Enda mer uviten om innvandring og seksualovergep

Faksimile fra Aftenposten 31. mars.
Faksimile fra Aftenposten 31. mars.

Det er flaut når Norges største avis skal korrigere tull og fusk, og selv lager mere tull.

Aftenpostens ”Uviten”-spalte er til for å påpeke ”mangelfull forskning, flau formidling, kunnskapsløs politikk eller ren fusk”. Men når emnet blir politisk betent nok, går det åpenbart i ball for enkelte av spaltens ellers pålitelige skribenter.

TV2 gjorde tidligere i år et grundig arbeid med å undersøke de som ble dømt for seksualforbytelser i 2015. I forbindelse med debatten etter overgrepene i Köln, ville man bl.a. sjekke om personer med innvandrerbakgrunn er overrepresenterte som gjerningsmenn i statistikken. En gruppe journalister med Kadafi Zahman i spissen jobbet med saken på fulltid i en måned, og presenterte funnene på en ryddig og balansert måte. Men nå har Nina Kristiansen, til daglig redaktør i forskning.no, funnet ut at TV2 leverte ”svak journalistikk”. Hennes egen begrunnelse er oppsiktvekkende svak.

Hun er særlig opptatt av TV2s overskrift, og skriver:

“”Hver fjerde seksualforbryter i 2015 har innvandringsbakgrunn”, var hovedoppslaget fra TV2, som ble gjengitt i mange medier.”

Nei. Tittelen lød: “Hver fjerde dømte seksualforbryter i fjor hadde innvandringsbakgrunn.” Det handlet altså om de faktisk dømte, ikke de faktiske gjerningsmennene, som selvsagt er langt flere.

399 ble dømt. Av dem hadde 88 innvandringsbakgrunn (etter SBBs definisjon: Begge foreldre født i utlandet). Det tilsvarer 22 prosent. Altså har TV2 dekning full dekning for tittelen sin. (Innenfor rimelig slingsmonn.)

Men siden gruppen er liten og spredt over 50 nasjonaliteter, mener Kristiansen at ”overskriften svekkes betraktelig”:

”For hva har en ung svensk mann til felles med en eldre nyankommen afghaner? Hva er likhetene mellom en middelaldrende nordlending med chilensk opphav og en ung pakistaner i Oslo? “Innvandrerbakgrunn” blir en ganske ubrukelig opplysning når en såpass liten gruppe menn er delt på så mange nasjonaliteter.”

Dette svekker ikke overskriften i det hele tatt, fordi den ikke påsto noe om fellesstrekk blant de dømte med innvandringsbakgrunn. Den bare dokumenterte deres overrepresentasjon, siden innvandringsmenn utgjør bare 16 prosent av den mannlige befolkningen over 16 år, noe TV2 opplyste. Dette ignorerer Kristiansen helt.

En overrepresentasjon er et funn som gir grunn til videre forskning. Men Kristiansen mener – uten å vise til forskning – at ”disse 50 nasjonalitetene har mindre til felles enn den norske majoriteten har”. Hvordan vet hun det? Hun har ikke engang sett nærmere på hvilke kontinenter eller land de dømte har bakgrunn fra. Så la oss gjøre det.

TV2 har laget en database over alle sakene i alle tingrettene landet rundt, men ingen god oversikt over de dømtes landbakgrunn. Men ser vi nærmere på tallene fra Oslo tingrett, finner vi 50 saker og 21 nasjonaliteter. Flere av nasjonene er representert i flere saker. Til sammen er innvandrere dømt i 32 av sakene. Det tilsvarer 64 prosent. Slik er fordelingen på landbakgrunn:

Somalia 5

Pakistan 2

Rwanda 2

Irak 2

Tyrkia 2

Romania 2

Vietnam 2

Irak 2

Libya

Makedonia

Hellas

India

Mexico

Sri Lanka

Etiopia

Eritrea

Iran

Jordan

Nigeria

Algeria

Syria

Ingen svensker her. Ingen chilenere heller. Derimot mange saker som involverer menn fra Nord-Afrika, Vest-Asia og Midt-Østen. Det samme bilde tegnes nasjonalt. Som TV2 skriver: ”Av de 88 dømte med innvandrerbakgrunn, har 42 bakgrunn fra Asia. 25 har bakgrunn fra Afrika, mens 14 har europeisk bakgrunn. De siste syv har bakgrunn fra det amerikanske kontinentet.”

Oppsummert: Menn med innvandringsbakgrunn er overrepresentert blant dømte seksualforbrytere. Og menn fra Afrika, Asia og Midt-Østen er ekstra overrepresenterte. Dette mønsteret er kjent fra forskning i mange land. I Sverige er for eksempel innvandrere fem ganger overrepresenterte blant seksualforbytere. Det er derfor vi nå har en debatt om hvorvidt dette skyldes bakgrunn fra kvinneundertrykkende og seksualfiendtlige kulturer.

