykk, bare flyturen går til et sted der folk lever mer i pakt med naturen.

Bare en overutviklet dyreart kan komme opp med en så søkt og skadelig idé som turismen. Ingenting er naturlig eller opplagt ved det populære ønsket om å feriere utenlands, skriver Yuval Noah Harari i boka «Sapiens»: «En sjimpanse-alfahann ville aldri finne på å bruke makten sin til å reise på ferie til en sjimpanseflokk i naboterritoriet.»

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet,  

Posted on

Norsk presse må lære seg hva islamisme er

En kjent muslimsk ekstremist kommer til Norge for å advare ungdom mot ekstremisme. Listhaug er våken, mens journalistene sover.

«Jo mer jeg leser om Tahir-ul-Qadri, jo mer respekt får jeg for Sylvi Listhaugs konfronterende spørsmål til ham under konferanse mot ungdomsekstremisme før helgen. Det er åpenbart at ul-Qadri ikke bare har ‘mumlet’ eller ‘vært uklar’ om dødsstraff for blasfemi.»

Det skrev VGs Anders Giæver på Facebook på søndag, og fikk støtte fra sin egen politiske redaktør, Hanne Skartveit: «Så enig.» Giæver la til: «Vil tro de aller, aller fleste er enige om dette. I hvert fall om man setter seg ned og ser ordentlig på hvem ul-Qadri er.»

Nettopp, og det er ingen grunn til å betvile Giævers eller Skartveits sunne instinkter i møte med totalitære krefter. Men hvorfor har da ikke VG, eller noen annen norsk avis i sommer, sett ordentlig på hvem denne mannen er? Hvorfor sitter pressefolk og googler et par dager etter konferansen?

Alt lå rette for en medievennlig konfrontasjon mellom en islamkritisk innvandringsminister og en internasjonalt kjent og kontroversiell islamsk lederfigur. Pakistanske Qadri er heller ingen tilfeldig innleid predikant. Han er grunnlegger av, og det store åndelige forbilde for, Minaj-ul-Quran, et av de største muslimske trossamfunnene i Norge.

I VGs reportasje fra konferansen heter det: «I innledningen sin sa Listhaug blant annet at han har tatt til orde for dødsstraff som straff for blasfemi, noe blant annet den danske avisen Politiken har skrevet.»

Men hvorfor gå over Skagerrak etter vann? Allerede for 20 år siden advarte Per Lønning mot Qadri og hans organisasjon over en helside i … VG. Biskopen hadde lest to bøker der den islamske lederen krevde dødsstraff for å vanære Profeten.

Men ikke bare VG-journalister glemmer å sjekke arkivet i egen avis. Dagens Næringsliv trykket i 2004 en stor gravesak om Qadri som idol, pengeinnsamler og forkjemper for en verdensomspennende islamsk revolusjon, et mål også norske medlemmer måtte skrive under på, i en hemmelig pakt. Like fullt opplyste Dagens Næringsliv på fredag at Qadri er «grunnlegger av Minhaj Ul-Quran, en organisasjon som jobber mot ekstremistisk islam».

Religionssosiologen Alexandra Irene Larsen skrev kritisk om den «moderate islamisten» i Morgenbladet og Minerva i anledning Qadris omdiskuterte Danmark-besøk i 2012, der integrasjonsministeren nektet å møtet han. Dette Listhaug har lest. Men ikke journalistene, som er betalt for sånt. Selv ikke når materialet ligger opp i dagen.

En video på YouTube dokumenterer med all tydelighet hvordan Qadri snakker med to tunger, én for et vestlig publikum, én for sin egen menighet. I intervjuet på dansk TV nekter han noen befatning med den pakistanske blasfemiloven, tar fullstendig avstand fra dødsstraff, og snakker pent om toleranse, dialog, forståelse, demokrati og ytringsfrihet. I propagandavideoen innspilt bare to år tidligere, i 2010, sier han derimot: «Det var jeg som fikk laget loven! Og: «Jeg kjemper en énmannskrig mot enhver mulighet for å begå blasfemi.»

Med truende stemme og hyttende neve klargjør han straffen både for blasfemikere og frafalne: «Alle som hever sin stemme [mot Profeten], det være seg en muslim, jøde, kristen, troende, ikke-troende, mann eller kvinne, vil bli avlivet som en hund!»

Det er talen til en glødende islamist, og videoen er velkjent. Jeg er blant flere som har delt den på Facebook. Likevel kom det ikke et kritisk pip om Qadri som «fredsprofet» på sommerleir for ungdom før Listhaug åpnet munnen. VG trykket en selvreklamerende kronikk av Muhammed Yasin Adil, nestleder i Minhaj Ungdom, der Qadri ble fremstilt som en naturlig hovedgjest når man skal ta «knekken på grobunnen for ekstreme holdninger og vold utført i islams navn.»

Talsmann for Minhaj Norge, Hamza Ansari, sa til VG at «de ikke var kjent med oppslagene» om Qadris radikale synspunkter. Like uvitende var man for tjue år siden, i Per Lønning-saken. Den norske organisasjonen kjente ikke til innholdet i bøker som den selv hadde utgitt og satt sitt stempel på.

Slik kan representanter for fundamentalistisk islam i Norge fortsette å lyve, i tiår etter tiår, uten å risikere annet enn å bli invitert til TV-debatter, holde foredrag om radikalisering for politiet, eller bli spaltist i Dagbladet (Ansari). Og velmente kommentatorer, aktivister og politikere fortsetter å snu saken på hodet: Man advarer ikke mot islamistene. Man advarer mot islamkritikere.

Du kan si mye om Hege Storhaug, men hun har i det minste holdt islamismen under oppsyn og forsøkt å gjøre det pressen har forsømt. Storhaug skriver utførlig og nøkternt om Qadri i boka «Islam: Den 11. landeplage». Men dette «islamofobe verket» har jo alle anstendige mennesker fått klar beskjed om å ikke lese. Hva så med andre og mer liberale muslimer i Norge? Linda Noor i organisasjonen Minotenk har i sosiale medier fremstilt Qadri som en moderat skikkelse, som har endret sine synspunkter betydelig de senere årene. Det er også en versjon av sannheten som journalister kunne sjekke, men tankekorset består uansett:

Sett at en kjent utenlandsk ideolog hadde stått fram i en YouTube-video med klare nazistiske synspunkter, og sagt at jøder og homser burde avlives som hunder. Sju år senere blir han invitert som foredragsholder på en norsk fredskonferanse mot terror og høyreekstremisme. Ville norske aviser unnlatt å skrive om dette på forhånd? Hadde man trodd arrangørene om de påsto de ikke kjente til hans synspunkter? Hadde noen kalt en norsk statsråd «uhøflig» om hun konfronterte mannen med hans uttalelser? Ville NRK kalt det et «angrep»?

Norsk presse må lære seg hva islamisme er, og ta nazitesten oftere.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 9. august 2017.

 

Posted on

Ensomhetens sirkus

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

På tide å se mørket fra tidenes mest fargerike rockalbum.

Årets kunstopplevelse? Jeg har sett Stefan Herheims overdådige, campy «Askepott» i Operaen. Jeg har sett forbløffende, ukjente Munch-malerier, hentet fram av Knausgård. Jeg har sett Gene Simmons i Kiss vise tunga og blåse flammer i Oslo Spektrum. Jeg har sett brassesparket til Liverpools Emre Can utallige ganger, fra ulike kameravinkler, hver reprise et gudsbevis. Men intet slår gjenhøret med popmesterverket som fylte 50 forrige fredag.

«Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» i nyutgave oppleves ikke som en nostalgitripp. Litt mer som en syretripp, selvsagt, men skulle ikke The Summer of Love være hyggelig? Her havner vi på berg-og-dalbanetur inn i et mørkt og kakofonisk indre landskap. Albumet er like mye en eksistensiell studie som et tidsdokument. Sjelens ubotelige ensomhet skildret i technicolor.

Lenge var «Sgt. Pepper» en plate man aktet og æret som et historisk monument, en utvidelse av rockens muligheter, gjennombruddet for albumformatet, omslagskunsten og platestudioet som laboratorium. Men alle med peil foretrakk «Revolver», «Abbey Road» og «White Album», om ikke annet fordi det var kledelig kontrært.

Dessuten sto «Pepper» for enkelte som kronbeviset på at Beatles – eller rettere sagt: McCartney – var søt, flink og nysgjerrig, men uten kjerne, sjel eller røtter. At alt bare var en lek. Eller et konsept. Skulle Beatles på toppen av sin karriere ta på artige uniformer og late som de var et annet band? Skulle rock’n’roll være teatralsk, eklektisk og vimsete? Det var å gjøre dyd av den ultimate synd: Mangel på autentisitet. Og hvem fan ønsket å bli sammenlignet med Schubert!

Tenk så på det ufattelige: At dette banebrytende, mangslungne, vellydende og på alle måter modne verket, ble skapt av 25-åringer. Bare fire år etter «She Loves You». I det gruppen gled fra hverandre. Ringo lærte å spille sjakk under innspillingen. George befant seg mentalt i India. John var mentalt redusert, og spilte mellomfornøyd annenfiolin. Paul dro det kunstneriske lasset inn i evigheten.

Fikk han kred for det? Nei. Har de fleste skjønt det nå? Ja. Og så kan nerdene strides om remixene på 50-årsutgaven. Jeg synes de gir klarhet, balanse og trøkk til musikken, og kommer aldri til å savne fenomenet «Beatles-stereo» (trommer eller vokal isolert i én av høyttalerne). Det var monomixen som gjaldt. Eller? Min personlige Beatles-rådgiver, musikkjournalist-veteran Yan Friis, kjøper ikke monomyten: «Det var ikke én monoutgave på Lefdal på Bekkestua da jeg kjøpte LPen på første salgsdag.» Han mener Beatles selvsagt hørte stereomixen, og kunne satt foten ned, hvis de mislikte det de hørte. Han fnyser av tanken på å oppdatere lyden av Beatles for «kidsa», og ber meg melde meg inn i bevegelsen «Repainting the Mona Lisa» (RML).

Men jeg er Friis takknemlig for at han i sin praktbok «Beatles og jeg» (2014) fikk meg til å se det åpenbare: hva som står skrevet i tittelen og på tvers over stortromma på coveret: «Lonely Hearts». Ifølge Friis er Beatles mest solgte og mest berømte album både «misforstått og undervurdert», fordi det handler om ensomhet. Hjemløshet. Meningsløshet. Et lirumlarum av lyder, navn og figurer. Et skrekkabinett av lirekasser, akrobater, mystiske avisdrosjer og en jente med forrykte øyne som roper navnet ditt. Ingen fornøyelsespark for naive hippier. Alt oppsummert i «A Day in The Life», den mest gåtefulle, overumplende og illevarslende epilogen til noen popplate.

Men fasiten finnes ikke. Beatles i sin sene periode dyrket tvisynet og dobbeltkommunikasjonen. De elsket å punktere egne poenger, både tekstlig og musikalsk. De blandet satire og sentimentalitet, sødme og syrlighet, horror og humor, klassisme og avantgarde. Som engelskprofessoren og litteraturkritikeren Richard Poirier skrev i den aller første “intellektuelle” analysen av bandet, «Learning from The Beatles», i Partisian Review høsten -67: Beatles formidler aldri bare én følelse. Der det er patos, er det også komedie. Harrisons belærende filosofileksjon «Within You, Without You» ender med publikumslatter. Lystige «Getting Better» framføres av en tidligere konemishandler. «Lovely Rita» ser ut som en mann i uniform.

