Bare gode venner?

Hvorfor er Aftenposten så påfallende lite kritisk til SSB-sjef Christine Meyer?

På mandag, da Christine Meyer ble innkalt på teppet for andre gang hos finansminister Siv Jensen, publiserte Aftenposten sin tredje leder- og kommentarartikkel til støtte for den skadeskutte SSB-sjefen.

Meyer har vært tydelig om sitt eget syn på innvandring. Men dette må ifølge Aftenposten “ikke tolkes som et ønske om å legge ned statistikken,” det var bare en “utaktisk” uttalelse. Meyer har mistet tillit, og endringene i SBB burde vært bedre forankret, men intet “konkret” tyder på at Meyer har handlet på grunnlag av sine politiske preferanser. Derfor bør hun forbli i stillingen, mener avisen.

Lederartikkelen tar lett på de store interne protestene mot de omfattende endringsprosessene, en type prosesser som faktisk Meyer selv advarte mot i sin egen forskning for 12 år siden. Og nevner ikke at en innvandringsavdeling på fem årsverk flyttes til Kongsberg, noe som vil rasere kompetansemiljøet.

Aftenposten velger også å se bort fra at Meyer siden 2015 har trenert utarbeidelsen av kriminalstatistikk på landbakgrunn, at hun har kalt innvandringsregnskapet et “sårt punkt”, og at hun på Politisk Kvarter forrige uke advarte mot “forskning og statistikk som potensielt kan stigmatisere grupper.” Noe som i praksis betyr at SSB-lederen er redd for visse typer tall, og åpner for at det finnes politiske grunner til å la dem ligge i mørket. Look to Sweden.

I en tidligere lederartikkel (30.10) fastlo Aftenposten at det er “konspiratorisk” at tro at avskiltingen av Holmøy som forsker har noe med Meyers innvandringssyn å gjøre. Anklagen om en konspirasjonsteori ble gjentatt i en kommentar 2.11. Den var skrevet av avisens politiske redaktør, men kunne vært signert SSBs kommunikasjonsavdeling. Her refererte Trine Eilertsen positivt til alle kilder som uttrykte støtte til omorganiseringen og skepsis til Holmøy. Og like negativt til alle som kritiserte ledelsens linje. Olav Bjerkholt har jobbet som sjef i SSBs forskningsavdeling i mange år, og skrevet bok om avdelingen. Han sier byrået er utsatt for et “politisk kupp”. Eilertsens eneste kommentar til denne oppsiktvekkende uttalelsen: “Han sluttet i SSB for 21 år siden.” Og hun avsluttet med å be oss “stoppe opp nå og vente på at statistikklovutvalget sier sitt om byråets rolle i framtiden”.

Jeg kan ikke huske noe annet tilfelle der en framstående representant for den frie presse i Norge ber oss om å innstille oppmerksomheten og debatten om en pågående, kontroversiell sak, fordi vi må vente på et utvalg!

Aftenpostens tendensiøse linje i denne saken står i sterk kontrakst til VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, som avviser Meyers begrunnelse for unngå “stigmatiserende” tall: “Hun påstår at hennes skepsis til innvandrerregnskap hviler på en faglig vurdering, og avviser at dette handler om politikk. Det er en uforståelig uttalelse. Dette er åpenbart politisk. Det forstår alle som har fulgt med på debattene de siste tiårene.”

Så hvorfor har Aftenposten så mye større forståelse for SSB-sjefens forsøk på kamuflere en politisk preferanse som “statistikkfaglig skjønn”?

Siden konspirasjonsteorier må unngås, skal jeg ikke spekulere i om alle de tre Aftenposten-artiklene er skrevet av Trine Eilertsen. Det har sikkert heller ingenting å si at hun studerte ved Handelshøyskolen i Bergen mens Christine Meyer var stipendiat der, og Victor Norman var en av de profilerte professorene. Senere ble Norman statsråd, og Meyer ble Normans statsekretær. Så ble de kjærester og ektefeller. Smilende ved siden av ekteparet under symposiet som ble arrangert til Normans ære da han gikk av med pensjon i fjor, satt Eilertsen. Hun skrev også forordet i boken som samlet 73 av Normans kronikker, og uttalte seg panegyrisk om hans evner som fagmann og og formidler. Hun fortalte også til DN at de to gjør hyggelige, ikke-faglige ting sammen: ” – Jeg har spilt Trivial Persuit med Victor, hvor han påførte meg noen av mine største ydmykelser. Men han er ikke så god på de rosa spørsmålene.”

Her er journalisten og maktmennesket omtrent på hyttetur sammen. Og tilfeldigvis har også Norman uttalt seg svært positivt om asylinnvandring. I september 2015 skrev han i en kronikk i DN at Norge burde ta i mot 100 000 syriske flyktninger. Dette var bare snakk om å “prioritere” og være “kreativ”. Dette var midt flyktningeuforien, samtidig som hans kone sa hun ville gå i demonstrasjonstog for fortsatt innvandring.

Siden har den asylpolitiske stemningen snudd i kongeriket, og realismen har slått inn til og med i Sverige. Men hos Torp i NRK i januar i år gjentok Norman at vi “uten vanskelighet kan ta imot 100 000 flyktninger”. Og han spøkte bort kostnadene: “Første generasjon flyktninger er kanskje et tapsprosjekt for Norge, men det er nordmenn i første generasjon også! De første 20-25 årene er de bare en utgiftspost. Men vi synes jo ikke at det er galt å få barn av den grunn.”

La oss se litt nærmere på dette: Skolegang er dyrt for det offentlige, men de aller fleste utgifter til barn må norske foreldrene bære selv. Og en nordmann som kommer i arbeid ved 25 årsalderen har 40 yrkesaktive år å betale tilbake i form av skatt. En flyktning derimot, har mindre enn 50 prosent sjanse for å komme i arbeid i det hele tatt, bruker mange år på å komme i arbeid, har lavere inntekt, bidrar dermed mindre som skatteyter, får mer av offentlige bidrag, og ramler tidligere ut av arbeidslivet. Dessuten utløser asylanter en betydelig familieinnvandring, og får selv barn.

Må man belære en høyt aktet og prisbelønt eks-professor og eks-statsråd om sånt? Man kan godt være positiv til å ta imot flyktninger av humanitære grunner, men en økonom fører folk bak lyset når han gir inntrykk av at dette ikke vil belaste velferdsstaten. Normans innvandringsvisjon ville kostet det offentlige 430 milliarder kroner, ifølge Finansavisens regnestykke, basert på SSB-statistikk laget av Erling Holmøy. Men da er vi tilbake til “såre punktet”. Og la oss ikke bli så konspiratoriske at vi tror ektefeller – eller venner – snakker sammen.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 9. november 2017.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *