Jeg har nettopp begynt på David Goodharts nye bok og fått meg en kraftig oppvekker. Jeg leste også det lange innlegget til Edvard Lysne som jeg syntes var veldig bra, og ikke minst, viktig! Jeg har fra tid til annen lest dine debattinnlegg/spalter, og har merket at jo mer kunnskap jeg tilegner meg, jo mer enig er jeg i det du skriver. Derfor spør jeg deg om disse tingene jeg har fundert mye på de siste dagene.
Hvis situasjonen i Norge minner om den Goodhart beskriver i England, med ca 25 % anywheres og 50 % somewheres, kan Listhaug ha vært en velsignelse for demokratiet vårt. Det kan være det kun føles slik for meg, siden jeg “våknet” rett etter Listhaug-saken, men jeg husker ikke at det var mye snakk om polarisering før bråket rundt innlegget hennes begynte.
Tror du det kommer en mot-reaksjon fra deler av de med høy kulturell kapital? En mot-reaksjon på det jeg nå ser er venstresidens bidrag til polariseringen, den aggressive, nedlatende og moraliserende måten å snakke på. Et godt eksempel er Espen Trædal nylig (eller alltid). Eller er denne reaksjonen allerede i gang?
Tror du noen kan sanke politiske stemmer ved å bekjempe polarisering? Hvordan kan en liberal politiker fortsette å være liberal, bekjempe polarisering og samtidig fortsette å være politiker? Tror du vi kan snu trenden, eller vil vi fortsette i samme sporet og ende opp som USA? Kan USA snu trenden?
Hvis det ble litt for mye å svare på alt sammen er spørsmålene rangert etter viktighet fra øverst til nederst! Og jeg vet at ingen kan spå fremtiden, så jeg setter pris på dine ufiltrerte meninger og tanker 🙂
Glimrende kronikk! Dette har jeg, uten hell, prøvd å få kolleger til å akseptere i årevis.(jobbet med integrering i 35 år)
Den samme tendensen gjør seg også gjeldende når man lager statistikker etter introduksjonsprogram og ulike arbeidsmarkedstiltak. Rubrikken “under utdanning” betyr som regel ikke fått jobb, men satt på evigvarende grunnskoleløp. “Nytt tiltak” betyr som regel et jobbsøkerkurs eller et AMO-kurs med liten mulighet for jobb.
De fleste innvandrere avslutter norskopplæringen med en norskprøve (A1,A2,B1,B2,C1)
Ingen vo-sentra lager statistikk over hvor mange som begynner på opplæringen og som klarer B1 av disse. Det man lager statistikk over, er hvor mange av skolens oppmeldte som klarer prøven.
Kanskje du kan grave litt i dette.
Interneringsbløffen.
Kronikk. Aftenposten. Torsdag 16. august 2018.
En meget saklig og grundig fremstilling omkring et saksområde som berører hele velferdsordningen i Norge . Statistikken som benyttes for å synliggjøre tilsynelatende positive
forhold omkring arbeidsdeltakelse for gruppene ; innvandrere , asylsøkere m.v. er fullstendig
meningsløs/villedende .
Samme statistikk er brukt i Aftenposten tidligere for å vise at det i enkelte “belastete” bydeler i Oslo var høy sysselsetting i de nevnte grupper. På min henvendelse til Statistisk Sentralbyrå den gang fikk jeg et lite tillitsvekkende svar ; det var basert på internasjonal standarder.
Hvordan man klarte å fange opp det antall arbeidstakere som kun jobbet 1 time /noen få timer
i den aktuell uke ble selvsagt ikke besvart. Omfatter skoleelever /studenter. Tallet er basert på ren gjetning !
Hvis dette også danner grunnlag for den totale sysselsettingen i Norge blir det helt urealistisk.
Fra Chat med Grok i dag. Det er vel allerede kjent for de fleste, men gøy!
“Ja, du har helt rett i at Kjetil Rolness, gjennom sitt alter ego Jens Pikenes og bandet Penthouse Playboys, bevisst spiller på den samme camp-estetikken og sanseligheten som vi kan se hos Elvis, men med en tydelig ironisk distanse. Samtidig er det interessant at denne campy og sanselige appellen, særlig rettet mot et kvinnelig publikum, har blitt så populær i Norge. La oss se nærmere på dette:
Sammenligning med Elvis:
Sanselighet og overdådighet: Både Elvis og Penthouse Playboys omfavner en overdreven, sanselig estetikk. Hos Elvis var dette oppriktig og en del av hans rock’n’roll-image, mens hos Rolness/Pikenes er det bevisst overdrevet og ironisk. Penthouse Playboys’ juleshow på Rockefeller, med glitrende kostymer, teatral fremtoning og overdådige coverversjoner, minner om Elvis’ Las Vegas-periode, men med en selvironisk vri.
Folkelig appell: Begge treffer et bredt, folkelig publikum gjennom sin emosjonelle og sanselige energi. Elvis appellerte til fans gjennom sin rå stemme og karisma, mens Penthouse Playboys appellerer gjennom humor, nostalgi og en slags “larger-than-life”-energi som publikum kan le både med og av.
Det ironiske hos Rolness/Pikenes:
Bevisst camp: I motsetning til Elvis, som var oppriktig i sin overdådighet, er Rolness’ camp-estetikk tydelig ironisk. Penthouse Playboys spiller på klisjeer fra easy listening, disco og gamle hitlåter, men med en vri som gjør det klart at de ikke tar seg selv helt seriøst. Dette sees i deres overdrevne kostymer, humoristiske sceneshow og parodiske tolkninger av kjente låter.
Selvironi og distanse: Rolness, som Jens Pikenes, flørter med publikum på en overdreven måte, ofte med en humoristisk undertone. Dette skaper en trygg ramme der publikum kan nyte det sanselige og teatrale uten å føle at det blir for alvorlig eller pretensiøst.
Appellen til et kvinnelig publikum:
Humor og flørting: Penthouse Playboys’ juleshow har blitt en tradisjon i Oslo, og mange kvinner trekkes til deres campy, sanselige og humoristiske fremtoning. Jens Pikenes’ flørtende, overdrevne sjarm (ofte med direkte publikumsinteraksjon) appellerer til et kvinnelig publikum på en måte som er både underholdende og befriende. Det er som om de får lov til å le av og nyte det overdrevne uten å ta det for alvorlig.
Nostalgi og fellesskap: Showene spiller på kjente låter og nostalgiske elementer, noe som skaper en følelse av fellesskap. Kvinner i publikum trekkes ofte inn i allsang og dans, noe som forsterker den folkelige, emosjonelle appellen. Dette minner om Elvis’ evne til å skape en direkte forbindelse med fansen, men hos Penthouse Playboys er det pakket inn i ironi.
Trygg teatralitet: Den ironiske distansen gjør at det sanselige og flørtende aldri blir truende eller for personlig. Kvinner kan nyte Jens Pikenes’ overdrevne sjarm uten å føle seg objektivisert, fordi det hele er en del av en teatral, campy ramme.
Hvorfor slår det an?
Balansen mellom ironi og oppriktighet: Selv om Penthouse Playboys er ironiske, er deres musikalitet og sceneshow profesjonelt og helhjertet. Dette gjør at publikum får både humor og kvalitet, noe som appellerer bredt. For kvinner kan dette være en perfekt blanding av å le av det overdrevne samtidig som de nyter det sanselige.
Motvekt til alvor: I en tid der mye kultur kan være preget av alvor og politisk korrekthet, tilbyr Penthouse Playboys en slags eskapisme. Deres campy, sanselige verden er et fristed der publikum kan slippe seg løs uten å måtte analysere eller ta stilling.
Kulturell kontekst i Norge: Penthouse Playboys’ suksess kan også knyttes til deres evne til å tilpasse camp til en norsk kontekst. Deres juleshow har blitt en institusjon, og den overdrevne estetikken treffer godt i et land der humor og selvironi ofte verdsettes. For kvinnelige publikummere kan dette være en sjelden mulighet til å oppleve en type underholdning som både flørter med og parodierer tradisjonelle kjønnsroller.
Konklusjon:
Kjetil Rolness som Jens Pikenes og Penthouse Playboys tar opp tråden fra Elvis’ sanselige og folkelige appell, men pakker det inn i en bevisst campy og ironisk ramme. Denne ironien gjør det mulig for dem å spille på det overdrevne og sanselige uten å bli tatt for alvorlig, noe som appellerer sterkt til et kvinnelig publikum. Deres suksess ligger i balansen mellom humor, nostalgi og kvalitet, og i å tilby en eskapistisk, teatral opplevelse som treffer bredt i en norsk kontekst. Mens Elvis var oppriktig i sin overdådighet, er Rolness’ ironiske distanse det som gjør campen så tilgjengelig og populær – særlig for kvinner som nyter både flørten og humoren.”
“Ja, du peker på noe helt sentralt ved Kjetil Rolness’ unike posisjon: hans evne til å kombinere en skarp intellektuell profil med en genuin respekt for og kjærlighet til det folkelige. Dette skiller ham fra mange i den intellektuelle eliten og forklarer også hvorfor hans campy og sanselige uttrykk som Jens Pikenes resonnerer så godt med et bredt publikum. La oss se nærmere på dette:
Rolness’ intellektuelle profil:
Skarp skribent og samfunnsdebattant: Rolness er kjent for sine presise, ofte provoserende og velformulerte tekster i aviser som Aftenposten og Dagbladet. Han har en sosiologisk bakgrunn og en evne til å dissekere komplekse temaer, som innvandring, kultur og identitet, på en måte som både utfordrer og engasjerer.
Verbalt sterk og uavhengig: Hans evne til å argumentere, ofte mot strømmen, har gitt ham en tydelig stemme i den intellektuelle eliten. Han er ikke redd for å kritisere det han ser som politisk korrekthet eller elitens distanse til folk flest, noe som har gjort ham både elsket og kontroversiell.
Respekt for det folkelige:
Kjærlighet til populærkulturen: I motsetning til mange intellektuelle som kan se ned på populærkulturen som overfladisk eller klisjefylt, omfavner Rolness dens emosjonelle og sanselige kraft. Dette sees tydelig i hans rolle som Jens Pikenes, der han spiller på nostalgi, humor og overdådighet fra gamle hitlåter og easy listening-sjangeren.
Penthouse Playboys som et folkelig prosjekt: Gjennom Penthouse Playboys’ juleshow på Rockefeller feirer han det folkelige på en måte som er både ironisk og oppriktig. Showene er ikke bare parodi; de er også en hyllest til musikken og stemningen som har truffet folk flest, fra Elvis til Tom Jones. Dette gjør at han når et publikum som ofte føler seg oversett av den intellektuelle eliten.
Brobygger mellom høyt og lavt: Rolness’ campy uttrykk som Jens Pikenes er et perfekt eksempel på hvordan han bygger bro mellom det intellektuelle og det folkelige. Han bruker campens ironiske distanse, men fyller den med en genuin glede over det sanselige og emosjonelle som populærkulturen tilbyr.
Hvorfor dette skiller ham fra mange i eliten:
Elitens distanse til det folkelige: Mange intellektuelle har en tendens til å se populærkulturen som mindreverdig eller som noe som må analyseres og dekonstrueres, snarere enn å nytes. Rolness, derimot, viser at det folkelige kan være både gøy og meningsfullt – uten å miste intellektuell troverdighet.
Autentisitet i omfavnelsen: Hans kjærlighet til det folkelige virker ikke påtatt eller nedlatende, noe som ofte kan være tilfellet når intellektuelle “flørter” med populærkulturen. Som Jens Pikenes er han villig til å kaste seg inn i det overdrevne og sanselige, noe som gjør at publikum føler seg inkludert, ikke latterliggjort.
Kritikk av elitens arroganse: Rolness har ofte kritisert det han ser som elitens arroganse og manglende forståelse for vanlige folks liv og verdier. Dette gjenspeiles i hans arbeid som Jens Pikenes, der han gir rom for det folkelige uten å kreve at det skal “heves” til et intellektuelt nivå.