Enkelte debattanter, som politiforsker Marianne Sætre og bloggeren Gunnar Tjomlid, har innstendig bedt oss om ikke forfølge kultursporet, selv om tallene tilsier noe annet. Og nå gjør forskningsredaktør Nina Kristiansen noe lignende. Hun vil ha mer forskning på årsakene til voldtekt: ”Er det noe i den norske kulturen som gjør at norske menn voldtar? Eller i andre kulturer?” Men ser altså ingen grunn til å forske mer på noen grupper enn på andre, selv om de dominerer statistikken. Og hun har heller ingen problemer med å servere egne teorier om voldtekt, uten noen som helst støtte i forskning:

”Problemet med voldtektsmenn er at de er som encellede terrorister. De tenker, planlegger og utfører helt alene. Med offeret som eneste vitne.”

Jeg vet ikke om ofrene i Køln eller andre europeiske byer på nyttårsaften opplevde at de ble overfalt av slike én-celler. Heller ikke alle mennene som blir anmeldt for festvoldtekter etter at begge parter drakk seg hinsides og knapt husker noe av hva som skjedde. Det eneste jeg vet, er at koblingen mellom voldtekt og innvandring, møter en påfallende, ubegrunnet motstand – også fra folk som ellers er flinke på fakta.

 

David Bowie – mannen som solgte seg selv

Bowie foto

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

”Musikken burde spjåkes opp, bli en parodi på seg selv. Den burde være klovnens, Pierrots, medium.”

 

Hva var det med David Bowie? Mange peker på hans mangfoldighet, hans ”kamelon”-preg, hans evne til bruke og utnytte tidsånden. Alt dette er riktig og teller med. Men er Bowie den første og største i ? Han var ikke engang en pionér når det gjaldt seksualitet (den æren bør gå til ”The Queen of Rock’n’Roll – Little Richard). Nei, hvis David Bowie representerer en tidsskille i rockhistorien, er det fordi han brøt med en underliggende moral og ideologi om hva som skal motivere en rockartist, hva som skal gi artisten troverdiget. Bowie introduserte en tilnærmingsmåte til hele uttrykksformen som fortsatt er kontroversiell, og evner å skape strid og debatt blant rockfans og rockkritikere. Mange insisterer fortsatt på at rock skal være noe ekte, ærlig og autentisk. Ellers er den falsk, overflatisk, kommersiell – kort sagt falsk og forkastelig. Men Bowie gjorde allerede for 45 år siden narr av hele ideen. Og mer enn det: Han gjorde narrespillet til sin egen signatur.

Her er et utdrag fra min debutbok ”Vulgær og vidunderlig” (1992), der jeg plasserte Bowie i en camp-tradisjon mellom Marc Bolan (glamrock)/Alice Cooper (skrekkrock) på tidlig søttitall og new romantics/synthpop-ere på åttitallet.

 

BLØFFMAKERE, SJARLATANER OG SPEKULANTER! Reaksjonen på glam- og skrekkrockens eksesser synliggjorde hvor strengt rockens presteskap hadde blitt. Marc Bolan og Alice Cooper ble beskylt for å ha solgt seg til bransjen. Etterfølgernes deres ble utledd av seriøse rock-kritikere. Problemet med disse artistene var at de ikke gadd late som de drev med annet enn underholdning. De pyntet seg med paljetter og rustninger i stedet for edle motiver. Fjolleriet, manierismen og hele repertoaret av teatralske krumspring stred mot den romantiske inderlighetsnormen som krever feeling, engasjement og oppriktighet.

Men glam/horror-eksponentene hadde ingen subversive hensikter, og avvek ikke gjennomført fra normen. Bolan uttalte seg ofte som en troende rock’n’roller (han likte ikke glam-stemplet!) og lekte tydeligvis Gitarhelt på fullt alvor. Selv en Freddie Mercury kunne lede publikum i allsanger av typen ”We will, we will, rock you!” – uten snev av ironi.

David Bowie var mannen som tok det endelige farvel med romantikken. Den første som greide å stille seg på utsiden av rockens liturgi, og betrakte ritualet lidenskapsløst. For ham var ikke rock’n’roll noe man skulle ære, men noe man kunne bruke. Rock’n’roll-språket var ikke ”naturlig”, men en samling konvensjoner. Bowies distanse til vokabularet gjorde han i stand til å behandle det med en helt ny djervhet og lekenhet. ”Musikken burde spjåkes opp, bli en parodi på seg selv,” sa han. ”Den burde være klovnens, Pierrots, medium.”

Bowie hadde studert mime (hos Lindsay Kemp, en kapasitet som ikke var ukjent med camp), performance, og zen-buddhisme (en filosofi med en ganske annen personlighetsoppfatning enn rockens protestantiske variant.) Han forsto seg som ”kunstner”, men heller enn å identifisere seg med bohemfiguren, valgte han Andy Warhol som modell.

Han misunnet popguruens evne til å selge sin egen myte, til å skape teater omkring seg selv. Han så Londons-oppsetningen av ”Pork”, et skuespill basert på Warhols Factory-miljø, og ble like imponert av den utfordrende kostymeringen og kjønnrollelekten, som av oppstyret det vakte i media. Han farget håret, tok på seg kjole, og erklærte seg biseksuell. Året etterpå (1972) steg han ned fra himmelen som Ziggy Stardust, en glitter-Messias med kassegitar (og et knippe bra låter!), og sensasjonen var et faktum.