Men skal du nyte denne mixen av detaljer og stemninger, må du setter deg ned. Bruke tid. Lytte. Med tekstene i hendene. Husker du? Konsentrasjon og fordypelse. Til og med ordene føles daterte. Den legendariske sluttakkorden på «A Day in The Life» faller som et kistelokk i en katedral. Og kanskje markerer 50-årsjubileet for «Sgt. Pepper» avslutningen på en æra – for albumformatet, for musikklytting som høystemt rituale, for den massekommunikasjonen som samlet og engasjerte millioner av mennesker rundt samme kulturelle begivenhet. Tilbake står vi med tilværelsens uutholdelige letthet, filer og fragmenter, funksjonell bakgrunnsmusikk til hverdag og fest. Harrison-visken «Here Comes The Sun» har flere strømminger på Spotify enn alle låtene fra «Sgt. Pepper» tilsammen.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 3. juni 2017.

Posted on

Jobblinja i nærområdene

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Asylordningen er galskap satt i system for å bedre vår samvittighet. Men alternativet finnes.

Tenk om djevelen gav følgende oppgave til sin betrodde tjener, den gale professoren: Her er verdens største humanitære utfordring. 65 millioner mennesker på flukt, 20 millioner utenfor sitt hjemland. Hva er den mest infame løsningen du kan komme opp med?

Om professoren mobiliserte all sin ondskap og intelligens, vil han kanskje foreslått dette: La rike europeere arrangere et groteskt reality-show, et dødslotteri, for fattige asiater og afrikanere! Her er konkurransereglene:

Du kan komme til oss, bli en av oss, få alle våre rettigheter, hvis du er truet og lever farlig. Men først skal du gjennom en ekstra, totalt unødvendig fare: Du skal dra over et stort hav i en rusten, overfylt fiskebåt, der du kanskje blir kvalt under dekk. Eller i en lang, spesiallaget gummibåt, like trygg som en plastleke for barn. Vi har noen skip i patrulje som høyst sannsynlig redder deg.

Er du med? Vi gir deg – under visse vilkår – trygghet, frihet og velstand, hvis du bare er villig til å utsette deg for ca. to prosents sjanse for å dø.

Nei. Du kan ikke søke om opphold der du er. Kun personlig oppmøte gjelder. Du må også donere en årslønn til en menneskesmugler som gir deg illusjoner om dine asylmuligheter, driter i om du overlever, og samarbeider med IS. Redsel, vold og fornedrelser må påregnes under reisen. Lykke til!

Djevelen ville altså ha laget nøyaktig det systemet vi har i dag, åpent for potensielt hundre millioner fattige mennesker, uten nedre aldergrense. 26 000 enslige mindreårige tok turen i fjor, dobbelt så mange som i fjor. Og her hjemme vil fortsatt velmente humanister åpne lotteriet for flere, selv om konsekvensen vil bli enda flere dødsfall.

Selv den sindige byråkraten som administrerer systemet i Norge, UDI-direktør Frode Forfang, har innrømt at det ikke fungerer. At ordningen bygger på et stort paradoks. Vi gjør alt for å hindre flyktninger å bruke asylretten vi gir dem. Vi vokter grensene, nekter å gi visum, gjør det ulovlig å ta seg hit. Vi sier velkommen, men vi mener det egentlig ikke. Vi bare overholder våre juridiske forpliktelser og sørger for at krisen rammer oss minst mulig.

Og så var det resten av paradoksene. De fattigste og svakeste har ikke penger eller krefter til reisen. Men migranter uten beskyttelsesbehov kan komme og få bli, om de er flinke nok til å lyve – eller «forsvinne». Vi bruker enorme ressurser på saksbehandling, kontrollregimer og oppbevaring av mennesker. Så bruker vi mye på integrering, men ikke for mye, for da blir vi for attraktive som destinasjon!