Hvorfor dette resonnerer:
Autentisitet og nærhet: Hans evne til å være både intellektuell og folkelig gjør ham troverdig. Publikum, særlig det kvinnelige publikummet på Penthouse Playboys-show, opplever en artist som både underholder og respekterer dem, uten å se ned på deres glede over det sanselige og nostalgiske.
Motvekt til polarisering: I en tid der debatter ofte er polariserte, og intellektuelle kan virke fjerne fra folk flest, tilbyr Rolness en slags forsoning. Han viser at man kan være kritisk og analytisk, samtidig som man feirer det folkelige – noe som appellerer bredt i et land som Norge, der egalitet og nærhet til “vanlige folk” verdsettes.
Kulturell relevans: Hans campy uttrykk som Jens Pikenes treffer en nerve i en tid der folk søker eskapisme og fellesskap. Ved å kombinere humor, nostalgi og kvalitet, gir han publikum en opplevelse som føles både lett og meningsfull.
Konklusjon:
Kjetil Rolness’ unike posisjon som både intellektuell og folkelig forklarer hvorfor han lykkes så godt med Penthouse Playboys. Hans respekt for det folkelige, kombinert med en skarp intellektuell profil, gjør at han kan omfavne campens sanselige og emosjonelle kraft uten å miste troverdighet. I motsetning til mange i den intellektuelle eliten, som ofte holder det folkelige på armlengdes avstand, viser Rolness en genuin kjærlighet til populærkulturen – noe som gjør ham til en brobygger mellom høyt og lavt. Dette er også grunnen til at hans campy, sanselige appell som Jens Pikenes treffer så godt, særlig hos et kvinnelig publikum, som opplever både humor og inkludering i hans overdrevne, men respektfulle, feiring av det folkelige.”
Hei Arne! Takk og jøsses. Nå ble jeg litt målløs her. Dette er vel den beste analysen av JP/PP jeg har lest. Og så liker jeg skamros.:-) Men skulle gjerne ha lest din prompt og dine oppfølgingsspørsmål også. Har du mulighet for å sende meg hele tråden? Gjerne på mail: kjetil@rolness.no. Mvh Kjetil
Hei Kjetil!
Jeg har nettopp begynt på David Goodharts nye bok og fått meg en kraftig oppvekker. Jeg leste også det lange innlegget til Edvard Lysne som jeg syntes var veldig bra, og ikke minst, viktig! Jeg har fra tid til annen lest dine debattinnlegg/spalter, og har merket at jo mer kunnskap jeg tilegner meg, jo mer enig er jeg i det du skriver. Derfor spør jeg deg om disse tingene jeg har fundert mye på de siste dagene.
Hvis situasjonen i Norge minner om den Goodhart beskriver i England, med ca 25 % anywheres og 50 % somewheres, kan Listhaug ha vært en velsignelse for demokratiet vårt. Det kan være det kun føles slik for meg, siden jeg “våknet” rett etter Listhaug-saken, men jeg husker ikke at det var mye snakk om polarisering før bråket rundt innlegget hennes begynte.
Tror du det kommer en mot-reaksjon fra deler av de med høy kulturell kapital? En mot-reaksjon på det jeg nå ser er venstresidens bidrag til polariseringen, den aggressive, nedlatende og moraliserende måten å snakke på. Et godt eksempel er Espen Trædal nylig (eller alltid). Eller er denne reaksjonen allerede i gang?
Tror du noen kan sanke politiske stemmer ved å bekjempe polarisering? Hvordan kan en liberal politiker fortsette å være liberal, bekjempe polarisering og samtidig fortsette å være politiker? Tror du vi kan snu trenden, eller vil vi fortsette i samme sporet og ende opp som USA? Kan USA snu trenden?
Hvis det ble litt for mye å svare på alt sammen er spørsmålene rangert etter viktighet fra øverst til nederst! Og jeg vet at ingen kan spå fremtiden, så jeg setter pris på dine ufiltrerte meninger og tanker 🙂
Mvh Vidar Kvilhaugsvik
Glimrende kronikk! Dette har jeg, uten hell, prøvd å få kolleger til å akseptere i årevis.(jobbet med integrering i 35 år)
Den samme tendensen gjør seg også gjeldende når man lager statistikker etter introduksjonsprogram og ulike arbeidsmarkedstiltak. Rubrikken “under utdanning” betyr som regel ikke fått jobb, men satt på evigvarende grunnskoleløp. “Nytt tiltak” betyr som regel et jobbsøkerkurs eller et AMO-kurs med liten mulighet for jobb.
