Ekkokammeret på Marienlyst

ludvig-illustrasjonNRK har latt en medarbeider “utvikle ekstreme holdninger” til islam og innvandring og lage en dokumentar om det. Den er blitt meget interessant. Men skjønner NRK hvorfor? Eller hva den forteller om Norges største journalistiske organisasjon?

Dokumentaren “Ekkokammeret” (som gikk i beste sendetid på NRK1, rett etter første episode av “Nobel”, 25. september), reiser mange spørsmål. Dessverre handler de fleste om dokumentaren selv: Hvorfor ble den laget? Hva forsøker den egentlig å vise? Og hvorfor ble noe som ligner på barne-TV sendt så sent på kvelden?

Dokumentaren handler om radikalisering. Men glemmer å fortelle seerne hva begrepet betyr: Prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål. Vi får heller ikke vite at denne prosessen er klart mest utbredt i muslimske miljøer, at den har gjort et tresifret antall norske statsborgere til fremmedkrigere, at PST fortsatt vurderer ekstrem islamisme som vår største terrortrussel, og nå bekymrer seg for radikalisering blant unge, enslige asylsøkere.

Nei, NRK vil heller problematisere holdningene til innfødte, hvite nordmenn. Hva de tenker om muslimer etter flyktningsstrømmen. Det skal handle om høyreekstremisme. Men ikke der risikoen er størst: blant lavt utdannede, arbeidsløse, kriminelle, marginaliserte unge menn. Nei, fokuset er underlig nok på en ung mann fra den urbane, utdannede middelklassen, som aldri har gjort en katt fortredd, aldri har tenkt noe så slemt som å stemme på FrP engang. Radikalisering skal studeres der faren er aller minst: Internt i dette huset. I selve NRK!

Da sier det seg selv at blir man nødt til å late som. P3-journalisten Ludvig Løkholm Lewin, er en blid, kvikk, sympatisk mann rundt 30, med store briller. Han har fått den fikse idé å gå igjennom en “klassisk radikaliseringsprosess”, og utvikle seg selv til å bli en “regelrett islamhater”. (Hvordan man kan hate en religion er uvisst, men Ludvig bruker begrepet synonymt med “muslimhater”. Det er i det hele tatt mange ulike ting som er synonymt i denne dokumentaren.)

Siden Ludvig ikke eier et innvandringskritisk gen i kroppen, søker han oppskriften hos en søt og snill politimannen som jobber som “radikaliseringskontakt” ved Manglerud politistasjon. Denne politimann blir en gjennomgangsfigur og sannhetsvitne i dokumentaren. Med behagelig, pedagogisk stemme, som han skulle snakke til en skoleklasse, gi han en innføring i begreper som “intoleranse for andres synspunkter” og “fiendebilde: vi og dem” og “hatretorikk”. Ludvig noterer og prøver ut det han har lært på Facebook, for å se hva som skjer.

 

XXX

 

Dette er, som vi skjønner, ikke en dokumentasjon av hvordan radikalisering faktisk foregår. Her er intet utenforskap, ingen identitetsproblemer, ingen gruppedynamikk, ingen nye venner eller karismatiske rekruttører. Det nærmeste dokumentaren kommer reele høyreekstremismer, er Odins soldater, som en lattermild Ludvig joiner for en fredelig kveldstur på byen iført sort hettegenser. Soldatene viser seg å være en jovial, lite artikulert og politisk bevisst gjeng, som egentlig er mest opptatt av grilling og sosiale aktiviteter.

Mer ubehagelig og dramatisk blir Ludvigs møte med vanlige innvandrere på Grønland i Oslo, midt på dagen. Han går rundt på gaten og spør hva de mener om homofile. Noen mener sånne burde vært straffet. En småbarnsfar sier at han kunne tenke seg å slå homser helseløse: “De er ikke som mennesker.” Ludvig bedyrer foran kamera at disse svarene ikke var representative. De fleste muslimene han snakket med, hadde ikke noe imot homofile. Men så blir han selv angrepet.