Bolan var en oppsminka hippie, Alice Cooper en helt normal psykopat. Men denne mannen (hvis det var en mann?) så ut som han kom fra framtiden.

I stedet for Warhols ”eget” band – Velvet Underground (et evig kult-fenomen, tross Warhols kommersielle ambisjoner) – ble det Bowie som skulle realisere popkunst-filosofien i rockens medium, for et massepublikum. Allerede i 1970 hadde han døpt bandet sitt ”Hype” – en skjelmsk beskjed om at denne sangeren ikke hadde tenkt å hylke ”ærlig”. Nå ville han gjøre fabrikeringen av imaget til selve kunstverket. Se hvor kløktig og elegant jeg regisserer min egen ”sellout”!

Det var samtidig en demonstrasjon av Oscar Wilde-tesen ”Livet imiterer kunsten mer enn kunsten imiterer livet”. Bowie framstilte Ziggy Stardust også off-stage. Han ble aldri sett uten bodyguard. Han kjørte limousine og drakk champagne. Manageren utnevnte en ”offisiell” Bowie-fotograf og innvilgte intervjuer kun til journalister som ikke hadde møtt Bowie tidligere. Bowie ble stjerne ved å spille stjerne!

Dette var pop inspirert av popkunst: kunst-pop. Anti-tesen til kunst-rock. Liksom Warhol fastslo at ingen kunstner kunne gjøre suksess uten å beherske markedsføring, demonstrerte Bowie at alle rockartister er innpakkede produkter. ”Han forsøkte ikke så mye å frata rockens dens uskyld, som å angripe ideen om at den noen gang hadde vært uskyldig,” skriver Roy Carr og Charles Shaar Murrey i sin Bowie-biografi. Liksom Warhol latterliggjorde den abstrakte ekspresjonismens affekterte ”spontanitet”, undergravde Bowie rockens tro på instinkt og rå seksualitet ved å eksponere rock-kliseene som klisjeer – gjerne i grotesk forvridde former.

Under Ziggy-konsertene knelte han foran gitarist Mick Ronson, tok tak rundt rumpeballene hans og begynte å kysse gitaren. Publikum visste ikke helt hva de skulle tro. Det eneste sikre ved Bowies opptreden var tvetydigheten. Når han sang Rolling Stones’ ”Let’s Spend The Night Together” låt det nesten som parodi. Når han fikk opp pulsen, virket det som han svettet dyr parfyme. I 1975, da han av mange var stemplet som en stilfull, men sjelløs posør, spitel han ikke den sterkt soul-inspirerte ”Young Americans”. Selvfølgelig kalte han den ”mitt plastikk-soul-album”. Og allikvel låt musikken emosjonelt overbevisende, nærmest … autentisk. Bowie kunne ha skrevet under læresetningen til John Gielgud i filmen ”Providence”:

”Style is feeling.”

Dagbladet og Hege Storhaug. En trist historie.

storhaug faksimile

I dag ble jeg forbanna på Dagbladet. Hvordan kan en erklært “frisinnet” avis ønske å lukke islamdebatten?

MIDT I EN OPPHETET DEBATT om islam, som engasjerer brede lag av folket, kommer en meningssterk og faktatung bok om emnet. Skrevet av en kjent og omstridt person. Normalt ville dette fått de store mediene til å rykke ut, rydde plass og kjøre debatt for alt det er verdt.

Men Dagbladet tier boken i hjel. Ingen dekning av lanseringen, intet intervju, ingen kommentarer, ingen anmeldelse. (Og la det være helt klart: Dette har ingenting å gjøre med at ”Islam: Den 11. landeplage” er såkalt selvpublisert. Aune Sand utgav sin bok på eget forlag. ”Jordbærmus” ble anmeldt og omtalt som om den skulle være en verdensbegivenhet.)

På dette punkt skiller ikke ikke Dagbladet seg fra VG, Aftenposten eller NRK, som også har valgt å ikke gi boka noen oppmerksomhet. Men så blir boka en bestselger og forfatteren stemmes fram som Årets Navn i VG. Da kommer artikkelen i Dagbladet. Og hvilken artikkel!

ALLEREDE I INGRESSEN framheves Storhaugs ”forenklede syn på islam”. Vi får også vite at Storhaug ”setter fram påstander om at Europa er i en sivilisasjonskamp, og at vestlige verdier trues av islam.” ”Setter fram påstander”, gjør hun altså. Og om du skulle være i tvil: ”Hege Storhaug er kjent som en kontroversiell samfunnsdebattant og islamkritiker. For tida er kontroversene rundt henne mange.”

Storhaug siteres ikke på noe som har å gjøre med hennes perspektiver på islam og dens utfordringer for vår samtid. Hun sier at hun er glad for støtten fra grarota men er ”oppgitt over at vi har fått lite drahjelp av media.” Da kvitterer journalisten:

– Men du skjønner at ikke alle deler din oppfatning av sannheten?

SOM OM BOKEN hadde fortjent mer oppmersksomet om alle var enige i innholdet. Journalisten nevner at det er debattmøte om boka på Cosmopolite i kveld, der jeg og stortingsrepresentant Snorre Valen (SV) skal delta. (Linda Noor også.) Hun nevner også at jeg har forsvart Storhaug og at Valen har angrepet henne, men linker bare til Valens kronikk. Jeg får ingen henvendelse fra journalisten. Det får Valen, som gjentar sin vise om at Storhaug har et ytterligående verdenssyn styrt av konspirasjoner, som vi må møte med ”sober og rolig saklighet og tålmodighet”.

Jeg vet om flere sobre og dyktige forskere som mener ”hysteriske Storhaug” gjør en viktig jobb i norsk offentlighet, nettopp fordi så få andre tør og vil kritisere verdensreligionen, av frykt for å bli stemplet som islamofobe eller fremmedfiendtlige. Men Dagbladet vil heller snakke med seniorforsker Wilhelmsen (NUPI) som er enige med Valen:

”Jeg tror at hennes konstante utspill som gjør islam og muslimer til en utgruppe, er populære fordi de tilbyr denne enkle framstillingen av «de andre».  Som samfunnsdebattant tegner hun en enkel historie om hvem som er det største problemet i samfunnet. Det er godt å ha noen å definere som vår motpart, noen man kan skylde på og henge ut som annerledes og kanskje til og med som farlig for oss.”

Dette altså om en forfatter som har mange, nære muslimske venner og som skiller mellom autoritær/voldelig islam og den fredelige varianten hele veien gjennom i boka. Men ”eksperten” Wilhelmsen har ikke lest den.

OG DE SOM LESER DAGBLADET har nå fått klar beskjed om at det bør heller ikke de. Alle deler ikke Storhuags oppfatning av sannheten. Men alle som jobber i Dagbladet og alle som Dagbladet ønsker å snakke med, deler oppfatningen av at Storhaug er en farlig dame. Og jeg – en ekstern skribent som altså har dristet meg til redusere farenivået noe – har har fått beskjed av avisens seniorkommentator, John Olav Egeland, at jeg har gjort henne til Mor Theresa.

EN TING ER I ALLE FALL SIKKERT:  Det finnes i Norge og Europa i dag ikke noen mer reaksjonær, totalitær og barbarisk ideologi enn islamismen. Den har dessverre får solid fotfeste også blant hjemlige muslimer, og blir forfektet i flere av våre store moskeer og muslimske organisasjoner, noe Storhaug dokumenterer godt i boka. Dagbladet som tradisjonsrikt ”organ for frisinnet og framskrittsvennlig politikk” burde være det første og fremste mediet i Norge til å angripe denne ideologien head-on, og advare mot dens urovekkende utbredelse. I stedet synes det viktigere å advare mot Hege Storhaug, en journalist som skrev sin første og banebrytende artikler om kvinnefiendelige religiøse praksiser nettopp i Dagbladet.

Denne fortsatte stigmatiseringen og utdefineringen av vår mest profilerte islamkritiker er nedslående og forstemmende. Og et sykdomstegn i norsk offentlighet. Ingen krever at Dagbladet eller andre skal kjøpe Storhaugs virkelighetsoppfatning, men når hun utgir en hel bok om saken, bør de kanskje kunne sette seg inn i den, og i det minste forklare hvorfor den er så riv ruskende gal. De kunne kanskje til og med selv forsøke å finne ut hva som sannheten? Hvor er Dagbladets kritiske journalistikk om islam, nå når den er et brennaktuelt stridstema?

EN ANNEN TING ER OGSÅ SIKKERT: Denne blandingen av fortielse og fortegnelse av høyst legitim og viktig islamkritikk, er noe folk får med seg – og reagerer på. Det er noe som skaper avstand til meningseliten, og frustrasjon og aggresjon over at ting ikke kan diskuteres åpent. Denne aggresjonen kan Storhaugs kritikere i neste omgang bruke som bevis på den farlige stemningen Storhaug pisker opp. Og sånn fortsetter det.

Fossen full av oppgulp

Erling Fossen (foto fra hans egen Facebook-profil)
Erling Fossen (foto fra hans egen Facebook-profil)

Masterstudent Erling Fossens forsøk på “dissekering” står til stryk. Kandidaten må lære å lese tekster han ikke liker med begge øynene, og i det minste prøve å fortelle hva de handler om.

“JEG NILESER for harde livet til eksamen i masterkurs SGO4201 om byens struktur og strømninger, og har egentlig ikke tid til å skrive denne bloggposten. Men siden kløen over Kjetil Rolness og hans nesegruse omfavnelse av Human Rights Service, og siden segregering er ett av temaene i masterkurset mitt, må jeg bare få det ut. Derfor denne dissekering.”