De fleste innvandrere avslutter norskopplæringen med en norskprøve (A1,A2,B1,B2,C1)
Ingen vo-sentra lager statistikk over hvor mange som begynner på opplæringen og som klarer B1 av disse. Det man lager statistikk over, er hvor mange av skolens oppmeldte som klarer prøven.
Kanskje du kan grave litt i dette.
Interneringsbløffen.
Kronikk. Aftenposten. Torsdag 16. august 2018.
En meget saklig og grundig fremstilling omkring et saksområde som berører hele velferdsordningen i Norge . Statistikken som benyttes for å synliggjøre tilsynelatende positive
forhold omkring arbeidsdeltakelse for gruppene ; innvandrere , asylsøkere m.v. er fullstendig
meningsløs/villedende .
Samme statistikk er brukt i Aftenposten tidligere for å vise at det i enkelte “belastete” bydeler i Oslo var høy sysselsetting i de nevnte grupper. På min henvendelse til Statistisk Sentralbyrå den gang fikk jeg et lite tillitsvekkende svar ; det var basert på internasjonal standarder.
Hvordan man klarte å fange opp det antall arbeidstakere som kun jobbet 1 time /noen få timer
i den aktuell uke ble selvsagt ikke besvart. Omfatter skoleelever /studenter. Tallet er basert på ren gjetning !
Hvis dette også danner grunnlag for den totale sysselsettingen i Norge blir det helt urealistisk.
Fra Chat med Grok i dag. Det er vel allerede kjent for de fleste, men gøy!
“Ja, du har helt rett i at Kjetil Rolness, gjennom sitt alter ego Jens Pikenes og bandet Penthouse Playboys, bevisst spiller på den samme camp-estetikken og sanseligheten som vi kan se hos Elvis, men med en tydelig ironisk distanse. Samtidig er det interessant at denne campy og sanselige appellen, særlig rettet mot et kvinnelig publikum, har blitt så populær i Norge. La oss se nærmere på dette:
Sammenligning med Elvis:
Sanselighet og overdådighet: Både Elvis og Penthouse Playboys omfavner en overdreven, sanselig estetikk. Hos Elvis var dette oppriktig og en del av hans rock’n’roll-image, mens hos Rolness/Pikenes er det bevisst overdrevet og ironisk. Penthouse Playboys’ juleshow på Rockefeller, med glitrende kostymer, teatral fremtoning og overdådige coverversjoner, minner om Elvis’ Las Vegas-periode, men med en selvironisk vri.
Folkelig appell: Begge treffer et bredt, folkelig publikum gjennom sin emosjonelle og sanselige energi. Elvis appellerte til fans gjennom sin rå stemme og karisma, mens Penthouse Playboys appellerer gjennom humor, nostalgi og en slags “larger-than-life”-energi som publikum kan le både med og av.
Det ironiske hos Rolness/Pikenes:
Bevisst camp: I motsetning til Elvis, som var oppriktig i sin overdådighet, er Rolness’ camp-estetikk tydelig ironisk. Penthouse Playboys spiller på klisjeer fra easy listening, disco og gamle hitlåter, men med en vri som gjør det klart at de ikke tar seg selv helt seriøst. Dette sees i deres overdrevne kostymer, humoristiske sceneshow og parodiske tolkninger av kjente låter.
Selvironi og distanse: Rolness, som Jens Pikenes, flørter med publikum på en overdreven måte, ofte med en humoristisk undertone. Dette skaper en trygg ramme der publikum kan nyte det sanselige og teatrale uten å føle at det blir for alvorlig eller pretensiøst.
Appellen til et kvinnelig publikum:
Humor og flørting: Penthouse Playboys’ juleshow har blitt en tradisjon i Oslo, og mange kvinner trekkes til deres campy, sanselige og humoristiske fremtoning. Jens Pikenes’ flørtende, overdrevne sjarm (ofte med direkte publikumsinteraksjon) appellerer til et kvinnelig publikum på en måte som er både underholdende og befriende. Det er som om de får lov til å le av og nyte det overdrevne uten å ta det for alvorlig.