En fyr skjuler ansiktet med jakka samtidig som han kommer med et farlig svingspark mot kamera. Det kunne blitt en VG-forside. NRK-reporter utsatt for uprovosert vold på Grønland. Etterfulgt av het debatt om tendenser til parallellsamfunn. Et NRK-team har jo nylig blitt utsatt for lignende angrep i svenske forsteder. Men Ludvig blir nesten glad for volden: “Det passer veldig godt til det fiendebildet vi bygger opp nå. Midt i blinken!”

Altså: Ludvig dokumenterer virkelig vold, fiendlighet og ekstreme holdninger. Noe som kan gi berettighet grunn til uro, selv om det gjelder et lite mindretall blant muslimer. Men han dveler ikke ved dette. Han vil heller bruke episoden til å leve seg inn i det falske fiendebildet som nordmenn har av muslimer. Henger dere med på logikken? Ikke jeg heller.

 

XXX

 

Og her er problemet. Dokumentaren “Ekkokammeret” er så søkt, så uklar, full av ironier og selvmotsigelser at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Som seer føler man seg hensatt i et speilkabinett. Og plutselig ser man seg selv i forvrengt form.

Ludvig velger nemlig å starte radikalseringsprosess ved å gå inn på Facebook og å dele et innlegg av Kjetil Rolness, som “snakker om at at innvandrere er overrepresenterte blant seksualforbrytere”.

Hva mener Ludvig om dette? Er det noe man ikke bør snakke om? Er påstanden feil, misvisende, stigmatiserende? Det får vi aldri vite. Ludvig er ikke interessert i innholdet i artikkelen (som forøvrig ikke nevnte islam eller muslimer med et ord). Bare hva slags bilde vennene hans har av artikkelforfatteren. Henvendt til kamera sier Ludvig: “Jeg ser for meg at vennene mine begynner å se på meg på en ny måte: Å ja, så han er sånn han, ja (…) Jeg pleier jo ikke å mene det samme som denne fyren, men, hehe, jeg gjør det visst allikevel. Det er moderat, troverdig start.”

Tre ganger ser jeg mitt eget fjes på skjermen. Som en mulig døråpner til radikalisering: altså irrasjonell, voldelig ekstremisme. Det, kjære NRK, må man kalle en tvilsom ære! Og hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg har skrevet en saklig, faktabasert artikkel om voldtektsstatistikk i ekstremistblekka Aftenposten. Selvsagt kan artikkelen sees som et stykke innvandringskritikk. Men dokumentaren går et stykke lenger: Den ser på innvandringskritikk slik man så på narkotika i gamle, moralpaniske opplysningsfilmer. Det åpner Helvetes porter. Det fører lukt til fordervelse. Kjetil Rolness er Facebooks svar på hasj. Begynner du å lese noe av han, kan du blir avhengig av heroin.

Og Ludvig har det travel med å bli hekta. Han legger bort mainstream media, og vil bare lese høyreekstreme kilder. For ham betyr det Hege Storhaugs bok om islam og nettsiden til Human Rights Service. Der finner han en artikkel som avslører at lederen i Islam Net, Fahad Querishi, har holdt foredrag for Romerike Politidistrikt. Om radikalisering. Det er som om Fjordman skulle bli invitert av politiet til å snakke om høyreradikalisering. En aldri så liten skandale. Høyst betimelig og saklig påklaget av Nina Hjerpset-Østlie, en innvandringskritisk, men også grundig og etterettelig journalist. (Dette er damen som avslørte NRKs håndering av “romkvinnesaken”, som fikk kraftig kritikk i Kringskastingrådet.) Altså: En journalistisk artikkel om at politiet inviterer en radikal islamist for å forebygge radikalisering av muslimer. Den bruker en NRK-journalist som eksempel på høyreekstrem propaganda. Dette er ikke bare en dum saus. Det er rett og slett grisete folkeopplysning.