Hva det vil koste å utdanne nykommerne til å bli attraktive på et av verdens mest kunnskapsintensive arbeidsmarkeder, tør ingen tenke på. Men Migrationsverket i Sverige brukte i fjor 73 milliarder kroner på bare mottak, mer enn forsvaret og politiet tilsammen, og måtte kutte i bistandsbudsjettet. De mest nødlidne må subsidiere de heldige få som har vunnet i lotteriet.

Slik er ligningen: 135 dollar til en flyktning i Europa, for hver dollar til en flyktning i nærområdene. Der 90 prosent befinner seg. Flest av alle har Pakistan, ikke akkurat drømmelandet. Hele den polariserte debatten i Europa, med tilhørende politiske rystelser, handler om håndtering av en svært liten andel av verdens flyktninger.

Derfor skjønner stadig flere at asylinstituttet ikke er løsningen. Vi hører det nå fra rådgivere i Ap, fra statssekretær Fabian Stang. Hvem sa det først? FrPs Per Willy Amundsen i 2011. Det ble selvsagt avfeid som barbari. Hjelp i nærområdene betød avstand til fremmede i nød. Men kritikken hadde også noe for seg. For hva slags utsikter er det å bli plassert i årevis i «humanitære siloer» i bare litt mindre fattige og konfliktfylte naboland?

Spørsmålet settes nå på spissen av økonomiprofessoren Paul Collier, som ble omvavnet av innvandringskritikere etter boka «Exodus» i 2013. Han kaller europeiske politikere for «hodeløse høns», men etterhvert har selv Merkel søkt hans råd, og i sin nye bok «Refuge» (skrevet sammen med flyktningforskeren Alexander Betts) appellerer han vel så mye til hjertet.

Collier ble dypt sjokkert og beveget under et besøk i leiren Zaatari i Jordan i 2015. 83000 mennesker var «lagret», satt på vent, uten skole, uten jobb. 15 minutter unna lå en industrisone uten arbeidere. Koblingen var opplagt. Et storstilt pilotprosjekt har nå skapt 39000 arbeidsplasser i en vinn-vinn-situasjon der alle parter får utnyttet sine «komparative fortrinn»: Vesten har pengene og firmaene, nabolandene har jobbene og bostedene, flyktningene har ferdighetene, arbeidsviljen, ønsket om å brødfø seg selv – og på sikt ta med seg jobben til hjemlandet.

Slik kan flyktningproblemet løses, ifølge Collier. Forfang mener dette blir for enkelt, modellen ikke lar seg overføre overalt. Det er mulig. Men Uganda har også gitt flyktningene lov til å jobbe og bevege seg fritt. Resultat: 21 prosent driver en virksomhet med minst én annen ansatt. 40 prosent av disse er fra Uganda. Flyktninger kan altså skape jobber for innfødte.

Denne «jobblinja» gir nye muligheter i en fastlåst situasjon for flyktningene. Men da må vi slutte å infantilisere dem i UNCHRs leire. Og vi må innse at flyktningkonvensjonen, opprettet for individer forfulgt av myndighetene, ikke fungerer for store grupper som flykter fra myndigheters kollaps. Det skammelige, mener Collier, er ikke å angripe asylretten. Det er å verne et 60 år gammelt system som hindrer oss i gjøre vår moralske plikt til å hjelpe.

Teksten er opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 6. mai 2017.

Posted on

Fisting i Valdres

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Finnes det et filter mot pornofrykt og skremselspropaganda?

KAMPEN MOT PORNO er tilbake, slik vi kjenner den: Kunnskaps- og refleksjonsnivået er skandaløst lavt. Pornografien framstilles som en simpel, ond og allestedsnærværende kraft. Kvinner og barn er i fare. Trusselen må stoppes med filtre etter kinesisk eller nordkoreansk forbilde: «Så jeg spør dere, norske partiledere: Trine, Audun, Rasmus, Jonas, Siv, Erna, Terje og Bjørnar – er dere med på å stenge Pornhub?» Det er som å si: Barn tar skade av TV og mobiler, skal vi stenge Elkjøp?

Den bekymrede, rasende forelder har fått en ny vår i nettpornoens tid. Ta forfatteren Tore Renberg. På åttitallet, som tolvåring, var han fan av lærhomsebandet Frankie Goes To Hollywood. Nå er han fireogførr, far og forbanna på russelåtene, som «savner anstendighet». Den pornografiserte offentligheten “ødelegger innsiden av hodet til unge mennesker” og «spytter på det fineste som finnes. Kjærligheten. Nærheten.»

DÉT HAR VI HØRT FØR. Det vi aldri hører, er hva de unge selv mener. I moralpanikkens skuespill har de bare én rolle: Som passive, sårbare ofre for en kynisk industri. Det spiller ingen rolle om forskning viser at barn ikke tar skade av seksuelle bilder, eller sexologer ber foreldrene holde seg unna. Det gjelder å “beskytte de som trenger det mest”.

Vi er enige om at barn og porno ikke hører sammen. Og det går som regel greit. Barn synes sånt er «Æsj!». Men når voksne føler avsky, tror de reaksjonen gir dem rett til å fordømme ytringer og handlinger som bryter med deres bilde av den «riktige» seksualiteten. Da greier de ikke å se russelåter som humor, lek eller provokasjon. Bare som bokstavelige uttrykk for et forferdelig kvinnesyn. Da blir heller ikke porno iscenesettelse av skitne fantasier. Bare misvisende, skadelig seksualopplysning. Ungdom skjønner at «Hey My Grandma Is a Whore» ikke er realisme eller skolefjernsyn, men i pornodebatten må vi ta umodne voksne og deres følelser på alvor. Også når de selv driver utstrakt desinformasjon.

«BARNA VÅRE BLIR BOMBARDERT med porno gjennom hele oppveksten,» hevder Kjell Ingolf Ropstad (KrF), nestleder i justiskomiteen. Han forklarte på Twitter hvordan det skjer: «Vel, ta et kjapt bildesøk på fisking. Så skriver du litt feil, f.eks. fisting. Synes ikke det som kommer opp passer for barn.»

Dermed kom vitsene om cuntantstøtten og Paulus’ brev til fisterne. Noen påpekte at bokstavene «k» og «t» ikke ligger faretruende nær hverandre på tastaturet. Men av uforklarlige grunner blir alltid de anstendige mest eksponert for smusset. «Det er ikke mulig å åpne nettet uten å få sex rett i fleisen,» ifølge Renberg. «Det er ikke mulig å slå på tv-en uten å få sex, i en eller annen variant, rett i øynene. Det er ikke mulig å åpne smart-telefonen uten å få tilbud om å ligge med en kvinne; jeg kan velge alder og fasong selv.» Javel, men nettannonser baserer seg på nettbrukerens historikk. Vil Renberg ha færre sextilbud, bør han kanskje begrense sin egen pornosurfing. Slik tenåringer gjør det.

MEDIETILSYNET skriver at “relativt få barn bruker/besøker pornosider”. To av tre har aldri vært innom. Bare 19 prosent i 13-16-årsalderen besøker pornosider ukentlig eller oftere. Ropstad linker til en undersøkelse som viser at 34 prosent av norske barn har sett porno på nett, mens EU-snittet er 14 prosent. Men han siterer ikke dette: «77% av de norske barna som har sett porno sier at dette ikke har plaget dem, mens 23% av de som har sett slike bilder (dvs. 9% av alle barn) følte seg opprørt eller ukomfortable etterpå. For de fleste gikk dette over i løpet av noen dager.»

Barn blir mer skremt av å se virkelig vold og ulykker på YouTube og nyhetene. Og mange barn som er redd for porno, sier de er det fordi foreldrene har sagt at porno ikke er bra.

NETTOPP. Verdens største pornonettsted, Pornhub, vises videoer av ulike folk, særlig kvinnfolk, som har ulike former for utagerende sex. Det ser mer ut som nytelse enn tortur. Ingen blir drept. (Alt dette har jeg fra en venn.) Men når trebarnsmoren Kjersti Cecilie Jensen beskriver Pornhub i VG eller på Dagsnytt 18, høres det sånn ut: «For min del fremstår dette innholdet som overgrepsbilder av barn (…) Pornhub er en versting (…) i mainstream-pornoen spres det et budskap om vold mot kvinner og barn.» Og så kommer linken til virkeligheten: «Hemsedalsaken viser oss at denne utbredte pornobruken både har store individuelle omkostninger og samfunnsmessige konsekvenser.»

Selv lurer jeg på om en jurist kan si hva som helst uten konsekvenser for henne selv. Jensen, som til daglig jobber i Advokatfirmaet Hjort, fremmer altså løse anklager om grove lovbrudd gjengitt på film, og bruker en betent voldtektssak uten forbindelse med porno, til å kreve at Kripos blokkerer et populært nettsted. Hvorfor? Fordi hun deler pornosyn med Kari Jaquesson og Kvinnegruppa Ottar, og har bistått dem med å finne ut hvordan lovverket kan brukes til å «stoppe pornokulturen».

DÅRLIGERE TIL Å SKREMME er ikke Norges nye antipornostjerne, Ulrikke Falch (20), aka «Skam-Vilde», som på 8. mars ble hyllet av alle gamle og nye feminister. Hun hevder at «90 prosent av alle scenene i de mestselgende pornofilmene inneholder en voldelig handling,» og at hun selv som sjuåring brukte incest- og dyreporno som seksualundervisning før skoletid. Hvis noen tror dette er representativt for noe som helst, er det fordi de selv vil tro det verste om pornografi. Falch advarer mot «konsekvensene for de neste generasjonene som blir oppfostret på hardcore porno». Vel, hardporno har vært lovlig og stadig mer tilgjengelig i Norge siden 2005. Samtidig har den seksuelle debutalderen stått stille, unge er fortsatt opptatt av forelskelse og kjærlighet, og de aller fleste har et åpent, positivt forhold til seksualitet og seksuelt mangfold. Og finnes det noen annen periode i norgeshistorien der gutter har hatt større respekt for jenter og kvinner, så har vi til gode å høre om den.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 8. april 2017.

Posted on

Den gode, den onde og den fremmede

Kan man skylde på Statistisk sentralbyrå om man ønsker 1,5 mill. innvandrere til Oslo?

 «Der Rolness ser ut til å ønske å holde fremmede folk på avstand, er jeg overbevist om at noe av det viktigste vi kan gjøre i vår tid er å bli kjent med fremmede folk, slik at vi slutter å være fremmede for hverandre.»

Sitatet sto uthevet med fete typer over en halv side i VG i forrige uke. Det kunne vært skrevet av en engasjert skoleelev i Aftenpostens Si;D-spalte. Men avsender var en 55-årig professor i sosialantropologi, utsatt for kritikk.

Fordi jeg har ytret meg om negative sider ved innvandring og islam, er jeg ifølge Thomas Hylland Eriksen «negativt innstilt til innvandring», og særlig «muslimsk innvandring». Denne stråmannen havner da i bås med de redde, dumme og onde, de som frykter eller hater fremmede. I motsetning til de åpne, nysgjerrige og humane, de som ikke «deler folk i oss og dem». Bortsett fra at de gratulerer seg selv med et mye bedre menneskesyn enn de andre.

Terje Tvedt kalte det godhetstyranniet: En debattform og hersketeknikk som reduserer kompliserte saksforhold til en enkel moralsk dikotomi (empati mot kynisme), slik at reel diskusjon blir umulig. Derfor er det ekstra underlig når Hylland Eriksen skriver om vår disputt: «Det foreligger altså en uenighet, og den som ikke kan leve med uenighet, vil få vanskeligheter med å trives i et liberalt demokrati.»

Mange har kritisert meg for ulike ting, men aldri for å unngå uenighet. Derimot var Hylland Eriksen i 2011 medforfatter av en kronikk om «juridisk og moralsk uakseptable ytringer». Ytringene kom selvsagt fra «de som er innbitt skeptiske til bestemte minoriteter og til utviklingen i retning av et mer flerkulturelt samfunn». Det fantes altså grenser for levelig uenighet om Hylland Eriksens store kjepphest i tredve år.

Og den har han ridd uten respekt for grensen mellom politikk og forskning, og iblant med et nonchalant forhold til fakta og konsekvenser. I 2004 foreslo han at Oslo skulle ta i mot 1,5 millioner innvandrere fram mot 2050. Men hva skjer når jeg minner ham på om det?

Da skriver han om historien. Han bare anslo «at 1,5 millioner innvandrere (og etterkommere) i Norge i 2050 kan være et rimelig antall. Tallet er mindre radikalt enn Rolness tror, og var den gangen i tråd med Statistisk Sentralbyrås (SSB) fremskrivninger.»

Dette er tredobbelt feil.

SSB begynte ikke med slike fremskrivninger før året etter at Hylland kom med sitt forlag. Byrået beregner antall innvandrere og deres barn født i Norge, mens Hylland Eriksens snakket om antall nye personer til Norge i perioden. Og det var uttrykkelig hans egen idé å ønske 1,5 mill. velkommen til Oslo. Det er i beste fall oppfinnsomt av Hylland Eriksen å gi SBB ansvaret for det han selv kalte en «en ambisiøs plan om innvandring», lansert på kommentarplass og i et intervju i Morgenbladet. Han fastslo at innvandring var «økonomisk lønnsomt», «godt og nødvendig for samfunnet» og avviste spørsmålet om realismen i forslaget: «Det er det ikke opp til meg å vurdere.»

Hvorfor rippe opp i dette? Vel, hadde politikerne hørt på Thomas Hylland Eriksen, ville Norge i dag lignet mer på Sverige, et land som har pådratt seg nesten uløselige «utfordringer» på grunn av rekordinnvandring fra fattige land over flere år. Slikt burde gi atskillig grunn til selvrefleksjon, men professoren velger å skyte på kritikeren: «Tenk om Kjetil Rolness hadde brukt noe av sin tid på å arbeide med løsninger, i stedet for å sutre.»

Hvis det er sutring å avvise overoptimistiske sosiale eksperimenter, og holde innvandringen på et bærekraftig nivå, så bør vi ha mer sutring. Da får vi også mindre høyrepopulistisk reaksjon. Vi bremset asylstrømmen i 2015 med innstramminger, men den demografiske utviklingen sør for Europa forteller oss at dette bare er begynnelsen. Hylland Eriksen har raljert over «den hvite diskursen» om «fattige folk og opportunister fra hele verden som står i kø ved grensen». Køen ved Europas grenser er for lengst en realitet, flertallet er økonomiske migranter, og skal vi håndtere presset på en human og realistisk måte, må vi ha en åpen, faktabasert debatt, uten ytterpunktenes anklager om rasisme eller landssvik.

Så derfor, Hylland Eriksen: Hvis du fortsatt mener at innvandring er lønnsomt, så gi oss det forskningsmessige belegget for det. Og siden du ber oss «tåle litt mer kaos og improvisasjon», vil vi også høre hva slags innvandringsnivå du nå anbefaler – og hvorfor. Helst uten å skylde på SSB.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 22. mars 2017.