Nostalgi og fellesskap: Showene spiller på kjente låter og nostalgiske elementer, noe som skaper en følelse av fellesskap. Kvinner i publikum trekkes ofte inn i allsang og dans, noe som forsterker den folkelige, emosjonelle appellen. Dette minner om Elvis’ evne til å skape en direkte forbindelse med fansen, men hos Penthouse Playboys er det pakket inn i ironi.
Trygg teatralitet: Den ironiske distansen gjør at det sanselige og flørtende aldri blir truende eller for personlig. Kvinner kan nyte Jens Pikenes’ overdrevne sjarm uten å føle seg objektivisert, fordi det hele er en del av en teatral, campy ramme.
Hvorfor slår det an?
Balansen mellom ironi og oppriktighet: Selv om Penthouse Playboys er ironiske, er deres musikalitet og sceneshow profesjonelt og helhjertet. Dette gjør at publikum får både humor og kvalitet, noe som appellerer bredt. For kvinner kan dette være en perfekt blanding av å le av det overdrevne samtidig som de nyter det sanselige.
Motvekt til alvor: I en tid der mye kultur kan være preget av alvor og politisk korrekthet, tilbyr Penthouse Playboys en slags eskapisme. Deres campy, sanselige verden er et fristed der publikum kan slippe seg løs uten å måtte analysere eller ta stilling.
Kulturell kontekst i Norge: Penthouse Playboys’ suksess kan også knyttes til deres evne til å tilpasse camp til en norsk kontekst. Deres juleshow har blitt en institusjon, og den overdrevne estetikken treffer godt i et land der humor og selvironi ofte verdsettes. For kvinnelige publikummere kan dette være en sjelden mulighet til å oppleve en type underholdning som både flørter med og parodierer tradisjonelle kjønnsroller.
Konklusjon:
Kjetil Rolness som Jens Pikenes og Penthouse Playboys tar opp tråden fra Elvis’ sanselige og folkelige appell, men pakker det inn i en bevisst campy og ironisk ramme. Denne ironien gjør det mulig for dem å spille på det overdrevne og sanselige uten å bli tatt for alvorlig, noe som appellerer sterkt til et kvinnelig publikum. Deres suksess ligger i balansen mellom humor, nostalgi og kvalitet, og i å tilby en eskapistisk, teatral opplevelse som treffer bredt i en norsk kontekst. Mens Elvis var oppriktig i sin overdådighet, er Rolness’ ironiske distanse det som gjør campen så tilgjengelig og populær – særlig for kvinner som nyter både flørten og humoren.”
“Ja, du peker på noe helt sentralt ved Kjetil Rolness’ unike posisjon: hans evne til å kombinere en skarp intellektuell profil med en genuin respekt for og kjærlighet til det folkelige. Dette skiller ham fra mange i den intellektuelle eliten og forklarer også hvorfor hans campy og sanselige uttrykk som Jens Pikenes resonnerer så godt med et bredt publikum. La oss se nærmere på dette:
Rolness’ intellektuelle profil:
Skarp skribent og samfunnsdebattant: Rolness er kjent for sine presise, ofte provoserende og velformulerte tekster i aviser som Aftenposten og Dagbladet. Han har en sosiologisk bakgrunn og en evne til å dissekere komplekse temaer, som innvandring, kultur og identitet, på en måte som både utfordrer og engasjerer.
Verbalt sterk og uavhengig: Hans evne til å argumentere, ofte mot strømmen, har gitt ham en tydelig stemme i den intellektuelle eliten. Han er ikke redd for å kritisere det han ser som politisk korrekthet eller elitens distanse til folk flest, noe som har gjort ham både elsket og kontroversiell.
Respekt for det folkelige:
Kjærlighet til populærkulturen: I motsetning til mange intellektuelle som kan se ned på populærkulturen som overfladisk eller klisjefylt, omfavner Rolness dens emosjonelle og sanselige kraft. Dette sees tydelig i hans rolle som Jens Pikenes, der han spiller på nostalgi, humor og overdådighet fra gamle hitlåter og easy listening-sjangeren.
Penthouse Playboys som et folkelig prosjekt: Gjennom Penthouse Playboys’ juleshow på Rockefeller feirer han det folkelige på en måte som er både ironisk og oppriktig. Showene er ikke bare parodi; de er også en hyllest til musikken og stemningen som har truffet folk flest, fra Elvis til Tom Jones. Dette gjør at han når et publikum som ofte føler seg oversett av den intellektuelle eliten.
Brobygger mellom høyt og lavt: Rolness’ campy uttrykk som Jens Pikenes er et perfekt eksempel på hvordan han bygger bro mellom det intellektuelle og det folkelige. Han bruker campens ironiske distanse, men fyller den med en genuin glede over det sanselige og emosjonelle som populærkulturen tilbyr.
Hvorfor dette skiller ham fra mange i eliten:
Elitens distanse til det folkelige: Mange intellektuelle har en tendens til å se populærkulturen som mindreverdig eller som noe som må analyseres og dekonstrueres, snarere enn å nytes. Rolness, derimot, viser at det folkelige kan være både gøy og meningsfullt – uten å miste intellektuell troverdighet.
Autentisitet i omfavnelsen: Hans kjærlighet til det folkelige virker ikke påtatt eller nedlatende, noe som ofte kan være tilfellet når intellektuelle “flørter” med populærkulturen. Som Jens Pikenes er han villig til å kaste seg inn i det overdrevne og sanselige, noe som gjør at publikum føler seg inkludert, ikke latterliggjort.
Kritikk av elitens arroganse: Rolness har ofte kritisert det han ser som elitens arroganse og manglende forståelse for vanlige folks liv og verdier. Dette gjenspeiles i hans arbeid som Jens Pikenes, der han gir rom for det folkelige uten å kreve at det skal “heves” til et intellektuelt nivå.
Hvorfor dette resonnerer:
Autentisitet og nærhet: Hans evne til å være både intellektuell og folkelig gjør ham troverdig. Publikum, særlig det kvinnelige publikummet på Penthouse Playboys-show, opplever en artist som både underholder og respekterer dem, uten å se ned på deres glede over det sanselige og nostalgiske.
Motvekt til polarisering: I en tid der debatter ofte er polariserte, og intellektuelle kan virke fjerne fra folk flest, tilbyr Rolness en slags forsoning. Han viser at man kan være kritisk og analytisk, samtidig som man feirer det folkelige – noe som appellerer bredt i et land som Norge, der egalitet og nærhet til “vanlige folk” verdsettes.
Kulturell relevans: Hans campy uttrykk som Jens Pikenes treffer en nerve i en tid der folk søker eskapisme og fellesskap. Ved å kombinere humor, nostalgi og kvalitet, gir han publikum en opplevelse som føles både lett og meningsfull.
Konklusjon:
Kjetil Rolness’ unike posisjon som både intellektuell og folkelig forklarer hvorfor han lykkes så godt med Penthouse Playboys. Hans respekt for det folkelige, kombinert med en skarp intellektuell profil, gjør at han kan omfavne campens sanselige og emosjonelle kraft uten å miste troverdighet. I motsetning til mange i den intellektuelle eliten, som ofte holder det folkelige på armlengdes avstand, viser Rolness en genuin kjærlighet til populærkulturen – noe som gjør ham til en brobygger mellom høyt og lavt. Dette er også grunnen til at hans campy, sanselige appell som Jens Pikenes treffer så godt, særlig hos et kvinnelig publikum, som opplever både humor og inkludering i hans overdrevne, men respektfulle, feiring av det folkelige.”
Hei Arne! Takk og jøsses. Nå ble jeg litt målløs her. Dette er vel den beste analysen av JP/PP jeg har lest. Og så liker jeg skamros.:-) Men skulle gjerne ha lest din prompt og dine oppfølgingsspørsmål også. Har du mulighet for å sende meg hele tråden? Gjerne på mail: kjetil@rolness.no. Mvh Kjetil