 

XXX

 

La meg være tydelig: “Ekkokammeret” er den første dokumentaren NRK har laget om holdninger til islam og innvandring. Et svært omstridt og betent tema, som krever kunnskap og presisisjon for ikke å trå feil. Da er det uforklarlig – nesten utilgivelig – at man ikke engang greier å skille mellom man ikke mellom og mellom kritikk av person, er, eller ikke prvrpå?s: ke mellom blir som ekstremisme. Det er en herskteknikk. Mlegitim, berettighet kritikk av islamismen, en totalitær ideologi, og kritikk islam, en mangfoldig religion. At man ikke skiller mellom kritikk av innvandringspolitikk og kritikk av innvandrere, eller menneskegruppen muslimer. At man ikke ser forskjell på fakta som vi må ha på bordet for å føre en kunnskapsbasert debatt, og rene myter basert på fordommer, frykt og fiendtlighet.

Noen av oss er vant til denne sammenblandingen, i form av en stående anklage fra det innvandringspositive laget på sosiale medier. Det man selv oppfatter som innvandringsrealisme og helt nødvendig kritikk av undertrykkende, autoritære ideer og praksiser, blir framstilt som noe høyrevridd, skadelig eller farlig. Noe som vitner om en moralsk defekt ved avsender. Dette er en hersketeknikk. Hos NRK er den et dokumentargrep.

Gjennom 40 minutter glir Ludvig mellom realisme og ekstremisme uten å ense forskjellen. Han sier i en samtale at det går en rense for hvor mange asylsøkere velferdsstaten kan tåle. Det er jo langt innafor. Sekundet etter sier han om flyktningene: “De kommer jo bare hit for å få penger.” En helt annen generalisering og mistenkeliggøring. Han snakker også om den demografiske utvikling, at hele befolkningsveksten i Norge de siste ti årene er drevet av innvandring. Det stemmer med tall fra SSB. Men så ramler dette ut av munnen hans: “De formerer seg som rotter.”

Fra befolkningstatistikk til dehumaniserende retorikk, på samme innpust. Som om det ikke er forskjell på Brochmann og Fjordman (Da snakker jeg om sosiologen Grete Brochmann, som har gitt navn til to offentlige utvalg om innvandring og bærekraft.). Som om en skeptisk holdning til innvandring er en utenkelighet eller vederstyggelighet. Dette ligger som et premiss allerede fra starten av dokumentaren, som lyder slik:

“Norge, et fredelig land, spredt befolka, langt mot nord. Plass har vi masse av, ganske ok stilt er vi med penger óg. Et bra sted å bo, og kanskje ikke overraskende, vil flere og flere bo her også.”

Det er som å høre en Barne-TV-onkel fastslå at det bare skulle mangle at vi ikke tar imot 30000 flyktninger hvert år. Men så opplyser Ludvig at strømmen har ført til “steile fronter” og polarisering av debatten, mellom ekstremistene og det miljøet han selv tilhører, som vil “ta i mot innvandrere og deres kultur med åpne armer, og det er nærmest tabubelagt å mene noe annet.”

 

XXX

 

Tabuer er alltid interessant! Og dette er den andre delen av Ludvigs prosjekt. Han vil ikke bare finne ut hvordan man blir radikalisert. Men hvordan andre reagerer på det. Han sier i et forhåndsintervju:

“Jeg er selv en politisk korrekt fyr. Jeg jobber som journalist i statskanalen, hvor jeg har politisk korrekte kolleger. Jeg omgås politisk korrekte venner og har en politisk korrekt familie. Alle har reagert veldig sterkt – og veldig fort – på radikaliseringen.”

Dette stemmer ikke helt med det vi ser i dokumentaren. Faktisk er reaksjonene ganske skuffende i forhold til forhåndshypen. Det går en og en halv uke fra han begynner å poste kritiske artikler på Facebook til noen sier i fra. Og de reagerer først og fremst når han skjerper retorikken, og snakker om invasjon og rotter. Og reaksjonen er mest stillhet, oppgitte smil og rare blikk. Det er et interessant i seg selv. Men drukner helt i Ludvigs egne tårer og svette. Han blir nemlig veldig stressa av å flagge falske holdninger i en hel måned, og det blir etterhvert hovedfokus i dokumentaren. “JEG FØLER MEG SÅ JÆVLIG DUM, JÆVLIG DUM”. “NÅ ER JEG KVALM.” “JEG SKJELVER, “NÅ ER JEG REDD. “HERREGUD.”