Denne statusoppdateringen havnet på min Facebook-vegg på søndag. Jeg setter stor pris på at unge studenter leser det jeg skriver, og blir inspirert til å studere kildene nærmere. Ikke minst når de egentlig skal lese til eksamen. Ekstra gledelig er det at ens oppfordringer blir tatt på alvor:

“JEG HAR TATT Kjetil Rolness på ordet. Framfor å spre rundt meg med adjektiver om Human Rights Service har jeg gått til roten av ondet, dvs. rapportene deres. Siden ingen kjenner Oslo bedre enn meg (sic) valgte jeg meg derfor ut en ”rapport” som omhandlet Oslo: ”HRS 3:14. Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen”.”

Her vil kanskje leseren merke seg en viss ubeskjedenhet hos kandidaten. Det bør man se stort på. Ungdommelig hybris har sin sjarm.

MEN TIL SAKEN. I sin bloggpost, med den sterke tittelen “Hatet mot fornuften”, skriver Fossen at han “ikke vet hvilken sjanger denne “rapporten” befinner seg i”. Det er en ærlig sak å bekjenne sin forvirring. Det finnes imidlertid en rekke ledetråder. Rapporten er, som kandidaten har merket seg, utgitt av Human Rights Service, som er en politisk tenketank. Følgelig ville det være naturlig å sammenligne rapporten med tilsvarende publikasjoner fra andre lignende tenketanker, som f.eks. Civita. Dvs. rapporter som er motivert av en politisk agenda, men som også søker å være nøkterne, saklige, fakta- og kildebaserte, slik at de kan etterprøves og kritiseres.

Men det gjør ikke Fossen. Siden han leser mye annen forskning nå, bestemmer han seg for at dette også må være en “forskningsrapport”. Og da er det visse kriterier som gjelder: “Forskningsspørsmålene skal defineres, metode skal velges, data skal samles inn,” osv. Fossen mener HRS-rapporten ikke gjør dette. Den lever ikke opp til hans egen feilaktig definisjon av hva slags rapport dette er. Han kritiserer en spurv for ikke være en trost.

OG SÅ STEMMER det jo likevel ikke HRS har glemt definisjoner, data, osv. Fossen hevder at “”rapporten” snakker om segregering uten å ha snøring på hva segregering er for noe.” Men den sier klart og tydelig, helt fra starten, hva den legger i begrepet segregering:

“Er Oslo en delt by, i betydningen at befolkningen med innvandrerbakgrunn og nordmenn bor hver for seg? Og om så er; har det noen betydning? Dette er to spørsmål som de siste årene med jevnlige mellomrom blir diskutert i offentligheten. Men spørsmålene er av helt ulik karakter. For det bør være fullt mulig å gi et rimelig konkret svar på om bosettingsmønsteret i Oslo er av en slik karakter at vi kan snakke om segregering, altså i betydningen geografisk separering av spesifikke populasjonsgrupper innen en større populasjon, eller ikke. Om det derimot har noen betydning, av positiv eller negativ karakter, vil det antakelig være langt vanskeligere å gi noe konkret svar på. Det kommer an på øyet som ser.”

Rapporten søker altså dokumentere endringer av befolkningssammesetning i ulike bydeler og deretter vurdere dens konsekvenser. Så kunne vi forvente av student Fossen at han gjorde rede for empirien og diskusjonen, slik at vi selv kunne vurdere om den hadde noe for seg. Men neida. Han linket ikke engang til rapporten, da han postet sin blogg. Fossen var mest oppsatt på å få oss til å skjønne hvilken dum og stinkende trykksak han har fått i hende: “Alle oppstillingene av data er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin sjokkartede konklusjon om at flere av Oslos bydeler snart er som Rosengård i Malmø.” Siden Fossen slik foregriper sin dom over rapporten, skal jeg gjør det samme med hans bloggpost:

ALLE FOSSENS oppstillinger av påståtte feil og mangler, er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin ikke akkurat sjokkartede (tvert imot svært forutsigelige) konklusjon om at HRS rapporten er et “makkverk”, at den “knapt duger som opptenningspapir”, at den er “tilgriset av oppgulp”.

Oppgulp, intet mindre. Det er her kandidaten misforstår sin store inspirasjonskilde, magister Rolness. Det er vel å bra å “ta meg på ordet” ved å gå til de saklige/faglige delene av HRS. Men det hjelper jo lite om han ikke har fulgt min andre og viktigere oppfordring: Å lese og gjengi materiale publisert av den påståtte “hatfabrikken” HRS med et minstemål av åpenhet, redelighet og velvillighet. Fossen gjør det samme som alle de andre HRS-kritikerne: Han leter etter det verste. Han leker “finn feilen”. Men selv ikke den øvelsen gjennomfører han til laud.

HAN NÆRMEST fnyser: “Hvilken datainnsamling har de utført? Absolutt ingen.” Så pinlig. Dermed kan vi skylle Brochmann-utvalget og 100 andre NOU-er i dass. Fossen fortsetter: “Da bortsett fra å samle inn 7 tabeller og 19 figurer som er kjent for alle som leser Statistisk Årbok for Oslo kommune og Oslo-speilet.” Her har sensor litt problemer med å holde seg alvorlig. Hvor mange lesere har disse publikasjonene? Er det folkelesning. Tenker folk når de ser tabellene: “Jez. Hvor mange ganger må jeg se de stolpene?” Nei. Mange folk vet ikke engang at Norge er landet med høyest innvandring pr. innbygger i Europa (ifølge OECD 2011). Kunnskapsløsheten er stor. Og ingen andre enn HRS gjør mer for å formidle tall og fakta på dette feltet.

Fossen skriver at det vanskelig å få øye på hva slags teori rapporten støtter seg på. Nei, det er ikke vanskelig i det hele tatt. Fordi teoretikerne refereres tydelig til i teksten, med sitater og fotnoter. Fossen mener HRS “låner autoritet” fra Paul Collier, Robert Putnam, Jaap Dronker. Men det er bedre å låne autoritet, enn å skryte på seg autoritet. Student Fossen vet altså mer om enn Oslo enn noen andre, i følge ham selv. I tillegg har han “lest side opp og side ned om sosial kapital og nabolagseffekter”. Dermed har han skjønt at dette med integrasjon ikke er så vanskelig: “Når mennesker utsettes for heterogenitet tar det lengre tid å knytte sterke relasjoner. Framfor umiddelbar bonding med likesinnede må de først gå veien om ”social bridging” med mennesker som er forskjellige fra seg selv.” Litt sosial brobygging, altså. Så har vi et vellykket multietnisk samfunn. Studenten har talt.

FOSSEN SIER at HRS “hopper rett på konklusjonen om at like barn leker best”. Nei, det er han selv som hopper over nesten alt som står i rapporten. “Tallene viser at Oslo får flere etniske minoriteter, og hvis det fortsetter vil de bli i flertall i mange bydeler om 20 år. Det vet vi fra før. Men hvorfor dette skal være så problematisk sier ”rapporten” intet om.” Det er akkurat det rapporten sier noe om. Skal jeg ta Fossen på ordet, betyr altså dette at kandidaten ikke kan eller vil lese. Her dokumenteres det ikke bare grundig at nordmenn flytter ut og innvandrere flytter inn fra bydeler som Groruddalen og Søndre Nordstrand. Det pekes på årsaker, ikke minst knyttet til skolevalg. Og det handler om språk- og verdiproblemer som ikke så lett kan reduseres til rasisme og fremmedfrykt.

Og her er vi ved kjernepunktet. Kandidat Fossen er overhodet ikke interessert i å fortelle hva rapporten faktisk formidler, og at den bruker ulike kilder. Fossen påstår at at de eneste kildene er “to avisartikler der en blond skolejente føler seg mobbet bort fra skolen, og en familie som flytter fordi det er for mange innvandrere i Groruddalen”. Hvorfor er han opptatt av å trekke fram akkurat disse avisartiklene? Fordi det kan brukes til å diskrediterte: “Det sier vel noe om den faglige kvaliteten til denne ”rapporten” at den bruker avisartikler som sannhetsbevis.” Det sier mer om kandidaten at han bruker bare en liten flik av sannheten som bevis.

“SETT MED akademiske forskningsbriller et denne rapporten et makkverk.” Sier mannen som ennå ikke har mastergrad. Verre er det at han er blind på det ene øyet, av ren avsky for rapportens opphav. Fossen framstår som en litt kjepphøy og breial avart av den svenske kyklopen, som Knausgård har gitt et strålende signalement av. En person som ikke vil forholde seg til negative utviklingstrekk som bryter med egen identitet og egne forestillinger. “Urbanist” og “bydoktor” Fossen “vet´” at byer blir innmari kule, levende, mangfoldige og framgangsrike ved ubegrenset innvandring – også av folk med lav utdanning. Han har også store historiske kunnskaper:

“Nordmenn har alltid fått moralsk panikk i møte med fremmede. Enhver ansamling av andre farger enn bleke ansiktet fører til statlig innvandringsstopp, forbud mot prostitusjon eller tiggerforbud.”

DUMME, DUMME nisselandet! Ja, ja. Fossens egen ensidighet betyr ikke at han ikke også har rett i noe. Rapporten bruker skremmeeksemplet Rosengård alt for lett. Og konklusjonen om innvandringstopp er dum, både faktisk og taktisk. Men rapporten innholder likevel tankevekkende informasjon, og kan leses av mange med utbytte. Den mangler “profesjonaliteten” til f.eks. en Civita-rapport, men fungerer bra i forhold til målgruppen: Beslutningstakere, byråkrater, journalister, det almenne publikum. At en vrangvillig, innvandringsvennlig masterstudent tøffer seg litt, tror jeg HRS statistikk-ansvarlige Rita Karlsen kan leve med. Og i det jeg skriver dette, ser jeg at hun faktisk selv har svart Fossen. Der kan dere selv lese hvordan HRS har vært pådrivere i forhold til SSB og Brochmannutvalget for å få fram viktige tall om innvandring.

Også du, Helge!

Redaktøren for journalistenes eget fagblad vet hva han snakker om, når han skriver om plagiat.

Skal vi ha en ordentlig utlufting om plagiatproblemet i norsk journalistikk etter DN-skandalen, blir vi nødt til å snakke om enda en pinlig sak. Nok en gang med en hyggelig, dannet og betrodd pressemann i hovedrollen. Atpåtil mannen som har vært blant de strengeste og mest prinsipielle røstene i debatten etter Butenschøn-affæren.

Helge Øgrim har siden 2007 vært redaktør av fagbladet Journalisten – eid og utgitt av Norsk Journalistlag. I går fastslo han i en kommentartikkel:

Juks gjør alvorlig skade på medienes omdømme og den offentlige samtalen, selv om det skjer sjelden. Når det avsløres, rykker gjerne noen mediefolk raskt ut og skylder på tidspress i pressen. Men det er altfor bekvemt. Fusk er først og fremst et produkt av latskap, forfengelighet, svak etikk og anledning.

En forbilledlig klar og ikke-unnskyldende holdning av standens eget organ. Bladet Journalisten har fulgt opp Butenschøn-avsløringen mer intensivt enn noen andre medier. I alt har det blitt sju oppslag om saken. Øgrim selv hadde en artikkel i forgårs der han med sitater dokumenterte ”oppsiktsvekkende mange sammenfall” mellom Butenschøns siste featuresak i DN og novelleteksten i The New Yorker. I går kom et oppslag med tittelen ”Juksemakerne”, om tidligere tiders forfalskere, blant annet frilanseren Bjørn Benkow, som diktet opp eksklusive ”hjemme hos”-intervjuer med verdensstjerner i sin egen stue og fikk dem på trykk i store skandinaviske aviser, som bl.a. Aftenposten. Ingressen lød slik: ”De siste dagers avsløringer er overraskende, men det er langt fra nytt å plagiere eller forfalske i norsk presse.” Det samme skriver Øgrim i sin kommentar: ”Jukset i DN speiler tradisjon”. Og han legger til: ”Antakelig var det mer svindel før enn nå, siden det er blitt lettere å avsløre.”

Men Øgrim har bedre kjennskap til svindel enn han selv innrømmer. Allerede før Daniel Butenschøn gjorde sitt første (påviste) plagiat i Morgenbladet i 2005, visste Øgrim hvordan man kunne resirkulere godt stoff fra amerikanske tidsskrifter – og slippe unna med det.

Originalen.
Originalen.

Det finnes nemlig ”oppsiktvekkende mange sammenfall” mellom en fenomenal graveartikkel i The Atlantic fra 2002 om livet til det gale sjakkgeniet Bobby Fisher, og en artikkel som Øgrim publiserte som Dagbladet-journalist rett etterpå. Faktisk er Øgrims tekst ikke annet enn et rent sammendrag av Atlantic-teksten, skrevet av Rene Chun, velansett bidragsyter til New York Times og en drøss av USAs ledende magasiner. Ingen av faktaene, observasjonene eller refleksjonene har Øgrim kommet opp med selv. I setning etter setning gjengir han en annen journalists formuleringer og beskrivelser, nesten ordrett, uten referanse.

I versjonen som nå ligger på Dagbladet.no er The Atlantic Monthly (som magasinet den gang het) oppgitt som kilde helt til slutt i en søt parantes som de færreste ser. Det var ikke tilfelle da artikkelen først ble publisert. Og uansett – uten noen kildehenvisning i brødteksten, framstår Dagbladet-artikkelen å være en usedvanlig velinformert og velopplagt stykke arbeid av journalist Øgrim, når den i stedet er en hastig blanding av oversettelse, referat og avskrift, inkludert flere klossete anglisismer (f.eks. ”lese hverandres hoder”).

Kopien.
Kopien.

Øgrims eget ”produkt av latskap, forfengelighet, svak etikk og anledning” kan ikke unnskyldes som en ungdomssynd eller nybegynnertabbe. På dette tidspunkt var han 52 år og hadde jobbet som journalist (bl.a. i NTB) i nesten tjue av dem. Han gir ikke inntrykk av at han selv har observert scenene eller møtt personen han beskriver, slik tilfelle var med Butenschöns artikkel, og som gjorde dette spesielle plagiatet ekstra ille. Men i rent omfang går Øgrim mye lenger enn sin yngre kollega (eller rettere sagt: eks-kollega). ”Flere avsnitt ser mer ut som de er satt sammen av biter fra novellen”, skriver Øgrim om Butenschöns DN-reportasje. I hans eget tifelle er alle avsnitt satt sammen med biter fra en amerikansk artikkel.

La oss sammenligne noen av tekstbitene, på samme måte som Øgrim gjør i sin artikkel i Journalisten.

Helge Øgrim:

”Fishers historie bringer tankene til John Forbes Nash jr., den geniale matematikeren som er portrettert i filmen «Et vakkert sinn». Begge var best i sitt fag. Begge var de arrogante, opprørske, eksentriske og dårlig likt blant kolleger. Nash forlot USA for å leve i eksil. Fischer gjorde det samme. Mens schizofrenien raste, fryktet Nash at jøder og kommunister var etter ham. De samme vrangforestillingene har plaget sjakkspiller Fischer i tiår.”

Originalen:

”In many ways Fischer’s story resembles that of the mentally unstable Nobel Prize winner John Forbes Nash Jr., the mathematician who inspired the book and Oscar-winning movie A Beautiful Mind, but without the happy ending. Both Fischer and Nash were the best at their chosen professions. Both were widely considered to be geniuses. Both were also supremely arrogant, rebellious, eccentric, and—although respected—not necessarily well liked by colleagues. Fischer left the United States to live in exile. So did Nash. Even eerier, while in the grip of schizophrenia Nash was an anti-Semite and was convinced that Communists (the men at MIT wearing red ties) were observing him.”

Helge Øgrim:

“Tenåringen i jeans vant snart sjakkturneringer landet rundt, og vakte først og fremst oppsikt for måten han vant på. Han ikke bare slo sine motstandere – han ydmyket dem. – Jeg nyter øyeblikket når jeg knuser en manns ego, sa Bobby Fischer en gang til tv-verten Dick Cavett.”

Originalen:

“What was astounding wasn’t simply that a gawky thirteen-year-old kid in blue jeans was suddenly winning chess tournaments. It was the way he was winning. He didn’t just beat people—he humiliated them. The thing he relished most was watching his opponents squirm. “I like the moment when I break a man’s ego,” he once said, during a Dick Cavett interview.”

Helge Øgrim:

”Kompliserte kombinasjoner, utspekulerte ofre og dristige manøvre gjorde unggutten til sjakkgud over natta. – Jeg ble bare god, sa Fischer om oppvisningen.”

Originalen:

”There were complex combinations, ingenious sacrifices, danger and apparent danger—enough to make Fischer, who won, a chess god overnight. Asked to explain his sudden emergence on the world stage of chess, Fischer shrugged and said, “I just got good.””

Helge Øgrim:

”Selv russerne, som til nå knapt hadde verdiget amerikanske sjakkspillere en tanke, måtte innrømmet at oppgjøret Fischer-Byrne var spesielt. – Vi får holde øye med denne gutten, uttalte regjerende verdensmester Mikhail Botvinnik.”

Originalen:

”Even the Russians, loath to acknowledge so much as the existence of American players, grudgingly tipped their hats. After the Fischer-Byrne game, Mikhail Botvinnik, the reigning world champion, reportedly said, “We will have to start keeping an eye on this boy.”

Helge Øgrim:

”Sjakk på toppnivå har tradisjonelt vært preget av mange uavgjorte partier – såkalte remis. Det skyldes at spillerne kjenner hverandre for godt, og praktisk talt leser motstanderens hode. Åpningstrekkene er så gjennomstudert at de 20 første bevegelsene på brettet framstår som en evig repetisjon. Men Fischer spilte aldri for remis. Han var alltid i angrepsposisjon, både på brettet og utenfor. Slik kommenterte han de sovjetiske stormestrene som så lenge hadde dominert spillet: – De karene har ikke noe på meg. De kan ikke røre meg. Dette likte russerne dårlig. De avfeide den amerikanske oppkomlingen som njekultunij – ukultivert. Fischer hadde nemlig droppet ut av high school, leste knapt annet enn sjakkteori, og hadde store vansker med å samtale om andre emner.”

Originalen:

”At the highest level of competitive chess, players are so familiar with one another’s games that they can practically read their opponents’ minds. The memorization of opening theory and the intensive study of an opponent’s oeuvre so dominate the modern game that when two grand masters square off, the first twenty moves unfold like a stale sitcom plot. Players often lament that “draw death” is killing the game. But Fischer didn’t play for draws. He was always on the attack—even rhetorically. Of the Soviet champions who had dominated the game so completely, he said, “They have nothing on me, those guys. They can’t even touch me.” The Soviets were not amused. They dismissed the young American upstart as nyekulturni—literally, “uncultured.” This wasn’t far from the truth, and Fischer knew it. He lacked education, and had always been insecure about this. His deficiency was particularly glaring now that most of his interaction was with adults, many of whom were sophisticated and well-read.”

Helge Øgrim:

”Snart brukte Fischer 14 timer om dagen på sjakk. Han bodde alene, omgitt av 200 sjakkbøker, utenlandske sjakkblader og fire sjakkbord. Ett i stua og ett ved hver seng. Bobby spilte flere døgn lange partier mot seg selv og flyttet fra seng til seng.”

Originalen:

”Fischer began to devote fourteen hours a day to studying chess. According to a 1962 interview in Harper’s, he had some 200 chess books and countless foreign chess journals stacked on his floor. He had an exquisite inlaid chess table, made to order in Switzerland, and three additional boards, one beside each bed in his apartment. As part of a Spartan training regime he would play matches against himself that lasted for days, sleeping in the three beds in rotation.”

Vi stopper der. Og overlater til andre å undersøke om det finnes andre lignende tilfeller av overdrevet ”inspirerte” arbeider i Helge Øgrims journalistiske karriere. Det hører imidlertid med til historien at en norsk abonnent av The Atlantic allerede i 2002 kontaktet Øgrim på epost og konfronterte ham med plagiatet. Øgrims svar var noe i retning av: ”Er dette så farlig, da?”