Og som han selv sier: “Det er umulig for meg å vurdere hva som er paranoia og hva som er reelt.” Nettopp. Ludvig er sin egen oppkonstruerte boble. Da blir dokumentasjonsverdien begrenset. Vi blir sittende å se på en narsisstisk tulledokumentar om en P3-parodi av Günter Walraff som ikke tåler presset og må gjemme seg i NRK-kjelleren fordi han får angst.

Hva så med tabuene i selve NRK? Ludvig utfordrer faktisk kollegene på et redaksjonsmøte, der han sier det ikke er klima for å stille spørsmålstegn ved innvandringen. Og han drar skikkelig på: “NRK står i fare for å bli stempla som ARK, en enhet liksom, sosialistenes håndlanger, blablabla, liksom. Da er det en fordel at man mener forskjellige ting. At det er en meningsflora. Og særlig når kanalen skjønnmaler, og snakker om flyktninger som et gode hele tida. Noe de ikke nødvendigvis er.”

Dette sier Ludvig vel og merke i rollen. Kanskje han mener det er sånn ekstremister tenker? For ganske riktig – to minutter senere i dokumentaren blir enhver tanke på at NRK skulle ha noen slagside avfeid som konspirasjonsteorier, av vår venn politimannen. Det at NRK og andre medier skulle være styrt av et bestemt parti eller en tankegang, er “tanker som ikke har rot i virkeligheten”. Så bra. Da er teorien om politisk korrekthet i NRK dementert. Av en politimann på Manglerud som pleier å ha bekymringssamtaler med utsatt ungdom.

Og nettopp slik samtaler er det vi selv bør ha med forvillede sjeler, ifølge dokumentarens avsluttende moral: Hvis du oppdager at en venn eller kollaga er i ferd med å utvikle ekstreme holdninger, skal du ikke støte han fra deg eller trekke deg unna. Du skal si: “Jeg har lagt merke til ting. Jeg blir litt urolig av det. Kan du forklare hvorfor du har begynt å snakke sånn, å lenke til sånne ting på Facebook” osv. Du skal snakke slik du ville ha snakket til en venn som var i ferd med å blir narkoman. Det du ikke skal gjøre, er spørre om det kan være noe i det han sier.

 

XXX

 

Dette er følgelig en dokumentar der kritikk av innvandringpolitikk og flyktningsjournalistikken framstår som et ideologisk avvik. Du har da verdensbilde som ikke harmonerer med virkeligheten, eller hvordan resten av verden tenker. Du er ute å kjøre både rasjonelt, moralsk og politisk. Men ironisk nok har jo dokumentaren både nevnt og vist at meningskorridoren faktisk eksisterer. Og skulle ikke dette utilsiktede budskap være tydelig nok i selve dokumentaren, så er det bare å se reaksjonene etterpå. “For en lettelse!” utbryer Ludvig i det han forteller at at det hele har vært et prosjekt. Og det går et gikk lettelsen sukk over slekt, venner og kolleger. Og Ludvig druknes i ros for å være tøff og modig. Tenk at han har turt å late som han er innvandringskritisk.

Vår kjære Ludvig var ikke sånn likevel. Han var ikke en av “dem”, han er fortsatt en av “oss”. Alle hans argumenter mot innvandring var bare oppspinn. Han pekte ikke på ubehagelige fakta. Han bare lot som han hadde ubehagelige holdninger. Men en slik av argumenter, en slik ensidighet, en slik tro på at man forvalter den objektive sannheten og mener de eneste riktige som et menneske kan mene, har altså blitt framstilt som kjennetegn som radikalsering i dokumentaren.

Så hva blir konklusjonen da, etter denne serien av ironier? Det foregår nok radikalsering blant heilnorske rebeller i kjellerleiligheter. Eller blant såkalte nordiske motstandkjempere i tømmerhuggerskjorter. Jeg tror ikke Odins Soldater bare er kos heller. Men det var ikke det dokumentaren “Ekkokammeret” viste. Den vi viste at det finnes et stort ekkokammer på Marienlyst, fullt av velmenende, samstemte og oppgitt smilende journalister som nå har lært å gå i dialog med eventuelle nye avvikere.

Innlegg holdt i Kringkastingsrådet, 20. oktober. Publisert på mediedebatt.no samme dag.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *